Cornelius Tacitus: Om Germania

Del 2

16. Det er alment kjent at de germanske folk ikke bor i byer, og at de ikke engang liker seg i hus som ligger inntil hverandre. De bygger og bor for seg selv, skilt fra de andre, alt eftersom de har funnet et oppkomme, en eng eller en skog som de finner trivelig. Landsbyene anlegger de ikke på vår måte ved å føye hus til hverandre i sammenhængende rekker; de omgir sine gårder med åpne tun, enten for å beskytte dem mot brann, eller fordi de har dårlig greie på byggekunst. De kjenner ikke engang bruken av bygningssten eller mursten; til alt anvender de grovt teljet, stygt og smakløst trævirke. Enkelte deler blir dog behandlet med større omhu: de dekker dem med en jordart som er så klar og blank at tegningene i veden ser ut som de er malt eller endog konturtegnet i farver. Videre pleier de å grave ut huler i jorden, og over hulene dynger de en masse gjødsel for at de kan tjene som tilholdssteder i vinterkulden og som oppbevaringsrom for jordbruksprodukter, for kuldens strenghet mildnes på denne måten. Og skulle en fiende komme vil han plyndre det som ligger synlig i dagen, og ikke oppdage det som er gjemt unna og gravd ned, enten fordi han ikke aner noe om det eller fordi han må bruke tid på å lete efter det og det derfor unngår hans oppmærksomhet.

17. Klesdrakten består for alles vedkommende av en løs kappe som blir holdt sammen av en spenne eller bare av en torn, om man ikke har noen spenne. Germanerne tilbringer hele dager ved arnen og ilden uten å ha annet på kroppen. De rikeste skiller seg ut fra de andre ved sine underklær, som ikke er vide og folderike som sarmaternes og parternes, men tettsittende slik at legemsformene tydelig trer frem. Germanerne bruker også dyreskinn til å kle seg i; de stammene som bor nærmest Rhinen er likegyldige med hva slags skinn de skaffer seg; men de som lever længer inne i landet er nøyere på det fordi de mangler den luksus i tøyet som utvikler seg ved handelsforbindelser med utlandet. De vælger ut skinn av vilde dyr og de flådde hudene blir her og der pyntet med ulikefarvede biter av skinn fra dyr som lever i det ytre osean og det ukjente hav. Kvinnenes drakt skiller seg ikke fra mænnenes bortsett fra at kvinnene ofte klær seg i ytterplagg av lin som de pynter med forskjellige slags purpur-farvede border. Den øvre del av underplagget lar de være uten ærmer, og de går altså med armene og til og med den øverste del av barmen blottet.1
1Dette gir et misvisende bilde av germanernes klesdrakt. Av billedfremstillinger vet vi at klesdrakten, naturlig nok i kalde vinterland, skiftet med årstiden, og dessuten med yrke og sted. En vanlig mannsdrakt synes å ha vært en kort trøye med belte, lange bukser, stundom med viklede bånd, og sko. Meget brukt var også kappen.

18. På den annen side er deres syn på ekteskapet strengt, og det er ingen av deres seder man vil finne mer rosværdig enn denne. Blant barbariske folk er de nemlig så å si det eneste hvor mannen nøyer seg med een hustru. Jeg ser da bort fra noen ganske få som tar seg flere hustruer, ikke av attrå men fordi de får en mengde ekteskapstilbud takket være sin fornemme byrd. Hustruen bringer ikke mannen noen medgift, tvært i mot er det han som gir henne en slik. Hennes forældre og slektninger er da tilstede og gransker gavene, som ikke er valgt for å tilfredsstille kvinnens trang til luksus eller for å pynte bruden, men som består av okser, en hest med bissel og tøyler og et skjold med spyd og sværd. For slike gaver får mannen en hustru, og til gjengjeld skjenker hun selv sin mann noen våpen; dette betrakter de som ekteskapets stærkeste bånd, som en hellig og hemmelig vigsel og som ekteskapets skytsguder. For at ikke kvinnen skal tro at tanker på krig og heltegjærninger er noe som ikke angår henne, blir hun allerede ved sin høytidelige inntreden i ekteskapet minnet om at hun kommer til mannen som hans kamerat i alle anstrengelser og farer, for å døye og våge det samme som han i krig og fred. Dette er meningen med de sammenspente okser, den utrustede hest og våpnene de gir hverandre. Slik skal hun leve, slik skal hun dø; hun må være klar over at hun tar i mot disse ting som noe hun skal overlevere sine barn i en værdig og vel vedlikeholdt stand, som noe sønnehustruene skal overta efter henne, og som de på sin side skal skjenke hennes barnebarn.

19. Kvinnene lever således i innhegnet kyskhet, uten å ha blitt fordærvet av teater-forestillinger eller av gjæstebudenes pirrende fristelser. Både mænn og kvinner er helt uvitende om hemmelig erotisk brevveksling, og på tross av folkets tallrikhet er antall ekteskapsbrudd meget lite. Utro kvinner blir omgående straffet, og avstraffelsen tilligger da ektemænnene. Mannen skjærer håret av den utro hustru, driver henne naken ut av huset under slektningenes nærvær og jager henne med piskeslag gjennom hele landsbyen. For en kvinne som har prisgitt sin kyskhet finnes det nemlig ingen tilgivelse. Hun kan være vakker eller ung eller rik, men noen ektemann får hun aldri mer. I Germania er det ingen som ler av lastene, og man synes ikke det er mondent eller moderne å forføre eller la seg forføre. Enda bedre er i så måte forholdet i de stammesamfunn hvor bare jomfruer blir gitt til ekte og man en gang for alle setter punktum for en hustrus længsler og forhåpninger. Her får kvinnen sin eneste mann slik hun har fått ett legeme og ett liv: ingen må attrå noen utenom denne ene, hun må elske ham, ikke som ektemann men som ekteskapet selv. Det regnes for en skam å begrense barnetallet og å dræpe noen av de barn som blir født efter at faren alt har fått en arving. Blant germanerne betyr gode seder mer enn gode lover i andre land.

20. I alle hjem vokser barna opp nakne og uflidde, og med årene får de så disse grovlemmede kroppene som vi beundrer. Alle ales opp ved mors bryst, og ingen blir overlatt til tjenestepiker eller ammer. Ingen finere oppfostring gjør det mulig å skille mellom herre og træll; de færdes blant de samme dyrene og på den samme jorden helt til alderen skiller ut de fribårne og de blir opptatt blant de tapre krigere. De unge mænn begynner sent sitt kjærlighetsliv, og deres mannskraft er derfor uuttømt. Jentene har heller ikke noe hastverk i så måte, og også de har den samme ungdomskraft og lignende høyreisthet som de unge mænn. Begge kjønn er like friske og velutviklede når de inntrer i ekteskapet, og barna blir et bilde av sine sunne forældre.1 Søstersønner nyter den samme anseelse hos sin morbror som hos sin far. Noen betrakter til og med dette blodsbånd som helligere og mer ubrytelig enn båndet til faren. Når germanerne skal ta gisler søker de først og fremst å få fatt i slike mænn, fordi de mener de derved kan øve stærkere press på ætten og få et stærkere tak på den. Men enhver manns arvinger og rettslige efterfølgere er likevel hans egne barn, og testamenter brukes ikke.2 Dersom avdøde er barnløs, er hans brødre, farbrødre og morbrødre de nærmeste arvinger. Jo flere slektninger en gammel mann har gjennom blodsbånd og giftermål, dess større anseelse nyter han; men for barnløshet finnes ingen belønninger.
1Også Cæsar fortæller at det ble ansett som meget prisværdig at guttene avholdt seg fra kjønnslig omgang længst mulig, og at det ble regnet som den største skam om man krænket regelen om seksuell avholdenhet før fylte tyve år. Han sier at omgangen mellom de unge germanske gutter og jenter var preget av en naturlig uskyld, og at de til og med badet sammen i elvene.
2Et spark til de tallrike og beryktede testament-jægere i Rom, som innsmigret seg hos gamle, rike og barnløse mennesker for å bli innsatt som deres arvinger.

21. En bydende plikt for enhver germaner er det å overta både sin fars og sine nærmeste slektningers forbindelse med andre mennesker, både de fiendtlige og de vennskapelige. Slike arvede fiendskap er dog ikke uforsonlige i all fremtid; for til og med mord blir sonet med et visst antall stor- og småfe. En slik skadebot tilfaller ætten som helhet, og dette bidrar til å sikre den almenne ro, fordi fiendskap alltid er farligst når de forenes med tøylesløs frihet. Det finnes ikke noe annet folk som hengir seg mer overdrevent til selskapelig omgang med venner og gjæstevenner enn germanerne. Å nekte et menneske, hvem det så kan være, tak over hodet blir ansett som et nidingsverk, og en gjæst blir alltid mottatt med så præktig måltid som huset formår. Når det er over henviser værten ham til annen og følger ham selv dit. Uten å være innbudt begir de seg da til det nærmeste hus, hvor det ikke gjøres noen forskjell, og begge blir mottatt med den samme gjæstfrihet. Hva gjæstvennskapets lover angår, skjelner man ikke mellom kjente og ukjente. Dersom en mann ber om lov til å ta med seg noe når han holder på å bryte opp, er det skikk og bruk å skjenke ham det, og like lett er det for værten å be gjæsten vise ham den samme imøtekommenhet. De setter stor pris på gaver, men forlanger ikke noe vederlag for det de gir, og heller ikke føler de seg forpliktet av hva de selv tar i mot.

22. Umiddelbart efter at de har stått opp - og for det meste gjør de dette langt ut på dagen - pleier de å bade, og da det jo er vinter hos dem størstedelen av året, bruker de som oftest varmt vann til dette. Efter å ha badet spiser de, og hver og en har da sin bestemte sitteplass og sin egen matfjøl. Efter måltidet begir de seg væpnet til sine forskjellige sysler - eller like ofte til et gilde. Det er ingen skam for en mann å drikke uten avbrytelse i et helt døgn; men når de er fulle begynner de ofte å krangle seg i mellom, og disse tretter blir sjelden avgjort med skjellsord, langt oftere med hugg og banesår. Under gjæstebudene rådslår de imidlertid også om hvordan man skal forsone uvenner, hvordan man skal få istand ekteskap, og hvem man skal vælge til høvdinger, ja, man avgjør til og med spørsmål som gjelder krig eller fred. Efter deres mening er det nemlig slike festlige lag som mer enn noe annet gjør sinnet mottagelig for oppriktige tanker og fyller det med begeistring for edle og opphøyede foretagender. Germaner-folket er fremdeles fritt for alt som heter list og rænker, og derfor røper de ennu sitt hjertes hemmeligheter i glade gjæstebud; da kommer alle frem med det de innerst inne tenker. Men dagen efter tar de spørsmålene opp til ny overveielse, og på den måten får begge situasjoner sin fulle betydning: de overlegger når de ikke kan forstille seg, og tar sine beslutninger når de ikke kan begå feil.

23. Deres drikk er et fluidum som de fremstiller av bygg eller hvete, og som ved gjæring får en slags likhet med vin. De germanere som bor på bredden av Rhinen kjøper dessuten vin1. Maten er enkel: viltvoksende frukt, nyslaktet vilt og tykkmelk. Sulten forjager de uten å ty til noen innviklet kokekunst og uten å bruke krydder. Mot tørsten viser de ikke det samme måtehold.
1Den drikk det her siktes til er antagelig øl eller mjød. Danske funn i Juellinge på Lolland har vist at innbyggerne der i det 2. årh. e.Kr. kunne fremstille øl eller fruktvin ved gjæring.

24. De har bare én form for dramatisk underholdning, som forekommer under alle deres festlige sammenkomster. Nakne unge mænn utfører da en lek som består i at de i sprang kaster seg frem mellom sværd og spyd som blir rettet mot dem. Øvelse har gitt dem stor færdighet, og færdighet har gitt leken skjønnhet og eleganse. Men de opptrer ikke for å høste materiell vinning av det, og selv om deres dristighet er aldri så stor, er tilskuernes bifall den eneste belønning de får. Så underlig det høres spiller de terninger i edru tilstand, som en slags alvorlig syssel. Når de blir grepet av spillelidenskapen, viser de stundom en rent dumdristig uvørenhet, og når de har spilt bort alt de eier og har, hender det at de satser sin personlige frihet på det ugjenkallelig siste kast. Hvis vedkommende taper, går han frivillig i trælldom, og selv om han er yngre og stærkere enn motstanderen lar han seg binde og sælge. Dette er ren og skjær halsstarrighet i en dårlig sak, men selv kaller de det ordholdenhet. De som gjøres til træller under sånne forhold, blir forresten solgt av vinnerne, fordi disse vil befri seg for det som i dette tilfælle kan kalles seierens skam.

25. De andre trællene blir ikke brukt slik som vi romere bruker våre. Mens vi fordeler de ulike oppgaver på de enkelte medlemmer av huslyden, har hver træll hos germanerne sitt eget husvære og sine egne husguder. Eieren pålegger ham å yte en bestemt mengde korn, buskap eller tøy, slik en leilænding må gjøre hos oss, og bare i denne utstrekning er trællen ufri. Alle syslene i hjemmet blir ellers utført av hustru og barn. Bare sjelden hender det at en træll blir straffet med pryl, lagt i lenker eller tvunget til straffarbeid. Rett nok kan en træll bli slått i hjel; dette foregår dog ikke for å opprettholde en streng disiplin, men i tøylesløs vrede, på samme måte som man dræper en uvenn; forskjellen er bare at i trællens tilfælle går drapsmannen fri for straff. De frigivne aktes ikke stort høyere enn trællene. De har sjelden noe større å si i huset, og de betyr aldri noe i samfunnet, unntatt i stammer som blir styrt av konger; for der klatrer de forbi både fribårne og adelige1. Hos andre folk er de frigivnes underordnede stilling et bevis på de virkelige borgeres frihet.
1En hentydning til den utålelig store rolle som mange frigivne spilte i keisertidens Rom.

26. Å drive åger og til og med ta skammelige blodrenter er ukjent blant germanerne, med den følge at de er bedre beskyttet mot slike ting enn om de var forbudt ved lov. Akerteigene blir vekselvis dyrket av alle i forhold til tallet på jordbrukere, og siden fordeler de dem mellom seg efter vedkommendes rang. På grund av markenes store utstrekning er det lett å foreta denne deling. Årligårs bytter de altså den dyrkede jord seg imellom, men likevel blir det dyrkbar jord til overs. De anstrenger seg nemlig ikke for å øke avkastningen og utvide det dyrkede areal; de planter ingen frukttrær, anlegger ikke særskilte enger eller haver med kunstvanning; det eneste de kræver av jorden er at den skal bære korn. En følge av dette er at de heller ikke inndeler året i så mange årstider som vi gjør; de har bare begrep om og uttrykk for vinter, vår og sommer, men er like uvitende om høstens navn som om de gaver den bringer.

27. Begravelsene foregår uten noen utfoldelse av prakt; det eneste man er omhyggelig med er at det nyttes bestemte træsorter under brenningen av deres fremstående mænn. De hoper hverken tepper eller velluktende saker på vedstabelen; derimot får den døde alltid sine våpen med seg, og stundom blir også hesten føyet til. Gravstedet består av en haug av græsstorv; germanerne kaster vrak på en slik hedersbevisning som gravmonumenter, som kræver et både vanskelig og anstrengende arbeid. Slike betrakter de bare som en tyngsel der hviler på den døde. De gjør seg snart færdige med tårer og veklager, men sorgen og vemodet svinner ikke så fort. Det regnes som en heder for kvinnene å sørge og for mænnene å minnes. Det er de opplysninger jeg har samlet om germanernes opprinnelse og deres seder i sin alminnelighet. Jeg vil nu berette om de enkelte stammers institusjoner og skikker, i den utstrekning de skiller seg fra de gjængse, og om stammene som har flyttet inn i Gallia fra Germania.

28. Den guddommelige Julius Cæsar, den fremste av alle historikere, fortæller at gallerne fordum var mæktigere enn germanerne, og derfor er det trolig at gallere også trengte inn i germanernes land. En elv dannet jo bare en ubetydelig hindring for en stamme som hadde vokst seg stærk og derefter erobret og flyttet til boplasser som på den tid ennu var fælleseie og ikke oppdelt mellom mæktige kongeriker. Området mellom den herkyniske skog og elvene Rhinen og Moenus1 ble således tatt i besittelse av helvetierne og landet bortenfor av bojerne, og begge disse stammer var keltiske. Ennu eksisterer navnet Boihaemum som henspiller på dette lands ældste historie, selv om de tidligere innbyggere nu er efterfulgt av andre.2 Uvisst er det derimot om araviskerne har flyttet inn i Pannonia fra de germanske oseres område, eller om oserne egentlig er kommet til Germania fra araviskernes land; oserne har nemlig fremdeles det samme sproget og de samme institusjoner og skikker. I gamle dager, da fattigdommen var like stor som friheten, bød jo begge bredder av elven på de samme goder og onder. Trevererne og nervierne skryter begge av sin angivelige germanske opprinnelse, som om de påberoper seg dette ærefulle blodsbånd for å unngå å bli satt i klasse med de veike gallere. På selve Rhin-bredden bor vangionerne, tribokerne og nemeterne som utvilsomt er germanske folk. Heller ikke ubierne skammer seg over sitt germanske opphav, enda de har gjort seg fortjent til å bli en romersk koloni og foretrekker å bli kalt agrippinere efter dens grundlegger. For længe siden gikk de over Rhinen, og på grund av den pålitelighet de hadde lagt for dagen fikk de bosette seg langs selve elven, ikke for at man ville holde dem under oppsikt, men for at de skulle verge romerrikets grense.
1Den herkyniske skog er Harz og Moenus elven Main. 2Boihaemum er sammensatt av stammenavnet boii og det germanske haima = hjem, altså "bojerhjemmet", det senere Böhmen.

29. Av alle disse stammer står bataverne fremst i tapperhet. De bor dels på en liten stripe av Rhin-bredden, men hovedsakelig på en øy i elven. En gang utgjorde de et folk blant chatterne, men på grund av innbyrdes strid utvandret de til sine nye boplasser, hvor de senere skulle bli en del av romerriket. Fremdeles nyter de den heder og den utmærkelse som var en følge av deres gamle forbund med oss; de blir ikke pålagt den ydmykelse å måtte betale skatt, og heller ikke blir de flådd av romerske forpaktere av statsinntæktene. De er fritatt for byrder og ekstra pålegg og blir utelukkende holdt i reserve som hjelpetropper, som et våpen vi nytter både til angrep og forsvar. I samme lydighetsforhold til oss står også mattiakernes stamme. Romerfolkets høyhet har nemlig skapt aktelse for dets navn også hinsides Rhinen, bortenfor de gamle grenser, og derfor har mattiakerne bolig og land på østbredden av elven, men deres sinn og deres hjerter er hos oss. Ellers ligner de bataverne, bortsett fra at de har et livligere lynne, noe som delvis skyldes selve klimaet og jordsmonnet i deres land. Til Germanias folk vil jeg ikke regne befolkningen i Dekumat-landet, selv om den har slått seg ned øst for Rhinen og nord for Donau. Alskens ustadige gallere, som armoden hadde gjort dristige, satte seg her i besittelse av jord med tvilsom eiendomsrett. Efter at vi hadde oppført vår grensevoll og flyttet våre militær-poster frem, er dette land blitt betraktet som en krok av imperiet og en del av vår provins.

30. Nord for mattiakerne holder chatterne til; deres område begynner ved den herkyniske skog og lændet er her ikke så flatt og vasstrukkent som i de andre landskap i Germania. Det ene høydedrag følger efter det andre, og bare litt efter litt øker avstanden mellom dem. Herkyner-skogen følger sine chattere så langt de bor, og tar så avskjed med dem samtidig med at den selv forsvinner i slettelandet. Chatterne er mer hårdføre enn andre germanere, kroppsbygningen er kraftig, blikket vildt og truende, og de er også livligere enn de øvrige. Til å være germanere er de meget beregnende og forstandige. De vælger dugelige mænn til hærførere og lystrer deres ordre; de kjæmper i ordnede rekker og vet hvordan de skal utnytte en gunstig sjanse. På den annen side kan de styre sitt pågangsmot og utsette et angrep, de inndeler dagen planmæssig og forskanser seg om natten, og de betrakter lykken som en uviss faktor, tapperheten derimot som en sikker. Til alt dette kommer noe som er overordentlig sjeldent og ellers bare har vært en følge av romersk militær mannstukt: de setter større lit til hærføreren enn til hæren. Hele deres militære styrke ligger hos fotfolket, som foruten sine våpen også bærer en tung pakning av jærnverktøy og proviant. Man kan se andre stammer rykke ut til kamp, men chatterne til en virkelig krig. Bare sjelden foretar de streiftog eller innlater seg på planløse skjærmytsler. Og sikkerlig er det så at kavalleriets særlige værdi ligger i å vinne en rask seier og hurtig å trekke seg tilbake, men raskhet er fryktens nærmeste nabo, mens betenksomhet står standhaftigheten nærmere.

31. En skikk som man også finner hos andre germanske folk - men riktignok sjelden og bare hos dristige enkeltpersoner - er blitt til en alminnelig sedvane blant chatterne. Den består i at alle som har nådd manndomsalderen, lar hår og skjegg vokse helt til de har felt en fiende, og først da fjerner de denne ansiktsprydelse som de høytidelig har sverget å bære som pant på sin tapperhet. Mens de står bøyd over blod og bytte, blir håret skåret fra pannen, og man erklærer at de først nu har betalt prisen for at de kom til verden, og vist seg værdige sine forældre og sitt fædreland. De feige og ukrigerske forblir derimot like ufjelge som før. De tapreste av chatterfolket bærer dessuten en ring av jærn - noe som ellers i stammen blir betraktet som i høyeste grad vanærende - som en slags lenke de bare kan frigjøre seg fra ved å dræpe en fiende. Mange chattere setter stor pris på denne skikk, og man kan se selv gråhårede mænn med dette karakteristiske utseende, slik at de faller lett i øynene både på fienden og sine egne. Alltid er det disse mænn som går først i en strid; de danner alltid forreste linje, som på den måten frembyr et uvant og selsomt skue. Men selv ikke i fredstid blir deres miner blidere og deres vaner mildere. Ingen av dem har hus og jord eller noe annet å bekymre seg med, og sin forpleining får de hos de mennesker de tilfældigvis besøker. De sløser med det andre eier, og vanvyrder sitt eget, helt til alderdommen tynner deres blod, og det blir uråd for dem å fortsette som slike harde helter.

32. Nærmest chatterne, der Rhinen flyter i et sikkert leie og derfor kan danne en grense, bor usipierne og tenktererne. De siste nyter foruten sitt vanlige krigerry også en særlig anseelse som fremragende ryttere, og deres kavalleri har like stor berømmelse som fotfolket hos chatterne. Det var deres forfædre som la grundlaget for denne ferdighet til hest, og de yngre generasjoner har fulgt i deres spor. Ridning er barnas yndlingslek og målet for ungdommens ivrige kappestrid, og selv gamle folk fortsetter ihærdig med å dyrke kunsten. Foruten tjenestefolk, hus og hjem og annet arvegods efter loven går også hestene i arv; de tilfaller dog ikke som alt det øvrige den ældste av sønnene, men den som har vist seg som den djærveste og dyktigste i strid.

33. Som nærmeste granner til tenktererne hadde man tidligere bruktererne; men nu berettes det at chamavere og angrivariere har innvandret i brukterernes land, efter at disse siste ble slått og næsten tilintetgjort som følge av en avtale mellom nabofolkene. Denne overenskomst kan enten ha hatt sin grund i det hat de følte mot bruktererne på grund av disses overmot, eller i det fristende store bytte eller i en eller annen gudenes velgjærning mot oss romere; for de misunte oss ikke engang å stå som tilskuere til kampen. Over seksti tusen mænn falt, ikke for romerske våpen, men til fryd for våre øyne, og det var enda herligere. Det er min bønn at barbar-folkene nu og i all fremtid vil være fylt, om ikke av kjærlighet til oss, så i alle fall av hat til hverandre. Skulle nemlig romerrikets skjebnetime engang slå, kan Forsynet ikke skjenke oss noe bedre enn tvedrakt blant våre fiender.

34. Angrivariernes og chamavernes land er stengt i ryggen av dulgubnierne og chasuarierne og andre folk som ikke blir så meget omtalt. Foran det område jeg her har nævnt, tar frisernes land sin begynnelse. De blir kalt storfrisere og lillefrisere efter styrken av sine stridskræfter. Helt frem til havet blir begges landområder begrenset av Rhinen, og de omfatter vældige innhav som romerske flåter har seilt over. På disse kanter har vi romere til og med våget oss ut på selve storhavet, og et utbredt rykte vet å fortælle at man fremdeles kan se Herkules' søyler der. Så sies det i det minste, enten nu Herkules virkelig har besøkt disse trakter eller det bare er vi som er enige om å forbinde hans navngjetne person med alt som er storartet, hvor det enn finnes. Drusus Germanicus manglet ikke mot, men storhavet utgjorde likevel en hindring for videre utforskning, både når det gjaldt storhavet selv og Herkules. Siden da har ingen dristet seg til å foreta slike vågsomme færder, og man har ment at det var frommere og mer andæktig å tro på gudenes gjærninger enn å skaffe seg nærmere kunnskap om dem.

35. Hittil har vi lært det vestlige Germania å kjenne. Mot nord bøyer landet seg stærkt tilbake, og det første folk vi her kommer til er chaukerne. Rett nok begynner deres land på grensen til frisernes, og det omfatter en del av kysten; men det brer seg langs grensen til alle de stammeområder jeg nyss har nævnt, inntil det ender i en innbuktning helt inne i chatternes land. Så vældig er det område som chaukerne ikke bare råder over men også fyller. Blant germanerne nyter de høy anseelse, og de vil helst hævde sin storhet ved å øve rettfærd. De nærer intet begjær efter andres land og er uten overmot, de lever rolig og for seg selv, utfordrer aldri til krig og herjer ikke andre med plyndringstog. Det beste bevis på deres styrke og tapperhet er at de klarer å hævde sin overlegenhet uten å øve noen urett. Imidlertid har de alle sine våpen i beredskap, og dersom situasjonen skulle kræve det, står deres hær rede med store mengder av stridsmænn og hester. Deres berømmelse er usvækket også i fredstider.

36. Langs grensene til chaukernes og chatternes områder har cheruskerne længe levd i en altfor uforstyrret og svækkende fred. Følgen av dette har vært en større behagelighet enn egentlig trygghet, for det er en falsk ro man hengir seg til når man er kringsatt av mæktige og tøylesløse grannefolk. Der neveretten hersker er måtehold og rettskaffenhet begreper som bare kommer den stærkere til gode. Dette er grunden til at cheruskerne, som fordum kaltes de gode og rettfærdige, nu går under navn av dovne og dumme, mens seieren har gitt deres overvinnere chatterne ry for å være vise mænn. Cheruskernes naboer foserne ble trukket med i deres fall og er nu deres jævnbyrdige fæller i motgangen mens de tidligere, i medgangens dager, var under cheruskernes overhøyhet.

37. På det før nævnte fremspring av Germania og nærmest storhavet bor kimbrerne, som nu bare danner et ubetydelig samfunn, men nyter en overordentlig stor ære og anseelse. Vi har ennu bevart vitnesbyrd om deres tidligere storhet, som f.eks. de rommelige leirplasser på begge bredder av Rhinen, hvis omkrets den dag i dag gir oss et inntrykk av kimbrerstammens tallrikhet og tiltakslyst, og som bekræfter beretningen om dens store utvandring. Det var i Roms 640ende år, under Caecilius Metellus' og Papirius Carbos' konsulat at klangen av kimbrernes våpen for første gang nådde frem til vår by. Regner vi fra dette tidspunkt til keiser Trajans annet konsulat, får vi henimot 210 år - og så lang tid har vi brukt på å beseire Germania. I dette lange tidsrom har begge parter lidd store tap. Hverken samnitterne eller karthagerne, Spania eller Gallia, nei ikke engang parterne har gitt oss flere lærepenger; for germanernes kjærlighet til friheten er mer dådskraftig enn Arsakes' enevoldsmakt. Kan vel Østen kaste oss noe i ansiktet bortsett fra nedslaktingen av Crassus' armé? Og Østen mistet jo selv Pacorus og måtte kaste seg for Ventidius' føtter. Derimot beseiret germanerne fullstændig eller tok til fange Carbo, Cassius, Aurelius Scaurus, Servilius Caepio og Mynaeus Mallius. I rask rekkefølge ødela de fem konsularhærer for romerne, og selv ikke keiser Augustus gikk fri, for de utslettet Varus og hans tre legioner. Ustraffet slo heller ikke Gaius Marius dem i Italia, den guddommelige Julius Cæsar i Gallia, og Drusus, Nero og Germanicus i deres eget hjemland. Keiser Caligulas enorme trusler endte også snart i den rene komedie. Derefter fulgte en fredsperiode, men så snart tvedrakten og innbyrdeskrigen blant oss ga dem en gunstig anledning, erobret de legionenes vinterkvarterer og forsøkte til og med å få Gallia på sin side. Av det land ble de drevet ut, men helt til det siste har vi feiret flere triumfer enn vi har vunnet seire over dem.

Waldemar