På Sporet av Indogermanerne

Kjenn deg selv, sa de gamle grekerne. Ja, av alt man begjærer å vite i livet står intet høyere enn selverkjennelsen. Men etterhvert som man lærer seg selv bedre å kjenne går det opp for en at man ikke er et enestående vesen. Ikke bare finner man andre mennesker som ligner på en selv av utseende, man finner tillike dem som synes å bære samme sjeleverden inni seg. Når man tar for seg sine landsmenns opptegnede erfaringer, bekjennelser og dikt, eller musikk eller kunst som de har laget, møter man ofte seg selv, og av og til blir man truffet midt i hjertet så man føler at man er blitt et nytt menneske. Men det man har gjort er å finne seg selv.

Når man reiser til fremmede land under fjerne himmelstrøk oppdager man at dette fellesskap ikke er en selvfølge. Ikke alle mennesker har del i det. Man kan erfare det selv her hjemme, andre mennesker som ikke har dette felles, som liksom er fremmede inni seg. Ofte ser de da anderledes ut utenpå. Menneskene har sikkert grublet over dette til alle tider. Først på 1800-tallet falt det noen europeere inn å gjøre menneskenes likheter og forskjeller til vitenskap. Det finnes tre fag som særlig berører spørsmålet om vårt opphav og fellesskap: lingvistikken (språkforskningen), arkeologien (den forhistoriske forskning), og antropologien, som særlig beskjeftiger seg med hvordan menneskene fordeler seg på visse hovedgrupper, raser, og vil finne ut hvilke egenskaper de har og hvor de kommer fra. Antropologien (fysisk) tar for seg jordiske rester av mennesker som engang har levd, mest beinrester, skjeletter, hodeskaller, men når hellet står en bi også mumier, dypfrosne lik og lik som er bevart i sure myrer. Berømte eksempler er den fem tusen år gamle ismannen Ötzi og de tre tusen år gamle mumiene av tocharere i Tarim-bekkenet i Turkestan i sentral-Asia. Arkeologien, derimot, forholder seg bare til gjenstander: våpen, redskaper, smykker, bygninger, og alt man kan finne i jorden etter forgangne samfunn. Arkeologiens gjenstand er kulturer, antropologiens raser.

Livet oppsto en gang i Jordens urtid under heldige omstendigheter fra døde kjemiske stoffer. Det tok et hav av tid med tilfeldig prøving og feiling før den enkleste form for liv ble skapt; et molekyl som var i stand til å replikere seg selv, og som rakk å gjøre det før det selv ble brudt ned igjen. Kanskje ble liv skapt fra død materie bare en eneste gang, så usannsynlig er det. Siden den gang er livet blitt ført videre gjennom arv: at levende vesener lager nytt liv ut i fra seg selv med samme egenskaper ved å overføre den informasjon de bærer i sine arvestoffer. Mennesket forplanter seg kjønnet ved rekombinasjon av mors og fars arveanlegg. Dette er konservativ forandring, for tilfeldig forandring er nesten alltid forværring. Avkommet ligner derfor svært på sine foreldre. Av og til begår naturen en feil (mutasjon) under reproduksjonen, og dette er en annen kilde til forandring av det levendes arveanlegg og egenskaper. Mangfoldet av arvekombinasjoner som på denne måten lages blir gjenstand for naturlig utvalg hvorved kun livsdyktige bevares. Hvilke egenskaper det levende må ha for å greie seg i kampen for tilværelsen kommer an på levekårene.

Det hører altså til livets vesen at mennesker (liksom andre arter) ikke forefinnes som enestående skapte individer, men som samlinger av beslektede individer. En minste samling individer som forplanter seg med hverandre men ikke med noen utenfor, og som er gammel nok til at utvalgskreftene i dens livsform under bestemte levekår har bragt den til en likevektstilstand, kalles en rase. I en rase har alle nære felles forfedre og bærer på mange av de samme arveanleggene, fordi de stadig utveksles. Ikke alle mennesker på Jorden tilhører samme rase, og dette er like opplagt som for hunder, bare at ingen har politisk interesse av å benekte hunderasenes eksistens. Årsaken til at menneskeheten spaltet seg i flere ulike raser var i utgangspunktet geografisk avstand og geografiske hindringer som fjellkjeder, ørken og hav. Hver rase er blitt formet av de levekår den har vært utsatt for og den livsform, måten å overleve på, som den valgte. Rasene er derfor blitt like forskjellige som sine livsformer og levekårene i sine urhjem.

Når man gir seg i kast med å forstå seg selv som enkeltmenneske og skjebne, møter man to tråder i sin personlighet som er flettet sammen: det enestående i en selv, og det som er rasebundet. Det enestående er oppstått tilfeldig og kan ikke forstås eller forklares, bare erfares og gjenkjennes som en virkende kraft i ens liv hvor det gjør seg gjeldende. Anderledes forholder det seg med det rasebundne. Forsåvidt som man erkjenner seg selv som rasemenneske, som delaktig i et fellesskap av egenskaper på kropp og sjel, blir raseforskning veien å gå. I en materialistisk tidsalder som vår hvor naturvitenskapen og dens metoder nyter stor anseelse, mens det menneskelige fornektes eller foraktes, forfaller raseforskning ofte til rasematerialisme hvor man legger all vekt på ytre, målbare legemstrekk. Det tjener den tyske raseforskning til ære at den har unngått denne feil og vært like opptatt av det rasebundne i karakter og åndsliv, sjel og fromhetsliv. Også av hvordan kropp og sjel hører sammen. Rase angår nemlig hele mennesket og kan bare forstås ved at vi tar for oss det menneskelige og ikke bare det fysiske ved oss selv.

Det er den nordiske rase som først og fremst opptar oss. Det er denne som er hovedbestanddelen i de nordiske folk, særlig de germanske folk. Når vi søker svar på hvordan vår rase er blitt til og hvordan den har utfoldet seg i tidens løp, begynner vi med å følge den tilbake gjennom historien og betrakte dens kulturgjerninger. Men de skriftlige vitnemål går ikke så langt tilbake og viser oss bare rasen i en høyt utviklet kulturtilstand. For å se begynnelsen og tilblivelsen må vi gå mye lengre tilbake i forhistorien. For å følge den i forhistorisk tid har vi tre hjelpemidler til rådighet: historisk kjente språk som vi vet at den talte, utgravde kulturer som vi vet hører den til, og jordiske levninger av menneskene selv. Den nordiske rase ble dannet under siste istid (Würm) som varte i rundt hundre tusen år og sluttet for omlag ti tusen år siden. Under hele denne tid ble det jevnt over kaldere og kaldere og isbreen bredte seg mer og mer ut, frem til for 18000 år siden, hvoretter det hurtig ble varmere og isen smeltet i løpet av noen få tusen år. For 18000 år siden var hele Nord-Europa (halve Tyskland omtrent) dekket av isbreen og Europa forøvrig arktisk tundra unntatt helt i sør ved Middelhavet. Det var under disse harde forhold at vår høye rase ble til. Mange mennesker bukket under for den ekstreme kulda (Neanderthalerne døde ut), men våre forfedre overlevde og etterlot seg en usedvanlig sterk og dyktig og fager slekt.

Opprullingen av vår rases forhistorie begynte ikke med tanker om rase, men om språk. I 1816 utga den tyske lingvist Franz Bopp et skrift som for alvor dro i gang den indogermanske(indoeuropeiske) språkvitenskap. Han sammenlignet bøyningen i sanskrit med den i gresk, latin, persisk og germansk. Frem til 1852 fortsatte han å sammenligne grammatikken til sanskrit, zend, armensk, gresk, latin, litauisk, slavisk, gotisk og tysk. Han påviste dermed slektskap i språkenes struktur i tillegg til overensstemmelser i ordforrådet. Snart oppdaget man flere språk i samme familie: venetisk(+), illyrisk(+), keltisk, italisk, hetittisk(+), luvisk(+), palaisk(+), tocharisk(+), baltisk, albansk, trakisk(+), frygisk(+). Korset betyr at språket er gått tapt. Man inndeler de indogermanske språk i to grupper, kentum og satem, alt etter om k-lyden er gått over til en s-lyd slik som i disse to ord for "hundre" på henholdsvis latin og avestisk. Kentum-språkene tales i almenhet i vest, satem-språk i øst. Der er ett særlig påfallende unntak: tocharisk, som er et kentum-språk. Tocharerne utvandret fra Europa og slo seg ned i dagens Kina!

Hva er det alle disse språk har felles som er så påfallende og som skiller dem ut fra andre språk? Finnes det språk i Europa som ikke er indogermanske? Ja, og eksempler er: finsk, ungarsk, baskisk, iberisk, ligurisk, etruskisk, pelasgisk. Det finnes tre andre språkfamilier i vårt nærområde: finsk-ugrisk, middelhavsspråk, og hamito-semittisk. Middelhavsspråkene er nesten helt utdødd; de fem siste eksemplene hører til denne familie. Den strekker seg østover til Kaukasus og enda lengre, men er overalt nesten fullstendig fortrengt. Ved å sammenligne med slike fremmede språkfamilier kan vi bedre oppskatte fellestrekkene hos indogermanske språk. De omfatter særlig samsvar i bruken av vokaler og konsonanter, i betoningen, og i bøyningen (deklinasjon og konjugasjon). Alle har tre kjønn; hankjønn (maskulinum), hunkjønn (femininum) og intetkjønn (nøytrum). Alle hadde opprinnelig 8 kasi: nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, ablativ, vokativ, instrumentalis, lokativ. Kasus-endelsene dannes på lignende måte. Alle hadde bøyning av verb i aktiv, medium og passiv; samme modi (utsagnsmåter); og verbets tider var like. Når det gjelder ordforrådet, la meg bare gi ett eksempel: 'Mor' (moder) heter på gammelindisk, dorisk, jonisk, latin, prøysisk, litauisk, gammelirsk, tocharisk, gammelslavisk og russisk henholdsvis mata, mater, meter, mater, mothe, motyna, mathir, matar, mati, mat.

Hva kan vi slutte av disse likheter? Man kunne tenke seg at språk som var helt forskjellige bare hadde påvirket hverandre og lånt fra hverandre. Men selv om vi antar dette tvinges vi til å slutte at språkenes bærere en gang må ha bodd i nærheten av hverandre og pleiet samkvem. Det er altså ikke nødvendig for vårt formål å bevise at indogermanske språk nedstammer fra et felles urspråk. Språkforskere flest mener at de gjør det. Jo lengre tilbake i tid vi går jo likere blir disse språkene, så det er nærliggende å trekke trådene videre hinsides historisk tid til et felles utgangspunkt. Vi kan aldri oppnå sikker kunnskap om språkforholdene i forhistorisk tid; vi kan bare danne teorier med stor forklaringsstyrke i historisk tid og anta deres gyldighet også et stykke tilbake i forhistorisk tid. Språket må følge livsform, omgivelser og samfunn. Under istiden levde folk i ættesamfunn; det fantes ikke stammer eller nasjoner, stater eller sivilisasjoner. Landet var tynt befolket og man talte ikke med andre til daglig enn ættefeller. Folk må derfor ha talt ættespråk, liksom de tilba ætteguder og feiret ættens høytider. Vår religion helt frem til kristen tid vitner om det eldgamle ættesamfunnet, selv om det gikk opp i stammesamfunnet senest i yngre steinalder, og var avløst av nasjon og stat alt før kristningen. Rasen ble til i istidens ættesamfunn og derfor vil våre dype iboende holdninger og følelser alltid være preget av det.

Den naturlige språklige enhet under istiden er altså ættespråket. Neste spørsmål blir hvordan ættespråket har variert fra ætt til ætt ettersom vi beveger oss omkring i istidens Europa. Naboætter har vanligvis talt språk som lignet hverandre så meget at de uten vansker kunne forstå hverandre. Med avstanden mellom ættenes hjemsted har språkenes forskjeller blitt større inntil de var gjensidig uforståelige. Hvor landskapet har vært vanskelig å ferdes gjennom har forskjellen vokst raskere. Ætter som har hatt lite med hverandre å gjøre på grunn av forskjeller i rase, religion eller kultur har nok talt vidt forskjellige språk på tross av naboskap. Vi kan dermed danne oss et bilde av språklandskapet under istiden: ættespråk med glidende overganger, men med skarpe skiller ved rase-, religions- eller kulturgrenser.

Etter istidens slutt, da det ble mildere og mer fruktbart i Europa og man kunne drive jordbruk, steg folketettheten kraftig. Samkvemet mellom naboætter ble hyppigere og mer regelmessig, og da forplantet menneskenes tanker og språk seg hurtigere ut over landet og utjevnet forskjeller. Man beveget seg i retning ætteforbund og stammer og ensartede språk med stor utbredelse. Av de storspråk som vokste frem i mellom-steinalderen må det indogermanske urspråk ha vært ett, eller flere språk må ha blitt så grundig utjevnet at det ser ut som om de har et felles opphav. Vi trenger ikke avgjøre mellom disse mulighetene.

Grunnen til at vi interesserer oss så sterkt for indogermanerne er at de opprinnelige bærere av alle indogermanske språk var av overveiende nordisk rase. Feilen er ikke stor om vi sier at alle indogermanske stammer opprinnelig var rent nordiske. Det gjelder indere og iranere såvel som slavere, grekere, italikere, keltere og germanere. Altså kan vi forfølge den nordiske rase bakover i forhistorien ved å følge sporet av indogermansk kultur og språk; vi er ikke henvist til beinrestene alene. Vi vet av språklige grunner alene at alle indogermanere må stamme fra et felles urhjem. Spørsmålet er bare hvor? Det artige med et språk er at det ikke bare er et middel til å uttrykke mening, men også en kollektiv hukommelse. Av det rekonstruerte indogermanske urspråk kan vi hente ut viktige opplysninger om våre felles stamfedres liv, omgivelser og erfaringer.

Språket forteller oss at stamfedrene var bønder og holdt husdyr i et vinterland med rikelig skog og vann. Dette bekreftes av en gammel tekst i den persiske Avesta hvor det heter om "ariernes urhjem": Der er det ti vintermåneder, bare to sommermåneder. De var fastboende i trehus. Det fantes landsbyer og befestede borger. I Norge har vi godt bevarte bygdeborger fra jernalderen og enda eldre tid kanskje. Pottemakerverket vitner også om bofast folk. Jordbruket var høyt utviklet og man pløyet jorden. Faktisk er verdens eldste plog funnet i Øst-Friesland og stammer fra det 4. årtusen f.Kr.. Veidelivet døde ikke ut med overgangen fra istid til nytid; jakt og fiske fortsatte, men hadde nå liten betydning for folkets ernæring. Hunden er kjent som husdyr og fulgte sikkert sin herre på jakt, trakk sleder, voktet sauene o.a.. Viltet i skogene i det indogermanske urhjem besto bl.a. av bjørn, ulv, elg, bever, oter, og hare. Trærne i skogen var bl.a. pil, selje, bjørk, gran, eik og bøk. I elvene gikk laks og ål. Båten er kjent, og havet. På land fantes bier og honning, og skilpadder. Husdyrene man holdt var særlig storfe, sau og gris. Klær av ull var viktige i det kalde landet; man vevet tøyet og gikk med fårepels. Man hadde vogner som ble trukket av okser eller hester. Hesten var et høyt ansett dyr og hadde kultisk betydning. Derimot kjente man ikke eselet eller katten.

Disse opplysningene tillater oss å bestemme et område som indogermanernes urhjem må ha ligget innenfor. Man bruker eliminasjonsmetoden og sjalter ut land som ikke passer. Av klima-grunner må det ligge i Europa nord for alpene eller i Asia nord for Svartehavet og det Kaspiske hav. Man må også forkaste sør- og vest-Europa på grunn av stedsnavn og arkeologi som vitner om en tidligste bosetning som ikke er indogermansk. Vi vet også at Frankrike og de britiske øyer har et substrat i befolkningen av middelhavsrase som må stamme fra tiden før kelternes erobringer. Indogermanerne kom meget sent til vest-Europa. Det indogermanske områdes vestgrense går ved Rhinen. Vi må også vrake de områder nord i Skandinavia og nord og øst i Russland som har vært bebodd av fremmede som finsk-ugriske, lapper og asiatiske folk. Det gjenstår et belte som strekker seg fra sør-Sverige og Danmark i nordvest, Rhinen i vest, Donau i sør, sørøstover til Svartehavet og litt forbi gjennom Ukraina og syd-Russland.

Vi vet at mange av de indogermanske folkevandringene som begynte omkring 2500 f.Kr. utgikk fra mellom-Europa. Det gjelder keltere, grekere, italikere, veneto-illyrere, germanere og andre. Vi vet også at alle som utvandret til Asia med tiden gikk opp i fremmedfolk, døde ut og forsvant. Selv de som ikke dro lengre enn til Lilleasia eller syd-Russland forsvant: hetittere, trakere, skytere o.a.. Det er derfor vanskelig å forestille seg Asia som vårt urhjem. Hovedmassen av indogermanere har i all historisk tid sittet i mellom-Europa. Men man kan tvile på om dette alltid har vært så, for i beltet nyss beskrevet er alle stedsnavn, også de eldste, indogermanske. Det betyr at syd-Russland virker like urindogermansk som Tyskland. Stedsnavn, navn på elver og sjøer og andre landemerker, er svært seiglivede og endrer seg sjelden selv når området erobres av et nytt folk eller en ny kultur. Vi trenger derfor nærmere bevis.

La oss først ty til språket. Bjørnen er et utpreget skogdyr og finnes ikke i steppelandskap som i syd-Russland og andre deler av Asia. Bien forekommer heller ikke på steppen. Treslagene nevnt ovenfor vokser sammen kun i Europa. Bjørken er et typisk nordisk tre som bare vokser i mellom- og nord-Europa og nord-Asia. Særlig viktig for å stedfeste urhjemmet er bøketreet. Det finnes kun vest for en linje Königsberg-Karpatene-Balkan. Bøke-argumentet er blitt kritisert fordi ordet bare på germansk og latin betyr bøk, mens det på gresk betyr en eik, på slavisk hyll, og på kurdisk (et iransk språk) alm. Hvilket tre mente man opprinnelig på indogermansk? Det finnes neppe annen årsak til at navn på et tre er kommet til å bety et annet tre eller er gått tapt enn at folket som talte språket vandret til et land hvor treet ikke fantes. Det måtte i så fall være en religiøs grunn. Nå vet vi at eiken var et hellig tre, og det er et faktum at mange indogermanske språk erstattet det opprinnelige indogermanske ord for eik med et annet, trolig av ærefrykt for eiken og dens navn, som hørte tordenguden Tor til. Dette må ha skjedd på gresk, for det indogermanske ord for eik bevarer også på gresk betydningen eik. Når det gjelder de andre språkene hvor bøke-ordet betyr noe annet, så hører de til land hvor bøken ikke fantes. Et europeisk urhjem forklarer derfor kjensgjerningene om bøke-ordet. Hvis bøke-ordet først betydde hyll-treet som på slavisk, måtte vi forvente at hyllen ikke finnes i Europa (Tyskland), men det gjør den. Slaviske språk har lånt ordet buky fra germansk i nyere tid, hvilket bekreftes av at ingen stedsnavn i Russland er dannet av dette ord. Barlinden har omtrent samme østgrense som bøken og på ny betyr ordet noe annet på balto-slavisk.

Et annet vektig argument for europeisk urhjem er lakse-ordet. Laksen går bare i elvene som flyter ut i Nordsjøen, Østersjøen og Nordishavet, ikke i Donau eller de syd-russiske elvene. Så hvordan kunne stamfedrene kjenne laksen hvis de holdt til i syd-Russland? Fisk var ikke handelsvare over store avstander i steinalderen. Hvis ordet først betydde noe annet måtte slavisk ha bevart denne betydning, men det betyr faktisk laks på slavisk. Det finnes kun i germansk, baltisk og slavisk, land som omfatter områder hvor laksen forekommer. Og i ett språk til: tocharisk! Det veier tungt, for tocharerne vandret østover alt i det 3. årtusen f.Kr.. På tocharisk betyr det simpelthen fisk. Tocharerne må derfor stamme fra nordre mellom-Europa eller Skandinavia.

Ålen kan brukes på samme måte som laksen; den finnes ikke i elvene til Svartehavet eller det Kaspiske hav. Alt i alt passer beskrivelsen av stamfedrenes hjemsted som språket gir oss bare på nord-Europa omkring Østersjøen; de har ganske sikkert ikke bodd på de øst-europeiske og russiske steppene. En innvending som er blitt reist er at vinen var kjent, til tross for at vin-grensen går langt sør for dette nordiske land. Men vin har alltid vært handelsvare, siden den holder seg og er en ettertraktet kostbarhet som kan selges til høy pris. Vi har aldri fremstilt vin her i Norden, men i Valhall drikker Odin vin med sine einherjer.

Så langt språket. Hva med kulturen? Har arkeologene funnet en indogermansk kultur som vi kan følge våre felles forfedre bakover gjennom steinalderen ved? Så enkelt er det dessværre ikke. I all historisk tid viser indogermanerne et mangfold av kultur, og det fortsetter slik inn i steinalderen. Et folk kan ta del i flere av tidens og kontinentets kulturer og en kultur kan strekke seg over flere folk. Nye oppfinnelser, ny teknikk og nytt håndverk, ny kunststil, blir lett tatt opp av andre folk slik at det kan være vanskelig å se hvor folkegrensene går bare av fattige funn i jorden. Det foreligger tre kulturer i yngre steinalder som kan komme på tale som indogermanske: den nordiske, som er utbredt fra øst-Holland til Pommern og sør-Skandinavia; snorkeramikken, som har sitt kjerneområde i Thüringen og Sachsen; samt båndkeramikken, som følger Donau fra nordvest til sørøst og tar med seg Balkan og Ukraina. Derimot er den vestlige i Spania, Frankrike og Britannia ganske sikkert ikke indogermansk, like lite som kammkeramikken med tyngdepunkt rundt midlere Volga og vestlig utstrekning til Schlesien, Brandenburg, øst-Prøyssen. Man antar at denne siste hører til de finsk-ugriske stammer.

Hadde bare disse kulturene holdt seg innenfor sine opptrukne grenser, så ville alt vært mye lettere. Men de brer seg alle kraftig ut i forskjellige retninger og griper over i hverandres kjerneområder. Den nordiske sprer seg helt til Kaukasus og til Balkan; snorkeramikken overrenner Norden og når Finnland, følger den nordiske østover og sørover, og når også Sveits og Britannia. Båndkeramikken, som allerede er meget utbredt, trenger frem til Hellas, det egeiske øyrike og Kreta. Midt i det 2. årtusen f.Kr. gjør denne kultur et fremstøt helt til Kina hvor den kalles Yang-shao-kultur og strekker seg over nordvest- og vest-Kina. Også vestlig kultur strømmer over sine grenser da steinalderen ebber ut, østover over syd-Tyskland til Polen og Ungarn. I flere tilfeller har vi bevis for at kulturgodene ikke bare spredte seg ved byttehandel, men at kulturbærerne selv vandret. Særlig gjelder dette Hellas og Italia. Sannsynligvis vitner kulturenes raske spredning i det 3. og 2. årtusen f.Kr. om indogermanske folkevandringer. Vi kan derfor se på området for deres tidligste forekomst som vitnesbyrd om indogermanernes urhjem. På den annen side finnes det ikke spor i jorden etter innvandring fra Asia i dette tidsrom, hverken gjenstander eller beinrester.

Man mente tidligere at snorkeramikken var indogermanernes opprinnelige kultur. Dette er senere blitt trukket i tvil. Den er i begynnelsen for liten til å redegjøre for massene av indogermanere som jorden og historien gir oss beskjed om. Den sprer seg også for sent - først mot slutten av steinalderen - til å forklare alle folkevandringene. De første begynte alt rundt midten av det 3. årtusen f.Kr. med grekerne og hetittene. Man kan trygt gå ut fra at både den nordiske kultur og snorkeramikken er indogermanske. Mer omstridt er båndkeramikken. Hodeskallene fra båndkeramiske graver viser en raseblandet befolkning med kortskaller i tillegg til skaller av nordisk rase. Kulturen er temmelig fremmed for den snorkeramiske og nordiske. Avgudsskulpturer har den felles med middelhavskulturen, mens man i Norden er bildefiendtlig. På den annen side vet vi at indogermanske folk vandret til Hellas, Lilleasia og for-Asia, og til Kina. Snorkeramikken og den nordiske hevdet seg dårlig i disse land, i motsetning til båndkeramikken. Det er derfor vanskelig å unngå å mene at båndkeramikken også var indogermansk, selv om befolkningen var mer oppblandet og kulturen påvirket av fremmede. Dette syn finner støtte i språket, da stedsnavnene i dens område alle er indogermanske.

Hvis indogermanerne alt i yngre steinalder (4000-2000 f.Kr.) var spaltet i flere folk og kulturer, så talte de nok flere ulike språk også. I så fall må vi henlegge det urindogermanske til mellom-steinalderen (8000-4000 f.Kr.). Men som vi innledningsvis sluttet oss til av teori alene er det nettopp hva vi forventer. For å komme tilbake til et enhetlig språk må deres utbredelse være mye mindre enn hva vi finner i neolithisk tid, hvor de alt sitter i store deler av Europa. Den urindogermanske tilstand må være en stammetilværelse noe sted. I Neolithikum vitner kulturene allerede om adskilte stammer som vi med noe besvær og usikkerhet kan tilordne historisk kjente grupper av indogermanere. En særgruppe av snorkeramikere langs sørkysten av Østersjøen kan vi tilskrive balterne. Av en annen snorkeramisk gruppe, enkeltgravkulturen i Schleswig-Holstein og Danmark, må germanerne ha vokst frem. Hvis vi vil følge disse kulturene lengre tilbake, hvor kommer vi da hen? Vel til en kultur som kalles traktbegerkulturen. Denne kan vi følge inn i mesolithikum og over i Ellerbek-Ertebølle-kulturen i Danmark og videre til Oldesloe-Gudenaa. Vi kan skille mellom den jyske Lyngby-Duvensee-gruppen og øy-kulturen Maglemose. Dette må være begynnelsen på nordisk kultur.

I Russland finner vi okergrav-kulturen (Kurgan-kulturen) som formodes å være båret av ur-indoiranerne. Vanskeligere er det med Donau-landets båndkeramikk; den underlegges mot slutten av neolithikum nordisk kultur og mister sin selvstendighet. Det er ikke godt å se hvilke folk som bar denne kulturen, men det ligger nær å tro at de fleste indogermanske stammer hadde del i den, unntatt germanerne og balterne i nord.

I eldre steinalder var det to raser i nord-Europa (ved randen av isbreen): den nordiske og Cromagnon. Den nordiske kalles også Brünn-rasen etter et viktig funnsted. Cromagnon-rasen har utviklet seg til våre dagers fælisk-daliske rase. Den fysiske forskjell på disse er at nordiden er smal og slank, cromagniden bred og grov. Særlig har cromagniden bredt ansikt, nordiden smalt. Etter istidens slutt er nordiden i stort flertall i alle nord-europeiske folk og kulturer. Cromagniden lever ikke lenger adskilt med egen kultur, men som en minoritet blant nordidene. Vi vet at nordidene er i flertall i alle indogermanske stammer når vi bare går langt nok tilbake. Det er derfor vanskelig å unngå den konklusjon at indogermanernes urhjem må ligge et sted i landet hvor den nordiske rase ble dannet eller den bredte seg ut da isen trakk seg tilbake. Dette er nord-Europa, innebefattet den vestlige del av Russland; landene omkring Østersjøen. Det indogermanske folk oppsto sannsynligvis i mellom-steinalderen etter istidens slutt i nærheten av Skandinavia.

Rønnaug