Mystikk og Gjerning

Rosenberg om Meister Eckehart

fra "det tyvende århundres myte"

del 2

Hver skapning drives av sitt vesen mot et mål, om enn ukjent for den selv. Også sjelen har sitt mål: å nå sitt rene jeg og bevissthet om Gud. Men sjelen har "spredt og strødd" sig ut i den sanselige verden, i tid og rom. Sansene oppslukes av den og svækker - først - kraften i sjelens sammendragning. Det "indre verks" forutsetning er derfor inndragning av alle utadvirkende kræfter, utviskning av alle bilder og lignelser. Dette "indre verk" betyr: å "dra til sig" himmelriket, slik Jesus vitnet og fordret av sjelens "vældige". Dette mystikerens forsøk kræver altså at man løser sig fra verden som forestilling for så vidt mulig å nå bevissthet om sig selv som det iboende metafysiske vesens rene subjekt. Da dette ikke fullt ut kan lykkes skapes ideen "Gud" som nytt objekt for sjelen, for endelig å forkynne sjelens og Guds likeværd.

Men denne gjerning er bare mulig under forutsetning av sjelens frihet fra alle dogmer, kirker og paver. Og mester Eckehart, dominikaner-prioren, kvier sig ikke for å utrope denne grundbekjennelse i arisk vesen åpent og gladt. Han beretter gjennom et langt liv om "sjelens uforløste og uforløselige lys", og preker: Gud har gitt sjelen fri selvbestemmelse og vil ikke gjøre den noe som hemmer dens frie vilje eller fører den mot dens vilje. Mot all tvangstro fortsetter han med å erklære at "sjelens adel" bevises i tre stykker: Det første handler om vesenet i dets herlighet (om himmelen), det andre om kræftene i sin mæktighet, det tredje om verkene som dens fruktbarhet. Før hvert utfall i verden må sjelen ha blitt sig sin egen skjønnhet bevisst. Det indre verk å erobre himmelriket kan på sin side bare fullbringes gjennom høyeste frihet. Din sjel bærer ikke frukt før den forretter verket: og overlater ikke Gud dig til dig selv så har du dog bragt ditt verk til verden. Ellers har du ingen fred og bærer inntil da ingen frukt. Selv da er den uanselig nok: fordi den er født av en (i utvendigheter) fjetret, verkfangen sjel, ikke av frihet.

Og når fråga oppkommer hvorfor Gud i det hele tatt ble menneske, så svarer den kjetterske Eckehart ikke: for at vi arme syndere skulle tilskrive oss en overflod av gode gjerninger. Nei, han sier: Jeg svarer: derfor at Gud skulle fødes i sjelen.... Herav en fro bekjennelse: Sjelen som Gud skal fødes i må tiden ha forlatt, må ha falt ut av tiden, den må svinge sig opp og stå urokkelig fast i denne Guds rikdom: det er vidde og bredde som ikke vider og brer sig. Da erkjenner sjelen alle ting og erkjenner dem i deres fullendelse! Mestrene, hva de enn skriver hvor vid himmelen er: den minste evne som finnes i min sjel er videre enn den vide himmel!

Den gjengse forklaring på mystikken betoner bestandig kun "selvoppgivelsen", at man kaster sig bort for Gud, og ser i denne hengivelse til noe annet den mystiske opplevelses vesen. Denne betraktningsmåte er på bakgrund av Roms forfalskede senmystikk forståelig, stammer dessuten fra den til synes uutryddelige innstilling at jeget og Gud skulle være vesensforskjellige. Den som imidlertid har begrepet Eckehart som helhet slår uten vansker fast at denne hengivelse i virkeligheten er høyeste selvbevissthet, skjønt den i vår verden ikke lar sig fremstille anderledes enn som motsetning i tid og rom. Læren om sjelen som er mer enn verdensaltet, også fri fra Gud, og læren om dens avsondrede væren, utgjør en fullstændig avvisning av den gammeltestamentlige forestillingsverden og den søtladne humbugmystikk i senere tid.

Hine ord om verdensvid sjelsevne er ekte mystisk erfaring, tillike betyr de filosofisk erkjennelse av idealiteten til tid, rom og årsak (kausalitet), hva Eckehart også annetsteds helt bevisst hævder, viser og i vakrere sprog lærer enn Kant, tyngre påpakket med naturvitenskapelig og filosofisk skolastikk, fire hundre år senere kunne. Himmelen er ren og tindrende klar, den rører hverken tid eller rom. Intet legemlig har plass i den og den er ikke underlagt tiden: den dreier sig utrolig fort, dens løp er selv tidløst, men av dette løp kommer tiden. Intet hindrer sjelen så meget i å erkjenne Gud som tid og rom. Skal altså sjelen overhodet erkjenne Gud så må det skje ovenfor rommet... Skal øyet bli farven var må det først avlegge sig alle farver. Skal sjelen bli Gud var kan den intet fælles ha med intetheten. Gud, dette positive uttrykk hos det religiøse menneske for den blott filosofisk-avgrensende betegnelse "Ding an sich" oppfattes altså i høyeste sindighet ikke bare forskjellig fra drift og bilde (hvormed enhver natursymbolikk er tilintetgjort), men også de rene former for anskuelse erkjennes som blotte hylstre og skrelles av. Et annet sted sier Eckehart: Alt som har væren i tid og rom hører ikke Gud til... Sjelen er hel og udelt både i fot og øye og hvert et lem... Nuet hvori Gud skapte verden står det nu jeg taler i likeså nært som dagen i går. Og den yngste dag står det i evigheten like nært som dagen i går.

Av denne høyeste filosofiske bevissthet følger for en fri ånd som Eckehart også den nødvendige kirkefiendtlige slutning, at døden ikke er syndens lønn, slik de skriftlærde med sikte på å avle skjelvende frykt belærer oss, men en naturlig og i grunden uviktig begivenhet som ikke berører vårt evige, der før var og efter videre skal være. Med en herlig gebærde roper Eckehart til verden: Jeg er min egen årsak, efter mitt evige og efter mitt timelige vesen. Bare for dette ble jeg født. Efter min evige fødselsmåte har jeg vært i evighet og skal evig forbli. Kun hva jeg som timelig vesen er skal dø og bli til intet; for det hører dagen til og må som tiden forsvinne. I min fødsel ble også alle ting født, jeg var tillike min egen og alle tings årsak. Og ville jeg at hverken jeg var eller alle ting - men var ikke jeg så var heller ikke Gud. Og overlegent tilføyer han: "At man forstår dette er ikke påkrævd."

Aldri før, heller ikke i India - har noen bevisst bekjent en så aristokratisk sjel som Eckehart gjør med disse ord, og i full visshet om ikke å bli forstått av sin samtid. Hvert av hans ord er et slag i ansiktet på den romerske kirke, og slik ble de oppfattet, hvorfor man slepte Tysklands mest feirede predikant for inkvisisjonen, skjønt man av frykt for hans tilhængere ikke våget å gjøre ende på ham liksom de mindre kjettere. Men over den dypeste tyske sjel og dens bekjennelser uttalte kirken, da Eckehart var død, sitt "ufeilbarlige" anatema slik den har gjort mot alt stort og herlig i tysk sjel og tysk historie.

"Det adelige menneskes" og "den adelige sjels" uforstyrrelige frihetsbevissthet fører også mystikeren til den tyske bedømmelse av de såkalte gode gjerninger. De er intet tryllemiddel slik Rom lærer, ingen magisk handling som bokføres av Jehova, men blott et middel til å tæmme en påtrengende sanseverden. Man skulle legge "en tømme" på det ytre menneske, lærer Eckehart, for å hindre det i å "løpe fra sig selv". Mennesket skal forrette fromme øvelser, ikke for derved å oppnå noe, men til ære for sannheten. Når mennesket derimot finner sig anlagt for sann inderlighet - preker den tyske apostel videre - så lar han kjekt alt ytre falle, om det så er øvelser du har bundet dig til gjennom løfter som hverken pave eller biskop kan løse dig fra! For løftene man gir Gud kan ingen løse en fra. Dette er såvidt jeg vet det eneste sted hvor Eckehart nævner paven i angrep. Det viser hvor fullkomment og selvherlig han forkaster romerkirkens grundlov. I følge Eckehart er det evighetshenvendte menneskes "adelige sjel" Guds stedfortreder på Jorden, ikke kirken, ikke biskopen, ikke paven. Ingen her på Jorden har rett til å binde eller løse mig; enda mindre rett til å gjøre dette som "Guds stedfortreder". Disse ord, som hver from mann i den ariske folkefamilie kunne ta til bekjennelse, er naturligvis født av et ganske annet vesen enn medisinmann-filosofien som Rom satte sammen til egen nytte og hvis læresetninger alle kun det ene mål forfølger å gjøre menneskeheten avhængig av Roms prestekaste og brenne ut "sjelens adel".

I sin preken til første Johannesbrev 4,9 sier Eckehart: Jeg hævder bestemt at så længe du utretter ditt verk for himmelrikets, Guds eller din salighets skyld, altså utenfra, er du virkelig ikke på rett vei... Den som tror at han hensunken, i andakt, med smeltende følelser kan smyge sig Gud nærmere enn ved ilden i grua eller i stallen: da gjør du ikke annet enn å ta Gud og vikle ham en kappe om hodet og stikke ham under en benk. Spurte man et sannfærdig menneske, et som virker ut i fra sin egen grund: Hvorfor virker du dine verk? Svarte han rett så ville han bare si: Jeg virker for å virke! Læren om gjerningens rettfærdige gjelder Eckehart likefrem som djevelsk lokken, og hva bønnen betreffer så heter det til slutt, myntet på alle: Folk sier ofte til mig: Be til Gud for mig! Da tenker jeg for mig selv: Hvorfor går dere bare ut? Hvorfor blir dere ikke hos dere selv og griper deres egen skatt? Dere bærer dog all virkelighets vesen inni dere! At vi må bli i oss selv - i vesenet, og eie all virkelighet selv, uten formidling og adskillelse i rett salighet, dertil hjelpe oss Gud.

Eckehart er altså en prest der vil avskaffe prestevældet og samle hele sin virksomhet om å legge veiene fri for den søkende som han i vesenet anser for lik og jævnbyrdig. Han vil ikke knekte sjelen ved å innpode den evig avhængighet av pave og kirke, men vil vække og levendegjøre dens slumrende skjønnhet, dens adel og frihet, dvs dens æresbevissthet. For æren er til sist intet annet enn den frie, vakre og adelige sjel.

Den samme streven efter å opphøye mennesket mærker man når Eckehart avviser påberopelsen av menneskelig skrøpelighet: Man kan følge Herren i det monn skrøpeligheten tillater og trenger ikke, ja bør ikke tro at man ikke strekker til. Atter blir mennesket oppreist, ikke nedtrykt, og Eckehart sikter spottende på de veldædige: Og unngå særlig all særhet, det være sig i klærne, maten, talen - snakk ikke høyttravende med snodige gebærder - hvormed intet utrettes. Efter å ha avværget disse utvendigheter følger den klareste hævdelse av den ekte personlighets rett: Dog skal du vite at ingenlunde alt særpreg er dig forbudt. Det finnes mye sært hos mangt et menneske som man mang en gang må holde igjen. Ti den som er noe særskilt må også gjøre eiendommelige ting, mange ganger og på mange måter. Hvormed unntaket ikke overdras embede og presteskap (som er uantastelig, om bæreren så er en forbryter) men alene skal måles på sjelens storhet hos den enkelte. Igjen en bevisst anti-romersk, bevisst tysk indre vending.

En gang lot Jesus en syk stå opp på Sabbaten og bære sin sykeseng, hvorom de fromme i landet reiste et stort ramaskrik. Jesus svarte dem med overlegen spott: Sabbaten er her for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens; følgelig er mennesket herre over sabbaten. - Efterfølgerne til Jerusalems skriftlærde har nu fordret streng overholdelse av alle "fromme øvelser", uansett om menneskets indre medvirket eller ei. Til dem taler Eckehart: Tro mig: til fullkommenheten hører også det at man opphøyere sig i sitt verk, at alle ens verk går sammen i ett verk. Det må skje i Gudsriket, hvor mennesket er Gud. Da svarer en alle ting på gudevis, da er mennesket herre over alle sine verk.

Dette forhold til den ytre gjerning er mer enn entydig. Like klar er Eckeharts avvisning av nettopp alle dydene man med utrættelig tålmod priser eller forkaster som "mystiske". Igjen og igjen spotter Eckehart den hengivendes henrykkelse, de "smeltende følelser", og intet er mer betegnende for ham enn hans tolkning av Kristi ord om Martha og Maria.

Alt endelig er kun et middel. Det uomgjængelige middel, foruten hvilket jeg ikke kan nå Gud, er: min virken og skaffen i det timelige. Det tynger oss i vår sorg om evig salighet ikke det minste. Her vender det tyske menneske sig på karakteristisk måte bort fra erkjennelsene i den indiske Atman-Brahman-lære: Hva man gjør er ikke viktig, men man forakter ikke gjerningen. Maria som sitter ved Jesu føtter forekommer Eckehart som en begynner, Martha derimot som den overlegne: Martha fryktet at hennes søster skulle bli værende i henrykkelse og herlige følelser og ønsket at hun ble som henne. Da svarte Kristus således: 'Gi dig tilfreds, Martha, også hun har valgt den beste del, og må den aldri tas fra henne!' Dette overspente sinnsleie vil straks legge sig. Som man ser går Eckeharts avsmak for alt søtladent og utflytende sogar så vidt at han tyder ett av Jesu ord motsatt den åpenbare mening.

Like derpå hever han sig til bevisst avvisning av all indisk alt-er-ett -lære, all kirkelig asketlære og stoisk visdom. Følgende ytring viser den selv i avsondrethetens dypeste dyp anerkjente polaritet i livet, det ekte dåds skaperkraft, og rykker de tyske trosværdiers apostel bort fra både kirkens vanlige rettfærdighet i verket og munkens ufruktbarhet. Med umiskjennelig ironi taler Eckehart til kjetterinnene som omgir ham, beguinene som de ble kalt: Nu forlanger imidlertid godtfolk at man så fullkommen må vorde at ingen kjærlighet oss mer kan bevege og hverken kjærlighet eller lidelse røre oss. De gjør urett! Jeg hævder: Den hellige er ennu ikke født som ikke kunne røres... Kristus kunne, det beviser hans ytring: 'Min sjel er sørgmodig inntil døden!' Og det kom av hans medfødte adel og den hellige forening av guddommelig og menneskelig natur. Og videre: Nu vil visse mennesker drive det så vidt at de hever sig over verkene. Jeg sier at det ikke går an! De hellige begynner nettopp når de har drevet det så vidt å gjøre det som er rett. Det finner vi også bevitnet i Kristus; fra første øyeblikk da Gud ble menneske og mennesket Gud begynte han å arbeide for vår salighet..., ikke et ledd var i hans kropp som ikke bidro på sin måte. Og av hvilken grund forkynte Eckehart også denne anti-kirkelige lære? For også her å la sjelens frihet rå, det høyeste Eckehart, og med ham det nordiske aftenlands menneskehet, anerkjenner. Han uttrykker det slik:

Gud forinter ikke vårt verk, han fullfører det. Gud ødelegger ikke naturen, han fullender den. Ødela Gud naturen alt før begynnelsen så skjedde vold og urett. Sånt gjør han ikke! Mennesket har fri vilje til å kåre godt og ondt, og Gud forelegger det: den som gjør ondt døden, den som gjør rett livet. Mennesket skal være fritt og herre over alle sine verk; de skal ikke ødelegges eller tvinges.

Dermed er på herligste måte naturens og frihetens evige, gjensidig befruktende polaritet anerkjent og uttalt. I bevissthet om vår art feier han med det religiøse og filosofiske genis hånd bort all ufruktbar, plagsom, orientalsk-klerikal og verkrettfærdig fariseerdom. Den "hellige forening" (polart betinget men ublandet) av Gud og Natur er vårt vesens urgrund, fremstilt i sjelens frihet, kronet ved dens verks fruktbarhet. Og det drivende i alt er - viljen. Efter det Nye Testament kom engelen Gabriel til Maria. Eckehart smiler og sier: Egentlig het den like lite Gabriel som Konrad. Navnet Gabriel fikk den fra verket den bar bud om. - For Gabriel betyr kraft. I denne fødsel virker Gud - og virker ennu - som kraft. Hvormed dynamikken i Eckeharts sjel trer frem i det klareste lys.