Kunstige Paradiser

Har du noensinne haft med mennesker å gjøre? Har du lyttet til hva de har å si? Og iakttatt dem i deres daglige virke? Da har du kanskje vunnet den visdom at som vilje og forestilling er verden så nogenlunde ett. Folk forestiller sig hva de vil, heller enn hva som er. Denne utilnærmelige væren - skrekkelig! Kanskje er det menneskets innerste livsbetingelse at dets tanke aldri forenes med den. Hvor tilfreds, ja hvor lettet, er de ikke når vismænn forklarer den ukjennelig. Men de hykler og dølger dette - for sig selv. Innrømmelse her bryter fortryllelsen - det er døden. Den livsoppholdende forestilling er at vilje og væren er ett, eller som det står i menneskelig makt å forene.

At verden er som vi vil ha den er et paradis. Menneskene tilbringer en stor del av sine liv med å bygge paradiser og befæste dem mot Utgard hvor stormene raser. Heller bygger de sig en likkiste og legger sig i den enn å brytes med de vilde kræfter. Den fulle sannhet, verden som den er, kan de ikke leve med. Heltene blant oss har mot til å ofre sine liv på slagmarken, i kamp for ære og frihet, blod og sjel - men også hos dem strømmer motet ned fra en himmel av mening og trøst: Evig ry og evig fryd ved Odins bord i godt lag! Ja, trenger vi ikke trøst for å gå inn i det ukjente mørke hvorfra ingen veier fører ut, såvidt vi vet? Forlate sin nordiske kvinnes skjønnhet og kjærlighet, som man kanskje ikke engang eide. Tenk om sannheten er at vi skal bli borte for alltid og all ting viskes ut og bli glemt. Vis mig det menneske som kan leve med den sannheten og fornekte sin tro, sitt håp og sin kjærlighet!

Det finnes slike mennesker, men det er de som hengir sig til rus, lyst og lykke i nuet. Det finnes mange mennesker som står for lavt til å lide under fråga om mening og evighet. De angår oss ikke. Jeg taler til høysinnede mennesker av min art, germanerdommen med dens ideelle fordringer. Det sedelige dilemma er hvordan det enkelte menneske skal kunne leve for noe over sig selv uten å ha del i noe evig. I Håvamål står et berømt vers som forkynner feets død, frendenes død, egen død. Dikteren finner trøst i at dommen over hver en død består. Han tror at den enkeltes dåd vil minnes og hans ånd bevares blant guder eller mennesker. Men hva eies evig, annet enn det tapte?

Muligheten av en høyere menneskehet, fremvæksten av den nordiske rase, hviler på et himmelrike i sjelen. Himmelriket er inni dere! Jeg er livet og oppstandelsen; den som tror på mig skal leve om han så dør! Dette griper oss; det er nordisk. Det vi tror på er ikke legemlig gjenoppstandelse; ei heller at sjelen svever evig omkring noe sted i en ytre himmel. Vi tror egentlig ingenting; vi erfarer himmelriket her og nu. Det er nøkkelen til nordisk fromhet. Uten dette kunne vi ikke føre et liv som påpakker oss så mange byrder, forsakelser og lidelser. Det ligger et vældig arbeid bak undrene som nordiske diktere, kunstnere og vitenskapsmænn har skapt, i hvilke land de enn har virket. Og tenk på alt blod vi har ofret for å reise stater efter vårt sinn, hvor den oppadstrebende ånd rår! Hva kunne holde oss ved plikt, ære og heltedom annet enn en himmel? Hva kunne frastøte oss ved det æreløse liv om ikke helvetes pinsler? Ikke fryktede pinsler i en hinsidig tilværelse men sydende svovel i sjelen i dette liv. Bare mennesker av rent nordisk blod forstår dette, erfarer det. Det måtte en Parsifal til for å forstå Amfortas' "sår" som ikke ville lukke sig, lide av det samme, lide med ham.

Vi har her å gjøre med et naturlig, blodsbestemt paradis. Et paradis som er blitt bygget av en hel rase gjennom svundne tidsaldre, et sluk av tid og glemt streben. Forfædrenes ofre har skjenket hver av oss muligheten til å kjæmpe sig ut av forvirringens og fortvilelsens natt og nå denne gryende dags himmel. Nach wilder Schmerzensnacht, nun Waldesmorgenpracht! (Efter Smertens vilde Natt, nu Skogens Morgenprakt!) Den er lønnen for at vi tukter våre drifter, overvinner vår skrøpelighet og fullbyrder rasens vilje med oss. Det er frelsen, slik den står åpen for nordiske mennesker av rent blod. I frelsen forenes våre viljer, all splid oss i mellom opphører og vi gjenoppstår samlet i vår stammors bilde (Herzeleide).

Ikke alle blant oss makter å slå sig frem til artsriktig salighet. Jeg vet ikke om dette kan ha annen årsak enn dårlig blod, urent blod. Jeg tror det ikke. Det besudlede blod gjør en floket og anelsesløs sjel, stadig forviklet i indre strid med sig selv. Det er en forbannelse som aldri kan slippe taket i en og fører en ut på vilde veier og i nød. Alt liv er målrettet handling; den som aldri kan skue sitt mål klart er dømt til å virre omkring og øde sine kræfter i unyttig tøven. Han kan ikke finne styrke og mot til å styre sine drifter. Den som segner utmattet og nedbrudt på sin vei må gi sig driftene og lystene (Kundry) i vold og lage kunstige paradiser (Klingsors trolldomshave med blomsterpikene). Liksom sjelens himmel er en livsbetingelse for den høybårne blir rusen det for bastarden og det nedrige menneske (Apollon og Dionysos).

Mennesket er ikke skapt av intet; det har bygget sig opp fra lavere liv. Vi har foredlet det som var og lagt lag på lag som trappetrinn opp mot en himmel. De lavere lag er aldri blitt utstøtt, de er grunden som bærer det høyere. En gang var vi bevisstløst liv i havet, og denne natur er ennu del av oss. Hvert døgn i våre liv må vi vende tilbake til havet og leve som planter i drift for stoffets kræfter; alt flyter omkring i våre sinn som i havet, vi kaller det å drømme. Fælles med høyere dyr har vi den kjønnede formering og kjønnslig samkvem, attråen efter det annet kjønn og tilfredsstillelsen ved den befruktende handling. Ovenpå dette har det menneskelige lagt sig lag på lag for å styre kræftene i grunden mot en høyere livsform. Noen raser har bygget høyere enn andre. Istidens bitre kår, vinternattens nådeløse krav, tvang den nordiske rase til å sikte mot stjernene. Undrer du dig over at din sjel er full av forbud, at det står en vækter ved hver skillevei og stenger for dine drifters utløp?

Rasens egenart er sjelens arkitektur. Man gjenkjenner sine egne ved at man finner de samme herskende lag i sjelen: de samme førende prinsipper, den samme dommer over godt og ondt, vakkert og stygt, den samme høyere vilje og tukt. Hvert lag i sjelen har sin vilje; sjelens livsdyktige enhet er at de høyere lags viljer tøyler de laveres - uten å ta fra dem all makt, for de er uunnværlige. Dyret i oss har også en vilje, den kaller vi drift. Vi kan ikke leve uten den, hverken som rase eller enkeltmenneske. Det samme gjelder alle menneskelige lag under det høyeste. Det høyere lags vilje kan ikke erstatte de laveres, det har det ikke natur til, det kan bare holde igjen og styre. Alt det lavere tillempes en overordnet plan og får bare utfolde sig innenfor den.

Prøv å forestille deg hvordan sjelen til en bastard ser ut, si en mulatt. Det er som å forsone en gotisk dom med en jungelhytte: et gresselig misfoster, et monster. Hvor edelt og uedelt blandes slås det edle i hjel. Vin + kloakk = kloakk. Hvor skiplede må ikke de høyere lag i det nordiske menneske bli av nedrig blod, blod av en helt annen og råere byggplan! Kræftenes ømfindtlige likevekt blir ødelagt, den høyere vilje lammet, enheten brudt, fastheten og stadigheten oppløst. Bastarden er et anarki av vilde motsetninger, jo vildere jo fjernere bestanddelene står hverandre. Jeg tror krysning av raser er hovedårsaken til sinnsykdom. Jødene er stærkt bastardisert og lider mer enn noen annen etnisk gruppe av sinnsykdom og pervers seksuell adfærd.

Sjelen, den naturlig oppbygde rasesjel, er overlagrede viljer for styring i en høyere livsform. Den fremstiller naturens aristokratiske prinsipp om at den høyeste vilje skal herske. Den er bare indirekte blitt formet av kampen for føden og ly mot været, striden mot vilde dyr og fiender. Det som i utallige generasjoner har spikket på den er utvalget av dem som får forplante sig. Hovedårsaken til at en mann ikke gjorde det var neppe at han falt i strid eller sultet i hjel før han kom så langt. Nei, han nådde ikke opp i gunst hos det annet kjønn. Samfunnet med blodsbrødrene har vært det avgjørende for rasens og sjelens utvikling. Anseelse gjennom blodsbundne værdier har valgt eller vraket ham. Men disse hævdes av sjelen selv. Vi ser at sjelen hovedsakelig har bestemt sin egen utvikling; ytre forhold i natur og omgivelser har lagt bånd på den men ikke kunnet tvinge den. Sjelen utvikler sig mer efter indre lover enn ytre press. Man kan forstå hvorfor dette må være slik: Jo mer komplisert et halvfærdig byggverk jo færre veier fortsetter mot færdig bygg; ytre hensyn kan ikke tas.

Sjelen er altså blitt til gjennom sosial-seksuell evolusjon under føringer fra livsform og levekår. Den er rasens levende uttrykk og tar bolig i hver rasefælle uten å tilhøre noen enkelt. Hver av oss har sitt særpreg, men det vesentlige er fælles og må være det for at vi skal kunne leve sammen og blande blod i avkommet. Sjelen utformer samfunnet og bestemmer derved lovene for sin egen utvikling. Rasesjelen inneholder et forbilde på det ideelle samfunn for denne rasen. Derfor er det unaturlig at samfunnsformen ændrer sig i historiens løp; stat og politisk orden må gjenspeile sjelens orden. Sjelens prinsipp for høyere menneskelig liv må overføres på staten. Som vi har sett går dette ut på at den foredler sig ved gang på gang å danne et høyere lovgivende og tuktende, vidsynt planleggende lag. Disse høyere lag sørger for rasens langsiktige bevarelse og fremgang bedre enn noen av de lavere. Man kan se på sjelens lagvise vækst som rasens skrittvise gang mot bevissthet om sig selv og vilje til å tjene sig selv alene, intet mindre og intet annet.

Siden sjelen er lagdelt er også samfunnet tilbøyelig til å bli det. I det monn ikke alle folkefæller har de øverste lagene i sjelen fullt og stærkt utviklet blir samfunnet naturlig lagdelt. De sjelelig fullværdige danner en øvrighet, et herskende lag, som gjør staten til bærer av rasens høyeste estetiske, etiske og religiøse værdier. Under dette kan samfunnet være delt i flere lag. Samfunnet er lagdelt, men ikke splittet i klasser som bare tjener sig selv og kjæmper om makten i samfunnet. Hvert lag tjener rasen, ikke sig selv. Klassesamfunn med kastevesen og høye murer mellom klassene oppstår bare i raseblandede befolkninger.

Spørsmålet som bør beskjeftige enhver politisk tenker er om betingelsene for at staten blir et tro bilde av sjelen. Rasen kan ikke overleve i det lange løp uten dette samsvar. Jeg våger den påstand at det opptrer i raserene folk som er herre i eget land uten fremmedlegemer av noe slag, i åndsliv eller næringsliv. Hvor en fremmed ånd vinner innflytelse kan statsordningen bli omveltet. Ulykken for oss germanere er at vi siden kristningen ikke længer har haft slikt samsvar. Kirkemakten var demokratisk av vesen, anerkjente ikke germansk ære og edel byrd som grundlag for et standssamfunn. Den regnet alle mennesker for "gode" og like innfor Gud der ydmyket og underkastet sig. Germansk kongemakt dæmmet opp for denne likhet, inntil den ble svækket og styrtet på 1700- og 1800-tallet. Fra da av lå veien åpen for demokratisering av staten. Det innebærer at folkefællenes rang i staten ikke længer svarer til deres sjelsadel. Hævder sig i demokratiske stater gjør de som har midlene til å påvirke massene og kjenner deres nedrige sinnelag. Som vi vet er dette først og fremst den organiserte jødedom, parasitter på nasjonene. De trekker med sig opp i staten alle elementer i værtsfolkene som er nedrige nok til å tjene dem.

Den demokratiske lære går ut på at alle mennesker er like, har like rettigheter, og at fremskritt er å gjøre slutt på diskriminering. Det er nettopp å bestride rasesjelens krav til statens orden. Når denne naturlige orden forsvinner mister rasen sitt redskap for overlevelse. Den brytes da hurtig ned og dør. Det tyvende århundre var et dødsleie for den nordiske rase. Straks demokratiet vant frem sviktet troen, sedeligheten og familielivet; alt som forutsetter sjelens høyere lag brast, og vår fruktbarhet raste. Blodsadelen i folket ble ofte regelrett massakrert. De demokratiske stater førte verdenskrig mot de gjenværende autoritære stater.

At våre land er blitt åpnet for ubegrenset innvandring av fremmede raser, selv de mest primitive, er demokratiets kulminasjon og dødsstøtet mot vår høye rase. Demokratenes hensikt er å skjænde våre kvinner og bryte vår rasestolthet. Forarbeidet var å bryte ned all vår høykultur og erstatte den med primitiv søppelkultur som siden er blitt påprakket vår ungdom. Formelen er: sex, drugs and rock'n roll. Dermed kjenner ikke nordisk ungdom sin sjelsadel, for den kommer bare til bevissthet om sig selv gjennom artsriktig høykultur. I rennestenen blir alle like. Da ligger veien åpen for bastardisering og utryddelse av vår rase, og den motstand som ennu måtte finnes brytes med tvang og voldtækt.

Hvorfor har ikke den hvite mann ytt motstand? Siden liberalismens oppkomst på begynnelsen av 1700-tallet har det ikke funnets noen organisert motstand tuftet på en nordisk verdensanskuelse før den tyske nasjonalsosialisme på 1920-tallet. Da var det for sent. Da var det fiender på alle hold. Selv det stærke Tyskland kunne ikke holde stand. I det hav av tid som gikk forut levde vi i en døs - i en rus, en konstruert idyll. Vi skapte kultur; gasset oss i vår forfinede kunst, våre oppfinnelser, vårt fremskritt. I mens var jødene opptatt av en eneste ting: å grafse til sig makt. Kongedømmene i Europa kunne bare møte dette med politimakt; de hadde ingenting i ånd og anskuelse å stille opp. Med kristendom og pacifisme kan man ikke slåss; kirken, som fyrstene i åndelige anliggender måtte støtte sig til, sto vesentlig på liberalernes side når det gjelder avvisning av blod og byrd og utjævning av standsforskjellene. Germanske fyrster og adel var så hjelpesløse mot sine fiender at de ikke sjelden selv var medlemmer av frimurerlogene hvor planene for å styrte dem ble klekket ut. Når det gikk opp for dem hva de symbolsk omskårne drev med kunne de forby frimureriet og stenge logene, men de kunne ikke stanse den åndelige forgiftning.

I 1945 var det nødvendig å fortsette krigen med andre midler. Det skjedde ikke. Hva håpet man på? Hva tenkte man om fremtiden? De som kunne tenke var døde. De andre begynte å røke opium igjen, slik man hadde gjort før første verdenskrig rykket oss ut av sløvheten. "Det ordner sig på en eller annen måte. Det blir bedre med tiden. Sannheten seirer til slutt." Gjør den? Ikke uten kamp. I efterkrigstiden er det blitt stadig tydeligere at Sions Vises Protokoller og frimurernes program skal gjennomføres til punkt og prikke. De politiske begivenheter efterlater ingen tvil om det, for den som vil se det. Men i livssyn og politiske holdninger er den hvite mann falt tilbake til tiden før første verdenskrig. Det nasjonale nybrottsarbeid i mellomkrigstiden er blitt liggende brakk; de dype rasehistoriske innsikter man vant sig da har ikke gått i arv til efterkrigstidens slekter. Selv de som i dag kaller sig nasjonale eller "identitære" bygger typisk ikke videre på det. De prøver å være nasjonale uten å utfordre demoniseringen av den nasjonale tradisjon. De vegrer sig for å artikulere den nasjonale posisjon, formidle budskapet rent og klart, ta tyren ved hornene og kjæmpe.

Den såkalte nasjonale bevegelse i dag synes å være et gedigent selvbedrag. Man lukker øynene for at vi trenger et artsriktig nordisk-germansk livssyn for å overleve. Man fortrenger at dette først og fremst er en kamp om sjelsbundne værdier. Skal vi redde oss som rase må vi finne tilbake til oss selv og reise et nytt fællesskap på rasesjelens grund. Vi kan ikke slå oss til tåls med materialistiske surrogater som IQ-tester. Så længe vi hænger fast i et materialistisk livssyn er vi fortapt. Vårt nye fællesskap må være sedelig; feire plikt og ære og heltemodig selvoppofrelse. Bare kjærligheten til det edle i oss, skjønnheten innvendig og utvendig, kan drive hver av oss til å satse alt for at den nordiske rase skal ha en fremtid. Med så mye forspilt tid, så mange forsømte sjanser bak oss blir det behov for altoppofrende stridsmænn.

I "bevegelsen" har man innredet de smarte strategiers paradis. Der innbilder man sig at det smarteste er å lyve, tie og rote. Og forøvrig gjøre ingenting. Ved et trylleslag er det smarteste blitt å ikke hævde nasjonale værdier, ikke søke sannheten eller formidle den, ikke yte motstand. Kort sagt er det smarteste nu blitt å oppføre sig som om man var fiende av den nasjonale sak. Det er ikke længer "korrekt" å kalle sig nasjonalsinnet engang. Den som lar sig narre inn i dette burde i alle fall spørre sig hva målet er for denne strategien. En strategi forutsetter et mål, og man diskuterer bare strategi med folk man er enig med om målet. Men målet har man ikke kommet til enighet om; det diskuteres ikke! Før man vælger løgn som strategi i lag med andre personer bør man forvisse sig om at alle er enige om hva sannheten er. Man må altså først gjennomføre en åpen og ærlig intern diskusjon og se at man tror på det samme. Men slikt har jeg ikke sett spor av. Tvert i mot røper strategi-debatten at man ikke tror på det samme og ikke er enige om målet.

De toneangivende kræfter bak de "smarte strategier" (også kalt "metapolitikk") er simpelthen antinasjonale. De kaller sig "identitære". Denne retning stammer fra Paris og er sannsynligvis et frimurer-initiativ for å ta over og uskadeliggjøre den nasjonale bevegelse. Vi har gjentatte ganger advart om at frimurerne bestreber sig på å infiltrere og ta over alle bevegelser av politisk eller livssynsmæssig betydning. Hvor nasjonale stridsmænn hypnotiseres til taushet om de viktigste problemer i samtiden kan murerne trenge inn og avansere uten å bli oppdaget. Tier man om jødeproblemet og later som om jødedommen er et trossamfunn og en etnisk gruppe som en hvilken som helst annen, har man snart en jødedyrker og ærkefiende i ledelsen. Tilfællet Guillaume Faye er velkjent.

Det spørsmål som opptar mig her er hvordan det kan lykkes å lokke nasjonale kvinner og mænn inn i den galskap å tie og lyve og avstå fra kamp, oppføre sig som om vårt mål var kriminelt og vi måtte skamme oss for det vi står for. Mitt svar er at ikke alle har like fullt og stærkt utviklede høyere lag i sjelen. Jo strengere krav man stiller til sannhet og selvforsakende kamp, jo hardere undertrykkelse man møter, desto flere faller fra. Derfor er også demokrati og nasjonal kamp uforenlige. En demokratisk, individualistisk nasjonal bevegelse vil måtte svikte. Vi kan bare lykkes hvis vi bygger den i sjelens bilde, som organisk sammengrodd men lagdelt med høyere myndighet og tvingende makt for de høyere lag, akkurat som i en hær. Når de underordnede mister motet og lar sig besnære av lettvinte lykkebudskap, er det de overordnedes oppgave med sitt overlegne mot å redde dem ut av trollmannens vidunderlige haver, opiumsrusens fantasier.

Siden 1970 omtrent har det vært klart at regimets hensikt er å utrydde den hvite mann, den europeiske menneskehet. Siden 1990 har det vært klinkende klart, og i dag brøles dette opp i ansiktene på oss med selvrettfærdig selvfølgelighet. Man utmaler den største forbrytelse i menneskehetens historie, som nu skrider fremad, frekt som en selvfølge og dynker den med parfyme-ord som menneskerettigheter, toleranse, medmenneskelighet, likeværd, det flerkulturelle samfunn osv. Hva som enn ligger i disse ord så gjelder de ikke oss; vi er alltid ofre for disse ord, aldri begunstiges vi gjennom dem. De er smertestillende bedøvelse, rusmidler, for dem som kollaborerer med regimet om sin egen rases undergang. De får raseforræderen til å føle sig moralsk.

De som reiser sig mot rasemordet blir møtt med hard undertrykkelse. De mange som er for svake til å bære denne inviteres av regimet til det nasjonaldemokratiske eller "identitære" paradis. Der unngår man forfølgelse og kan føre et normalt liv. Prisen man betaler er at man aldri nævner saken. Man må aldri si hva vi slåss for, eller gå med på å sette et annet mål i dets sted, eller uttrykke sig overlagt svevende om dette. Hver gang regimet kræver det må man rykke ut og fordømme "rasismen" hos ekte motstandsfolk. Man må bekjenne sig til demokrati og menneskerettigheter og aldri stille spørsmålstegn ved dette. Til gjengjeld hjelper regimet en til å føle sig nasjonal: Man får lov til å kritisere innvandringen; skjelle på muslimer og deres syn på kvinner, homofile og ytringsfriheten; beklage sig over at visse innvandrere er vanskelige å integrere; feire nasjonal kultur, bare den er politisk bevisstløs.

Det er gått 15 år siden den nasjonale bevegelse kom på nett og fikk ytringsfrihet. Man skulle tro at disse år måtte preges av voldsom fremgang. Den har uteblitt. Årsaken er ikke at det mangler klarsynte og modige lederskikkelser. De finnes. Årsaken er at disse lederemnene aldri har kunnet oppnå innflytelse. Vi har næmlig ikke kunnet bygge opp en organisasjon hvor folk med høyere evne og vilje bærer bevegelsen. Vi har vært som en hær hvor det er tillatt og respektert å desertere. Så snart lidelsene ved fronten ble store nok, med demonisering og uthængning, vold og fængsling, økonomisk ruin og sosial kastrering, deserterte de fleste. Det siste året er store deler av den ekte motstandsbevegelse i Norge og Sverige utradert. Det just som finanskrisen lovet stor tilstrømning til nasjonalsosialistiske rekker! Vi er de eneste som har et velfundert syn på kapitalismen og bekjæmper den til germanske arbeidsfolks beste.

Vi har regnet ut at vår rase dør i dette århundre. Denne forutsigelse er vitenskapelig uangripelig; ingen har kunnet gjendrive den. Realistiske anslag munner ut i at vi kommer i mindretall i eget land rundt midten av århundret. Men det kan gå fortere, og det er meget usikkert om det i det hele tatt kommer en næste generasjon norsk (eller hvit) ungdom. Den avgjørende faktor er bastardiserings-hyppigheten. Budskapet er at vi har meget knapp tid til å handle. Vi setter en tidsramme på tyve år. I år 2030 må vi ha seiret, ellers er alt håp ute.

Hva nytter? Hva er det håp i? I alle fall ikke demokratisk partivirksomhet. Det er to ting som må gjøres: For det første må du selv hengi dig fullt ut til motstandskampen. Det betyr at du også er rede til å ofre ditt eget liv hvis og når det blir nødvendig. For det andre må du finne sammen med andre hengivne kjæmpere og danne ekte organisasjon. Hva er det? Det er at man bygger en organisme og underordner sitt liv og sine personlige mål som en celle eller et organ i den. Hvis dere er to og høytidelig lover på æresord å stille opp for hverandre i tykt og tynt hva som enn skjer, uten forbehold eller betingelser - da har dere utrettet noe, da er det håp. Da har dere brudt ut av trollmannens kunstige paradis og er på vei mot sjelens naturlige himmel.

Waldemar