Opprør mot Sivilisasjonen

Det er lett å påpeke onder i vår tid og vårt samfunn. Noe av det mest synlige og følbare er masseinnvandringen av rasefremmede mennesker fra den tredje verden. I løpet av tyve år er landet vårt blitt forvandlet til ugjenkjennelighet. Alle nasjonale tilstelninger og mønstringer er nedlagt eller omdannet til kommersielt, "multikulturelt", støyende apekatt-spetakkel. Holmenkolldagen, som en gang var en norsk folkefest og nasjonaldag nummer to, er på uforklarlig vis forsvunnet. Det arrangeres fremdeles skistevne, men den gamle ånd er borte. Den nasjonale begeistring som en gang gjennomstrømmet 17 mai er visnet hen slik at nasjonaldagen nu er et ork og et mas og en mekanisk pliktøvelse som vi fortsetter med av gammel vane - og fordi vi er redde for den erkjennelse som tvinger sig på om vi kutter ut denne foregivne feiring. Hva feirer vi? Hvilket kall, hvilken plikt, hvilke formaninger følger med nasjonaldagen fra våre forfædre? Hver av oss går der med en ubehagelig fornemmelse av at vi tilbringer hverdagen året om med å legge i grus det vi på nasjonaldagen kler oss opp for å - fortrenge. Sviket forgifter kildene til ekte glæde.

La oss ikke følge det dårlige eksempel fra dem som legger skylden på innvandrerne for dette. Hva disse enn gjør mot oss har de ingen skyld i vårt åndelige fall og folkelige oppsmuldring. Særlig har de ingen skyld i at nordmænn støtter eller tåler et politisk regime som gjennomfører et program for oppløsning og utslettelse av vår nasjon og rase. Hvis nordmænn vil noe annet enn dette, hvorfor yter de ikke motstand?

De fleste av de hyklere og sløvtasser som hever sin stemme mot innvandringen ser ikke at folket er sykt i sine grundvoller. Innvandringen er bare et symptom, en slags opportunistisk infeksjon. Symptomene vil først forsvinne den dag pasienten er helbredet. La oss derfor vende oppmærksomheten bort fra symptomene og hen mot de mørke kilder. Vi snakket om nasjonaldagen. Hvorfor er det nasjonale budskap borte? Denne dag som skulle være en nasjonal kraftutfoldelse, tjene til befæstning av overbevisninger og stålsetting av forsetter, har mistet sitt innhold, er blitt et vakuum som andre fyller. I beste fall er den en lekedag for barna og en hyggedag for de voksne. Ingen vet længer hva et nasjonalt budskap er. I dette vakuum boltrer nedbrytningens kræfter sig. Når ingen nordmann vet å bestige talerstolen og tale nasjonalt, tar frimurer-krapylet hans plass og utbrer sitt materialistisk-kosmopolitiske giftbrygg.

På nasjonaldagen skulle man sette opp et regnskap over hva man har gjort for nasjonen, for det norske folk, i året som gikk. Da ville de fleste sørgmodig måtte konstatere at de bare har slavet for pengene, ofret enda flere av sine værdier på guldkalvens alter, og latt nasjonens kostbarheter røves og slås i knas av guldets yppersteprester. Vi er sprellemænn som danser efter pengenes pipe, slaver i kapitalismens profittmaskineri. Hvem har i dag en egen vilje? Hvem begriper folkeviljen? For å gå enda længre: Hvem kan si mig hva folket er? Det er ikke mange som har en klar erkjennelse av folkets natur. For ikke å snakke om folkets vesen. Demokraten ser folket som en masse av individer som bor i samme land og stat og snakker samme sprog, eller i alle fall er sysselsatt i samme "samfunn". Vi kan tydeliggjøre dette på hans vegne: Det demokratiske "folk" er abstrakte individer som slaver for guldets herrer i samme næringsprovins. Beviset for dette finner man i det faktum at en rasefremmed mann fra et fjernt himmelstrøk som er kommet til Norge kalles norsk så snart han er "integrert". Det betyr: at han slaver her i vår provins og hugger stein i vårt arbeidslag.

Kapitalismen trenger demokratiet. Demokrati er den demagogi som får folk til å betrakte sig som frie og lykkelige skjønt de er slaver og sakte men sikkert forgår. Folkevilje og folkestyre uten folk? Absurd. Den tilstand vi lever i i byen i nutiden kjennetegnes ved fravær av det fællesskap og organiske samrøre som gjør et folk av en flokk mennesker. Det finnes ingen faste holdepunkter i den enkeltes liv. Alt kan omstyrtes på stående fot, og alt er i stadig forandring; intet består særlig længe. Du kan begynne et nytt liv i morgen, og ingen bryr seg; de andre gjør det samme. I et liv uten værdier og mening vender krisene tilbake; personlige kriser som det egentlig ikke finnes noen utvei fra - unntatt opprør. Men opprør mot hva? Her finner hver og en sitt spesielle svar, som sier mer om den enkeltes bakgrund og tilfældige skjebne enn om tomrommet og dødskræftene vi lider under. Det er nødvendig å gjenreise mening og dermed sedelig orden for å overleve som menneske. Likevel mislykkes de fleste. De er døde sjeler og farter rundt i byen som roboter, programmert til tjeneste for å holde hjulene i gang.

Et "samfunn" uten menneskelighet, bare med materielle produksjonsforhold og forbrukerforhold. Og forhold mellom kroppene. Hvordan gjenoppstå som menneske? Så længe livskampen pågår er dette fråga man brytes med. Ikke hele tiden og sjelden bevisst. I lange perioder går man der og følger med strømmen, virker av vane og mote og kræfter utenfor en selv. Men så våkner man og snapper efter livet. Livet er annetsteds, man finner det ikke i byens larm. Hva er å leve? Det er at sjelen lever og utfolder sig i ære, kjærlighet og skapende verk. En mann kunngjør sin sjels død ved sin æreløse, kjærlighetsløse, ufruktbare virksomhet. Den moderne storby med sin støy og stank, søppel og skitt, vold og gift, er ikke bare årsak til men også uttrykk for en farsott av sjeledød. I denne heksegryte av hektisk jag efter penger og billige, dårlige forbruksvarer og motbydelig luksus midt oppe i det hele, finner man næsten ingen tegn på en levende, sunn og adelig sjel. Menneskene man møter i systemets stillinger er nedrige. I mangel av de karakteregenskaper og dyder som strømmer ut av en sunn sjel, er samfunnsoppgavene som påhviler dem omgjort til samfunnsinstitusjoner. Da ingen av de forkomne mennesker som bor i slum eller luksus er sanndru og rettfærdige, skipes det "rett" gjennom fag, yrke og prosess, og en hærskare av regler. Men den systembyggende nederdræktighet kan ikke på noen byråkratisk måte heve sig opp til rettfærdighet. Sjelens utsøkte frukter er uerstattelige.

Allmennyttige oppgaver og kunster som en gang mestredes i det frie, livskraftige folk er i sivilisasjonen pervertert til instrumenter for utsugning og maktstreben. Advokatvesenet er en særlig frastøtende sammensværgelse mot retten. Men hvor man enn vender sig finner man den samme råttenskap. Når det gjelder de politiske institusjoner er dette overtydelig. Massemedia er hovedredskapet for det politiske påvirkningsapparat. De formidler løgn, dekadente rollemodeller, evindelige gjentagelser av naturstridige dogmer, et vedvarende påtrykk for å bevege til utukt og skadelig adfærd, moter og livsstil som gjør den enkelte fremmed for sig selv og sin tro, og sirkus som oppholder åndskræftene med uværdige ting. Medisinen er et underbruk av droghandelen og "lægene" langere for drogbaronene; det dreier sig om penger og profitt alt sammen, og det man får for sine penger er gift og ødelagt helse. Det avskyeligste er kirurgien for å forandre ens kropp og utseende. Universitetene og lærestedene er giftbryggerier som man trenger et langt liv for å overvinne skadene av. Studentene blir påprakket en beinhard jødisk materialisme og formalisme. Ikke en eneste liten stund på mange år i disse anstaltene får den nordiske student høre eller lære noe som vækker gjenklang i hans sjel og bekræfter hans egenart.

Det finnes ingen plett i sivilisasjonen som er skjermet mot nedbrytningens kræfter. Overalt den samme gnagende råte. Når du på fortauet græmmer dig til fortvilelse over at en vakker nordisk kvinne kan gå der hånd i hånd med en sort gorilla, eller med en negerunge i hver hånd, tenker du ikke på hva hun har vært utsatt for. Du dømmer henne, men du dømmer ikke dem som har dræpt henne innvendig. Skal vi ta ondet ved roten eller skal vi syte over de siste forfallstegn? Vi må være modige og ta tyren ved hornene, ikke sitte der tiltaksløse og sørge over at det går oss så ille. Når du en gang har skjønt de dypere årsaker til forfallet innser du at vi intet oppnår ved å protestere mot forfallet og tie om årsakene. Det er værre enn ingenting å velsigne årsakene og bare reise sig mot følgene. Det finnes nok av dem som gjør det. Uten en dypere forståelse av hva som har skjedd med oss kan vi ikke vite hvilken vei som fører oss frelst ut av dette helvete.

Hva er roten til ondet? Hvilke kræfter krysser våre livsvilkår og bereder vår undergang? Jeg tror det har noe med storbytilværelsen å gjøre. Jødestammen ble trolig formet som parasitært fenomen samtidig med fremvæksten av sivilisasjonene i Midtøsten. Jeg spør mig hvilke forhold i byene som er gunstige for en slik parasitær utvækst. Germanerne hadde aldri slike problemer før de ble sivilisert og begynte å leve på en ny måte i byer slik som romerne. Storbyen er en tue hvor alt flyter og man mister oversikten. Som regel kjenner man ikke menneskene man møter ute i byen og handler med. Alt er ustadig og skiftende, mennesker kommer og går, man må oppgi å vite hva som foregår. Erfaringene man sanket i fjor og i går er plutselig til ingen nytte fordi alt er blitt stokket om. Man står støtt overfor det store ukjente. Menneskene har intet rykte eller ry; man kjenner dem ikke. Det er sjelden nok at man støter på noen man har sett før. Ugjennomtrengelig anonymitet er perfekt for den som vil slette sine spor og søker sitt næste offer. Ingen tynges av sin fortid, alle er likestilt, og gode miner erstatter godt hjertelag. Den som skruppelløst og standhaftig utnytter mulighetene i denne tilværelse blir rik og mæktig. Den edelmodige straffes med tap, fattigdom og til slutt trælldom.

Sivilisasjonen har snudd idealsamfunnet på hodet. Det ideelle er at hver enkelt prøves for sin karakter og dyd før han eller hun forfremmes til næste trinn på samfunnsstigen. Men i byen møter man flere og flere banditter og kjeltringer jo nærmere man kommer maktpyramidens topp. De rotter sig sammen også for å vokte sitt hegemoni og holde bedre elementer nede, som på sin side holder sig for gode til å spinne edderkoppnett og strebe i det skjulte. Problemet er at byen oppløser samholdet mellom anstændige mennesker. De lyse kræfter brytes ned til atomer, mens de mørke kræfter baller sig i hop. Årsaken er til dels materiell tvang: Som forklart kanaliseres penger og økonomisk makt mer og mer i hændene på dem som intet bestiller annet enn å grafse. Den som har et kall, føler plikten, higer efter et opphøyet livsverk, bryr sig lite om penger og forblir gjerne fattig. Men da blir han en kasteball for dem som eier arbeidsplassene og boligene: han må bruke mye tid på slavearbeid og på å klare sig praktisk-økonomisk. Ofte må han flytte, og hans stilling er i det hele tatt usikker så han har vanskelig for å binde sig i et fællesskap og påta sig forpliktelser. Jo mer idealistisk en mann er jo mindre sannsynlig er det at han finner overskudd og trygghet til å gifte sig og stifte familie. I byen yngler undermenneskene, mens den begavede sjelsadel er steril.

Årsaken er også av åndelig art. Byens overflod av varer åpner for at talentet kan gå opp i sitt fag og gjøre karriære, en ensporet livsform som bare finnes i byene. Som karriære-mann er man bare en brikke i byens kaotiske spill, og i det feberaktige kappløp om å vække oppmærksomhet i byens brogede og støyende sirkus gjelder det å markere sig så stærkt som mulig. Det utelukker sindighet og måtehold. Spillet avler oppskrytte, oppstyltede egoer, forfængelige mennesker som trives i rollen som kjendis og idol. De betrakter sig selv som gudebenådede og forakter mer folkelige værdier. De gjør et nummer av å kle sig og oppføre sig eksentrisk. Deres verk skal hver gang være provoserende nytt og anderledes. Deres egoer vokser dem over hodet og de klarer ikke å være sig selv. De skaper intet av varig værdi. En dag brister boblen og de forsvinner fra rampelyset, fortrengt av nye oppstigende stjerner, og vi får alt i reprise. Byen forråer åndsmennesker til åndssnobber, degraderer kunst til kommers, skifter ut personligheter med egoer. Den avler outrert individualisme, bymennesker som tror at deres dannelse, alt hva de har lært og øvet sig opp til, er deres adelsmærke som hever dem over andre mennesker. Bildungswahn, sier tyskerne: Dannelsesgalskap. Det biologiske opphav oppskattes ikke. De forstår ikke at arvede evner er deres skatt, ikke oppnådde resultater. Bare virkningen roses, årsaken fornektes: man går så langt som til å si at sivilisasjonen selv er årsaken. I sannhet skapes alt i byen som er vakkert og godt på tross av den.

Individualismen inntrer samtidig med at den enkelte - den enslige og eneste - blir fremmed for sine røtter og blodsbånd. Den unge fremadstormende jypling som har reist til byen for å bli til noe, kommer hjem som en Erasmus Montanus, en overlegen verdensmann, og ser ned på sine stakkars forældre. Han flirer av forholdene i hjembygda; den er blitt ham uvedkommende og ufordragelig. Han haster vekk igjen. I byen er han omsværmet av falske venner som holder sig til ham så længe han nyter fremgang, og ikke kjenner ham længer når han møter motgang. Han flakker omkring, på leting efter vet ikke hva. Han kan være et godt menneske på bunnen, men han er smittet av verdensbyens pestbefengte atmosfære. Han har mistet sitt hjerte. Hva representerer den gamle, blinde Solveig som tålmodig venter på Peer Gynt år efter år, har du tenkt på det? Er det kjærligheten som ikke fins i storbyens brutale industri? Er det kilden til denne kjærlighet?

Det hersker en vidt utbredt sammenblanding av begrepene sivilisasjon og kultur. I engelsktalende land er det populært å snakke om "vestlig sivilisasjon". Her ser man på kulturen som et produkt av sivilisasjonen. Men er den det? Jeg vil si at denne sammenblanding, først og fremst, er dens produkt. Byen suger til sig alle friske folkekræfter, fortærer dem og hiver magre, giftige, syke lik. La oss ikke forvirres av begrepene; selv formår byen intet - intet opphøyet, den lager bare maskineri. Kunsten og åndslivet som oppstår i byen skapes av nyinnflyttere som ennu ikke er gått til grunde av den. Efterhvert som de blir sykere blir deres kunst det også. Det ender i kloakken. Kubisme, dadaisme, surrealisme, modernisme, primitivisme, reklameaktig kitsj, billig utvasket underholdning - alt som er byens ektefødte barn er sjeledødt, giftig, pornografisk. Kom ikke og fortæll mig at Hamsuns "Sult" er et produkt av byen; den er et produkt av Hamsun i kamp med byen. Vil man se hva byen selv avføder må man lese noe slikt som Hans Jægers "Fra Kristianiabohemen". Ibsen sa om et av Jægers tidligere skrifter ("syk kjærlighet"): av et svin, om svin, for svin. Vi skulle ikke rakke ned på våre husdyr på denne måten; det finnes intet på landet eller i vildmarken som fortjener sammenligning med byens råttenskap. Veidemannen kjenner i sin uskyld intet fra sin erfaringskrets som vækker noe av den samme avsky annet enn glupske rovdyr, rotter og svin.

Den som flytter til byen mister snart sin blodsbundne, jordfaste tro. I byen har religionen en ganske annen funksjon og årsak. Som alt annet er den et redskap for å tilvende sig makt og rikdom ved å utnytte mennesker. Den er ikke knyttet til noen værdier eller noe fællesskap; den er imperialistisk og eser ut over alle grenser, blir en verdensreligion. Er det til å undre på? Verdensbyens smeltedigel avføder verdensreligion, aldri noe som har karakter. Den utnytter ulykkelige mennesker som det er så mange av i byen; halvdøde mennesker som i sin nød og fortvilelse søker frelse. Kristendommen var bare en av mange frelsesreligioner i oldtidens Midtøsten, i Romerriket, i den del av verden hvor sivilisasjonene hadde herjet som værst. Den måtte oppstå, måtte vinne frem. Det kunne kanskje like gjerne ha blitt en av de andre, men en av dem måtte det bli. Latinernes gamle stammereligion kunne ikke tilfredsstille verdensrikets masser av menneskevrak; den hadde intet å tilby dem. Værre enn det, dens høye idealer var som et speil hvor plebejeren så sig selv som et mindreværdig menneske av en underlegen rase. Frelsesreligionen tilbød ham alt - unntatt det som kunne gjøre ham lykkelig, for da ville den ha utslettet sig selv! Ikke oppheve lidelsen, men gi trøst i lidelsen er dens idé.

I Aten kom det til sverdslag mellom den driftige, larmende, snakkesalige by og adelens opphøyede ro i personen Sokrates. Hans ånd var verdensbyens helt og holdent: Alt han påberopte sig var abstrakt; fornuft, det gode menneske, det gode. Som det personlighetsløse bymenneske han var tenkte han ikke fritt ut i fra sig selv, han skuet intet, bekjente intet; han resonnerte og gikk dialektisk frem, lot de andre tale og arresterte dem for logisk svikt. Han var byens maskineri overført på tenkningen. Platon var hans elev og dypt påvirket av ham, men han var også stor nok til å gjennomskue sin lærer. Han forsto alt hva jeg endelig har forstått. At den sokratiske filosofi, hvor besnærende den enn kan forekomme forstanden, er en gift brygget av byen selv som dræper folket. Det som viser vei i livet er ikke så mye forstanden som arven, sjelens arvede legning og evne til å skue, veie, dømme. Forstanden er selv arvegods og gavner så længe den ikke blir enerådende. Men den er langt i fra det høyeste og helligste i mennesket, og blir den tyrann forinter den alt over sig. Og det er alt vi kaller edelt i livet. Byens vitenskap og lærdom kan sanke fakta i lange baner og fylle biblioteker og arkiver, men den gjør oss ikke kloke, og den kan ikke vække noe menneske til kjærlighet eller heltedåd.

Liksom byen gjorde religionen dekadent, gjorde den filosofien dekadent. Filosofien skilte lag både med kjærligheten og visdommen. Den satte "fornuften" som det høyeste og fornektet blods- og sjelsadelen. Derfor ble Sokrates dømt til døden. Men det var for sent. Det var adelen som skulle dø, ikke byen. Byen triumferte, pengeforretningene og jobberne tok overhånd; opp av kloakkummene myldret rottene og det var for mange av dem til at man kunne henrette dem alle. Over alle tronet snart skadedyret, rottekongen, mesterparasitten, arveforbryteren: jøden. Her var en stamme av mennesker som var arvelig utmeislet for bylivet. Med tiden, som verdensbyen slukte alle menneskesamfunn måtte jøden bli verdenskeiser. Han hadde bylovene i blodet og hævdet sig lett. Ikke var hans fremfærd hemmet av noe fromt sjeleliv. Men han forsto religionens rolle i bysamfunnet og visste å overta dem som utpekte sig som vinnere, omdanne dem i sitt bilde, sette dem i sin tjeneste.

Jeg trodde længe at byen var uskyldig, at det var historiske tilfældigheter som overalt førte arierne i graven. Jeg tror nu at det var sivilisasjonen selv. Jeg vet ikke om jeg har forstått til bunns årsakene til at vår rase forvitrer i byluften, men jeg er på sporet av svaret. Går det an å ordne byen på en slik måte at vi kan overleve? Kan dødskræftene stagges? Hvis svaret er ja, er jeg overbevist om at nasjonalsosialismen er den orden. Den øser sin visdom av fire tusen års arisk erfaring. Jeg roper til opprør mot sivilisasjonen. Jeg vet at dyptgående omveltninger må til i våre livsbetingelser for at vi skal ha en sjanse. Vår rase ble ikke dannet i en by og vi utstår den ikke. Blod, hjem og jord kaller; de har ventet tålmodig i så mange år. På hva? Bylarmen stilner i din sjel, myten stiger frem, og du kan høre forfædrenes stemme - fra livets høydepunkt i en fjern fortid, længe før byen var til.

Waldemar