Opptegnelser om Gammelgermansk Religion

Germanerne utgjorde før vår tidsregning efter alt å dømme en temmelig ensartet folkegruppe, og religionen har nok vært "den samme" for oss alle. Denne religion er svært gammel og utviklet seg utvilsomt i takt og vekselspill med vår biologiske arv: Genene legger opp til et fromt sjelsliv av en bestemt art, men en stammes religiøse anskuelser virker tilbake på genene ved at de stiller opp en målestokk for hvilke mænn og kvinner som er gode, sedelige, dydige, ærerike, lykkebringende, gjæve osv., og dermed hvilke som eftertraktes for giftermål. Germansk rase og germansk religion danner således en sluttet organisme.

Fra den ældste tid, før vi kom i berøring med romere og grekere, har vi ingen skriftlige kilder til opplysning, og vi må ty til forntidsforskningen, arkeologien for å finne svar i gjenstander og materielle rester som våre forfædre efterlot seg. Det er ikke mye vi med sikkerhet kan slutte oss til på denne måten om germanernes sjelsliv i forhistorien, og vi må gjette oss frem for i det hele tatt å danne oss et bilde. Det materielle uttrykk trenger ikke forholde seg slik til sjelslivet som vi forestiller oss. Likevel legger harde levekår i en bestemt næringsvei føringer på hva sjelen kan ha rommet.

Graver og andre ting som røper skikker, samt billedlige fremstillinger som helleristninger, smykker, forsiringer, vasemalerier, og dessuten kultgjenstander, er kilden til vår viten. Fra omkring 3000 f.Kr. og fremover ser vi monumentale graver med store steinblokker (megalither): dysser (enkeltmannsgrav) og jættestuer (ættegrav). Likene blir ikke på denne tid brent. Megalithene finnes fra Irland til India og vitner vel om en anekult og om ærefrykt for dødens mysterium. Man må ha forestilt seg den døde som et vesen med behov lignende de levendes, for graven er bygget som en bolig og man satte inn mat og drikke, gjorde opp ild. Forøvrig tyder ættegravene fra yngre steinalder på at man alt da om ikke før oppfattet ætten som det egentlig levende, det fullkomne, avsluttede levende vesen, mens den enkelte bare var et forbigående aspekt av ættens karakter og vilje. Kanskje har også graven tjent som kultsted hvor man påberopte seg anenes visdom og makt. Er disse jættegravene opphavet til forestillingen om et underjordisk dødsrike hvor Hel hersker? Eller omvendt, at gravene ble bygget i samsvar med slike tanker om døden?

Omkring 2000 f.Kr. begynner man å begrave de døde i kister av smale steinplater, der plasseres i små prismeformede rom som dekkes til av en jordhaug. Den døde utstyres nu rikeligere med våpen eller smykker, enten disse er hans eller hennes egne eiendeler eller gaver fra efterlatte. Rommene inneholder først flere lik, men til slutt bare ett. Det er vanskelig å tolke dette uten utfyllende opplysninger, da årsaken kan være så mangt. Ved siden av disse gravformene forefinnes under hele yngre steinalder enkeltmannsgraven hvor den døde medbringer stridsøks. En utbredt oppfatning er at dette er indogermansk sed og vitner om dette folks nærvær, bevegelse og innflytelse.

I løpet av 2. årtusen f.Kr. og begynnende bronsealder går alle indogermanske folk over til å brenne sine lik (kremering). I bronsealderen opptrer også de vakre helleristningene som man finner særlig i Bohuslän og Østfold. De fremstiller mennesker og dyr, skip, vogner og ploger, krigstog med flåte, jaktscener. Det er åpenbart at germanerne på denne tid var kommet meget langt i tekniske oppfinnelser og sosial organisasjon. Ristningene må ha hatt en religiøs betydning, og scenene betraktes som ritus. Neppe noen ville utføre det møysommelige arbeid med å hugge inn figurene i stein bare til pryd eller på gøy. Det er nærliggende å tolke det inn i en dødskult eller fruktbarhetskult. På skipene opptrer hyppig hjulkors, økser og trær, som alle hører hjemme i en fruktbarhets-symbolikk. Skipene har selv en kultisk betydning og er kjent fra senere opptog i historisk tid. Man tenkte seg at solen, her symbolisert ved hjulkorset, ble ført over himmelhavet på et skip; andre ganger at den ble trukket av hester på en vogn eller slede.

Bronsealderen er tiden for vidunderlig germansk kunst, og vel har det fromme sjelsliv vært drivfjæren bak. Den opphøyede kunst gir en pekepinn om hvor fint og dypt det religiøse sinnelag på denne tid må ha vært.

Himmelguden er den eneste almen-indogermanske religiøse forestilling som har holdt stand mot kritikken. Forskjellige navn på den samme guden er Dyauspitar, Zeus pater, Juppiter, Tiwaz, Tyr. Siden indogermanerne skilte lag allerede i steinalderen er det klart at bronsealderens germanere må ha skuet og tilbedt denne guddom. Sammenligning av indogermanske myter røper dessuten en fælles, fasttømret gudeslekt, hver med sin virkekrets, som også må formodes forelå hos bronsealderens germanere.

Bronsealderens guder viser en sammenheng med en kult omkring fenomenene sol og torden; de er imidlertid i første rekke utstyrt med symboler på fruktbarhet. Våpnene de bærer er øks og spyd. Det minner oss altså om den hammersvingende Tor, den spydslyngende Odin og den falliske Frøy fra historisk tid.

Jærnalderen bringer mærkbar motgang for oss germanere i nord, forårsaket hovedsakelig av værre klima som tvinger den ene stamme efter den annen til å forlate sitt hjem og begi seg ut på vandring. Germanernes lange folkevandringstid begynner! De døde brennes på likbål sammen med offergaver, og siden begraves beina i en urne i en jordhaug. I myrer har man funnet vogner som antagelig har vært brukt kultisk: trukket rundt i landet med en foretreder for guddommen på trone, slik Tacitus fortæller om Nerthus-skikken. Fra begynnelsen av vår tidsregning blir gravene rikelig forsynt med offergaver, hvilket tyder på økende velstand. De velkjente bautasteinene viser seg fra 300-tallet, gjerne med runeinnskrifter. Bemærkelsesværdig er begravelsene med eller på skip, som vi kjenner fra Osebergskipet. En skikk var å legge den døde på skipet sammen med offergavene og la det seile brennende til havs - i sannhet et vakkert rituale for et folk av helter og sjøfarere. Forsto man dette som den siste reise over havet til det hinsidige? Eller bare vilje til å oppslukes av bølgene som man så ofte hadde krysset i unge, lykkelige dager? Skikken utgikk fra Norge og Sverige og spredte seg til våre landnåm i øst og vest; forekommer f.eks. hos Warægerne (svensker) i Russland.

Fra og med romerne og vår tidsregning har vi skriftlige kilder til germansk religion. Cæsar har noe å fortælle, men utførligere er den berømte Tacitus. Romernes beskrivelse er ikke fiendtligsinnet, men knapp og overfladisk. Langt værre blir det når kirkens folk senere gyver løs på våre arme forfædre. Interpretatio ecclesiastica: De kristne misjonærers feilaktige gjengivelse av hedendommen, utstaffert i bibelsprogets floskler, sydende av hat. Deres bilde av den har sitt forbilde i bibelsteder som Salmenes bok 115, hvor det er tale om avguder, laget av sølv og gull og menneskehender, og ikke i den germanske tempelkult.

Utvandringen til Island (Ultima Thule): Med tanke på at de hedenske germaneres liv i sine viktigste ytringsformer utgikk fra religiøse kilder; at ætt og stamme, familie og kultfellesskap, alle var like religiøst betonte samfunnsordninger, så vil vi forstå hva som kunne gå tapt efter at båndet til hjemmets jord var brudt.

Motsetningen mellom det profane og det religiøse liv, så kurant for det moderne menneske, kjenner de hedenske germanere ikke. For dem er livet aldri blott noe som skjer, en kjede av kjensgjerninger og handlinger, som kun skylder tilfeldighetenes lune sin opptreden. For livet forholder seg alltid til noe annet og dets verdi tilkommer det nettopp gjennom dette forhold til en overindividuell sfære.

Livet blir ikke betraktet som en energi der manifesterer seg i det enkelte menneske ut i fra en guddommelig kraftkilde, men langt mer som en hvert menneske særegen kraft som finner sine skranker i den enkeltes særegne livssfære. Livet fremstår som en med folks individuelle anlegg og med art og beskaffenhet vekslende dynamikk. Når man imidlertid søker å bestemme den sentrale energikilde hvorav den enkeltes liv oppstår, så ligger denne for germanske mennesker i ætten.

Alle disse kraftstruttende menn i de islandske sagaer, som med jernvilje søker å hevde seg, og som i sine bestrebelser tilsynelatende ikke kjenner skranker, skaper kraften til sine gjerninger ikke av seg selv, men av ættens brede næringsgrunn - den ætt hver enkelt tilhører. Dette uforbeholdne bånd til kretsen av ættefrender er et kjennetegn ved germansk sinnelag, som også i dette henseende var en fortsettelse og videredannelse av indogermanske anskuelser. Enkeltmenneskene er ikke byggestenene som føyer familien sammen, men ætten er derimot enheten hvorav alltid vekslende og likevel alltid likeartede særformer fremtrer. Riktignok er ikke ætten, som hittil antatt, et fast omsluttet rettsbegrep, men snarere en uskarpt avgrenset, sogar fra fall til fall vekslende slektskrets, der i tilfeller av blodhevn o.l. kan være sammensatt av den egentlige slekt, men også av svogre og endog uektelige forvandte. Den enkeltes liv finner tross dette sin bestemmelse gjennom ætten som han spirer på. Om han aldri så egenvillig trosser skjebnen, så adlyder han den indre stemme som taler til ham fra dypet av hans ættetilhørighet. Nettopp den omstendighet at disse menn er delfremtredelser av en helhet bevirker at de i sin tenken og handlen trer frem i dagen som en ubrudt helhet. Den tvil som tærer på livskraften til senere slekter kjenner de ikke, for i deres bryst bor vissheten om målet som hver menneskelig handling ytterst strever mot.

I alle forhold er altså mennesket kun virksomt gjennom de krefter som ætten stiller ham til forføyning. Men den omstendighet at han overhodet kun kan leve innenfor ættefellesskapet, forutsetter at hans tenken og handlen alltid forholder seg på en bestemt måte til familiens grunnleggende verdier. Han føler seg alltid sammenvokst med den fordi han uten den mangler evne til fruktbringende dåd, men også fordi han nettopp gjennom sine dåd må vise seg ætten verdig. Ætten stiller ham altså normene han må oppfylle, men den gir ham også dertil kreftene. Den germanske mann handler ut i fra medfødt tillit, fordi han tror på sine måls riktighet og sine krefters tilstrekkelighet. For han visste at disse tilstrømmet ham fra ættens uovervinnelige kilde og hjalp ham til seier. Åndelige eller legemlige fortrinn som utmerker menneskene var ikke i første rekke personlige egenskaper men forutbestemt av ættens art. Hver familie hadde sine særegne evner: den ene utmerket seg i kampen ved mot og seierskraft, andre ved dikterisk begavelse, ved statsmanns-klokhet, juridisk drevenhet, eller hemmelig viten. Slike forestillinger går tilbake på iakttagelser lignende dem som senere skulle føre til formuleringen av arvelovene.

Mennesket mottar sitt hell fra ætten, men han styrker og fremmer det selv også. For fremgang i dåd hever hele familiens anseelse, opphøyer dens kraft og ære. Også her er forholdet gjensidig, for folk har plikt til å forme sitt liv efter ætteærens målestokk, men når de så gjør tilføyer de ætten ny ære. Æren er noe skrøpelig: den kan svekkes og synke helt sammen hvis ikke fortløpende nye bevis for dens uforringede bestand fremkommer. Den ære som erverves i ungdommen går med et voksent liv uten dåd tapt - hvis altså de som hører til ætten ikke stadig fornyer dens ære, så skrumper den inn til ingenting. Dette æresbegrep setter menneskene de normer de har å holde seg til. Mannen av edel slekt skal være tapper, ikke tåle noen krenkelse av sin ære, men han skal ved sitt høye sinnelag vise at han hverken lyver eller sniker. Æren betinger hans dyder og følger ham inn i døden. Dyden er ikke noe abstrakt, almengyldig, et moralsk ideal for hvermann. Det germanske ord, beslektet med "duge", betyr simpelthen "å være dyktig". Men dyktighetens art, den bestemmer målene som kreftene må tjene; hver mann har derfor sine egne dyder. Den ene kan tillate seg hva som for den annen er forbudt. Mye avhenger her av ætteærens nivå. Derfor finnes det færre anledninger til konflikt mellom ulike plikter i menneskesjelen, for det var ingen motsetning mellom et absolutt dydskrav og de individuelle anleggs fordringer. Et valg var unødvendig, for dyden var kun ætteæren i en annen skikkelse, og denne var det kategoriske imperativ bak enhver foreteelse. Det er betegnende at de germanske sprog dannet ordet "samvittighet" ved å oversette det latinske conscientia, og først lærte begrepet å kjenne under samkvem med den kristne tankeverden.

Ættebåndets umåtelige styrke fremgår ikke minst av boligen som hellig sted. Her foregår Kulten av ætteanene. Midtpunkt og tillike sinnbilde på husets samhørighet er gruen og den deri knitrende og sprakende ild. Gruens symbolske betydning viser flere meningssvangre skikker. Nye hustjenere såvel som husdyr føres rundt gruen; den må også husets unge frue ved sitt inntog tre ganger gå rundt. Gruen var også åstedet for lystige lag i det store.

Det nyfødte barn blir først et fullverdig medlem av ætten når noen viktige seremonier over det er forrettet. Inntil da har det for familien ingen eksistens-berettigelse og blir sogar ikke betraktet som en levende skapning; det kan når omstendighetene krever det settes ut og las omkomme av kulde, sult eller vilde dyr. Det er ikke drap, for drap kan kun forøves mot noen som gjennom opptaksritus er blitt anerkjent som medlem av ætten. For de hedenske germanere var det en fullt ut gyldig grunn for utsettelse at barnet var skrøpelig eller livsudyktig.

Blodhevnen er ikke et utøylet utbrudd av smerte eller sinne over en slektnings død og langt mindre et personlig raseri; den tilsikter den nødvendige oppreisning av ætteæren, å redde den fra fare; man kan sogar si at den utgjør ættefellesskapets uomgjengelige fordring for å helbrede det verdensbilde som drapet forstyrret. Nettopp fordi det her dreier seg om helheten er det dessuten likegyldig hvem blant morderens ættefeller gjengjeldelsen rammer; det trenger slett ikke være morderen selv, for individene teller ikke når ættene braker sammen. Den som forsyndet seg mot familiebåndenes hellighet var en "niding" og for alltid utelukket fra lykke og ære.

Samfunnets religiøse grunnlag fremgår særlig tydelig av begrepet fred, som hersker blant folk- og stammefellene: Det innebefatter samtlige ordninger av rett og sedvane som ivaretar det politiske fellesskaps fredelige og fruktbare samliv. Det har ikke en juridisk men en religiøs karakter, og innebærer ikke bare et forhold mellom medlemmene av et menneskelig fellesskap, men ikke mindre retts- og kultfellesskapet med gudene.

Skjebnen: Man kan ikke motsette seg skjebnen. Derav utløper en hengivelse overfor skjebnen som vi for germanske folk tør betegne som særlig karakteristisk. Man taler ofte om en germansk skjebnefromhet, og mener med det at germaneren ikke bare erkjenner det nødvendige i å la skjebnen komme over seg, men har viljen til å la den gå i oppfyllelse. Skjebnen stiger opp av den egne sjels dyp. Derfor må den, når den i et avgjørende øyeblikk av livet åpenbarer seg, bejaes og tas med som forpliktende oppgave til bestemmelse av eget vesen. Skjebnen vokser frem av menneskenaturen selv; den er den medfødte personlighets høyeste utfoldelse, som fra dypet av sjelens ættebetingede anlegg med bydende kraft trenger seg opp og antar skikkelse. Den tilskikker seg på en drift for vekst. Skjebnen som evig verdan (tilblivelse) - det er den germanske anskuelses høyeste innsikt. Mannens innesluttede værensmuligheter trenger seg i hans levned frem mot utfoldelse, og akkurat det erfares som skjebne. Mannen, innsatt i en sinnrikt skapt verden, og seg de til stadig rikere utfoldelse påberopte krefter bevisst, legger seg med full tillit i skjebnens hånd - den som skal føre ham til hans endelige bestemmelse.

Rønnaug

Waldemar