Programmering og Deprogrammering

Vi har brukt år og atter år på å brette ut elendigheten som gnager på vår folkestamme og truer den med død og undergang. Og vi skal fortsette med det efter beste evne og så langt våre kræfter rekker. Kanskje gjør du som leser dette noe av det samme selv - prøver å opplyse og vække våre folkefæller og frender mens det ennu er håp. Bærer vår innsats frukt? Har du prøvd å snakke med en vanlig nordmann om det som ligger oss på hjertet? Eller snakker du bare med andre overbeviste nasjonalsosialister om sånt? Vi har et tungt ansvar på våre skuldre vi som lever i dag. Der er skjebne i alle våre beslutninger. Vi må finne og følge den smale vei som fører til livet - til en fremtid for hvite barn. Jeg satt og grublet her om dagen da budet nådde meg om at han er død i fængsel som utformet det kategoriske imperativ som driver oss alle: de 14 ord. Jeg takket ham i mitt hjerte for alt han gjorde, og det var mye godt. Han fløy så langt hans vinger ville bære ham, og så stupte han. Mer kan ingen gjøre. Han ofret alt for fællesskapet, for blodet. Fant han den rette vei? Han gikk på uten hemninger og søkte sannheten i alt, og allerede det er skritt på rett vei. Han var revolusjonær i sine tanker, revolusjonær i sine handlinger, en tapper soldat, en mann uten grenser. La ikke noen feiging som ikke selv tør å gjøre noe belære oss om martyrenes feil.

Mange av David Lane's skrifter er samlet i boken "Deceived, Damned, Defiant". Det er en bok man blir glad i fordi den er så hensynsløst ærlig. Der finner du ingen tomme fraser eller oppgulp av gamle vanetanker. Han var en fri ånd som strebet oppover, drevet av den ideelle fordring han selv fant ord for. Han nådde en topp hvor det er ensomt og blåser kaldt: den høyeste idealisme og ytterste selvoppofrelse. Hvor sjeldent det er i dag! Langt langt der nede i møkk og stank utspiller det egoistisk-materialistiske forbruker- og forretningsliv seg.

En skikkelse som David Lane er dyr som forbilde for de unge. Han er noe langt mer enn bare et sett argumenter mot innvandring og raseblanding. Det er ikke for noen intellektuell prestasjon han først og fremst vil bli husket. Det er for hans tro og kamp og offer. Det er nok av dem i bevegelsen som pretenderer å være nasjonalister og gjør god forretning eller karriære på oss. De ofrer aldri noe, de bare suger til seg. Det er lett å være nasjonal når man vinner på det, men som Hitler skrev finnes det ingen nasjonalisme i vinnings hensikt. De som fortier våre viktigste kampsaker for ikke å vække regimets vrede og utsette seg for ubehageligheter er ikke nasjonale. Vår oppgave er å erobre sjeler og rense dem for gift. Det eneste som duger til det er den fulle og hele sannhet så stærkt og klart uttrykt som mulig. Men ord alene er ikke nok. Det som utmærker høyere raser fremfor lavere er edle karaktertrekk, og vi må gi prov på det. Vi må vise oss standhaftige i vår plikt, urokkelige i vår troskap. De unge må se at vi tålmodig bærer alle byrder og utholder all lidelse som kampen påfører oss.

Vi trenger å vinne mange flere medkjæmpere. Å slippe en stemmeseddel i en urne kan man overtales til, men å kjæmpe kan man bare omvendes til. Ingen kommer til å slutte seg til oss for alvor uten å ha blitt omvendt. Eller vil du trekke til deg nye tilhængere ved å påkalle folks egennytte? Vi kan aldri overby fienden på det materielle plan og ikke ønsker vi det heller; han eier alt og sitter på alle pengesekkene og kan kjøpe alle som er til salgs. Vil du overta avfall som han ikke vil eie? For å trekke til oss folk av rette slag må vi kræve det samme av dem som vi kræver av oss selv: at vi fromt gir oss hen til saken og er beredt til å ofre det som ofres må for å føre kampen frem til seier. Det er i hver nordmanns og hver hvit manns interesse å støtte oss, men ingen vil høste noen fordel av det før kampen er vunnet, og veien frem er lang.

Vi søker idealister, ubestikkelige sjeler som David Lane. Men hvordan skal vi nå dem, nå inn til dem? Hvorfor er det så vanskelig å verve nye politiske soldater? Kan ikke folk se hva som skjer med folket vårt? Skjønner de ikke hvorhen det bærer under dette regime? Normalt sett ville den høysinnede nordiske rase myldre av helter i slike fall. Noe holder dem tilbake. Noe gjør at ingen kjensgjærninger eller fornuft biter på dem. Ikke engang anrop av deres heltesinn rører dem. Vi bevitner intellektualismens feiltagelse: man overbeviser intet menneske med fakta og logikk. Jo mer veltalende du forfekter våre standpunkter, desto mer frastøtt føler den jævne mann seg. Det er nemlig ikke slik de liberale påstår at han danner sine meninger på en rasjonell måte gjennom intellektuelle drøftelser. Det går ikke å sette seg ned med ham i en valgkamp og snakke ham til rette, resonnere ham ut av alle gamle vrangforestillinger. Overvinne hans overbevisninger med en enkel tankerekke? Glem det. Det er ikke slik menneskesinnet virker.

Jøder og frimurere har visst dette længe. De vet hvordan man bemæktiger seg en sjel. Det er den daglige og langvarige påvirkning fra ung alder. Det er de evindelige gjentagelser som sjelden eller aldri blir motsagt. Når et menneske får høre det samme og alltid det samme hver dag fra barnsben av så fæstner det seg i sinnet og størkner eftersom årene går. Når det vel har størknet er det næsten umulig å renske ut igjen. Det sitter som om det er brent inn i sinnet. Det sitter desto hardere jo stærkere offeret forbinder det med det gode og alle motsetninger med det onde. Derfor straffer programmererne alle avvik fra programmet som om det var naken ondskap. Barnet som gjennomgår programmering og oppfører seg naturlig, styrt av blod og instinkter, møter en sint, streng, truende og fordømmende programmerer som gir skinn av at dette er meget alvorlig. Det skremmes bort fra sine arvede holdninger og synsmåter. På den annen side vanker det ros og belønning og blide miner hver gang det lydig følger programmet. Det føler seg derfor trygt og har god samvittighet når det adlyder, men blir nærmest sykt av sjelekvaler når det gir efter for sin iboende vilje. Ingen forbrytelse er større enn naturstridig programmering av et barn.

Fra kristningen og frem til utgangen av 1800-tallet ble folk flest i Europa programmert av kristne prester og munker. Frimureriet begynte sin programmering av utvalgte kretser alt i middelalderen, men nådde langt flere fra 1700-tallet og fremover. Fra inngangen til 1900-tallet er det frimureriet som programmerer massene i folkene, og restene av kristendom og kirke går snart opp i frimureriet. Kirken driver i dag videre akkurat som kongehusene gjør - som fossiler der forlængst har mistet all selvstændig betydning. Det er døde og maktesløse institusjoner der bare tjener som organer for logen og består på dens nåde. Logens politiske ansikt utad er liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen. Dens propaganda fråtser i ord som demokrati, menneskerettigheter, rasisme. Alt som i dag betraktes som politisk korrekt er logens tankegods og program. Folk syns ennu det er morsomt og gromt med kongelige og prester i skrud for å fylle ukebladene og forrette barnedåp og bryllup, men det er bare til pynt alt sammen, den gamle ånd er død. Konger og prester må i ett og alt stå for det jøder og frimurere dikterer dem.

Alle offentlige institusjoner er i dag frimurerske og deres åndelige innhold er frimurerdommen. Massene i folket er forlængst grundig programmert. Det har vært sagt at skolene er den Nye VerdensOrdens programmeringssentre og det er ganske treffende. Barna blir tatt opp i førskoler og skoler i stadig yngre alder og tilbringer der mer og mer av sin tid under oppsyn og påvirkning av regimets pedagoger, dvs. programmerere. Det virker som om mange nasjonalsinnede tror at det er de rasefremmede barna som utgjør truselen mot deres egne. Når fremmedandelen kryper over en grense flytter de sine barn til andre, "norskere" skoler og innbilder seg at de dermed sikrer sine barn norsk oppdragelse. Men det finnes ingen norske skoler i dag, det er den samme giften barna fores med overalt, om så samtlige elever er norske. Mange materialistiske forældre tror visst også at barna lærer mindre på innvandrerskoler enn på "norske" og at det er det som er faren. Tenk om ungene gikk ut som fattigere databaser enn normalt! Hadde disse forældrene bare skjønt hvordan det hænger sammen. Jo mindre barnet ditt "lærer" på skolen desto bedre bevart.

De barn som helt unnslipper programmeringen på skolen er fremtidens politiske soldater for sin rase. Det er ikke kunnskaper som trengs for å føre vår bevegelse, det er renhet og sunnhet i sjelen, sikre instinkter, en stærk og tydelig stemme fra blodet, ingen forstyrrende og forvirrende sår på sjelen. Den som har fått et program brent inn i sjelen har et sår som sjelden leges. Han egner seg ikke som fører om han så er en vandrende oppslagsbok av lærdom. Nei, gi oss den rene dåre, gi oss Parsifal. Kunnskap og erfaring kan vi forsyne ham med efterhvert som han behøver den, det er ingen sak. Å deprogrammere de programmerte kræver derimot en kraftinnsats som sjelden lønner seg. Jeg sier ikke at vi ikke skal prøve, men vi bør rette blikket først mot dem som kun er lettere skadet. Dem kan vi helbrede og vinne for vår sak innen rimelig tid. Tenk på at vi ikke har all verden av tid; om 20 år kan det være for sent å yte motstand, da kan tilstandene alt ha blitt håpløse. Og dette tallet 20 er ikke vild gjetning, det bygger på beregninger. Vi må hugse på at vi bare har en brøkdel av vårt folk bak oss i kampen for dette folk, mens de fremmede slutter opp om sin sak til siste mann, og meget aggressivt også. De er ikke programmert til fiendskap mot egen rase slik vi er.

Siden deprogrammering er en så utakknemlig oppgave må vi gjøre hva vi kan for å hindre folk i å bli programmert. Dette angår særlig forældre, som må beskytte sine barn. Send aldri dine barn i barnehaver, førskoler eller skoler som ikke drives av likesinnede! Det er livsviktig. Du må ikke innbilde deg at du kan redde dem med motgift som du tyller i dem efter skoletid. Våre barn blir krigerne når det avgjørende slag skal stå; de må være frie for all gift. Det viktigste du kan gjøre i dag er faktisk å stifte familie, avle mange barn og oppdra dem i nasjonal ånd. To nasjonale forældre som får fire barn gjør den nasjonale hær tre ganger større! Det kan synes beskjedent; jeg vet at det finnes dem der ute som innbilder seg at det bare gjelder å finne den rette stilen, tonen, talemåtene, så vil massene strømme til den nasjonale leir. Det er derfor jeg skriver dette, for å røve deres illusjoner. Jeg hører dem peke på Frankrike og si at Front National har hele 10% oppslutning eller mer. Men hva presidentvalget i Frankrike lærte oss var at disse vælgerne ikke er nasjonale; næsten alle stemte i annen valgomgang på jøden Sarkozy og den globale høyfinans! De trosset le Pens begjæring om å holde seg hjemme. For oss som forstår dette med programmering og deprogrammering er det innlysende hvorfor nasjonale værdier ikke har noen oppslutning i Frankrike: En nasjonalist er en person som aldri er blitt programmert eller som er blitt deprogrammert. De såkalte nasjonaldemokratiske partiers elendighet er at de intet bidrar til dette. De legger seg på en "politisk korrekt" linje for å trekke tilhængere og sanke stemmer. Alle deres fremganger er illusoriske.

Skolen er ikke den eneste anstalt som programmerer barn og unge. Massemedia, særlig industriell moteriktig popkultur for ungdom, er et annet programmerende organ. Har du stanset og tenkt over hvilke følger det får at ungdom flest støtt hører på den "musikken" som den globale maktelites industri fremstiller? Den er ikke bare primitiv negermusikk, ikke bare kommersielt søppel; den er laget med overlegg og omhu for å bryte ned våre seder, vår rasestolthet, våre finere følelser og alt edelt sjelsliv, særlig romantisk, sværmende kjærlighet. Den er et frontalangrep på vårt høye nordiske liv. Den egger til opprør mot alle naturlige, rettmæssige myndighetspersoner som vil de unge vel, særlig forældrene. Se hvordan mange av våre unge ser ut, hvordan de snakker og oppfører seg. Det finnes et fremmedord som treffer godt: depravert. Men de er ikke det av natur, de er ofre for en ondsinnet plan, for psykologisk krigføring, for massehypnose. En rockekonsert er massehypnose og massehysteri; de som rives med forvandles til skrikende, skrålende, sprellende vilddyr, til trippende, gryntende griser. Dette ledsages av rusmidler og rå sex med hvem som helst. Av ungdommen er det snart ingen igjen som er i stand til å bære vår høykultur og føre arven fra forfædrene videre.

Mange forældre føler seg nok maktesløse til å stanse dette. Mange er nok også selv programmert til å mene at det er sånn ungdom er, at de gamle alltid har funnet de unge usedelige og at dette bare gjenspeiler ungdommens kåte livskraft som de gamle ikke eier men er misunnelige på. Det er lett å være kysk når man har mistet sitt begjær, lett å oppføre seg ordentlig når man er gammel og trætt. Tenker ikke mange sånn? Forældre i vår tid som bekymrer seg for sine barns oppdragelse og sedelighet blir straks latterliggjort og uthængt som "reaksjonære" elementer der vil hindre sine barns "frigjøring". Hvor utidsmæssig med autoritære forældre i en demokratisk tidsalder! De unges "frihet" er å unndras forældrenes værnende omsorg og utsettes for sjelelig lemlestelse og forkrøpling. De blir forsvarsløse ofre i en krig de ikke aner. Rock-kulturen for ungdom tar sikte på å undertrykke alle høyere rase-egenskaper og trekke nordisk ungdom ned til primitive vildmænns livsform. Dette i sin tur fører til at vår ungdom går opp i neger-befolkningen og bastardiseres. Under multikulturalismen er en kommersialisert utgave av svartingers banan-kultur blitt gjort til den ene allmenngyldige kultur for all ungdom, hvit som svart. Våre unges værdimålestokk er snudd på hodet: alt hva en hvit mann naturlig ser ned på og forakter ser vår programmerte ungdom opp til og beundrer. Det er som om de er snittet i øyet og finner alt stygt vakkert og omvendt. Gangsta-negeren, slumnegeren fra Amerikas storbyer, er det nye ungdomsidol.

Fornegringen er ikke den eneste trusel mot ungdommen. Efter marxistisk tankegang har man kjørt to programmer: en rock-kultur for proletariatet og en liberal kultur for borgerskapet. Ingen del av vår ungdom er helt uberørt av rocken, men ikke alle er like mottagelige for proletarisering og forslumming i ånden. For den del av ungdommen som hænger seigere fast ved hvite holdninger og værdier har man liberalismen, som er det "profane" politiske uttrykk for frimurerdommen. Den "skikkelige" ungdommen som ikke kan trenges ned i rus og skitt tas opp i speider'n, miljøgrupper, humanitære grupper, menneskeretts-orger, politiske partier, én-verden-bevegelser; blir sendt til den svarte verden som "frivillig" for å arbeide for svarte kommunister som hater den hvite mann og utrydder oss hvor de kan. Disse ungdommene fortsetter længe på skolen, studerer på universitetene og blir grundigere programmert enn noen andre. Frimurerne kaller dette å hugge en rå stein til perfekt kube. Enten de blir tatt opp i logen eller ei og selv blir symbolske steinhuggere eller murere, så blir mange av dem redskaper for regimet. De er programmert, fjernstyrt, og har ingen egen vilje. Skolen og massemedia legger grundlaget ved å innpode de unge "den hvite manns skyld": vår historie fremstilles som en eneste lang forbrytelse mot fremmede folkeslag, og all vår kultur skal vi ha fått fra dem. Vi er barbarer som er blitt sivilisert av jødene! Med et slikt historiesyn og syn på seg selv kommer holocau$t-diktningen som en logisk konklusjon; den passer perfekt inn i de unges innprentede verdensbilde og er derfor hevet over tvil. Den eneste vei til frelse synes å være endeløs soning for denne enestående "forbrytelse mot menneskeheten". Gjennom skyld, anger, skam, fordømmelse, bot, selvpining forsøker de å komme løs fra sitt "germanske barbari" og fylle seg med "jødisk humanisme".

Også visse idrettsgrener brukes til å programmere hvit ungdom og gjøre den fremmed for seg selv. Fremst blant disse står fotballen. Unge mennesker som er oppslukt av fotball finner gjerne sine idoler blant fotballstjerner, og disse er like ofte svarte som hvite. Fotball er en raseløs idrett og derfor et instrument for globalisering og det multikulturelle raseblandede "verdenssamfunn". Såvidt mulig sørger man for at intet hvitt lag mangler en rasefremmed spiller, og han skal helst være god slik at våre barn og unge kan dyrke ham som sin helt. Overalt ser man unge hvite gutter i fotballtrøjer med svartingers navn på. Hjemme på gutterommet hænger bilder av svartsmuskede fotballstjerner ved siden av bilder av like svartsmuskede pop/rock-stjerner. Skjønner ingen alvoret i dette? En gang i fremtiden må han kjæmpe for livet mot disse svartingene, slåss for sin rase. Vil han være i stand til det? Slåss mot sine helter? Når jeg sier at fotball er en raseløs idrett mener jeg ikke bare at alle raser utøver den og er blandet på banen. Jeg mener at den er likegyldig for vår nordiske sjels beskaffenhet. Den pirrer intet som slumrer i oss. Det er derfor den brukes av globalismen; i fotball-hysteriet glemmer vi oss selv og blir ett med alle mennesker; den produserer et skinn av raselikhet og bekræfter liberale dogmer. Rocken og fotballen har altså det fælles at de sjalter ut den hvite manns høyere karakter-egenskaper og usynliggjør dem; pakker dem inn, skiller dem ut, og - kaster dem.

Jeg kunne ha gått videre og trukket frem atter andre redskaper i programmeringen. Jeg overlater det til hver enkelt av dere der ute. Mitt formål er ikke å lage en komplett fortegnelse; eksemplene skal bare hjelpe dere til å forstå at programmering foregår som styrer våre liv fra ung alder av. Som en integrert del av dette immuniseres vi mot alt som kan rykke oss ut av narkosen. Frie ånder som fatter mistanke og stiller nærgående spørsmål fjernes omgående og ties ihjel, eller demoniseres hvis ikke det er mulig. Så føres vi inn i vår tids massepsykose: demokratiet. Massevældet sørger for at den kompakte majoritet av programmerte individer alltid knuser dissidenter og frie ånder. Det er ikke folkeviljen som skjer, det er viljen til dem som programmerer massene. Demokratiet garanterer at ingen politiske forandringer kan finne sted. I alle hvite land føres nøyaktig samme politikk uansett hvilket parti flertallet stemmer på, og intet parti kan få flertall som ikke står for dette. Er det ikke mærkelig at "folkeviljen" i alle hvite land sammenfaller med jødenes politiske planer for verden? Det er ikke valgfusk som ligger bak, det er at hver av oss fra barnsben av har fått det bilde og budskap brent inn i sinnet som vi senere blir bedt om å stemme på, og det gjør vi som ved en naturlov. Ingen tilløp til egentenkning forekommer på områder som er tabubelagt; de omgis av en sfære av bevisstløshet, som om vi hadde et utbrent og forkullet sår i hjernen på det sted som skulle ha tenkt dette.

Er deprogrammering mulig? Skal jeg svare ja eller nei? Da må svaret bli nei. Det er derfor det er så viktig å unngå å bli programmert. Det er som å bli lobotomert, det kan ikke gjøres ugjort igjen. Så første bud er å redde sine barn unna dette. Gå sammen med andre nasjonalsinnede og dann egne skoler. Flytt gjerne ut på landet og kast ut TVen; skjerm dine barn så godt du kan mot alle smittebefengte media. Formidle sunne værdier til dem, nordiske værdier. Før et nordisk liv sammen med dem, så hermetisk lukket mot fremmede som mulig. Jeg mener åndelig lukket. Gjenoppliv den norrøne arv så meget som mulig. Dyrk all kultur fra senere århundre som har et stærkt nordisk-germansk preg. Prøv å avle en kultur for nordisk overlevelse i dag. Det innebærer åndelig segregasjon: at vi rendyrker vår egenart og forkaster alt annet. Hvis vi ikke har noe å snakke med fremmede om, ikke liker noe av det samme, ikke vet noe om hverandres liv, føler forskjellig for alt - så har vi en vollgrav mellom oss og dem i vår Festung Norwegen. Odin skal vite at vi trenger en fæstning for å værne vår folkeætt i denne ulvetid.

Men vi kommer ikke utenom at vi må deprogrammere så mange som mulig. Da lønner det seg å begynne med dem som er lettest skadet. Vrak dem som reagerer med robot-aktige tvangstanker på alt du sier, som lirer av seg standardsvar, som bruker de samme frasene som stadig går igjen på TV, som er kortsluttet i hjernen og går i en evig løkke som de ikke kan bryte ut av, som ikke vil tenke eller diskutere, bare senke skjoldet og avvise, som finner alt du sier forfærdelig og hårreisende. Det er faktisk best å begynne med seg selv. Har du åpnet deg for den fulle sannhet? Ingen har erkjent alt, men man må være rede til å granske alt man har trodd på før. Er du demokrat? Er du kristen? Er du humanist? Tror du på menneskerettighetene? Tror du på holocaust? Har du intet å utsette på jødene, du bare er mot sionisme og behandlingen av palestinerne? Du er ingen rasist, men...? Du er ikke mot innvandring, men du kræver at de lar seg integrere, lærer norsk og holder opp med å gå med slør og sjal og sånn? Du betrakter islam som den største trusel mot Europa, særlig islamsk fundamentalisme og terrorisme? Du syns det er greit at nordmænn adopterer Kina-barn, for de har jo omtrent like høy IQ som oss? Du avviser alle "konspirasjonsteorier" slike som den i dette skriftet? Du bekjenner deg til det "vestlige værdifællesskap"? Du tror på det "frie marked" med fri foretaksomhet, global frihandel og fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft verden over? Du tror det er viktig å skaffe seg høyere utdannelse fordi kunnskap er makt? Du tror at kapitalisme er det motsatte av kommunisme eller at demokrati er det? Du er opptatt av å bevare det biologiske mangfold i verden og er særlig bekymret for plankton-bestanden i sør-Kinahavet? Du mener vi har et problem med innvandring og korrupsjon, men at alt ellers stort sett er bra i samfunn og kultur? Du slår deg til ro med vår lave fruktbarhet, for det må jo være opp til hver enkelt kvinne å bestemme hvor mange barn hun vil ha?

Hvis svarene er ja er du godt programmert og "politisk korrekt". I en slik tilstand kan du ikke gjøre nytte for deg i den nasjonale motstandsbevegelse. Deprogrammering, mann! Har du vilje og styrke til å renske kloakken ut av ditt sinn? Og hvis du selv har kommet deg løs fra programmene og tatt knekken på dem, kan du sparke andre i gang i samme retning? Hvordan gjør man det? Hva beveger et menneske til å påbegynne et indre oppgjør med sine overbevisninger? Noen blir ofre for fremmedinvasjonen på ulike måter, blir utsatt for vold eller mister arbeidet sitt e.l.. Men vi må få med oss andre også, fremsynte som ikke selv er rammet men som går med av overbevisning og idealisme. Det gjelder å styre utenom programmenes fangarmer og treffe dem i hjertet. Menneskejakten må drives med våpen av blodsbundne værdier. Det nytter ikke med en rent intellektuell tilnærmelse. Det er en annen hovedinnvending mot de såkalte nasjonaldemokratiske partiene: ikke bare er de (næsten) "politisk korrekte", men de er også materialistiske og bruker bare saklige argumenter til folks egennytte. Vi må antenne ilden i folkefællenes hjerter, vække kjærlighet og hat, længsel efter et vesentlig anderledes liv. Nostalgi for det Tredje Rike er en god ting. Fascination over det fornnordiske og gammelgermanske liv, over Wagner og Tolkien, er godt. Vi må avle avsky for konsumerismen i vår tid. Gjenreise helteånden, oppdra de unge med Homers Iliade, Nivlungenes saga, Shakespeare's dramaer. Fortælle dem om frontkjæmpernes tapre og ærefulle strid under annen verdenskrig. Fortælle dem om martyrer som David Lane og deres liv.

Man kan påvirke mennesker uten ord også. Det er sunt for sjelen å gå på ski i fjell og mark, varme seg ved arnen i gamle fjellstuer og hytter, knytte forbindelser til forfædrene, svundne tider og mennesker, besøke forntidsminner. Legg vekt på at det blir en sjelfull opplevelse og ikke sport og tidsfordriv. Av slike foreteelser kan man litt efter litt bygge en naturlig religion fri for dogmer og tvangstro. På slike veier ender vi kanskje opp i forfædrenes førkristne sjeleverden. Det går mange broer fra slik religion over til livskampen i vår tid: Å legge krans på krigshelters graver og ha en minnestund der kan gjøres til en fin religiøs seremoni som fremmer fromhet. Vær bevisst på at det ikke skal være en politisk demonstrasjon hvor man snakker om det samme som alltid ellers. Jeg ser for meg en bevegelse som omfavner hele livet. Det er ikke nok med et politisk parti hvor man møter opp, hører på en tale, drikker kaffe, diskuterer litt og så går hjem igjen. Kaffeslabberaset er ingen modell for en revolusjonær bevegelse. Ideen er at den dype følelse av fællesskap og samhørighet skal forsyne hver enkelt med kraften han eller hun trenger for å ransake seg selv og helbrede sårene på sjelen.

Waldemar