Lussenatt og Lysfest

For den som har opplevd Lucia i Sverige som barn er dette en høytid full av undring og minner. En høy rank nordisk jente i hvit særk med langt lyst hår og krans på hodet med levende lys i... Hvorfor feirer vi den ikke på samme måte i Norge? Det råder forvirring om dens opprinnelse og mening. Men nettopp det er et tegn på at den er ældre enn kristendommen. Kristendommen hadde ingen egne høytider. I alle religioner som er knyttet til naturens gang, feires høytidene som årstider, som stadier i livets kretsløp. Kristendommen er ikke en slik religion. Den er laget av og for rotløse og tildels raseløse enkeltmennesker i storbyene som føler at de ikke hører hjemme noe sted, at denne verden ikke er et blivende sted for dem. Den kunne aldri ha oppstått annet enn i de store sivilisasjonene, og ikke vokst frem til en maktfaktor unntatt i forfallstiden. Når man feirer minnet om en begivenhet i Jesu liv, er det i grunden likegyldig når på året det skjer. Man trenger ikke gjøre det en gang om året; en gang hver hundrede dag er like bra. Kristendommen kan man ta med seg til jungelen og til ørkenen, ombord på et romskip i fri flukt bort fra Jorden hvor det hverken finnes vinter eller sommer, dag eller natt, ætt eller fædreland. Den passer for alle fordi den ikke er knyttet til noenting og ikke kræver noenting.

Når kristendommen og kirken likevel efterhvert fikk høytider å feire, var det hovedsakelig som middel i kampen mot "hedenskapet". Naturreligionenes makt over oss kommer av at de anerkjenner og høyakter den indre natur i en menneskerase såvel som den ytre natur i et hjemland. Vi har en naturlig dragning i oss til å tilbe deres helligdommer. Så længe et folk forblir i naturtilstanden dyrker det en religion som er vokst frem innenfra, fra eget Blod og egen Jord. En naturløs religion som kristendommen, derimot, prakker på folk dogmer og tvinger dem til lydighet - det er eneste måte å oppnå enhet på i en hop av alle raser og livsformer.

Det er vanskelig å utrydde en hedensk religion fordi den uttrykker en rasesjel og arves av avkommet. Den kan dølges og forkles, men ikke utryddes så længe rasen består. En naturløs frelsesreligion må utbres med våpenmakt og rasemord; ellers får den aldri fotfæste hos ufordærvede folk der lever som de er skapt, et uskyldig liv i sollykke. Når den vinner frem i en stat i et land skjer det gjerne fordi toneangivende ætters fruktbarhet går ned eller dødeligheten opp til følge av krig eller sott. Man omvender intet sunt menneske til en ny tro; man venter på at det skal dø - eller man gir opp og innhyller det bestående i en kappe av rettroenhet.

Lucia er en av disse høytidene som man gav opp å utrydde og tok inn i kirken med kristent overtrekk. Man behøver ikke være så dypsindig for å se, for å fornemme dens hedenske, dens gammelromerske og gammelgermanske vesen. Vi aner liksom inni oss en annen ånd over Lussefeiringen enn den kristne. Den romersk-katolske kirke feirer dagen til ære for "St. Lucia". Det er ikke stort man vet om denne kvinnelige helgen. Hun skal ha lidd martyrdøden i år 304 under Diocletians kristenforfølgelser. Men det var ikke før på 500-tallet at hun ble dyrket i Rom som en jomfruelig martyr. Hva foregikk under disse 200 år? Hennes korte historie, slik vi kjenner den i dag, ble ikke nedtegnet før mot slutten av 600-tallet, av St. Aldhelm of Sherborne.

I følge denne offisielle legende ønsket Lucias mor at hun skulle gifte seg med en ung hedning. Men Lucia hadde avlagt løfte om å holde seg jomfruelig som Kristi brud. Hun overtalte sin syke mor til å valfare til St. Agathas grav. Moren ble frisk igjen og tillot takknemlig Lucia å sky ekteskapet, og hun delte sin formue ut blant de fattige. Da Lucias beiler beundret hennes vakre øyne, skar hun dem ut av hulene og sendte dem til ham på et fat. Han angav henne da som kristen til myndighetene, hvorpå hun ble anholdt, pint og til slutt halshugget, efter at hun ved et under hadde overlevd ulike kvaler. Man hadde forgjæves forsøkt å hale henne ut av tempelet hvor hun satt fængslet; hun var som fastgrodd i marken.

Selv katolske skribenter innrømmer at legenden inneholder en rekke enkeltheter (utelatt her) som ikke er troværdige. Vi som søker sannheten må gå videre og spørre hvordan legenden er blitt til, hvorfor, undersøke den historiske sammenhæng og religiøse bakgrund. Nævnte kristenforfølgelse fra 303 til 311 var den siste i Romerriket. 300-tallet var kristningens store århundre i riket. I 311 kom Galerius' edikt av Serdica som tilsto alle kristne trosfrihet; i 312 ble Konstantin enehersker i Vestriket; og i 313 bekræftet han ediktet. Som vi vet, fremmet og begunstiget han kristendommen. I løpet av dette århundre kom de kristne til makten, og den store tilintetgjørelse av gammelgresk og gammelromersk åndsliv, kunst og sed begynte. Man ødela templene og forsøkte å utrydde skikkene og høytidene. En av de ældste og helligste høytider for romere liksom for germanere var vintersolhvervet, hvor solens gjenfødelse og lysets gjenkomst ble feiret. Kirken prøvde å bekjæmpe denne kult ved å legge kristne høytider og helligdager ovenpå og således fortrenge og overdøve det gamle. Pave Julius, som hersket fra 337 til 352, la Jesu fødselsdag til den 25. desember, nettopp den dag da man i Rom feiret vintersolhvervet og solguden Mithras' fødsel. Ingen vet når på året Jesus ble født.

Den ældste og ekte romerske kult omkring lysfesten var imidlertid viet en annen guddom, nemlig gudinnen Lucina. Alt i 735 f.Kr. ble hennes tempel reist på høydedraget Esquilin i Rom. Hun var en latinsk og sabinsk lysgudinne, og navnet er avledet fra det latinske ord for lys: lux (italiensk: luce). Hennes symboler var en lampe og en offerskål (patera) med kaker (mærk deg dette!). Hun åpnet øynene på nyfødte og skjenket dem synet, og hun hadde helbredende kraft. Senere ble hun oppfattet som en fremtredelse av Juno (den ypperste gudinne og Jupiters viv), der som sådan ble kalt Juno Lucina (eller Lucetia).

Den romersk-katolske kirke feirer den kristne helgen St. Lucia på den 13. desember. Dette er efter den gamle julianske kalender årets korteste dag og længste natt, nettopp den dag da man feiret Lucina og lysets gjenkomst! Se så på hvilke egenskaper kirken tillegger St. Lucia: Hun er skytshelgen for synet, for blinde og for syke barn! Tror du overensstemmelsen både i navn og egenskaper er tilfældig? Vi har enda mer å holde oss til: Ta en ny titt på legenden som gjengitt ovenfor. Det fortælles altså at denne kristne kvinne ble holdt fanget i et tempel. Absurd! Et gammelromersk tempel var ikke et fængsel for dem som spottet guden eller gudinnen templet var viet til. Men bak denne åpenbare løgn skimter vi den sanne historie som forfalskerne har tatt utgangspunkt i. 300-tallet var som nævnt en tid hvor nidkjær kristen pøbel stormet templene og ødela dem. Templet det her er tale om skulle vel ikke ha vært ett viet Lucina!? I så fall lar det seg lett forklare hvorfor hun var som fastgrodd i marken og hvordan hun overlevde ulike drapsmetoder: Hun var en kjæmpestor statue som forestilte Lucina, og den sto selvfølgelig i hennes tempel. Statuen hadde øyne av juveler og dem meislet man ut og stjal, hvilket forklarer innslaget om St. Lucias øyne.

Vi kommer således ubønnhørlig til den konklusjon at St. Lucia aldri har eksistert. Hun er simpelthen den gamle romerske gudinne Lucina med kristent overtrekk. Kirken klarte vel ikke å utrydde hennes kult, og så tydde man til den utvei å overta henne og kristne henne. Hun er ikke alene om dette; Maria-dyrkelsen er også kamuflert tilbedelse av en førkristen gudinne.

Fremmede reisende har opp gjennom tidene undret seg over at man i det protestantiske Sverige med slik hengivenhet feirer en katolsk helgen. Den eneste! Forklaringen er enkel: I Sverige har bøndene holdt midtsommernattsvaka og lussenattsvaka i ubrudt tradisjon siden hedensk tid, ja siden steinalderen! Det er høytidene som knytter seg til sommersolhverv og vintersolhverv. Disse er fælles for alle indogermanske folk og finnes hos keltere, germanere, italikere, grekere, indere,... Allerede i Rigvedaen opptrer Lakshmi, gudinne for lys og lykke, og lysfesten Divali feires til hennes ære i 4-5 dager i India. Den begynner på "månens nyttår" en gang i oktober, og hva er så spesielt med denne dag? Den er i India årets mørkeste natt! Lussenatt! Hva om vi staver hennes navn litt anderledes? Luxmi! Ordet for lys er fælles for mange (alle?) indogermanske sprog, f.eks. latin lux, gresk leuxis, germansk leux. Vi skjønner at Lussefeiringen stammer fra det indogermanske steinalderfolk i mellom-Europa.

Det er uklart hvilken gudinne vi her i Norden tilba som motstykke til Lucina. Berchta er kjent i Syd-Tyskland. Frøja er en mulighet. Her i Norden prøvde ikke kirken å kristne lussefeiringen; man innpodet isteden folk at Lussi var en heks, en trollkjærring, en vette, liksom æsene ble omdannet til demoner og djævler. Fra å være en glædens natt og en lysfest ble lussenatten en farlig natt hvor mørkets makter herjet og man måtte ta seg vel i akt. Men hos svenske bønder overlevde festen i sin opprinnelige skikkelse. Dvs. noe religiøst alvor var det vel ikke længer tale om, men livsglæden var der, skøyeraktige påfunn og løyer. La oss høre hva svenske kilder sier om lussefeiringen i Sverige:

Så här kunde lussenattens fröjder te sig i Småland kring mitten av 1800-talet: "På lussidagen skulle man äta sju frukostar i rad. Lussifirandet gick till så att ett fruntimmer kläddes svartklädd med hvita stjärnor eller hvitklädd med svarta stjärnor samt på huvudet en krona av myrten eller dylikt och i kronan tre ljus som skulle brinna under det hon dansade med dem alla öfver lag. Efter dansen klädde de övriga ut sig på ett sätt som skulle göra dem oigenkännliga och sedan någon lek".

Men släktrötterna finns att söka i det svenska bondesamhällets glada lussefestande och spexande lussebrudar. I Småland smörjdes kråset med både grissylta och brännvin under lusse långnatt. Lussekossor, med ljuskrona mellan hornen, deltog i det glättiga glammandet.

"En typ av lek som ansågs oerhört festlig och skrattretande bland småländska ungdomar var att klä ut fruntimmer i karlkläder och karlar i fruntimmerskläder. Något löjligare kunde ingen tänka sig. Från Värnamo finns en skildring av hur ett ungdomsgäng år 1890 drog runt från gård till gård när mörkret föll och "lusade" på det viset, säkerligen till många vuxnas förtret. Man klädde även ut sig till "lussegubbar" satte på sig masker, så kallade skråpukansikten, eller klädde ut två personer till lussebrud och brudgum, sjöng lussevisor, spelade och spexade för brännvin, kaffe eller pengar. Ett annat skojigt påhitt var lussekossan: "Man kunde taga ut en kviga eller, en ko, leda den en hel mil under Lucianatten med en brinnande Lucia-krona mellan hornen," står det i en uppteckning från det tidiga 1800-talets Forsheda socken.

Härifrån berättas också om luciadagens arbetsförbud, som för övrigt rådde i hela Småland även i andra svenska landskap förr i tiden. Till lucia skulle all tröskning, vävnad och spånad, vara avslutad, likaså lant- och åkerarbetet, såsom gödsel utkörd till åkern.

I Västsverige brukade bönderna och deras tjänstefolk börja äta och dricka tidigt på Lucia morgonen. Det serverades bl.a. ”Lussebiten” - fläsk, kött, ost och bröd; till detta drack man öl och brännvin. Efter detta serverades ”Lussefrukost”; detta dracks det starkvaror till.

Från en del platser i Västsverige berättas det att pigorna satte ljus i håret för att kunna bära de överfulla matbrickorna med händerna. De var klädda i bara särken. Det dracks, åts, sjöngs, lektes och dansades och tjoades ända tills solen visade sej (lussevakan).

Det finns uppgifter om att lucia firades redan på 1700-talet i Västsverige. Då genom att en flicka (dotter eller tjänsteflicka) i hushållet iklädd vitt linne, lingonriskrans och tända ljus uppvaktade herrskapet med sång, kaffe och dopp.

Under 1600- och 1700- talet kom den första Lucia- lussebruden. Man hade också ”lussegubbar” - ungdomar som gick från gård till gård. De var klädda i pälsar som var vända ut och in. Lussebruden var klädd i vitt och hade ett ljus i handen. Hon gick före lussegubbarna mellan de olika gårdarna. De sjöng och skojade och fick mat och dryck. Den första lussebruden hade ingen ljuskrona och inga tärnor. Det kom först senare. Det moderna ljuståget började under 1800-talet. Då hade Lucia fått krona i håret och ett följe med tärnor och stjärngossar.

Hvordan forholder Lussefesten seg til Julen? Jul er et norrønt flertallsord som antyder en vedvarende høytid med gjæstebud, gilder og blot. Snorre sier at den feiredes til minne om de døde og til godt år og fred. Antagelig begynte Julen med Lussefest. Kong Knut(?) av Sverige (regj. 1167-1196) bestemte at Julen skulle vare fra St. Lucias dag, 13. desember, til St. Knuts dag (ikke den samme Knut!), 13. januar, altså en måned tilende, og dette bygde nok på ældre tradisjon fra hedensk tid. Vi må hugse på at Uppsala-traktene i Sverige holdt seg hedenske til ut på 1100-tallet, så under Knuts regjeringstid var ennu svensker i live som var født og oppdratt i et hedensk Svea. Bondesamfunnet i Sverige ble aldrig egentlig kristnet.

Lucia-sangen, som i dag er så kjent og som vi så stærkt forbinder med Lusse-toget, ble derimot laget i moderne tid, og den har vi innført fra Italia. Komponisten het Teodoro Cottrau og året var 1848. Sangen handler slett ikke om helgenen St. Lucia, men om havneområdet i Napoli som er oppkalt efter henne. Det var først mange år senere, efter århundreskiftet, at svensken Gunnar Wennerberg kom til Napoli og fikk høre sangen. Det slo ham at den skulle egne seg godt som Lucia-sang. I 1927 ble den for første gang sunget i Sverige i forbindelse med første kåring av lussebrud. Det finnes to svenske dikt til melodien (klikk!), ett av Sigrid Elmblad fra 1924 og ett av Arvid Rosén fra 1925. Roséns er best kjent og mest sunget, men Elmblads er vakrere og mer opphøyet:

Sancta Lucia,
ljusklara hägring,
sprid i vår vinternatt
glans av din fägring!
Kom i din vita skrud
huld med din maning!
Skänk oss, du julens brud,
julfröjders aning!

Drömmar med vingasus
under oss sia.
Tänd dina vita ljus,
Sancta Lucia!

Trollsejd och mörkermakt
ljust du betvingar,
signade lågors vakt
skydd åt oss bringar.
Stjärnor som leda oss
vägen att finna,
bli dina klara bloss,
fagra prästinna.

Drömmar med vingasus
under oss sia.
Tänd dina vita ljus,
Sancta Lucia!

Waldemar