Nordmænn oppdaget Amerika

Del 1

I år 986(?) raste vild storm ved Nord-Amerikas kyst fra Nyfunnland til Davis-stredet. En ung mann ved navn Bjarne Herjulfson var på vei fra Island til Grønland for å besøke sin onkel, Eirik Raude, som hadde bosatt seg der. Han ble overrumplet av stormen og måtte la seg drive for bølger så høye som hus. Han ble ført mot sørvest og da vinden endelig løyet fikk han land i sikte. Amerika! Bjarne var den første hvite mann i historisk tid som skuet det nye kontinent. Landet de fikk øye på var sannsynligvis Nyfunnland (Newfoundland). Han gikk ikke i land, men vendte baugen nordover og fulgte kysten av Labrador til Hudson-stredet hvorfra han krysset over til vestkysten av Grønland og nådde Eiriks hjem i Brattahlid.

15 år senere besøkte Leif Eirikson sin far på Grønland og fikk høre om Bjarnes færd. Eventyrlysten blusset opp i ham og han seilte i år 1003(?) avsted for å utforske det nye land som Bjarne aldri betrådte. Han kom først til "Helluland" (steinhelleland), siden til "Markland" (skogland), og til slutt til "Vinland" (vindruenes land). Da han fulgte Bjarnes reiserute i motsatt retning, kan vi stedsbestemme Helluland og Markland til henholdsvis Resolution-øya i Hudson-stredet med isbreen Grinnell og Labrador/Newfoundland. Vinlands beliggenhet er ikke like opplagt, desværre, og er ennu omstridt, men jeg mener de grundigste og mest innsiktsfulle forskere har godtgjort at Vinland må være Cape Cod -området sør for Boston, hvor landskap, klima, flora og fauna stemmer forbløffende godt med sagaens utførlige beskrivelse. Ingen har funnet et annet område som stemmer tilnærmelsesvis like godt. Helge Ingstad hævdet at Vinland lå på nordspissen av Newfoundland, men det motsier altfor mye av det som står i sagaen. Selv de arkeologiske funn ved L'Anse aux Meadows, norrøn bebyggelse som ble utgravd på 1960- og 70-tallet under Anne-Stine og Helge Ingstads ledelse, motsier Ingstads teori og viser at stedet bare var en havn og mellomstasjon for videre seilaser sørover. Knapt noen forsker av i dag tror vel på denne teori. Ingstad påberopte seg seilingstidene i sagaen samt visse landemærker i Labrador. Men sagaen forbigår stort sett seilasene til og fra Vinland i stillhet og gir oss bare spredte glimt som vi må regne med er sammendrag av høydepunktene i en skipslogg preget av mange gjentagelser. De har nok slått sammen flere lignende seilingsetapper til en uten å legge sammen seilingstidene, eller de har utelatt lange etapper til havs hvor de aldri siktet land. Den islandske overlevering slår til og med sammen hele reiser (Thorvalds og Thorfinn Karlsevnes) uten å legge sammen reisetidene og samler opplevelser fra alle reisene i denne ene fortettede.

Få år efter Leif dro Thorfinn Karlsevne ut på eget tokt og bodde 3 år i huset Leif hadde bygd i den Nye Verden. Her ble hans sønn Snorre den første europeer som fødtes i Amerika.

Vi har heldigvis flere kilder til opplysning om Vinlands-færdene. De to viktigste er Hauks bok med Thorfinn Karlsevnes saga, og Flateyjar-boken som inneholder sagaen om Olav Tryggvason samt Eirik Raudes historie og grønlændingenes saga. Vi har også andre kilder. Adam von Bremens beretning er særlig viktig. Flateyjar-boken er den yngste men også beste kilden, og den gir oss, med visse usikkerhetsmomenter, følgende tidstavle:

985 eller 986Bjarne får det amerikanske fastland i sikte
1001Bjarne drar tilbake til Norge
1002Bjarne reiser på ny til Grønland
1003-1004Leifs ekspedisjon til Vinland
1005-1008Thorvald, Leifs bror, farer til Vinland og blir dræpt
1008Thorsteins mislykkede reise
1010-1013Thorfinn Karlsevnes store ekspedisjon med bosetningsforsøk
1014-1016Frøydis, Leifs søster, farer til Vinland

Det spiller ingen rolle nøyaktig hvilke år disse reisene fant sted, så vi trenger ikke gruble så mye over det. Det er likevel ikke mulig å få det bestemt med sikkerhet. Men Flateyjar-bokens oppgaver er mer pålitelige enn de andre. Bjarne dro til Norge efter Olav Tryggvasons fall i slaget ved Svolder 9. september år 1000, så kronologien vi kan slutte oss til av Flateyjar-boken virker sannsynlig.

Vikingtiden (ca. 800-1000) var Nordens langvarige forsvarskrig mot det kristne Europa og kirkemakten. Det som bragte våre norrøne forfædre på krigsfot var frankernes og Karl "den stores" angrep på sakserne og ødeleggelsen av Irminsul, saksernes helligdom, samt Karls æreløse grusomhet ved Verden an der Aller i 782 hvor han regelrett slaktet 4500 ubevæpnede saksiske stammehøvdinger efter å ha innbudt dem til forhandlinger. Hertug Widukind, saksernes fører, hadde blodsbånd til det danske kongehus og hele Norden sto på saksernes side i krigen mot udyret og raseforræderen Karl, de kristne frankere og kirken. Da sakserne led endelig nederlag i 804 og ble underkuet og tvangskristnet, tok vikingene deres plass og fortsatte frihetskampen med andre midler. Skandinavia kom under press og gjennomgikk åndelige og politiske forandringer. Krigstogene mot Europa øvet oss til dristigere sjøfart, og vi for over havet for å oppdage nytt land og underlegge oss det. De som ikke fant seg til rette under de nye forhold i Norge utvandret til Island (fra 860) og derfra videre til Grønland i 985.

Den islandske overlevering om Vinland-færdene i Hauks bok dreier seg hovedsakelig om islændingen Thorfinn Karlsevnes ekspedisjon. Forskerne har funnet ut at begivenheter fra forutgående Vinland-færder er trukket sammen og skjøvet inn i beretningen om Karlsevnes reise. Den grønlandske overlevering i Flateyjar-boken er en mer pålitelig kilde til belysning av de andre reisene. Flere Vinlandsfarere bruker navnet "Markland" (Skogland) som Leif innførte, men de har ganske sikkert ikke skuet land på de samme steder, så man må ikke ta Markland for et skarpt bestemt sted, men et vidstrakt land. Spørsmålet er også om ikke overleveringene fra Island og Grønland med "Markland" mener to vidt adskilte steder: Labrador mellom Kap Nain og Kap Porcupine i den ene og Nova Scotia i den andre. Også "furdustrand" (en underfull strand) kan ha blitt brukt på to vidt adskilte strænder, den ene ved Kap Porcupine i Labrador og den andre ved Cape Cod.

Leif kom til en øy som må ha vært den forsvundne øya Nauset nord for Nantucket. Det er historisk dokumentert at det en gang lå en øy der som senere forsvant. De gikk i land og det var en varm, vakker sommerdag. De fant honningdugg på græsshalmen og smakte på den - meget søtt! Det er bekræftet at honningdugg forekommer i dette området. De gikk ombord igjen og seilte sørover langs "furdustranden" og inn i Nantucket-sundet mellom Cape Cod og øyene utenfor, Nantucket og Martha's Vineyard. Leif hadde med seg to skotske løpere som Olav Tryggvason hadde forært ham 3 år før. Dem satte man i land for å undersøke landet. Da de vendte tilbake bar en av dem en vindrue, den andre "selvsådd korn". Ennu i dag er vilde vindruer vanlige i dette området, og det finnes 10 græssarter som til forveksling ligner hvete. De seilte nu videre inn sundet som de kalte Straumfjord og nærmet seg Martha's Vineyard som de kalte Straumøy på grund av den stærke strømmen. Her var det så mye fugl at bakken var dekket av egg. Tilsynelatende strider dette mot forekomsten av vindruer da egg ifølge en fagmann ikke forefinnes efter 4. juli - med mindre en storm har tilintetgjort eggene og ungene; da legger sjøsvalene nye egg. I Vineyard-sundet gikk de på grund, men var så ivrige efter å komme i land at de hoppet overbord og vasset i land. De fant en elv, Weiwatik-elven, som nu er borte; istedet flyter Menemsha Creek. Våre helter fikk løs skipet ved flo og for opp elven til sjøen "Pond of Menemsha" hvor de ankret. De halte sitt gods på land og bygget hytter; bestemte seg for å tilbringe vinteren der.

Island-utgaven har noen viktige tilleggsopplysninger her. Vinteren ble hard og de var ikke forberedt på den. De led mangel på næringsmidler; greide ikke å fange fisk. Da oppsøkte de øya i håp om å finne fisk der eller annen føde. Hvilken øy? Fra kollen "Gay Head" kunne de på klare dager se en øy ute i havet i sør, og den var tydeligvis snøfri! De dro dit ut og fant mat. Grønland-overleveringen betoner at denne øy var frostfri om vinteren. Ikke bare var den det den vinteren Leif bodde der, men også da Karlsevne tilbragte flere år der. Vi må slutte at det var en øy hvor det aldri fryser om vinteren. Det ligger en slik øy i havet utenfor Martha's Vineyard; den heter i dag "No Man's Land" og er ubebodd. Det som gjør klimaet på øya så mildt er at den spyles av den varme Golf-strømmen. Kuene kan gå ute og beite hele vinteren. Ingen annen øy, intet annet sted, i området har et tilnærmelsesvis så mildt klima; vinteren på Martha's Vineyard beskriver sagaen som hard med snøstormer. 21. desember 1003 iakttok man på No Man's Land solens stilling over horisonten og bestemte den til mellom "Dagmal" og "Eykt" innenfor et norrønt astronomisk målesystem.

På No Man's Land bygde Leif sitt hus. De delte seg i to grupper og satte den ene til å utforske øya mens den andre arbeidet på huset o.a.. Hver dag byttet de oppgaver slik at alle fikk være med på alt. Leif hadde en tysker med i reisefølget; sagaen kaller ham "tyrker" og det er vanskelig å fri seg fra fristelsen til å ta dette for en skrivefeil i formidlingen av sagaen. Han var i alle fall tysk. En aften savnet man ham og bega seg ut på leting. Snart fant de ham i opprømt sinnsstemning. Han fortalte at han hadde funnet vinranker og vindruer. Dette er blitt kritisert av forskere som påpeker at druer umulig kan ha blitt plukket om vinteren eller våren. Men Leif kan vel ikke ha bygd sitt hus på No Man's Land midt på vinteren heller? Lå de ute under åpen himmel og sov inntil huset var ferdig? Jeg mistenker rot i overleveringen her. Huset sto sikkert ferdig før utgangen av september, med mindre de hadde buer eller koier å bo i mens de bygde. Men hva da med den harde vinteren på Martha's Vineyard? Den naturligste forklaring er vel at de snart efter ankomsten til Martha's Vineyard fortsatte utforskningen av området og bl.a. dro ut til No Man's Land. Men om sommeren og tidlig om høsten var det ingen grund til å foretrekke sistnævnte fremfor førstnævnte så hovedkvarteret (Leifsbuene) lå på Martha's Vineyard. Kanskje bygde de alt om sommeren enkle hytter på No Man's Land som ga ly for vind og vær når de var på utflukt dit. Så har episoden med tyrker og vindruene utspilt seg en gang om høsten under en slik utflukt. Da vinteren gjorde livet vanskelig på Martha's Vineyard flyttet de ut til No Man's Land og bodde i hyttene der inntil Leifs hus sto ferdig.

Om våren 1004 lastet de skipet med vinranker og tømmer og annet gods og for tilbake til Grønland. Sagaen ofrer ikke ett ord på hjemreisen, unntatt like før ankomst ved Grønland da de reddet skibbrudne fra et skjær. Det var nordmannen Thore og hans hustru Gudrid med skipsmannskap. Leif tok dem med seg til Grønland. Om vinteren herjet sott og Thore og flertallet av hans mænn døde, liksom Eirik Raude selv.

Næste sommer, år 1005, la Thorvald, Leifs bror, ut på en ny reise til Vinland. Han ville utforske landet grundigere. Vi hører denne gang intet om seilasen over havet. Thorvald ankommer Leifs vinterkvarter på No Man's Land, antagelig om høsten for sagaen har intet å fortælle før næste vår. De holdt seg i ro vinteren over og livnærte seg på fisk. Men om våren 1006 la de ut på en oppdagelsesfærd sørover i slepebåten som førte dem langs kysten i retning Long Island. Desværre er landskapsbeskrivelsen for alminnelig til at det lar seg stedfæste. De fant ingen spor efter mennesker, unntatt på en øy hvor de kom over en bygning av træ som de tok for et kornmagasin. Om høsten vendte de tilbake til hovedkvarteret.

Liksom Leif av sin far, Eirik, fikk den dyktige håndverkeren "Tyrker" med på færden, fikk Thorvald med seg Thorhall Jæger, en erfaren veidemann og Eiriks rådgiver. Thorhall forsvinner om våren 1007. Årsaken synes å ha vært religionsstrid. Kristendommen var på tinget i år 1000 på Island blitt antatt som deres nye religion. Leif Eirikson var blitt kristnet under sitt Norges-besøk i år 999 som gjæst ved Olav Trygvasons hoff og bragte siden kristendommen til Grønland. Men det var ikke alle som lot seg kristne; Eirik Raude selv avviste den, og Thorhall Jæger likeså. Det må ha vært en gang om vinteren 1006-1007 at de kristnes tro krænket Thorhall. Været var dårlig og de manglet mat. Da ba de kristne til sin gud, men Thorhall anropet guden Thor og en hval dukket opp som de lyktes å fange. Men da Thorhall skrøt av at det var Thor som hadde skjenket ham hvalen og at Thor sjelden lot ham i stikken, ville de kristne ikke spise mer av hvalen men kastet den i havet og ba sin gud om forlatelse. Det er tydelig at Thorhall ble krænket av dette. Spørsmålet er om hendelsen er autentisk eller om den kristne sagafortæller bare har flettet inn en moralpreken på det sted i beretningen hvor de led nød, for å belære sine tilhørere om at bare "Gud" kan redde mennesker i nød. Han fortsetter med å si at uværet tok slutt straks de hadde kastet hvalen og bedt til sin gud, og at de da kunne jage vilt, samle egg og fiske fra båt. En vakker liten fabel, som hentet fra bibelen!

Thorhall kunngjorde at han aktet seg ut på leting efter "vin" og skulle seile nordover forbi furdustranden. Han tok 9 mann med seg, kanskje mindretallet av dem som bekjente seg til æsene. Mens de var på stranden og gjorde seg klare til å dra kom Thorvald for å ønske god reise tilbake til Grønland! Det fortælles videre at Thorhall med følge seilte som sagt og nådde nordspissen av Cape Cod, selve kappet, hvor Thorhall besluttet å seile mot vest inn i bukta. Men de ble overrasket av en kraftig veststorm og drev til Irland hvor de ble mishandlet og solgt som slaver!

Sagaen er åpenbart råtten på dette punkt. Hva vi med sikkerhet kan si er at Thorhall og hans mænn forsvant og at årsaken kanskje var religiøse motsetninger, kanskje også andre ting (sagaen tegner ham som en ubehagelig og vanskelig mann). Forøvrig er det mye i beretningen som ikke rimer. Vindruer hadde de på øya og trengte ikke dra ut på leting efter dem. Skulle han lete efter vindruer eller skulle han tilbake til Grønland?? De hadde bare ett skip og en mindre slepebåt; det var neppe aktuelt å ta seg hele veien over havet tilbake til Grønland i slepebåten! Hvordan kan sagafortælleren vite hva som hendte Thorhall og hans mænn efter avreise?? Sagaens eneste kilde er Thorvald og resten av mannskapet; de traff aldri Thorhall mer som forsvant sporløst. Innslaget om Irland er åpenbart oppspinn - man driver ikke bare over hele Atlanterhavet! Bare en sagafortæller fra middelalderen som ikke visste avstanden fra Amerika til Europa over havet kunne ha funnet på dette. Hva er hensikten med dette oppspinn? Antagelig har den kristne sagafortæller villet avlede alle bebreidelser for Thorhalls og ni mænns død fra den kristne Thorvald. Hva som egentlig skjedde er umulig å si. Skal vi gjette må det bli at de dro ut i slepebåten for å utforske området og forliste i stormen og druknet.

Da stormen la seg bega Thorvald med følge seg ut på leting efter dem. Dette var altså om sommeren 1007. De fulgte ruten beskrevet for Thorhall. Da de kom til kappet møttes de av stærk vind, kanskje også stærk strøm, og ble drevet på land slik at skipskjølen ble skadet. Her ble de liggende i længre tid for å lage ny kjøl; den gamle satte de ytterst på kappet og døpte det til "Kjølnæs". De rundet nu kappet og seilte inn i bukta langs land ved østsiden inntil de nådde en elv (Chase Garden Creek) som de tok seg et stykke opp i før de ankret og gikk i land. Thorvald sa: "Dette er virkelig en vakker egn og jeg skulle ville bygge mitt hjem her." De fikk øye på tre flekker i sanden ved elven længre oppe og gikk dit for å se hva det var. Det viste seg å være tre kanoer av lær, og under hver lå tre indianere og sov. Det oppsto strid og våre helte dræpte åtte av dem. Så gikk de tilbake til skipet hvor de ble søvnige og la seg til å sove på en haug hvorfra de hadde utsikt til alle kanter. Fra haugen kunne de se en indianer-bosetning i det fjerne. Med ett ble de vækket av rop og da de kom seg opp så de utallige kanoer i elvemunningen. De ilte ombord på skipet og støtte fra med all kraft. Det oppsto nu strid og våre helte må ha slått de innfødte tilbake. Men Thorvald var såret av en pil under armen. Da han mærket at slutten nærmet seg befalte han sine mænn å begrave ham på haugen som hadde rørt hans hjerte og som han hadde villet gjøre til sitt hjem på Jorden. De skulle reise ett kors ved hans hode og ett ved hans føtter, og han døpte stedet til Korsnæs. Slik gikk hans ønske på en sørgelig måte i oppfyllelse.

Efter begravelsen dro de tilbake til vinterkvarteret på No Man's Land. De brukte vinteren 1007-1008 til å sanke tørkede druer og hugge tømmer. Om våren 1008 for de tilbake til Grønland.

Da Thorstein Eirikson hørte om brorens død ville han straks avsted for å hente hjem liket. Han utrustet det skip som nyss var vendt hjem med 25 mann, våpen og proviant, ellers intet. Han tok med seg sin kone Gudrid, enken til den Thore som Leif hadde reddet fra skjæret, og dro samme sommer, 1008, avgårde over havet mot Vinland. De prøvde å ta korteste vei, men mistet retningen og visste ikke mer hvor de var. Hele sommeren virret de omkring før de endelig nådde vestbygda på Grønland, Lysnfjord, den 1. november. Så fulgte en sorgens vinter i Lysnfjord. Sykdom herjet og Thorstein ble revet bort. Om våren 1009 føres likene hjem til Eiriksfjord for å begraves. Gudrid bor hos Leif Eirikson.

På Thorsteins mislykkede færd fulgte Thorfinn Karlsevnes store ekspedisjon, 1010-1013. Såvidt vi har kunnet avliste sagaen deltok to skip, hver med 40 mann. Det ene førtes av Karlsevne og Snorre Thorbrandson, det andre av Bjarne Grimolfson og Thorhall Gamlison. Bjarne og Thorhall synes aldri å ha nådd Vinland, men forliste og gikk under. Kjøpmannen Karlsevne kom til Grønland om høsten 1009, og omtrent samtidig anløp et annet skip fra Island med Bjarne og Thorhall. Efter å ha avsluttet handelen innbød Leif dem alle til å tilbringe vinteren hos ham. Julen 1009 ble feiret med yppige fester. Karlsevne forlovet seg med Gudrid og bryllup ble feiret samme vinter på Brattahlid. Ellers må samtalen ofte ha kommet inn på Vinland-færdene, og det endte med at Karlsevne lot seg overtale til å legge ut på en ny reise til Vinland. Bjarne og Thorhall sluttet seg til ekspedisjonen.

Sommeren 1010 for de avgårde. Karlsevnes skip nådde Leifs øy uten besvær. Her ble Karlsevnes sønn Snorre født den første høst i Vinland, altså år 1010. Utpå nyåret 1011 organiserte Karlsevne og Thorbrandson en seiltur sørover langs kysten. De nådde sannsynligvis Long Island -sundet. Det er litt usikkert hvor de landet, men beskrivelsen tyder på lagunen eller "hopet" ved munningen av elven Westport bak Horseneck-stranden. Her fant de "selvsådde hveteåkre". Vindruer fant de overalt i kupert terreng og bekkene var fulle av fisk. I skogen krydde det av vilt. De tilbragte her 14 dager for å hvile og uten å holde vakt. Efter å ha vendt tilbake til No Man's Land dukker skrælingene opp for første gang på denne reisen. "Skrælinger" kalte våre norrøne forfædre indianerne og eskimoene. Island-sagaen og Grønland-sagaen beskriver denne begivenhet helt forskjellig, så la oss ta med begge. Island: Om sommeren 1011 anløp et antall kajaker (lærkanoer) øya. Snorre Thorbrandson viste et hvitt skjold som tegn på fred eller våpenstillstand. De fremmede gikk i land og var høyst forundret og nysgjerrige. Sagaen beskriver dem som små, mørke og stygge. De ble en stund og glodde på de høye, blonde norrøne mænnene, så padlet de sin vei igjen. Grønland: Nordmænnene oppdaget skrælingene først efter at de hadde landet og kom ut av skogen like ved Leifs hus. Oksen begynte å brøle og de innfødte flyktet med sine pelsbunter til huset og hadde trengt inn om ikke Karlsevne hadde sperret veien. De kunne ikke gjøre seg forstått, men skrælingene tok pelsene og bød dem frem i byttehandel. De ville ha nordmænnenes jærnvåpen i bytte, men Karlsevne forbød sine mænn å bytte våpen; isteden kom kvinnene med melk, ost og smør, og da de hadde smakt denne finkost spurte de ikke efter annet. Da handelen var slutt dro skrælingene sin vei.

Karlsevne var foruroliget av at skrælingene nær på hadde greid å trenge inn i huset og var bekymret for Gudrids sikkerhet. Han lot derfor oppføre en kraftig palisade kring huset. De bygget også hytter ovenfor innsjøen i høydedragene. De ble på øya vinteren over, 1011-1012, og erfarte det samme som Leif før dem, at den var mild og at ingen snø falt, slik at buskapen kunne gå ute og beite. Dette er helt usedvanlig langs Nord-Amerikas kyst og beviser vel at øya virkelig må ha vært No Man's Land.

Om våren 1012 dukket skrælingene opp på ny, denne gangen i stort antall i sine kajaker så det så ut som om noen hadde strødd kull over bukta. På ny viste nordmænnene hvitt skjold og man byttet varer. Som før forbød Karlsevne sine mænn å bytte sverd eller lanser. For sine skinn ville de innfødte nu ha bånd av rødt stoff som de bandt om pannen; da det ble knapt med stoff skar man båndene stadig smalere, men skrælingene betalte det samme eller mer. På ny ble de skremt av oksen og flyktet til sine kajaker og padlet hjem. Men 3 uker senere vendte de tilbake i enda større styrke og denne gangen skrek de høyt da de nærmet seg. Karlsevne tok det for krigshyl og viste rødt skjold som tegn på krig. Så snart de hadde landet begynte striden. Skrælingene sloss med steinslynger og lot steinene hagle over nordmænnene. Dette og det store antall skrælinger tvang nordmænnene til retrett av frykt for å bli omringet, men de forskanset seg ved klippene og ytte tapper motstand. Her kommer et selsomt innslag i beretningen: En norsk kvinne fant en av Snorre Thorbrandsons sønner liggende på bakken med et gapende sår i skallen og sverdet ved sin side. Hun grep sverdet og holdt det opp til vern; da ble skrælingene grepet av frykt og løp tilbake til kajakene og padlet vekk. Sagaen sier at kvinnen var Frøydis, men det kan ikke stemme, for hun var ikke med på denne reisen.

Nordmænnene hadde i følge sagaen mistet to mann, mens mange skrælinger var blitt dræpt. Grønland-sagaen fortæller om ytterligere to angrep fra skrælinger. Karlsevne holdt krigsråd om hva de skulle gjøre hvis skrælingene kom tilbake. De planla å stille opp 10 mann ved kappet hvor de pleide å gå i land, mens resten la seg i bakhold i skogen. De ryddet en lysning i skogen for å gjemme kveget, men oksen ville de bruke i striden til å skremme skrælingene med. De skulle lokke dem til et sted i skogen hvor skrælingene var hindret av innsjøen på den ene siden og skogen på den annen, mens nordmænnene kunne angripe dem fra den smale siden som lå åpen. Planen lyktes og mange av skrælingene ble dræpt, deriblant høvdingen.

Karlsevne trakk nu den lærdom av erfaringene at livet i Vinland var for farlig, og nordmænnene gjorde seg klare til å seile hjem til Grønland. Det var sommeren 1013 og Karlsevnes sønn Snorre, den første hvite mann født i Amerika, var 3 vintre gammel. På hjemturen fant de fem lærkledte skrælinger sovende på en strand og dræpte dem. Island-sagaen fortæller også at de landet i Markland og fanget to skrælinggutter som de tok med seg til Grønland hvor de ble døpt. Vinteren 1013-1014 holdt de seg i ro i Brattahlid.

Samme sommer som de kom tilbake anløp et skip fra Norge Brattahlid anført av brødrene Helge og Finnboge. Frøydis, en uekte datter av Eirik Raude, og Thorvards kone, henvendte seg til dem og innbød dem til en ny Vinland-reise. De skulle stille hvert sitt skip med 30 mann hver, foruten kvinnene, og dele fortjenesten likt. Næste sommer, 1014, seilte de. Sagaen om Frøydis' Vinland-færd dreier seg helt og holdent om å svartmale hennes karakter, så man må spørre seg om ikke den opprinnelige beretning er blitt forvansket med det alene til formål. Har formidleren av sagaen villet ramme hennes ætts ære? Det er så mye i denne reiseskildring som ikke er troværdig. Det første som fortælles er at hun "smuglet" 5 mann ekstra ombord for å ha overtaket i tilfælle av tvist. Det er dobbelt forbausende: Hvis Helge og Finnboge hadde trodd noe ondt om henne, at hun ikke var ærlig og rettskaffen, så ville de vel aldri gått med på å slå følge med henne til Vinland. Men hvis de trodde godt om henne, og de hadde nok ikke grund til annet, så ville de ikke hatt noen innvendinger mot at hun tok med seg flere mænn enn de, og da var det ikke nødvendig å smugle 5 mann ekstra ombord. For det annet ville 35 mot 30 ikke være en betryggende overlegenhet i strid. Sagaen insinuerer at Frøydis hadde forbrytelse i sinne alt før avreise. Hvorfor ivret de forresten så for å besøke Vinland på ny, just som Karlsevne var kommet hjem og meldte om strider med skrælingene så harde at de måtte gi opp bosetningen? Er Frøydis' Vinland-reise oppdiktet?

Beretningen fortsetter straks med nye innslag hvis eneste hensikt er å angripe Frøydis og forarge tilhøreren. Brødrene kommer først til Leifs øy og bærer sin pakning inn i Leifs hus for å innrette seg der. Da ankommer Frøydis og det første hun sier er: "Hvorfor har dere satt pakningen deres her?" Brødrene minner henne om avtalen, men hun svarer at Leif lånte henne huset, ikke dem! Helge svarer at de heller trekker ut enn å kappes med henne i uærligheter. Altså: Brødrene er snille og føyelige, Frøydis er en heks! Dette er bare forspillet. Brødrene bygger seg en hytte ved innsjøen som vi alt har omtalt. Hvorfor det, forresten; Karlsevnes mænn hadde jo allerede bygd hytter der, som vi hørte.

Vinteren 1014-15 satte inn. Brødrene foreslo å fordrive tiden med spill, men det brøt ut meningsforskjeller og uoverensstemmelser. Spillene opphørte og de to partiene sluttet å besøke hverandre. En morgen sto Frøydis tidlig opp, kledte seg og slo mannens kappe om seg, men gikk barfot til brødrenes hytte. Det var vått og kaldt, men ikke altfor kaldt på grund av det milde klimaet. Hun støtte døren opp og sto taus og så seg om, lyttet. Finnboge lå våken i enden av rommet og spurte henne hva hun ville. "Stå opp og kom ut, jeg må snakke med deg", svarte hun. De satte seg på en træstamme nær hytta. Frøydis: "Hvordan trives dere her?" Finnboge: "Landet er fruktbart nok, men striden mellom oss forstyrrer. Jeg skjønner ikke årsaken." Frøydis: "Riktig, det gjør ikke jeg heller. Derfor kom jeg; jeg vil hjem og jeg vil bytte skip, deres er større." Finnboge: "Godt, står du fast ved det så får jeg vel gå med på det."

Frøydis går hjem igjen og vækker Thorvard, sin mann. "Hvorfor er du så våt og kald?", spør han. Hun spiller opprørt og fortæller at hun har vært hos brødrene for å kjøpe deres større skip, men de nektet henne det, slo og mishandlet henne! For en elendig mann hun har som ligger her og ser på at hun vanæres! Eier han ikke skam?! Osv. Enten hevner han henne, eller så står hun opp og forlater ham. Thorvard sto da opp og befalte sine mænn å væpne seg. De gikk til brødrenes hytte. Der lå de ennu og sov. Thorvards mænn grep dem og bandt dem, førte dem siden ut en efter en og dræpte dem på Frøydis' befaling. Frøydis befalte dem å dræpe også kvinnene, men det nektet de. Da skrek Frøydis efter en øks, gøv løs på kvinnene og dræpte dem alle. Tilbake i Leifs hus talte hun til mænnene og truet dem til taushet.

Våren 1016 lastet de brødrenes skip og for hjem til Grønland. Frøydis fordelte rike gaver blant mænnene for å befæste deres taushet, men likevel sivet historien ut og kom Leif for øre. Tre mænn tilsto for ham og de stemte overens. Leif hadde ikke mot til å straffe sin søster, men han spådde hennes barn en ulykkelig fremtid og man skydde dem derefter.

Denne røverhistorien inneholder så mange urimeligheter at jeg føler meg overbevist om at den er oppspunnet. Den rykende revolver er innslaget om Frøydis' ensomme besøk hos brødrene i hytta på Leifs øy: Hun var alene med Helge og Finnboge og deres folk. Ingen vitner. Den eneste som kom levende fra det av dem som var tilstede der og da var Frøydis selv. Så hvem er sagaens kilde?? Skal vi tro at Frøydis fortalte dette videre til noen, dette som er den værste anklage mot henne? Det viser jo at hun løy og narret Thorvard til hevn på uskyldige mænn! Hun truet mænnene til taushet; selvfølgelig tiet hun også selv. Mænnene kunne røpe hva de visste, hva de hadde vært med på, men ikke hva Frøydis var eneste vitne til! Da Thorvard og mænnene kom til brødrenes hytte lot de seg befale av Frøydis. Hun befalte dem å dræpe; hun tillot selvsagt ingen å forklare seg og forsvare seg; det ville ha ødelagt alt for henne. Dessuten var Frøydis og Finnboge alene da de samtalte; de andre lå i hytta og sov. Bare Finnboge visste at Frøydis løy.

Videre: Er det troværdig at Thorvard og hans mænn ville dræpe 30 landsmænn uten først å høre på dem og oppklare hva som var skjedd? Kan vi tro på at de bandt dem sovende og slaktet dem som kveg? Dette er nidingdåd og stikk i strid med norrøn ære! Leifs mottagelse av disse tidender understreker det: Mørk til sinns dømmer han Frøydis' avkom som utstøtt og brennemærket for all fremtid. Men heldigvis har intet av alt dette hendt; det er ondsinnede bakvaskelser mot Frøydis, som sikkert var en edel kvinne slik alle Eiriks-sønnene, hennes brødre, var edle mænn. Det som kroner urimelighetene er Frøydis' berserkergang med øksen hvor hun dræper alle kvinnene i Helges og Finnboges selskap. Øksemorderen, massemorderen Frøydis! Kvinnene var ikke bundet; hvordan kunne Frøydis dræpe dem alle? Satte de seg ikke til motverge? Prøvde de ikke engang å flykte?

Til alt dette kommer at røverhistorien om massemorderen Frøydis er helt ukjent i den islandske overlevering! Den finnes kun i den grønlandske. En eller annen person i sagaens muntlige formidlingskjede har diktet den opp for å karaktermyrde og æreskjelle Frøydis og brennemærke hennes ætt. Kan forklaringen være så enkel som at hun ikke var kristen? Var hun Frøys dis? Hedningen Eirik Raude hånes, hedningen Thorhall Jæger tegnes som en skummel og skadefro mann. Ingen som forble hedning efter at kristendommen var innført går fri for de kristnes hat.

Waldemar