Mennesket og Maskinen

Maskinen ble oppfunnet for å avlaste mennesket for maskinmæssige gjøremål. Det er længe siden. Maskinen skulle være vår slave og gjøre det arbeidet som slet oss ut. Vårt arbeid skulle bli mindre tungt og slitsomt, ha færre gjentagelser og være mindre kjedelig. Det skulle bli mer menneskeværdig. Vi skulle bli frie og arbeide med ånden; lettes for sjeledræpende rutine. Skapende åndelighet skulle avløse sløvende slit. Vi skulle få mer tid til å være sammen uten noe nyttig formål, som hele mennesker i ren livsglæde. Vi skulle få tid og overskudd til å bygge vakre hjem og innrede dem med kunst, stil og smak. Våre haver skulle være mesterverker av trær, busker, blomster, fontener og skulpturer. Der kunne vi sværme og musisere. Heve blikket mot himmelens blå.

Ja, en gang drømte vel menneskene om at naturvitenskapen, teknikken, maskinene, industrien, sivilisasjonen, systemene, skjemaene - alt dette "fremskritt", at det skulle føre oss til det Utopia som religiøs hengivelse aldri hadde nådd. Men hvordan gikk det? Ble den materielle nøds og tvangs bør tatt av vår rygg? Ble vi herrer over maskinene slik at vi kunne vie oss til den høyere menneskelighet?

Intet av dette. Hundre år efter må vi arbeide mer enn noensinne, og arbeidet er ikke blitt mer estetisk, mer menneskelig, det er blitt rått maskinmæssig. Noen burde ha advart oss for hundre år siden: Hvilken garanti har vi for at mennesket blir stående over maskinen og ikke under? Blir det maskinen som må bidra til å dekke menneskelige behov eller mennesket som må leve på maskinens premisser? Blir vi selv degradert til maskiner? Blir maskinens målestokk anlagt på oss for å måle vår værdi? Når maskinen stiger i beundring og dyrkes som den nye tids avgud, ringeaktes det menneskelige.

Vi burde ikke ha innført maskiner til bruk i samfunnet før vi var trygge på vår åndelighet og våre menneskelige værdier. Maskinen er ikke blitt et hjelpemiddel; materialismen har bragt oss maskinens herredømme. Den som oppfant maskinen ville lette vårt strev, men materialismen ser ikke annet mål på et menneskes værdi enn dets strev. Altså er maskinens opprinnelige formål blitt stilt på hodet. Da en mann ble arbeidsløs fordi en maskin kunne fylle hans plass kom ikke direktøren til ham med det glade budskap at han herefter var fritatt for sitt strev og kunne heve lønn uten å arbeide. Nei, han ble satt på porten uten lønn og måtte gå hjem til sin kone og sine barn som arbeidsløs og inntektsløs mann. Den som drev selvstændig, si som skomaker, fikk ingen beskjed fra noe hold; han oppdaget bare en dag at han var blitt overflødig.

Livet ble mer strevsomt for den alminnelige mann - og beheftet med usikkerhet og angst. Maskinene ble brukt av kapitalistene til å senke deres omkostninger uten hensyn til folket. Kapitalistene hadde ikke oppfunnet maskinene; hvorfor skulle de være alene om å tjene på dem? Selvfølgelig skapte maskinene nye arbeidsplasser, men arbeidet ble mer umenneskelig og strevsomt enn før. Den gamle frie håndverker, skomakeren, måtte stille sig ved samlebåndet og arbeide i takt med maskinene. Han var blitt fornedret til en maskindel. Alt skulle nu være effektivt og produseres billigst mulig. Aldri stanset noen og spurte hvorfor. Lever vi for å slippe billigst mulig unna? Man hadde glemt mennesket og tenkte bare på det som kunne veies og måles.

Maskinen kunne blitt en velsignelse for mennesket, hadde den bare ikke erobret mennesket og besatt oss. Ulykken var at de som hersket i samfunnet var slike umennesker: maskinmennesker. De satte sig fore å omvandle alle mennesker til maskiner; ta fra dem personlighet og særpreg. De nøyde sig ikke med å mekanisere arbeidsplassen og arbeidet. Alle sider av det moderne menneskes liv skulle mekaniseres. De skulle avle massemennesket, maskinmennesket, fra vuggen til graven.

De bygget drabantbyer med massebosetning i høyblokker; mennesker stuet sammen tettest mulig som sardiner på boks i identiske leiligheter - eller skal vi si celler? Morgen og kveld massetransporteres innvånerne til og fra fabrikkene hvor varer masseproduseres på samlebånd. Og om kvelden? Da pumpes massemeningen inn i dem fra elektroniske massemedia i deres celler. Jeg kommer uvilkårlig til å tenke på "En dag i Ivan Denisovitsj' liv" (Solsjenitsyn): I den moderne tilværelse viskes skillet mellom frihet og fangenskap ut. Hvis et menneske underkastet maskinen og systemet er fritt, hva er da fangenskap?

En mann kan holde på sin indre frihet. Men hvor lett er det i omgivelser hvor enhver egenart bringer en i konflikt med et system, regler, vedtækter? Alt er planlagt og ordnet av andre for alle; det finnes bare en måte å gjøre ting på. Man kan tenke og føle ut i fra sig selv, men det kan aldri uttrykkes, det blir et hemmelig liv i en annen verden. Det får ingen næring, og dovner, sløves. Jeget går i dvale og man blir en søvngjænger som følger regler.

I det maskinen inntar mennesket og blir en indre tvangstrøye er fangenskapet fullendt. Men hvordan skjer det? Den som sover i ånden fordi tankene intet kan utrette og følelsene mangler gjenstand er tross alt fri, fri i sitt indre. Han er farlig for systemet, for han er alltid rede til opprør eller flukt om en anledning skulle by sig. Han må avkles sin overflødige menneskelighet og fratas sin åndelige frihet; maskinen må trenge inn i ham. Når han tenker inni sig akkurat som systemet er innrettet utenfor ham er han blitt en fullkommen slave. Når han ikke kan tenke mot eller hinsides systemet, når det er blitt en indre tyrann.

Det er mærkelig at folk aldri spør hva hensikten med skolevesenet vel må være. Er det ikke opplagt? Lære sig noe, sanke kunnskap? Men tenk dig om: Vi går i dag 10 år på grundskole efter barnehaven. Er det lille vi lærer der værdt disse ti årene med skolegang dagen lang? Kan du huske noe du lærte den gangen? I tilfælle du innvender at hensikten ikke så mye er læring som oppdragelse, må jeg irettesette dig: i det materialistisk-demokratiske samfunn har oppdragelse og karakterdannelse ingen plass i skolen. Efter endt grundskole fortsetter man i videregående skole, siden på høyskole eller universitet, og endelig går noen videre til en doktorgrad. Den som færdes længst i skolevesenet tilbringer altså 10+3+6+6 = 25 år der! Selv de som "bare" tar hovedfag er der i 19 år.

Er det nødvendig for å utøve et yrke i dette samfunn? Det finnes neppe et yrke som kræver så lang forberedelse. Det som kjennetegner yrkene i det mekaniserte samfunn er at de ikke kræver noen visdom eller kunst. Visdom og kunst er utdødde menneskelige egenskaper. De er fortrengt av fakta, teknikk og funksjonalisme. Ingen forventer i dag av en læge at han skal gi kloke råd eller mestre lægekunst. Han triller piller eller skjærer dig opp med skalpell (såfremt han er spesialist på kirurgi!). For å stille diagnose foretar han standard undersøkelser, søker på symptomene i databaser, ser på bilder av ditt indre som maskiner har tatt. Det er svært å forstå at han skulle trenge 6 års trening for å gjøre dette, utover allmenn skolegang.

Den egentlige hensikt med skolegangen er hva samfunnsingeniører kaller sosialisering. Det går rett og slett ut på å bringe ditt indre liv i overensstemmelse med det ytre samfunn. Det tar tid. Det kræver langvarig påvirkning, for dette samfunn er i strid med våre naturlige holdninger. Med andre ord går skolen ut på å internalisere systemet. Gjennom mange år blir barnet og det unge menneske rost og oppmuntret når det tenker innenfor systemet og strengt irettesatt når det beveger sig ut i forbudt land. Skole er herredømme. Man "lærer" å bli træll, å bli maskin.

Prøv å forestille dig hvordan dette kunne vært om samfunnet ikke var i strid med vår natur men et avtrykk av folkesjelen. Da ville behovet for skole og massemedia falle bort. Vi vil lære oss å lese og skrive, regne og tegne, men det trenger vi ikke ti år på. Jeg lærte det av søsteren min før jeg begynte på skolen. Ellers finnes det jo mye man kan ønske å lære sig i denne verden; noen av oss ønsker å bruke hele livet på å studere natur og menneske, historien og kulturen. Men det må gjøres i frihet av egen vilje, det kan ikke hamres inn på skolebenken.

Skolens oppgave i et fritt folkelig samfunn blir en helt annen: Å hjelpe hver av oss til å utvikle det som bor i en. Vi trenger ikke lærere, vi trenger fødselshjelpere. De skal bare fjerne hindringer og legge frem næring slik at du kan vokse naturlig på kropp og sjel. Det liberale samfunns skole bygger på den antagelse at mennesket er tabula rasa ved fødselen og må innpodes alt hva det senere skal eie. Vi nasjonalsosialister vet at mennesket er født fullkomment og bare trenger tid og næring til å vokse og folde sig ut i full blomst. Vi bærer alt i arveanleggene.

Hvor mye likegyldig informasjon vi pepres med i dette maskinsamfunn! Vi må huske den, ellers kan vi ikke stige i gradene. At et menneske husker en masse tarvelige ting er dette samfunns værdimål og betingelsen for å bli forfremmet - til overmaskin. Som sådan har man stilling til å styre undermaskinene, og lønn til å gå i full fart som forbruksmaskin.

Maskinsamfunnet tilber vitenskap og teknikk, men er likevel ikke stedet for sannhetssøken eller oppfinnsomhet. Dette er nemlig menneskelige egenskaper. Bare den som er fri kan gjøre dette, og regimet frykter vår frihet. Den som er fri er sig selv og motsetter sig systemet. En kritisk masse av frihet i folket og systemet bryter sammen. På den annen side gjør sannhet fri, derfor er et naturfremmed system avhængig av løgn. Vitenskapen i vår tid er ingen trusel mot denne løgn. Ta opp et fagtidsskrift og bla i det - hva finner du der? Ingenting, ørken alle vegne. Denne vitenskap er ingen lysbringer; den er en del av systemet og må være det. Dens oppgave er å beskjeftige de skarpsindige med livsfjerne og likegyldige ting; dissipere deres åndskræfter slik at de aldri rettes mot systemet. Akademikeren blir en viktig brikke i dette system; han avler tankebaner som alltid fører tilbake i folden og aldri ut mot systemets yttergrenser. Noen av disse kaller han opprørske, revolusjonære, for at studenter med frihetstrang i sig kan tro at de gjør opprør, skjønt de befæster systemet.

Gir ikke et system, tross alt, en viss forutsigelighet og trygghet? Man skulle tro det. En maskin arbeider deterministisk efter program. Den er upartisk og ikke ondsinnet; følger sine regler og dømmer like likt. Om dommen ikke er rettfærdig så er den lik for alle som mater maskinen med like inndata, og med møye kan dommen forutses. Likevel er det ikke slik. Maskinmennesket er hverken menneske eller maskin. Mekaniseringen dræper det høyere menneskelige, særlig æren, fromheten og kjærligheten, men det nederdræktige i mennesket består. Ja, først nu får det frie tøyler da all menneskeadel er detronisert. Systemet er ingen hindring for det undermenneskelige; det er en labyrint av ganger som rottene løper gjennom.

Intet illustrerer dette bedre enn jussen og paragraf-massen, advokatene og prosess-vesenet. En gang i en fjern fortid fantes det et rettsvesen hvor kloke og rettfærdige mænn dømte. Mænn som med samvittighet og grundighet skilte sant fra usant og skipet rett. Et rettsvesen hviler på menneskers sedelighet. Så snart dommerne og andre aktører i en rettssak svikter overfor de ideelle fordringer, kryper uretten inn. Mekanisering innebærer at sedeligheten utvises fra salen og erstattes av system. Et system undermennesket omgår og utnytter til fulle i egennyttens tjeneste og til rettens fortred. Advokater er systemrotter av fag og yrke. De lever høyt på dette. Selve paragraf-massens omfang kunngjør rettens død: Ikke naturlige, blodsbundne, eviggyldige lover, men vilkårlige, lettsindige vedtak fra politiker-pakk i lange baner, drevet av maktbegjær. Liksom massemedia er også jussen underlagt massevældet; det spys ut mer og mer stoff som om dyden lå i kvantiteten. Forhandlingene i domstolene og parlamentene fraktes med tiden til gigantiske avfallsplasser og masseforbrenningsanlegg. Alt i dette system er forgjængelig; intet overlever herskende aktørers intriger.

Hva blir det igjen av det menneskelige samliv i et samfunn som forutsetter at rase ikke eksisterer, religion er et onde, og kultur er underholdning, motesak og forbruksvare? Man lytter til hva folk samtaler om og blir forstemt. Hvor det sant menneskelige er fornektet og tråkket ned blir også det et maskineri. Det fyller intet sjelelig behov og er egentlig likegyldig. Jo tettere innpå hverandre menneskene lever desto mindre samliv. I drabantbyblokken hilser man ikke på naboen; blikkene møtes ikke engang. Man kjenner hverandre ikke, og kanskje er der intet å kjenne. Alle er avkledd sin personlighet og er blitt funksjonelle enheter.

Hvor er det sanne liv som sant menneske? Er det mulig å finne tilbake til det? De som ennu har noe menneskelig igjen i sig bærer på skatter som de håper skal vise vei gjennom mørket. Den veien til politisk forandring går gjennom åndelig forandring, menneskelig fornyelse. En fornemmelse av å ha skuet noe hellig - noe som er værdt å leve for, og dø for. Men det er stor kunst å formidle det. Man brenner inne med det. Om man greier å innrede sitt indre paradis så finnes det ikke ord for det og din næste aner ikke hva du mener. De som melder sig frivillig til livsfarlige oppdrag må ha en lysende himmel i sjelen. Jeg tenker på frontkjæmperne under krigen, de som dro frivillig til østfronten og led helvetes kvaler. De visste hva de gikk til, og de dro. Plikt og heltemot - men denne higen efter det hellige: Ikke leve længe, men leve i hellighet. Den viljen er all selvoppofrelses forutsetning. Kilden til alle evig skjønne dåd og verk.

Vi som i dag gjør opprør lever i et dilemma. Vi vil redde rasen ved å mane rasesjelen til å stå opp og knuse systemet. Men når man vender systemet ryggen får man smake dets brutalitet. Man overkjøres av en bulldozer. Fængsel, fattigdom, ensomhet, forfølgelse - man får sin fulle hyre med å overleve, og skal attpåtil føre kampen videre. På slagmarken lever man intenst, men ikke længe. Når likene bæres bort må nye friske kræfter strømme til. Spørsmålet er hvor længe dette ennu er mulig. Systemet bryter rasen ned og uttømmer våre biologiske reserver; de blir ikke født som skal komme efter. Det er ikke farlig å falle, men når man har angst for at ingen kommer bak? Så tenker man at man ikke må spænne buen for høyt. Skal vi skride langsommere og varsommere frem? Føre kampen i former som flere kan ta del i? Men tiden arbeider mot oss. Vi har en galgenfrist. Dilemma.

Kanskje ligger løsningen på et dypere plan. Kanskje er det fruktesløst å motsette sig systemet. Kanskje kan redningen bare komme gjennom det materialistiske systems iboende livsudugelighet. Er det slik at det graver sin egen grav ved å fornekte mennesket og det menneskelige? Bare mennesket kan opprettholde livet; maskinen ruster, slipper opp for olje og drivstoff, og bryter sammen. Et samfunn kan bare holdes sammen av dyd. Tar lastene overhånd og sprenger murene som holder orden, går det i oppløsning. Kanskje er den hemningsløse griskhet som rir systemet og ytrer sig globalt i finanskriser det som vil fremtvinge kaos. I så fall er lærdommen at man ikke skal holde det bestående oppe med sin kraft. La ikke systemet snylte på din dyd; la det råtne av sig selv og falle. Mennesket er selvstændig liv, men maskinen er vår oppfinnelse og behøver oss. Det gjenoppstandne menneske forlater maskinen og beseirer den dermed i kraft av sin menneskelighet.

Waldemar