Bryt Pengenes Makt!

Hver dag vi lever møter oss dette enten eller: Enten forretningsånd eller helteånd, egoisme eller fællesskap, forslagenhet eller ære, rov eller rett, løgn eller sannhet, nedrighet eller adel, utnyttelse eller kjærlighet, slaveri eller frihet. Enten stoff eller ånd, mørke eller lys, død eller liv. Så snart vi har mot til å gå inn for det vi tror på begynner for alvor arbeidet med å skille verden i to. Vi begir oss ut på leting efter de mørke kilder og de lyse kilder. Da stoffet i vår egen kropp tynger oss ned føler vi kjødets skrøpelighet og sukker i blant over idealenes uoppnåelighet. Det glade budskap er at den ariske menneskehet mange ganger har overvunnet mørkets makt, ånden gjort seg til herre over materien. Akk, seieren er aldri endelig. Ennu mens vi feirer lysets rike er vår sol på vei ned.

Jeg hører folk si at kampen mellom det gode og det onde er en nødvendig del av livet på denne Jord. Jeg er ikke enig. Har ikke naturen avlet oss til fullkommenhet? Fattes oss noe for å leve i paradis? Hvordan kom lidelsen inn i vår tilværelse? Jeg ser på det som sykdom der må ha en årsak. Vi vet i dag at en velskapt kropp ikke blir syk uten at fremmede organismer trenger inn og yngler på bekostning av den. De er parasitter. Jeg tror lidelsen i samfunnslivet likeledes er forårsaket av parasitter som har forrykket balansen og forstyrret folkets livsprosesser. Dårlige mennesker finnes det alltid, men normalt sett blir de holdt nede på bunnen av samfunnsstigen hvor de ikke kan gjøre noen skade. Det som kjennetegner samfunnet i dag liksom i enhver forfallstid er at de sitter i høye og høyeste stillinger og utøver makt uten grenser eller sedelige bindinger.

Forskjellen på ånd og stoff er at stoffet opptrer i masse og kan måles og veies; det er dødt. Ånden kan ikke måles, men den lever og virker. I en stofftilbedende mørketid som denne har massen lagt sig trykkende over alt liv. Dens herredømme ytrer sig i sivilisasjonen som penger. Alt, alle menneskelige verdier, er prisgitt pengene. Nu tenker du kanskje at penger bare er et byttemiddel som sikrer at den som arbeider og produserer får tilsvarende igjen. Men virkeligheten er at ånden blir trællbundet på stoffets premisser: den ringeaktes fordi den ikke er stor og tung og mange. Bare åndens laveste bedrifter kan omsettes i økonomiske goder. Hvis en mann oppfinner en maskin som senker kostnadene eller øker takten i en fabrikk, så kan oppfinnelsens nytte måles, i alle fall innenfor et visst tidsrom i den foreliggende industri. Men jo høyere og edlere åndens frukter, jo fjernere ligger de vareomsetningen, ja har slett intet med den å gjøre.

Alt det hvori vi dypest og inderligst er mennesker - kunst og musikk, drøm og myte, fantasi og naturmystikk, fromhet og ærefrykt, udødelig kjærlighet - er høyt høyt hevet over alt materielt, praktisk, teknisk, økonomisk. Eller kanskje jeg skulle kalle det overmenneskelig, guddomsgnisten i mennesket, adelsmerket. For den kjensgjerning all brytning i denne verden springer ut av er at ikke alle mennesker eier dette i likt monn. De fleste mennesker vandrer i et mørke uten ende, og et lysskimmer faller aldri på deres sti. Andre opplever gudebenådede stunder av høysinn, uforglemmelige øyeblikk av noe uforklarlig herlig. Men efter slike sjeldne stunder faller de ned igjen i gjørmen på veien under, og vet ikke hvor de var. Lykkelig den som finner sitt hjem i himmelens blå, i sjelens paradis - men dem er det ikke mange av.

Den materialistiske tidsalder under pengenes herredømme kvæler ånden. Åndsmennesket får et svare strev med å dekke sine materielle behov og blir attpåtil forfulgt for sine tanker og syn. Krapylet har "like rettigheter" og plager ham med støy og stygghet, smuss og søppel, vold og skadeverk. Åndsverkets pengeverdi, markedsverdi, er bestemt av hvor høyt massene setter det, hvilket er meget lavt. Demokratisering medfører devaluering av alle åndsverk. Historisk sett har stor kunst bare oppstått i samfunn med en adelsstand som har satt grenser for pengenes makt. Opphavet til adelens politiske makt og rikdom er ikke handel og forretninger, men statshandlinger i spissen for folket. I norrøn og gammelgermansk tid dannet adelsstanden sig av ætter som var særlig ærerike som dyktige jordbrukere i fred og tapre stridsmænn i krig. De var gjerne kjent som vise og rettferdige mænn og satte sig til doms på tingene. Adelsættene giftet sig inn i hverandre og hopet opp skatter i arveanleggene. Blodets styrke gav dem deres politiske styrke.

De var arvelig anlagt for å la æren gå foran alt og lot aldri rettskipnaden forfalle til regnskap, tall og penger, eller paragrafrytteri. Hvor styret mekaniseres tråkkes ånden ned. Fyrstehusene i Europa - som alle hadde germanske røtter - vokste frem på denne måten og skaffet ånden ly for materiens herjing. Ved hoffene kunne begavede skalder, minnesangere, træskjærere, dansere og mestre av enhver art vie sig til sin kunst og avle skjønnhet og glæde. De fyrstelige og kongelige var selv sjelsadel og fødte smaksdommere. Slik oppsto en fredet plett, skjermet mot de forretningsdrivendes egennytte, gjerrighet og grådighet. Ja, mammonismen var bannlyst i denne lykkelige sfære; ingen spurte om åndsverkene var en lønnsom investering.

Uten dette adelsvælde ville Europa aldri fått det vi i dag kaller historie og kultur. For alle vet hva kræmmerne og pengevekslerne drev med for noen hundre år siden, uten at vi har navnene på dem eller beretninger om det: de høket varer og vekslet penger! Mer er det ikke å si om den ting. Jo, man kan tilføye at noen av dem lurte sine kunder opp i stry. Men det vi leser om i historiebøkene er ikke bokførte transaksjoner i debet og kredit. Det er nasjoners historie. Det er historien om statsbyggende stormænn og skapende genier, fromme mænn og læremestre, selvoppofrende helter. Det er kraftanstrengelsen for å unnslippe den døde materies kaos, heve oss opp til et menneskeverdig liv, gripe gudebildet i oss og la det herske.

Men på ett eller annet tidspunkt satte forfallet inn. I dag hersker pengene, nederdræktigheten, skurkaktigheten. Hvordan kunne det skje? Noe rystet oss i vår nordiske fromhet og naturlige sans for tingenes orden. Blant arierne i Asia og Romerriket kan dette forklares ved blodets forurensning og rasens oppløsning, men i Germania fra middelalderen til i dag holder ikke det. Her må vi søke årsaken i fremmed religion som forstyrret vårt sunne nordiske sjeleliv. For å leve som det vi er skapt til trenger vi artsegen religion som dyrker vår egen sjel. Med kristendommen kom jødedommen inn i vårt liv, som er helt uforenlig med vår egenart. Dette er den fremmede inntrenger, parasitten som har ført vårt folk på avveie og omstyrtet vårt samfunn.

Jødesjelen er tørr og tinglig, den kjenner ikke vår fromhet, vår ideelle streben og himmelske flukt. Religion som inderlig sjeleliv finnes ikke blant jødene; de kjenner bare lover og regler, lønn og straff. Det er ørkenen som har rykket nordover inn i Europa og lagt våre hængende haver øde. Jøden beskjeftiger sig kun med materielle ting, søker kun rikdom og verdslig makt. Han er ikke sedelig selv når han gjør det som er rett, for det er ikke av egen vilje han gjør det, kun av frykt for loven og dens vektere eller av simpel egennytte. Når hans innflytelse vokser trekkes alt i samfunnet ned til det forstandsmæssige og tinglige. Da setter kapitalismen inn, pengevældet, alt fornedres til varer som fallbys til salgs, menneskene selv ikke unntatt. Den ærlig arbeidende blir fattig, den listige djævel rik. Et samfunn for parasitter og sammenrottede forbrytere.

Germanias historie de seneste tusen år kan bare forstås som vår rasesjels kamp for å gjenvinne overtaket. Den har ytret sig som kongen mot paven, nasjonen mot verdensriket, fritenkere og forskere mot skolastikere, kjettere mot dogmatikere, protestanter mot katolikker, mystikere mot teologer, idealister mot rasjonalister, romantikk mot intellektualisme og encyklopedisme. Langt i fra alle posisjoner har vært renskårne, men viljen og strebenen har vært der. Tross mange heltemodige forsøk og tidvis fremgang står vi i dag likevel svakere enn noensinne. Hva kommer det av? Det kommer av at det store flertall i aftenlandets befolkning aldri har gjennomskuet jødenes løgner. Jødene har selv sørget for at vi er prisgitt den kompakte majoritet i dens treghet og dumhet. Derfor hjelper det ikke længer at våre vise mænn gjennomskuer dem; de har mistet sin innflytelse og er jaget ned i underverdenen av jødisk penge- og propagandamakt.

Jødene visste at adelen og kongedømmet var vårt eneste vern mot dem, derfor virket de i århundre planmæssig for å forgifte oss åndelig og undergrave den rådende orden. De preket alles likhet og like rettigheter, at autoritet er ensbetydende med diktatur og ufrihet, at fornuften står over alt, at vår sedelighet bare er en privat mening. Båndene av troskap, plikt og kjærlighet mellom mennesker rakket de ned på og løste opp; barnetroen som vi bærer i hjerte og blod latterliggjorde de. For det meste virket de i lønndom gjennom kirken, protestantiske sekter, hemmelige selskaper og ordener, og de utnyttet sine stillinger og forbindelser som handelsmænn og finansmænn ved hoffene. Denne historie er dunkel inntil den på 1600-tallet i England og 1700-tallet i Frankrike munner ut i en ferdig verdensanskuelse. Men det finnes i Baruch Spinoza også et velkjent eksempel på at jødene forkynte sin ateisme og materialisme åpenlyst for oss gojim århundre før Marx.

Og ikke før er denne jødiske ideologi trådt frem i fullt dagslys så vakler den gamle orden og faller. Det viser at den på den tid allerede var råtten innvendig. Mange fremstående mænn hadde mistet sin tro og var blitt ufromme og kyniske, om de enn hyklet og holdt masken. Så snart signalet om revolusjon ble gitt var de rede til å svike alt de hadde sverget troskap. Den store politiske begivenhet dette førte til i Norden på denne tid var lønnmordet på Karl XII i 1718 og den følgende frimurer-revolusjon i Sverige. Folk søkte ikke længer ære eller hellighet, men penger og karriære.

Propagandaen om vitenskap og fornuft virket naturligvis forlokkende på mange gløgge unge mænn og frie ånder. Vitenskapens oppdagelser og empiriske bevis var et friskt pust av frihet for mennesker som var nedsyltet i kirkens forstokkede doktriner. Var det ikke germansk ånd som hævdet sig i vitenskapen, mot fremmed overtro? Jo, det var til dels det - til dels. Men når vitenskapen får en for høy stjerne i forhold til andre åndelige sysler begynner vi å beskjeftige oss utelukkende med materielle ting og faktaspørsmål. Da utarmes åndslivet og selv musikken og poesien blir steril, nyttig og logisk, religionen rasjonalistisk. Vi drives atter ut i ørkenen, i armene på våre kjære hebreere. I en materialistisk tidsalder bærer vitenskapen helteglorie og er en avgud. Da er vi ikke oss selv, det er ikke germansk.

På 1700-tallet nådde rasjonalismen en ytterlighet som fremkalte et tilbakeslag. Germanerdommen reiste sig i idealisme og romantikk. For å ta dette omslag på kornet kan man sammenligne David Hume og hans betraktninger over biljardkuler med et verk som Nietzsches "Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik". Endelig et fordypet inderliggjort sjeleliv av germansk art efter århundre med magi og materialisme. Sagadagen grydde på ny efter en lang lang natt. Men også denne dag tok slutt og lyset svant. Siden har det ikke vendt tilbake. Vi er i stofflighetens, massenes, pengenes vold.

Du bør av dette forstå at det ikke er nok i dag å kalle til fornuft og besinnelse. Hva er fornuft annet enn beregnende egennytte? Saklighet, utredninger, klarlegning av fakta kan ikke redde oss. Er det ikke overvældende tydelig hvor det bærer hen med vår rase i dag? Tårner ikke skjebnen sig opp for oss så alle kan se den? Folkeopplyserne blant oss har erfart at det ikke hjelper å opplyse folk - det alene er ikke nok. Mange som ser undergangen komme stiller sig likeglade; de vil ikke bli forstyrret i sin egoisme og sitt forbruk. Det vi trenger er vilje, men den er ikke der.

For å værve rasefællene til innsats og selvoppofrelse må vi reise ånden igjen, gjenopprette likevekten i sjelen, finne tilbake til oss selv. Bare den som er trygg på hvem han er vet hva han vil og kan gå rakrygget gjennom livet mot strømmen. Å bryte pengenes makt kan synes som en umulig oppgave. Alt bygger i dag på penger; intet gjøres uten i vinnings øyemed. Desuten er arbeids- og næringslivet blitt meget komplisert og spesialisert. Den som vil løsne pengenes strupetak bør nok begynne med å tilby sine tjenester gratis til andre mennesker og oppfordre dem til å gjøre likedan. Betingelsen for å motta dine tjenester skal ikke være at man har penger å betale med, men at man har god karakter og kan forventes å gjøre folkenyttig innsats. Jeg ser for mig at det dannes folkelige nettverk av personer som kjenner hverandre og dekker hverandres behov. Alle kan ikke kjenne alle, men man kan utstede vitnemål for dem man kjenner og finne en sti av tillit fra sig selv til personen man har med å gjøre.

Skal dette tiltak lette fra bakken må vi begynne med å fri oss fra forbrukerlivsstilen og lære oss gammeldags nøysomhet. Bare den som har gjenfunnet sin åndelighet og er tilfreds med å avstå fra de fleste materielle goder, alt han ikke strengt tatt behøver, er moden for å kaste av sig mammonismen og legge pengene brakk. Når pengene forsvinner opphører vi å tallfæste menneskenes bidrag til fællesskapet; ånden kommer da på ny til sin rett og hever sig over den døde masse. Det kaller jeg germansk sosialisme. Folk av vårt blod er ikke nøyeregnende, ikke gniere, vi er rause, storsinnede, folkesæle. Vi vet at våre gaver i blodet kommer fra rasen og er lykkelige over å kunne yte vårt beste og gi overdådig igjen til rasens ære. Den kapitalistiske orden vi smekter under er oss helt unaturlig. Intet skammer vi oss dypere over enn egoisme, om det bare er et snev.

Den avgjørende forskjell på tillitsvesen og pengevesen er at det første bemæktiger dem som har bevitnet god vandel og karakter, mens det andre sprer anonyme rettigheter til behovstilfredsstillelse. Ingen vet i hvert tilfælle hva som ligger til grund for disse rettighetene, verdiskapning eller snylting. Når du stiller med en hundrelapp i butikken er det ingen som spør om du har tjent den i ditt ansikts svett eller svindlet den til dig, og det står intet om det på seddelen. Hvor dette er likegyldig er samfunnet dødsdømt. Det fører til at flere og flere prøver å ri på systemets rygg og suge til sig i steden for å utrette noe. Statsmakten faller da i hændene på et pengearistokrati av finanssvindlere. Siden kommer alle onder over oss, for bare den adelige sjel holder vår sedelige orden oppe. Uretten griper om sig, kulturen dør, alt vakkert blir borte, utbytting og slaveri, forurensning og ødeleggelse av natur og livsgrundlag, forgiftning og sykdom av droger og kjemikalier og usunn mat, oppløsning av ekteskap og familier, seksuell perversjon, barnløshet og bastardisering.

Dette er ikke et dystert fremtidsskue, det er en nøktern beskrivelse av tilværelsen slik den er i dag. Jødevældet hviler i høy grad på penger, men pengene er bare mæktige så længe germansk ånd ligger nede eller er fortrengt av fremmed ånd. En kamp mot pengene som bare ser for sig næringsmæssige virkemidler kan ikke føre frem. Arbeidets befrielse og fremvæksten av en ny samfunnshusholdning må drives av åndelig fornyelse og opprustning. Vi må kjenne oss selv, vite hva vi vil, se klart, finne veien vi har å gå. Når vi står der med den indre visshet at dette er hva vi har å gjøre og at det ikke finnes noen vei utenom, da får vi styrke til å lide det som lides må og ofre det som ofres må.

Waldemar