Raseforskeren reiser gjerne omkring i en landsdel med fotografi-apparat, måleinstrumenter, notisbok, og i våre dager vel bærbar PC. Han iakttar oppmærksomt menneskene han finner på utseende, oppførsel, lynne, næringsvei, håndverk, skikker, sprog, tro og alt han ellers finner værdt å notere seg. I alt dette finner han variasjon fra person til person og fra sted til sted, og det fæster han seg ikke stort ved, for det gjelder alle befolkninger. Men får han inntrykk av at de ulike egenskapene ikke forekommer i alle mulige kombinasjoner, men at befolkningen er satt sammen av typer, så får hans arbeid straks retning og kraft. Da vælger han ut noen av de målbare egenskaper, f.eks. anatomiske trekk, han har mærket seg, og et antall tilfældige personer fra hele landsdelen; måler egenskapene nøye og noterer seg bostedene. Han kan så analysere tallmaterialet statistisk og tegne kart som viser den geografiske variasjon for hver egenskap. Vår egen antropolog Halfdan Bryn kom på 1920-tallet til Møre i Norge og gjennomførte en slik undersøkelse. Han brukte 5 legemstrekk: kroppshøyde, hodeskalleindeks, ansiktsindeks, hårfarve og øyenfarve. Ser vi på kroppshøyde og legger et finmasket nett over kartet, så kan vi skrive inn gjennomsnitts-høyden for sampel-personene i hver rute. For bedre å se strukturen for oss kan vi erstatte tallet med en gråtone. Når vi så lar blikket gli over kartet vil vi se svake farveændringer fra rute til rute, men enkelte steder skarpe overganger. Mærker vi alle disse, ser vi at de danner kurver som omslutter områder med omtrent samme farve (gråtone) i alle rutene, bare med litt tilfældig svingning. På hele kartet over Møre finner vi bare noen ganske få områder.
Dette funn for kroppshøyde alene er bemærkelsesværdig, for det viser at bosted har noe med kroppshøyde å gjøre. Hva er sammenhængen? La oss foreta et tankeeksperiment: Vi tenker oss Møre folketomt og at en mann ankommer, vælger seg et sted å bosette seg på, lever sitt liv der og dør. Siden kommer næste mann og dette gjentar seg mange ganger. Hvis vi nu tegner kart over kroppshøydens geografiske fordeling, tror du det vil se ut som ovenfor? Eller tror du det vil være omtrent ensfarvet? Det er ikke utenkelig at kroppshøyden kan hænge sammen med sjelelige egenskaper som driver den enkelte til å foretrekke én næringsvei fremfor en annen og derfor ett bosted fremfor et annet. Vi vil kunne se en svak farveskiftning fra høyland til lavland, fra kyst til innland, fra skog til slette, fjæll til dal osv.. Men forskjellene vil ganske sikkert være små, og mellom områder med identisk landskap og klima vil vi ikke finne noen forskjell overhodet. La oss gå tilbake til det kart Bryn kom frem til. Det svarte område med de laveste mennesker begrenser seg til kysten i sydvest, det velkjente Sunnmøre. Hele kysten nordover hvor forholdene er helt makne er fri for svarte områder. Dette er umulig å forklare ut i fra iboende egenskaper i den enkelte slik som i tankeeksperimentet; det må være et kollektivt fenomen, et gruppe-fenomen. Folk som er lave må føle at de hører sammen, og holder derfor sammen, bor på samme sted. Men kan kroppshøyde alene virkelig oppfattes som et fællesskap på denne måten? Vi tegner kart for hvert av de øvrige 4 legemstrekk. Hva ser vi? Alle 5 kart er grovt sett like!
Slik oppdager man en ny rase, eller oppdager raseforskjeller i folket. Vi har oppdaget mer enn variasjon, vi har oppdaget en spaltning av folket i to typer som folk samler seg om som to sværmer. Når raseforskjellene er store trenger vi selvfølgelig ingen slik grundig kvantitativ undersøkelse for å bekræfte at folket er sammensatt av to raser, men i vårt tilfælle vil våre statistiske metoder gjendrive påstander om at det er naturlig variasjon innad i én rase. Det er her på sin plass å påpeke at raselæren har statistiske grundvoller og adskiller seg i så måte ikke fra arvelæren, varmelæren, og kvantefysikken. Det innebærer at man ikke kan beskrive hvordan en rase ser ut - at rasefællen er så og så høy, har den og den farven på håret osv. - ikke engang ved å angi intervaller for hver kvantitativ egenskap lykkes dette en uten unntak. Isteden beskriver man rasen ved sannsynlighetsfordelinger. Siden arvegangen har et innslag av tilfældighet vil også rasen måtte ha det. Ofte nøyer man seg med å beskrive typen, den midlere rasefælle.
Den rase Bryn oppdaget eller gjenoppdaget på Møre var den østiske (alpine). Den finnes i Norge i kyststrøk på Vest- og Sørvestlandet og ellers mer eller mindre oppblandet med den nordiske rase spredt utover hele landet. Dette er nok den største rase i Norge efter den nordiske, og må formodes å ha vokst kraftig i andel av befolkningen i løpet av de siste hundre år, da kvinnene som strømmet til byene for å skaffe seg utdannelse og karriere og gav avkall på avkom stort sett var nordiske. Den kunne også begynne å klatre opp i høye stillinger, efter i årtusener å ha utgjort et bunnskikt i samfundet, eftersom den begavede del av den nordiske befolkning i liten grad forplantet seg, hvorved denne rase blev utarmet for enere og lederemner. Det finnes andre landsdeler i Norge som også har en stærk ansamling av ikke-nordiske mennesker, nemlig Finnskogene opp mot Sverige hvor kvenene holder til og Finnmarksvidda hvor samene-lappene lever. Taterne-sigøynerne er nomader og har derfor ikke den samme tilbøyelighet til å klumpe seg på noe bestemt sted. Jødene holder selvfølgelig til i våre største byer, hvor de kan drive sin lyssky virksomhet i størst mulig anonymitet og har den største tilgang på bytte.
Raseforskningen ville ha vært meningsløs hvis raseforskjellene ikke strakk seg længre enn til anatomiske trekk. Vår nordiske skjønnhetssans får oss til å foretrekke nordiske mennesker i kjærlighet, men hadde ikke våre kropper båret på en nordisk sjel, ville ikke skjønnhetssansen hatt noe formål og ville aldri ha utviklet seg. Skjønnheten i den annen opplever vi for at vi skal foretrekke mennesker med en nordisk sjel som oss selv. Som en tommelfingerregel kan man si at mennesker er hva de ser ut som. Som alt annet i raselæren må dette forstås som et statistisk utsagn og gjendrives ikke av et moteksempel. Kropp og sjel har vært formet av naturen og av stammen selv og utgjør et ubrudt hele; kroppen røper derfor sjelen og omvendt. For å fullføre beskrivelsen av rasene i Europa og nå frem til en høyere innsikt i egen rase, må vi ta for oss deres sjelsliv.
Sjelen er vanskelig å håndtere for vitenskapsmannen. Den står aldri stille; den forvandler seg og forkler seg, lærer og omstiller seg. Hva er et menneskes arvede sjel og hva er oppdragelse og tilpasning? Vel, evnen til å lære og til å omstille seg er selv en arvet evne og er ikke lik fra person til person, slett ikke fra rase til rase. Den har i hver enkelt sin rekkevidde og sin begrensning. Når vi skrider til verks for å kartlegge en rases sjelsliv er det viktigere enn noensinne ikke å glemme raselærens statistiske grundlag. Vi kan ikke gjøre oss håp om å skildre den enkeltes personlighet uttømmende, og dette angår da heller ikke raselæren. Vi vil forsøke å si noe om legningen hos den typiske rasefælle og det liv han naturlig fører.
Det nordiske menneske formår å forholde seg saklig til seg selv. Dette er utgangspunktet for noen av dets nøkkelegenskaper og følger av et rolig, nøkternt og skuende sinn. Man kan si at den nordiske sjels første behov er sannhet, og den streber efter klarhet i alle ting. Gjennom denne hang til å undersøke og finne ut av ting bygger det seg opp en treffsikker evne til å bedømme mange ting, en praktisk visdom. Det tviler inntil det har sett det selv, og er vanskelig å overbevise. Med fordomsløs sinnsro iakttar det gjenstanden nøye og danner seg sin egen oppfatning. Det ligger i dette uavhængighet og selvstændighet; det tar ikke så lett til seg den herskende mening. Det gjør det nordiske menneske til en rettfærdig dommer og et pålitelig vitne. Når det er sint og opprørt kan det overdrive i sine ord og gjerninger, men det tar seg fort inn igjen og er da den første til å påtale det og rette på det. Når det en gang har fælt sin dom er den svær å rokke siden den står på klippegrund, og anger og tilgivelse er hos oss forholdsvis uvanlig. Det elsker sin frihet og er villig til å gå meget langt for å bevare den. I selskap kan det virke rått og sårende da det forakter smiger og smisking og sjelden tyr til vakre fraser for å dølge eller skåne. Men dets naturlige omgangsform er værdig opptreden i høflighet og aktelse for den annen. Dette gir seg ikke minst til kjenne som aktelse for den annens mening, hvor meget denne enn avviker fra den egne, og kommer vel av at det formoder den annen har nådd sin mening med samme grundighet som det selv. Dessuten greier det å betrakte seg selv utenfra og ane sin menings betingelser i personlige anlegg og erfaringer.
Man finner hos det nordiske menneske krav om ro, orden og renslighet. Dette gjelder både utvendig og innvendig. Den sjelelige renslighet innebærer at det ikke tar inn over seg ufordøyd, grumsete tankegods, ikke opprettholder falske skinn, ikke hykler, ikke bøyer seg for noe som er i strid med egen overbevisning eller samvittighet. Det er rakrygget og redelig; det bedrar ikke og utnytter ikke andres uvitenhet. Det er meget tilbakeholdent med å vise følelser og forventer det samme av andre; finner det uanstændig og pinlig når andre er for åpenhjærtige. Hvor andre slipper seg løs og blir overstrømmende og ustyrlige, utøver det selvbeherskelse og selvtukt og kan på anderledesartede mennesker virke hårdt og hjærteløst. Selv i utbrudd av glæde eller begeistring er det avmålt, aldri ellevildt. Efter en konsert eller et teaterstykke er taktfast klapping det længste man kan gå uten å vække dets mishag; tramping, hojing, plystring, kasting av blomster og ting opp på scenen og alt sånt finner det pinlig og smakløst, det ødelegger kvelden sett med dets øyne. Best trives det i en protestantisk kirke hvor en stor musikalsk ytelse efterfølges av stillhet og andakt og man skrider i værdighet ut i det kjølige nattemørke.
Den nordiske mann flakker ofte enslig omkring, ikke av næringsgrunder eller hjemløshet som nomadene, men fordi han søker noe opphøyet som han bare aner i dypet av seg selv - den ensomme vandrer må ses på som en sjelelig metafor, uttrykk for både frihet og længsel. Ensomheten gjør ham fåmælt og avvisende. De ideelle fordringer som driver ham gjør at han stiller strenge krav til andre som til seg selv. Skillet mellom jeg og de andre er skarpt; avstanden er stor. Han tenker mye og taler lite; danner en dyp og særpreget personlighet. Det ender med at han former et begrep om sin plikt og blir ubønnhørlig hård mot seg selv, slik han kan være det mot andre. Hvilken bane han enn slår inn på lever han et liv med eftertrykk som setter spor efter seg. Fri, skapende kunstner eller opprører og frihetshelt er hans typiske roller, men han river bare ned for å bygge opp, bygge bedre og fullkomnere. I strid er han uforlignelig tapper, og å synge heltekvad var før i tiden hans største glæde, kilden til en stor del av vår musikk og diktning.
Den nordiske kvinne er friere og står høyere enn hos noen annen rase. Hun er mannens jævnbyrdige ledsagerske og deres kjærlighet strekker seg langt hinsides kjønnslivet, ja hinsides livet. Det er den nordiske sjel som har fylt forholdet mellom mann og kvinne med noe hellig og underlig, som i "Tristan og Isolde". Hos andre raser er kvinnen og mannens lek med henne mer gjenstand for grovt skjemt og rå latter. Grove, slibrige vitser er ikke den nordiske manns kjennetegn.
Det nordiske er et adelsmenneske og hever seg som sådant over andre raser, noe historien viser i alle land. Studerer man forgangne riker og glanstider, særlig dem bygget av indogermansk-talende folk, finner man overalt spor av den nordiske sjel. At det er begavet er sikkert, men dette har også med karakter å gjøre: dets ubændige idealisme står så fjærnt fra kræmmersinnet, den lille egennyttige erværvsmæssige flid som andre raser kaller å være "praktisk" og "fornuftig". Hadde alle mennesker vært "fornuftige" på denne måten ville verden ikke hatt ruiner av stolte, gamle templer, ingen skulpturer, dramaer, helteepos, filosofier...vi ville hatt kjøkkenmøddinger og benrester av et dyrisk liv. Det nordiske gir seg ikke sine sanselige lyster i vold; det behersker seg og ser fremover mot høyere mål. Dets idealisme kan bevege det til stor sorgløshet for sitt ve og vel, til et lekende, overmodig lettsinn som av og til koster det livet. Gjerne griper det inn i kampen på den underlegnes side hvis denne slåss tappert, og deler hans skjebne. Ridderen, som forsvarer den rettfærdige mot brutal overmakt, og hvis ære forbyr ham å ta i mot belønning annen enn platonsk, dvs. nordisk, kjærlighet, er nettopp den nordiske herreskikkelse.
Det vestiske (middelhavs-) menneske er lidenskapelig i tale og gebærder. Det er muntert og smidig i ånden og snakkesalig; snakker sjelden uten å fekte litt med armene, og ikke rolig og saklig, men synger, agerer, som om det sto på en scene og hadde et publikum. Følelsene finner raskt uttrykk i ord og utlades ved å skravle. Humøret og sinnets stemning skifter meget og brått, fra høye topper av entusiasme til dype daler av sønderknust svartsyn og videre til vulkanutbrudd av raseri og hævntørst. Det er raskt i oppfattelsen, har en kvikk forstand, men duger mindre godt til å bedømme forholdene riktig da følelsene lett tar overhånd. Gjennom sin dåraktighet råker det ofte i trøbbel, men haler seg i land igjen ved sine smidige og drevne måter. Vi har her å gjøre med et gjennomført utadvendt menneske. I stillingsannonser i Norden for salg og markedsføring, reklame og kundebehandling, skuespill og underholdning, finner man ofte uttrykkelig krav om en utadvendt legning; vi nordboere egner oss dårlig for slike yrker og bransjer, men sydlændingen er her i sitt ess og ubevisst er det hans karakteregenskaper som stilles opp som mønster for den gode kandidat. England har i århundre vært et musikkfattig land, uten store komponister, men i det 20. århundre ble det underholdnings- og popmusikkens hjemland, et typisk produkt av den vestiske rase, lettsindig og overfladisk, som er fremherskende i vest-England og Irland. Mens det nordiske menneske ser på livet som en alvorlig oppgave, ser det vestiske på det som et skuespill hvor man skal gjøre lykke og høste bifall. Selve begrepet populær-musikk røper sinnelaget; det gjelder fremforalt å bli tiljublet av et stort publikum, og da må man bruke stærke virkemidler til å formidle et lett fordøyelig stoff. Det vestiske føler seg mislykket hvis det ikke får ros; det nordiske bryr seg lite om hva andre syns, men trakter kun efter sin egen gunstige dom. Å være en mann forut for sin tid, en banebryter, stå steilt mot den kompakte majoritet - det er utenkelig for vesteren. Derfor er han aldrig opphav til store kulturbragder, ikke engang i sine kjærneland ved Middelhavet. Renessansen i Italia var germansk-nordisk.
Hvor det nordiske instinkt er selvransakelse, er det vestiske selvforsvar, å vri seg ut av et vanskelig leie, godsnakke, glatte over. Det vestiske menneske er varmhjærtet, selskapelig, gjæstfritt, gavmildt; det er takknemlig og vet å fryde seg over enkle ting i livet. Det savner ikke en ruvende åndelig skaperkraft, men lever lykkelig i små kår i en liten verden - sjeneres ikke av sin fattigdom. Både kroppslig og åndelig er det slankt, lite og dansende: tyngden mangler. Veiet og funnet for lett. Disse raseforskjeller gjenspeiler seg i religiøs splittelse av Europa. Den hellige mann i Norden begir seg typisk ut i ødemarken som eneboer for å fordype seg i seg selv og i naturen og søke Gud. Ro, fromhet, fordypelse og en mystisk forening med Altet - kjennetegner det nordiske menneskes religiøse oppvåknen og forvandling. Dette er helt ukjent for det vestiske menneske. Dets religion går ut på å stå på et torv og preke, holde karismatiske taler, korse seg, stenke seg med viet vann, ta nattverden, gå i kirken hver søndag, gi almisser, gå ned på kne med foldede hænder og be høyt i alles påhør, bekjenne sine synder, adlyde kirkens bud og befalinger. Den katolske kirke er uhyre rik på pomp og prakt, seremoni og liturgi, helgener og former for tilbedelse. Alltid er noe materielt tilstede, man dyrker relikvier som "La santa Sindone", vasker føtter i kirken til påske, holder prosesjoner med Jesus og korset mot Golgata hvor noen frivillig lar seg spikre opp osv.. Alt gjøres sammen, alt er utadvendt og materielt, alt er forestilling og noe som skjer.
Politisk er vesteren tilbøyelig til lovløshet og bandevesen, som i det irske Sinn Fein eller det italienske Camorra eller Mafia, som i syndikalismen og i frimureriet. Det som får hjulene til å gå rundt i deres verden er personlige kontakter, smiger, seksuelt begjær, bestikkelser, beskyttelsespenger, og ikke minst vold. Våre nordiske ideer om redelighet og rettfærd er dem fremmede.
Det dinariske menneske utmærker seg ved rå kraft, et krigersk og stolt vesen som elsker sitt hjem og forsvarer det tappert. Det er selvbevisst og pleier sin egenart med stor omsorg. I Jugoslavia og alpetraktene hvor det har sine kjærneområder, ser man hvordan hver dal har sine egne skikker og redskaper, tungemål og byggestil og drakter. Det er hissig og oppfarende, tar seg nær av lite når det kan oppfattes som ærekrænkelse, og koker lett over og vil slåss. Men når stormen har stilnet er det gemyttlig og grovt skøyeraktig; råheten motveies av et lettrørt stemningsladet lynne. Det er for det meste en god menneskekjenner og har anlegg for å finne treffende og vittige vendinger om menneskelige forhold. Det er glad i naturen og farter meget i sine kjære alper, i Østerrike, Bayern, Sveits, Frankrike, Italia og Slovenia. Jævnfører man med det nordiske menneske savner man den sjelelige forfinelse og den vidt anlagte og djærve oppfinnsomhet og foretaksomhet. Vårt tålmodige og vidtskuende byggesinn finner man ikke ofte; det overlater å bygge katedraler og lage vitenskapelige teorier til oss. I selskap er det dinariske menneske grovt og støyende og sorgløst. Det har en forkjærlighet for prangende store ord og bryske omfavnelser og brå erupsjon av kraftige følelser. Hvis Fellinis film "La Dolce Vita" er et mesterlig portrett av den vestiske sjel, så er Kusturicas film fra 1995, hvis tittel på serbisk er "Bila jednom jedna zemlja" (den føderale jugoslaviske republikk) men hvis engelske tittel er "Underground", en like mesterlig skildring av den dinariske sjel. Det er påfallende musikalsk begavet, og det er sikkert ingen tilfældighet at en rekke store musikere i Europa har et mærkbart innslag av dinarisk blod, f.eks. Chopin, Weber og Bruckner. Likevel er store komponister sjelden eller aldrig av ren dinarisk rase, fordi det mangler den formgivende skaperkraft og den livslange hengivelse, vår nordiske idealisme og himmelstrebende høysinn. Dinarisk musikk som ikke er temperert av nordisk blod er gjerne rå og støyende, vildt lidenskapelig uten måtehold med og gradering av virkemidlene.
Det østiske (alpine) menneske er noe ganske annet. Det er stærkt knyttet til sitt bosted, og mindre av varme følelser for hjemmet enn av treghet og frykt for forandring. Det vil at livet skal henrulle i alminnelighet og forutsigelighet. På sin lille åkerlapp eller i sitt lille kvarter av en landsby strever det tålmodig og flittig dag efter dag for å legge seg opp penger og samle på ting. Det er sjelden fremragende i sitt yrke, men arbeider jævnt og trudt, og duger. Det er et sneversynt, men fortreffelig "praktisk" menneske. Mens den nordiske yngling tilbringer nættene med å rave og sværme, diskutere endeløst og opprømt politiske og filosofiske ideer, legge overmodige og begeistrede planer for verdens erobring og all tings forbedring - går den østiske yngling tidlig og legger seg fordi han skal tidlig opp næste morgen for å stå i kiosk eller plukke poteter. Mens den nordiske bruker mange år på å studere - alt mulig høyttravende hvorved han prøver å avliste tilværelsen dets innerste hemmelighet, atomet og elementærpartiklene, universets begynnelse og utvikling, livets og menneskets opprinnelse, utviklingsteorien og arvelæren, de store kulturenes og rikenes oppkomst og undergang - og blir nedsyltet i gjeld, tar den østiske en kort yrkesrettet utdannelse og kommer gjeldsfri fra den fordi han jobber ved siden av. Det er stærkt bundet til familien og foretrekker å gjøre alt sammen med de andre heller enn å stryke avgårde alene; finner det seg overlatt til seg selv er det spakt og medgjørlig. Det er et stødig og bekvemt huslig menneske, en fredeligsinnet nabo og en føyelig undersått. Er det nordiske Don Quixote så er det østiske Sancho Pansa. I all sin handel og vandel er det forsiktig og tilbakeholdent, mister motet så snart utbyttet av dets innsats omtåkes, og bare klingende mynt og påtagelige fordeler gjelder for noe, ikke ære, frihet, kjærlighet og andre slike "overspænte" ideer. Det setter seg beskjedne mål og når dem sakte men sikkert gjennom tålmodig flid. Det stiller seg mistroisk og misbilligende til alt nytt og til mennesker det ikke kjenner, utenforstående. Fremskritt synes det unødig; det vil heller at alt skal forbli som det var. Av instinkt er det demokratisk-kommunistisk og tilber likhet og ensartethet; i politikken er dets høyeste mål å få statsstøtte, og det roper stadig på utjævning; vil trekke alle fremragende mennesker ned til sin egen middelmådighet. Så ser vi her kræmmeren og spissborgeren i egen person. I det akademiske og vitenskapelige liv er rasemotsetningen skarp: Mens det nordiske går sine egne veier, drevet av sine visjoner og drømmer, som Thor Heyerdahl, eller skaper et nytt verdensbilde, som den geniale tyske fysiker Werner Heisenberg, samler det østiske mange enkeltfakta omkring seg og forfatter kritiske utgaver av noens samlede verker, fullstændig kommentert og med systematiske fortegnelser over alt, i 40 tykke bind.
Det østiske menneske har ingen hang til krig, opprør eller omveltninger, og det begir seg sjelden ut på eventyr. Blant utvandrerne til Amerika tidlig på 1800-tallet var tallene på nordiske og østiske mennesker sikkert stærkt forskjøvet i nordisk retning i forhold til den befolkning de utgikk fra. Det østiske er ikke det som går foran og viser vei. Protestantene under reformasjonen var sikkert i meget liten grad østiske, og ikke fordi katolisismen ligger det østiske vesen nær. Dets fastgrodde og sendræktige vesen utelukker protester og drastiske forandringer; først når det nordiske har ryddet veien og de synes trygge og billige følger det østiske forsiktig sin iboende trang. Efter reformasjonen i Norge og efter at toleransen i religiøse ting var gått vidt nok, dannet østerne på vestlandet små, lukkede sekter med et hatsk eller avvisende forhold til omverdenen, hva vestlandet ennu idag er kjent for. Frimurer-logene øver med sitt budskap om alle menneskers likhet og sine hemmelige, avsondrede selskaper stærk tiltrekning på det østiske menneske fordi personlighet, initiativ, nyskapende kraft ikke er værdier der, men man oppskattes for sin underdanighet og lydighet - det er bare å følge regler og gjøre som man blir tilsagt. Av samme grund kan østeren gå inn i katolske klostre eller ordener eller andre lignende selskaper.
I det østbaltiske menneske påtreffer vi noe av det mest fremmedartede innenfor Europas grenser. Både dette og det østiske menneske formodes å ha noe med den indreasiatiske (mongolske) rase å gjøre, og det østbaltiskes hovedsete i Russland taler ikke imot. Det virker på den nordiske iakttager taust og tungsindig og grublerisk, svært å bevege og å begeistre. Men vinner man dets fortrolighet kan dets tunge løsne og bli overmåte ordrik. Det synes tilfreds med små kår, men under overflaten ulmer misnøyen. Det mangler sikkerhet i sjelen: klarsyn og målrettet kraft. Følelsene er ustadige, flakkende, slår brått om. Det er evig ubesluttsomt og handlingslammet. Fantasien løper lett løpsk og er ikke hemmet av virkelighetssans. Når det gir seg sitt vidløftige, halvskrullete hjærnespinn ivold kan det overfor betrodde bli ordrikt og begeistret, ja feberaktig ivrende for sine planer og fanatisk beredt til å sette dem i verk. Men snart har feberen lagt seg og alle de forvirrede planene er vekk som dugg for solen. Nordisk innbildningsevne holder seg mer innenfor rammen av det mulige og bygger opp; den mister ikke målet av syne og flyter ut i alle retninger. Det østbaltiskes svake evne til å bygge opp noe bestandig betinger dets manglende sedelige strenghet; det syns gjerne synd på forbrytere, "ulykkelige mennesker". I Dostojevskijs romaner opptrer svake mennesker av forskjellig slag - syndere, forbrytere, skjøger, elendige - nærmest som frelsesbringere; de og bare de blir hellige og viser menneskeheten vei.
Det har god greie på mennesker og deres sinnsbevegelser og er flink til å skildre dem. Russiske romaner og russisk musikk er typisk mørke og dystre; de oppholder seg helst ved forskrudde og fornedrende forhold og ofte i en stemning av rådløshet og fortvilelse. Dette og en frittumlende fantasi preger folksagorna til finnene, som er et overveiende østbaltisk folk. Det "oversanselige", spiritisme, okkultisme virker forlokkende på dette menneske; vel fordi det aldri helt finner seg til rette i virkeligheten. Det søker alltid noen slags frelse eller forløsning. Sekter med et mystisk, sværmerisk budskap som betoner et fællesskap trives godt i Russland. Egentlig uttrykker det østbaltiske menneske seg vel naturligere i toner enn i ord. Dets musikk er stemningsladet og ofte tung og dyster; i løse, utflytende viser og melodier finner det utløp for sine følelser; det bryr seg mindre med å komponere. Til forskjell fullbyrder det nordiske menneske sin sjelelige higen i et stort verk, en symfoni eller et musikkdrama, hvor form og stoff smelter lykkelig sammen til et hele.
Det østbaltiske menneske slutter seg tro og hengivent til sine nærmeste medmennesker og er tilbøyelig til underdanighet. Ensomhet er det fremmed og det legger stor vekt på å vinne andre menneskers gunst ved hjælpsomhet og gjæstfrihet og ved å overta deres tankegods uprøvet. Det tåler harde kår uten å bli opprørsk og har i motsetning til det østiske fædrelandssinn; egner seg derfor godt som kanonføde for en statsledelse som vet å spille på de riktige strengene. Uhell som rammer det tilskriver det gjerne forsynet; det er fatalistisk. I trosliv og politikk er det utålsomt og heller til fanatisme, ikke ut i fra egne overbevisninger, men på vegne av det fællesskap det tilhører. I Sverige, som har mange finske innvandrere, blir finsk lynne lagt mærke til fordi det avviker så meget fra det svenske, og man gjør seg ofte lystig over dem ved å hærme eller fortælle vitser, som med "irish jokes" i England. Finnenes uhemmede seksualliv støter kraftig an mot vårt strengt kyske nordiske vesen. Få er seg bevisst at dette skyldes raseforskjeller. Bildet tilsløres av at mange finner langs Finlands sørvest-kyst rett og slett er av nordisk rase.
Østbalteren er temmelig rå og vild i sitt følelsesliv og derfor også i sin adfærd; hemninger har det mindre av enn oss; det holder ikke måte i sjelen og sklir lett ut mot yttergrenser. Kriminaliteten er derfor langt høyere i øst-Europa hvor denne rasen dominerer enn i nordvest, og med jødisk ledelse og organisasjon er dette en stor trusel mot våre kjærneland i nordvest-Europa. Dets hverdag er slitsom og det hensleper sitt liv i fattigdom, men får det tak i penger hengir det seg til forlystelser og utskeielser, Vodka-rus og ødselhet - inntil pengene er slutt og den grå hverdag innfinner seg på ny. Det sier seg selv at dette menneske er lite kulturdyktig; ordnede forhold og kultur i Russland, Finland og andre land i øst avhænger helt av nordisk blod. Så ser vi da også at store kunstnere og vitenskapsmænn fra disse land ofte er av mer nordisk enn østbaltisk rase. Før revolusjonen i 1917 ble Russland styrt av en adel som i alle fall hadde adskillig mer nordisk blod i seg enn undersåttene; efter 1917 drev landet ut i det ytterste barbari under jødisk vanstyre og terror.
Endelig har vi det fæliske (daliske) menneske som en diger, vældig rise. Det holder fast ved det overbragte og hjemlige, er oftere enn noen annen europeisk rase bonde e.l. og trives med tungt kroppsarbeid i naturen. To av dets kjærneområder er Westfalen i Tyskland og Dalarna i Sverige. Det er meget pålitelig og rettskaffent; også egenrådig og sta. Det arbeider mye alene og går gjerne der i åkeren og grubler og blir dypt og inderlig. Hovedpersonen i Hamsuns "Markens Grøde" har mye av det fæliske i seg: en tung, taus, innesluttet bjørn. Det greier seg utmærket på egen hånd, men er ikke noe føreremne for et folk. Det foretrekker å forsvare seg fremfor å angripe. Det mangler det nordiske menneskes djærvhet og eventyrlyst, vårt endeløst skapende sinn. Aldri blir det lettsindig og overmodig, dumdristig som oss. Som bedriftsleder holder det stø kurs og setter sin faste vilje igjennom. Når man endelig kommer under huden på det viser det seg varmere og godmodigere enn oss, hjærteligere på sin ubehøvlede måte. En rekke norske stormænn hadde et visst innslag av fælisk blod, f.eks. Ibsen og Bjørnson, Vigeland og Quisling, og det ser man både av deres portretter og deres verk eller gjerning. Den fæliske rase er den eneste som står oss nær nok til at krysning kan gi heldige resultater: den standhaftige fæliske viljestyrke og dyktighet i forening med nordisk geni og "ideelle fordringer" og stridslyst.
Kjenn din rase! Ingen rase er som den nordiske. Bare denne rase eier guddomsgnisten som gir opphav til udødelige dåd. I krysning med andre raser går våre edleste egenskaper tapt. Europa-tanken er illusjon! Europa er fra gammelt av tilholdssted for flere meget forskjellige raser. Vi nordiske mennesker har intet å vinne på europeisk samarbeid; og dette samarbeid vil dessuten aldri fungere fordi vi er så forskjellige i sinnelag, karakter og evner. EU er ikke europeisk samarbeid men trællbinding av Europas folk som springbrett til verdensrepublikken og jødisk verdensherredømme. Hva vi idag sårt trenger er Nordisk Samling på tværs av alle landegrenser og nasjoner og verdensdeler. Alle mennesker av (overveiende) nordisk rase, hvor i verden de enn befinner seg, må slutte seg sammen og organisere seg til kamp for vår fælles fremtid. Så længe vi står uten organisasjon er vi ikke motstandsdyktige i den krig som føres mot oss. Hver dag blir noen av oss myrdet eller drevet på flukt eller gjort arbeids- eller eiendomsløse av fremmede fordi vi kjæmper alene hver for oss mot overmakten. Når skal det gå opp for oss at vi må stå sammen? Når vi har lært vår rase å kjenne og en ny bevissthet om den fare som truer vår hellige rase har bundet oss sammen med blodets ubrytelige bånd.