Markusevangeliet som Stjernemyte

Kirkens bilde av kristendommen er at den utgjør et radikalt brudd med hedendommen som var før, i menneskehetens barndom da vi efter syndefallet og utdrivelsen fra Paradis henfalt til overtro og dyrket avguder. Jødene (eller israelittene) skulle ha bragt oss den ene sanne Gud og de kristne hans enbårne sønn. Men som vi har hatt flere anledninger til å påpeke overtok kirken mange av hedendommens symboler og skikker, ja til og med dens guder, bare at de nu ble kalt helgener eller engler. Kanskje vil noen si at dette bare var overfladiske innrømmelser til uutryddelig overtro og siktet til å bringe alt folk trygt inn i kirkens skjød. Men urkristendommens historie er innhyllet i løgn og mørke. Det er vondt å si når den egentlig oppsto og hvorfor, hva som var dens kilder, hvor evangeliene kom fra, hvem som skrev dem og når, og hvordan denne nye tro kunne vinne så stor oppslutning i det sene Romerriket.

Glem hva teologene fortæller dig; næsten alt de farer med bygger på tro, ikke historisk viten. Desværre kan næsten intet av det som skal ha foregått i de kristne urmenigheter de første få århundre bevises. Det står der som legender du kan vælge å tro eller tvile på. Ingen gresk eller romersk historiker brydde sig med å gjøre rede for den nye sekten som langsomt vokste frem. Det skal ha vært grusomme kristenforfølgelser under keiser Nero, har kirken til alle tider belært oss, men i dag må vi erkjenne at de neppe har funnet sted, at det ikke finnes noe historisk grundlag for å tro det. Vi kan gå videre og fremholde at kristendommen neppe eksisterte i Neros regjeringstid. Når man begynner å grave i kildene blir man forbauset over hvor mye rart man har gått og trodd på som det ikke finnes dekning for.

Det store sjokket kommer når man tar itu med evangeliene selv og Jesus Kristus. Kristendommen har i alle fall et trygt ankerfæste i Jesus selv og hans liv slik det skildres i evangeliene. Eller? Folk flest skyr som pesten "konspirasjonsteoretikere" og troll som benekter holocaust og påstår at Jesus aldri har levd og hva mer. Verden er jo full av gale mennesker. Hvorfor høre på dem? Det finnes ingen grund til det, med mindre du hører til de utvalgte få som søker sannheten i alle ting. Da lytter man, og ler - men man undersøker, slår opp, sjekker, graver, tenker, veier bevisene, siler sannheten møysommelig ut av grumset. Den rene klare væsken som drypper ut er stærke saker. Bør mærkes med dødningeskalle og to ben i kors.

For verden er ikke slik vi blir oss fortalt. Hvem er stærk nok til å møte den slik den er? Hvem kan leve med tapte livsløgne og brustne håp? En brukket tro er som en brukket ryggrad. Hvem kan lide det meningsløse og utsiktsløse? Er det ikke som å tre inn i det tomme rom og det evige mørke? Hvorfor ikke bare tro og gi avkall på å vite? En tillitsfull barnetro gjør en trygg og gir alt mening selv når man lider. Er det verdt prisen å vite?

Kristendommen, med Jesus på korset som ofret sig for våre synder og åpnet veien til vår frelse, var menneskenes trøst i et hardt liv, gjennom tusen år og mer. Et liv i lidelse på Jorden, men så åpner himmelriket sig for oss og Jesus tar i mot oss til evig liv i hans herlighet, og vi får møte igjen alle våre kjære savnede, og alt er tilgitt... Hvem kan bebreide menneskene en slik tro og et slikt håp?

Derfor var det ingen som spurte om kristendommens opphav, om Jesu person og liv, om evangelienes kilder og tilblivelse, om de "hedenske" greske og romerske historikeres taushet... Man spurte ikke, man trodde, man litet på prestene og behøvde dem. De ga oss fortrøstning og fred i sjelen.

For litt over to hundre år siden, efter århundrers gjæring, hadde kristendommens grep løsnet så mye at noen fritenkere begynte å se på den med nye frimodige øyne. Man gjorde noe så uhørt som å ransake den på samme måte som enhver annen gjenstand for vitenskap. Man begynte å forske i Jesu liv og brukte tekstkritiske metoder på det Nye Testamente (NT). Om ikke længe tumlet man ut i det værste kjetteri med vel underbygde teorier om at Jesus ikke er en historisk person og aldri har levd. Jesu historisitet kom snart i brennpunktet for striden om kristendommen.

Mange forskere bidro til denne utvikling ved å belyse kristendommen historisk og sammenligne den med andre religioner. Bruno Bauer fortjener særlig å nævnes for sin påvisning av evangelienes gjeld til gresk-romersk litteratur fra det første århundre og fremforalt til stoikerne og Seneca. Striden kulminerte i 1910 med et fryktelig rabaldermøte hvor Arthur Drews forfektet sin teori om Kristusmyten som han hadde utgitt i bokform året før. Her bygger han videre på Bauers arbeid og påviser arven fra India og fælles indogermansk myte. Han fortsatte å kartlegge kristendommens opprinnelse og kilder frem til sin død i 1935. I 1921 kom Das Markusevangelium als Zeugnis gegen die Geschichtlichkeit Jesu hvor han forklarer dette evangelium astralmytisk.

Dette kom som et jordskjelv i forståelsen av kristendommen. Her viste han i detalj at Markusevangeliet fra begynnelse til slutt er en indogermansk (indoeuropeisk) sol- og stjernemyte i forkledning! Altså var kristendommens urevangelium identisk med europeisk steinalder-religion, den "hedendom" som kirken senere bekjæmpet med ild og sverd! Eller man kan hævde at kristendommen (liksom andre religioner) er lagdelt og inneholder ældre religion som dypereliggende lag, altså rommer hele religionshistorien i en viss kulturkrets. Det skal ikke benektes at kristendommen har religiøse lag som er kommet til efter steinalderen. Men det som i dag er klart er at Markusevangeliet ikke ble skrevet i det første århundre som en historisk beretning om Jesu liv og lære. I så fall måtte det ha en historisk kjerne, hva det ikke har - alt er myte. Det ble redigert i ny utgave av kristne i det annet århundre av vår tidsregning med utgangspunkt i en kilde som er tapt og vi ikke kjenner. Kanskje er intet ændret annet enn navn og titler på mennesker og steder. De gamle mytene er dels historisert og lagt til Palestina i det første århundre. Men det finnes ingen historisk eller arkeologisk støtte for at hendelsene har funnet sted der og da.

Hvor kommer stoffet i de kristne evangelier fra? Det visste man nok i oldtiden. Vi vet at de kristne før kristendommmen ble statsreligion i Romerriket ble beskyldt for å plagiere den persiske Mithras-kulten. Senere, efter at de kristne var kommet til makten, forsvant all litteratur som opplyste om kristendommens opprinnelse og kilder og om annen religion som lignet. Næsten alt som ble skrevet om jødene og deres opprinnelse, og om det Gamle Testamentes kilder, forsvant også og bare jødenes egne skrifter ble bevart. Dette er desto mer oppsiktsvækkende eftersom vi vet at jødisk opprør og massemyrderier forekom temmelig ofte og ble besvart med pogromer av de hjemmehørende folk. Jødeproblemet sto i full flamme allerede i oldtiden og vi vet at fornemme romere foraktet jødene som det nedrigste av alle folkeslag. Jødene drev sin åger den gang som i dag. Det ble sikkert skrevet en mengde jødefiendtlige (antisemittiske) pamfletter, men de er alle spørløst forsvunnet; bare henvisningene til dem i annen litteratur har i noen tilfeller overlevd.

Jøder og kristne rensket sammen ut all kompromitterende sannhetsformidlende litteratur fra bibliotekene eller brente dem ned og tilintetgjorde skatten av papyrusruller og skrifter på pergament. Det berømte biblioteket i Alexandria ble tilintetgjort med hele sin enorme samling av litteratur fra alle oldtidens sivilisasjoner i hele den kjente verden. De "hedenske" templene ble ødelagt og prestene, som visste for mye, myrdet. Det som var igjen efter at jøder og kristne hadde rast ferdig ble trolig utslettet av Allahs horder da denne nye galskap oppsto, inspirert av jødedom og kristendom.

Men det fantes heldigvis ett land som aldri ble hærtatt av de nye religionenes avsindige pøbelhorder: India. Der bevarte man minnet om oldtidens kulturer, og gjennom indiske skrifter har vi kunnet nærme oss sannheten om jøder, kristendom og Bibel. Soldyrkelsen og Kristus-myten! Eller skal vi like godt si Krishna? For Bibelens stoff kommer fra India, eller rettere sagt, er en fælles arisk arv som ble tatt vare på i India. De gamle mytene fra India og Persia, Sumer og Egypt, ble en gang i oldtiden gjendiktet og utgitt på gresk. Siden laget jødene sin egen utgave av den, satte sitt preg på den og kalte den septuaginta hvor de frekt utgir den for å være jødenes historie! Men jødene har intet med stoffet i Bibelen å gjøre, og Bibelen er ikke historie men myte. La oss komme i gang!

Markusevangeliet begynner ikke med Jesus men med døperen Johannes. Hvorfor det? Alt i evangeliet har sin grund og mening. Før frelserens, den salvedes (Messias = Kristus), ankomst måtte folket renses for sine synder. Dåpen er en symbolsk renselse. På himmelen hadde man i astrologien et sted for renselse, næmlig stjernetegnet Vannmannen i dyrekretsen. Der ble solen hvert år, for hver gjennomgang av dyrekretsen, renset og døpt, forsonet og styrket innfor næste gjennomløp av kretsen. Vannmannen befant sig i tidsrommet 4400-2000 f.Kr. på dyrekretsens sydligste sted, altså nettopp under yngre steinalder! Det var vintersolvervets tegn. Solen nådde der sitt laveste punkt og begynte siden å stige igjen. Vannmannen var derfor på en måte himmelens underverden, himmelhavet hvor solen ble døpt. Der fant man også stjernetegnene geitfisken, australfisken, dyrekretstegnet fiskene, samt hvalen.

Babylonierne identifiserte vannmannens tegn med guden Ea, motsvarende grekernes Poseidon, havets Gud. Hans bolig er "underverdenen" og gjaldt som herre over de underjordiske og dødens gud. Men Ea var også en himmelsk læge som med vannets makt helbredet syke på kropp og sjel og renset dem for synd. Hans tempel het "renselsens hus". Ved elvebreddene vasket man sig på hellig vis til hans ære. Han ble avbildet med et fat i hændene hvori han bærer livets vann. Ea ble også regnet som visdommens og kunstens gud. I Marduk-tempelet i Babylon mente man at han dukket opp av havet ved soloppgang for å lære menneskene skrifttegnene og vitenskapene og annen kunst. I denne rollen kaltes han Oannes eller Jannes. Vi gjenfinner ham i profeten Jona som tilbragte tre dager og tre nætter i hvalens buk, for siden, i likhet med Johannes, å opptre som botspredikant i Ninive. Det var en gammel forestilling at vannets gud måtte forberede den messianske frelse ved å døpe og rense menneskene.

Men hvorfor sto Johannes frem i ørkenen og ropte "Rydd Herrens vei, gjør hans stier jævne"? "Herren" er solen og døperen skal rydde dens vei gjennom dyrekretsen i det nye år ved å vaske av den det gamle års skitt. Ved vintersolverv er himmelen heller fattig på stjerner og kan oppfattes som en ødemark. Dette skjer umiddelbart før dåpen. Stjernetegnet som kommer før vannmannen er steinbukken og i dette når båtens bilde sitt høydepunkt. Båten er himmelens budbringer og ser ut til å rope sitt budskap.

Johannes døper angivelig Jerusalems og Judeas innbyggere i Jordan-elven, men her ser vi hvor dårlig myten stemmer med de lokale forhold, for jødene var fremmede for å døpes i elver og Jordan ligger alt for langt fra Jerusalem til at det var praktisk for hele byens befolkning å begi sig til elven for å døpes. Dessuten var elvens vann allerede dengang urent og uegnet til renselse. Hvilken elv var det snakk om i originalen? Ganges, Tigris, Eufrat, eller Eridanus, elven som flyter gjennom Eas kultsted Eridu?

Frelseren er altså en foretreder for det nye års sol. Derfor kommer Jesus til Johannes for å la sig døpe, liksom solen i vannmannen døpes på himmelen og tilføres gudommelig ånd (= vann). Samtidig med vannmannen dukker stjernebildet svanen under horisonten. Svanen befinner sig på det øverste sted i Melkeveiens riss hvor det spalter sig i to retninger og kan oppfattes som en fugl der kommer flyvende ut av en spaltet himmel. Stjernebildet svanen ble av gnostikerne betraktet som den hellige ånds foretreder. Svanen kunne i den egenskap erstattes av en hvit due. Solmyten gir sig tydelig til kjenne i gamle beretninger hvor Jesu dåp ledsages av et stærkt lys eller en flamme.

Efter dåpen driver ånden Jesus ut i ørkenen hvor han tilbringer 40 dager blant vilde dyr og fristes av Satan, hvorefter englene tjener ham. Når vannmannen går opp kulminerer stjernebildet slangebæreren (Ophiuchos) som holder høstslangen i hændene og trår på skorpionen. Over ham setter Herakles (Mikael) foten på polardragen. Dette er det himmelske urbilde på frelseren som overvinner Satan: Slangebæreren oppfattes som en betvinger av døds- og helvetesmaktene. Vannmannen liksom steinbukken befinner sig i den astrale "ørken", det vinterlige område på himmelen. Samtidig går fra øst mot vest pegasus, steinbukken, skytten, skorpionen, ulven, hydraen, ravnen og løven opp eller ned, altså vilde dyr. Herakles bøyer på himmelen kne for frelseren og tjener ham i rollen som ærkeengel.

Solen går gjennom vannet i "galil" (Galilea), dyrekretsen, forlater vannmannen og trer inn i fiskenes tegn. Derfor går Jesus langs Galilea-sjøen og ser brødrene Simon og Andreas som er fiskere. Når fiskene går ned befinner tvillingene sig i den øvre, når de går opp i den nedre kulminasjon, og dessuten ved randen til Melkeveien som spenner sig som et "nett" over himmelen. Melkeveien er sinnbilde på ånden liksom på visdommen og ordet. I en babylonsk tekst heter det om Guds (Bels eller Marduks) ord: Ditt ord, det store nett som omgir himmel og jord - et nett utspent langs havets kyst, hvis masker ingen fisk kan unnslippe og som fanger mennesket. Tvillingen Castor (Apollo) hever liksom sin pil som en nål for å utbedre Melkeveiens nett, mens stjernebildet Argo eller skipet såvel som de tjenende hunder (dagarbeiderne) befinner sig under dem. Midt i mot ses skytten med den sydlige krans under føttene.

Det følger i Markus en rekke underverk. Frelserens, lysbringerens dåd i oldtidens tro var å gjøre heil, beseire demonene og rense verden for gudsfiendtlige makters herredømme. Derfor lar Markus Jesus gang på gang drive ut den onde ånd av en besatt, et menneske med uren ånd. Solen trer nu i værens tegn, når vårpunktet og bryter vinterstjernenes makt. Skorpionen når den vestlige horisont, høstslangen i hændene på Ophiuchos nærmer sig undergangen, polardragen har passert høydepunktet og er på nedtur. Det er tiden da kampen mellom Marduk og Tiamat, vårguden og vinterslangen, finner sted i babylonsk tro. Man feiret dette i Babylon med utsvevende og jublende festligheter. Man følte at Guden hadde skapt en ny verden og læget menneskene for vinterens skader. Således helbreder Jesus de syke og besatte.

Jesus virker i begynnelsen ved Genesaret-sjøen, et paradisisk sted som minner om den nye verden som kommer opp efter Ragnarok i Voluspå: Ser hun opp komme, for annen gang, jord av havet, grønn igjen... Skal usådde åkre vokse, alt vondt skal bedres, Balder skal komme... Jesus helbreder Simons (Peters) svigermor ved håndspåleggelse. På himmelen ser vi samtidig med væren Andromedas bilde dukke opp. Andromeda pleide på de gamle globene å fremstilles som en kvinne fjetret mellom to klipper eller to planker som hun kunne anses for sengeliggende mellom. Skikkelsen lå utstrakt i horisonten, men da solen trer inn i væren reiser hun sig ved siden av den nordlige fisken i dyrekretsen og kan således lett tolkes som den første disippels svigermor.

Jesus vandrer omkring i Galilea, gjør underverk og nyter voksende ry. Så kommer han en dag tilbake til Kapernaum hvor han begynte. Snart trenger mengden sig på i huset hvor han oppholder sig, og en lammet mann heises ned på båre gjennom taket. Jesus roser hans tro og tilgir hans synder slik at han kan ta båren og gå sin vei. Også dette er en lignelse over hendelser på himmelen: Solen har nådd tyren hvor stjernene trenger sig sammen. Nu kommer bildet av vognmannen opp. Man så ham i oldtiden som Apobates, en mann som stiger av en vogn. Hans overkropp befinner sig over Melkeveien som nu velver sig som et tak på himmelen. Han setter høyre fot på tyren mens han trekker venstre bein gjennom Melkeveien, som han derved liksom heiser sig ned ved. I denne stilling befinner vognen eller Store Bjørn sig i nedre meridian og hører til tyren. Den kalles ennu den dag i dag for "båren" blant arabere i Midtøsten. Denne båre inntar nu sin laveste stilling på himmelen og er sammen med den lamme vognmannen liksom heist ned. At vognmannen er lam kan man se av stillingen til beina hans.

Tyrens sønn er Orion. Orion foretrer på himmelen den babylonske "skriver" Nabu. Som sådan befinner han sig på det viktige sted hvor solen går gjennom Melkeveiens "ringmur" som før skilte vinterens og sommerens deler av himmelen. Hvorfor han lett kunne anses for en grensevakt eller toller. Vi får høre i Markus at Jesus satt til bords med tollere og syndere i en tollers hus. Fariseiske skriftlærde fulgte ham også og ærgret sig over dette, hvorpå Jesus kontret med at han ikke er kommet for å kalle rettfærdige men syndere. Tollerne henspiller altså på Orion. Vi er gått inn i tegnet tvillingene, men Orion går opp samtidig og astralmytisk kunne de derfor foretre hverandre og anta hverandres egenskaper. Tvillingene kunne anses for tollere og de satt ved solens utgangspunkt ved Melkeveien og hadde denne foran sig liksom en papyrusstrimmel som de skrev på (Kastor med pilen til skrivefjær). Altså var de også skrivere og foretrådte de skriftlærde. De sitter til bords med Melkeveien til bord som nu krummer sig høyt på himmelen.

Folk kom til Jesus og spurte hvorfor Johannes' disipler faster og fariseernes men ikke hans. Jesus svarte: Kan bryllupsgjæstene faste så længe brudgommen er hos dem? På den tid da vårløsningen falt i tvillingenes tegn fant det hellige bryllup mellom sol og måne sted, som derfor var ett med tvillingene. Men tvillingene var først og fremst sinnbilder på vinter og sommer. Våren så man derfor som et bryllupsgilde. Tvillingene sto tillike for morgen- og aftenstjernen, og sistnævnte førte det nattlige bryllupstog.

Jesus krysser med disiplene på sabbaten en kornåker og de baner sig vei mens de plukker aks. Straks klandres de av fariseerne om at det ikke er lov på sabbaten. Jesus: Da David led nød gikk han i templet og spiste skuebrødene. Sabbaten er til for menneskets skyld og ikke omvendt. Her som overalt ellers finner vi stjernemyte: Solen har nådd krepsens tegn. Når dette stjernebilde går opp står (aks-) jomfruens tegn i nedre meridian. Hun holder stjernebildet akset i hånden. Orion er i hele sin skikkelse kommet opp over horisonten. Han motsvarer i stjernemyten Tammuz eller Adonis. Adonis kaltes også Daud, Dodo eller David og griper efter de fem hyader og syv plejader, som svarer til de tolv skuebrød. Krepsens måned var forøvrig også Tammuz' måned.

Nok en overtredelse av sabbatens lov kommer med helbredelsen av en mann med vissen hånd. Fariseerne lurer på Jesus for å gripe ham i lovbrudd. Men han gjennomskuer og utfordrer dem: Er det lov å gjøre godt på sabbaten? De tier. Da sier Jesus til den syke: Strekk din hånd ut! Og den ble bra igjen. Mannen med hånden er igjen Orion som har en skadet hånd. Han strekker armen med den syke hånd ut på himmelen.

Alt, eller næsten alt, i Markus-evangeliet har en stjernemytisk bakgrund. Jeg kan ikke ta opp alt, men heller foreta et skjønnsomt utvalg. Jesu mor og brødre kom og søkte ham og flokken som fulgte ham meldte det. Da sier Jesus: Den som gjør Guds vilje er mig bror, søster og mor. Dette skjer fordi solen har gått inn i jomfruens tegn. Jomfruen er i stjernemyten Guds mor: den babylonske Istar, den syriske Atargatis, den frygiske Kybele, den egyptiske Isis, den greske Demeter osv.

Jesus taler i lignelser på sjøen om såmannen. Siden forklarer ham dem for disiplene og taler i gåter om Guds rike. Argo, himmelens pram, er kommet helt opp over horisonten. Den kulminerer i jomfruens tegn og synker siden tilbake. Dette er skipet som Jesus går ombord i for å belære mengden fra. Solen går inn i vektens tegn. Det er tid for å høste. Boötis er kommet opp. Han pleier å fremstilles som pløyer eller landmann med sigd, men kan med sin utstrakte arm også ses som såmann. Sigdsverdet til Perseus står i den vestlige horisont. Samtidig med Boötis kommer ravnen opp. Den står på vannslangen, den himmelske "vei" som ender i vekten, og synes å pikke opp kornene som er falt ved veien. Straks derpå går i vekten også høstslangen opp, Satans bilde fordi den forkynner vinterens anmarsj. Vektens tegn selv motsvarer på den motstående horisont de astrale fugler, plejadene (som duer), mens svanen, den himmelske fugl, sitter i Melkevei-"træet" i nedre meridian. Dette træ er ennu dulgt, finnes kun som frø, men i næste tegn spirer frøet og gror til et træ med ørn, gribbe og svane som brer sig ut over hele himmelen. Slik er det også med sennepskornet i Jesu lignelse.

Vi finner alt innhold i Jesu lignelser igjen på himmelen! Vi finner også hans gjerninger og opplevelser der. Noe er mytisk mer betydelig enn annet. Frodig er fortællingen om den besatte i Gerasa. Den begynner med: Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd. Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd. Solen er gått inn i skorpionens tegn og dermed trådt inn i vinterens eller Hades' halvdel av dyrekretsen. Underverdenens stjernebilder - Hades, Styx, Acheron, dødsbåten og fergemannen - kommer opp. Skorpionen selv spiller hos perserne rollen som den onde Ahriman som skal ha bragt døden inn i verden, slik Mithra-monumentene viser, hvor skorpionen, som sinnbilde på døden, gnager på kjønnsorganene til tyren, sinnbilde på det kraftstruttende liv.

Med færden over sjøen til landet hinsides Jordan (Melkeveien!) har Jesus begitt sig inn i dødsriket. Der bor hedningene i mørke. Evangelistens hensikt er tydeligvis å vise oss at Jesus er mæktigere enn døden og underverdenens demoner. Den besatte kommer ut av gravene, og på himmelen har vi i skorpionens tegn "graven", næmlig den rødglødende stjerne Antares hvor de døde holder til. Den besatte selv svarer til stjernebildet Engonasin eller Ingeniculus som er gått opp sammen med skorpionen. Man pleide å se Herakles i ham, som er sunket ned på kne og slynger stein mot truende fiender. Derfor lar evangelisten den besatte slå sig selv med steiner og kaste sig ned for Jesus. Hans ustyrlige raseri som får ham til å bryte alle bånd og lenker hører også til Herakles-bildet, for Herakles med løvefellen motsvarer i GT Samson som brøt alle lenker og som ingen kunne binde.

Solens stråler (frelseren!) overvinner i skorpionen døden, og slangebæreren, som på himmelen foretrer lægekunstens gud Asklepios, setter foten triumferende på skorpionen. Det er derfor maktpåliggende å la Jesus vække noen fra de døde og helbrede. Det skjer: Jairus' tolvårige datter vækkes til live og kvinnen som hadde blodsott i tolv år blir frisk. Blodsotten er heller ikke tilfældig valgt. Melkeveiens "røk" stiger opp fra bildet alteret mellom skorpionen og skytten, noe som også ble tolket som en brønn med rennende vann. Når solen går gjennom skorpionens tegn kulminerer jomfruens tegn. Det var derfor nærliggende å tenke sig en kvinnelig bløder. Men hvorfor holder det opp å blø når hun berører Jesus? Fordi den himmelske elv Eridanus på motsatt side av himmelen går under så snart solen trer inn i skorpionens tegn. I nedre meridian ligger Andromeda på sin seng. Mens solen gjennomløper skorpionens tegn hever hun sig fra sin dypeste stilling på himmelen og begynner å stige. I evangeliets utgave av myten sier Jesus: Pike! jeg sier dig: Stå opp! .

Efter skorpionen trer solen inn i skytten. Nu har den mistet sin kraft og blir svakere dag for dag. I Markus foregår dette mytisk ved at Jesus kommer til sin faders by hvor ingen tror på ham og han intet kan utrette. Solen fortsetter til steinbukken og har nu fullendt ett omløp av dyrekretsen. Evangelisten anerkjenner dette ved å skrive: Og han gikk omkring i byene og lærte. Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder. "Omkring" og "de tolv" henviser til dyrekretsen og de tolv stjernetegn. Et nytt kretsløp begynner og han sender dem ut. Hvorfor to og to? Om aftenen, når steinbukken går ned, går tvillingene opp på den østlige horisont og rister Melkeveiens "støv" av sine føtter.

Markus skyter nu inn historien om Johannes' endelikt, tilsynelatende uten sammenhæng. Hva har den her å gjøre? Dette, liksom det meste annet, går opp for en når man studerer stjernehimmelen. Solen går fra steinbukken til vannmannen og vi så hvordan Johannes var knyttet til dette siste bilde. Derfor må han på ny omtales. Men hva? Når vannmannen går opp og ned går samtidig kongestjernen i løven på motsatt side av himmelen under eller opp. Derfor opptrinnet med "kong" Herodes (han var ikke riktig konge). Når vannmannen er i færd med å gå under kulminerer stjernebildet Perseus med sigdsverdet, den himmelske soldat som bærer Medusas avhuggede hode i hånden. Han danner sammen med Andromeda, hennes mor Kassiopeia, som troner på Melkeveien, og hennes far kong Kepheus en mytologisk sammenhørende gruppe. Andromeda inntar en stilling som påminner om en danserinne. Når vannmannen går opp befinner kentauren sig på den vestlige horisont. Kentauren går opp samtidig med vekten, tegnet på rett og rettfærd. Vi ser at alle elementene i evangeliets fortælling er på plass.

Jesus bespiser 5000 mann med 5 brød og 2 fisker på et øde sted. Solen går fra vannmannen til fiskene. På ny samler Jesus sine disipler omkring sig slik som da han først kalte dem, bare at de nu heter apostler fordi de vender tilbake fra misjonsreise. Solen står i de 2 fiskene, mens jomfruen med akset, sinnbildet på det himmelske brød, glimrer i horisonten. Ødemarken er underverdenen hvor vintersolen rår. I Babylon hadde man 5 innskutte dager i fiskemåneden ved årets slutt, de såkalte 5 epagomener. De symboliseres her ved 5 brød. Ødemark, 5 brød og 2 fisker hørte altså sammen ved årsskiftet der fremstilles ved plejadenes undergang: 40 eller 50 dager, hvorav 4000 eller 5000 mann. Vinkelen mellom fiskene og stjernen Spica i jomfruen (brød) er 196-197 grader, altså omtrent 200 grader. Derav de 200 dinarene som disiplene foreslår å gå og kjøpe brød for. Endelig er de 12 kurvene som det samles matrester i et mytisk uttrykk for de 12 stjernetegn i dyrekretsen.

Siden kommer opptrinnet hvor Jesus går på vannet. Mange moderne lesere som tror at Bibelen fortæller om fysiske hendelser mister tålmodigheten ved alle disse undre og kaster fra sig boken som gammel overtro og kanskje endog kvaksalveri og charlataneri. Nu vet du bedre. Også vannvandringen er himmelmytisk. Når fiskene går opp befinner Argo sig i nedre meridian; når solen går ned i fiskene er hun kommet opp over horisonten. Da Jesus forlater disiplene må de derfor stige ombord i skipet. De seiler mot Bethsaida, som betyr "fiskehuset"! Når den første fisk går ned bak horisonten kulminerer stjernebildet Orion med sine hevede hænder, liksom til bønn, og befinner sig på himmelens høydepunkt, "fjellet" (Jesus går opp i fjellet for å be). Orion har elven Eridanus under sine føtter og anses for å gå på vannet. Solen går i fiskemåneden på vannet den også, da den krysser dyrekretsens våtmark. I fiskenes måned begynner vårstormene: Det himmelske skip kjæmper møysommelig mot Melkeveiens bølger som slår mot det. Derfor stormen som overrumpler disiplene i skipet og bringer dem i nød. Så kommer Jesus dem til unnsetning i det han liksom Orion og solen vandrer på vannet.

Efter å ha gjennomløpt himmelens våtmark går solen i land i stjernetegnet væren. Derfor gjør Jesus og disiplene likedan. Folket overraskes av vårguden og drar kjensel på ham. Han gjenoppretter helse og lykke liksom året før. Jesus drar siden til Tyrus og Sidon hvor han treffer en syrofønikisk kvinne med en syk datter. Jesus sier til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler. Dette er igjen stjernemyte: Vi er i tvillingenes tegn, det er barna. De går opp i niende måned, efter at solen i jomfruens tegn har befruktet henne med sine stråler, og fremstilles derfor som to nakne guttunger. Til tvillingene slutter sig umiddelbart stjernetegnet "lille hund" (Prokyon), mens "store hund" (Sirius) befinner sig sør for tvillingene. Når tvillingene går opp er begge først usynlige under "bordet" (horisonten). Stjernebildet jomfruen befinner sig i nedre meridian og ligger som føniker-kvinne (Astarte, Istar) for Herrens føtter. Samtidig kulminerer Andromeda og ligger så å si på himmelens "seng".

Når Jesus helbreder den døvstumme befinner vi oss i krepsens tegn. Orion er i hele sin skikkelse kommet opp over horisonten. Han legger ene hånd mot tyrens øre mens han dypper den andre i Melkeveien, himmelens "spytt".

Jesus tar tre av sine disipler med sig opp på et høyt fjell. Der blir han forklaret, får selskap av Moses og Elias, og det kommer en stemme fra en sky: Dette er min elskede sønn... Fjellet er "Maschu" i skorpionen og skytten. Opptrinnet foregår i skytten. Midt i mot står tvillingene som også gjaldt som foretredere for sol og måne. Nu ligner navnet Elias på Helios, og den gammeltestamentlige profet ligner dessuten mistenkelig på Helios. Kristendommen forvandlet de gamle kultstedene viet Helios til kapeller viet Elias! Moses er i navnet vanndrageren, hvilket er månen, og minnet som lovgiver og med sine horn om månen. Tvillingene ble altså knyttet til Elias og Moses.

La oss rykke frem til Jesu inntog i Jerusalem: Vi er gått inn i væren, tegnet på vårjævndøgn, hvor solen stiger til hersker over verden. Det var da Marduk i Babylon ble feiret som ung vårgud og hersker over det nye år. Likeledes må Jesus nu gjøre sitt festlige inntog i kongebyen Jerusalem. Siden skjer det dramatiske ting. Jesus jager pengevekslerne og høkerne ut av tempelet med disse ord: Står det ikke skrevet: mitt hus skal kalles bedehus blant alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule. Evangelisten lar denne tempelrenselse foregå i "tyrens hus", altså stjernetegnet tyren. Nu finnes det et lignende opptrinn i GT med Aaron, guldkalven og Moses. Aaron er Orion som synes å forme tyren (på himmelen). Jesu og Mose gjerninger er astralmytisk analoge: I begge tilfeller dreier det sig om solen som farer inn i tyrens tegn og utvisker dens bilde med sine stråler. Når tyrens tegn kommer opp kulminerer vannmannen. I Orions bilde ser vi renselsen for våre øyne: Med en truende geberde går han den snøftende tyr inn på livet, og går under sammen med denne. I tyrens tegn går væren og geitebukkene i vognmannen opp av dæmringen. Også utdrivelsen av duekræmmerne har en astral bakgrund: Kepheus' bilde, med fuglen i ene hånden og Kassiopeia - der med sin W-form også ser ut som en fugl i flukt - i den andre, kulminerer i tyren, mens plejadene, duestjernen, synes å fly fra Orions utstrakte hånd. Fatet det er tale om i beretningen er vannmannens urne, der kulminerer i tyren. Til og med når Jesus velter pengevekslernes bord og duekræmmernes benker er det stjernehimmelen som spiller oss et puss, for Melkeveien lærte vi allerede å kjenne som et spisebord hvor tvillingene - tollerne, vekslerne - sitter til bords, og når Orion kommer opp faller bordet liksom omkull for Orions opprakte høyre hånd. Ordet røverhule er heller ikke tilfældig valgt, for hulen på himmelen er stjernen Antares i skorpionen, som står 180 grader unna tyren.

Mens Jesus var i Betania, i Simon den spedalskes hus, kom en kvinne og helte en krukke med kostelig nardussalve over hans hode. De sitter til bords i tvillingenes tegn, og en av tvillingene heter Simon. I dette tegn har Orions hode kommet opp over horisonten og Melkeveiens elv flyter over det. Orion blir altså salvet. Samtidig befinner den tjenende Andromeda sig i øvre, jomfruen sig i nedre kulminasjon sammen med begeret som står i meridianen.

Vi kommer så til at Judas forråder Jesus og får betalt for å utlevere ham. Som tidligere påpekt representerer Jesu 12 disipler de 12 stjernetegnene i dyrekretsen. Judas er ett av dem, han er det siste: Det er skytten, som hører til Hades' stjernebilder og har et ondt satanisk vesen. Skytten skyter solen og utleverer den til steinbukken hvor den dør (jfr myten om Balder og Hod!). Skytten står midt i mot tvillingene og går ned når disse går opp. Derfor er det evangelisten lar Judas gå avsted for å utlevere Jesus til yppersteprestene. Forøvrig har Judas sannsynligvis derav fått sitt navn at urkristendommen ga jødefolket skylda for Jesu lidelse og død. Apostlenes Gjerninger kjenner da heller ingen enkelt forræder, men holder jødefolket ansvarlig for frelserens død.

Det siste aftensmåltid forberedes nu. Jesus sender på ny ut to av sine disipler, og de skal treffe en mann som bærer en vannkrukke; ham skal de følge og finne en stor sal dekket av tepper og gjort rede. Som vi så står de to disiplene for de to fiskene i dyrekretsen. Tegnet før fiskene er vannmannen, og fiskene "følger" derfor vannmannen på himmelen.

Mens de sitter til bords under det siste aftensmåltid sier Jesus til dem: Sannelig sier jeg eder: En av eder skal forråde mig, den som eter med mig... Han sa til dem: Det er en av de tolv, den som dypper sammen med mig i fatet. Scenen utspiller sig i tvillingenes tegn hvor Melkeveien i hesteskoform strekker sig som spisebord fra himmelens ene ende til den andre. Judas er et bilde på skytten og denne dukker sammen med slangebæreren, her symbolet på Kristus, ved tvillingenes oppgang under den vestlige horisont. Der befinner sig samtidig den nordlige krone, dvs himmelens fat! Så Judas (skytten), en av de 12 tegnene, dyppes sammen med Jesus (slangebæreren) i fatet (kronen).

Så følger det mytesvangre ritual med brødet og vinen. Ta det! Dette er mitt legeme... Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som utgytes for mange. Når solen går opp i tvillingene befinner også brødet sig på himmelen, næmlig i nedre meridian i jomfruens bilde, og jomfruen med akset er "brødets hus". Kalken med blodet er vannmannens krukke hvorav renselsens og soningens vann strømmer.

Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget... Og Jesus sa til ham [Peter]: Sannelig sier jeg dig: Idag, i denne natt, før hanen har galt to ganger, skal du fornekte mig tre ganger. Vi er gått inn i krepsens tegn. I dette tegn kulminerer altersteinen (Peter = Stein) og den nordlige dyrekretsfisk (fiskeren Peter!), og Kepheus går opp med altersteinen. Når krepsen kommer opp går væren gjennom øvre meridian, og Boötis befinner sig som hyrde i Hypogaion. Når krepsen går ned kommer svanen opp, som blant jøder og arabere anses for en hane. Når krepsen går opp står Orion på himmelen i full skikkelse, folkelig sett så som hanefot. Derav den galende hane.

Jesus i Gethsemane og tilfangetagelsen: Det foregår i jomfruens tegn. Når det går opp kulminerer tyren, Orion og tvillingene. Den ene av tvillingene har en pil i hånden, den andre en klubbe. De er den væpnede makt som er rykket ut for å fange Jesus. Samtidig med jomfruen går Boötis med hyrdestaven og lansestjernen opp, mens sverdet til Perseus, den himmelske soldat, går opp når jomfruen går ned. Tvillingene omfavner hverandre kjærlig, skjønt en er god, den andre ond, hvilket kan ligge bak Judas-kysset. Orion svinger sverdet mot tyrens øre! Evangelisten Johannes gir oss til og med navnet på knekten som rammes: Malkus. Det gjennomskuer vi som Molok-tyren, altså dyrekretsens tyr.

Jesus fremstilles for synedriet. Opptrinnet utspiller sig i vekten, domstolens stjernetegn. Ypperstepresten heter hos Matteus, Lukas og Johannes Kaiphas; men det er stjernebildet Kepheus i lett forkledning. Han opptrer på Hipparchs globus som skjeggete mann i lang kappe med tiara på hodet. Som Jesus forutsa fornekter Peter ham tre ganger. Vi er nu i skorpionens tegn. Peters-fisken og Andromeda (tjenestepiken) befinner sig på sitt laveste punkt i nedre meridian. Peters smerte over sitt svik gjenspeiles av den stigende Kepheus' smerte over sin truede datter. Også ilden Peter varmer sig ved har trolig en astral forklaring.

Jesus for Pilatus: Solen har gått inn i skyttens tegn. Jesu endelige dom venter. Romerne forestilles som Boötis der i skytten kulminerer sammen med vekten (domstolen, retten). Boötis er oksedriver og bjørneverge, vanligvis avbildet med hyrdestav, men oppfattedes også som lansebærer på grund av stjernen ved venstre skinnebein. Derfor kalles han ennu i dag "han med lansen" av araberne. På latin er det "pilatus"! Innslaget hvor Pilatus vil frigi en fange stammer fra den babylonske nyttårsfest hvor en forbryter ble løslatt til Marduks ære mens Marduk selv ble pint i hjel. "Barabbas" betyr "faderens sønn" og er bare en annen betegnelse på frelseren, som Jesus brukte om sig selv. Som det gamle års gud dør Jesus, men gjenoppstår som det nyes. Jesus og Barabbas er altså samme gud i to ulike roller. Midt i mot skytten står tvillingenes bilde, tegnet for sommerens og vinterens sol. Når solen går opp i skytten står høstkorset i øvre, vårkorset med Guds lam i nedre kulminasjon, mens sydens kors står i den sydlige horisont, svanekorset er kommet opp over den østlige horisont, og Kepheus med armene i kors står i horisonten. Det er altså som om himmelen selv brøler "korsfæst, korsfæst!".

Jesus spottes av de romerske soldatene: Vi er i steinbukkens tegn. Når solen går opp i dette tegn kulminerer Boötis med lansen (eller røret eller hyrdestaven) og Herakles. Dennes hevede høyre hånd (med klubben eller kølla) tolkedes tidligere som at Jesus ble slått med knyttnever, og hans knelende stilling utlegges her som at soldatene spotter ham ved å knele for ham samtidig som de slår ham i hodet med et rør. Mellom Boötis og Herakles nøyaktig i øvre meridian befinner sig på samme tid (nord)kronens bilde: det er tornekronen som soldatene setter på hans hode.

Korsfæstelsen: I steinbukkens tegn, på banens laveste punkt, går solen under for vinterstjernenes fiendtlige makt. Men i samme tegn fødes den på ny, står liksom opp fra de døde for å begynne et nytt års løp. Evangelisten fører oss tilbake til utgangspunktet hvor han begynte sin fortælling om Jesus Kristus, hvilket var steinbukkens tegn. Her måtte Jesu død og oppstandelse finne sted. Jesus på korset er et ældgammelt mytisk motiv. I Håvamål hører vi om hvordan Odin hænger på det vindblåste træ viet Guden, sig selv. Liksom Jesus er han såret med spyd og ingen gir ham å ete eller drikke; han dør men gjenoppstår. Mange tror at dette innslaget skyldes kristen påvirkning, men det er feil: Kristusmyten og Odinmyten har fælles opphav i indoeuropeisk religion. Som sagt er himmelen full av kors på denne tid: Vi har den enkle påle i form av Melkeveiens "verdenstræ" (Yggdrasil) hvor Odin (eller Orion, Marsyas, Tammuz) hænger, vi har det greske kors i syden, det latinske kors i svanen, Orions lutende Andreaskors eller korset i skjæringspunktet mellom ekvator og ekliptikk, og endelig hakekorset (swastika) i Ingeniculus' skikkelse som går ned med steinbukken mens den hængende Odin går opp.

Visse enkeltheter omkring korsfæstelsen er også himmelmytiske. Kongestjernen Regulus i løvens tegn står midt i mot den stigende steinbukk. Derav innskriften INRI. Men Jesus er ingen konge i noen forstand, han er frelseren, den salvede, Guds sønn, menneskesønnen, offerlammet. Sammen med Jesus korsfæstes to "røvere". Når Odin hænger "korsfæstet" på Melkeveien ser vi tvillingene i den østlige horisont. Som nævnt er en av dem god (Pollux), den andre ond (Kastor). Markus gjør ikke regning med dette men Lukas gjør det: En av dem håner Jesus, den andre refser sin medrøver og ber Jesus erindre sig når han kommer i sitt rike. Så roper Jesus Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt mig? og dør. I Steinbukkens tegn kulminerer Boötis, han som roper, og står den korsfæstede (Odin/Orion) på motsatt horisont.

Efter at Jesus har utåndet bryter et mørke inn over landet som består i tre timer. Lukas tolker dette som solformørkelse, men den riktige forklaring er mytisk: Jesus (solen) "dør" selvfølgelig når den er svakest, og efterlater sig da mørke. Når steinbukken går opp kulminerer alteret, og Melkeveien over spalter sig i to deler. Derav utsagnet om at templets forhæng revnet i to stykker. Markus lar mange gråtende kvinner bivåne korsfæstelsen, blant dem Maria og Maria Magdalena. Til bildet av den hængende Odin-Orion-Tammuz hører plejadene og hyadene som ble oppfattet som kvinnelige og som regnstjerner, altså gråtende kvinner. Men plejadene står Orion temmelig fjernt på himmelen. Blant plejadene bærer en i oldtidens myter navnet Maia, hvilket ligner påfallende på Maria. Plejadene utmærket sig ved sine hårdrakter og kan betraktes som hårkunstnerinner. Ordet for det på hebraisk er "megaddela", hvorav Magdalena. Maia er den store mor, også kjent under navnene Kybele, Astarte, Istar, Isis, Demeter, og i mysteriene opptrer hun som smertemor der beklager sin hengangne gudesønn, slik hun også fremstilles i katolsk tradisjon: Stabat mater dolorosa... I de samotrakiske mysterier skal plejaden Elektra eller Maia være mor til heilbringeren (lysbringeren, frelseren) Jasios, og her har vi muligens kilden til navnet "Jesus".

For å overbevise dem som fortsatt tror at Jesu lidelse og død var en historisk begivenhet blant jødene i Palestina ved begynnelsen av vår tidsregning, er det værdt å skildre nyttårsfesten i Babylon til Marduks ære mer utførlig: Marduk blir tatt til fange, forhørt på tingstedet, slått og ført til "berget" (Golgata). Samtidig blir en forbryter ført bort og dræpt mens en annen forbryter blir løslatt. Byen gjør opprør for Marduks skyld. Hans klær føres bort. En kvinne tørker bort Marduks spilte hjerteblod, som flyter når spydet dras ut. Marduk må stige ned i "berget" fjernt fra sol og lys. Han er gått bort fra livet og holdes fanget i berget. Noen holder vakt. En gudinne våker over ham. Hun utstøter klagerop og søker ham ved gravdøren. Endelig bringes Marduk tilbake til livet og kommer ut av bergfængslet. Han står opp fra de døde og triumferer over mørkets makter. Denne fest feiredes altså ved vårjævndøgn, ved påsketider.

Der forlater vi Markus-evangeliet. Hvis Jesus hadde vært en historisk person måtte selvsagt disiplene og de første kristne ha visst hvilken dag han døde på. Men synoptikerne holder på fredag mens evangelisten Johannes mener torsdag. Dessuten er jo ikke langfredag en bestemt dag på året heller men svinger med påsketiden, første fullmåne efter vårjævndøgn. Slik skinner det igjennom at Jesu død ikke er et enkeltmenneskes men en mytisk hendelse knyttet til årstiden i en naturreligion. Påsken er vårfesten og Jesus påskelammet som skal slaktes, slik oldtidens guder døde eller gjenoppsto om våren. Ved Solkorset møtes vi igjen.

Waldemar