Nordmænn oppdaget Amerika

Del 2: Hva portugiserne og Columbus arvet

Længe mente man at de norrøne færder til Amerika (Vinland) bare var en legende. Endelig fant Helge Ingstad ugjendrivelig bevis for at nordmænn hadde vært på Nyfunnland (Newfoundland) 500 år før Columbus seilte mot vest. Men akademikerne fortsatte å ringeakte våre forfædres innsats. Nu sa man at vikingene vel hadde vært der, men at de snart dro sin vei igjen og glemte det nye land; at de ikke underrettet Europa om sine oppdagelser og ikke utforsket landet de hadde funnet. Så sier man at Columbus gjenoppdaget Amerika uten kjennskap til vikingenes bragder og åpnet den nye verden opp for europeisk handel, kolonisering og bosetning. Men heller ikke dette er sant.

Columbus' berømte reise i 1492 fulgte i kjølvannet av en oppdagelsesreise som ble foretatt 19 år før hans, og denne var ansporet av de norrøne Vinlandsreisene. Det går altså forbindelseslinjer fra vikingene til portugiserne og Columbus. Våre forfædres færder og det Vinland de oppdaget var ikke ukjent i Europa i middelalderen. Det er min hensikt her å påvise hvordan arven efter nordmænnene ga støtet til Portugals færder over verdenshavene.

Historien om Vinlands-færdene ble til saga som først førtes videre muntlig, men så ble nedtegnet. Sagaen og Vinlands eksistens og beliggenhet forble alment kjent på Island og i Norge i middelalderen. På Grønland selv besto bosetningen til omlag år 1500, og den holdt hele tiden kontakt med Europa. Ikke bare med Norge, men også direkte med andre land. Det foregikk en livlig handel mellom Grønland og Nederlandene som kjøpte hvalrosstænner og tau av hvalrosshud. Tænnene erstattet elfenben som bare kunne fås gjennom de "vantro" da muslimene i middelalderen behersket alle mellomstasjoner for handel på Afrika. Sentrum for handelen i hvalrosstau var Köln. Disse opplysninger stammer fra Albertus Magnus anno 1280. Tauene av hvalrosshud var de stærkeste man kjente i middelalderen. Fra år 1327 har vi et dokument fra Bernhard de Ortolis som bekrefter mottak av omlag 1524 pund hvalrosstænner fra biskopen i Nidaros som kirken på Grønland var underlagt. Grønland hadde 16 kirker, 2 klostre og tællet minst 3-4000 sjeler.

Vinlandsreisene tok ikke slutt efter dem som er oss meddelt i sagaen. Snarere må vi tro at de ble så alminnelige at det kjedet folk å høre om dem, og dermed falt de bort som sagastoff. Noen beretninger har vi likevel. Biskop Erik Uppsi seilte fra Grønland til Amerika i år 1121. I 1189 mistet et skip på vei til Markland (Labrador) kursen og endte opp på Island, og kronisten fant det omtale værdt mest fordi båten ble holdt sammen uten spiker. Grønlændingene levde i to bosetninger, som kaltes østbygget og vestbygget, selv om det østlige snarere lå nord for vestbygget. Begge lå på Grønlands vestkyst; østkysten var og er nemlig ubeboelig fordi farvannet strykes av en ugjæstmild kald strøm fra Arktis.

I 1266 reiste vestbyggets åndelige overhode vestover til Amerika, våre dagers Baffinland. For året 1354 har vi likeledes en opptegnelse som beretter om Vinlandsfærd, dvs til det amerikanske kontinent. I år 1285 dro brødrene Helgason fra Island til Amerika. Vi så at pionerene som besøkte Amerika kort efter år 1000 havnet i heftige strider med skrælinger (eskimoer eller indianere), men på Grønland dukket ingen eskimo opp før år 1200, selv om de visst tidligere hadde vært der, før Eirik Raude trakk dit i 985. På 1200-tallet begynte de å strømme tilbake, hvor de enn hadde oppholdt seg i mellomtiden. Et brev som en besøker skrev i 1270 viser at grønlændingene på denne tid ennu bestrebet seg på å finne ut hvor skrælingstammen holdt til. Først på 1300-tallet steg spænningen dem i mellom til slag, som efter 1350 førte vestbygget i undergangen. Østbyggets mænn ilte dem til unnsetning men kom for sent; i ugunstig vind måtte de ro hele strekningen og brukte 6 dager på å nå frem. Da de ankom fant de bosetningen øde og forlatt, ingen døde var å se. Vestbyggets folk må ha blitt overrumplet og bortført, og ingen hørte fra dem igjen. Kong Magnus av Norge ble visst underrettet om deres sørgelige endelikt, for i 1355 sender han et skip til Grønland for å bistå nordmænnene der. Grønlændingene hadde i 1261 frivillig anerkjent norsk overhøyhet for å sikre seg jævnlige anløp av skip.

Grønland var eget bispedømme med sete i Gardar, østbygget. Biskopene var imidlertid ofte fraværende i årevis om gangen og skydde den øde og værharde utposten. År 1378 døde den siste biskopen som holdt hus på Grønland. Efterkommerne satte aldri mer sine ben der. I år 1448 nådde en meddelelse om Grønland paven i forbindelse med klage over kirkelige tilstander, hvilket viser at paven ennu på denne tid visste beskjed om Grønland. Ved siden av disse dokumenter har vi arkeologiske funn som bekrefter sambandet mellom Grønland og Europa i middelalderen. I Brattahlid, Eirik Raudes hjem, som senere ble kalt østbygget og lå like ved bispesetet Gardar, fant man brunt steingods og leirgods som stammer fra Rhinlandet. Det ble datert til første halvdel av 1400-tallet. Den sydligste bosetning var Herjulfnes like nord for Kap Farewell, Grønlands sydspiss. Her fant man noe helt enestående: middelalderlige hverdagsdrakter. Det var ikke hjemmelagde drakter, men importerte motedrakter fra Europa. Da man kjenner dem godt fra malerier kunne man datere dem temmelig nøyaktig, og det viste seg at de stammer fra annen halvdel av 1400-tallet.

Pavens arkiver rommer sikkert mange dokumenter som ytterligere kan belyse forholdet til Grønland. Man fant ett hvor Alexander VI den 10. august 1492, kort efter sin tiltredelse som pave, skriver til Skandinavias biskoper og formaner dem til ny Grønlandsmisjon. Dette ble skrevet før nyheten om Columbus' "oppdagelse" nådde frem i slutten av mars 1493. Paven sier at han alt mens han bekledte lavere grader, altså omkring 1460, hadde interessert seg for Grønland. Han sier videre at han under sin forgjænger, Innocens VIII, hadde deltatt i valg av biskop til Grønland. Han ytrer ønske om at alle geistlige i Nordeuropa må være denne biskop, Mathias av Gardar, behjelpelige slik at han kan seile til Grønland. Paven viser seg i brevet mærkelig godt innsatt i forholdene på Grønland: Innbyggerne har hverken brød, vin eller olje. De lever av tørrfisk og melk. Skip anløper sjelden og kun i august er det mulig å lande efter at isen er smeltet. . På papiret hadde Norges konge fra 1261 monopol på skipstrafikk til Grønland, men fra 1400 eller så ble dette ikke længer tatt hensyn til. Grønland besto derfor som bindeledd mellom Europa og Vinland. Islændingene og grønlændingene glemte aldri Vinland; i 1570 forekommer det på kartet til Sigurdr Stefansson. I 1514 klekket kong Christian II av Danmark-Norge ut en storstilt plan om en ekspedisjon til Grønland for å befri Gardar fra de vantros (eskimoenes) hånd. Den ble aldri satt ut i livet.

Den norske koloni på Grønland dør ut omtrent på den tid Columbus gjør den gamle verden kjent med Amerika. Årsakene til dette er ikke så opplagte som man først kan tro. Rundt 1200 dukket eskimoene for første gang opp på Grønland, i 1355 bukket vestbygget under, i 1379 greide østbyggets mænn å slå et eskimo-overfall tilbake med et tap på 18 mann. Nansens teori om sammenbruddet er nok riktig, bare at han ikke kjente den næringsmæssige bakgrund. Efter en tid med krigerske sammenstøt fulgte fredeligere samkvem, men desto mer dødbringende: det kom til seksuelle forbindelser mellom nordmænn og eskimoer. Vi lot oss bastardisere. Men hvorfor skjedde dette? Grønlændingene var bønder og levde av husdyr, kuer, sauer, geiter. Det var vanskelig å samle nok for for vinteren. Hvis klimaet forværret seg det minste måtte det få alvorlige følger her ved randen av den evige is. Grønland-kommisjonen fant ut at det inntraff ("Grønlands historiske minnesmærker"). Det førte til at grønlændingene ble avhængige av jakten på hvalross og sjøhund, altså nærmet seg eskimoenes livsform. Rasekrysning fremskyndet denne overgang, og omvendt medførte forandret næring mer rasekrysning. Når hvalrossen eller annet jaktbytte uteble måtte man følge det. Man kunne ikke længer være fastboende, men ble prisgitt nomadelivet, en primitiv livsform som våre forfædre forlot alt i steinalderen. I området ved Baffinbukta finnes det tallrike blåøyde, blonde eskimoer som kan være efterkommere av de siste nordmænn på Grønland.

Columbus strødde ut mange løgner om seg selv, godt hjulpet av sin sønn Ferdinand og hoffhistoriker Las Casas, med sikte på å heve sin anseelse. Han oppga at han i 1477 var på Island. Ingen forsker tror på dette mer. Han ble født i Genova. Hans venn Bernaldez, en hoffgeistlig, vil ha oss til å tro at året var 1436. Selv prøvde Columbus å holde det hemmelig. Fødselsåret var 1451. I motsetning til hva han ville ha oss til å tro stammet han fra en håndverkerfamilie. Han hadde ingen berømt admiral i familien; de to Colombos han viser til hørte hverken til hans slekt eller fædreland. I strid med hva Ferdinand og Las Casas forsikrer var han aldri på universitetet i Pavia; han hadde bare alminnelig skolegang. Hva han lærte seg utover det tilegnet han seg ved selvstudium. Han kommanderte aldri en galera på oppdrag fra kong René av Anjou, ei heller sloss han i et felttog for denne monark. Ikke hadde han krysset verdenshavene før 1492 slik han skrøt og ikke hadde han 40 års sjøfart bak seg i 1501 slik han bedyret kongen av Spania. Han ankom ikke Portugal i en skute ført av sin angivelige slektning Colombo, men i et genovesisk fartøy i konvoj. Dette var ikke i 1470 eller 73 eller 74, men i desember 1476. Han forlot ikke Portugal i smug fordi kong Johan II ville berøve ham hans hemmelighet; han flyktet fordi han gjennom sin familie hørte til Braganza-partiet som Johan hatet og forfulgte og han derfor fryktet for sitt liv. Det er usant at denne konge skrev en innbydelse til ham og bad ham vende tilbake til Portugal. Kopien av brevet i Columbus-familiens arkiver er falsk. Det er usant at Columbus sendte forslag til Frankrike, England og Genova.

Den første til å sende ut skip på oppdagelsesreiser var Henrik Sjøfareren, prins av Portugal, nevø til kong Erik av Danmark. Det var i 1412. Han hadde hørt flere forskjellige beretninger om seilaser over havene til ukjente land. En englænder ved navn Robert Machin hadde i 1370 bortført sin brud fra Bristol, men skipet ble rammet av storm og drevet til havs. De kom i land på Madeira og der døde de, men mannskapet seilte i skipsbåten til Afrikas kyst hvor de ble solgt i slaveri. 1416 ble noen av dem frikjøpt av Spania, men skipet ble kapret på hjemveien av en viss Zarco som sto i Henriks tjeneste. Slik kom historien Henrik for øre. Kong Erik skjenket sin nevø en bok forfattet av Claudius Clavus som beskriver Skandinavia. Her finner man Grønland beskrevet og John Mandeville, egentlig Jean de Bourgogne (1322-1358), omtalt. Denne skrev en bok om sine eventyr til sjøs hvor han drøfter muligheten for jordomseiling og jordens kuleform. Han foreslår å søke den korteste vei til India over Nordpolen. Henrik kjente sikkert boken. Videre hadde han hørt om venetianeren Zeno som på oppdrag av Henry Sinclair, jarlen av Orknøyene, seilte til Grønland og Labrador 1380-95.

Noen av øyene i Atlanterhavet ble oppdaget alt på 1300-tallet av portugiserne: Kanariøyene og Azorene. Men Henrik grundla et vitenskapelig institutt for å samle opplysninger og forbedre navigasjonen. Hans store drøm var å finne sjøveien til India utenom de vantro muslimer. Henrik døde i 1460, men familieforholdet til Danmarks herskerhus holdt seg livlig som hadde åpnet hans øyne for Grønland og det store uutforskede land i vest. Portugals konge oppfordret danskekongen til å foreta en ekspedisjon til nordvesten for om mulig å finne en sjøvei til India hinsides Grønland. I dette ser vi en klar sammenhæng mellom vikingenes færder og portugisernes foretak. Christian I ga to av sine admiraler, tyskerne Pining og Pothorst i oppdrag å utforske landet bortenfor Grønland. Vi vet at Pining i 1478 var guvernør på Island og må ha kjent til sagaen med Vinlandsfærdene. Ekspedisjonen ble utrustet i Vestfjorden på Island. En foretreder for Danmark (Laaland) hadde ledsaget Portugals krigstog mot Alcazar, og nu sendte Portugal en observatør for å følge Pining og Pothorst. Hans navn var Joao Vaz Corte Real. Sammen nådde de Grønland og fortsatte derfra i vikingenes kjølvann sørvestover til Labrador og Nyfunnland. Således steg de i land i Amerika 19 år før Columbus la ut på sin første reise.

Denne reise fant sted i 1473, men vi har desværre ingen detaljer fordi portugiserne fortiet alle sine oppdagelser for å være alene om å høste fordeler av dem. Alle deltagere ble vanligvis pålagt å tie under trusel om straff. Men vi har opplysning om at reisen ble foretatt fra en viss Cordeyro i 1717 og fra et brev Carsten Crip, borgermester i Kiel i 1531 skrev til kong Christian III av Danmark. På Gemma Frisii, globusen fra 1537 som står på museum i byen Zerbst in Anhalt, står det ved siden av Grønland skrevet (på latin): "Her bor Quij-stammene som dansken Johannes Scolvus kom til omkring år 1476". Scolvus deltok nok på Pining-reisen. Gomara fortæller i 1552 at han i Italia samtalte med Olaus Magnus, en berømt skildrer av Norden, som forsikret ham at det var mulig å nå Kina langs en nordlig rute om Norge. Olaus omtalte Scolvus riktig som norsk og opplyste at reisen kom i stand på oppdrag fra kong Christian I av Danmark. I det såkalte Nansen-dokument fra år 1575 står det: "på nordsiden av denne passage var Johannes Scolvus, en dansk kaptein, i år 1476". Hos Wytfliet (1597) finner vi bemærkningen: "Æren for å ha oppdaget disse områder, Labrador og Estotiland, tilhører Johannes Scolvus som kom hit i det Herrens år 1476". Georg Horn skriver i sin bok av 1671: "Scolvus, en polakk, oppdaget Asia og Labrador i 1476 på oppdrag av kong Christian I av Danmark". Han feiltydet nok ordet "pilot" i sin engelske kilde av 1575 som "polakk".

Hvorfor opptrer overalt årstallet 1476 her? Vel fordi beretningen ikke er blitt opptegnet før en tid efter. I vår ældste kilde står det "omkring" år 1476. Sofus Larsen, som forsket i disse ting, mener at Johannes Scolvus er det latiniserte norske navn John Skolp. Dette bekreftes av kartet til Michael Lok av 1582 hvor landet vest for Grønland (Baffinland) bærer navnet Iac Scolbus. På kartet til Vaz Dorado fra 1571 finner vi på NordAmerika uttrykkene "teso de Joao Vaz" og "baia de Joao Vaz". Vi har i alt 5 landkart som bærer navnet "terra do Jo Vaz" på Labrador-Nyfunnland. Andre skriver "terra Corte Real". Man har forsøkt å forklare dette med at Gaspar Corte Real, en sønn av Joao Vaz, var i disse strøk mange år efter sin far, men som vi ser holder ikke det vann. Gaspar gjentok i 1500-01 sin fars færd for å styrke familiens ansprog. Han fikk et patentbrev av Portugals konge som tilsto ham halvparten av det nyoppdagede land. Men han vendte aldri tilbake. Broren Miguel utrustet da 3 skip og bega seg til Amerika på leting. De hadde avtalt å møtes igjen 20. august 1503, men Miguel med sitt skip uteble. De andre to vendte hjem med 57 indianere og flere isbjørner ombord. En ældre bror av Gaspar og Miguel ville nu begi seg ut på leting efter dem, men kongen forbød ham det.

Det skal skytes inn at araberne bidro sitt til oppdagelsen av Amerika. Abu Abdallah Mohamed Erdrisi skrev i 1154 en berømt tekst til en sølvskive med landkart som forærtes normannerkongen Roger II i Palermo på Sicilia. Her beskrives en arabisk ekspedisjon som utgikk fra Lisboa der dengang ennu var på mauriske hænder. På 1200-tallet foretok Guinea-kongen Mohamed Gao to store ekspedisjoner til "oseanets vestkyst". Ibu Fadl al Omari beretter om disse i et manuskript som portugiserkongene kjente; de samlet alle opplysninger om oppdagelsesreiser. Indianergraver i Peru og Argentina vitner om disse færdene ved glassperler i Millefiori-teknikk som ble fremstilt i Murano ved Venezia fra 1200-tallet og forhandlet til Portugal og Vestafrika. Perlene som ble funnet stammer fra 1300 og 1400-tallet. Det beviser at noen fra den gamle verden må ha gått i land i Venezuela eller Brasil på denne tiden, arabere eller portugisere eller begge to, længe før Cabral offisielt oppdaget dette land. Vi kan derfor slutte at Brasil i 1474 sikkert var kjent i Portugal. Fra dette år sto det klart for Johan II at India ikke kunne nås i vesterled, for der støtte man på et vældig kontinent som hverken var India eller krydderøyene. Derfor samlet man seg nu om å finne østveien til India rundt Afrika.

Men samtidig fortsatte færdene mot vest, som ikke længer tilsiktet å nå India men å utforske det nye kontinent. 10. november 1474 utstedes et patent til Fernao Telles som bemæktiger ham å seile mot vest "til bebodd land". På denne tid må oppdagelsen av Søramerika ha gått for seg da det ikke længer er tale om øyer og ubebodd land. Portugisernes taushet er forståelig med tanke på alle spionene fra Spania og Venezia som traktet efter å stjele deres hemmeligheter og komme dem i forkjøpet om nytt land. De næste 10 år synes en rekke færder å ha utgått fra Lisboa da kongen i 1481-82 bønnfalles om å overvåke fremmede nøyere. Fra 1484 taler portugisiske patentbrev kun om et nytt kontinent, et nytt land som ikke er Asia. 20 år senere trodde Columbus ennu han hadde kommet til Asia, hvorfor navnet Vestindiske øyer har fæstet seg. I 1486 fikk Fernao Dulmo et patentbrev som uttrykkelig snakker om det nye kontinent. Alt før Cabral utforsket Duarte Pacheco Søramerikas utstrekning. Dette er opptegnet i en beretning fra 1505.

Først i sin tredje reise 1498 kom Columbus til det amerikanske fastland, før hadde han bare funnet øyer. I 1514 forsikret de innfødte på Haiti i en beretning at de hadde meddelt Columbus at det hadde vært hvite på øya før ham. I 1479 giftet han seg med datteren til Bartholomæus Perestrello som hadde hatt meget nære forbindelser til Henrik Sjøfareren og hans stab og endte som stattholder på Porto Santo. Det var uten tvil oppkomlingen og streberen Columbus som gikk inn i dette ekteskap, kjærlighet rørte ham ikke. Han fikk adgang til Perestrellos formue og efterlatte papirer som hadde mangt å si om portugisiske færder og oppdagelser. I tre år bodde han på Porto Santo og fikk naturligvis høre om stattholderen på den nærliggende øya Terceira: Corte Real! Trolig hadde han sin svigermors høye stilling eller sin svogers innflytelse å takke for at han fikk innsyn i det brev som den fremragende florentinske lærde Paolo dal Pozzo Toscanelli i 1479 skrev til kanon Fernao Roriz hvor han påpeker jordens kuleform og foreslår å søke veien til India mot vest. Columbus, som ikke skydde skitne midler for å hævde seg, kopierte dette brev for egen bruk og satte sitt eget navn som mottager for å innbilde eftertiden at den ansette florentiner hadde værdiget den ukjente lykkejeger med sin tillit.

I 1485 henvendte Columbus seg til Johan II med søknad om patent for en færd mot vest, og frekt krævde han penger til dekning av utgiftene som andre søkere tilbød seg å bære selv. Og han gikk videre, han krævde å bli opphøyet i adelsstanden, arvelig stattholderskap over alle land han oppdaget, og en betydelig del av alle inntækter fra dem. Kongen lo selvfølgelig av slikt forslag. Men vi ser nu tråden som går fra Leif Eirikson til portugiserne og Columbus: Portugiserne fikk opplysninger om Amerika gjennom det danske kongehus, Corte Real deltok som observatør på en dansk-norsk-tysk færd til Amerika, dette ga støtet til portugisiske oppdagelsesreiser mot vest, Columbus spionerte på dem og fikk opplysninger om Corte Real og andre gjennom sin svigerfamilie. Som jeg alt bemærket påsto Columbus at han var på Island i 1477. Hvordan innså han Islands betydning hvis han ikke kjente Corte Reals historie? Kjente han den så kjente han også bakgrunden for Pining-Pothorst-ekspedisjonen i den islandske saga.

På sin første reise benyttet Columbus tabeller utarbeidet av Regiomontanus (Johann av Königsberg). Denne var en venn av Behaim, en tysk kartograf, som var førende i Portugals nautiske kommisjon og under Johan II innførte sin venns tabeller til bruk på portugisiske skip. Behaim var videre en slektning av Corte Real. Ringen slutter seg. Columbus påsto at han selv beregnet længden til en breddegrad ved ekvator, men dette liksom så mye annet er løgn, han overtok en gammel beregning fra araberen al-Farghani som levde om år 900. Columbus var ingen oppdagelsesreisende og ingen vitenskapsmann, han ønsket ganske enkelt å utnytte andres bedrifter til å berike seg. Han var en grisk kolonialist. Da kongen av Portugal lo av hans forslag vendte han seg til Spania. Det spilte ingen rolle for ham at han gjennom familien og ved ed var Portugal forpliktet. Ikke tedde han seg fagert mot sine spanske oppdragsgivere heller, Ferdinand og Isabella. De betalte hele turen, men Columbus holdt sine oppdagelser tilbake. Han sendte dem kart uten avstandsangivelser. Isabella skrev da et personlig brev til ham (4. august 1493) og påpekte at de var værdiløse! Han nonchalerte dem. Vel tilbake efter sin første reise ba de ham 30. mars om å komme fra Sevilla til Barcelona så snart som mulig, men han drøyde og innfant seg ikke før 18. april, og da hadde han alt informert paven og venner i Italia om sine oppdagelser.

Men hans krav efter hjemkomsten tar pusten fra en med sin frekkhet. Det spanske kongepar hadde forsynt ham med skip, soldater, sjømænn, skydd og alt han trengte av penger. Hvordan viste han sin takknemlighet? Først skulle han ha en tredjedel av alt sammen, alt i Amerika, i egenskap av "admiral over de indiske farvann", en latterlig tittel han hadde tiltvunget seg før avreise. Så skulle han ha en åttendedel av all fremtidig handel. Endelig skulle han ha 10% av alt sammen for sine tjenester i fortid, samtid og fremtid. Maken til uforskammet uthaler!

Ytterligere et bevis for at norrøne foregangsmænn var kilder og forbilder for portugiserne finner vi i navnene på deres kart. Venetianeren Giovanni Caboto, som i 1497 på oppdrag fra England, og derfor kjent som John Cabot, besøkte Nyfunnland, brukte nettopp dette navn som først opptrer i beretningen om reisen til Adelbrand og Thorvald av 1285. På et kart av Pizigani fra år 1367 finner vi betegnelsen "novus cotus de Brazir" brukt på Nordamerika. "novus cotus" betyr "ny kyst" og Brazir (eller Brasil) er en direkte oversettelse av "Markland" (= skogland). På 1300- og 1400-tallet bruktes dette navn altså på Nordamerika, først senere fikk det den betydning det har i dag. Den ældste portulan (sjøkart) med Brasil i Nordvest er den til Dolarto av 1339. På en katalansk portulan fra 1400-tallet finner vi "illa verde" for Grønland og Fixlanda for en øy over havet vest for Irland. "Fixlanda" uttaltes av portugiserne "Vislanda" og navnet "Vinland" ligger snublende nær.

Det hævdes at portugiserne fikk sine astronomiske kunnskaper og navigasjonskunst fra araberne. Det er bare delvis riktig. Også på dette område er våre forfædres innsats oversett. Akademia har alltid vært behersket av kirken og frimurerne, og fælles for dem er at de hater nordiske mennesker og fremstiller oss som barbarer der intet har bidratt til kulturens utvikling. Vi kan slutte av vikingenes færder over Nordatlanteren at de kunne bestemme sin geografiske posisjon ved å iaktta himmellegemer, og solen må ha vært ett av dem for om sommeren i nord synker solen aldri under horisonten så stjernene kommer ikke til syne. Otto Sigfrid Reuter fant bevis for vikingenes kunnskaper. Han viste at Leifs overleverte iakttagelse av solens stilling medfører en posisjon så langt sør som Maryland og muligens enda længre sør. I Flatøyboken oppgis at Leif på sin boplass i Vinland ved vintersolverv målte solens oppgang til "eykt" og nedgang til "dagmal". Reuter oppklarte disse uttrykkene og viste at de for vikingene betød noe annet enn i den kristne kirke i nord. Dette satte ham i stand til å stedsbestemme Vinland. Våre forfædre kunne også orientere seg efter stjernene, og de brukte andre stjerner enn i Syden. I år 800 sto "giraffen" næsten i polpunktet, mens "lille bjørn" kretset om den.

Solens store bevegelser med årstidene her i Nord innbød til astronomisk forskning. Vikingenes fremragende navigasjonskunst tyder på at de hadde kommet langt i vitenskap om himmelen. Desværre er lite av dette bevart fordi kunnskapen ble formidlet muntlig og kristningen medførte brudd i tradisjonene. Vi vet at en mann som kaltes stjerne-Oddi levde omkring år 1000 på Island og var navngjeten for sin himmelskunna. Hans iakttagelser og målinger førte ham til den slutning at Jorden er kuleformet. Hans daglige målinger uten fine instrumenter er forbausende nøyaktige. Reuter kom til at vikingene bidro vesentlig til utviklingen av kompasset.

På grund av de sparsomme funnene er det usikkert hvor langt vikingene kom i Amerika. Sagaen fortæller bare om de første få reisene. Av de gjenstander som er funnet og kan stamme fra vikingene er det i flere tilfæller usikkert om de er ekte, og skolehistorien benekter nærmest av prinsipp ektheten av alle norrøne oldsaker. De eneste funn professorene tænnerskjærende og blodspyttende bøyer seg for er de som ble gjort på L'Anse aux Meadows. På No Man's Land ble det funnet en runestein med Leifs navn på, men det er tvilsomt når den ble risset og av hvem. Langt stærkere står i dag Kensington-steinen, en runestein som ble funnet i Minnesota i 1898. Hjalmar Holand var den første til å undersøke alle sider av saken grundig. Steinen ble funnet under et træ under arbeidet med å fælle trær og rydde nytt land. Røttene hadde snodd seg om den slik at de var flate langs steinens fjes. Funnomstændighetene ble bestyrket ved ed av 5 ærlige bønder slik at ingen tvil består om dem, selv om man i lang tid derpå karaktermyrdet svensk-amerikaneren Olof Öhmann for å slå ihjel dette vitnesbyrd om før-Columbisk norsk-svensk nærvær i Nordamerika.

Træstammens tykkelse ble målt til 8-10 tommer og ved bruk av statistikk fra landbruksdepartementet kunne Holand vise at et træ av det slag det gjelder på slik mark må være 70 år gammelt. Da rykker vi tilbake til 1828. Men den første hvite nybygger ankom Douglas County i 1858 og den første skandinav i 1867. Det er derfor utelukket at en hvit nybygger på 1800-tallet kan ha forfalsket eller medbragt og plantet steinen. Kritikerne har ment at runene og sproget på steinen er gale og viser at den er falsk. Men allerede Holand gjendrev mange slike innvendinger. Amerikaneren Richard Nielsen forsket på dette i mange år på slutten av forrige århundre og publiserte i 2001 en meget utførlig utredning i tidsskriftet Scandinavian Studies. Konklusjonen er klar: Det man før trodde var sproglige anomalier er historisk belagt. Dessuten bekrefter materielle undersøkelser av steinen med avanserte vitenskapelige metoder en alder som er forenlig med det innrissede årstall 1362. Se Nielsens og Wolters hjemmeside og denne utmerkede oppsatsen.

Hvordan kan det ha seg at nordmænn og svensker fartet i det indre av Nordamerika i 1362? Magnus Erikson, konge av Sverige og Norge, sendte i 1355 en ekspedisjon til Grønland under ledelse av Pål Knutson for å puste liv i kristendommen på øya som holdt på å dø ut efter langvarig isolasjon, og for å hjelpe vikingene å holde stand mot eskimoene som trengte sørover. Men de kom for sent, vestbyggets folk var forsvunnet. Det er ikke mer enn vi kan forvente at de bega seg ut på leting efter dem, og hvor skulle de lete om ikke i Amerika? Vi vet at medlemmer av Knutson-ekspedisjonen kom tilbake til Norge i 1363 eller 64, hvilket føyer seg pent til årstallet 1362.

Et annet viktig funn er vikinggraven ved Beardmore som bragte våpen for dagen fra tiden kort efter år 1000. Det synes å være enighet om at de er ekte, men det påstås at de ble medbragt fra Europa av en moderne innvandrer og plantet i amerikansk jord. Det er noe man må vænne seg til: hvis oldsaker kan være indianske er de ekte, hvis de må være norrøne er de falske eller plantet.

I denne korte behandling har jeg ikke kunnet gå inn på alle enkeltheter som knytter Leif Eirikson og Kristoffer Columbus sammen. Jeg tror det jeg har tatt med er nok til å overbevise om at nordmænn oppdaget Amerika, de andre fulgte efter. Folk i Norden hadde i middelalderen et livlig samkvem med Sør-Europa, og selv utposten i ishavet, Grønland, var innlemmet i kirkens nett og hadde handelsforbindelser med Europa. Gjennom Grønland, Island, Norge og Danmark nådde kunnskapen om Vinland Europa og ansporet portugiserne til å reise vestover på leting efter nytt land. Columbus fikk vite om portugisernes og vikingenes færder og ville dra nytte av dem. Han oppdaget ingenting, men han brøt portugisernes taushetssegl og kunngjorde Amerikas oppdagelse for all verden.

Waldemar