din Stund på Jorden

Jeg sitter her og har noe på hjertet som jeg vil meddele dig. Jeg vet ikke hvem du er eller når du leser dette. Det kan være mange år efter at jeg skrev det. Ja, hvorfor ikke? Selv liker jeg godt å lese gamle bøker; om de er femti eller hundre eller tusen år gamle er mig uvedkommende. Forfatteren har ofte levd under helt andre forhold enn jeg. Hans livserfaringer er ikke mine. Han gikk en annen skjebne i møte enn jeg, og den er forlængst fullbyrdet, han er ikke mer. Jeg lever ennu, våkner når det blir dag og sovner når det atter blir natt. Hva som foregår i mitt liv mellom morgen og kveld vet du ikke og vil nok aldri få vite. Det eneste du vet er at du leser dette, slik jeg leser døde mænns bøker. Min tanke er at du søker noe her som jeg søker der. Er vi en kjede av ånd som befrukter hverandre og arver hverandre?

Når jeg våkner om morgenen frisk og uthvilt tenker jeg på hva jeg skal bruke mine kræfter til og fylle dagen med. Er det noe alle mennesker gjør? Jeg vet ikke, jeg kjenner ikke så mange, og de fleste av dem er døde. Deres stoff har Jorden tatt tilbake, men noe ved deres ånd har funnet nytt hjem i mitt vesen. Jeg bærer dem videre på mine skuldre. Kanskje var det derfor de skrev. Jeg tror det. De ber mig om husly, og jeg tar dem inn til mig. Ikke alle - bare dem som hører hjemme i mitt hus.

Det finnes bevissthet og det finnes høyere bevissthet. Dens første følge er at man ser det unødvendige i livets tildragelser på denne Jord. Så længe man lever i vane og under driftene henruller den korte levetid et menneske er avmålt av høyere makter uten smerte, skrik eller rabalder. Alt er selvfølgelig. Man stanser ikke, spør ikke, går bare rett på som en naturkraft efter ukjente lover. Man påvirkes ikke av døden før den plutselig innfinner sig og brått avbryter det man holdt på med.

Men det finnes en høyere bevissthet og et høyere liv. Det er ikke lykkeligere og ikke lysere, nei ofte mørkere og tyngre. Det er et liv av et annet slag. Man ser det unødvendige og fåfengte i mange ting, gjennomskuer hvordan driftene og forfengeligheten holder en for narr. Eftersom driftene slipper taket blir det behov for vilje: Livet er et rom av muligheter og hvor vil jeg hen i det? Ja, hva vil jeg egentlig? At et menneske kommer til bevissthet om sig selv er begynnelsen på alt åndsliv. Og kanskje på all lidelse også.

Driftsmennesket er utadvendt ærgjerrig. Det møter motgang og slås ned, men reiser sig igjen og strever videre som før. Det er akkurat som havets bølger der slår inn mot klippene ved kysten: De trekker sig knust tilbake, men kommer igjen og igjen og igjen. Alt gjentar sig. Inntil den dag verden går under.

Jeg er blitt et annet slags menneske. Jeg ser det uforutsigelige i den stofflige verden og min kropps svakhet. Det er lett å bli besatt av å sikre sig medgang og unngå motgang, men det er en umulig oppgave som sluker alle ens kræfter inntil man besinner sig. Besinner sig i bevissthet om verdens natur. Visdom er å la det nødvendige komme over en uten å lide av det. Lidelsen oppstår først når man innbiller sig at man kunne ha unngått motgangen og bebreider sig at man ikke gjorde det ene og det andre. Hadde man bygget fæstningsvoll mot den så hadde man kanskje avverget den. Men man ville ha brukt opp sine beskjedne kræfter og så ville den ha angrepet fra en annen kant.

Likevel er det en større ulykke å nyte for stor medgang. Intet fordærver et menneske mer. Så blir man evindelig opptatt av timelige ting, det som er i nuet og ingen fremtid har. Når selv det stolteste slott faller i grus, hvordan kan en fri ånd hengi sitt korte liv til å bygge et skur?

Verden er urettfærdig, menneskene skrøpelige. Jeg setter ikke min lit til dem. Jeg forventer ingenting av dem. Jeg har forsonet mig med at jeg vil bli utsatt for urett og at det jeg har samlet av jordisk forråd vil gå tapt. Det stofflige liv på denne Jord går selv snart nok tapt. Længe før kan helsa ha sviktet. Lite nytter det å beklage sig. Nei, jeg vil ikke gråte og bære mig over en vanskjebne, om den skulle ramme mig. Jeg kjenner ærefrykt for min skjebne, hvorledes den enn arter sig. Jeg vil omfavne den i kjærlighet. Det er den eneste kjærlighet som ikke vil bli skuffet og ikke må slå over i sorg og fortvilelse.

Men jeg er utålmodig med det som flyter forbi i dette liv. Hvor er det faste som består? Jeg higer gnisten av evighet hvor jeg enn fornemmer den. Mitt vesens art - hvor kommer den fra, og hvor skal den hen? Jeg tenker på mine brødre som anroper mig fra kapsler av tid langt unna min egen, men som er ett med mig. Jeg går selv her og roper. For det er noe, noe jeg bare såvidt aner, jeg ikke vil skal forgå.

Ja, det er derfor jeg blar i gamle bøker - om ikke jeg skulle finne et budskap fra en død av en svunnen tid til just mig? Jeg vet at de er der, for jeg har funnet dem før. Jeg vet også hvorfor de sendte dem. Og jeg sender dem videre, til ukjente brødre andre steder i tid og rom.

Budskapet lar sig vanskelig uttrykke i ord. Ordene er for det meste knyttet til det sanselige utenfor oss og kommer til kort innfor mysteriet i et menneske. Jo mer man vender sig innad mot sjelen jo mer avskåret blir man fra andre mennesker. Man oppdager ensomheten, det bevisste vesens ensomhet. Det er vanskelig å si det og det er sjelden man kan dele det.

Dette er religionens og kunstens formål: Å dele det uutsigelige. At vi kommer inn til hverandre og sammen begir oss avgårde på leting efter vårt fælles opphav. Men hvor langt strekker fællesskapet sig? Så længe man fører et utadvendt liv i lyst, drift og tvang synes alle mennesker å være like, for stoffets kræfter rører oss alle. Lytter man derimot til sjelens vitnesbyrd føler man sig enestående og - sjelden.

Det er ingen lykke å være bevisst. Lykkerusen mister sin makt over en, man vender det gamle liv ryggen. Man føler sig bedre av å lide enn av å nyte. Man fylles av en helt ny længsel: kall, plikt, selvoppofrelse, fullendelse og hellighet. Når man har trengt inn til roten av sitt vesen blir man mærkelig nok fri fra sig selv. Man er beredt til å kaste sig selv bort - hvis en indre stemme kræver det. Den totale frihet er nemlig å tjene, av egen vilje.

Allment oppfattet som gal av dem som er i stoffets vold, kan den opphøyede med sinnsro, sogar i stille fryd, vandre sin undergang i møte. Hans undergang som enkeltmenneske borger for at han kan bestå som tidløst vesen og tenner håpet om himmel.

Bevisstheten er en tung byrde. Det er fristende å velte den av sig. Hengi sig til lystens nykker, kaste sig ut i strømmen og la sig drive mot havet. Bevissthet er ikke naturlig, det er overnaturlig; alle naturens kræfter rotter sig sammen for å rive den ned igjen. Det er et under at den har oppstått. Længselen efter mening er stærkere enn længselen efter lykke. Ett glimt av guderiket og man nekter tyngdekraften dens bytte.

Forstår du mine ord? Vækker de gjenklang i dig? Ta dem ikke som teologi, de er bekjennelse. Bak står erfaring så nær og virkelig som noe i verden. Jeg erfarer det når jeg våkner om morgenen og skuer lyset som strømmer inn av vinduet. Jeg har det i mig om kvelden når jeg stirrer ut i natten mot stjernehimmelen. Det følger mig på mine vandringer. Det ligger bak alt mitt strev og all min lidelse. Jeg kommer ikke til å oppgi det.

Jeg prøver ikke å fremstå som bedre enn andre. Jeg er bare den jeg er og har ingen fortjeneste i at jeg er slik - heller ingen skyld. På mange måter er jeg et dårlig menneske hvor andre er gode. Forbilde duger jeg ikke som. Jeg blir skremt ved tanken på at jeg skulle lære menneskene noe - jeg har ingenting å lære bort. Intet vet jeg som ikke andre vet bedre. Min visdom er ikke stor. Jeg føler mig slik jeg følte mig som barn: Så med undring på alt omkring mig, og - tiet i ydmykhet.

Jeg var taus. Men ikke dum. Jeg hadde tanker å hænge ordene på men følte at de vanhelliget. Taushet er bedre andakt enn tale. Hvorfor snakke med et annet menneske om ting man godt kan være alene om? Om jeg sulter eller fryser, hva kommer det andre ved? Hva skal min næste med min næringssorg? Hva har han igjen for å høre om min usikkerhet og bekymring? Og mine mange dumheter? Har han ikke nok med sine egne? Helst snakker jeg ikke med dem som finner trøst i mine nederlag. De færreste har tålmodighet til å høre om mine triumfer, og det lokker frem det styggeste i mennesket, både hos lytter og taler.

Nei, jeg taler helst bare om det jeg ikke kan være alene om. Alt som bare gjelder mig utgjør min ensomhet. Den har jeg forsonet mig med. Men aldri kan jeg tåle å brenne inne med det jeg bærer som ikke er mitt: gavene fra sjelefrender og en skapermakt. Dette er ikke mitt for evig, det skal gis videre. Det er bare dette jeg lider av, at jeg ikke får gi. Jeg kjente et menneske som hadde mye å gi, men aldri kom noen og hentet gavene. Da tok jeg dem og lovet at jeg skulle bære dem videre på min rygg. Det gjorde jeg. Siden har jeg vært en veifarende skreppehandler. Jeg vandrer fra gård til gård og byr mine skatter frem. De koster ingenting, det er bare å ta dem. Det er et herlig yrke; min eneste sorg er at mange hus står tomme.

Hvor jeg går på landeveien spør jeg dem jeg møter hvor det finnes gård med lys og barn og glæde. Ikke kan jeg gå her nede i mørket for alltid. Jeg skuer hungrig mot næste bakketopp; mon noe underbart der åpnes for mitt åsyn? Det er bare en kort stund mellom den og mig; den har alltid stått der og vet alt, jeg intet. Uvitenhetens velsignelse er at man kan håpe. Men jeg ville vite! Når kvelden faller på og man er trætt skal man ha nådd frem.

Mange har mine dager vært. Solen har gått opp og ned over mitt hode. Jeg har lagt mig ned og stått opp. Mennesker har møtt mig og sett på mig, jeg på dem. Rikelig med tid hadde jeg til å gruble over støvet under mine føtter og himmelen over mitt hode. Friheten var min eneste eiendom, ånden min eneste makt. Jeg følte mig ikke fattig.

Det var noe jeg ville. Længe visste jeg ikke hva. Hvis du ikke vet hva det er kan jeg ikke meddele dig det. Der jeg vandret i mørket ville jeg bli et lys og bringe det til dig. Ja, jeg ga opp å søke lyset utenfor mig. For det var forgjængelighet. Det måtte alltid ta slutt og på ny efterlate mig i mørket. Jeg ville det som består og er fullkomment i sig selv.

Min stund på Jorden tar snart slutt. All min kjærlighet har vært viet det som skal overleve mig. Mine kræfter har gått med til å gjøre det evige til lov. Sjelen som har bodd i mig skal videre når hylsteret vrakes. Derfor går jeg her og roper, tigger og ber. Ta vare på det som er ditt, som mange har villet gi dig og så også jeg. Du har bare en kort stunds frist, her på denne Jord.

Waldemar