Redd den Nordiske Rase!

Ser du det ikke? Den Nordiske Rase dør. Vi dør ut. Og det er ingen naturlig død. Vi myrdes. Planmessig føres felttoget mot oss for å utrydde verdens edleste rase. Angrepet skjer på alle fronter samtidig: intellektuelt, kulturelt, åndelig, religiøst, politisk, seksuelt, økonomisk, praktisk, fysisk. Det snakkes mye om den enkeltes frie valg og rett til å gjøre som han eller hun vil. Men sannheten er at det nordiske menneske har mistet sin indre frihet. Det eier ikke sine tanker mer; tankene det kunne ha avlet av eget sinn er fordrevet med vold og en fremmed okkupant har bemektiget seg dets tankeliv. Intet av det vi lærer på skolene, som barneelev eller voksen student, er av nordisk ånd. Vi påtvinges fremmed ånd som virker som gift i oss og fører til selvdestruktiv adferd i steden for å avle selvbevissthet og selvforsvar. I en normal tilværelse ville lærdom opplyse og gjøre klarsynt; som det er formørkes sinnet jo lengre man går på skole og jo mer man lærer. Kunnskap er makt, heter det floskelaktig - hemmeligheten er at herredømme over andres tankegods gir uant makt, grenseløs makt.

Det er derfor skoletiden er blitt lengre og lengre i moderne tid, både skoledagen lengre og skoleårene flere. De herskendes vilje til makt og streben etter total kontroll over undersåttenes tanker. Hensikten er blitt overtydelig i vår tid; ingen som har øyne å se med kan lenger unngå å se den. De som har gått lenge på skole og ervervet seg fine titler og diplomer er ikke kloke mennesker, de er - mordere. Men for å bli mordere er de først selv drept og besatt av fremmed hat og mordvilje. Deres læremestre har ikke plantet kunnskap i dem men åndskrøplingens manglende evne til å se virkeligheten som den er. De reagerer på frie ånders fornuftige utspill med skrekk, avsky, vrede og intoleranse. I steden for å se på den virkelighet man peker på psykologiserer de den som peker og mener å kunne forklare pekingen som en skummel sykdom ved hjelp av den "teori" de er lastet med fra faget på universitetet. De kan forklare alt! Og de er ikke åpne for å lytte til andre mennesker og ta deres tanker på alvor; for dem er vi bablende barnunger eller psykiatriske pasienter eller kriminelle, objekter som de skal bruke sin teori og terapi på.

Hvor dypt ondet stikker! Det er vår nød. Den nordiske rases utfordring i skjebnestunden. De fleste protester er bare rettet mot overfladiske ting; ikke engang mot fremmedinnvandringen i allmenhet men bare mot sånt som bæring av hijab og bygging av moskeer. De skjønner ikke at masseimport av rasefremmede er en uunngåelig følge av den ideologi som erobret Europa og Norge etter annen verdenskrig. Giften formidles av personer av vårt eget folk som strømmer ut fra universitetene for å besette alle nøkkelposter i samfunnet og styre landet i den retning deres kvestere har bestemt. De er kulturmarxister, de har gått i Frankfurter-skolens lære, hvis prosjekt er utgangspunkt og agenda til hele det såkalte samfunnsvitenskapelige fakultet og gjennomsyrer alle fag på alle fakulteter. Institut für Sozialforschung, kritisk teori. Jødenes prosjekt for å bryte ned den hvite manns seder, skikker, tradisjoner, verdier, overbevisninger; for å forstyrre vårt sinnelag, vår sinnslikevekt, kreftenes likevekt i oss; for å skjende alt vi holder hellig og ærer; for å rakke ned på alt i vår overmåte rike kultur; for å trenge vårt hjemmehørende åndsliv til side og pøse inn søppel i dets sted; for å krenke oss i all vår moralske og estetiske følsomhet; for å anklage oss for all verdens hårreisende forbrytelser og drive oss til skam og skyld... De vil simpelthen rive oss i filler, frata oss selvaktelsen, selvoppholdelsesdriften og livsviljen.

Hvor mye kunne man ikke skrive om dette! Og hvor lite tid vi har igjen til å undervise våre egne og bringe dem på rett kjøl igjen. Jødenes åndelig-sjelelige mordkampanje mot den nordiske rase forbereder vår genetiske forintelse. Vi har kommet så langt at denne er i full marsj. Hvor man vender seg på gaten i den hvite manns land og byer som han med uendelig flid og dyktighet bygde ser man vakre blonde nordiske jenter sammen med pakkiser og negre og andre svartsmuskede halvaper. Det er ikke sjeldne unntak, det er minst like vanlig som å se dem sammen med gutter eller menn av egen rase. Den eneste forutsetning for at dette skal kunne skje er et massivt nærvær av rasefremmede unge menn. For nordiske ungdommer, både gutter og jenter, men jentene mer enn guttene, er så moralsk og sjelelig ødelagt at de er vergeløse mot det som skjer. De fremmede kan ganske enkelt tvinge dem etter sin vilje. Våre egne er så indoktrinerte og tankelammede, så fulle av mismot over sin identitet, så tvilende til sitt verd, så forvirrede, ofre for snikende, nagende skam og skyld - at de intet har å stille opp mot de fremmedes klare vilje og sterke samhold. De vil ha våre gener; vi tør ikke verne dem, for vi har gått lenge på skole og lært at rasisme er det værste som finnes!

Sant nok er det ikke bare skolene som brygger denne fatale gift. For å være helt nøyaktig brygger ikke skolene giften, de bare sprer den, smitter stadig nye kull av nordisk ungdom med den. Det samme gjør mediene, massemediene for ungdom, popkulturen, mote, underholdning, film og reklame - i det hele tatt alt som kan formidle noe, for vår egen rase har ikke taket på noenting, vi står maktesløse i et samfunn styrt av penger og godt organiserte frimurere og marxister under jødiske herrer. Alt for lenge lot vi det skure og reiste oss ikke til organisert og besluttsom motstand. Vi er så fredsommmelige og konfliktskye, så storsinnede til å la andre mennesker få viljen sin, så selvkritiske, så tålsomme, så overdrevent samvittighetsfulle og tvilende til vår rett - og vi står aldri sammen og bekjenner oss til vårt fellesskap. Vi skal være objektive, vi mistenker vår subjektivitet, stoler ikke på oss selv. Når en jøde forfekter et syn blir hans jødedom i seg selv grunn god nok for en annen jøde til å støtte ham, uansett hva han egentlig mener om saken, når bare motstanderen er ikke-jødisk. Når en blond nordisk mann forfekter et standpunkt er det tilstrekkelig grunn for en blond nordisk kvinne til å forkaste det! For hun vil ikke være rasistisk. Alle standpunkter som er bra for vår rase og går andre raser i mot oppfatter hun som rasistisk og avskyelig.

La oss ikke her gå inn på hva rasisme er, det er en avsporing, det gjøres aldri der ute i den politisk korrekte tankematrise. Rasisme er vår tids demoni og antirasistene dens exorcister. Det er like nytteløst å spørre hva de slåss mot som å spørre hva middelalderens djevelutdrivere vendte seg mot. Djevelen selvfølgelig! For å nøytralisere enhver slumrende motstandsvilje utmales motsigelsen og ulydigheten som det absolutt onde. De som motsetter seg rasemordet er rasister, de er onde, de er slemme, fulle av hat og alltid rede til ekstrem vold. Ingen vil ha noe med dem å gjøre. Vår tids mennesker blir like skrekkslagne innfor deres åsyn som middelalderens innfor hekser og kjettere og dem som utøvet svartekunster og sto i ledtog med Lucifer. Alt sludder om ytringsfrihet og fri debatt til side, regimets middel til å bekjempe meningsmotstandere er å vaksinere våre barn mot dem i god tid før de har evnen til å forstå noe av hva de står for. Derfor er demokratiet slikt et fryktelig folkebedrag. Massene sier seg enige med regimepampene fordi disse har gjort alt annet umulig for dem. De gulper opp hva de er blitt matet med. Aldri har de fått utvikle tanker i frihet som kunne ha ført til motsigelse. Systemets slavedrivere har du rundt deg hele ditt unge liv og ingen avvikende tanke kan luftes uten å vekke deres vrede, skjenn og trusler. Slik sosialiseres du inn i nymarxistenes eksperimentelle slavestat. Dissidenter er ikke bare i mindretall, de er sjeldne, enestående mennesker, folkefiender i Ibsens mening. De kan fryses ut og ties i hjel.

La oss ikke glemme yrke, karriære, stilling og arbeid. Under pengeveldet lever vi med øksen hengende over nakken. Ett feiltrinn og systemet kan kappe livsåren og rive grunnlaget vekk under din tilværelse. Man befinner seg hele livet i et presset tvangsleie og må engste seg og vokte seg for ikke å miste fotfestet og slynges ut i fritt fall mot avgrunnen. Vi vet alle at vi ikke kan si noe; vi må veie hvert ord, alltid på vakt mot selvavsløring. Hykleriet om ytringsfrihet, om personlig åndsfrihet og integritet, er bare til for å lokke oss til selvavsløring. Forfølgelsen setter øyeblikkelig inn. Hvor naive folk er når de tenker på bøter og fengsel som straff for tankeforbrytelser; det blir aldri noen rettsak og dissidenten får ikke anledning til å forsvare seg. Forfølgelsen er taus, anonym, upersonlig, maskert. Den gjør tilværelsen uutholdelig for offeret; han må ut, glem alt liberalt tøvprat om lover og rettigheter.

Slik er de åndelige, materielle og sosiale tvangsmidler flettet inn i hverandre. For å dekke våre materielle behov og kunne gifte oss og få barn må vi arbeide; for å arbeide må vi ha en stilling; for å få en stilling må vi ta en "utdannelse"; for å gjennomføre "utdannelsen" og bestå eksamen må vi lære oss å tenke som systemmakten vil og utestenge alle forbudte tanker. For å holde på sin stilling må man vise "riktig" adferd og "riktige" holdninger. Er man ikke en velprogrammert biomat må man spille godt. Man kan ikke ha verdier og overbevisninger eller et inderlig sjeleliv. Alt i åndelig retning må følge motene og system-sertifiserte utløpskanaler. Men helst skal man bruke fritiden på ørkesløst tidsfordriv, se på fotball og drikke øl, konsumere så langt lønningsposen rekker, siklende lese de siste sex-reportasjene og fråtse i porno, følge med i sensasjonene og la seg underholde. Da har man det bra, da har man det moro!

Det er farlig å være åndelig og idealistisk. De som viser slike tendenser blir raskt fanget opp av systemet og penset inn på humanistiske og marxistiske "solidaritets"-prosjekter hvor de blir sendt til Afrika eller Latinamerika for å slite for primitive svartinger. Effekten er den samme; at de glemmer seg selv og sin opprinnelse, bruker sin rases geni til å hjelpe rasefremmede frem på egen rases bekostning og til dens forderv. De utsletter seg selv og det fellesskap de bærer i sin arv. De nymarxistiske kondisjoneringsfabrikkene lærer dem å hate hvite mennesker, fremforalt nordiske menn som alltid spiller den store skurkerollen i jødiske ideologier og løgnsammensurier. Da de selv er hvite hater de seg selv og prøver å være så lite hvite som mulig, både utenpå og inni. Våre blonde nordiske jenter ("blondinene") lærer å forakte seg selv som dumme horer. De farver håret svart, anlegger negres hårfrisyrer, går i negerklær, setter opp negerens typisk sløve ansiktsuttrykk med bulende lepper, beveger seg og snakker slapt, rått, skjødesløst. De vraker ostentativt og med mest mulig anstøtelig frekkhet alle nordisk-germanske idealer om kyskhet, fromhet, selvtukt, fremsynthet og ansvar. Bare hør hvor utidsmessige slike idealer låter! Alle våre verdier er skyllet ut i forbrukersamfunnets avløpsrør. De unge sjølnegrifiserte antirasistene løper linen ut og vraker nordisk kultur til fordel for tropenes primitive kultur slik den kommersialiseres av jødiske mediaforetak.

Jeg er redd det jeg sier kan få det til å høres ut som om det bare gjelder en liten del av norsk ungdom. Men det gjør jo ikke det. Hvor stor andel av norsk ungdom har i dag et forhold til germansk musikk? En prosent? To? Den gamle ærverdige germanske kultur døde i det tyvende århundre. Den overlevde ikke demokratiseringen og kommunismen, det uinnskrenkede pengevelde. Se tilbake på århundrene før, deres overflod av ypperlig billedkunst, arkitektur, musikk, poesi, diktning; uforgjengelige vitner til vår rases storhet. Dra og se på de himmelstrebende gotiske katedralene, og når du står der inne, hør på Bachs like himmelstrebende toccata og fuge i d-moll spilt på orgelet! Hvor uendelig fjernt man da kommer fra vår tids primitivisme! Da hører man blodsadelen klinge og ser den trone, den gjennomtrenger en og maner gudebildet frem så sterkt. Når du kommer ut og himmelen lukker seg bak de veldige portene, tenk da over om alle mennesker er like eller likeverdige. Når du har sett himmelens blå, kan du da unngå å vemmes ved gjørmen på veien her nede? Er det ingen forskjell på en gotisk katedral og en bambushytte i jungelen? Er de likeverdige? Er Bachs musikk på den ene siden og gangstarapen, hiphopen og listepopen på den annen likeverdige?

Det materialistiske forbrukersamfunn tror ikke på noenting og har ingen åndelige verdier. Derfor er det ikke villig til å ofre tid og krefter, liv og helse på å skape noe vakkert og opphøyet. Og om vår tids menneske en dag fant ut at det ville det, måtte det til sin bedrøvelse erkjenne at det ikke lenger er mulig. Troen og sjelsadelen er gått av oss. Viljen til å skape evig skjønne kunstverk er avløst av viljen til å produsere flest mulig forbruksvarer på kortest mulig tid. De gamle kunstner-atelierene huser nå fabrikkenes samlebånd. Det bygges ikke noe vakkert mer; alt som bygges er betongkolosser og glasskasser, og det skal opp på ett år, toppen to. Våre forfedre brukte århundre på å fullføre sine katedraler. Wagner brukte et langt liv på å modnes til sine mesterverk. En ny listepophit produseres og spys ut på noen timer eller kanskje på noen dager, og har en levetid på noen få dager. Masseprinsippet, pengene.

Men det var ikke bare masseprinsippet som ødela germansk kunst ved inngangen til det tyvende århundre. Pengenes herrer, kapitalistene og marxistene fremfor noen, jødene, gikk bevisst inn for å skjende våre gamle idealer. All ekte kunst som ga gjenskinn av en edel sjel ble fjernet fra galleriene og erstattet av det styggeste, råeste, motbydeligste, ondskapsfulleste søppel menneskehetens avskum kunne komme på. Dette søppel ble med største mulige frekkhet kalt kunst. Det var den nye kunst. Den gamle kunst så sin oppgave i å heve deg opp til himmelen, den nye antikunst i å trykke deg ned i et pissoar. Alt vi hadde elsket ble nå hånet og trukket ned i kloakken. Det var opptakten til sjelemordet og forberedelsen til rasemordet. Den nye tid avlet en generasjon av sjelelig hjemløse nordiske mennesker, hengitt selvforglemmelse og meningsløshet i de fremvoksende støyende storbyer. Vi kom bort fra kilden til vår storhet og fant den ikke igjen. Vi kjente ikke lenger oss selv. Instinktene forvirredes og vi visste ikke hvor vi skulle hen.

Du må derfor ikke undre deg over at unge nordiske mennesker i dag går arm i arm med kvasi-kannibaler på gaten i Oslo. Hva har våre unge fått av bevis på at rasene er ulike? Hva har de fått erfare av sin rases gudebenådede storhet? Hva ser de rundt seg i dag som vitner om den? Hvor er vår tids genier og kulturgiganter? Hvor de enn snur seg ser de bare søppel, og av sine foresatte får de høre at det er det beste vårt folk kan frembringe. Hva er da mer nærliggende enn å slutte at alle mennesker er like - like nedrige og tarvelige? Og livet går ut på å være robot i bymaskineriet; gjøre det alle andre gjør og ikke tenke. Den tyske raseforsker professor Hans Günther kalte det nordiske menneske "Leistungsmensch" (ytelsesmenneske); men bevisene for dette har visnet hen og står nå som sørgelige tørkede blomster på museum.

Vår sjelenød har mange kilder. Feminismen har ikke bare ødelagt våre kvinner men også våre menn. I kjølvannet av at alle mennesker skal anses for like, skal også kjønnene det. Dermed er det blitt lagt et stort press på mennene for å bli mer som kvinner. Vi er gått inn i en umandig tid som skyr hat, vrede, hevn og vold. En tid som ikke oppskatter mot, styrke og heltedåd. Tusen år med kristen pacifisme kunne ikke ta fra oss mandigheten, men få år med demokrati, liberalisme, marxisme og feminisme har greid det. Før i tiden hørte det til en gutts og ung manns oppdragelse å bestå en manndomsprøve; i våre dager får guttene skjenn og straff for alle tilløp til mandighet, for sinne og slåssing og vern av sin ære. Ja, mer enn noe annet er det mandig ære feministene raser mot. Det er en av de ting som sterkest preger nordmennene i forhold til andre raser, og det skal brennes ut. Guttene innprentes at de skal forholde seg som jentunger når de utsettes for vold eller skade: klage til sine foresatte, foreldre og lærere. Dermed blir det mammadalter og reddharer av våre sønner. Hvis ikke de blir forbrytere under liberal jus for å ha begått æreshevn slik forfedrene hadde for vane.

Med slike puslinger til menn står folket vergeløst mot fremmed aggresjon. Mens en pakkis voldtar en nordmanns kjæreste står han der og gråter og prøver å ringe politiet! Før i tiden ville en nordmann drept en svarting bare denne kastet et utuktig blikk på hans kårede. Nå står han der og klapper og heier mens en gjeng svartinger skjender en norsk jente etter tur. Nei, jeg overdriver ikke. For ham er en jente en jente og svartinger like norske som han selv. Og han har lært seg av marxistene og feministene at det er menn mot kvinner og borgere mot arbeidere; det finnes ingen raser og intet norsk folk. Men jeg spør: Har du tenkt å gifte deg og avle din etterslekt med en av disse norske jentene som svartingene har skjendet så mye de lyster og gjort unevnelige ting med? Enten det har skjedd "frivillig" eller under tvang? Det kan ha skjedd henne mens hun lå der sanseløs i alkoholrus under en privat fest som svartingene nå også har fri adgang til, takket være det inkluderende flerkulturelle samfunn. Skal du stå ved alteret og love å elske og ære den æreløse jenta inntil døden skiller dere ad eller kvalmen tar deg? Og så sier presten at du kan kysse bruden - det øyeblikk du har gruet deg til. Du ser på henne, og med ett farer forestillinger gjennom hodet ditt om hva hun har gjort med disse halvapene, disse gryntende kannibalene. Skal du kysse henne? Nå?

Tenk alltid på det når du har med norske jenter å gjøre, at de er stammødre til vår etterslekt, kanskje rent av din. Det forferdelige er at vi ikke kan vite sikkert hvem som har vært utsatt for hva. Hvor en nordisk kvinne enn beveger seg i dag har også svartinger fri adgang, det finnes ingen stengsler mer, ikke en gang private hjem innenfor husets fire vegger, for ingen norsk jente kan nekte å ha svarte "venner". Har hun ikke det har hun ingen venner i det hele tatt, for det finnes ingen rent hvite vennegjenger mer. Regimet ligger alltid hardt på for å bryte ned alle rester av barriærer som holder svartinger ute og nordiske kvinner trygge. Rasemorderne skriker opp om rasisme og diskriminering ved minste forsøk på å holde de fremmede på avstand. Den nordiske kvinnes rasestolthet skal brytes, akkurat som den Røde Armee under jødisk ledelse gikk hardt inn for i det krigsødelagte Tyskland da nederlagets time slo. Millioner av tyske jenter og kvinner ble massevoldtatt av skitne stinkende asiatiske horder. Det var hva jøssingene og kommunistene sloss for; de hjalp de nye hunnerne inn i Europa mot sin egen rase.

Demokrati og liberal jus er selv umandige. Ingen mann bøyer seg for en folkemengdes skrik. I middelalderen grep ridderne inn da hopen ville gjøre seg gjeldende. Da møtte de sverdet. Hver mann må holde seg på sin plass og ikke formaste seg til noe han er uverdig til. Jo nedrigere en manns drifter jo flere har han i sitt følge. Antallet er et argument mot hans forehavende. Den som fylles av en stor og edel vilje kan være nokså sikker på å stå helt alene med den. Han må stole på egne krefter. I middelalderen kom den ensomme germanske ridder ridende i rustning til hest... og reddet jomfruen i nød ut av klørne på mengden og domstolen. Tenk på Elsa i "Lohengrin"! Det samme tema er tatt opp igjen utallige ganger i westernfilmer. En mann forakter jurister, byråkrater og deres ordkløveri og paragrafspinneri, deres uhederlige intriger og bunnløse uærlighet, deres skruppelløse egennytte. Vi godtar aldri en dom fra en domstol av slikt pakk. Dømme skal bare den som nyter en overlegen ære.

Langt bedre da å være en forbryter, en mann som bryter alle sivilisasjonens "lover" og bare akter sine egne, en selvlovgivende mann. Slik var vikingene, slik var "the outlaw" Robin Hood. Slik har mange fiktive helteskikkelser vært. De er god oppdragelse for våre sønner. Norske gutter bør lese Øvre Richter Frichs romaner om "lægen og forbryteren" Jonas Fjeld. Det kurerer overdreven pertentlighet og føyelighet i sivilisasjonen. Det beskytter guttene mot avsporing fra manndommens rake vei over i intellektualisme. Vi ønsker ikke at våre sønner skal være skoleflinke, lydige og underdanige, ha skolemesteren til idol og dyrke grammatikk og aritmetikk, sette to streker under alle svar med linjal! Vi vil ikke at de skal logre for øvrighetspersoner og søke deres ros. Det er alt sammen tegn på trellesinn. Germaneren er født til å være fri stridsmann som aldri fornedrer seg til å adlyde noen - det må i så fall være av fri vilje i ærbødighet for en større helt. Vi søker gjerne visdom og selvforedling, men skyr alt snobbete selvgodt moteriktig pratmakeri som vår tids intellektuelle fora flyter over av. Vi ser ikke vårt verd i evnen til rask og sikker hoderegning (IQ) som en annen jødisk regnskaps- og bokfører. Derimot avler vi store vitenskapsmenn, geniale oppfinnere og dype filosofer. Vi er det skapende menneske.

Skal vi overleve som rase trenger vi menn, vaskekte nordiske stridsmenn. De må hate rasens fiender og reise seg for å drepe dem. Alt er tillatt i kampen for den ytterste verdi. Vi må slutte å være redde for hatet; det hører til naturens orden det også og har sin livsoppholdende funksjon. Hatet gir oss mot og styrke til å våge det nødvendige, å avverge fiendens trusler. Det pågående rasemord må stoppes! Alle klarsynte ansvarlige rasefeller, både menn og kvinner, må reise seg mot regimet og styrte det. Hvordan, må hver enkelt selv finne ut av. Men det gjenstår ikke mye tid å gjøre det på. Bastardiseringen skrider nå så raskt frem. Vår nordiske ungdom kan være utradert allerede om tyve år. Oslo opplever en kolossal negerinvasjon i disse dager, og samtidig varsles det tvungen deltagelse i kurs mot rasisme for alle norske skolebarn. Det er som om regimet har begynt å frykte at utryddelsen ikke går fort nok og at motstanden vil rekke å bryte igjennom i tide til at vi redder oss.

Den nærmeste mannsalder blir skjebnetung for den nordiske rase. Vi må avle en generasjon av revolusjonære politiske soldater. Som er hengitt den hemningsløse hensynsløse sannhet. Som er rede til å ofre livet i kampen. Dem som blir stående ved politiske halvheter trenger vi ikke. Dem som farer sammen i skrekk og klynker "jeg har ikke sagt noe, jeg har ikke gjort noe" så snart det blir alvor, dem trenger vi ikke. Men våre modige medkjempere har et sterkt kort på hånden: Ingen vil dø for det pakk som administrerer landet på oppdrag fra den jødiske maktelite. En revolusjonær styrke vil derfor kunne hevde seg mot en tallmessig og utstyrsmessig langt overlegen regimegarde. Våre motstandere har ingenting å slåss for og vil ikke dø, ikke utsette seg for den minste fare for det. De kommer bare til å slå oss ned hvis og når de føler seg sikre på å kunne gjøre det uten fare for seg selv. Det hører til den materialistiske mentalitets feige dekadense og er regimets Akilleshæl. Arbeider man for penger gjør man ikke mer enn man får betalt for, og selvoppofrelsen har ingen pris.

Hva skal komme etter revolusjonen? Det må være et sedelighetskrav at de som har forrådt og skjendet sin rase ikke skal etterlate seg arveanlegg i folket. Individet er et redskap for sin rase og intet annet; det erverver sin eksistensberettigelse i dens tjeneste og mister den ved svik. Sviket merker det for utskillelse fra rasens forråd og ødeleggelse. Det er rasens livskamp som ytrer seg på denne måten. Den er hevet over individets moralske forestillinger, hva de enn måtte være. Vi må få regimets rotter feid vekk og klynget opp, derom kan ingen splid tåles. Det blir som Odyssevs der vender hjem fra sine irrferder og straffer husokkupanter og troløse tjenere. Så må alle fremmede kastes ut. Så må pengesamfunnet og den mekaniserte byråkratiske sivilisasjon avskaffes og erstattes med et autoritært styre av nasjonens fremste menn. De vil sørge for en rettferdig og fornuftig samfunnsorden i rasens tjeneste.

Erlend