det Overflødige Menneske

Jeg hater prosa. Det gjærer i mig, dagene går. Jeg klekker ikke ut ideer, jeg går her og tenker på ingenting. På sett og vis er jeg en idiot. Folk går vel og funderer på saker og ting, løser problemer. Ikke jeg; jeg har vendt mig bort fra den forstandsmæssige tenkning. Det er en protest, gjerne det, en frihetskamp mot en abstrakt tilværelse i ord og begreper. Derfor hater jeg å lese politiske pamfletter, og å skrive egne. I det hele tatt, å drøfte saker og legge frem teorier fyller mig med uvilje. Jeg føler at feilen er begått allerede før teorien er ferdig utarbeidet. Når folk kommer til mig med en samfunnsteori føler jeg det på samme måte som om de kom med tvangstrøye og skulle legge mig inn på anstalt. En isnende følelse farer gjennom mig og jeg tenker: Men de kjenner mig jo ikke! Hvordan kan dette fortreffelige samfunn som de har utvirket på papiret ha en plass til mig når de ikke kjenner mig?

Hvor meget værre er det ikke i virkeligheten hvor skjemaenes sterile tankebaner har erobret samfunnet og henvist dig til en celle! Du er blitt en brikke i en plan og ingen spør hvordan du har det. Du kan gjennomleve et langt liv uten at noen tar notis av dig. De fleste sukker sig gjennom sine liv i en sluttet liten krets av likesinnede eller værre: funksjonelle enheter i like samfunnsroller. Moteriktige tanker og moteriktig adferd i moteklær. Korrekt sprog og korrekte talemåter. Med beklemmende følelse spør jeg om det finnes menneske bak. Det vil si, jeg spør ikke, sender det som et skip ut i det tomme rom for å slynges hit og dit av stjernenes tyngdekraft og aldri vende tilbake.

Jeg vet noe om dette, jeg har selv vært dypfrossen inni mig. Jeg frøs smertefritt til is, men tinte igjen og da kom smertene. Istidene har kommet og gått i mitt liv; nu håper jeg at isen har trukket sig tilbake for siste gang. Jeg er blitt tankeløs, noe vokser i mig, jeg blir dypere for hvert år. Kan det være at jeg oppgir det sinn samtiden har konstruert i mig og gir mig over til forfædrene? Ikke en enkelt av dem men en sum av dyp dyp fortid som jeg har minner om i blodet. Jeg ser på mig som et fortidsminne og mitt vesen er skjebnebestemt.

Derfor har jeg sluttet å tenke: jeg vil ikke gjøre vold på det jeg bærer i mig. Ikke herje det med begreper som andre har funnet på helt nylig og som var ukjent for dem som i urtiden avlet mig. Jeg vil aldri kunne lære dem å kjenne; det eneste jeg vet om dem er at jeg er den jeg er. Hva tenkte de, hva følte de, hva ville de? Gåten hviler i mig; jeg vil inn til den. Men jeg tror den må komme til mig; jeg må åpne mig og vente tålmodig. Helst skulle jeg bare brygge solord og unnfange trylletoner, dagdrive og dagdrømme. Jeg hater prosa.

Min atavistiske dragning er kjærlighet til min art av menneskehet. Derfor er jeg et sosialt vesen, ikke av drift, egennytte eller materiell nødvendighet. Den som lever i ånden og er tro mot sig selv omslynger i det samme sine sjelefrender. Det er skjebnefællesskap og pust av samme fortid, en bunnløs svunnen livskamp. Min drøm om å gjenfødes som det jeg er - en drøm om folkereisning i brorskap. Skjønner du? I idealtilværelsen er ånd og samfunn det samme og gapet mellom jeget og de andre har lukket sig.

Det gjærer i folket. Jeg er ikke alene. Men jeg er en av dem som forstår hva som rører sig der ute og hvorfor. Jeg tror jeg forstår det. Forandring tvinger sig frem. Om systemet prøver å strype den vil den plutselig bryte voldsomt frem som en bristende dæmning. Gir det efter vil samfunnet omdannes stykkevis. Men er det mulig? Hva er kilden til spænningen som har oppstått?

Det er lidelsen i et komplisert konstruert byråkratisk industrisamfunn, naturfremmed og naturfordærvende. Det er skapt i maskinens bilde og sikter mot effektivitet. Det retter sig efter naturlovene når det produserer sine varer, men har ikke tatt hensyn til menneskers natur og indre lov. Faktisk er det utsprunget av en ideologi som betrakter mennesker som plastisk formbare, en tabula rasa ved fødselen og en leirklump i hændene på samfunnsingeniører. Skolene vi går på har først og fremst til oppgave å "sosialisere" oss inn i det rådende samfunnssystem, tilpasse oss strukturene og regelverket. Vi innpodes et livssyn som bejaer systemet og ser det som fremskritt fra fortidens usle kår. Og vi vænnes til det over lang tid fra den tidligste barndom, og den holdning brennes inn i oss at det er sånn det er og det finnes ikke noe alternativ.

Men dette kan ikke holde, for mennesket har liksom alle andre ting i denne verden en egenart og er underlagt sin egen lov. Når man tvinger det inn i et system og en livsrutine, forelegger det en oppskrift som det må følge i hverdagen, så bryter man dets egenlov og påfører det lidelse.

Det kan ikke bøtes ved å ændre reglene. Uføret skyldes det menneskefremmede regelvælde, at man behandles som noe dødt, en maskin, ikke som et levende vesen med sjel. Det kan ikke forandres. Systemets årsak er viljen til makt og derfor er det innrettet som en gigantisk fabrikk for å fremstille maktmidler og samtidig herske over arbeidende slaver. Den som søker makt bryr sig kun om effektivitet og kan ikke ta menneskelige hensyn.

En innprentet myte om den moderne teknisk-byråkratiske sivilisasjon er at alle mennesker er likeværdige og har like rettigheter og muligheter. Og at vi har lik innflytelse og medbestemmelse ved politiske valg. Myten holder oss fanget i den overbevisning at alt ved systemet er nødvendig og at intet kan bli bedre. Den hyller det i en uangripelig, uimotsigelig glorie. Terskelen for å nære tvil og reise innvendinger er blitt så høy at ingen kan overskride den. Er du reaksjonær og vil skru klokka tilbake til overvundne mørketider som vi får lære alt vondt om i historie-timene?

At klassesamfunnet er borte og vi nu er likestilt er en stor løgn. Det er først når man for alvor begynner å klassifisere mennesker at man får et klassesamfunn. Systemet tar mål av sig til å vite alt om oss. For å holde orden på all informasjonen inndeler det oss i klasser efter alle mulige kriterier. Det begrepsfæster oss og fordeler oss over kategorier. Tror du hensikten er å behandle oss likt? Du kan være høyskoleutdannet, uføretrygdet, arbeidsløs, myndig, gift, kredittverdig, straffet, formuende, sykemeldt, dårlig betaler, sikkerhetsklarert og tusen andre ting, eller i hvert tilfelle det motsatte. Hver informasjonsbit systemet får tak i om dig gjør at du blir puttet i en kategori. Ofte bidrar du selv til å sette dig i bås ved å fylle ut skjemaer hvor du krysser av i bokser. Sammenlagt fremkommer en datautgave av dig som menneske.

Stærkest berører oss båstenkningen i forbindelse med utdannelse og arbeid. Utviklingen går i retning av at kompetanse og utvælgelse blir helt skjematisk: Man er sin CV og presset øker for at den skal ha standard form og innhold. I enden av tunnelen aner vi maskin-CVen som ikke er annet enn et ferdig utfylt skjema med avkryssede bokser. Det er det fullkomne klassesamfunn hvor personligheten og menneskeligheten har mistet sin siste rest av betydning og sitt siste tilfluktssted. Mennesket vil da være skviset ut av samfunnet og blitt overflødig.

Hadde enda mekaniseringen innskrenket sig til arbeidet. Vi tilbringer en stor del av våre liv på arbeidsplassen. Åtte timer arbeid, åtte timer fritid, åtte timer hvile - lød en gang et arbeiderslagord. Kunne privatlivet på fritiden forbli en oase av menneskelig varme så kunne kanskje systemet holde stillingen. Men slik er det ikke. Alle livets områder er infisert av den samme virus. Tenk på rettfærdighet og kjærlighet. Er ikke dette noe av margen i vårt inderlige sjeleliv? Men rettsvesenet er skjematisert til paragrafrytteri: du dømmes i dine saker uten at dommeren kjenner dig eller dine beveggrunder; det værste regelvælde rår. Selv kjærligheten står for tur. Man kan vælge mellom dating-sider på nettet hvor man fyller ut skjemaer og uromantiske utesteder hvor alt går på kropp. Eller man kan slå sig til tåls med en av dem man tvinges innpå i sin samfunnsklasse, for eksempel en kollega på arbeidsplassen.

Den enkeltes liv blir avgjørende påvirket av den klasse han er kommet til å tilhøre. Men dette er ikke gamle dagers stand, som var knyttet til slekten og gikk i arv. Det moderne kapitalistiske industrisamfunn klassifiserer helt uavhængig av arvelige egenskaper og personlig egenart. Det opplever vi som at våre liv er styrt av tilfældigheter. Intet av det som fyller vår hverdag ligger oss noe særlig på hjertet. Alt kunne vært anderledes. Men en mann som lever i utakt med sin legning plages. Lidelsen, den sjelelige slitasje vi jævnt utsettes for, er årsaken til at systemet ikke er stabilt; den er kraften som til sist vil rokke systemet.

Instinktivt prøver man å forandre sitt liv for å hele sine sjelesår. Alt som ikke hindres av høye murer gjennomløper hurtig forandring. Det er blitt meget lettvint å skille sig, derfor er skilsmisse meget vanlig. Men å ændre sitt arbeid er ikke lett. Selv innenfor faget foretrekkes den som har erfaring på et særområde. Effektiviteten rår. Vil man skifte fag må man ta ny flerårig utdannelse; hvordan skal man klare det med familie å forsørge, huslån og gammel studiegjeld? Det går ikke; man er låst i sin stilling, innelåst i sin celle. Selv om man var ungkar og gjeldsfri ville muren avskrekke: man mister sosial prestisje, glir ut av sin omgangskrets, menges med folk på et annet stadium i livet med et utsyn over livet som man forlængst har forlatt. Å bryte ut koster sosial fattigdom.

En herskende elites vilje til makt i verden gjør at systemet innrettes for størst mulig effektivitet. Flest mulig varer skal produseres billigst mulig og forbrukes. Da må folk flest være arbeidsslaver og forbruksslaver. Hver enkelt må mestre et fag og en arbeidsoppgave og er utsatt for et press om å mestre den stadig bedre. Man kommer snart til et punkt hvor dette bare kan oppnås ved å innskrenke sin virksomhet til et mindre område. Man blir mer og mer spesialisert, hverdagen ensformig og umenneskelig. Når det ikke længer er mulig å arbeide med lyst setter lidelsen inn. Da føler man fornedrelsen i den moderne sivilisasjon hvor man utnyttes for sin arbeidskraft, bedømmes som redskap og foraktes for personlighet. Og den dag man ikke orker å hænge i mer lempes man ut som avfall.

Man finner sig henvist til en arbeidsdag og tilværelse som ikke er tilpasset den man er og volder smerte i sjelen. Hvilken utvei finner folk i dette leie? Sosialdemokratene forsøkte efter krigen å lindre med arbeidsmiljø, ferie, forbruk, fritidsaktiviteter og rekreasjon, noe de hadde lært av nasjonalsosialistene. Men det tilgrundliggende uføre i samfunnet rørte de ikke. De bar selv en av årsakene til meningstapet i det moderne samfunn: bortfallet av religion og samhold, ensidig renn efter økonomisk velstand. De så bort fra menneskets beskjedne krav til livet: at det skal ha en mening.

Folk måtte altså finne sin egen utvei. Skjønnlitteraturen beskjeftiger sig på 1800- og et stykke inn på 1900-tallet med den store personlighets livskamp i et frembrytende massesamfunn som ikke har rom for personligheter og ikke anerkjenner deres eksistens. Dette opphører først når marxismens premisser blir så enevældige i åndslivets fora at slikt ikke kan skildres mer uten å påkalle sig trendsetternes forhånelse. Fremskridende jødisk monopolisering av den intellektuelle og kunstneriske sfære i det tyvende århundre forbyr beskjeftigelse med germansk sjeleliv.

Allerede efter første verdenskrig er forfattere som Dostojevskij og Hamsun blitt kraftig umoderne. Selv de som reiser sig mot marxisme og liberalisme er barn av tiden og må forholde sig til det autoritetsløse demokratiserte massesamfunn som ikke tror på menneskeadel. I noen europeiske land klarer ariske kræfter å overta den sosiale bevegelse og bringe nytt oppsving i det som opptar det ariske menneske. Efter annen verdenskrig er det slutt. De siste overlevende europeiske stormænn erklæres forbryterske. Jødene overtar all makt, med pakket til tyende.

Men ariske kvinner og mænn lever ennu på denne Jord, og vi forblir hva vi er inntil den dag vi forsvinner. Vi er kuet av fremmedvælde og lider under det. Det er ikke bare et spørsmål om innvandring og multikultur. Saken er den at dette samfunn ikke har bruk for oss og at vi ikke holder ut med det. Vi må stå utenfor, vi er overflødige. Hver av oss finner sin egen utvei i denne nød. Raskolnikov anser sig hevet over alminnelig moral og pengesamfunnets spilleregler; han tror på en høyere rett enn ågerens og slår pantelånersken ihjel. Jeg-personen i "Sult" kan ikke være utro mot sig selv og foretrekker å sulte; inntil han redder livet ved å flykte til sjøs og Amerika. Nagel, den gulkledde i "Mysterier", en hjemløs vandrer og nok en hamsunsk skikkelse, har trolig begått et drap uten at vi riktig vet hvorfor. Om drapet virkelig er begått eller er et symbol på hans kvaler, hans nag mot samfunnet, er ett av romanens mysterier. Kanskje er den dræpte han selv eller den dødsmærkedes forutanelse. Efter forgjæves forsøk på å rydde sig plass for sitt følsomme sinn blant menneskene i en liten by, knuses han av alminnelighetens jærnskodde hæl og fullbyrder for egen hånd sin skjebne.

Hadde ikke Ibsen i "De Unges Forbund" tatt det oppkommende massesamfunn på kornet, hvor oppkomlingen sakfører Stensgård personifiserer den nye tids middelmådighet og skruppelløse ærgjerrighet? Ibsen så dødsstøtet mot all finhet i mennesket komme. Det overflødige menneske skildres med forkjærlighet i fransk litteratur. Uforglemmelig er Julien Sorel i "le Rouge et le Noir" (Stendhal). Han vil gjøre noe ut av sig selv og hykler sig vei til karriære under kvælende jesuittisk restaurasjon. Gal av ærgjerrighet begår han et attentat mot sitt eget hjerte men reddes som ved et under og finner tilbake til sig selv. I utrolig heltemot og opphøyet værdighet betaler han så den ytterste pris for å være sig selv.

En helt annen type overflødig mann er Ferdinand Bardamu i Celine's hæslige roman "Reise til Nattens Ende" som utspiller sig under første verdenskrig og tiden derpå. Han prøver å redde sig i denne gale og farlige verden gjennom feighet og kløkt. Sedelig forfall omgir ham på alle kanter og han tar selv del i det eller er tilskuer på nært hold. Det er umulig å ikke føle sig frastøtt av denne Bardamu, men samtidig kan man forstå at han er et menneske med små ressurser som klamrer sig til livet og vil unngå å bli overkjørt og utslettet av krigs- og industrisamfunnets dampveivals.

Antitesen til Bardamu er Dostojevskijs idiot, fyrst Mysjkin. Hans utvei er å holde på sin adel og barnlige uskyld i omgangen med mennesker og samfunn. Han nekter å tilsøle sig ved å være lur og slu. En Kristus-skikkelse og slektning av Wagners rene dåre, lar han verdens ondskap komme over sig og lider martyrium.

En tredje vei vandrer Hamsun i sine modne romaner: vende tilbake til naturen, både den inni oss og utenfor oss. Visjonen rendyrket finner vi i "Markens Grøde". Vi skal ikke tolke den dithen at vi alle skal bli bønder igjen; vi må finne våre røtter igjen og leve sant og sunt som det vi er i samhørighet med land, planter og dyr. Blod og Jord er budskapet. Hvor systemet utnytter og fortærer menneske og natur, bryter oss ned og ødelegger vårt livsgrundlag på moder Jord, skal vi frasi oss herredømme og hybris, bøye oss for naturloven. Vi vil ikke mer herjes av et kunstig konstrukt avlet av menneskets alle laster og dårskaper. Vi vil fred med vår skaper, gjøre hans vilje til vår, innta den plass han skjenket oss på Jorden.

Under nasjonalsosialistene ble Hamsuns visjon tysk statspolitikk. Man tok rotløse, arbeidsløse mennesker ut av storbyens slum og bosatte dem på landet, ga dem hjem, familie, arbeid, frihet og lykke. Tyske soldater leste "Markens Grøde" mellom slagene for å holde flammen levende og ikke glemme hva de sloss for. Den er ikke liten Hamsuns andel i det Tredje Rike. Man ville rive Mammons og Moloks tempel, jage ut pengevekslerne og høkerne, rense luften for løgn, griskhet og maktmisbruk. Vi ville vaske vekk jødenes kommersielle ukultur og sedelighetsnedbrytende agitasjon. I steden ville vi bygge et nytt folkehjem tuftet på germanerens ubevisste sjeleliv.

Forsøket slo feil og falt i grus. Hvor går vi som overflødige mennesker i dag? Det første man må lære sig er å ikke ringeakte sig selv for at man ikke finner sig til rette i systemet. Dets egen logikk fører i omgang med mennesker uavvendelig til lidelse og de sunneste og mest fintfølende blant oss lider mest. Den som er født til å være herre lider mest som slave. Det edle menneske har dessuten ærefrykt for sig selv og viker tilbake for å krænke gudebildet i sig. Når folk kaller oss mistilpassede setter de tingene på hodet og unnslår at det er systemet som er mistilpasset vår menneskearts natur. Altså ingen grund til å føle sig mindreværdig som døgenikt, taper eller noe sånt.

Når det er sagt finnes det selvfølgelig ekte tapere. Det er mennesker som er åndssvake og ikke kan hævde sig i dette eller noe annet samfunn. Deres støtte er et tveegget sværd; de kan gjøre stor skade i vår bevegelse om ikke de tuktes av strengt førerskap. De vil neppe føle sig likeværdige i våre rekker eftersom vi ikke kan følge deres råd. Kan vi da unngå å støte deres ære, hvor hensynsfullt vi enn farer frem? Det er synd på disse menneskene og vi ønsker ikke å fornedre dem, men ikke kan vi gi oss deres dårskap i vold heller.

Det byråkratiske regelfølgende klassesamfunn forholder sig bare til gjennomsnittsmennesker og ser en fare i personligheter, særlig når de står alene med egne ideer. Bolsjevikene satte ganske enkelt i gang med å utrydde dem. Sosialdemokratiet nøyer sig med å fryse dem ut og tie dem ihjel; personligheter blir ikke-personer. Når ikke dette strekker til går det videre og misbruker psykiatrien til å erklære dissidenter sinnssyke og utilregnelige.

De fleste nordmænn skyr det moderne bysamfunn så snart de får høve til det og drar ut på ski i skog og mark og opp på fjellet til sine hytter. Er ikke det et tydelig tegn på at vi ikke trives? Vi må jævnlig vende tilbake til vår rases forntilværelse for å bøte sjelesårene. Under istidens mange tusen år av hard livskamp pregedes ættesamfunnet i våre arveanlegg, og derfor kom det til å vedvare længe efter istidens slutt, helt frem til vikingtiden da en fremmed påtvungen religion veltet det. Men i arveanleggene er vi fortsatt istidsmennesker og veidemænn, som løytnant Thomas Glahn i "Pan". Der er en vældig revolusjonær kraft i dette!

Den industrielle revolusjon førte oss langt bort fra det liv som formet oss. Jeg tror ikke det er holdbart. Teknologien har ødelagt våre liv. Det blir nok siste ord selv om den har hjulpet oss aldri så mye. Feilen var at den ikke kunne holdes innenfor rimelige grenser og veies mot menneskelige værdier. Den har løpt løpsk og fører oss mot undergangen. Et selvdrevet system har tatt over som vi er træller under. Vi er træller i ånden like meget som i legemet. Det meste av vår tenkning foregår i begreper som er utmeislet under de seneste århundre og var ukjente for våre forfædre. Hvordan kan den da føre oss rett vei, hvordan kan den være blodsbunden?

Min utvei er å gjøre mig til redskap for anenes vilje og i samme slengen bygge bro over til folkefrendene. En blodsbunden og sosial løsrivelse. Vi må alle bryte ut av tankestyringen og gjenerobre oss selv. Derfor "slutte å tenke": avvise systemets begrepsapparat og teoretiske rammeverk som redskaper for tanken. Salige er de fattige i ånden! Det var hva jeg gjorde, hva jeg har forsøkt å gjøre, hva jeg streber efter å fullføre. Jeg sluttet som samfunnsbrikke og sprellemann for usynlig makt og begynte som gjenganger og folkefiende. Men når mitt folk en dag vender tilbake til mig skal jeg feire det som min fortapte sønn.

Waldemar