Ja, vi elsker 17. mai

17. mai 17. mai 17. mai 17. mai
(Klikk på bildene for å se dem i stort format)

I en ekstrem tid av fremadskridende folkemord må vi holde hardt på alt vi har av levende folkelige tradisjoner som minner oss om hvem vi er, om vårt fælles opphav og slektskap i blodet, om vår norske og nordiske egenart. 17. mai hører ikke til våre ældre folkelige høytider, slike som Jul og Påske, Valborgnatt (1. mai) og St. Hans (Midtsommer), der på tross av sine kristne overtrekk lett kjennes igjen som ældgamle hedensk-germanske kulthøytider. Men 17. mai har likevel en fast plass i alle vaskekte nordmænns hjærter, og vi vet at det er så. Vi vet også at det ikke hovedsakelig er fordi denne dag er vår grunnlovsdag. 17. mai er det norske folks nasjonaldag. Vi feirer ikke dagen på grunn av noen enkelt begivenhet i vår historie, men grunnloven på Eidsvold av 1814 blev en anledning og et symbol, også en spore til nasjonal vækkelse og nasjonalt nybrottsarbeid på 1800-tallet. Det norske folk våknet opp fra en lang vinterdvale som lydrike med nedstøvede nasjonale overleveringer, til en ny vår og ungdommelig utfoldelse av folkesjelen i lys av kulturarven. Hva kunne passe bedre enn å henlegge vår minnes- og mønstringsdag til mai, du milde grønnende?

17. mai er fædrelandets dag, dagen da vi tenker på forfædrene og landet de bygget, og på våre barn og efterkommere som vi skal gi det videre til i arv, med spor av egne bidrag så langt våre kræfter rekker. Den er det tidløse folks dag, født i lysets og håpets tegn. Den hører først og fremst barna og de unge til, er en gave til dem fra alle hvis stund på Jorden er flytt forbi og som har sendt sine skatter med strømmen nedover elven for at de skal værne og råde kommende slekter. Den er ikke en politisk dag, men en religiøs dag - en høytid for vår naturlige folkereligion, slik også de andre høytidene opprinnelig var og i noe monn ennu er. Vi diskuterer ikke politikk på 17. mai; det vet vi alle, om ikke med forstanden så med hjærtet. Det ville være å vanhellige dagen. På 17. mai skal alle være ett og marsjere i takt, være glade og blide og rekke sin folkefælle hånden. Vi viser da vårt nasjonale sinnelag i handling, ikke ord.

Visst hører ord hjemme på 17. mai, men ikke værdslige ord, ikke kiv og kjegl, intet lavsinnet eller splittende, støtende eller hånende, intet som trekker oss ned. Folkets endrakt i sjel og hjærte er hva vi er ute for å vise, og den er der bare vi skiller ut giften som det materialistiske samfunn driver inn i våre årer. Enige og tro inntil Dovre faller! Vår samdrakt og vårt fælles sinnelag viser vi best ved å gå i tog, pyntede og fine, med sang og glædesrop på tungen og flagg i hændene. Korpsene skal marsjere og spille og fanene vaie. Alt skal frem som uttrykker vår tilhørighet. Det første og viktigste er at man er med, er synlig, deltar og er glad. Noe som er meget synlig og har stor symbolsk værdi er våre vakre, gamle bunader. Det er drakter som på en gang uttrykker vår nordiske skjønnhetssans og høye seder. De gir oss værdighet og knytter oss til hjemstavn og jord. De slår også bro over kløften mellom nordmænn i ulike aldre, som ellers går så forskjellig kledt. På 17. mai er alle med, nordmænn i alle aldre, og vi går likt kledd i samme slags drakt i samme stil og tradisjon. Dette uttrykker det hellige bånd mellom far og sønn, mor og datter, forældre og avkom. Musikken har vi også fælles på denne dag, og det er god norsk musikk som likeledes sier noe om hvem og hva vi er.

17. mai er en fæstning for folkelige kræfter. Derfor er det ikke overraskende at folkets fiender hvert år planter nye giftige ormer i folkehjemmet og gjør sitt beste for å tilsmusse og forsure, forvrænge, rakke ned på og vanhellige hele Norges strålende mai-dag. De angriper alt som er oss dyrebart, prøver å hindre at norsk livssyn og norske værdier kommer til uttrykk på en så stærk og overbevisende måte som de gjør. Deres mål er å omdanne nasjonaldagen til et raseløst, "multikulturelt", globalistisk karneval hvor den frimurerske "almenånd" råder grunnen. De vet at skal de klare å utrydde det norske folk, må de først utrydde dette "ja, vi elsker...". Så længe nordmænn med bankende hjærte og en tåre i øyekroken stemmer i vår fædrelandssang som vår store dikter Bjørnstjerne Bjørnson og vår unge døde komponist Richard Nordraak gav oss, biter deres ormer ikke på oss. De prøver å hindre at norsk ånd formidles til barna; setter dem til å bære FNs flagg istedenfor det norske, spille jazz istedenfor norsk musikk, gå sammen med rasefremmede i fremmede antrekk, gjøre det hele til en mekanisk og meningsløs øvelse, et nedrig spetakkel. Å, hvor godt vi kjenner disse liberalistisk-marxistiske folkemordere! De prøver seg med en snikende kriminalisering av vårt folk og alt som hører det til: "rasisme"!

Nævnte jeg russen? Man har lett for å glemme det opplagte og overtydelige. Russen er blitt omdannet til en armee av sabotører, uten at de vet hvem som styrer og misbruker dem. Fordrukne, forpøblede ungdommer i stygge, tilgrisede kjæledresser, som farer rundt på bilvrak med dundrende neger-musikk fra enorme lydanlegg? De er fjærnstyrt og utvirker en plan, tjener som rambukk for å knuse våre nasjonale følelser og vår høytidsstemning. Dette er nyss voksne nordmænn som skulle utstråle norsk ånd og være forbilder for de små, noen å se opp til, men de oppfører seg som negre.

Så langt som i Sverige har det ennu ikke gått her tillands - der blir svenske barn enkelte steder bortvist fra skolen for å bære svenske flagg på klærne - men vi kommer efter! Man angriper det norske flaggs særstilling, vil at samiske flagg og all verdens flagg skal kunne bæres i 17. mai-toget. Man angriper nasjonalsangen, rakker ned på både ordene og tonene, vil ha den erstattet med noe mer tidsriktig "flerkulturelt". Å joda, bare se deg om. Og kan man ikke få utryddet bunadene, så kan man i alle fall omgjøre dem til globalistiske moteplagg som produseres i Shanghai og som negre og asiater og hvem som helst går med - særlig på Norges nasjonaldag. I det offisielle program nedlegges det 17. mai krans og holdes minnestund først og fremst ved gravene til jøder, dernæst til kunstige jøder, og til slutt til forrædere. Når våre nasjonale skikkelser minnes skjer det gjerne ved en fremmedlænding eller folkefiende som vet å tråkke på dem. Deres tanker kan leses som en åpen bok: I alt de gjør bestreber de seg på å skjænde det som er oss dyrebart og hellig. Ved Solkorset opplyser vi folket om hvem de er og hvilke kræfter som driver dem.

Grunnlovsfædrene på Eidsvold visste av erfaring, mest andre lands erfaring, at det straffer seg å slippe jødene inn i landet og at staten må sørge for å holde dem unna folkets blodårer. Hva de ikke forsto var at det ikke er nok å forby deres fysiske tilstedeværelse i landet. Folket må også værnes mot jødisk ånd og makt, særlig kapitalismen og de hemmelige selskapene. Da dette ikke skjedde kunne ikke jødeparagrafen bestå længe - den falt snaue 40 år efter Eidsvold. Forjødningen av folket har siden kunnet skride frem som overalt ellers, inntil denne dag da vi uten vansker forutser slutten på det norske folk. Intet folk overlever i længden den jødiske parasitt.

De skjønne, milde mai-dager ebber ut for denne gang. Vi har lagt bort bunadene og flaggene. Det gjør vi med et anstrøk av vemod, siden fremtiden er så usikker. Ingen vet om vårt nasjonale sinnelag vil bestå i 30 år til; ingen vet om det i år 2100 vil finnes norske barn på denne Jord. Blir 17. mai -feiringen i 2030 omtrent som karnevalet i Rio? Opplev 17. mai så længe du har sjansen; alle dager i denne ulvetid er talte! Jeg vet ikke om man kan bli eller forbli nasjonalsinnet i Oslos drabantbyer, stuet sammen som sild i tønne i en ørken av asfalt og betong, omgitt av rasefremmed pøbel og global slumkultur. Men på nasjonaldagen lønner det seg å kare seg så langt vekk fra Oslo, målt i åndelige lysår, som mulig. Norge er norskest i våre rotnorske bygder. Tidlig om morgenen, en stille, høytidelig stund, den 17. mai hvert år, mens mai-solen sender sine jomfruelige stråler over engene, er hele slekten, fra de yngste til de ældste, samlet på gården i sine bunader, og bivåner i taus andakt at flagget langsomt heises til topps.

Waldemar