En erfaring man gjør når man driver med folkeopplysning er hvor lang tid det tar for et budskap å synke inn og bli tatt opp i folkeorganismen. Man kan si det hundre ganger med stadig større klarhet og tyngde, mer overbevisende for hver gang og med større publikum, men de brede lag vil fortsette å oppføre seg som om man intet har sagt. Folkemassene er ikke direkte mottagelige for et budskap; de lytter ikke, søker ikke. Vil man nå dem - og det må man - får det skje ad omveier, via deres omgivelser. Kan man påvirke noe som har en plass i deres daglige rutine, kan man påvirke dem. Ellers går den eneste vei til den jævne folkefælles sinn gjennom massemedia. Massemedia er et monopol. De har eneretten på å tale til folkemassene. Hva er massemedia? Ikke bare fjærnsyn og dagblader, men reklame, moter, trender, kommersiell musikk, film, underholdningsindustri, utbudet i kjøpesentre... Dypere sett er massemedia alle veier som fører til massene. Verdensvevet er desværre ikke en av dem; her når man bare en utvalgt elite og dem som av skjebne er kommet inn i denne lei. Har noen fått sitt liv ødelagt av rasefremmede invadører så er sjansen god for at vedkommende dukker opp som leser av en vevside som denne. Litt i seneste laget, men men. Dem som ikke personlig har dårlige erfaringer med fremmedpakket når man derimot ikke. Det er det liberale samfunds forutsetning, som er inngrodd i oss alle: at bare mine erfaringer betyr noe, hva jeg syns, hva jeg liker og misliker, hva jeg har lyst til - jeget over alt.
Hvis anarki er hordenes tyranni, så er demokrati den forunderlige tilstand at massene bestemmer, men i sin tur blir bestemt av andre: hvor den jævne mann er ufri i sitt indre fordi hans tanker er påtvunget ham av massemedia. Dette er et forhold som massene ikke oppdager; middelmannen tror seg å bestemme, tror at flertallet av folkefæller akkurat som ham styrer landet, setter sin vilje igjennom. Sjelden spør noen hvor de manges meninger, tanker, viljer kommer fra. Tror noen at de er født med dem? At de står innskrevet i genene og uttrykker den enkeltes dypeste personlige egenart? Demokratiets tilsynelatende hellighet hviler på denne vildfarelse. Hadde menigmann ikke vært så forfængelig, hadde han vært ydmyk og dypsindig nok, ville han ha erkjent at hans mening som han spyr ut ikke er stort mer enn forestillingene og holdningene han blir matet med. Dette gjelder slett ikke bare folk uten utdannelse; snarere tvært imot. Ikke bare folkeskolene, men likeså høyskolene og universitetene er idag massemedia, og jo længre man oppholder seg der desto dypere trenger giften inn. Hvem har talerett i disse institusjoner, hvem bestemmer tankeinnholdet, pensum og lærebøker, hvem styrer den akademiske diskurs, hvem legger føringene på den hele virksomhet? Jeg tror ikke det forekommer ofte at noen går ut med hovedfag uten å være hjærnevasket, besatt av noe annet enn seg selv, og uten å være klar over det. Disse ulykkelige mennesker blir agenter for en makt de ikke gjennomskuer. De er impregnert med et verdensbilde som er falskt - bunnfalskt - og immunisert mot alle tanker som angriper det eller undergraver det.
Demokrati er en fullkommen form for diktatur. De undertrykkede vet ikke engang at de er det. De innbilder seg å være frie og å leve i det beste av alle mulige samfund. Jeg tror ikke noe kommunistisk samfund har greid dette like bra som det liberale demokrati. Man kan tillate massene å stemme; man kan til og med tillate dem å stifte egne politiske partier og å ytre seg i massemedia - hva kan det hjælpe dem? Hva de enn gjør så handler de som på befaling fra dem som har programmert dem. Farlige individer, med egne tanker, kan lukes ut uten at noen mærker det. Og om de lykkelige få som er inderlig frie og opplyste unntaksvis slipper til, så er heller ikke da stor skade skjedd, for det er den daglige dose som programmerer, ikke kuriositeten der stilles ut som en grotesk vanskapning. Uskadeliggjørelsen av dissidenter under demokrati er meget mer subtil enn under kommunisme. Man arresterer dem vanligvis ikke, legger dem ikke på pinebenken i det hemmelige politis mørke forhørskjellere. Man immuniserer massene mot alt hva de kunne tenkes å si ved å demonisere dem som personer. Nazister hører man ikke på; man advarer sine barn mot dem omtrent som man gjorde mot ulven i gamle dager. Den enkelte holdes på plass i sine fordommer også ved refleksjon fra andre programmerte træller. At forældrene og søsknene og vennene og alle sier det samme har en kolossal effekt på et ungt sinn. Nærmer man seg i sin ytring grensen ut mot det forbudte blir man straks tuktet av sine nærmeste og av myndighetspersoner i lokalsamfundet: lærere, idrettsledere, prester - av alle. Det skal godt gjøres ikke å bli en av dem.
I årenes løp har unge mennesker skrevet til oss her ved Solkorset, og de fleste har talt som ekko av budskapet i skolen og budskapet i populærkulturen for ungdom - hvilket er det samme. Jeg har hatt mye stoff å gruble over. Det første som slo meg var at de fleste ikke hadde lest ett ord av våre skrifter da de henvendte seg! Giddalause ungdommer? Nei, det er neppe forklaringen. Det er skremselspropagandaen mot oss som virker. Man oppsøker ikke Dracula på hans slott for å høre ham forelese om "blodsugning og livet som vampyr". Tror man på vampyrer og varulver slik de fleste tror på nazister, så kvier man seg endog for å lese om slikt i trygghet anonymt på nettet. Skrekken sitter dypt og man frykter halvt overtroisk at demonene skal øve en overnaturlig makt over ens sinn slik at man blir som dem, en av dem, varig forstyrret og forvridd i ånden og på sjelen. Mange av de unge som skrev til oss i begynnelsen - dette er i færd med å ændre seg - ytret ikke annet enn en formel eller besværgelse ment som demonværn, liksom man holder opp et gyldent kors mot Dracula og utroper "Vik fra meg, Satan!". Ingen av dem som skrev til oss hadde en klar formening om hva vi NSere står for. Så snart det dæmrer for en at vi kjæmper for en sak og tillike en fornuftig, livsfremmende sak, er demoniseringen brudt. Derfor tillates ingen innrømmelser i den retning, men nazistene fremstilles som umennesker der er besatt av hat, vold, ondskap, og bare vil krig, utryddelse, ødeleggelse. Altså kun demoniske trekk. Man kaller oss aldri ved vårt rette navn - nasjonalsosialister - for det antyder vårt politiske mål og kunne sette tankene i sving.
Vår sak, vårt mål, er klar, det er å overleve som rase, redde den edle nordiske rase fra den død som nu lurer bak liberalismens og materialismens oppløsning. Vi lever i en ekstrem tid. Alle politiske partier og alle sosialt aksepterte organisasjoner utgir det for en selvfølge at folket skal utryddes og erstattes av folk av fremmede raser. Henimot dette mål arbeides det utrættelig. Alle som ikke bøyer seg for dette ekstreme mål skjelles ut som hatere, rasister, ja som ekstremister. I en ekstrem tid av opprørende forbrytelser fortoner anstændige, ansvarlige, livsvennlige råd seg som ekstreme. Tviler du på at regimets hensikt er å utrydde oss? Det anerkjenner ikke engang vår eksistens! Det bedriver forintelse på det åndelige plan som forberedelse til den genetiske utryddelse. Du kan se dette hver dag i massemedia: Det finnes ikke noe norsk folk; nordmann er enhver som er bosatt i Norge og kan snakke norsk. Dette gjennomføres konsekvent og med største selvfølge. Hvordan er egentlig den typiske norske mann? Man presenterer et utvalg på 5 "norske" mænn, og en av dem er somalier, en annen pakistaner, den tredje vietnameser, den fjerde marokkaner, og den femte - norsk! Selv når 4 av 5 er norske, men den femte neger, så er budskapet det samme: Det norske folk eksisterer ikke, den nordiske rase eksisterer ikke. Skulle noen - og dem er det ikke mange av - ha mot til å påtale at de der omtales som norske ikke er det, svarer man under veldrillede skuespillerfakter med moralsk indignasjon over at noen kan hævde et så ekstremt og hatefullt synspunkt. Sanksjonene uteblir ikke; man fryses ut, sparkes ut, hænges ut - den som ikke er slave under jødenes tankestyring og lydig tjener deres sataniske målsetninger har ikke livets rett.
Når så folket, forvirret og utmattet av dette ustanselige skyts, senker skjoldet og blir inntatt i ånden, begynner utførelsen av rasemordet på disse nu værgeløse mennesker. Den som er blitt tilintetgjort i ånden og ikke længer kjenner seg selv, sin opprinnelse eller sitt fællesskap, blir sin egen og sine blodsbrødres ivrige og nidkjære morder. Det kalles integrasjon, multikultur, farverikt fællesskap, osv.. Regimet importerer så mange rasefremmede som mulig - jo mer primitive desto bedre - og integrerer dem i Norge (og hos den hvite mann i alle land), tvinger dem innpå unge nordmænn som på forhånd er forgiftet av selvdestruktive anskuelser. For å åpne våre unge for bastardisering tar man fra dem deres værdighet som nordiske mennesker. Man fortrenger nordisk-germansk kultur og forfalsker historien slik at de ikke skal kunne føle stolthet og glæde ved sine forfædres underverk, men isteden skam og skyld over oppdiktede ugjærninger. "Den hvite manns skyld" går som en rød tråd gjennom all historie-undervisning i skolen, og kulminerer i holocaust-bedraget. Våre unge har ingen anelse om at det finnes mennesker som ikke er ærlige og sannhetskjærlige som oss; de har vanskelig for å forestille seg at noen kunne være så ondsinnet å forfalske historien. Ingen fortæller dem om rasene og deres ulikheter på sjel og karakter, om den historiske rasekamp. Når de slik støtes bort fra den hvite manns rike kulturarv, havner de i den sump som jødene har lagt til rette for dem: De gir seg hen til den neger- og bastardkultur som jøder i Amerika har kommersialisert som giftvåpen mot hvit ungdom. Tenk på det, at våre unge i dag næsten helt er avskåret fra den himmelske skatt av germansk kunst, diktning og musikk. Det som bys deres sjeler er alt sammen kommersielt, dekadent, fremmed og nedrig - kloakk fra storbyslummen i Amerika. Jødenes ruvende makt sørget ved inngangen til det 20. århundre for å knuse vårt nordiske sjelsliv. Siden da har vi ikke længer hatt noen stor kunst eller noen religion; alt er blitt materialistisk og forjødet; alt vi nu har igjen er minner av en svunnen tid.
Uten kunnskaper om og innlevelse i, deltagelse i nordisk kultur, utlevert til en ensformig global slumkultur, skapes et skinn av rasenes likhet og våre unge fatter ikke det enestående og hellige ved nordisk rase. Når neger-værdier eller jøde-værdier er postulert som almengyldige og rettesnor for alle mennesker på Jorden, må vi konkurrere på fremmedes premisser og våre edle egenskaper kommer ikke til sin rett. Våre unge kan rett og slett oppleve seg som underlegne i forhold til negre. Det nordiske menneske mister seg selv gjennom dette såkalte flerkulturelle samfund, det kosmopolitisk-materialistiske forbruker- og slumsamfund. Og når selvbildet rakner og selvaktelsen skranter ligger bastardiseringen og utslettelsen like bak hjørnet i et samfund hvor vi nu er omgitt av rasefremmede på alle kanter.
Det problem som opptar meg dag og natt er hvordan vi best fører vår kamp. Målet er klart, men midlene? Alt skjer så hurtig nu at kampen innom 30 år nok vil være forbi. Har vi ikke seiret innen den tid tror jeg alt håp er ute. De fremmede fosser inn fra den tredje verden, her i Norge som overalt ellers hvor den nordiske rase har bygget landet, og tiden er knapp og dyrebar. Jo længre vi venter jo mindre er sjansen til å redde oss: det blir færre av oss, vi ældes, folkets kraft minker, vi blir fattigere og maktesløsere for hvert år som går. Med å seire i denne kamp forstår jeg først og fremst å gjenerobre de unges sinn, føre dem tilbake til folkefællesskapet som pliktoppfyllende og offervillige folkefæller. Uten dette kan intet lykkes. For å kjæmpe om de unge sinn må vi nå dem på en eller annen måte. Vi har ingen massemedier, så hvordan? Det er ikke nok å nå dem en enkelt gang, sporadisk, vi må påvirke dem hver dag eller næsten hver dag. Jeg tror på nødvendigheten av å lage en egen alternativ ungdomskultur som de unge lever i til daglig som en livsstil, med musikk, spill, idrett, friluftsliv og idealistisk innsats - et kobbel av foretagender som fremmer nordisk vilje til å yte og mest mulig fremhever vårt særpreg som rase. Det er ikke nødvendig å seile under NS-flagg, og det er kanskje ikke ønskelig å samle alt under ett tak, men de som skjenker bevegelsen sin kraft må aldri være utro mot våre NS-værdier, aldri befæste de løgner og vildfarelser som regimet gjennom massemedia har smuglet inn i ungdommen. Giften må renses ut litt efter litt; de unge må settes i stand til å utrette dette selv. Det er altså ikke snakk om å indoktrinere, men å vække deres slumrende raseinstinkter, og det tror jeg gjøres best ved å fremme artsriktig livsførsel. Fællesskapsfølelsen må dyrkes frem, viljen til å ta ansvar og til å føre, til gavn for oss alle. De må oppmuntres til å yte sitt beste, fullbyrde sin karakter og utnytte sine personlige muligheter, og for sin innsats for almenvelet skal de høste ære og anerkjennelse. Ved å dyrke frem et NS-samfund i miniatyr går vårt livssyn de unge i blodet og de blir uten videre motstandere av fremmedvældet i det ytre samfund.
Min strategi er lavine-effekten. Siden jeg ikke kan nå massene av unge nordmænn må jeg nøye meg med å tale til de lykkelige få: de som er inderlig frie og ikke slaver under fiendtlig tankestyring, som er i stand til og rede til å lytte, som har dybde og renhet og styrke i seg til å være redskap for rasens gjenoppstandelse fra en avgrund. Disse kan sammenlagt nå mange flere, som jeg ikke kan nå; de kan bringe ånden videre. For å lykkes må de arbeide med visdom. Hver og en må rydde sitt passe avmålte arbeidsrom, utføre sitt arbeid der, og se til at det bærer frukt. Man må se på seg som et utstrålingspunkt som skal virke på mange andre og på en slik måte at virkningen utbres som et skred. Det er kunsten å sette andre i bevegelse. Man trenger ikke overbevise dem - det er ofte vanskelig og tidkrævende - det er bedre å vække en lidenskap eller længsel i den annen, forsøke å treffe noe i hans eller hennes hjærte. Resten går av seg selv med et lite puff i blant. Man kan i grunden bare overbevise seg selv, og overbevisningen kommer ikke med ord og argumenter; den vokser frem i deg med dine erfaringer og mangfoldige tanker. Forbildet er mæktigere enn ordet; levende dyder blant kamerater overbeviser alle som er sunne i sjelen.
Det du kan gjøre er å danne et lite kameratskap, en celle, med et nøye fastlagt og avgrenset folkelig formål, og arbeide i tråd med ideen ovenfor. Jeg ser for meg mangslungne virksomheter. En celle kan arbeide med å fremme demokrati i massemedia. Tanken er opplagt når man bare kommer på den: Hvis demokrati, en mann en stemme, sikrer folkestyre og frihet, hvorfor gjelder "en mann 1 million stemmer, en annen mann 0 stemmer" i massemedia? Ved å bevisstgjøre almenheten på dette punkt er mye oppnådd for å avsløre demokrati-svindelen og plutokratiet bak. "En mann en stemme" ved politiske valg er jo en luksus som regimet kan koste på seg fordi påvirknings-kanalene som når massene er et monopol i hændene på de hemmelige herrer. Hvis folket virkelig hadde mulighet til å uttrykke sin vilje gjennom demokratiske masseavstemninger, så ville disse bli avskaffet. Når en motstander av plutokratiet unntaksvis kommer til makten på denne måten, som Hitler i Tyskland, Milosevic i Jugoslavia eller Saddam i Irak, respekteres ikke folkets valg men den demokratisk valgte regjering kalles et diktatur og skal styrtes med alle midler - i demokratiets navn! Og siden disse motbydelige skueprosessene i beste bolsjevik-stil hvor den ulydige folkefører må svare for sine "forbrytelser mot menneskeheten" o.l..
Kampen mot parasittene som sitter på pengesekkene og driver oss andre som slaver er en meget viktig del av NS som sosial bevegelse. Vi bekjæmper kapitalismen og tåler ikke arbeidsløse inntekter annet enn ved sykdom og uførhet og da i beskjedent monn. Vi skal gjøre slutt på børsspekulanter, finansfyrster, lånehaier, gribber over nødlidende mennesker (såkalte inkassobyråer), alle slags hvitsnipp-forbrytere som suger folkets blod. Det samfund vi lever i er strukturert for åger: de fleste mennesker er henvist til å være gjeldsslaver og lønnsslaver. Et helt normalt menneskes helt normale liv medfører at han må sette seg i dyp gjeld og bruke hele livet sitt på å betale ned på den med høy rente. Vi må arbeide hele livet, men bygger ikke vår egen eller våre barns fremtid; alle varige værdier vi skaper tilfaller kapitalisten som eier vår arbeidsplass, eier vårt arbeid, eier oss. Og vi vet ikke en gang hvem han eller de er! Eierskapet er hemmelig, vi ser bare et fond eller et holdingselskap. Så snart som mulig blir vi skiftet ut med billigere arbeidskraft fra den tredje verden, enten ved at arbeidsplassene flyttes dit eller ved at innvandrere overtar stillingene våre her. Vi må betale høye skatter og avgifter, men de tilfaller folkets fiender og gavner oss ikke, og våre spareslanter er i efterkrigstiden blitt oppspist av inflasjonen slik at vi ikke har kunnet bygge oss noe opp. Det er en opplagt folkelig oppgave å få bukt med disse fornedrende tilstander. Selvstændighet og trygghet i næringslivet er en forutsetning for folkelig frihet og selvstyre. Her er det rom for mange celler med ulike angrepsmål. Noen burde danne selvbergingsgrupper og -nettverk med sikte på å bli selvforsynt med nødvendige varer og tjenester. Andre kunne virke for å få Norge ut av EØS. Atter andre kunne utrede forskjellige økonomiske forhold og saker og opplyse oss alle.
Bruk fantasien! Vår kamp er ikke bare å marsjere i gatene med bannere og rope slagord. Vår bevegelse må ikke bli innadvendt og selvdyrkende. Kampen må føres på mange fronter og man må vælge sine virkemidler med omhu. Det er ikke nødvendig og ofte taktisk uklokt å stå frem og si "jeg er NS!". Demon-angsten behersker ennu mange mennesker som kan bli kamerater og kampfæller hvis de bare får nærme seg oss skritt for skritt og skånes for sjokkbehandling. Husk at de befinner seg i en tvangstrøye av tvangstanker og trenger tid til å arbeide seg ut av den. Planlegg din kamp på lang sikt! Vi kan ikke vinne i løpet av ett år eller to eller tre. Bygg deg opp og sats på ting som varer. Nasjonalsosialismen er ikke en nostalgisk klubb for krigsveteraner, vi søker ikke oppreisning eller forsoning for lidd urett; NS er en bevegelse som hører ungdommen og fremtiden til, vi vender blikket fremad og vandrer med freidig mot. Jeg vet at jeg taler til en engere krets, til de lykkelige få. Derfor er det om å gjøre at du trer i aksjon. Vi reiste Solkorset her på denne viede plett for å forkynne budskapet for deg. Hvis du ikke nu gjør din plikt har alt vært forgjæves. Jeg har vært i dine sko og vet hvordan du føler deg, men tro meg: alt som trengs for å utrette noe stort er å sette i gang og yte full innsats. Du er agent for den kommende revolusjon og har en tung bør på dine skuldre. Svikt ikke! Du begir deg avsted med alle dine forfædre i blodet, og Solkorset lyser på din sti og bringer heil.