Samarbeid

Det er blitt vældig mange nasjonalsinnede skribenter, bloggere, kommentatorer på nettet. Mange emner synes analysert i stykker og gjennomlyst inn i de mørkeste kroker og ned til sine minste bestanddeler. Hvor meget mer kan sies? Er det noen av oss i dag som ikke skjønner skaden masseinnvandringen av svartinger volder? Er det noen som ikke innser rasens betydning og kan gjendrive det raseblandede multikriminelle samfunn? Hvem har det ikke gått opp for at jødene hersker og driver sin vilje igjennom på alle områder? Finnes det to meninger om det jødiske okkupasjonsregimet i Ukraina eller sionistmassakren i Gaza? Kan noen lukke øynene for den truende nordiske folkedød gjennom ufruktbarhet og rasekrysning? Mange vet alt de behøver å vite. Oppgaven som ligger foran oss dreier sig ikke så mye om politisk teori længer. Kanskje er den abstrakte tenkning en gift vi har fått inn med sivilisasjonen. Det ville nok vært bedre om vi tenkte mindre og levde mer.

For tenkningen skal ha en mening. Den skal være knyttet til blod og jord og gjøre livet bedre for oss. Se hvordan det er i dag: Folk tenker og skriver og legger ut på nettet eller utgir bøker - og så skjer det ingenting. Bøkene samler støv og blir glemt. Ingenting forandrer sig. Ta diskusjonsfora på nettet - skyldes den evindelige snakkesalighet bare narcissistisk selvnytelse? Tror noen for alvor at en debattråd noensinne kommer til å slutte med "Det gjør vi, dere, kom igjen!"? I så fall blir også det bare ord, et papirfly som kastes ut av vinduet mens mannen bivåner dets flukt. Selv står han igjen og flyr ingen steder. Vår tids elendighet er at menneskene lever i et abstrakt univers av ideer og fremtidsplaner. De holder til i et avlukke uten faste bånd til andre mennesker. De tør ikke leve som det de er skapt som: celler i folket. De er privatpersoner som drives av et system.

Men alt deres abstrakte opprør i tanken brenner inne i deres hoder og syns ikke i måten de lever på. Vi er fanger i et system. Vi protesterer anonymt for all verden, men følger dog med på ferden. Det er som om vi var frie i våre sinn men våre kropper roboter styrt av en hemmelighetsfull makt utenfor oss som alle er undergitt. Kanskje er problemet at folk er redde for hva som kan skje om de trer ut av maskineriet og lever fritt. Kanskje har de glemt sin natur og ikke længer vet hva frihet er? Hvordan skal man gjenoppstå som menneske når man gjennom et langt liv er skolert til maskindel?

Hva folk ikke synes å forstå er at politisk forandring ikke kan komme gjennom å overbevise andre om visse ideers og teoriers riktighet. Bare én ting duger: å bryte regimets makt. Hvor har det sin makt fra? Dig. Det er din slaviske underdanighet, det at du blindt oppfyller dine "plikter" som gjør det mæktig. Du kunne slutte med det når som helst, men det gjør du ikke. Tross at du foregir å ha et helt annet livssyn enn folk flest lever du akkurat som de. Du frykter konsekvensene av ulydighet, av å kaste dig ut i det ukjente hvor alt flyter. Du føler på dig at det vil medføre store ofre - er det verdt det? Er det ikke bare å stange hodet i en vegg som aldri kommer til å rase?

Jeg tror mange av oss har mot til å ofre. Vi kunne i visse fall ofre selve livet. Men det må være godt for noe, det må nytte. Det vi frykter mest er ikke døden men meningsløsheten. Meningsløst offer, meningsløs lidelse, meningsløs død. Om noe kan drive oss til å våge dette så må det være følelsen av meningsløst liv, et liv som ikke er noe liv men bare en mekanisme. Er du tilfreds med din tilværelse som lønns- og gjeldsslave, som yrkes- og karriæreslave under finansdiktaturet? Folk sysler med yrker og fag som er så naturfremmede at de fortviler om de bare et øyeblikk kommer fri fra den feberaktige besettelsen og kan se sig selv i speilet, reflektere over sin tilværelse og hvordan livet kunne ha vært. Tenk på alt som kunne ha fylt ditt liv om du bare var fri fra alt!

Da mener jeg ikke bare økonomisk frihet. Jeg mener først og fremst fri fra besettelsene i den moderne sivilisasjon. Jeg sikter til at røttene og naturen i oss igjen må ta over. Det må bli slutt på at vi pendler frem og tilbake mellom bolig og kontor dag efter dag, år efter år, uten at vi egentlig vet hvorfor, uten at vi har valgt det eller vil det. Vi føler alle at vi bare må. Men hvorfor må vi? Hvorfor driver vi med dette? Vi har hus og gjeld, familie å forsørge, regninger å betale - men egentlig er det ikke dette som holder oss på plass. Det er noe annet. Det er det å bryte systemets regler, slutte å tjene, slutte å adlyde. Vi føler at det skulle føre til at den uhåndgripelige makt der ute skulle falle ned over oss som en slegge. Man ville bli en ikkeperson som ingen har noe med å gjøre. Dine tidligere venner skulle late som om de ikke ser dig når de møter dig på gaten.

Den som bryter ut og blir fri oppdager at han ikke længer har noe å snakke med systemslavene om. Alle samtaleemner, ja selve måten å snakke sammen på, er motestyrt. Det er innprentet i oss for at vi skal befæste status quo. Selve rytmen og tempoet i samtalen, minene, gestene er egentlig dressur. Vi følger pulsen i storbyen, fanger opp signaler med våre sosiale antenner og bøyer oss for kodifiserte forventninger. Vi følger flokken uten å ha noen anelse om hvor det bærer hen, hvorfor vi gjør det, hva det gir oss, hvem som vil dette og har bestemt det. Det er mote, livsstil, vaner, måter - ja, det er noe som egentlig ikke har noe navn fordi alternativ mangler. Det er ikke noe folk skal kunne tenke på og vælge bort. For da ville hele den kapitalistiske samfunnsbygning rase sammen.

Tenk på byråkratiet, på regelvældet og paragrafjungelen, på advokatvesenet og domstolene, tenk på bank- og gjeldspengevesenet, massemedia, de politiske partiene, politiet, skattevesenet, universitetene, rustningsindustrien og det profesjonelle militærvesen, reklameindustrien, drogindustrien som lægene er sælgere for - finnes det overhodet noenting i dette samfunn som er slik du vil ha det? Hvis du selv kunne innrette samfunnet slik du ville, hvilken galskap kunne få dig til å lage det slik til som det er nu? Alle disse institusjoner er ondartede; det finnes ikke sannhet, rettfærdighet, god vilje, edelmot i noen av dem. Det handler om makt og penger alt sammen. Du bør vite at de ikke vil dig vel, og din beste sjanse til å unngå å bli knust av dem er å holde dig skjult i mørket, ukjent og ubemærket. Det værste, det motbydeligste, ved disse institusjoner er deres falske skinn, deres hyklerske propaganda. De utgir sig for alt annet enn hva de er. Løgnen gjennomsyrer hele systemet.

Løgn, ja. Regimets stabilitet hviler på at det kan plante vrangforestillinger i borgerne. Hvis folk så alt som det er og forsto hva de er best tjent med, om de kjente sin indre natur og vilje, hvor længe tror du denne orden ville bestå? Det finnes ingen grund til å adlyde disse herskerne. Du og dine har intet godt i vente av dem. Så hvorfor føye sig og tjene dem som suger kraften ut av dig og bereder din død? Du må slite og slave og innbilder dig kanskje at du blir rik og velstående av det. Men hvor længe får du beholde ditt hus, dine penger i banken, din lønnede stilling? Advokatene, skattevesenet, bankene, spekulantene kan når som helst ta fra dig alt sammen. Du tror ikke det er mulig? Du tror de må følge lov og rett? Rettsstat og folkestyre er bare propaganda; det vil en dag gå opp for dig. Bak et ferniss av folkevilje og rettsvesen står makten. Den tar ingen barmhjærtige hensyn; den har ingen prinsipper eller skrupler. Det eneste som er sikkert er at du vil tape; alt annet er skinn og bedrag.

Men du håper og tror, og er redd - du gjør det du skal, det de sier at du skal. Du er lenket til din arbeidsplass hele dagen lang. Der må du utgyte din kraft og ditt talent for å gjøre noe som en finansherre til slutt, efter mange års innsats, bare kaster i søpla. Du forsto ikke nytten av det du gjorde, men det ble i alle fall til noe, og det var ditt hjertebarn - men så ble det bare tatt fra dig og hivd ut. Og så blir du selv hivd ut, for du er ikke længer lønnsom, sier en eller annen kapitalist-økonom. Men du tror ikke på dette, du tror det bare rammer dem som ikke duger til noe? Du tror at alt det onde som rammer folk i samfunnet bare er deres egen skyld? Forfængeligheten regner dig for flinkere, smartere; en vinner med usvikelig hell. Inntil den dag du selv rammes.

Når vi er unge tror vi alle at vi er udødelige og uovervinnelige. Men en dag er du stresset, sliten, syk. Presset, kravene, alkoholen, alderen, miljøgiftene, søppelmaten, konfliktene, sjofelheten, skuffelsene - storbyens hele giftige og dekadente atmosfære har tæret dig ned. Da er det ikke gøy længer. Da ser du alt som det er, uten skylapper, uten eventyrbriller, uten innbilskhet og arroganse. Hva da? Da er du en utbrukt og skitten fille som ingen vil ha. Da angrer du nok på at du ikke var dig selv tro. Du undrer dig over hvordan det kan ha sig at du slik ble bitt av en bacill og besatt av en ond ånd som gjorde dig gal og svikefull mot det du innerst inne elsker, kjernen i ditt vesen.

Hvordan blir vi besatt og fremmede for oss selv? Hvorfor sårer og sviker vi våre nærmeste blodsforvandte og sanne venner? Fordi det moderne byråkratiske industrisamfunn, storbyvesenet, forutsetter unatur hos individene, at det er avlet et kunstig begjær i dem som overdøver deres naturlige legning og bedøver deres inderlige sjeleliv. Vi kondisjoneres til kyniske materialister. Arbeidet med å preparere oss og programmere oss begynner svært tidlig. I dag overlates ettåringer til profesjonelle barnepedagoger som har gått på systemets skoler og lært sig hvordan de skal forme barn til føyelige redskaper for systemet - de kaller det å sosialisere dem. Vi berøves fra de tidligste barneår utvikling i pakt med vår natur og egenart. Gjennom hele vår barndom og ungdom, mens vi vokser og skulle vorde hva vi er, tvinges vi inn i former som forkrøpler oss og gjør oss til monstre. Det kalles skole. Vi skal bli ærgjerrige strebere og hensynsløse samfunnsklatrere, og samtidig lydige undersåtter som bare tenker slik vi er programmert til. Vi skal legge all kraft og talent i å øke produksjon og profitt, bygge borg rundt de herskendes herredømme.

Men det hender vi ser lyset - noen av oss, noen gang. Livet er egentlig så enkelt. Vi har alltid haft det som betyr noe for oss. Det er forældrene, ektefællen, barna. Bare være sammen, føle fællesskapet, vise hverandre kjærlighet, dele glæder og sorger. I ydmykhet og enkelhet har vi alt et menneske higer - alt blodet higer. Det er alt det vi hadde allerede som barn. Alt det vi hadde allerede i steinalderen før sivilisasjonen oppslukte oss, vitenskapen forførte oss, teknologien dominerte oss, byråkratiet standardiserte oss. I dag haster travle arrogante karriære-mennesker til jobben om morgenen i storbyens larm. Men hva er livet, hvor er sannheten? Den ligger så snublende nær. Våkne om morgenen i stillhet og frihet, høre fuglene synge og trærne suse, skue dagslyset og være frisk, se sine kjære igjen og omfavne dem. Det er nok, det er mer enn nok. Folk i steinalderen hadde god tid; deres arbeidsdag var kortere enn vår til tross for deres enkle redskaper. De kunne ta det med ro, hadde tid til å undre sig over naturens skjønnhet og sjelens mysterium, over livet og døden, det timelige og evige.

Det fromme liv under solkorset har svært for å eksistere side om side med storbyens mas og jag. Man blir syk av dette hektisk strebende liv. Ambisjonene, de falske avguder, fordriver sjelens ro og gjør gal. Man bryr sig ikke om det som virkelig betyr noe, man ringeakter det hellige i livet. Derfor blir samlivet med de nære og kjære stormfullt og traumatisk, ender ofte med skilsmisse. Forklaringen er ikke at man var forskjellige; forklaringen er at man ikke var sig selv, visste ikke hva man gjorde. Man er en fjernstyrt biomat som undertrykker menneskeligheten i sig for å kunne tjene sivilisasjonen, pengemakten, stoffet. Oppfylt av streben efter støv forsømmer man sitt sanne jeg. Man ofrer sig for karriæren og hengir sig til storbyens dekadente fornøyelser. Man søker ikke sig selv, man konstruerer et falskt selvbilde styrt av mote og reklame. Derfor mister man sig selv og alt det som er nært og kjært. Til slutt sitter man ensom igjen med en masse papirer, tomhet og støv. Kanskje innbilte man sig at forsakelsen skulle bringe evig berømmelse; oppdager dog til sin forstemmelse at man er glemt allerede før man har rukket å nyte sin triumf.

Man har boltret sig i industriens forbrukersamfunn og er selv forbrukt. Håpet man at man skulle ha noe igjen for det blir man såre skuffet; noen trøst gis ikke. Slutten er at man har kastet bort det dyrebare i livet og intet fått i dets sted. Med skjebnens grusomhet tvinges man til å erkjenne dette også. For selvbedraget varer ikke livet ut; sannhetens time opprinner og straffen kommer. Hvordan kunne det ha sig at man kom til å føre et sånt liv? Man innser at man gjennom store deler av livet har vært som bevisstløs.

Problemene i den moderne tilværelse stikker så mye dypere enn politiske begivenheter på overflaten kan tyde på. Folket har smuldret opp og den enkelte blitt identitetsløs. Det urbane privatmenneske tror han kan konstruere sin identitet ut i fra sig selv ved de valg han gjør og måten han lever på. Han innbilder sig at han har valgt selv, fordi det smigrer ham. Hadde han kunnet ta tre skritt tilbake og beskue byens flom av massemennesker, til forveksling lik ham selv - men han gjør ikke det, han vil ikke se det.

Det finnes bare en vei ut av dette uføre: Vi må finne tilbake til oss selv. Det er lett å si, lett å ville - uhyre vanskelig å klare. Det er ikke slik som enkelte fabler om, at alt var bra på 50-tallet eller på 1800-tallet. Det har gått slag i slag og ferden har ført oss hit hvor vi står i dag. Det synes å være veis ende; foran oss ligger avgrunden. Vi har ingen fremtid slik vi turer. Og vi skal ikke legge skylden på andre for dette. Vi må selv beskikke vårt hus. Vi har våre fiender, men vi kan ikke bebreide andre at vi ikke bekjæmper dem.

Identitet. Eller på norsk: Å være sig selv. Enkle ord, en dyp tanke, et stort mål. Og vældig lett å gå sig vild. Mange tror at man må kappe båndene til andre mennesker for å bli fri slik at man kan være sig selv. Det er den "liberale" frihet; individet uten forpliktelser og ansvar. Men det er nettopp ved å rive over båndene at man mister sig selv. Det som holder ens væren som noe bestemt i verden er blodsbåndene, fællesskapet. Man kan bare finne sig selv ved å fullbyrde det artstypiske. For det enestående er ikke egentlig det vesentlige ved en selv. Det enestående er en stor ensomhet som ikke har noen fortid og ingen fremtid. Naturen avlet oss ikke for at vi skulle være enestående individer men for at vi skal holde sammen og bygge en fælles fremtid.

Naturen gir oss svarene på alle ting. Men naturen er det som er fortrengt og fordrevet i nutidens overbefolkede megapolis. Å elske og ære sin mor og far er gammeldags. Men denne formaning kommer fra naturen. Det er blodets stemme som slik taler. Så længe man kan følge den har man hjærtet på rett plass og har ennu ikke mistet sig selv. Dessuten rommer dette visdomsord mer enn din kjødelige mor og far. Med andre ord kunne det sies slik: Vær tro mot ditt opphav. Identiteten er ikke noe man personlig vælger, men en arv og skjebne. Den er ikke din privateiendom, du har fått den av din mor og far og den er avlet gjennom strid i et sluk av tid.

Det er heller ikke slik at akkurat din slektslinje, som har munnet ut i dig, er enestående. Ingen slektslinje kan bestå alene. Slekten forgrener sig, og smelter atter sammen. Du ser rundt omkring dig mennesker du tror ikke å være i slekt med. Men du ser også at de følger samme livslover som du. De ligner på dig utentil, og føler som du inni sig. Det er rasens naturlov som har voldt dette. Rasen er ikke annet enn en stor slekt som er smidd i samme ild. Dine forfædre kan du ikke følge mange generasjoner tilbake, men du er en efterdønning av stor strid i svundne tider. Lang tid har det tatt å avle dig, mye blod er flytt, mange tårer grått. Men du lever, og skjebnen vil noe med dig!

I en forvirret forfallstid er gode råd dyre. Vi lever under en slags nymarxistisk bolsjevisme som ubønnhørlig utrydder oss. Det som for noen tiår siden ble holdt på en armlængdes avstand som marxist-leninistisk ekstremisme forfektes i dag av samtlige politiske grupperinger, selv av dem som utgir sig for å være nasjonalsinnede. Hvite mennesker er avvæpnet og trællbundet i jødenes pengemaskin og indoktrineringssentraler. Folk er lammet i sine tankeorganer og sin selvbevarelsesdrift av skrekk for det magisk-hypnotiske rasisme-våpenet. De bruker mer og mer tid på å renvaske sig for enhver mulig beskyldning om rasisme, uten engang å spørre hva det betyr. Som ledd i dette blir nordisk-germanske folks livsbehov bare veltet overbord. Folk finner sig i masseinnvandring av rasefremmede fordi de er redde for rasist-stempelet. De finner sig i all folkefiendtlig politikk for å unngå å bli kalt rasist.

Folk er gjort syke og forkrøplede av dette psykologiske våpen, som sies å ha blitt oppfunnet av terroristen og massemorderen Trotskij, jøden Braunstein/Bronstein. Alle som har en stilling i samfunnet er rammet. De som er friske legger sig i alle fall i selen for å spille teater og imitere de syke. Vi innser det irrasjonelle ved "rasismen" som psykologisk fenomen. Det er ikke et begrep som er gjenstand for rasjonell granskning, drøftelse og debatt; tvertimot er dets oppgave og funksjon å hindre tenkning, spørsmål og kritikk. Det legger et jærnteppe av tabu over mange spørsmål i politikk og samfunn, og det fyller folk med skrekk når debatten nærmer sig noen av de forbudte områdene. Rasisme og politisk korrekthet er nymarxistiske oppfinnelser for å herske uten å måtte stå til ansvar med fornuftige og logiske begrunnelser. Folk skremmes til taushet med visse magiske og manipulerende kodeord.

Veien ut av krisen går gjennom ny sjelelig helse. Men ingen må innbilde sig at man kan sitte på sin tue og helbrede sig selv. Mye av årsaken ligger i folkets oppløsning i rotløse individer som er anelsesløst utlevert til den jødiske propagandamaskin. Inntil vi finner sammen igjen i ny samdrakt vil individuelle initiativ og bestrebelser vise sig fruktesløse. En stærk personlighet kan muligens helbrede sig selv, men det er folket som er alle tings mål. Hva skal hindre en ung norsk student på universitetet som får jødisk ideologi hamret inn i sig gjennom mange år, uten noensinne å møte motforestillinger, fra å bli et viljesløst redskap i jødiske hænder? Alle nordiske studenter som uteksamineres fra universitetene er fiender av sin egen rase. Hvordan skal vi overleve med slike tilstander? Da hjelper det ikke at du i ditt stille sinn overbeviser dig om noe annet enn det som innpodes massene.

Nøkkelordet er samarbeid. Vi kan ikke klare noenting alene, men sammen kan vi klare alt. Med samholdets kraft kan vi bygge alternativ til alle syke og skadelige samfunnsinstitusjoner. Samhold og samarbeid er også veien ut av åndelig trælldom: Når den uerfarne kan øse av de klokes råd er han værnet mot å bli ført på vildspor i åndens verden. Samdrakten i folket blir en borg som beskytter våre svake og ruster de stærke til kamp. Da går ikke den stærke personlighets styrke til spille i en blott individuell streben men kommer hele folket til gode.

Den nasjonalsosialistiske bevegelse er tuftet på den erkjennelse at våre nasjonale mål er uoppnåelige uten en løsning på sosiale og økonomiske problemer. Ingen må innbilde sig at vi kan overleve som nasjon og rase uten økonomisk selvstændighet og en nyordning av samfunnet som sikrer at næringslivet er folkenyttig og rettfærdig, og kulturlivet folkesjelen bevisstgjort og befæstet. Derfor kan vi ikke tåle fremmed innflytelse hverken i næringsliv eller kulturliv. Arbeidet med å nasjonalisere alt vårt liv kan ikke vente på en tenkt politisk seier. Tvert i mot er dette arbeid forutsetningen for politisk seier. Ingen fremgang kan komme gjennom det rådende politiske system fordi det på alle måter er et fremmedvælde: Ingen som er ansatt i et kapitalistisk foretak eller regimestaten kan virke åpenlyst for nasjonale siktemål da det straks ville medføre oppsigelse. Så længe vi er økonomisk avhængige av en fiendtlig fremmedmakt er vi bastet og bundet på hænder og føtter. Da er vi i praksis også kneblet, hvor meget regimet enn hykler om ytringsfrihet.

Slik ser man lett at folkelig samarbeid i næringslivet betinger vår politiske kamp. Men nødvendigheten av å bryte med det kapitalistiske industrisamfunn har dypere røtter enn denne åpenbare avhængighet. Det har både en materiell og en åndelig dimensjon. Som du bør vite er det jødene som behersker pengevesenet i dette samfunn. Pengemakten er følgen av at vi er villige til å arbeide for penger, disse penger som jøder skaper av intet. Vi skjenker dermed jødene frukten av våre beste evner, vår rases arvelige geni. Det er dette som gir dem slik uhorvelig makt. Spør dig selv: Hva hindrer oss fra å marsjere opp på alle konserners kontorer og kaste ut sjefene, selv overta? Politiet. Hva hindrer oss i å marsjere til Storting og regjeringsbygg og arrestere folkeforræderne, selv overta styret av landet? Politiet. Hva er det som holder hjulene i gang i politiet? Det at regimet betaler hver politimann lønn i jødepenger som han kan gå i butikken med og få varer og tjenester for. Men hvis folk ikke hadde tatt i mot jødepenger som betaling for sine varer og sitt arbeid? Da ville de ikke hatt noen kjøpekraft, de ville vært værdiløse. En politimann som ikke med sin lønn kan få dekket sine basale behov er snart ingen politimann mer; han kaster sin uniform i nærmeste søppeldunk og søker lykken på annet hold.

Nå vil du kanskje innvende at politiet skulle forsyne sig med hva de trenger og ta det med makt om de ble nektet varer for sine penger. I en overgangstid er slikt mulig, men siden, når hyllene er tomme, hva skal de da ta? Og hva skal de gjøre når de ikke får tak i det? En politibil uten bensin, en politimann uten mat? Dessuten ville naken vold fra politiet raskt bringe hele folket over på vår side, og da ville regimets dager være talte. Vansken med å sulte ut regimet beror hovedsakelig på at folk flest er veldresserte slaver som gjør hva de blir tilsagt. Det er ikke opplagt at vi kan vinne på denne måten. Men det er klart for mig at vi ikke kan vinne på noen annen måte. Så længe jødenes finansmakt består er vi hjelpesløse. Vi kan ikke først seire og siden bryte denne makt, for finansmakten er regimet.

Utfordringen er altså å rokke lydigheten og underdanigheten i folket. Det er her den åndelige dimensjon kommer inn i bildet. Jeg har brukt en stor del av dette essay på å utvikle den og har lite å tilføye. Vi må gi folket en visjon om et bedre samfunn tilpasset vår fælles natur som mennesker. Vi må bevisstgjøre dem om slavetilværelsen under folkefremmede herrer som bare skal maksimere profitt og makt. Vi må fremheve lidelsen i et samfunn uten mening som bare går ut på å produsere og konsumere. Det er et samfunn hvor åndelige værdier ikke har noen plass, hvor alt som er vakkert og edelt bare blir ødelagt for å rydde vei for "vækst" og "fremskritt". Fremforalt må vi påpeke at vår edle nordiske rase blir utryddet av dette regimet med effektive og målrettede virkemidler. Vil vi ikke alle se en fremtid med hvite barn på Jorden som har det trygt og godt i eget land?

Vi skal bygge et samfunn i samfunnet hvor pengene er skrotet og fællesskapet som kjæmpere for folk og rase har tatt deres plass. Vi skal ikke by våre varer og tjenester frem til salgs for penger, men dele ut til alle medkjæmpere og ingen annen. Efterhvert som vi vokser i antall vil mangfoldet av tjenester vi kan yte hverandre gjøre oss mer og mer selvforsynte og selvbergede. Da vil også vår uavhængighet og politiske slagkraft øke. Vi skal ha våre egne skoler hvor nordisk-germansk historie og kultur formidles til de unge og de oppdras til politiske soldater for sin rase i nød. Vi må dyrke frem en dyptgripende revolusjonær ånd. Den må ha kraft i sig til å bringe de omveltninger som må til for å skape et nytt samfunn og et nytt liv i den nordiske rases bilde.

Waldemar