Rasene i den Gamle Orient

Del 2

Hebræernes ursete ligger sannsynligvis et sted i nord-Mesopotamia, i Aramea, hvis disse nomadene noensinne hadde et varig hjem. Deres innvandring til Palestina må ha strukket seg over et længre tidsrom, 100-200 år, og må ikke ses på som endeholdeplassen i en målrettet folkevandring: Efter et omflakkende liv endte veien i Palestina. De har vel hørt tales om rike bysamfunn der og har fulgt efter karavanene når de ikke våget å overfalle dem. Til hebræerne hører foruten israelittene også moabittene, ammonittene og edomittene. De ankom Palestina fra nord og fra sør. Stammen som kom fra sør kalte seg chabiri og dette ble navn på hele folket: hebræere. Denne stammen har sannsynligvis oppholdt seg en tid i Egypt. 1500-1400 f.Kr. var bykongene i Kanaan underlagt egyptisk overherredømme, og av Tell-el-Amarna -brevene fremgår at semittisk-talende stammer fra ørkenen på den arabiske halvøy og i Sinai på denne tid forsøkte å trenge inn i Palestina. Disse stammer kalles chabiri. De av dem som innvandret til Palestina er blitt hetende hebræere.

Det er ikke slik som mange tror, at hele hebræer-folket (eller israelittene) satt i fangenskap i Egypt en tid, eller oppholdt seg der. Bare en liten del av dette folk, Josefs stamme og de som sluttet seg til den, fant veien til Egypt, skjønt selv dette betviles av enkelte forskere som påpeker hvor uberørt israelittene var av egyptisk kultur. Det Gamle Testamentes (GT) beretning om oppholdet i Egypt og de hebraiske skikkelser som opptrer er trolig dikt og sagn uten historisk forankring. Men en hebraisk stamme må ha trukket nordover fra Sinai-ørkenen inn i Palestina omkring år 1250 f.Kr., hvor andre hebræere alt fra 1400 f.Kr. var begynt å trenge inn fra nord og nordøst. Josvas erobring må ha inntruffet kort efter 1200 f.Kr., selv om den kan ha hatt forløpere i århundrene før som skaffet dem forposter. På den tid disse stammer ankom Kanaan var de sikkert stærkt overveiende orientalske av rase, med et innslag av forasiatisk (armenoid) rase. De som oppholdt seg i Egypt må ha fått med seg noe av blodet som fløt der.

Jo mer forskerne finner ut om oldtidens store sivilisasjoner og kulturer, jo nærmere kommer de den slutning at alle ble skapt av erobrende europeere med nordisk førerskap. I den gamle orient er dette sikkert tilfælle. Bevisføringen er dels antropologisk, dels arkeologisk og lingvistisk, dels historisk når det finnes skriftlige eller muntlige overleveringer. Skjelett-rester, særlig hodeskaller, sier oss mye, og når man dertil kommer over mumier ryddes den siste tvil av veien. Mumiene fortæller oss riktignok bare hvilken rase herskerne tilhørte, ikke noe om hoi-polloi nede i rekkene, som ikke ble mumifisert. Kulturen gir ofte et slående vitnesbyrd om hvilket folkeslag vi har med å gjøre, for selv om kultur kan overføres til andre setter hvert folkeslag sitt umiskjennelige preg på den. Mumier (med rødt hår!), pyramider og spor av en kosmisk religion finner vi over hele kloden, f.eks. Egypt, Mesopotamia, Kanari-øyene, Tarim-bekkenet (i det vestlige Kina av i dag), Nevada-ørkenen (USA), ørkenen i Peru. Det er nu bevist at alle rikene og høykulturene i mellom- og syd-Amerika som man tidligere tilskrev indianerne, stammer fra mennesker av nord-europeisk herkomst.

Jeg har alt vært inne på at den indogermanske folkevandringsbølge som skyllet over Middelhavsområdet og Asia fra 2000 f.Kr. ikke var den første utvandring fra nord- og mellom-Europa til disse strøk. Nagada-rasen i Egypt er nævnt (6000 f.Kr.). Andre før-indogermanske europeere av største interesse er de som skapte Indus-kulturen og Sumer. Sumererne kom fra en blond, blåøyd, hvithudet stamme som kaltes elamittene. De ankom tostrømlandet over den iranske høyslette i det 6. årtusen f.Kr. og la seg som alltid ovenpå de innfødte som et lag av nordisk adel og førerskap. Allerede mens istiden ebbet ut hadde den lyse, hvite Cro Magnon -rasen nådd nord-Afrika (fra Europa) hvor de fordrev ur-buskmænnene (negroide) og delte landet med orientalere. Langt senere, 4000-3000 f.Kr., strømmet såkalte "hvite libyere" inn i nord-Afrika. De var i slekt med opphavsmænnene til megalith-kulturen i nordvest-Europa og var av nordisk rase. Mye tyder på at det var de som erobret Nil-landet og grunnla det egyptiske rike. Men der liksom overalt ellers oppkastet de seg til herskere, førere og fagfolk over en tallrik befolkning av fremmede og svartsmuskede raser.

Spør man seg hvorfor sivilisasjonen først oppkom i den gamle orient har vi nu kortene på hånden til å svare: Klimaet var gunstig, jordsmonnet godt, og de nordiske herrer hadde i massene av undersåtter et uuttømmelig forråd av arbeidskraft. Selv ble de fritatt for det daglige slit og kunne hengi seg til kultur-sysler. Bysamfunnene blev også fremtvunget av befolkningstettheten, som var svært mye høyere enn i datidens Europa.

De nordiske mennesker i Egypt har neppe noengang utgjort en stor andel av den samlede befolkning i landet. Tallrikest var de ved ankomst, siden skrumpet de langsomt inn - inntil en ny bølge av nordiske erobrere flommet over dem og ga landet et nytt tilskudd av friskt nordisk blod. Hebræerne i Egypt sto lavt på rangstigen og har ikke kunnet ta opp nordiske gener. Forhatt som denne skurkaktige stamme av nomader fra ørkenen var i Egypt, var de henvist til å menge seg med pøbelen blant egypterne. Hvilke raser fantes da i de brede lag? To raser synes å ha vært dominerende: Den ene har jeg allerede omtalt, det er den semittisk-talende orientalske. Den andre kalles hamittisk eller etiopisk. Noen forskere mener at den er oppstått ved krysning av orientalere med Nil-negre. Hvorom allting er har den bidratt til å sette preg på Egypt. Den kom fra sør, fra Nubia, Abyssinia, Etiopia under den midlere steinalder og rykket nordover langs Nilen. I samme tidsalder vandret orientalske stammer inn i Egypt fra nord. Altså oppkom et tvedelt land med etiopider i sør og orientalere i nord. Sikkert var dette foranledningen til at nordiske erobrere først opprettet to riker i landet, et nordlig og et sørlig (4. årtusen).

Ved siden av disse rasene har de nordiske stammer nok ført med seg en almue av middelhavs- og Cro Magnon -mennesker. Men i den grad hebræerne blandet blod med egypterne må det fremmede blod ha vært mest hamittisk. Den hamittiske (etiopiske) rase er meget høy og tynn, og denne design er gjennomført i alle kroppsdeler: lange, smale lemmer, stamme, hals og hode. Likevel gir skikkelsen inntrykk av smidighet og kraft. Hodeskallen buer ut langt bak nakkeplanet. Kinnbena er noe fremskutt, haken fremstående og skarp. Næsen er noe bredere og leppene tykkere enn kroppsdesignen ellers skulle tilsi, men smal og tynne i forhold til negres. Hamittens hud er rødbrun og spenner fra lysere til mørkere toner. Håret er fra mørkebrunt til svart og mest krøllet, men ikke kruset som hos negrene. Øynene er mørkebrune. Kroppshår har hamitten lite av unntatt på hodet.

Hamittene bredte seg over store deler av Afrika og dannet herreslekter over negrene. De er krigerske, statsmannskloke og har organisasjonstalent. De eier en viss avsondret stolthet og fornemhet i måten å føre seg på. Når man betrakter de gamle avbildninger og mumier fra de senere dynastier henimot det 2000-årige nordiske vældes slutt (rundt regnet 1000 f.Kr.), kan man ikke unngå å se de etiopiske rasetrekk. Efter som det nordiske blod svant har man vel forsøkt å erstatte det med hamittisk. Det er ingen tvil om at det førende lags blod i sentiden er oppblandet. Og heri må vi se årsaken til Egypts nedgang. Hamittene eier ikke den nordiske rases rike evner og dype sjelsliv og kunne aldri ha skapt det gamle rike i Egypt med dets opphøyede evighetskultur. Da det nordiske blod fløt tynnere og tynnere i herskernes årer holdt man længe på kulturarven gjennom ekstrem konservatisme - men man skapte intet nytt. Efter år 1000 f.Kr. er storhetstiden definitivt slutt, og noen høykultur fremstår aldri mer i Egypt. Ikke bare ble førerskapet hamittisert, men folk flest ble fornegret da negrene efter 1500 f.Kr. trengte seg nordover og dannet en stadig større del av befolkningen.

Det er ikke hensikten her å skrive Egypts rasehistorie. Siktemålet er å belyse de rasemæssige røtter til den innflytelse den gamle orient har øvet over vesterlandet, Europa, og den har virket gjennom tre rør: Jødene, og de to verdensreligioner kristendom og islam. Jeg kan likevel ikke avholde meg fra å nævne de bevis forskerne har fremskaffet ved å undersøke faraoenes jordiske levninger. Dette er ikke det eneste bevis - man har også avbildninger, beretninger og skjeletter, særlig hodeskaller - men de tekniske laboratoriebevis for at Ramses II og andre mumier hadde rødt, bølget hår i sin ungdom er vældig stærke. For den saks skyld er det ikke alltid nødvendig å ta prøver av håret med seg til laboratoriet for å bevise det. Hår fra dronning Tiye, hennes mor, prestinne Thuya, dronning Meryet-Amun, og dronning Hatshepsut er funnet, og det er bølget av farve som varierer fra kastanjebrunt til lysebrunt og rød-blondt. Ingen har slik hårfarve uten å ha mye nordisk blod i seg. Men Ramses II (1314-1224 f.Kr.): I 1985 publiserte franske forskere resultatene av undersøkelsene av hans mumie. Prof Ceccaldi og medarbeidere hadde funnet rødt pigment i hårrøttene, hvor hårets naturlige farve bevares selv i alderdommen (Ramses ble 90 år gammel!). De analyserte også et tværrsnitt av et hårstrå og kunne slå fast at dets elliptiske eksentrisitet er slik at Ramses måtte ha hatt bølget hår i sin ungdom. Altså var det bevist at denne farao som ung mann hadde bølget, rødt hår. Siden har man på lignende måte bevist at andre mumier hadde rødt hår, f.eks. Seti I, Ramses' far.

Da hebræerne ankom Kanaan (Palestina) var de et orientalsk nomadefolk av gjetere og røvere, vant til å leve i ørkenen eller på randen av den. Som nævnt strømmet de inn i "landet som fløt av melk og honning" fra flere hold, fra nord og fra sør, og over et længre tidsrom (1400-1200 f.Kr.). Bare en liten del av dem som kom fra sør hadde oppholdt seg i Egypt, så samlet sett kan ikke det etiopiske eller annet egyptisk blod hatt større utbredelse i folket. De var nokså renrasede orientalere, talte semittisk, og hatet fastboende bønder. Beretningene i GT fra denne tid vitner om orientalerens stolthet og værdige oppførsel, hans mot og voldsomme temperament, hans forslagenhet, hevntørst og grusomhet. Disse sjelsegenskapene gjenspeiler seg i hebræernes stammegud Jahve og gir seg til kjenne da Hagar utstøtes, Esau gjøres arveløs, og Farao og Abimelech pines. En av de ældste delene av GT er Debora-sangen (ca 1150 f.Kr. i Dommernes 5. bok) som røper hebræernes krigerske sinnelag og vilde, grusomme seiersjubel. Lykken for disse menneskene er å vandre omkring med sine flokker av kameler, naut og sauer, og være herre over store veideområder. De er hjemløse og bor i telt - var det ikke for den stekende solen hadde de vel vært boligløse også og sovet under åpen himmel rundt leirbålet. De forakter den som bygger hus, sår i jorden, planter et vinberg og drikker vin. Men samtidig begjærer de godene bondelivet frembringer.

Den hebraiske bosetning i Kanaan foregikk over så lang tid at det ligger nær å tro at de litt efter litt tilpasset seg en bofast tilværelse. Men noe så fremmed for ens naturgitte instinkter kan man vanskelig vænne seg til uten blanding av blod, og dette var hva som foregikk i denne overgangstid. Rasen legger opp til en livsform og bare rasens forandring kan gjøre menneskene tilfreds med en ny livsform. Jahve befaler i GT hebræerne å utrydde kanaanittene og forbyr blanding av blod. Men hvor meget det enn sitret i ørkenbarbarene efter å anstifte blodbad og gi sitt hat og sin grusomhet fritt løp, var dette dog umulig og altfor farlig. Kanaanittene var hebræerne overlegne på alle måter, unntatt i sluhet, rænker og brutalitet. Et åpent felttog mot Kanaan ville ha endt ille, da hebræerne ikke kunne måle seg med kanaanittene i krigskunst. Kloke hoder blant hebræerne innså også at de trengte kanaanittene som læremestre og til å arbeide for seg. Det sannsynligste forløp er at de i noen overraskende overfall erobret områder i utkanten av Kanaan, fortsatte sitt hyrdeliv der, byttet varer med bøndene, og efterhvert inngikk ekteskap med dem. Avkommet arvet gårder og ble hovedsakelig fastboende bønder. Blant disse bønder sto den forasiatiske rase meget stærkt; den nordiske var også tilstede.

Kanaanittene forekom hebræernes utsendte speidere å være et storvokst folkefærd. Det er bemærkelsesværdig i lys av at den forasiatiske rase har mindre kroppshøyde enn orientalerne. Forholdet kan forklares hvis vi antar at den nordiske rase var tallrik i landet. Speiderne fryktet disse enakim der fortonet seg som riser, og fortalte også om emim og sammesumim, der likeledes var høyreiste og stærke. Efterhvert kalte man alle disse store før-hebraiske innbyggere av Kanaan for rephaim - riser. Læretiden og sammensmeltningen varte i 200 år. Med rasen ændret også religionen og gudsforestillingene seg. Jahve eller Jaho (yahoo.com!) var en ørkengud, en særskilt gud for hebræerne der gjennom ham så på seg selv som et utvalgt folk. Sagnets mann med det egyptiske navn Moses omvandlet denne guddom, som hadde vært en torden- og vulkangud fælles for flere semittiske nomadestammer, til en personlig gud for hebræerne, altså en overnaturlig makt som sto på deres side i den historiske kamp og hatet deres fiender. Med overgangen til jordbruk i et fruktbart land måtte den gud de bekjente seg til bli skapt i et nytt bilde. De lærte seg å bygge hus, pløye jorden, bygge tempel og skip, lage værktøy og redskaper. Den nye kultus knyttet seg til åkerbruket; man feiret påske og pinse, løvhyttefest og vinhøst.

Man kan uten megen overdrivelse si at hebræerne kom med tomme hænder og overtok kanaanittenes kulturgoder. De overtok gamle, befæstede byer som Urusalimu (Jerusalem) der alt 1400 f.Kr. nøt anseelse som politisk viktig. Men hebræerne var trege til å lære: ennu på Salomos tid (972-933 f.Kr.) måtte fønikiske byggmestre tilkalles for å bygge tempelet og tyriske metallstøpere for å lage tempel-redskapene. Krigskunst lærte de av kanaanittene, hærvesen senere av filisterne. Kanaanittene tilba forskjellige naturvesener som samlet seg i guden Baal, slik som steiner og trær, skulpturer av kalver og slanger. De kalte dem elohim og forestilte seg at de hørte hjemme i skogene, som Palestina på den tiden var rik på. Vi kan sammenligne Baal med Pan, Dionysos eller Bacchus. Elohim er flertallsformen av eloah, som svarer til arabisk ilah (Allah!). Baal var guden til en raseblandet befolkning av forasiater, orientalere og nordider, hvor førstnævnte hadde overtaket, slik at Baals-kulten mest uttrykte forasiatens sjelelige legning. Baal var erkefienden til de rene ørken-orientaleres Jahve. Hebræer-stammene i nord, det som skulle bli riket Israel, smeltet mer fullstændig sammen med kanaanittene og anammet deres livsform og åndsliv. Stammene i sør, forløperne til Juda rike, holdt seg nærmere ørkenen både geografisk og i blod og ånd. Den ene av de to hovedforfatterne av de 5 Mosebøker var elohist og sognet til nordstammene, mens den andre var jahvist og hørte hjemme i sør.

Hvordan var det mulig å forsone to så forskjellige guddommer som Jahve og Baal? Den strenge, nøkterne og hevngjerrige Jahve med vækstens og fruktbarhetens gud Baal som feiredes i sanselig lyst og beruset hengivelse? To ulike rasesjeler sto steilt mot hverandre: ørkenens hårde og grusomme lov her, og overflodens ekstase der. Den eneste løsning på konflikten var sammensmeltning av rasene og dermed av gudene. Hvor Jahve fortrengte Baal ble Jahve feiret næsten på samme måte som Baal: vinen fløt og hebraiske jenter ga seg hen til tempeltjenerne. Tempel-prostitusjon er kjent fra hebræernes Jerusalem, et typisk forasiatisk rasetrekk. Denne rase kjennetegnes også ved sin ekstatiske forkynnerdom, hvor henførte og rasende "hellige" som ofte opptrådte i skarer, opphisset av tonekunst og dans forkynte sine syner. Disse "ekstatikerne" blant profetene ble kalt nebiim. Profetene som er blitt tillagt skrifter i GT, som Jesaja eller Jeremia, hører for det meste ikke til dem. Hebræerne tok også opp nordisk tankegods under denne sin første epoke i Palestina, men hovedtyngden av nordisk innflytelse stammer fra senere tider, f.eks. den persiske tanke om en kommende frelser fra "fangenskapet" i Babylon.

Ikke alle rekker i hebræer-folket gikk opp i kanaanitter-folket og lot seg assimilere. Vi hører om kenitter, nasireer og rekabitter som skydde vinen og forble nomader. Å avsky vin (alkohol) er en typisk ørken-holdning som araberne den dag i dag, og gjennom dem islam, bevarer. De nomadiske hebræere flakket om i øst-Jordan og i syden av kongeriket Juda. De holdt seg orientalske og tilba Jahve. Denne motsetning førte senere til spaltning av folket i to riker, Israel (nord) og Juda (sør). I nord rådet forasiatisk og nordisk ånd og der opptrådte profetene; et relativt fritt åndsliv utfoldet seg. I sør dannet det seg en prestekaste som traktet efter makt (teokrati) og ville strengt og ubønnhørlig oppsyn med alt åndsliv, slå ned på alle kjetterske tanker og straffe dem som ikke fulgte Jahves instrukser. To stærke herskere, David og Salomo, greide å forene nord og sør til ett rike, men det ble holdt sammen med makt alene, og straks efter Salomos død (933 f.Kr.) brøt det sammen og spaltet seg i Israel og Juda. "Hyrdene av Juda" og "bøndene av Ephraim" var blitt hinannen ugjenkallelig fremmede. Israel rike bukket under i 722 f.Kr. og Juda rike i 587 f.Kr..

På Salomos tid dannet det seg i Jerusalem en stand av pengefolk, formodentlig uttrykk for den forasiatiske handelsånd. Denne pengerikdom tjente alene Mammon og ble refset av profetene for sin grusomhet mot fattige, enker og værgeløse barn, for uredelighet og misbruk av loven. Med tiden kom disse ågerkarler til å beherske hele landet, og hopet opp gods og guld mens folket sank ned i armod. Sett det før? Kapitalismen var oppstått. Hele apparatet med gjelds- og renteslaveri, inkassobyråer og tvangsfullbyrdelseslov var allerede på plass. Landets rikdommer endte mer og mer i lommene på dem som aldri hadde gjort en dags ærlig arbeid.

Det er lærerikt å følge den indre kamp som særlig i nord foregikk mellom de ulike rasesjeler. Nomadene seiret i spørsmålet om grisehold, og grisen ble erklært uren. Dette er et dyr som hører hjemme i fuktig skoglandskap i mellom- og nordvest-Europa og som indogermanske stammer førte med seg som husdyr på sine vandringer. Hva årsaken er til at ørkenens folk ikke kan vænne seg til svinekjøtt er uklart, men fysiologiske raseforskjeller er en mulighet. Det er kjent at bare nord-europeiske mennesker greier å fordøye laktose (i melk) i voksen alder. Også hesten var innført fra Europa på samme måte, kanskje med amorittene eller hetittene, men den ble ikke forbudt. Ikke desto mindre var den hebræerne fremmed, og ennu David brukte ikke hester. Dyrene de var vant med var esel og kamel. Fordommer mot å ri på hesteryggen eller kjøre med hest og vogn besto så sent som i det 6. årh. f.Kr..

Ikke bare tok hebræerne opp mye forasiatisk blod, men fornemme slekter søg også opp nordisk blod fra amorittene og andre. Egyptiske avbildninger viser at kriger- og herrestanden i det 8. årh. f.Kr. hadde et stærkt innslag av nordisk blod, og så sent som i det 6. årh. f.Kr. var de fornemme delvis nordiske. Et annet tegn på at folkets rasesammensetning var under forandring finner vi i språket. Hebraisk ændret med tiden karakter, og man talte stadig mer aramæisk og mindre hebraisk. På Jesu Kristi tid lærte bare de skriftlærde hebraisk, og det ble kun brukt i gudstjenesten. Aramæisk er et stærkt forenklet språk der egner seg som forretningsspråk i en verdensdel med rasekaos og dype kulturkløfter.

Hebræerne hadde en faderrettslig ordning som tillot mangekoneri, og velhavende mænn kunne få et stort antall barn. Gideon hadde 70 sønner og David og Salomo enda mange flere. Store familier gav anseelse, og GTs formaning om å være fruktbar og formere seg ble fulgt. Mangekoneriet besto frem til middelalderen. At gjæve mænn legger beslag på alle kvinnene øker ikke folkets fruktbarhet, men det presser folkets genfordeling sammen omkring rike og mæktige mænns genkombinasjoner. Man hadde visse rasehygieniske forskrifter. I 3. mosebok oppgis en rekke skavanker på legemet som gjør den søkende uskikket for prestetjeneste. I Talmud ramses 147 slike skavanker opp. Sannsynligvis innskrænket disse legemsfeil den enkeltes muligheter til ekteskap og familie. Den gammelhebraiske lov forbød forbindelser med epileptikere og spedalske. Hadde en mann levd ti år i barnløst ekteskap, skulle han oppløse det og gifte seg med en annen kvinne (Talmud). Utsagn i Talmud tyder på at vanskapte og usunne barn ble dræpt i ungdommen. På den annen side drev man innavl og blodskam i en utstrekning som fremkalte mange sjeldne sykdommer, noe vi også kjenner fra kongefamilier i Europa (f.eks. blødere). Hebræerne var i den gamle orient kjent som smittekilde til spedalskhet, en sykdom (lepra-basillen) som arveanlegg legger til rette for.

Waldemar