Cornelius Tacitus: Om Germania

Del 3

38. Jeg må nu tale om sveberne, som ikke danner noen enhetlig stamme slik som chatterne og tenktererne. I sin besittelse har de nemlig størstedelen av Germania, og selv om de betegnes med fællesnavnet sveber omfatter de fremdeles en rekke ulike stammer med egne navn. Et særtrekk ved disse sveber er at de kjemmer håret skrått og binder det opp i en knute; på denne måten skiller sveberne sig fra andre germanere og fribårne svebere fra trællene. Sant nok forekommer den samme skikk også hos andre stammer, men sjelden og bare blant yngre mænn, kan hende fordi de på en eller annen måte er i slekt med sveberne eller bare på grunn av den gjængse menneskelige lyst til å efterape. Selv bevarer sveberne den imidlertid helt til den høye alderdom. Det bustete håret blir kjemmet bakover og ofte bundet opp på selve issen. En enda flottere hårfasong har forresten høvdingene. I dette viser sveberne at de har omtanke for sitt utseende, men det er en harmløs forfængelighet, og hensikten er ikke å gjøre sig til for kvinnene eller å bli elsket av dem. Tværtimot, det er fienden de pynter sig så omhyggelig for, slik at de kan virke mer høyreiste og skrekkinnjagende når de går til kamp.

39. Semnoner kaller de ældste og fornemste av alle svebere sig, og stammens ældgamle opphav blir bekræftet av dens religion. På fastsatt tid samles utsendinger fra alle de blodsbeslektede folk i en skog, som betraktes som hellig fordi den er vigslet av forfædrene og har vært fryktet i uminnelige tider. I samfunnets navn feirer de her den uhyggelige innledning til sin barbariske kultus med et menneskeoffer. Også på annen måte blir denne lunden æret. Ingen går inn i den uten å være bundet med en lenke, som et tegn på at han har underkastet sig guddommen og bøyer sig for dens makt. Dersom noen skulle snuble og falle må ingen hjelpe ham, og han får ikke lov til å reise sig men må rulle sig bortover marken. Hele deres overtro bygger på den forestilling at stammen utleder sin herkomst fra dette stedet, at den allmæktige guden holder til der, og at alt er underlagt ham og er ham lydig. Semnonernes lykke øker deres anseelse. De bor i hundre herreder og på grunn av sitt store folketall føler de sig som svebernes hovedstamme.

40. Langobardernes store ry skyldes derimot deres fåtallighet. De er helt omgitt av en mengde mæktige folk, men lever likevel i trygghet, ikke fordi de er så underdanige, men fordi de er så fryktløse i kamp. Efter langobarderne følger reudignerne, avionerne, anglerne, varinerne, eudoserne, svardonerne og nuitonerne; alle er de beskyttet av elver eller skoger, og ingen har noen spesielle særtrekk som det er værdt å nævne, bortsett fra at de alle dyrker Nerthus - del vil si moder Jord - og tror at hun griper inn i menneskenes forehavender og kommer kjørende til sine folk. På en ø i oseanet fins det en hellig lund og i den en vigslet vogn som er dekket med et klede og som bare presten får lov til å røre. Det er han som blir vár at gudinnen har tatt plass i sitt aller helligste og som ledsager henne i den dypeste ærbødighet når hun kommer i sin vogn som blir trukket av kyr. Da blir det glade dager, og alle stedene hun finner værdig et besøk blir pyntet til fest. De begynner ingen krig på dette tidspunkt, heller ikke bærer de våpen, og alle redskaper av jærn blir gjemt under lås og lukke. Da føler og nyter alle den allmenne fred og ro - men også bare da, inntil gudinnen er blitt trett av omgangen med dødelige og den samme prest fører henne tilbake til helligdommen. Umiddelbart efter blir vognen, kledet og, om vi tør tro på det som fortælles, også selve gudinnebildet tvettet i en bortgjemt og hemmelig sjø. Dette blir utført av træller, som omgående blir druknet i det samme tjærnet. Dette har skapt en mystisk frykt og en from uvitenhet om dette guddommelige vesens sanne natur, som bare de til døden vigslede får skue.

41. Den her nævnte del av svebernes område strekker sig inn i de avsidesliggende strøk av Germania. Når jeg nu følger Donau på samme måte som jeg nettopp har fulgt Rhinen, er hermundurernes rike det nærmeste. De har vist sig trofaste mot romerne og er derfor de eneste germanere som har fått lov til å drive handel, ikke bare på bredden av Donau men også inne på romersk område i provinsen Raetias berømmeligste koloni. Hvor som helst og uten bevoktning går de over elven, og mens andre germanerfolk bare får lov til å se på våre våpen og militærleire, åpner vi våre hjem og landeiendommer for hermundurerne uten at de engang har bedt om det. I hermundurernes land springer Elben ut, den berømte elv som vi tidligere kjente så godt. Nu hører vi den bare omtalt.

42. Like i nærheten av hermundurerne bor naristerne, og derefter følger markomannerne og kvaderne. Markomannernes store ry og militære styrke setter dem i en klasse for sig, og det var deres tapperhet som til og med sikret dem det området hvor de nu bor, efter at de hadde fordrevet bojerne. Naristerne og kvaderne har heller ikke vanslektet fra sine fædre. De her nævnte stammene danner så å si Germanias front eller "panne" i den utstrekning Donau er landets grense. Helt til vår egen tid har markomannere og kvadere valgt konger av sin egen stamme, av Maroboduus' og Tuders navngjetne ætt. Nu godtar de også konger av andre stammer; men den styrke og makt disse har er avhængig av den myndighet romerne utøver. Vi hjelper dem sjelden med våpen, oftere med penger; men deres myndighet blir ikke mindre for det.

43. I ryggen blir markomannerne og kvaderne stengt av marsignere, kotinere, osere og burere. Av disse stammene er marsignerne og burerne meget lik sveberne i sprog og levevis, mens kotinernes galliske og osernes pannoniske målføre røper at de ikke er germanere. Et bevis på det samme er den omstændighet at de finner sig i den skam å måtte betale skatter. En del av disse skattene er blitt påtvunget dem av sarmaterne og en annen del av kvaderne, under henvisning til at de ikke er hjemmehørende i landet. Kotinerne må til og med bryte jærnmalm, en enda større fornedrelse. Alle disse folkene ha for det meste slått sig ned i skogstrakter og på åsrygger, og bare i lite omfang på slettelandet. Svebia er nemlig delt opp og kløvet av en ubrutt fjellrygg, og bortenfor den bor en mengde stammer, hvorav lugiernes er den mest utbredte og har forgrenet sig i en rekke stammesamfunn. Her vil det være tilstrekkelig å nævne de mæktigste av dem: harierne, helveonene, manimerne, helisikerne og nahanarvalerne. Hos nahanarvalerne viser man frem en lund som er et ældgammelt kultsted hvor forsetet blir ført av en prest i kvinnedrakt. De to guder som dyrkes her blir imidlertid identifisert med romernes Castor og Pollux når det gjelder guddommelig vesen; men deres virkelige navn er Alci. Det finnes ingen gudebilder og ikke noe spor av påvirkning fra fremmed overtro; men likevel blir disse to dyrket som brødre og som ynglinger. Ellers rager harierne over de andre her oppregnede folk når det gjelder styrke, de er barske krigere og forstærker inntrykket av medfødt vildskap ved hjelp av kunstige midler og klokt valg av tid. Skjoldene deres er sorte, de maler kroppen, og når de skal angripe vælger de bekmørke nætter. Alene en slik plutselig opptreden av en så skrekkinnjagende og skyggeaktig hær er nok til å fylle motstanderne med redsel; ingen kan holde ut det selsomme syn av slike vesener som en skulle tro kom fra selve underverdenen. Det er jo slik at i alle slag er det øynene som først blir beseiret.

44. På den annen side av lugiernes område ligger goternes rike, som blir styrt av konger. De er under et noe strammere regime enn de øvrige germanske folk, men ennu ikke så meget at deres frihet er i fare. Derefter finner vi rugierne og lomovierne like i nærheten av oseanet. Et særtrekk ved alle disse folk er at de bruker skjold og korte sverd og er lydige mot sine konger. Så følger svionernes stammesamfunn, som ligger ute i selve oseanet. Foruten sine krigere og sine våpen har de også sine flåter. Skipene avviker i sin form fra den vanlige i det de er spisse i begge ender slik at begge danner en forstavn, og skipene er derfor alltid klare til å lande. De fører ikke seil og heller ikke årer anbragt i rekker i skipssidene; årene er tværtimot løse slik som man pleier å ha dem på visse elvebåter, og de kan flyttes fra den ene til den annen side eftersom forholdene kræver det. Også rikdom aktes høyt blant dem, og det er bare én som hersker uten noen innskrænkninger og med ubegrenset rett til å kræve lydighet. De bærer ikke våpen allment og til alle tider som de andre germanere men våpnene holdes innelåst og under bevoktning av en træll. Grunden til dette er at oseanet hindrer ethvert plutselig overfall av fiender og dessuten at væpnede mænn lett kan bli fristet til selvtækt når de går sysselløse omkring. Men det er sikkert i kongens egen interesse ikke å sette en adelig eller fribåren, ikke engang en frigitt træll til vokter av våpnene.

45. Bortenfor svionernes land ligger et annet hav som er stivnet og næsten urørlig. Trolig er selve jordkretsen omgitt og begrenset av dette hav; det siste skinn av den synkende sol varer nemlig helt til næste solrenning, og det er så klart at glansen av stjærnene blekner. Overtroiske mennesker påstår også at man kan høre solguden når han dukker opp av dypet, og skimte konturene av hestene hans og strålene om hans hode. Helt hit strekker det levende liv sig, så langt taler ryktet sant. Men la oss nu gå over til den høyre kyst av det svebiske hav som her beskyller æstierstammenes områder. I levevis og utseende ligner de sveberne, men sproget minner mer om britenes. De tilber Gudemoren, og som symboler på sin overtro bærer de bilder av vildsvin. Disse sikrer like godt som våpen og alle andre former for beskyttelsesmidler gudinnens tilbedere trygghet selv blant fiender. Sjelden bruker de våpen av jærn, som oftest trækøller. Når det gjelder dyrking av korn og andre av jordens frukter er de tålmodigere og strevsommere enn man ellers er vant til blant de forøvrig så late germanere. Men de utforsker også havet, og de er de eneste av alle germanere som samler inn rav - hva de selv kaller glesum - på grunt vann eller på strandbredden. Som var å vente av et barbarfolk har de imidlertid aldrig undersøkt eller fått vite av andre hva rav egentlig består av og hvordan det blir dannet. Ja, længe lå det til og med unyttet blant alt annet som havet skyller opp, helt til vår overdådighet gjorde det aktet og efterstrevet. Men selv bruker de det ikke. Det blir innsamlet i sin naturlige tilstand og solgt i ubearbeidet form, og sælgerne er forbauset over de priser de får for det. Det later til at rav består av saften av bestemte slags trær, for ofte kan vi se dyr som lever på landjorden og endog vingede dyr her og der i det gjennomsiktige stoffet; disse dyrene er blitt sittende fast i den flytende massen og så stengt inne da den størknet. Jeg skulle derfor tro at det ikke bare i Østens avsides trakter finnes skoger som utsondrer røkelse og balsam, men at det også på Vestens øer og fastland vokser særlig sevjerike skoger og lunder som er utsatt for solens påvirkning og svetter ut flytende stoffer. Disse renner så ut i det nærliggende hav, og heftige stormer slynger dem opp på andre kyster. Dersom man prøver beskaffenheten av ravet ved å føre det bort til ilden, blusser det opp som en tyristikke og sender ut en fet og illeluktende flamme, og derefter blir det til en seig masse som minner om bek eller kvae. Bortenfor svionerne lever sitonernes folk. Det eneste som skiller dem fra svionerne er at de blir styrt av en kvinne. Så dypt har de sunket; ikke blott under frie mænns levekår men endog under trællers.

46. Her ender Svebia. Jeg er i tvil om hvorvidt jeg skal regne peukinernes, venethernes og finnenes stammer til germanerne eller til sarmaterne, selv om peukinerne - som noen kaller bastarnere - ligner germanerne når det gjelder sprog, seder, boplasser og byggekunst. De lever alle i urenslighet, og stormænnene er dovne og dvaske. På grund av blandede ekteskap har de ikke i liten grad tilegnet sig sarmaternes frastøtende utseende. Venetherne har opptatt mange av sarmaternes sedvaner; de streifer nemlig rundt som røvere i alle skog- og fjelltrakter som skiller peukinernes land fra finnenes. Likevel bør man helst regne dem til germanerne, fordi de har faste boplasser, bærer skjold og glæder sig over sine stærke og rappe føtter. Alt dette er motsatt hos sarmaterne, som bare lever i vogn og på hesteryggen. Finnene er utrolig vilde og motbydelig fattige. De har hverken våpen, hester eller boliger; maten deres består av viltvoksende urter og klærne av dyrehuder, og den nakne jord er deres natteleie. Sitt eneste håp setter de til sine piler, som de i mangel av jærn forsyner med benodder. Jakten blir drevet i samme grad av kvinner som mænn, de første følger jægerne overalt og kræver sin del av byttet. Spedbarnas eneste tilflukt mot vilde dyr og uvær er et slags skjul av flettede vidjer som de blir puttet inn under. Hit vender de unge tilbake efter jakten og her er de gamles tilholdssted. Likefullt synes de at denne tilværelse er herligere enn å stønne under jordarbeid, streve med husbygging og mellom håp og frykt omsette egen og andres eiendom. De føler sig trygge i sitt forhold til både mennesker og guder, og dermed har de oppnådd det vanskeligste av alt: de behøver ikke engang å ønske sig noe. De opplysninger jeg ellers har kunnet samle bærer i altfor høy grad preg av sagn og fabel, som når det berettes om hellusierne og oxionene at de har menneskeansikter men kropper og lemmer som vilde dyr. Dette er ikke nærmere utforsket, og jeg lar derfor spørsmålet stå åpent.

Waldemar