Daggry

I Norden er Julen årets høydepunkt. Vi føler det alle slik. Den er en høytid vi ikke kan forklare. Over alle de gamle skikkene, de gamle tingene, pyntet, kunsthåndverket, granen i stua, bakverkene, duftene - hviler en stemning av hemmelighetsfull fortid. Vi vet ikke hva det betyr men vi fornemmer dette sluk av tid, et svelg av tid som er dypere enn folkeminnet. Julens ånd har en vidunderlig virkning på oss. Så snart den innfinner seg helbredes vi for sotten i samfunnet. Vi gjenvinner en tidløs velvære, som om en bør falt fra vår rygg. Trivselen og glæden er uimotståelig. Vi trer tilbake i en urtids tilværelse og ser med nye eller gamle øyne på livet, oss selv og våre nære og kjære. Hverdagens tildragelser forminskes og blir borte; vi bekymrer oss ikke mer og går ikke og ærgrer oss over alt mulig. Familiens og hjemmets glæder trer frem og blir hovedsaken. Vi gjenoppstår som gode mennesker; blir snille og blide, hensynsfulle og omtenksomme, varme og åpenhjertige, tålmodige og overbærende. Slik vi alltid burde vært men som bare Julen har trolldomskraften til å gjøre oss.

Er det dette som er Julens mening, Julens budskap? At vi skal gjenfødes som det vi er, renset for skitt og sår som livets omskiftelser har påført oss under årets gang? Gjenfødes med solen og begynne oppstigningen til en ny dag? Men hvem er vi, hvem er du og hvem er jeg? Hvor kommer vi fra og hvilken mening har vår færd? Hva gjør vi her? Det er Julens nådegave at den befrir oss fra slaveriet under hverdagens travle og kvalfulle sysler. Den gjør oss frie og friske i sjelen slik at ånden kommmer over oss og hever oss til mysteriets høyder. Vi spør ikke med forstanden men vi aner inni oss, fornemmer - opphavet. En mellomting, en symbiose av guddommelighet og jordiskhet.

På livets vei erfarer man sig selv og oppdager i møte med andre mennesker og det som er mindre enn menneske hvem man er, hva man er. Det er vakkert og stygt, edelt og nedrig, stærkt og svakt, en guddomsgnist som utfolder sig i ufullkommenhet. Men først og fremst er det noe enestående, en egenart som intet annet levende vesen deler. Når roen senker sig over hjemmet i Julen lokker nattens stillhet og stjærnehimmelen til fordypelse i denne gåtefulle egenart, denne selsomme skjebne. For den som ikke undrer sig over sin skjebne har ennu ikke lært å lide av den. Hvilken menneskeskjebne er så lykkelig eller så alminnelig at Julenatten ikke fortryller den og maner til bønn? En bønn om at opphavets hemmelighet, den skapende kraft og styrende vilje, må åpenbare sig.

Alle har sine egne ord for dette, alle søker det på sin måte; længter, higer, grubler. Men ved hjemmets Julebord påminnes man om egenartens røtter i fællesskapet. Man ser på sin far og mor, på sin sønn og datter - ikke bare at legemstrekkene og bevegelsene er formet over samme idé, men at Juleglæden er fælles og vitner om slektskap i ånden. Når velbehaget innfinner sig og latteren runger? Da er man hjemme, da er man fri, da er man sig selv. Ingen forstyrrende fremmedelementer; blodets lov valter. Kanskje er denne lov så langt man kan komme i selverkjennelse med tanken: den uttømmer det allmenne i jegets omkrets. Men jeget selv er usammenlignbart og kan ikke begrepsfæstes.

Julen - akk, sukk - alle drømmers utspring og oppfyllelse. Et alter hvor man erfarer hva man vil og hvorhen man har nådd. Julen har alltid vært en religiøs fest, både før og efter kristningen. Der skulle man finne kilden til mening, der om noe sted. Man feiret for å lære sig fromhet. For å vække den fromhet man arvet. Det er en ærefrykt for det høye tidløse, den store plan som man er en liten del av. Det er streben efter å erkjenne den vilje ætten har lagt i en. Det er å leve i fred med denne vilje; fullbyrde den såvidt man formår, så langt kræftene, tiden og helsa rekker. Siden gi både evnene og oppgaven videre i arv til avkommet.

I oldtiden hadde en ætt her i Norden sin ættegud. Hva var den om ikke ætteidealet? Det er et bilde av ættens karakter. Blotene, Julegildene, kan ha tjent til å tydeliggjøre denne gud og vække ættebevisstheten hos de unge. De lærte sig hva de skulle akte og være tro mot. De fikk også et forbilde å leve opp til. De ble fyllt av den overbevisning at all fred i sinnet og lykke i verden kom av å gjøre sin plikt for ætten. Den som sviktet ble utstøtt som niding. Å bli dømt til niding var en hardere straff enn å bli dræpt. Da kunne man ikke længer sitte til bords i Julen hos familien i hjemmet. Man ble avskåret fra blodsbåndets fællesskap som var det eneste meningsbærende for den enkelte. Nidingen turet sitt usle liv i ensomhet og meningsløshet.

Vi lever i en tidsalder hvor fromhetslivet ringeaktes. Det kan ikke måles og tallfæstes, det er ikke objektivt. Vitenskapen har intet å si om det. Formodningen er at det inderlige sjeleliv er noe overtroiske og uopplyste mennesker sysler med. Har det et praktisk formål så kan dette alltids ivaretas på en bedre måte gjennom rasjonell planlegning og prosjektgjennomføring. Den moderne sivilisasjon er materialistisk og intellektualistisk. Den vil egentlig ikke anerkjenne mennesket men kun det mekaniske, regelstyrt adfærd. Logikk og fakta er tenkning som er avkledd sin menneskelighet og er blitt utvendiggjort. Men all levende tenkning uttrykker den enkeltes egenart: hans arv, kamp og skjebne.

I et samfunn hvor vi ikke får lov å være mennesker får vi heller ikke lov å fullbyrde vår vilje, som i første rekke er å holde liv i ætten og bevare dens egenart. Som mennesker drives vi av kjærlighet til mor og far, husbond og hustru, sønn og datter. Vi vil formere oss og sikre blodets beståen i verden. Vi vil også holde blodet rent slik at ættens enhet og karakter bevares. Dette er menneskets naturlige liv slik det alltid har vært. Men i vår tidsalder angripes det og kalles ondt, kalles hat, fordom, intoleranse, uvitenhet. Samfunnet har laget et maskineri som skal erstatte livsviljen og menneskeligheten i oss.

Dette maskineri er karriæren. Når livsviljen trampes ned og forgår, når alt som er vakkert, edelt og hellig slås i stykker i menneskene må tomrummet fylles av et surrogat som kan drive oss videre i noen retning. Det skjebnesvangre ved den materialistiske sivilisasjon er at dette ikke er samme retning som naturen i oss befaler. Det er de råeste driftene i oss, udyret i oss, maktbegjæret og griskheten, som suger oss inn i karriæren. Den dreier sig i liten grad om å erværve nyttig kunnskap og færdighet, langt mer om å erobre en maktstilling i systemet for å kunne leve som parasitt og tyrann. De som kan noe nyttig har lavere rang og liten makt.

Hva moderniteten har sluppet løs er Fenrisulven, kaoskræftene i oss som vår folkeætt gjennom lang tid overvant og tøylet for et høyere formål. Tukt og sedelighet avlet et edlere kulturdyktig menneske, et menneske som behersket sine drifter og underordnet dem ætteviljen og folkeviljen. Sivilisasjon holdes ofte for ensbetydende med kultur eller som dens bærer og forutsetning. Men ser vi historisk på det ser vi at sivilisasjon er en kortvarig epoke i et folks og en kulturs forfallstid som alltid ender med undergang. Årsaken står klar for mig: sivilisasjonen innebærer økende mekanisering og reglementering som undertrykker det skapende sedelige menneske og åpner vei for udyret til maktens tinde.

Dette bekræftes av vår egen sivilisasjon i dag. Ingen overflod av forbruksvarer kan skjule det faktum at våre nordiske og europeiske folk står på gravens rand. Familielivet er oppløst, kulturlivet dødt, næringslivet i urede, finansvesenet svindel, regimet det rene bandittvælde. De få barn vi ennu får fødes inn i et meningsløst apparat uten utsikter. Her er gode råd dyre. Mange tar feil av veien og tror at botemiddelet er vitenskapelig forskning. De har ikke skuet krisens dybde og første årsak, de er fanget i det maskineri som ligger bak. De byr oss vitenskapelige fakta og ser ikke at uttørkede sjelløse faktamennesker er problemets kjerne.

Vi mangler ikke kunnskaper, vi vet nok. Det vi trenger er vilje - den gode vilje. Men den avles ikke i en ørken, den står opp i den fromme menneskelighet. Det er denne vi må gjenreise, gjenfinne i oss. All sedelighet har sitt utspring i sjelens fromhet. Intet godt kan komme av byråkrati eller teknokrati. Vitenskapelige laboratorier kræver mange penger og mye flid, produserer masse data. Men ingen data kan gi oss mening og vilje, de setter ikke mot i oss og gir oss ingen vyer. Ingen kommer til å la sig begeistre av det som står nederst på side 783 i en tusensiders murstein full av formler og fagtermer. Ingen kommer til å ændre livssyn eller livskurs av å lese konklusjonen i en vitenskapelig artikkel. Det er forskjell på informasjon, kunnskap og visdom.

Industrisamfunnet spyr ut masseproduserte varer og informasjon, hvorav adskillig desinformasjon. Vi skal vende oss bort fra denne kvantitet og søke kvalitet, det som er personlig, levende og enestående. Hvor meget det enn byr oss i mot av inngrodd tross så må vi gjenreise et religiøst fællesskap oss i mellom. Det er et samfunn som ikke er hengitt fag eller yrke , ikke kunnskap eller færdighet, ikke spill eller sport, hverken penger eller praksis. Det skal heller ikke være en selskapsklubb eller skravleklubb. Det skal være samling om å leve i sannhet som den man er. Et fristed for å dyrke personligheten og fællesskapet. Hvor det ikke går ut på å vite og kunne, men undres og ville.

Også Julen er angrepet av forbruker- og forretningssamfunnet. Det blir lett til at man drukner i innpakningspapir og presenter, fråtser i mat og drikke, skeier ut og slår i hjel. Det første vi må gjøre er å rydde bort og renske ut det som er Julen fremmed. Det er travelheten og tingligheten. Det er også kirkens forsøk på å kvæle vår nordiske Jul ved å kaste et tungt teppe av kristendom over den. Det er bare her i Norden at Julen virkelig er en gammel høytid; det ser man av den tarvelige Julefeiringen i Middelhavslandene: der har de ingen egentlig Jul men bare det kristne spetakkel kirken konstruerte som en støysender mot Julen. Vi behøver ikke fornekte Jesus som arisk gudemyte for å holde kristendommen unna Julen. Men Julen er hjertet i vår nordiskhet og vi kan ikke tåle at den forstyrres.

I samfulle ni dager og ni nætter hang vi på det stormpiskede træ. Nu synker vi tilbake til livet. Gjenoppdager hva det er å leve som menneske av vår ånd og art. Jeg vet ikke noe bedre bilde enn familien samlet rundt Julebordet. Julen er oss hellig med sitt dype vintermørke, sin lavende snø, sin stillhet og tusen lys. Barndommens rike stiger frem fra glemselen, de døde sitter atter til bords. Det kimer i klokker og klinger i bjeller, musikk og sang alle vegne. Ja, musikken fører oss opp på vinger av drøm og fortryllelse. Vi føler i dypet av oss at vi ikke er alene, at tilværelsen har mening. Vi møtes igjen, alle, og feirer sammen - Jul.

Waldemar