Biologisk erkjennelse kom sent til Norden. Vi levde her i nordvest-Europa i lange tider uten fremmede innslag og fikk intet støt til å utvikle et begrep om rase. For oss var ætten det eneste meningsfulle blodsfællesskap. Med den universelle kirkes seier begynte uthulingen av alle anskuelser over byrd, adel, stand forsåvidt som disse var tuftet på blod, dvs. arv. Inntil 1700-tallet hadde kirken og jødenes hemmelige ordener i den grad gnagd vekk vår selvbevissthet at de uten omsvøp og uten å bli motsagt kunne forkynne som "selvinnlysende sant" at alle mennesker er født like. Ennu langt ut på 1800-tallet er vi uvitende som barn om arv, naturhistorie og vår egen forhistorie. Vi germanere hadde helt siden folkevandringstiden og vi skandinaver i det minste siden vikingtiden vært i berøring med kulturarven fra det gamle Hellas, men hvor meget vi enn beundret den, så vi på den som en fremmed, middelhavs- eller orientalsk kultur. Det er den samme feil tankeløse mennesker fortsetter å begå i dag: Man ser på nulevende grekere og antar at oldtidens grekere var likedan på kropp, lynne og karakter. Man har hatt en forunderlig evne til å se bort fra det vitnesbyrd som oldtidens skulpturer har gitt oss, skjønt det er så tydelig at det skjærer en i øyet. Først på midten av 1800-tallet begynner pionerene å besinne seg på de mange andre kjensgjerninger som peker i samme retning. Men de begår en ny feil, de forveksler på ny land og folk i det de tror nordisk rase blant oldtidens grekere må stamme fra nordvest-Europa hvor den er utbredt idag. De formoder en folkevandring tværs over kontinentet som aldri har funnet sted. Som isbreene har trukket seg tilbake har den nordiske rase gjort det, og nordvest-Europa er idag vårt siste tilfluktssted (i Europa). Men for 2500 år siden under Hellas' storhetstid var vi utbredt over hele Europa og langt hinsides. Vi var tallrike og vi hersket; vi avlet sivilisasjon og kultur.
Den som har lest en riktig oversatt Homer bør ha mærket seg at han beskriver heltene - Akilles, Ajas, atridene - som blonde og storvokste. Blonde var de lakoniske og boiotiske jenter. Blonde var også grekernes naboer, trakerne som holdt til omkring Troja ved Hellesponten. Hadde dagens norske badeturister til de greske øyer reist dit for 2500 år siden, ville de ikke funnet et lite svartsmusket folk som er oss fremmed på alle måter, men mennesker til forveksling lik dem selv. Når vi ser bort fra klimaet ville det føles mer som å reise til Sverige enn til våre dagers Hellas. Betraktninger over sprog, rase og kultur gjør det klart at hellenerne hører til den indogermanske utvandringsbølge som begynte i yngre steinalder og hvis utstrålingspunkt ligger i mellom-Europa, vår rases ursete. Grekerne formodes å ha skilt seg ut som eget folk et sted i sørøst-Europa, i Ungarn-Romania -traktene, kanskje i det fruktbare lavlandet sydvest for Karpatene. I yngre steinalder må de ha tatt del i båndkeramikkens kulturkrets sammen med keltere, italikere, trakere og frygere. De har mye fælles med oss germanere: Sproglig sett hører gresk til Kentum-gruppen (germansk, italisk, keltisk osv.) av indogermanske (indoeuropeiske) sprog, men står samtidig Satem-gruppen (slavisk, trakisk, persisk osv.) særlig nær. Ut i fra sprog alene kan man lage kart over disse ulike stammenes opprinnelige hjemsteder. Men likhetstrekkene går mye længre: I tro, sed og rett, i byggeskikk og bosetning, tidsregning, sagnstoff m.m. finner vi mye av vårt eget i deres. Indogermanerne var ikke de første mennesker av (overveiende) nordisk rase som utvandret fra Europa til Afrika og Asia, og grekerne var ikke de første indogermanere til å erobre Hellas. Antagelig har illyrerne vært der før dem, hvis hjem lå i øst-Tyskland eller Polen, men da grekerne rykket inn var disse allerede blitt oppblandet med middelhavsbefolkningen (pelasgerne) og hadde mistet sin nordiske rasekraft. I Albania og Jugoslavia holdt de seg trolig længre. Således ser vi bølge efter bølge av nordiske utvandrere til Europas utposter og til Asia, og alle disse edle arvestammer fortæres og blir til intet gjennom rasekrysning. Hellenerne skulle ikke unngå denne skjebne de heller.
Herodot beretter om hellenernes doriske stamme at dens hjem skulle ligge i et snøland. Selv om hellenerne i likhet med romerne ikke hadde noen historisk overlevering fra tiden før innvandringen, tenkte de seg guder og gudinner som Latona med barna Apollon og Artemis som innvandrere fra hyperboreernes sagnomsuste land. Hyperboreer er en innbygger av landet hinsides nordavinden eller fjellvinden. Hyperboreernes år hadde bare en dag og en natt: vel en hentydning til Nordens lyse sommernætter og mørke vinterdager. Til øya Dilos (i Hellas) kom i følge sagnet gang på gang budbringere fra hyperboreerne og "de blonde arimasper" som Kallimachos kaller dem i sin "hymne på Dilos". Slike sagn er blitt tolket som erindringer om en fjærn innvandring fra nord. Herakles-sagnet ånder av nordisk vesen og er kanskje en mytisk skildring av dorernes ensomme og gudsøkende forfader som de ennu kjente i seg selv. Aristoteles antok at hellenerne var innvandret fra Norden, og Herodot og Thukydides mente at de ikke var Hellas' urbefolkning. På sproglig og forhistorisk grund kan vi i dag sondre mellom 3 innvandringsbølger av grekere til Hellas. Først ute er jonerne, og de kommer allerede mens steinalderen er i færd med å ebbe ut omkring 2000 f.Kr. kanskje, men sannsynligvis i små puljer av ætter og ætteforbund spredt utover et større tidsrom og neppe i samlet tropp. Liksom alle andre indogermanere rykket de trolig frem som landsøkende bondekrigere med oksevogner og griser fra sitt urhjem et sted i nord. 1400-1300 f.Kr. fulgte akhaiernes og aiolernes inntog. De kom fra Donaus nedre løp, men delvis i flere etapper og til sist fra Tessalia og Epirus, fortrengte jonerne fra det nordlige Peloponnes til Attika, hvorfra disse fór ut i Egeer-havet og bosatte seg på øyene og langs kysten av Lilleasia. Aiolere synes også å ha rykket frem fra Tessalia over Egeer-havet til kysten av Lilleasia. Akhaierne utfoldet en makt som satte en støkk i hetitter-riket i Lilleasia, hvilket fremgår av tydet hetittisk kileskrift fra det 14. årh. f.Kr. hvis beretning stemmer forbausende godt overens med overleveringen fra Homer.
Akhaierne bar den såkalte mykenske kultur. De underla seg Kreta hvor de i Odysseen omtales som herskere på denne øy. Mot slutten av det 13. årh. har de visst stormet kreter-kongens palass i Knossos. Omtrent på samme tid fortæller egyptiske innskrifter om et hærtog av libyere forent med "nordiske folk" mot Nilens vestlige delta under faraoh Merneptah og på ny under Ramses III fra 1180-1150 f.Kr.. Egypterne skildrer disse "nordfolk" eller "havfolk" som blonde og lysøyde, og akhaiiske krigerskarer har sikkert deltatt på disse tokter. Odysseen fortæller at akhaierne stadig dro på vikingtokter til Egypt. Egypternes Danauna og Akaiuascha som navn på folk avbildet med nordiske trekk er formodentlig de hellenske stammene danaer og akhaier. Homer oppfattet akhaierne som så mæktige og fremragende at han stundom forbigår de øvrige hellenere som en navnløs fyllmasse under akhaierne. En Atarisias omtales i de hetittiske innskrifter som særlig krigersk og foretaksom: det er Atreus, far til Agamemnon og Menelaos, som må ha hersket i tidsrommet 1250-1225. Dermed kan vi regne ut at den trojanske krig må ha rast omkring 1200 f.Kr., et foretak rettet mot Troja VI anført av akhaierne som minner meget om senere vikingbragder i østerled på Russlands elver til Gardarike, Miklagard og Jorsal, og i vesterled til Danelagen, Normandie og videre. Agamemnons djærve tog mot Troja kan sammenlignes med Robert Guiskards, den normanniske hersker på Sicilias tog mot Bysants. I akhaiernes nyvundne land, liksom på det normanniske Sicilia, hersket et tynt lag av nordiske mænn over en masse av unordiske mennesker.
Da akhaierne først ankom Hellas møtte de en kultur som hadde skriftsprog, en mæktig konge, begrov sine døde og bar langskjoldet som skyddsvåpen. Selv var akhaierne uten skrift, fylket seg i løse forbund under stammehertuger med liten makt, brente sine døde og kriget i full rustning, bare beskyttet av det lille rundskjoldet, slik vi kjenner fra germansk middelalder. I så måte ligner de persere og indere i tidlig tid. Den mykenske kultur er en blanding av akhaiisk og jonisk; Homers helter bærer til dels langskjoldet. Med akhaierne kom de olympiske guder til Hellas, nordiske guder får vi si, i nær slekt med våre norrøne. Gudene i den såkalte minoiske kultur som rådet på Kreta før akhaiernes erobring var av en annen art. Det er tydelig at akhaierne stammet fra innlandet, for de spiste ikke fisk, eller bare når sulten overmannet dem. Mange fiskearter lærte de først i Hellas å kjenne. Homer kaller fiskene "hellige" i betydning av tabu, noe man ikke skal røre og i hvert fall ikke spise. Ett av bevisene for at den nordiske rase holdt til i innlandet i mellom-Europa fra istidens slutt frem til yngre steinalder og der fullførte sin utvikling er at de ulike indogermanske sprog mangler et fælles ord for fisk og mangler et fælles navn på en fiskeart. Sjømannslivet har vi slett ikke i blodet, hvor dyktige sjøfarere vi vikinger enn har vært!
Den siste store innvandringsbølge som skyllet over Hellas var dorerne, eller herakleidene som de også ble kalt, hvorunder spartanerne senere utmærket seg. De skal i følge tradisjonen ha innvandret 80 år efter Trojas erobring, rundt 1100 f.Kr.. Heller ikke disse kom direkte fra sitt urhjem ved Donau eller nord for Donau, men satt først i Makedonia, trengte så videre frem til Epirus og Tessalia, og endelig inn over Peloponnes. Herodot mener at makedonerne var i nær slekt med grekerne og at dorere og makedonere opprinnelig utgjorde ett folk. I Tessalia underkastet dorerne seg befolkningen av hellenske aioler, men annammet deres tungemål. Herfra gikk færden inn i landskapet Doris mellom fjellene Parnassos og Oite som stammen er oppkalt efter.
Dorerne førte med seg den såkalte Dipylon-kulturen av klart nordisk karakter. De bygget sine Megaron-hus i en stil som røper bakgrund i et kaldt nordisk klima: med høy steil gavl som for å la våte snømasser skli ned fra taket og skåne det. Den doriske innvandring bragte nytt friskt nordisk blod til Hellas og en tettere bosetning av nordiske mennesker i landet. Akhaierne og aiolerne hadde på denne tid sikkert allerede mistet sitt beste nordiske blod gjennom kriger og raseskjande: blandingsekteskap med den unordiske urbefolkning. Ingen rase har vært lettere å dræpe enn vår: man yter ingen motstand mot vår våpenmakt, legger seg flat, smisker seg innpå og - resten utretter vår egen tålsomhet, overbærenhet, raushet, storsinn, godtroenhet - vårt lyse, blåøyde nordiske barnesinn som ikke aner ondskapen i verden. Ser man sitt snitt så hisser man den ene nordmann til krig mot den annen og lar dem gjøre ende på hverandre. Det nordiske menneske tror aldrig ondt om andre enn seg selv og sine egne. Hvor vi hersker bringer vår velstand, orden, renslighet voldsom vækst i fremmedbefolkningen under og blant oss inntil vi blir kvalt og dør ut. Det er den samme historie overalt til alle tider. Den hvite mann har dødd ut overalt og tror seg fremdeles udødelig. White man he never learn. Det var derfor lett for akhaierne å beseire restene av jonerne og for dorerne å beseire restene av akhaierne. Nu var spørsmålet bare hvor lang tid det ville ta for dorerne å hensykne og forsvinne.
Akhaierne besatt en høyt utviklet kultur. Vår skapertrang og kunnskapstørst, vår vilje til å heve oss stadig høyere henimot fullkommenhet har vært en av vårt blods argeste fiender. Bildungswahn, Volkstod! Ingen av våre guldaldre har derfor kunnet vare længe; de forbruker vår arvelige dyktighet. Efter hver guldalder ser vi en mørketid - inntil nytt friskt blod strømmer ned fra Norden. Men kilden er ikke uuttømmelig. Når bylivet og høykulturen ansporer oss til selvhævdelse, til å strekke oss til bristepunktet og overstråle alle i kunnskap og kunster, blir barnetallet omvendt proporsjonalt med begavelsen. De som ikke duger til noe kan rolig hengi seg til å følge naturens bud og yngle. De som er skikket til å vinne seg udødelig ry og ære dør barnløse på slagmarken eller i akademier for visdom og skjønne kunster. Dannelsesiveren utarmer folkets arvebeholdning. Paradoks: Jo mer kultur, jo mindre evne til å oppskatte den. Jo mer kultur, jo mindre evne til å skape kultur. De som har nøyd seg med et lavere kulturtrinn har bevart arvesunnheten bedre. Således ser vi de innvandrende akhaiere kulturelt underlegne i forhold til jonerne, men arvelig overlegne, og likeledes senere i forholdet mellom dorere og akhaiere. Akhaierne, svækket av dysgenese og raseskjande, kunne derfor ikke motstå dorerne og ble undertvunget. De beholdt sin frihet, men ble fornedret til annenrangs mennesker, perioikene, som ikke fikk ha noe samkvem med de edle spartiater og ingen innflytelse på statslivet.
Fra Peloponnes bredte doriske stammer seg med tiden ut over et stort område, først til øyene Kythera, Kreta, Melos og Thera, så til Lilleasias sydvestlige kyst og øyriket omkring, og fra det 8. årh. grunnla de kolonier i det vestlige Hellas, i syd-Italia, på Sicilia, ved Bosporus og langs kysten av Svartehavet, og endelig i traktene om Kyrene i nord-Afrika. Dorernes greske sprog, deres dialekt, hadde best bevart det opprinnelige greske sprog, siden de hadde innvandret sist og lidd mindre av forurensning fra den unordiske underbefolknings sprogånd liksom fra dens blod. De håndhevet også strengere rasetukt enn akhaierne hadde gjort, noe spartanerne er særlig kjent for. Av alle doriske stammer holdt spartanerne best fast ved det opprinnelig hellenske som de hadde båret med seg fra mellom-Europa. De fortsatte længe å spise hirsegrøt og ble derfor hånlig kalt hirsegrøteterne. Mange forskjellige enkeltheter vitner om at hellenerne er kommet fra nord: Deres helligdom Olympos ligger på grensen mellom Makedonia og Tessalia; deres helligdom Dodona ligger i Epiros i det nordvestlige hjørne av deres bosetningsområde. Dette må være steder som de nådde frem til før de slo seg ned i det sørlige Hellas. Hellas som siden ble fællesnavn på hele Grekenland, var opprinnelig navn på et landskap i det sørlige Tessalia.
Den førhellenske befolkning i landet kalte hellenerne selv oftest pelasgere. På øyene i Egeerhavet bodde kariske stammer som var kommet fra Lilleasia. Disse ble delvis fordrevet, delvis trællbundet, men flertallet levde videre på stedet som et tykt lag av undersåtter, tallrikere enn sine nye herrer. Indogermanerne skånet alltid sine beseirede motstandere og behandlet dem mildt, mange hundre år før kristendommen så dagens lys. Hvilken raseforskjell på oss og jødene! Når jødene har frie tøyler overfor en slagen motstander farer de alltid frem med størst mulig grusomhet og forsøker å utrydde ham fullstændig. Dødsleirene, den planlagte hungersnød, massakrene, massevoldtæktene osv. i Tyskland efter 1945, og Hiroshima og Nagasaki ryker i erindringen. Mange navn på elver, fjell og steder som er ikke-hellenske eller inneholder en ikke-hellensk bestanddel, vitner om at de fremmede levde videre midt i blant hellenerne: Alle navn som ender på -ossos og -inthos f.eks. er ikke-hellenske. Herodot fortæller at hellenerne i begynnelsen ikke kjente slaveri og ikke holdt slaver; at standsskillet mellom fri og ufri først oppkom efter ankomsten i Hellas. Dette standsskille var et raseskille og var begrundet med værn av blodets renhet. Rasen til den førhellenske befolkning var overveiende vestisk (mediterran) med et forasiatisk innslag. Omkring 2000 f.Kr. anslår man ut fra hodeskaller at 55% av befolkningen var vestisk, 10% forasiatisk, og 35% blandingstyper. De var små eller undersetsige, mørke, brunlige. De egeisk-kretiske malerier fra førhellensk (minoisk) tid avbilder hovedsakelig vestiske mennesker. Illyrerne, som antas å ha vært i Hellas før hellenerne, har ikke efterlatt noe spor av sitt nordiske blod og den hellenske overlevering vet heller intet å berette som kan lede tankene hen til et illyrisk nærvær i steinalderen.
Desværre for raseforskeren brente hellenerne i ældre tid sine døde, så vi kan ikke si for sikkert hvor raserene de var da de krysset Balkan og slo seg ned i Hellas. Men vi har andre indirekte belegg: Hjelmene gjengir hodeskalleformen nøyaktig nok til at vi kan skille mellom langskaller og rundskaller, og de som er funnet fra ældre tid (2. årtusen f.Kr.) viser næsten utelukkende en lang og smal hodeskalleform. Dessuten er hjelmenes størrelse slik at de neppe kan ha tilhørt mænn av vestisk rase, som er adskillig mindre enn oss. Selv for denne grålysning i hellensk historie har vi dog andre belegg i sprog og diktning: Det greske ord for regnbuehinnen i øyet er iris, og det betyr nettopp regnbue. Hvordan falt det hellenerne inn å sammenligne denne hinne med en regnbue? Hos folk med brune eller svartbrune øyne ligner den slett ikke på en regnbue! Men hos folk med lyse øyne gjør den det. Da hellenerne rykket inn i Hellas var de ganske sikkert stærkt nordiske, men upåvirket av omgivelsenes blod har nordiske stammer aldrig greid å holde seg, og under vandringen gjennom Balkan må de ha tatt opp dinarisk blod i tillegg til hva de fra før hadde av fælisk og østisk(alpint). De førende ætter, som atridene i den trojanske krig, må ha vært meget raserene - men de var sløsaktige med sitt dyre blod, og de feige av blandet herkomst som holdt seg i baktroppen og overlevde gav sitt tilsmussede blod videre til senere generasjoners grekere. Pionertidens ufordærvede hellenere er nok blitt foreviget i gudene og gudinnene, for som Aristoteles påpeker i sin "Politeia" skaper mennesket sine guder i sitt eget bilde, i egen skikkelse og med egen karakter, bare mer fullkomne og rendyrkede. Iliaden kaller Atene blåøyd, Demeter blond, Afrodite guldhåret; nereiden Amateia kalles blond; av heltene kalles Menelaos, Akilles og Meleagros blonde; av kvinnene Helena, Briseis og Agamede. Trojaneren Hektor kalles derimot som fremmed og fiende svarthåret. Odyssevs kalles i Odysseen ett sted blond, et annet mørk, et tredje sted sies han å ha mørkt skjegg. Helenas skjønnhet skildres inngående: hun har silkebløtt blondt hår, næsten gjennomsiktige øyne, roser i kinnene og røde lepper, blendende lys hud, smale hvite hænder - lutter nordiske legemstrekk, nærmest et raseideal. Videre finner vi uttrykk som hvitarmet, sølvfotet, "skimrende føtter" om gudinner og dødelige, "den rosefingrede Eos" (morgenrøden), og navn som Galateia og Leukotea der antyder melkehvit hud.
I Odysseen sies Atene på ny å ha blå øyne, Afrodite gyldent hår; Radamanthys og Aurora sies å være blonde. Derimot kalles Poseidon mørkhåret og mørkøyd, for han er en førhellensk gud liksom Ares og Hefaistos, han hører til de halvt dyriske gude- og demongestaltene fra steinalder-kulturen ved Middelhavet. På Parthenons gavl var Atenes seier over Poseidon i striden om landskapet Attika avbildet. Blant heltene kaller Odysseen på ny Menelaos blond, blant kvinnene Penelopeia og Hermione. Hvor Penelopeia på sjelen minner om tidlige germanske kvinner, om goter-, burgunder- og vikingkvinner! I hymnene som tilskrives Homer kalles atter Atene blåøyd, Latona guldhåret og Ganymedes blond.
Hesiod, som levde rundt 700 f.Kr., forestiller seg sine guder og helter som blonde. Ariadne og Joleia kaller han blonde. Han røper en hel del om sin tids samfund når han bemærker at rikdom ledsages av mot og dyktighet: Samfundet var ennu strengt lagdelt med nordisk adel over fremmed almue; ingen hellensk ætt var trykket ned i fattigdom og ringeakt, og ingen fremmed kunne skaffe seg rikdom ved handel, forretning eller åger. Det var et autoritært før-kapitalistisk samfund; pengene hadde ingen makt, blodsadelen hersket. Hellenernes skjønnhetsideal gikk ikke bare ut på å være lys i hud, hår og øyne; andre nordiske rasetrekk på kroppen nævnes, særlig at man skal være høy, storvokst. Sammenstillingen "vakker og høy (eller stor)" opptrer flere ganger hos Homer og Herodot. Århundre senere betoner Aristoteles det samme i sin Nikomachiske etikk, at man ikke er vakker med mindre man er høy. I Iliaden kommer flere ganger den forestilling til uttrykk at forfædrene var høyere av vækst - vel et vitnesbyrd om raseblanding, for selv om akhaierne var såpass færske i landet at de ikke hadde rukket å bli grundig bastardisert, forholdt det seg anderledes med massene av hoi-polloi bak i rekkene som delvis var av jonisk opphav eller slett ikke av hellensk opphav, men pelasgere som hadde smeltet sammen med hellener-folket og glemt sin gamle identitet. Iliaden kjenner bare to mænn med mørkt, kruset hår, næmlig Eurybates, Odyssevs herold, mørkhudet med runde skuldre, og Thersites, denne "umåtelige skravlebøtte" som rasisten Homer kaller ham. Thersites var den første greske demagog; på Ilions tid ble slike giftige undermennesker ennu holdt strengt i øret og torde ikke vigle opp massene. Efter å ha liret av seg sine fornærmelige spissfindigheter blir han prylet med stokk av Odyssevs til almen munterhet. Men århundre senere da den klartskuende adelsmann svant og instinktløsheten bredte seg, kunne utøy som Thersites krype frem fra sitt skjul og svinge slangetungen som pisk over en utmattet hellenerdom innfor et hav av bastarder og fremmede. Han er akkurat slik på kroppen som man forventer av sinnelaget: pukkelrygget, krumbeinet, en halt, hinkende krøpling i færd med å bli skallet. Hans "tilspissede hode" tyder på forasiatisk rase, den rase som gjennom alle århundre har forsynt oss med demagoger i Europa, ikke minst jødene, liberalerne og marxistene.
Omkring 650 f.Kr. levde i Sparta dikteren Alkman. I en av sine sanger berømmer han håret til sin kusine Agesichora: det blomstrer som ublandet guld over et sølvlysende ansikt. I hymnediktningen til Pindaros fra Theben, som levde i det 5. årh. f.Kr., fremstår grekerne ennu som et nordisk folk. Han besynger gudene som blonde slik Homer gjorde, f.eks. at Apollon har gyldent hår, at Bakchos og karitene er blonde, men han skildrer også enkelte som mørkhårede, som musene og Evadne. Når han besynger grekerne som de "blonde Danaer" foran edle slekter i Delphi, kan vi gå ut fra at tilhørerne var blonde, ellers ville sangen ha virket støtende. Legen Hippokrates (460-377) omtalte blå øyne som noe alminnelig, og la mærke til at forældre med blå øyne alltid føder barn med blå øyne. Han mente også at slike med lange hodeskaller føder likt. Altså var han alt den gang på sporet av arvelovene og iakttok rasetrekkene. Efter hans tid, efter den peloponnesiske krig som utryddet den hellenske adel av nordisk rase, var blå øyne ikke længer alminnelig!
Nu er ikke den nordiske rase alene om å ha blå øyne og blondt hår, men den østbaltiske rase var på denne tid begrenset til midt- og nord-Russland og kan ikke ha bidratt noe til grekernes rasetrekk; den fæliske rase viser intet tegn til nærvær i Hellas før i sen hellenistisk tid da keltiske og germanske stammer vandret sørover og østover i Europa. Den hellenske billedkunst fra 600 f.Kr. og fremover bekræfter med all tydelighet den nordiske rases stærke stilling i Hellas, selv om vi må ha klart for oss at kunsten næsten bare avbildet det øvre lag av edle mennesker, altså nordiske mennesker, samt gudeskikkelser hvor nordiske rasetrekk på kropp og sjel ble rendyrket men også dæmpet for å jænke seg hellenernes vektlegging på måtehold. Hellensk kunst har i forhold til germansk noe feminint ved seg, en hang til overforfinelse på bekostning av kraft. Slavene og de som ikke var borgere av polis, og som til alle tider utgjorde et flertall av befolkningen i landet, hadde sikkert meget lite nordisk blod i seg. Billedkunsten viser også en del unordiske trekk, tydeligst er de dinariske, og det er som ventet med tanke på vandringsveien til Hellas over Balkan. Skulpturene som er formet fritt uten å skulle ligne på en modell viser at hellenerne ikke kunne forestille seg skjønnhet eller heltemot i annen legemliggjørelse enn nordisk. Et fremragende eksempel er "jente" av Praxiteles. Ikke-nordiske trekk tjente kun til å kjennetegne det latterlige, motbydelige, barbariske: undersetsige skikkelser, runde og brede hoder og ansikter, stumpnæser eller elefantnæser, tykke lepper, korte halser, tyrenakker, kruset hår, mørke farver. De malte sine skulpturer, og enn i dag finner man rester av farvestoffer på dem som før perser-krigene i alle fall alltid er gule eller rødlige i håret. Fra det 4. årh. f.Kr. har vi terrakotta-figurer fra Tanagra med rødblondt hår og blå øyne. På den tid må de ha fremstilt et skjønnhetsideal og ikke middelborgerens utseende; slavene avbildes mørke i hår og øyne. Der går imidlertid en kløft mellom den høye kunst og kunsthåndværket som står på meget forskjellige trinn av rang og anseelse i samfundet. Håndværket ble utført i fabrikker av slaver fra Lilleasia og Orienten, og avbildede skikkelser er forvrengt i retning deres rasetrekk.
Satyrer og seilener avbildes med østiske (alpine) rasetrekk slik vi gjør med nisser og dværger. Sokrates var en unordisk mann fra det greske folks laveste lag og han hadde slike legemstrekk, noe selv virkelighetstro skulpturer viser. Xenophon skildrer Sokrates som undersetsig, bredskuldret, med tykk hals og hængende vom. Han viser også unordiske sjelstrekk, som mangel på avstandsfølelse, tilbakeholdenhet, fornemhet: han generer seg ikke for å tiltale fremmede på gaten, legge seg opp i deres samtaler, trenge seg innpå folk uten foranledning. Han fremstår som en snusfornuftig spissborgerlig pratmaker, et bymenneske, et torvmenneske; traff vi ham på gaten i Oslo uten å kjenne ham ville vi ta ham for en boms som har mistet en skrue. Men da ville vi gjøre ham urett, for Sokrates hadde tross sin unordiske legning et edelt sinnelag, han var heltemodig på sin egen måte, og han forbløffet sine samtidige hellenere, for de ventet ikke en slik sjel i et slikt legeme. En anekdote som stammer fra Cicero: "Sofisten og fysiognomikeren Zopyros fikk en gang øye på Sokrates i Aten uten å kjenne ham og sa til sine ledsagere at ansiktstrekkene røper en doven ånd og kjødelig begjær. De lo av dette og fortalte siden Sokrates det. Denne svarte at han vitterlig har anlegg for slikt, men at han har overvunnet dem ved fornuft." Man forstår hvorfor atenerne måtte forbauses over denne mann. Men han kunne ikke gjøre hellenerne noe godt. Hans ståsted var i en fremmed rasesjel og hans råd måtte virke forvirrende og oppløsende. Han forkynte at alle mennesker kunne lære seg dyd, slik han selv hadde måttet lære seg den siden han ikke hadde den i blodet. Hva er dyd? I datidens Hellas var det de normer den nordiske adel i århundrenes løp hadde trukket opp på grundlag av nordisk livssyn og nordiske værdier, en iboende blodsgitt vilje. De som i likhet med Sokrates ikke hadde disse arvede anlegg måtte lære seg normene og øve selvtukt, tilpasse seg, imitere, en utvendig streben efter å innordne seg og bli godtatt, sosialt akseptert. De øvre lag i det hellenske folk hadde helt andre behov og siktemål. For dem var det maktpåliggende å øve åndelig hygiene og holde fast ved sin egenart, renske ut fremmedlegemer og styrke stillingen til de seder og skikker, den kunst og diktning som uttrykte og bekræftet denne egenart. Kulturens og religionens oppgave er i almenhet å uttrykke rasesjelen for å tydeliggjøre raseforskjellene, formæle jævnbyrdige og bygge skranker mot rasekrysning. Et stort kunstværk utretter å bringe en i umiddelbar berøring med ens sjel, til å skue den klart og elske den, til å søke den i andre og sky alle som er den fremmed. Kunsten befæster fællesskapet. Vi overlever ikke uten artsriktig kunst.
Fysiognomi, studiet av sammenhængen mellom ansiktstrekk og -uttrykk, kroppsholdning osv. på den ene siden og karaktertrekk på den annen ble gjenstand for studium i Hellas' sentid da rasekrysningen var langt fremskreden og frembragte en flora av bastarder av usikkert vesen. Den rase Sokrates tilhørte, den østiske, var tilsynelatende lite utbredt i Hellas og den vakte derfor oppsikt. Langt vanligere ble efterhvert den forasiatiske rase som strømmet inn fra Lilleasia og Midtøsten langs handelsrutene og formerte seg hurtig, akkurat som vi selv opplever i dag. Disse menneskene utgjorde befolkningens laveste sjikt, men de ventet på sin sjanse, et svakhetstegn fra de nordiske herrer. Idag består den "greske" befolkning hovedsakelig av denne rase, slik også Norges befolkning, ja hele Europas befolkning kommer til å gjøre om femti år. Teater-maskene, skulpturene, vasemaleriene som gjengir forasiatiske trekk viser at hellenerne fant dem stygge og motbydelige, men den hvite manns store toleranse, manglende fremmedfrykt - utilstrekkelige immunforsvar - tillot dem å slå seg ned i Hellas og overta landet. Déjà-vu. Men selv i Hellas' tidlige tid kan ikke et slikt raseinnslag ha vært helt ukjent selv i folkets øvre lag, for ingen ringere enn Odyssevs, den rent nordiske Penelopeias ektemann, viser enkelte forasiatiske trekk og er ikke længer en kjærnenordisk helt. Det betyr ikke at så var tilfælle alt under trojaner-krigen, men på den tid Odysseen ble diktet i den utgave som ble nedtegnet og ført videre. Han er for innsmigrende, listig, formår å leve seg inn i andre menneskers sjelsliv i en grad som er utypisk for nordmænn men utmærker forasiatene. Beskrivelsen av hans utseende bekræfter dette fremmede innslag i blodet, for ett sted kalles han blond, men to andre steder henholdsvis mørkhåret og mørkskjegget.
Det gamle Hellas' historie er en rasekamp som berører alle livets områder, begynner med de nordiske helleneres inntog og erobring, og ender med deres undergang. Selv broderkrigene mellom grekere og persere og mellom atenere og spartanere er en rasekamp mellom riker hvor nordisk ånd beholder overtaket i statsforfatning og folkeskikk og riker hvor det førende nordiske lag viser seg for svakt og lar samfundet utarte under innflytelse av fremmed ånd og blod. Det er i så måte nærliggende å sammenligne konflikten mellom Sparta og Aten med den mellom Tyskland og England i det 20. århundre. La oss prøve å skille de ulike rasekomponentene i samfundslivet i Hellas ad. Mange tror at en forskjell på hus og templer i Norden og i Hellas er at vi bygget i træ mens hellenerne bygget i sten. Men den eneste grund til at vi i dag bare ser stenrester efter oldtidskulturen i Hellas er at træværk er så meget mer forgjængelig enn sten. Man kan rive stentempler omkull og styrte dem i grus, men ruinene blir liggende, store stenblokker og søyler og fragmenter av skulpturer. Et trætempel kan man brenne ned til grunden og forvandle til aske og ingenting. Grekerne bragte det nordiske hus til Hellas, som de kalte megaron, og det var et træhus. Også templene var i begynnelsen av træ. En meget viktig forskjell på hellenere og pelasgere er at de første, liksom alle indogermanere, hadde en faderrettslig ordning (patriarkat) mens pelasgere, forasiater og andre fremmede i Hellas hadde en moderrettslig ordning (matriarkat). Troen på at sjelen kommer til himmelen, dvs. til gudene eller paradis, efter døden er en pelasgisk forestilling. Grekerne liksom germanerne trodde at de døde fór ned i dødsriket, en dyster underverden, til Hades eller Hel. Svelt i hel! Til Hel kom man når man sultet ihjel eller døde på sotteleie. Det var først de kristne, som middel til å omvende folk, der fortegnet Hels rike som et helvete av pinsler.
Den berømte kulturarv fra Hellas, Homers livssyn, helte- og gudesagn og myter, vitenskap og filosofi inntil Platon og Aristoteles, kunsten inntil det 4. årh. f.Kr., siden spredt og stadig sjeldnere, er den nordiske ånds værk. At grekerne har så mange guder beror på at de for å tekkes det vestisk-forasiatiske befolknings-substrat anerkjente deres guder. I gudeverdenen er bare Zeus, Atene, Apollon, Artemis og Hestia egentlig nordiske guder; Poseidon, Ares, Hermes, Dionysos, Demeter, Hera, Hephaistos, Afrodite er alle førhellenske guder eller gudinner. Disse ikkegreske guder ble mer eller mindre omdannet og innpasset i den greske tros- og tankeverden, men da det nordiske grep om Hellas senere løsnet gjenvant de sitt gamle fremmede vesen. Den nordiske er en helterase, en herrerase, og helteblodet strømmer så rikt at det ofte ikke kan holdes oppdæmmet innenfor manndommen men skyller over i kvinnens årer. Vi finner derfor heltinner og kampberedte kvinner i hellenske myter og sagn liksom vi finner dem i germanske, og de opptrer sogar i historien, tenk på nordiske Jeanne d'Arc. Odysseens ekte nordiske kvinneskikkelse, Penelopeia, er heltemodig på en kvinnelig måte; den blonde blåøyde gudinne Atene er væpnet som en valkyrje og stridbar som Gudrun (Kriemhild). Historisk kan Hellas stille den mærkværdige kvinne Telesilla som diktet sanger om slag og i 510 f.Kr. skal ha ført kvinnene av Argos an i forsvaret mot spartanerne. I Afrodite-tempelet i Argos skal hun ha vært avbildet i det hun setter hjelmen på hodet. Heltesinnet og heltediktningen er fælles for alle indogermanske folk i tiden før den nordiske rase døde ut, hvilket den nu har gjort i alle disse folk unntatt hos germanerne.
Hellas' mangslungne religiøse fremtredelsesformer og mangfoldige vesen var et til synes uløselig problem inntil historien ble opplyst av biologisk innsikt. Det første stadium i Hellas' religiøse "utvikling" var preget av tro på demoner og fetisjisme. Hvordan skulle man forklare overgangen herfra til Homers strålende verden av olympiske guder? Og hvorfor skulle religionen "forfalle" fra dette andre stadium til det siste, hvor noe vesentlig ved det gamle gjenopptas og man hengir seg til trolldom og magi, transe og ekstase? I tempelet syntes å utspinne seg en strid mellom Apollon og Dionysos, hvor Apollon har overtaket i en midlere epoke, men til slutt må gi tapt. Raselæren kunne forklare dette meget enkelt: Apollon uttrykker den nordiske rases sjelsliv, Dionysos den vestisk-forasiatiske rasekrets' sjelsliv. Religionen er til enhver tid et speilbilde av rasenes medgang og motgang. Apollon er lysets gud, en ordnende makt som sørger for en sedelig og lovmæssig orden i verden; han former og bygger, gir mennesker og ting karakter og fasthet, har dannet kosmos fra kaos. I det hellenske statsliv ble dette til dyd og mandighet, besinnelse og måtehold.
Som jeg var inne på må også forfatningen i det greske polis til enhver tid forstås som et stadium i en fremadskridende rasekamp. I Sparta var menneskene inndelt i 3 klasser eller kaster: øverst spartiatene av raserene doriske herrer; under dem perioikene av oppblandede akhaier, som var frie men skattskyldige; på bunden helotene som besto av de pelasgere som alt akhaierne hadde undertvunget og andre fremmede, og disse var livegne træller. Spartiatene fikk tildelt land av staten som ikke kunne sælges men gikk i arv fra far til sønn. Egentlig anså man all jord samt helotene for å tilhøre staten. Spartiatene skulle forvalte sine gods og forøvrig vie seg til krigstjeneste; handel og erværv var dem forbudne, dette ble varetatt av perioikene. Helotene ble behandlet hårdt, men de kunne ikke dræpes, sælges eller frigis. Da de vokste svært i antall på grund av sin barnrikdom, ble de når leiet syntes truende slaktet ned av staten til et passende antall. Spartiatene glemte ikke at deres tilværelse berodde på erobring og overlagring; de visste at de var omgitt av fiender og måtte være forsiktige. I det 5. årh. ytrer Spartas feltherre Brasidas: "Vi er få midt blant mange fiender". I 464 f.Kr. ble Sparta ødelagt av jordskjelv og helotene i Messenia grep sjansen og gjorde opprør. Det tok spartiatene og perioikene ti år å slå opprøret ned; det viser hvor utsatt de var. Spartiater kunne ikke inngå ekteskap med andre enn spartiater. Barn av løse forbindelser mellom spartiater og heloter ble frie men ikke fulle borgere, eller først efter å ha bestått en spartiatisk oppdragelse med strenge krav til ytelse. Det kan virke strengt på oss med vår ultraliberale oppmuntring til raseskjande, men det var for slapt til å hindre forurensning av det nordiske blod hos adelen. Forurensningen tok tid, men den fant sted. De burde selvsagt ha forbudt all seksuell omgang mellom spartiater og perioiker eller heloter og avlivet avkom av slike forbindelser.
Den lykurgiske forfatning prøvde ubevisst å opprettholde raseskillene og bevisst å fremme arvesunnhet. Man hadde plikt til å gifte seg, og barnerikdom bragte ære og belønning. Spartanerne var de første i verden til å øve rasehygiene ved lov, og de regulerte både hvem som kunne avle med hvem og hvilke nyfødte barn som fikk leve. Xenophon skrev om dette: "Det er lett å se at disse midler måtte frembringe en i vækst og styrke overlegen stamme. Man finner ikke lett et sunnere og dugeligere folk enn spartanerne." Spartanerne kjente rasestolthet og følte seg som de eneste raserene hellenere. De blonde spartanske kvinners skjønnhet var berømt, og de var sunne og kyske. De hadde også en friere stilling og større innflytelse enn annetsteds, hva nordiske folk er kjent for. Men heller ikke Sparta kunne værge seg fullt ut med hell mot den sott som kalles "opplysning", mot liberalisme, individets rettigheter og humanitetstanker. Ideen om det egennyttige og selvtilstrekkelige individ og alle menneskers likhet rottet seg sammen med store blodtap i kriger, som hovedsakelig rammet spartiatene, og fremtvang reform i forfatningen som først ga perioikene og senere til og med helotene like rettigheter. Plikt, ære og fællesskap gikk i oppløsning, og frem trådte kapitalismen, symptomet på livstruende sedelig forfall. Idag finnes det ikke spor igjen på denne Jord av det en gang så guddommelige Sparta.
Det som er viktig å forstå i Spartas historie, liksom i Atens og enhver annen opprinnelig nordisk stats, er at de politiske ideer, krav og kræfter som vokser frem hænger nøye sammen med raseforvandlingen i staten. Blir det nordiske blod først fortynnet i krig eller forurenset ved at fremmede rykker opp i den nordiske herskerstand, så svækkes enheten og samdrakten i staten. Fremmed blod betyr fremmed sjel, fremmed vilje, splid, og dette river staten i stykker. Uten et stærkt fællesskap er det ikke mulig å ha en stærk stat, og da dukker individualismen og liberalismen opp. Fælles værdier og overbevisninger, et klippefast syn på hva som er ærefullt og hva nedrig, er forutsetningen for det idealistiske liv i selvoppofrelse. Når disse faller bort sniker man seg unna sine plikter, men skriker desto høyere på sine rettigheter. Man blir et egennyttig privatmenneske som kun er beskjæftiget med materielt erværv. All kultur dør. I statslivet inntrer korrupsjon og tyranni; i næringslivet kapitalisme, åger. Svækkelse av blodet er på denne måten årsak til svækkelse av staten (og sedene), men svækkelse av staten er i sin tur årsak til svækkelse av blodet i en ond sirkel, fordi stændene og raseskillene brytes ned og arvesunnhets-politikk opphører.
Mens det nordiske blod i Sparta inntil utgangen av peloponneser-krigen hovedsakelig gikk tapt gjennom krig, skjedde det i Aten også ved rasekrysning og politiske intriger i det stadig mer utartende demokrati. Spartanerne hadde innvandret nyligere og var mer rasebevisste enn atenerne. I Aten var det mer besittelser enn rase som tællet. Stændene i Aten var fra topp til bund adel, bønder, håndværkere og slaver. Men dette var altså i Aten, i motsetning til Sparta, ikke raseskiller: nordiske hellenere, krigsfanger, kunne være slaver, og rike fremmede rykket tidlig opp i adels-standen (godseier-standen), noe som skjedde med Drakons forfatningsændring i 620 f.Kr. Drakon innførte nye standsskiller: godseier, ridder, småbonde og rettsløs. Kriteriet som bestemte hvilken stand man tilhørte hadde intet med arv eller avstamning å gjøre; man ble ganske enkelt plassert efter formue og evne til å betale skatt. Aten var tidlig blitt hjemsøkt av åger og hadde mange gjeldsslaver; disse småbøndene befridde den berømte lovgiver Solon. Ved å gi mange nordiske småbønder en trygg og fri tilværelse tilbake gjorde han mye for å bevare vår rase i Attika. Folkeforsamlingen, hvor også den laveste stand hadde adgang, vokste i makt og ble til slutt despotisk - det velkjente atenske demokrati. Den demagog som kunne vinne massenes - misnøyde trællers - gunst ved å hetse den nordiske adel, svingte seg opp til tyrann. Dette foregikk i det 7. og 6. årh. f.Kr. efter at adelen var gått tallmæssig tilbake. Fordi tyrannene var avhængig av massenes gunst, lot de pøbelen av fremmed opphav plyndre og myrde velstående nordiske familier. I mange byer ble næsten alle fornemme mennesker dræpt. Da tyrannene ble styrtet ble også deres fornemme tilhængere, som før var blitt skånet, utryddet. Slik var det hellenske demokrati. Alle som var rike og kraftige i sjelen ble forfulgt og dræpt. Det var en rasekrig mot nordisk blod. En medvirkende årsak til at de gamle konger måtte vike for tyranner og pengefyrster var innføringen av en fælles gresk pengevaluta, som styrket pengemakten på bekostning av blodsmakten. Kongen var en nordisk mann, tyrannen forasiatisk. Demagoger og tyranner har i Europa næsten alltid kommet fra den forasiatiske rase; man må tenke på jødene i Sovjet-Judea. Men i Hellas førte raseblandingen også til at blandingstyper mellom konge og tyrann oppsto.
Tyrannenes herredømme i Aten tok slutt ved spartansk inngrep, men det ble ikke slutt på demokratiet. Man må ha klart for seg at 3/4 av befolkningen i Aten besto av slaver innført fra Lilleasia og Orienten. Handel og pengeforretninger ble stadig mer fremherskende, og jordbruket, som alene kunne holde den nordiske rase sunn og sikre ættesamholdet og fruktbarheten, gikk tilbake. Adelen drev ikke længer selv sine gods (storgårder), men overlot dem til slaver og flyttet til byene. Småbøndene hadde vanskelig for å greie seg og måtte kjæmpe mot eiendomsspekulanter. Atenerne var ikke oppfylt av noen bastardiserings-iver, noen selvmordsdrift, som den hvite mann er idag, men det fantes heller ingen lovfæstede skranker mot fremmed blod, og derfor trengte det inn i alle samfundsstænder. Man var blitt liberale og hver og en skjøtte sin egen rikdom og lykke, hva det enn innebar. Demokratiet var en følge av at nordiske mænn ikke længer var mange nok, renrasede nok, sammensveisede nok til å holde på makten og opprettholde et statsvesen av nordisk art under førerprinsippet. Maktkampen efter tyrannenes fall vant Kleisthenes i spissen for de lavere stænder. Han innførte en ny forfatning som skulle forinte adelens rettigheter og anseelse, og gikk også til angrep på alle forbund av høyværdige mennesker, oppløste sogar ættene selv. Han gjorde fullborgere av mange halvborgere og skjøv således maktens tyngdepunkt enda dypere ned i massene av fremmede undermennesker. Ostrakismen gav folkemassene anledning til å forvise personer som mistenktes for å ville gjøre slutt på deres herredømme, og denne straff rammet naturligvis fremragende nordiske hellenere som massene hatet. Perser-krigene 490, 480 og 479 f.Kr. påførte atenerne tross seier et blodstap, og som vanlig størst hos dem med gode arveanlegg, som ikke længer kunne utlignes ved fødsler fordi fruktbarheten var gått ned. Efter å ha rømt Attika og vendt tilbake viste det seg vanskelig å gjenopprette bondestanden.
Stoltheten over å ha beseiret perserne førte under Perikles til et blomstrende kulturliv. Kanskje følte begavede mænn nu også at det hellenske folk nærmet seg slutten og ble ansporet til innsats. Demokratiseringen i Aten fortsatte med utleveringen av domstolene og statsembedene til den gemene hop. Hadde nordisk besinnelse og måtehold ennu hatt noen innflytelse i statslivet ville broderkrigen, peloponneserkrigen, som brøt ut i 431 f.Kr. vært unngått eller ført mer skånsomt og ikke så længe. Men den egentlige makt lå nu hos pengefyrster og profitører som tjente store penger på krig og bestakk statsmænn, stilte med egne politiske kandidater. Mens Atens lysende personligheter ble fordrevet fra byen eller fængslet, ble krigen ført stadig dypere inn i vanviddets natt. Perikles dør alt i 429 av pest. Garveren Kleon, en mann fra rennestenen som hater Spartas aristokratiske forfatning og har vunnet makt over massene i Aten driver atenerne til barbariske dåd, og Sparta svarer med samme mynt. I 404 har Sparta "vunnet" og begge folk og stater er utmattet og ødelagt for alltid. Efter denne tid ebber all kunst og filosofi hurtig ut, og knapt noen personlighet av rang er å spore. Sedelig forfall og forvandling følger: Med svinnende nordisk ånd blir husfruen, den gifte kvinne, ufri, og kjønnslivet prostitueres, kvinnene blir konkubiner og elskerinner - hetærer - ikke hustruer og mødre. Man tror på alle menneskers likhet. Sofisten og drømmetyderen Antiphon: "Fra naturen er vi alle, hellenere som barbarer, skapt like". Det påminner om ordene i USAs forfatning.
Hellenerne døde som rase, men deres sprog og andre utvendigheter førtes videre av fremmede som hellenisme. Senere tiders mennesker misforsto Hellas som dannelse; forsto ikke at hellenerne hadde kjæmpet for å overleve som rase. En bemærkelsesværdig mann vokser opp under peloponneserkrigen: det er Platon. Han var atener, men han var også adelsmann av godt blod, og han innså at forholdene i Aten måtte føre hellener-folket i graven. Han tok utgangspunkt i den gammelspartanske lykurgiske forfatning og bygget en stat i tankene som skulle sikre folket varig sunnhet og styrke, og det best mulige førerskap. Platons visdom kom for sent til å redde det hellenske folk, men den roper nu mot oss germanere som er på vei mot det samme historiske stadium som han opplevde i Aten. Måtte vi akte hans råd før det er for sent.