Mystikk og Gjerning

Rosenberg om Meister Eckehart

fra "det tyvende århundres myte"

del 1

I den nordiske viking, i den germanske ridder, i den prøysiske offiser, i de baltiske Hansa, i den tyske soldat og den tyske bonde erkjenner vi det livsgestaltende æresbegrep i dets ulike jordbundne fremtredelser. I diktekunsten ser vi fra de gamle sagn, over Walther von der Vogelweide, riddersangene frem til Kleist og Goethe æresmotivet opptre som innhold og indre frihet som viktigste gestaltende lov. Nu finnes det nok en fin forgrening hvor vi kan forfølge det nordiske vesens virke: det er den tyske mystiker.

Denne mystiker bestreber sig på å løse sig mer og mer fra den stofflige verdens bånd. Han erkjenner driften i menneskets tilværelse, nytelse, makt, men også de såkalte gode verk, som uvesentlige for sjelen; men jo mer han overvinner all jordisk tyngde desto større, rikere, guddommeligere føler han sig i sitt indre. Han oppdager en rent sjelelig makt og føler at denne sjel utgjør et kraftsentrum uten like. Denne sjel, fri og ubekymret også overfor Gud, som avverger enhver tvang, endog den som kommer fra Gud, viser det dypeste dyp hvorhen vi kan forfølge det nordiske æres- og frihetsbegrep. Det er denne "sjelens faste borg", denne "gnist" som mester Eckehart omtaler med stadig ny forundring; det uttrykker det innerste, sarteste og likevel stærkeste vesen i vår rase og kultur. Eckehart nævner dette innerste ikke ved navn, da erkjennelsens og viljens rene subjekt, navnløs, egenskapsløs, må holde sig adskilt fra alle tidens og rommets former. Men i dag får vi våge å betegne denne "gnist", der har vist sig som en fortærende flamme, som det metafysiske motstykke til ideen om ære og frihet. For ære og frihet er til syvende og sist ingen ytre egenskaper, men tids- og romløst vesen som danner denne "fæstning" hvorfra ekte vilje og fornuft foretar sine utfall i verden. Enten for å beseire den eller for å forvirklige sjelen ved dens hjelp.

Det glade budskap i den tyske mystikk ble med alle midler kvalt av den Europa-fiendtlige kirke før det riktig kunne blomstre. Dette budskap var dog aldri helt dødt; protestantismens store synd var å vende det døve øre til og i steden gjøre det såkalte Gamle Testament til folkebok og jødisk bokstav til avgud. Nutiden med sin gjenoppståtte sjeleberedskap vil enten (om enn i nye former) høre på den tyske mystikks budskap eller bli trampet ned av de gamle makter og ende sin utfoldelse, slik så mange forsøk på å gjenopprette vårt vesen endte før efter den romersk-jødiske forgiftning. Til "det opplyste sinn og den opphøyede ånd", som mester Eckehart fordret av sine tilhørere, må i dag en stålhard vilje slutte sig, der er modig nok til å trekke alle slutningene av hans erkjennelse. "Vil du ha kjernen må du knekke skallet" (Eckehart).

Seks hundre år er det siden det nordiske aftenlands største apostel skjenket oss vår religion, satte et rikt liv inn på å få giften ut av vår væren og vorden, overvinne det syriske dogme som knektet kropp og sjel, og vække Guden i eget bryst, "himmelriket inni oss".

På leting efter ny sjelelig tilknytning til det forgangne går ikke de dårligste i dagens fornyelsesbevegelse kun tilbake til Eddaen og beslektede germanske forestillingskretser. Dem har vi i første rekke å takke for at utover fabelen også sagnenes og eventyrenes indre rikdom igjen er blitt synlig under kjetterbålets grus og aske. Men de germanske trossamfunn overser i sin længsel efter å finne indre hold i forgangne slekters religiøse lignelser at Odin som religionsform er død. Han døde ikke av "Bonifatius" uten av sig selv; han fullendte gudenes undergang av en mytologisk epoke, en tid av ubekymret natursymbolikk. Man ante hans fall alt i norrøne kvad, håpet likevel under gudenes dæmring på den stærke fra oven. I hans sted trådte til Europas ulykke den syriske Jahve i skikkelse av sin "stedfortreder", den etruskisk-romerske pave. Odin var og er død; "den stærke fra oven" oppdaget den tyske mystiker imidlertid i sin egen sjel. Det guddommelige Valhall steg fra uendelig fjerne tåker ned i menneskets bryst. Oppdagelsen og forkynnelsen av sjelens uforgjængelige frihet var den reddende gjerning som siden har verget oss mot alle kvælningsforsøk. Aftenlandets religionshistorie er derfor næsten utelukkende en historie om religiøst opprør. Ekte religion innenfor kirken forekom kun forsåvidt som den nordiske sjel ikke kunne hindres i sin utfoldelse (som i tilfællene den hellige Frans og Fra Angelico), da dens gjenklang i aftenlandets menneskehet var for mæktig.

I den tyske mystiker trer for første gang - om enn i sin tids kappe - det nye, det gjenfødte germanske menneske bevisst frem i dagen. Ikke under den såkalte renessanse, ikke under den såkalte reformasjon fullbyrdes vår kulturs sjelelige fødsel - denne tid er mer ytre oppbrudd og fortvilt kamp - nei, i det 13. og 14. århundre blir ideen om sjelelig personlighet, vår histories bærende idee, for første gang religion og livslære; i denne tid foregripes også bevisst vår senere kritiske filosofis vesen og dessuten forkynnes det nordiske aftenlands evige metafysiske bekjennelse, som virket i utallige slekters sjeler men ikke kunne løses i allmenhet før tiden var moden for det. "De dypeste brønner bærer det høyeste vann"; vår tid er kallet til å synke i det dypeste dyp for å heve det høyeste opp i lyset. Om den vil vise sig dette kall værdig avhænger av den selv.

Det varte langt over tre hundre år før Kristi navn betydde noe for middelhavsfolkene, rundt tusen måtte henrulle før hele aftenlandet var gjennomtrengt av ham. Da Konfucius døde sørget bare et fåtall over ham; først tre hundre år efter hans død begynte man å høyakte ham, først fem hundre år senere bygget man det første tempel til hans ære. I dag tilber man ham i femtenhundre templer som den "fullkomment hellige". Også over graven til mester Eckehart måtte seks hundre år toge forbi før den tyske sjel kunne begripe ham. I dag synes en dæmring å fare gjennom folket, som tyder på at det er blitt modent for tyskernes apostel, den "hellige og salige mester".