Da de vordende islændinger brøt opp fra Norge på 800-tallet, måtte de ta med seg sitt livs røtter i skipene ut på havet. Det var ingen ringe sak å rykke høysetestøttene opp og skrape mulden sammen fra det hellige sted. Det blev aldri som et sted blant andre, og der har sikkert vært dype grunder til at islændingene, så snart de var voksne, vendte ansiktet mot sine fædres land. Beretningene om islændingers Norgesfart stammer fra kristen tid; i dem kan vi ikke vente å finne noe om de hellige steders dragning. Men ett lite minne med tung mening er sluppet inn i Landnåma: Lopt reiste hver tredje sommer til Norge på sine egne og sin morbror Floses vegne for å blote ved det hov som Torbjørn, Floses morfar, hadde forestått på Gaular. Var helligheten knyttet til et sted, kunne man ikke ta den med seg, men lå den i noe materielt så håpet man å få den med seg i tingene - helligdommene. For å lege det sår man påførte de hellige gjenstander ved å fjærne dem fra deres hjemsted, fant man et lignende sted i det nye land, og lot gjenstanden selv vælge, ved å kaste en høysetestøtte overbord når man nærmet seg land og la den drive inn til stranden. Der satte man sitt hus.
Visse steder og gjenstander var våre forfædre hellige: Noen trær, fosser, lunder og stener. På de kristne efterkommere virket det særdeles uopplyst å "dyrke trær". De kjente ikke fædrenes samfølelse med naturen, forsto ikke hvordan de lot seg selv og sine guder ta bolig i visse ting. Og allikevel gjør vi fortsatt det samme; alle følsomme nordiske mennesker har ting, om det så bare er en eneste, som er dem dyrebare, som har "affeksjonsværdi" og ikke bare markedsværdi. Er det ikke en ting, så er det et sted. Men vi fortrenger at dette er noe religiøst, at det ligger dypt og alvorlig i oss ved kilden til vårt liv.
Kirken gikk hardt til verks og ville utrydde vårt sjeleliv. "Ingen skal blote avgudene og ingen tro på lunder og stener" truer svenske lovmænn sine "uopplyste" folkefæller. Guternes lov forbyr: "Ingen må påkalle holt eller høy eller hedenske guddommer, hverken vi'er eller stavgjærder." Forøvrig brød ikke kirkens mænn seg med å sette seg inn i den norrøn-germanske religion. Kirken var universell og nasjonsløs, og dens mænn skulle ikke ha noe hjem på denne Jord, intet morsmål, ingen kjære blodsbrødre, og altså ingen ting å være glad i. Alt utenfor kirken var djævelens verk og ble knust, brent, dræpt. Ikke engang underretning om de "vederstyggeligheter" som hadde vært tilsto de kommende slekter. Derfor er arvegodset fra forfædrene mager kost. Vi kjenner ikke enkelthetene i deres fromme sjeleliv.
De ulike germanske stammene fant sitt hellige sted i det landskap hvor de hørte hjemme: Slettestammene lunden, fjællstammene foss eller klippe. Svenskene gikk vanligvis til skogholtet. Hva var det ved disse stedene som tiltrakk dem? Det var stedet selv. I lunden jordsmonnet, træstammene, kilden som vældet opp av grønnsværet, løvet,... Omkring stedet gikk skigjærdet, stavgjærdet, den hellige innhegning, som manet stemning frem i de fromme, liksom den hemmelighetsfulle plett der inne i mørket. "Hvis der er fredgjærde på en manns land om en sten eller et træ eller en kilde eller slikt ugudelig tant..." tordner en engelsk forordning, og røper hva nødtvungne kristne i England på den tiden i lønn hengav seg til. I midten av helligdommen satte man et mærke, som oftest en stenhaug, som man kalte horg. Lovene i kristen tid nævner horgen ved siden av høyen: "Vi skal ikke blote hedenske vætter og ikke hedenske guder, ei heller høy eller horg." I riktig gammel tid var kanskje innhegningen og horgen, ja muligens horgen alene, eneste menneskeverk på stedet. Hvis du leter på ditt hjemsted vil du kanskje finne en fredet plett med en haug av stener som åpenbart er menneskers verk. Der hvor jeg vokste opp fantes det en slik haug, som ingen visste hva var og som "alltid" hadde vært der. Først i voksen alder med studienes gang skjønte jeg hva det var. Jeg har aldri fortalt det til noen.
Fra å være et friluftstempel som det Vigeland bygget i Frognerparken, bygget man med tiden ly for vær og vind, og huset kalte man hov. I sagaen om Bredefjordens bebyggelse får vi utførlig beskrevet det hov Torolf oppførte ved sin gård Hovstad, da han hadde helliget Torsnæs med Helgefjæll. I hovet sto høysetet midt mellom høysetestøttene. Innerst inne var et avhus, lignende koret i en kirke, og der sto en stall midt på gulvet som et høyalter. Resten av hovet var gjæstebudssal (gildesal), en stor hall som kunne være rikt utsmykket med mytiske træskjærer-arbeider, som hos stormannen Olav På, hvor Tors kamp med Midgardsormen og Balders bålfærd var avbildet. I denne sal holdt offerfællene sitt gilde ved de store festtider. Folk i beskjednere kår samledes med samme høytidelighet omkring det daglige ildsted. Avhuset, eller blothuset som man kalte det, gav ly for horgen, som nu var blitt til et alter. Det kunne som sagt ligge ved siden av og være del av hovets bygning på gården, men det kunne også ligge et stykke unna gården. I alle fall lå det på den hellige plass. Til Håkon Jarls blothus kom man ved å gå bort fra gården inn i skogen, først langs en kjørevei, siden avgrenende inn på en liten gangsti. Stien endte i en lysning, og midt i denne sto et hus omgitt av et skigjærde. Det var blothuset.
Stenhaugen som horg vek altså plassen for en enkelt stor sten som man kalte stallr og som var å sammenligne med kirkens alter. Den var midtpunktet i helligdommen og der kunne man komme i forbindelse med maktene og sette dem i bevegelse. På den lå de hellige ting, tempelhøvdingens ypperste klenodier, først og fremst den hellige armring som ved alle betydningsfulle anledninger foretrådte gudene og storhelgen. Eder blev avlagt på denne ring, og den kom også frem når stridshelligheten var i folket. Goden bar ringen på tinget som tegn på sin myndighet, og den fulgte ham hvorhen han trakk sin store lykke. Tempelringen frelste engang herren til Helgefjæll, Snorre Gode, da Stentors hugg efter kampen ved Kårsstad rammet hans arm. Den angelsaksiske krønike fortæller om noen grimme dansker som kong Alfred fikk bragt til fornuft, at de lovet fred på den hellige ring, en ære de aldri før hadde værdiget noe folk. Tacitus hadde hørt om chatternes selvvielse til krigerlivet, at de tok ringen og bar den som tegn på sin fortrinnsrett i slaget og sin likegyldighet med fredens sysler - sin utsondring i hellighet. Ringen som hemmelighetsfull kraftkilde, som talerør til de høyere makter, opptrer i sagn og myter, og har funnet veien frem til moderne tids diktverk, som Wagners "Der Ring des Nibelungen" og Tolkiens "The Lord of the Rings". Ringen sto så meget høyere enn alminnelige eiendeler som storhelgen sto høyere enn dagliglivets velsignelse, og fra den hentet alle andre kostbarheter sin kraft - det dryppet ringer som Odins Draupnir. Håkon Jarl tok en gang en ring av armen på Torgerd Holgebrud og gav den sin venn Sigmund til arv og eie, under det at Sigmund måtte love jarlen aldri å gi den fra seg. Løftet holdt han, selv da han kom i den alvorligste fristelse. Efter Håkons død, da Sigmund var blitt Olavs og Hvitekrists mann, hændte det at kongen fikk øye på den svære guldring. Han så nøye på den og sa så: "Vil du gi meg den, Sigmund?" Men Sigmund svarte åpent at han visste giverens lykke og vennskap for gode til at han ville bytte den bort. "La være du tykkes både ringen og giveren god", mente kongen, "den lykke slår ikke til, ti ringen blir din død." Og slik gikk det. Olav hadde rett: Med kløvet sinn, en fot i kristendommen og en i germanerdommen, må det gå en ille.
Opprinnelsen til vår tids flagg og faner er denne: I den hellige lund eller i blothusene oppbevarte man hellige tegn som ble kalt vi'er - av dette vårt begrep om "å vie" - og som forestilte dyr. I krigstid tok man dem frem og bar dem blant folket som veiviser og lykkebringer, og som tegn på fællesskap og samhold. De førte helligheten fra horgen ut til folket på slagmarken.
To eller tre ganger om året, kanskje oftere samledes man i stuen eller gildesalen til offerfest - blot. Offerfestens tidsrom sto frem mellom livets øvrige stunder som noe høyt, hellig og strengt, lykkelig og farlig. Det rommet i seg både vild jubel og målbevisst alvor. Og det som gjorde sjelene i de dager så rommelige og høytspændte var det høyestes nærvær. Da tok gudene, eller maktene som Nordboene sa, hjemmet helt i sin besittelse, og forente mænn som kvinner under den høyeste hellighets ansvar. Det hellige sted foldet seg ut over hele landet. Festen åpnet, efter alt å dømme, med en høytidelig innvielse, hvormed der lystes fred over deltagerne. Gilde og ting var beslektet i sitt innerste vesen, i sin avhængighet av den høyeste fred, og efter alt vi kan se har de stått hverandre nær i formen. På Island "helget" goden tinget, og virkningen viste seg straks i tingmænnenes forhøyede hellighet, som gjorde enhver krænkelse til nidingsverk. I tingets ånd lar Grettirs saga Hafr innvie møtet på Hegranes: "Her setter jeg grid mellom alle mænn, alle godordsmænn og gilde bønder, hele almuen av kampføre mænn og våpenføre,... til gammen og idrætt, til all glæde, til setet her og færden hjem... Jeg setter grid for oss og våre frender, venner og forvandte, kvinner som karle, træll og tøs, svenner og selvråde mænn." Selv om intet av dette angår offerfesten, fornemmer vi den ånd i hvilken mannemøtet åpnedes.
Der blev slaktet til gildet, stort kveg og smått kveg, der blev kokt store kjeler fulle av kjøtt, og vi vet fra Håkon Adalsteinsfostres opplevelse at spisningen av offerkjøttet var en betingelse for å få del i velsignelsen. Likevel er det ølbollene som rager frem ved all tanke på festlig samvær; det lyser ut av navnene på gjæstebudene: velkomstøl, bortfærdsøl, barnsøl, fæstensøl, brudeøl, gravøl, arveøl. Av gode grunder kaltes den fred der omsluttet gildefællene for ølfred. I middelalderens laug, som bevarte noen germanske skikker, snakket man om å "drikke gildet" når man holdt møte, selv når formålet var praktisk. Under den berømte offerfesten på Hlade i førkristen tid, er det Sigurd Jarl som svinger offerhornet i festens midtpunkt. Når de kristne skumler over de hedenske sammenkomster er det tydelig nok ølet uviljen kretser om, som signes gudene. Men da kristendommen hadde seiret var kirken listig nok til å gjøre sjelenes behov til sine påbud, og forordnet at tre bønder i det minste, skulle sammenbringe sitt festøl og holde fest om helligaften til Kristi og Sankta Mariæ ære. Der ble satt streng straff for å forsømme dette.
Daglige skåler, liksom alle moderne oppfinnelser var utelukket fra festen, hvor ølet skulle drikkes av de gamle ærværdige dyrehorn. De hørte med til ættens klenodier som pant på liv og lykke, de åpenbaret skjulte tanker og råd, de hadde en personlighet der krævde egennavn. Over deres arvegang i slekten våkedes der med nidkjærhet. Ved gjæstebudets begynnelse sto der en rekke små lave bord foran bænkene, maten deltes ut på disker, og gjæstene langet inn så længe deres hug drev dem. Når alle hadde styrt lysten på tyggemat, tok man bordene bort, og så begynte drikken å gå rundt. I det øyeblikk da hornet vandret ut, steg offerfesten til sitt høydepunkt. Et strengt ritual regulerte hvert eneste håndlag med hornet. Først bares det hen til den høyeste i rang, den der inntok høysetet. Efter at han hadde viet det, drakk han den næste i rang til, og således gikk hornet støtt fra mann til mann. Når man mottok det reiste man seg, og med et ord der inneholdt ønske og tilsagn tømte man det. I det hornet gikk over til sidemannen blev det atter fylt, for at han skulle gjøre skjell for seg og sende det videre. Mann for mann skulle det gå, rundt med solen, og nåde den som oversprang naboen og drakk fremom ham - det var en krænkelse av den tilsidesatte og en grov overtrædelse av den hellige lov. Like ille var det om man efter å ha tømt hornet satte det fra seg istedenfor å overbringe det i næstens hånd.
Beretningen om det berømte arveøl som Svend Tveskæg holdt over sin far, viser at et slikt blot rommet minst tre hovedskåler. Til sist skjænkedes bragebegeret, og ved det skulle den som avholdt gravølet avlegge løfte, og siden sette seg i den avdødes høysete. Svends løfte var at innen tre vintre var ledne skulle han komme til England og dræpe kong Æthelred eller jage ham av landet. Alle mann skulle støtte ham i løftet ved å drikke dette beger. Skålen var ikke som i våre dager en unntagelse ved drikningen, men utgjorde selve formen for hornets stadige tømning. Det vandrende horn var festens brennpunkt; den enkelte seremoni varte til hornet var nådd helt rundt, og gildet besto i en gjentagelse av hornets kretsen. "Der gikk mange horn rundt" heter det om den siste aften på Nivlungegården, før Gunnar og Hogne gav seg ut på sin skjebnesvangre færd til Atle.
Festen endte ikke formløst. Det ville stride mot blotets vesen som med dets hensikt om det blafret ut som et lys der brenner ned. Ved de svenske bryllupsgilder fikk gjæstene våpendrikken rakt som gildets avslutning, samtidig med at de av verten mottok sine forvarede våpen. Den kristne middelalder overtok gildenes form og kalte skålene minner, som ble drukket til Kristi, Marias og helgeners ære. Men her var ikke gildene længer blot og altså gudstjeneste, og man kunne bryte opp når Marias minne var utbragt. I hedensk tid måtte man sitte festen ut om man ikke ville skade seg selv og blotfællene. Før man gikk sin vei forvisset man seg om at rett og fyldest var skjedd, og at man kunne bryte opp uten å gjøre skår i velsignelsen. I laugene ble gildene en utvendig pålagt plikt; i hedningenes blot hadde de vært en indre nødvendighet.
Innenfor hovedskålene skulle det finnes plass til et broget mangfold. Alle høytidelige stunder i ættens liv var fester, var blot, og møtets karakter og sikte var avgjørende for skålenes innbyrdes væktforhold. Ved arveølet hadde løfteskålen en særegen vækt derved at den understreket arvingens myndiggjørelse. Hans utropen av sitt livsprogram kastet et eget lys hen over de løfteavleggere der fylket seg om ham og hædret ham, enten ved å gjøre fælles sak med ham, som Bue med Sigvalde, eller ved å kappes med ham, som Sigvalde med Svend. I brudehuset måtte selve formælingsskålen komme til å stå i forgrunden som betingelse for trivsel i det innledede ekteskap, og samtidig for det trygge forhold mellom de to hus der forenedes under ett skjold. Et freds- og forbundsgilde var uten forliksskålen intet. Således hadde hver festdag sin omsorg. Skålen gav blotgildet dets karakter. I det den forente alle deltagere i seg, samlet den hele lagets stemning sammen til enhet. Og helligheten slapp ikke taket i fællene før blotets siste beger var drukket.
Ved alminnelige drikkefester har laget på et visst punkt oppløst seg i mindre grupper; mann trakk mann, vennen sin venn, ut av gildestemningens alminnelige brorskap og drakk seg nærmere til ham. Vi ser ham i islandske sagaer komme nedad gulvet med sitt horn, drikke til mots med den annen, det vil si tømme hornet halvt og overlate vennen resten. Eller sidefællene vendte seg mot hinannen og dannet par; på nordisk het det at man drakk tvemenning, når to og to, undertiden mann og kvinne, slo seg sammen om et horn.
Vi kan formode at det egentlige blot er blitt gjennomført undere strengere regler; ja, det er ganske visst så. I sagaskrivningens tid hadde man ennu ikke glemt at hellige fester kjennetegnedes ved hornets gang hallen rundt; "man skulle bære hornet om ilden" heter det, og det vil si at det kun blev skjænket i de hellige kar, og disse blev av mundskjænken båret fra mann til mann hallen til ende, for så å passere utenom langilden og fortsette opp langs salens motsatte vegg. På dette punkt kom kvinnens hellighet inn i festen: øl-gudinnen heter hun i skaldekvadene, og det er intet skjemtefullt klengenavn som svirebrødre lirer av seg i en skjænkestue, men et tegn på den beundring og hengivenhet vi på den tiden næret for våre kvinner. Det umiddelbart betagende i den ranke værdige blonde nordiske kvinneskikkelse der hun skrider gjennom ølstuen er kun en svak avglans av den høyhet som kvinnehelgen og lagshelligheten kastet over henne for de opplevende. Det er en blotskildring som møter oss i Beowulfs vers om dronningen der rakte sin husbond det første beger, og fra ham gikk nedad rekken mann for mann til hånde, inntil hun nådde gjæsten. "I mannen skal kamp, skal våpenfærd trives, men kvinnen skal frodes i yndest blant mænn; i huskarlenes mjødtime først av alle hilse fyrsten, rekke hornet drotten i hænde..."; således uttrykkes hirdskikken i poetisk fyndsprog, og disse vers kan uten overdrivelse kalles en stump offerritual.
Men blotfesten forlangte tillike et samspill av alle tilstedeværende hver gang én drakk. Så længe blotet sto på kunne man ikke la skålen hvile og gjennomleve et personlig øyeblikk, hverken i egne tanker eller i egen drikk. Minnestrømmen måtte ikke avbrytes, og hva enten skålen gjaldt hele laget eller rettedes mot en enkelt, hva enten den var brudebeger eller avskjedsbeger, førtes den frem gjennom en rekke av stående og mælende drikkefæller under et lags oppmærksomhet. Vi vet med sikkerhet på hvilket tidspunkt det norske hoff var blitt så "moderne" at det satte den tungvindte gammelmodighet ut av kraft og hengav seg fritt til drikkens glæde. Før Olav Kyrres dager var det skikk at hornet gikk ilden rundt i hallen, fra kongen til den næste i rang og således videre; men Olav løste opp denne skikk og innførte at hver mann "skulle lyde sin samvittighet" og drikke som han ville - et fint ord for at blotets helg oppløstes i svir og rangel. På almuesgården derimot holdt skikken seg gjennom hele middelalderen og videre inn i nytiden.
Hva avskjedsdrikken krævde av sin mann kan ingen bedre bevitne enn Torstein Boejarmagn, der hadde vært gjæst hos herskeren over jættene Geirrød i Jotunheim, og der sett folk drikke av hornet Grim. Da Grim bæres inn i sin breddfulle majestet, faller hele jætte- og tussefolket på kne - de visste jo at dets herre blott behøvde å lute øret mot det for å få visdom om de hemmeligste ting. Hornet styrer først hen til Gudmund på Glasisvoldene som den høyeste gjæst. Mundskjænken venter til han har gjort rett til bunds, og går derpå til verten. Foran ham fylles Grim på ny, og Geirrød setter spissen i taket så at ølet skyller som en havsbølge ned gjennom halsen. Mens han drakk fæstet han blikket på Agdi Jarl, og nu blev det hans tur til å gjøre sin plikt. Den stakkars jarl gjorde så godt han kunne, men måtte ta været to ganger underveis. "Alderdom og manndom forlikes ikke" sa Grim, ti hornet hadde mer enn menneskeforstand. Resten av selskapet ble ikke trodd til det overmenneskelige, og de fikk lov til å fullkomne loven to og to ved å holde et halvt bud hver.
Det var helligheten som stilte krav til strengt seremoniell, og kanskje gav helgen rent utvortes seg til kjenne derved at minnedrikken ble frembåret i de guddommelige kar, og at fritt samkvem ikke kunne inntre så længe disse holdtes fremme. Det var vikingelov å drikke alle i lag sammen selv om man kom til gilde, ti krigerskaren levde under storhelgen, og var derfor til stadighet utelukket fra den skjødesløsere drikkelagsstemning; de måtte ikke drikke tvemenning. Av samme grund førtes alltid de krigerhellige drikkelag på kongsgården under seremoniell strenghet. Hirdmænnene var alldagsvikinger.
Ølet bragte alltid en glans av gjæstebud med seg, det hørte ikke med til den nødtørftige, nærende og læskende hverdagsmat, men var en åndelig vederkvægelse, en hellig styrkelse. Og naturligvis måtte den drikk som hædret de høye fester med sin velsignelse være av en egen kraft for å kunne forene guder og mennesker. I den norske almues ærefrykt for gjæstebudsølet er der sikkert et stænk av alvoret fra fortidens bryggere. Om de gamle telemarkinger fortælles at de tilberedte sin høytidsdrikk med stor andæktighet, av frykt for at lettsindig omgang med bryggingen skulle hindre ølet i å bli stærkt, noe som ikke var en mangel, men en stor ulykke. Kvinnens dyktighet til å brygge var noe langt mer enn husmoderfermhet; den var prøvestenen på hennes hellighets kraft, hennes styrke i gudene og hennes makt over lykken. Da kong Alreks to hustruer, Geirhild og Signe, stredes om værdigheten som dronning, blev det ølet som kom til å dømme mellom dem. Geirhild påkalte Odin og lovet ham sin ufødte sønn; han gav henne litt av sitt spytt til gjær, og ølet ble godt, men det ledet skjebne inn i verden.
Utvilsomt begynte blotet i bryggerhuset; fra den første håndsutrekning hadde helgen uinnskrænket råderom. Full offermakt fikk grytenes og karrenes beholdning dog først ved innvielsen inne i gildesalen. Ofringen begynte med hornets fylning, under andæktig taushet og seremonielle bevegelser. Dernæst signet, eller som man i fordums dager har sagt, viet forsetesmannen hornet: han legger en særlig kraft inn. Vi er alt hellig: det hellige sted, de hellige gjenstander, fanen som viser vei og maner til dristighet eller forsiktighet, og sikrer hellet ved sin tilstedeværelse i hæren. Å vie er å kalle guddommen ned i tingen. Vi vet ikke med hvilke midler vielsen fant sted, men vi kan gjette på at de hellige klenodier ble hentet fra stallen (alteret i blothuset) og brukt til å lade hornet og ølet: ættens herligheter, spydet og halssmykket, pilene og ringene. Hver gildefælle møtte i sin beste stas og hadde sikkert med seg sine hellige gjenstander, ættens minner og æresbevis. Da Olav Digre overrasket blotmænnene i Trøndelag, gjorde han et stort bytte av "kostbarheter" - gripir. Når landnåmsmannen stakk sin øks fast i jordsmonnet, eller tendte sin ild ved åmundingen, da forandret han landets vilje, han gjorde det lydig ved å dra det inn i sin sjel. Men uten all tvil føyet han noe hørlig til; ordet var like så nødvendig som mæktig i hine dager. Ved blotet ble det "mælt for" hornet av den som førte forsetet: en tale som hadde vækt og vilje til å binde æren og lykken. I Vølsungasagaen kom nornene ved Helges fødsel og ytte ham formáli (mælte for), og sa han skulle bli navnkundigst av konger.
Overalt hvor talen faller på de hellige blot melder formelen til år og fred seg, også længe efter at hedendommen var forsvunnet. Julen feiret man nettopp til år og fred: godt nytt år i ættefred. Året og livet begynte på ny når den mørkeste tid var nådd og lyset begynte å vende tilbake. Når gildeherren i høysetet signet det nye år ved å mæle for, kvad han taktfaste vers, og ble antagelig rytmisk besvart av fællene i kor. Vel har en rytme hørt til ritualet som har drevet begeistringen høyt i sky, slik musikk gjerne gjør. Jævnfører vi med kristen sed, må vi kalle formælet bønn, hvor grundforskjellig germansk lynne enn er fra kristent. Forsetesmannen (kristent: presten) skulle "mæle heil", en gjerning som ikke lar seg forstå ut i fra noe kristent eller noe i vår samtid. Den er hverken næsegrus bønn om en fryktinngytende guds nåde, eller magi eller trolldom. Den er heller ikke blott et uttalt fromt ønske eller forsett. Formælet er hamingjaens åpenbaring og fremtredelse i alle sinn, hos alle som har del i den. Det kunngjør hva ætten har lykke til å oppnå. Men dertil bidrar formælet selv til å gjøre det oppnåelig, ved å skjærpe alles viljer og samle kræftene om noe bestemt. Det skjer ikke i håp, som hos de kristne, men i tillit, i den fælles følelse av styrke. Kraften som skal begå dådet og innfri løftet settes i bevegelse under blotet av begeistringens rus. Vi kan lett forestille oss barnas spænte og glade tilrop: "Mæl heil!".
Blotets velsignelse berodde på at der i bollen sydet en egen drikk, lignende men dog grundforskjellig fra det øl som bryggedes på andre festgårder, en drikk som ikke var annet enn den særegne fædrenelykke hvorav ætten selv besto. I Sigdrifas ord om begeret skinner dette mot oss: "Øl bærer jeg deg, blandet av megin og mæktig ære." Virkningen av begerets tømning var først og fremst samfølelse - til år og fred lyder velsignelsen. Man drakk seg sammen, drakk hinannen seg til i den fædrene kraftvæske som måtte sprenge enhver slå mellom enkeltsjelene. Derfor skulle hornet gå fra mann til mann, derfor skulle kjeden være ubrudt og lukke seg i seg selv igjen - laget skulle gjøres til ett. Ingen måtte gås forbi om man ikke skulle krænke hele laget og bryte festens kraft. Derfor kan man forstå det opprør fællene kom i under det berømte blot på Hlade hvor Sigurd Jarl drakk kong Håkon Adalsteinsfostre til i det første horn, men kongen vegret å gjøre fyldest! En slik handling forsegler fiendskapet. Den forsyner det endelige bevis på at mannen bærer fiendskap i sitt hjærte.
Hele middelalderen igjennom og langt inn i nutiden holdt man fast ved den gode skikk å gjøre de årlige festsammenkomster til et forlikelsens sted, hvor man bila gamle stridigheter og forbedret jordbunden, for at den skulle bære så få beske frukter i det kommende år som mulig. Julefreden måtte ingen bryte som ikke ville anses for et uhyre og hver manns niding. Julaften benyttedes i Norge til å berede alle sinn for det kommende år. Ved det høytidelige julemåltid klokken tolv om natten bænket far og mor seg i høysetet med sønnene på den ene siden, døtrene på den annen, og nederst for bordenden tyendet. Alle drakk skål og glædelig jul i fælles sølvbeger; mannen til hustruen og videre rundt. Festen ble en prøvesten for den enkelte. Ve ham om han ikke følte freden og ølet bite på seg! Ja, den som ikke kunne drikke seg inn i de andres åndelige samlag, han måtte være en lykkeforlatt, en niding. Men ølet måtte være godt; var det ikke det lå skylden hos lykken: den var ved å forlate huset, og da var all fest forgjæves. Å skjænke dårlig øl til blotet var like ille for verten som om gården hans brant ned. Da gudene forlot jorden ble ølet til alkohol og rusen til fullskap, og da ble gjæstenes hang til å gli ned fra bænken på gulvet under bordet et synlig tegn på vertens gode samvittighet.
Den religiøse oppblussen av ilden på ættens arne frembragtes ikke bare ved at glørne rakedes sammen til et stort bål: man ventet en nytænning og forøkelse av ilden. Offerets kraft var ikke innskrænket til slektsammenholdet; den inderlige fortettelse av samlaget gikk ut på ett med en forstærkelse av hele hamingjaen. Ved å drikke av hornet ble fællene lykkeligere, stærkere til å avle og til å kjæmpe; hukommelse og ord på tungen, årsæle og spinnelykke, legehænder og seier, som Sigdrifa-sangen har det, årvåken grumhet i fejde og ubrødelig fred innbyrdes - alt styrkes og forhøyes. Det var sjelen selv som fornyedes, det var menneskefølelsen som reddedes fra å gli ut i nidingsoppløsning. Ikke bare ville den lykke som satt innen i mennesket bli glansløs om blotet forsømtes; sværdene ville ruste, hester og kuer stupe, marken ikke bære frukt. Olav Digre kunne buldre løs med Gud og Djævel; det hindret ikke seden i å legge seg på marken. De gode trøndere husket hvordan jorden og havet engang frydet seg i lykke da Håkon Jarl kom til og gjorde de hellige steder til "sanne vier" for folket.
Den fryktelige sannhet om overgangen fra den gamle sed til kristendommen, er at den var et åndelig selvmord. Den som brøt ut av blotlaget satte ikke bare seg selv utenfor lykken; hans nidingskap blev ættens fordærv. Han sa seg ut av ætten, vanæret sine frender, og disses dom samler seg i det alvorlige ord frendeskam, eller ættefordærver. Forræderiet mot det innerste bånd i freden uttrykkes ved "gudniding", når man hadde krænket gudene og gjort dem unyttige for frendene. I full konsekvens av gammel tankegang måtte det pålegges slektningene som plikt å hævde seg og brænne såret ut. Plikten ble av alltinget (på Island) år 997 overdratt dem der var fjærnere enn næstsøskenbarn og nærmere enn disses næstsøskenbarn, et kompromiss som lar oss se dypt inn i datidens sky for frendskapets hellighet. Da bruddet med arven i blod og ånd var blitt uunngåelig, reddet man samlaget ved at alle frender fulgte med over i den nye kult, altså ved kollektivt åndelig selvmord. Da kristendommen ikke kunne gjøres vår nordiske rasesjel behagelig, henfalt store deler av folket i gudløshet og ufromhet, og vår samdrakt brast. Den ytre kunst vi avlet, den viten vi hopet opp, til tross, står vi ikke her tusen år senere udødelige og uovervinnelige, men like innfor undergangen. Aldri kan en rase overleve med en religion som ikke er vokst organisk frem med rasen selv, og tjener den. Kristendommen har alltid ligget i veien for oss som vår motstander i steden for å hjælpe oss; den førte oss bort fra livets vei. Spørsmålet om sann kristendom contra jøde-kristendom er ganske fåfængt, da historien ikke kjenner annen kristendom enn den siste. Istedenfor å holde på vår norrøne livskunst og livsvisdom ga vi oss hen til å tilbe en stamme av ørkenbarbarer fra Arabia. Er det til å undre på at vi idag er slaver under dette forbryterfolk?
Blotet var mer enn bare måltid og drikk i gildesalen. Efter at de høytidelige skålene var utbragt og offerslaktet fortært, sto mænnene opp for å leke. All slags idrætt hørte til. Man holdt veddeløp og sangerkamper, ballspill, hestekamp, bryting... Man flokkedes om fortælleren og sangeren, som lot skjedde hændelser skje om igjen. Å oppleve heltebedrifter, oppleve kamper, oppleve seire, det var tilhørernes glæde, det var festfryd - akkurat som hos de gamle hellenere og nordiske stammer overalt ellers. Blotet var også tiden og stedet for å avlegge løfter. "Slipp heltedåd løs blant mænn" sa Hrodgar til Beowulf da denne gikk hen for å ta sitt løftesete ved ølet, og det rette svar var: "seierskarens glam". Løftet ble signet og gjort fast ved tømningen av bragebegeret. Mange overmodige løfter er kommet over opphissede unge jyplingers lepper. En av Møre-jarl Atles sønner svor å ekte Hjørleifs søster Helga. Hjørleif måtte ta seg dette løfteran like nær som et virkelig rov, og hævnet det ved næste møte. Efter det måtte han og broren Ingolf rømme landet, og slik skal bosetningen på Island ha begynt. En annen yndet idrætt ved blotet var mannjævningen, som besto i en åndelig tvekamp, en tvekamp i vidd og svunden bragd. Man tok sitt horn, slentret nedover gulvet til sin motstander, sang sin egen pris og den annens spott, og tømte hornet. Islændingenes litteratur er utsprungen av festoppvisninger; i gildehelgen dannedes mesterskapet i å fortælle sagn og saga.
Å blote er den religiøse handling i hele sin mæktighet. Det er å forvandle en gjenstand av alminnelig hellighet så den fylles med guddomskraft og formidler styrken over i menneskeverdenen. Da Floki ville ut og oppsøke Island, holdt han et stort blot, og blotet tre ravner som skulle vise ham vei. Så reiste han en varde hvor blotet hadde vært og stakk til sjøs. Da de siste kjente skjær forsvant for synet sendte han ravnene opp. Og de fant frem ad de veier som hans lykke aldri før hadde kjent. Blotdyret var menneskets middel til å heve seg opp over sin begrensning. Å blote vil si å forhøye egenskapene til det overordentlige, ja til det guddommelige. I kristen tid kalte man ting og vesener blotet som man anså forhekset eller fortryllet. Fikk man en sønn som virket særlig velbåren, gjorde man ham til blotmann og guds hellige. Torolf ga sin sønn Stein til Tor og kalte ham Torstein. Denne Torstein hadde en sønn som ved vannøsningen kaltes Grim; faren ga ham til Tor, bestemte ham til å være hovgode, og kalte ham Torgrim. En annen av Torolfs sønner blotet også sin sønn og gav ham til Tor. Således hadde man gjort fra tidenes morgen. Til urtiden hører den Raum der gav sin sønn Brand til gudene og kalte ham Gudbrand. Den blotede var ren, ubelæmret lykke; om ham gjaldt det at han hadde et blikk som så gjennom alt og forutså alt - "intet kom ham uforvarende". Han hadde den tilsvarende ånds- og legemskraft, der kunne avværge det avværgelige og tumle det uavvendelige; han bar et sjelelig panser som var ugjennomtrengelig for all fiendtlig lykke. Omsatt i nutidsbegreper var han en stærk mann, en fører, den rettmæssige myndighet, med visdom til å ta avgjørelsen i alle saker hos den ætt, stamme eller folk han var foresatt. Skillet mellom geistlig og verdslig fantes ikke, og den blotede gode var høvding og åndelig overhode i ett. På den tiden var vi ennu livskraftige nok til å holde alle demokratiske ideer på trygg avstand. Goden var ikke et individ som egennyttig hersket over ætten eller stammen; han var et organ i den levende ætt, dens ansikt, bevissthet, visdom og vilje. Blotmannen var ættens legemliggjorte hellighet.
Harald Hildetands usårlighet og store krigerlykke skyldtes at han var signet - eller "seidet" som det heter i kristen gjengivelse - og dette ættmærke sitter så fast ved ham og hans at Hyndluljod i sin oppregnen av Ottars frendskap kan fremheve den gren av slekten der rekker opp til Harald som gudsignede mænn. Det er vielsens alvor som gir historien om Eyvind Kinnrifa dens høyhet. Eyvind var særlig helliget fra mors liv og derfor utelukket fra å tilegne seg kristendommen. Han trosset kongens "blide ord, statelige gaver og store forleninger", og likeså det store fat glør som sattes på hans buk og sprængte den. "Ta bort det fat en stund" ba han til sist, da enden nærmet seg, "og la meg få sagt en liten ting før min død". Så yppet han sin hemmelighet for kongen. Hans forældre hadde længe vært barnløse, inntil de endelig søkte råd i fjölkyngi. Derefter fikk de en sønn og gav ham til gudene. Og så snart han var kommen til skjels år og alder, hadde han mangfoldigen gjentatt vielsen, slik at han nu ikke hadde "menneskenatur", men var bunden med hele sin hamingja til den gamle sed. Tortur, lemlestelse og drap går som en rød tråd gjennom de to Olavenes kristningsverk. Ingen har tællet de heltemodige norrøne mænn som holdt fast ved sin tro og fromme hengivelse inn i døden.
Mine ord om blot kan ikke ende uten at jeg har sagt noe om hva blot mon kan ha hatt med blod å gjøre. Man skulle tro at dette var det første man visste om blotene og at sammenhængen måtte være opplagt og likefrem, men faktisk er det innhyllet i gåte. De jøde-kristne fiender utnyttet selvfølgelig dette takknemlig til hets, og utmalte skrekkscener av ritualdrap på mennesker og blodorgier for en rystet europeisk kristenhet. En samvittighetsfull forsker må trå varsommere. Hvordan blodet enn har kommet inn i blotet, så må det ha skjedd på en måte som er i estetisk og åndelig samklang med hva jeg oven har skildret, for dette vet vi. Å blote et dyr betyr i alle fall ikke å dræpe det i et rituale; det forvisser eksemplene oss om. Man har blotet ravner, okser, hingster; og de er ikke derved blitt dræpt. Et blotet dyr var et dyr fyllt av guddomskraft. Det var vakkert, stærkt, raskt, eller hadde til overmål sin arts egenskaper. De dyr man slaktet til gildefester i hovsalen var viede dyr, som sto under de blotede dyr i hellighet. Først når man trengte å anspænne ættens fulle kraft og anspore til det høyeste dåd, slaktet man blotdyrene. Det er da ganske sikkert at man har brukt deres blod i noen religiøs handling. Stort mer vet vi ikke. Sagaen tier. En håndfull fragmentariske opplysninger foreligger, men troværdigheten er si som så. Man har hatt offerblodet i boller, og har dyppet blodteiner eller varselkvister i dem, kanskje også andre klenodier. Fællene har "rødnet" seg, hvilket må bety at de har fått blod på seg. Når Snorre fortæller at man malte hovet innvendig og utvendig med blodet og skvettet på gjæstene, så har han nok kommet i skade for å videreføre en skrøne. Husk at Snorre var en kristen lærd som virket 200 år efter at siste rest av hedendom var forsvunnet; han kjente ikke hedendommen annet enn gjennom kristen overlevering. Han er nøye med sine meddelelser og har hjemmel for hva han sier, men er ikke usårbar for feilaktige og misvisende opplysninger som er kommet ham i hænde. Hvorfor skrøne? Husk at gjæstene møtte i sin fineste stas - sammenlign med bunad - å skvette blod på dem ville ha ødelagt de kostbare finklærne. Malte man gildesalen med blod, ville blodet ha trengt seg inn i sprekker i træverket; efter noen dager ville stanken ha vært uutholdelig! Også på det indre plan rimer denne grisete foreteelse dårlig med den fromme og høytidelige seremoni. Vi nordiske mennesker setter pris på orden og renslighet, og vår religionsutøvelse har sikkert til enhver (hedensk) tid bejaet våre arvede karakteregenskaper. Jeg gjetter på at fællene en efter en kom frem til stallen i horgen - det hellige sted! - og falt på kne, at blotmannen mælte for, og så dyppet teinen, en pensel, i bollen og strøk et mærke i pannen og på kinnene. Ikke så mye at det rant nedover ansiktet og dryppet på klærne.
I en helt annen klasse enn Snorres uskyldige feil stiller Adam von Bremen med sin "holocaust"-propaganda mot blotene i Uppsala. Han var riktignok aldri selv i Uppsala, men påberoper seg et kristent vitne, "aliquis christianorum". Dermed bør man være på sin vakt! Beskrivelsen synes å stamme fra Bibelen og et kabbalistisk sinn. "nobilissimum templum,...totum ex auro paratum,..." skriver han (det edleste tempel,... forgyldt over det hele,...). Salomos tempel! Noe slikt fantes ikke her i nord; vår byggeskikk var i træ med utskjæringer. "Sacrifizium itaque tale est: ex omni animante, quod masculinum est, novem capita offeruntur, quorum sanguine deos placari mos est." (Ofringen foregår slik: av hvert dyr, som er av hankjønn, ofres 9 stykk, hvis blod skal forsone gudene.) Noahs ark! Dessuten dette spesielle Kabbalah-tall, kvadratet 9 = 32. Han fortæller videre om 72 slaktede hunder, hester og mennesker opphængt i trær. Spesielle tall som 72 bør gjøre leseren mistenksom; hvorfor akkurat 72? Hvorfor levende vesener av 3 slag? 72 = 8*9 = 92 - 9, og tverrsummen er dessuten 7 + 2 = 9. Så er 72 nær beslektet med kuben 27 = 33. I samme ånd er offerfesten i Lethra på Sjælland beskrevet av Thietmar von Merseburg: 99 stykk av hvert slag, mennesker, hester, hunder og haner ritualdræpes, og denne fest skal ha funnet sted hvert 9'ende år! Litt for mye 9 her? Det som beskrives her, men tillegges germanerne, er jødenes grusomme satanistiske kult med ritualdrap på ikke-jøder for den blodtørstige demon Jahve. Asa-Tor, derimot, var menneskenes fulltrui og frende. Disse forfatterne visste nok intet om norrøn religion.
Et stykke nærmere blotsalen kommer vi ved å lytte til Darradsangen, som den blev sunget oppe på Katanes i nord-Skottland den dag Sigurd Orknøy-jarl falt i Irland. En mann så tolv kvinner sitte inne i et hus; de slo en væv med tarmer til islett og pil til skyttel, og mens de vævet sang de spydsangen Darradsljod: "Spyd vil knake, skjold brake, økser fare i jærn. Væve, væve darradsvæv, siden følge fyrsten. Hvor mænnenes skjold blodige skues skjærmer valkyrjer kongen. Væve, væve darradsvæv, kongens var den forhen; frem vil vi gange, storme i kampen, hvor vennenes våpen røres. De skal land råde, som hutret på stranden; en konge, en mæktig, sier jeg døden, nu er jarlen fallen for odde. Nu er væv vævet, nu er val rødnet, dødsbud skal fare om land." Og da de hadde slått seiersvæven, stormet de avsted, seks mot nord, seks mot syd, til hest. Med spydsangen røper valkyrjene at de har tatt ord ut av munden på blotmannen. Darradsljod må være en fantasi unnfanget i et sinn hvor blotfestens stemning rådet. Offerfællers formæle, væverskers sang, kamprådende diser og skjebnens tidløshet har krystallisert seg til et poetisk bilde, som vel bare kunne skapes av en der skuet fritt ut over den gamle sed. Det er blotfestens vælde som fyller kvinnene når de synger "i den fullbyrdende lykkes fylde", når de synger heil.
Da Sigurd med sitt sværd hadde ristet brynjen og med den tryllesøvnen av Sigdrifa, satte hun seg opp, så på mannen og sa: "Hva bet min brynje, hva løste meg av søvne? Hvem fridde meg ut av slummerblek tvingsel?" Han svarte: "Det gjorde Sigmunds sønn og Sigurds sværd - nyss har det dekket bord for ravner." Så spurte han om hennes navn. Hun tok da et horn med mjød og gav ham minnedrikk: "Heil dag, heil dags sønner, heil natt og natts frænke; med milde øyne se hit og giv dem som sitter her seier. Heil æser, heil åsynjor, heil den mangenyttige jord; mål og mannevidd giv oss to edlinge, og legehænder medens vi lever."