Forretningsnasjonalismen

og den Revolusjonære Rasisme

La oss være ærlige: Den hvite nasjonalisme har hatt internett til verktøy i 15 år - og har utrettet svært lite. Man skulle tro at vi var meget svake og fienden meget stærk slik at motstand næsten er nytteløst. Resultatene tilsier dette syn, men det er likevel ikke mitt syn. Tiåret fra 2000 til 2010 var globalismens berserkergang. Hvite mennesker over hele verden ble hardt rammet og vi hadde kunnet oppnå masseoppslutning, men den uteble. Ti år efter må vi prøve å gjøre opp regnskap og finne ut hva vi gjorde feil.

Den eneste saklige måte å gjøre det på er å sette oss i gjennomsnittsmannens stilling og se på hvorfor han aldri sluttet sig til bevegelsen. Vi har en ung mann på la oss si 30 år, med kone og to små barn. De eier egen bolig men har gjeld, også studiegjeld og kanskje annen gjeld. Begge har høyere utdannelse og arbeider i full stilling. De skysser barna til barnehave eller skole om morgenen og henter dem om kvelden. Det meste av dagen går med til lønnsarbeid, stell av ungene, matlagning og husarbeid, og familieøkonomiske gjøremål. Det som blir til overs fylles av sosialt samvær med venner, underholdning, mosjon.

Et alminnelig kjedelig liv. En slags slavetilværelse. Nu er spørsmålet: hva forventet du dig av denne familien som ikke inntraff? For at de skulle foreta sig noe måtte to betingelser være oppfylt: De måtte ha fått visse ideer i hodet som avfødte en længsel, og de måtte ha lidd i sin daglige tilværelse. Visjonene og lidelsen hænger sammen; det er ikke så enkelt som at man slutter sig til en revolusjonær bevegelse så snart man blir arbeidsløs eller renter og skatter stiger. Viljen som avklares og styrkes i den enkeltes sinn kommer av et samspill mellom utsyn over livet, sjeleverdier, og erfaringer i hverdagen.

Da kan vi straks skrive opp en rekke punkter hvorpå bevegelsen, i det store og hele, feilet. Den tilbød intet livssyn, ingen ideer og idealer store nok til å bryne sig på og beskjeftige sig med over lang tid. Vi måtte ha sådd våre frø i jorden og latt noe spire der ute i folkehavet. Vi måtte ha drevet effektiv propaganda og fått budskapet ut til de brede lag, til denne gjennomsnittsfamilien. Vi skulle ha tilbydd dem en tro som rørte dem i sjelen. Endelig skulle vi ha fremhevet lidelsen i det kapitalistiske slavesamfunn.

Intet av dette ble gjort. Er det da til å undre på at vi ikke kom noen vei? Når jeg sier vi mener jeg alt som kryper og går av ymse hvit motstand i den vide verden. De aller fleste nøyde sig med å skrike om masseinnvandringen av fremmede og dens skadevirkninger, navnlig volden og voldtæktene. Mange fremhevet islam som en trusel mot vestlig livsstil. Det var opportunistisk. De som startet protestpartier eller såkalte folkebevegelser mot ett eller annet så det som en investering som skulle gi uttælling på korteste sikt. Man ville absolutt ikke trekke inn noe "overflødig" og kontroversielt da man trodde at man fikk flere tilhængere og betalende medlemmer jo mindre man sto for. Da forventningene ble gjort til skamme og initiativet viste sig mislykket forsvant døgnfluen like plutselig som den var dukket opp. Det var forretningsnasjonalisme.

Den ville ikke engang forelegge folket de beste grundene for å motsette sig innvandring fra fremmede land. Da måtte man nemlig ha snakket om ting som forutsetter et livssyn, ideer, teori. Dette hadde man frasagt sig, både fordi det er kontroversielt, endog demonisert, og fordi det tar lang tid å utarbeide og innpode. Man var utålmodig og ville ta en snarvei, inkassere gevinsten med det samme. Man for opp som en løve, og falt ned som en skinnfell. Alt var bortkastet. Da man ikke hadde noen teori, satte man sin lit til følelsene i folket, men dem var det andre som rådde over.

Dette begynte så smått alt på 1980-tallet. Det er snart en mannsalder siden. Hadde man dengang forstått at dette ville ta tid og at det ikke fantes noen lettvint løsning, ville man nok ha gått grundigere til verks. Her står vi i 2010 og bør nu ha lært at det ikke er nok å peke på onder ved "multikulturalismen" og globalismen. Om vi er så heldige å nå gjennomsnittsfamilien som skissert med slikt budskap, hva kan vi vente til svar? I beste fall et nikk og samtykke. Vi kommer ikke av flekken. De kommer ikke til å melde sig inn og støtte med penger eller bli aktive. For de har i sine slavekår hverken tid, penger eller kræfter til overs å bruke på noe så tvilsomt og lettsindig som en "folkebevegelse" mot innvandring. Vi vet alle at lederne snart gir opp og at den er borte til næste år - bare for å overlate plassen til en ny "folkebevegelse" som også skal ha pengene dine.

Å engasjere sig i et foretak som er motstrøms påkaller regimets vrede og represalier. Jeg formoder at dere som leser dette har gjennomskuet hykleriet om ytrings- og organisasjonsfrihet. Det er demagogi. Den som reiser sig mot regimet og motarbeider dets agenda blir tatt hardt. Det har en familie med små barn og høy gjeld ikke råd til. De ikke miste jobbene sine.

For at en politisk samskipnad som motsetter sig de mæktige skal nyte fremgang, må den vinne troverdighet og tillit i folket, og det kan bare skje om den hævder et livssyn i dypeste alvor og medlemmene forfekter det i from idealisme. Første krav er altså at bevegelsen er hevet over egennytte og at den kommer til å slåss videre gjennom alle nederlag inntil seieren er endelig og total eller nederlaget er totalt og medlemmene utryddet. Den må være uhørt radikal og fanatisk. Medlemmene må vie sine liv til kampen og være rede til enhver selvoppofrelse.

Den som våger alt og går inn i bevegelsen må vite at han har dens fulle og ubetingede støtte, at hvert medlem vil hjelpe ham av alle kræfter når han trenger det. Den må være noe ganske annet enn en selskapsklubb eller sammenslutning om sak. Medlemmene må være sveiset sammen av fælles tro, håp og kjærlighet. Lær av kristendommen; den reiste sig mot en overvældende verdslig overmakt, erobret statsmakten og har bestått i to tusen år. De fleste populistiske ad hoc partier varer knapt sesongen ut.

Bevegelsens første oppgave er å søke, finne og utbre sannheten - hele sannheten og intet annet. Den må aldri la sig friste av taktiske hensyn til løgn, fortielser eller halvsannheter. Her må den være absolutt kompromissløs. Det er vilkåret for varig tillit. Den som tar feil på noe punkt og oppdager det, må straks rykke ut i full offentlighet og rette det. Det må ikke tåles at noen av prestisje, forfengelighet, oppblåst ego fastholder et standpunkt som han selv har innsett er galt. Overtredere må refses og om nødvendig utstøtes.

Sannheten er av to slag: den objektive som er tilgjængelig for alle, og den subjektive som forutsetter en nordisk sjel. De fleste grupper i vår tid gjør den feil at de underskatter det subjektive og legger for stor vekt på å være "vitenskapelige", dvs objektive. Det viktigste for en livssynsbevegelse er nettopp det subjektive, det rase-subjektive. Alt etisk og estetisk, alt som angår fromhetslivet, er rase-subjektivt. Vi har et nordisk skjønnhetsideal; det gjelder for oss, ikke for andre. Vi har idealer om plikt og ære, selvoppofrelse og heltemot; de uttrykker vår rasesjel og er evig sanne og opphøyede for oss, men de finnes ikke som ytre kjensgjerninger og trosser all fornuft.

Mye av årsaken til korrupsjonen blant hvite nasjonalister og hva de enn kaller sig har vært diskusjonen om strategi og spørsmålet om ikke vi bør unnvike emner og syn, ja til og med ord og begreper, som til følge av langvarig svartmaling i regime-mediene er tungt belastede i menigmanns øyne. Ganske mange mener sogar at vi skal hykle og si at vi mener det samme som ham om dette! Her synder man grovt mot sannheten. Vår oppgave, og vårt eneste håp, er å bryte ned regimets løgner. Vi har sannheten på vår side, og den er vårt stærkeste våpen, ofte vårt eneste våpen. Gi aldri avkall på det!

Sannhetene forretningsnasjonalistene frykter skal spolere deres forretninger er kort fortalt dem som omhandler rase, jødene, frimureriet og hemmelige selskap, samt den tyske nasjonalsosialisme i mellomkrigstiden og det tredje rike. Ingen som søker verdslig suksess - penger, makt og berømmelse - på kort sikt i dag kan være tynget av rasisme, antisemittisme, konspirasjonsteorier eller (ny)nazisme! De tar skarpt avstand fra alt sånt; de er smilende hyggelige mænn i dress som bare står for alminnelig sunt folkevett og reiser rundt og kysser spebarn. De skal fremforalt ha dig til å melde dig inn i partiet og betale kontingent, kjøpe varer fra parti-butikken. I næste omgang blir du bedt om å arbeide gratis for partiet og dele ut reklame-materiell for dem. Til slutt skal du stemme på dem slik at de får en plass i systemets institusjoner.

Hvis du lar dig lokke med i det sirkuset glemmer du til slutt hva vi egentlig sto for og ville. La mig kort minne dig om det: Vi vil den nordiske rases overlevelse. Om en hyggelig mann i dress med forretningsnasjonale talemåter får sete i et parlament er saken ganske uvedkommende. Om ekte nasjonalister lar sig lure av slike charlataner og forspiller sine beste kræfter på dem så har de gjort stor skade. Når illusjonene atter en gang er tapt vil vi bare måtte begynne forfra igjen - ældre, fattigere, trættere og med en god porsjon skuffelse, bitterhet og motløshet.

Avgjørende for en nasjonal organisasjons fremgang er at den fremstår som det fremtidige germanske idealsamfunn i miniatyr og foregriper den fremtid vi drømmer om. Nykommeren med bakgrund i det brutalt materialistiske samfunn våre folk slaver i må føle at han er kommet til en oase av ære, rettferdighet og kjærlighet. Er han en ekte germaner vækker dette gjenklang i hans sjel og han finner frihet og mening. Dermed blir han også overbevist om at han må vie sitt liv til å kjæmpe for denne edle sak, og at intet offer er for stort. Hos oss i vår krets er pengevældet bannlyst; da ingen av oss er kræmmersjeler finnes det ingen handelsånd; snylting, svindel og åger er ukjent. I stedet skal vi ha fællesskap og samhold. Hver enkelt skal føle at han er kommet med i en levende folkeorganisme og at han tilhører den. Da opphører det isolerte individs eksistensielle angst; han går sin død i møte med fred i sinnet, trygt forvisset om at hans tro og vilje lever videre i folket.

Forretningsnasjonalisme er ikke nasjonalisme; det er å utnytte nasjonale strømninger til å gjøre forretninger. Det er en kapitalistisk utvækst og motsier selvfølgelig inderlig de kræfter den utnytter. Mens nordiske nasjonalister er ærlige og modige, er forretningsmænnene feige og falske; vår åpenhjertighet møter de med sluhet. Hva er nasjonalisme? Det er å sette nasjonen over sig selv, ja over alt i verden. På samme måte er rasisme å sette rasen over sig selv og alt annet i verden. Å gjøre forretning på slike kræfter er å motsi dem og bekjæmpe dem.

Det kapitalistiske samfunn bygger på egoisme. Det er ikke noe samfunn i egentlig forstand, det er en krigsskueplass hvor egoister prøver å overliste hverandre og stjele godene som ærlig arbeidende mennesker har laget. For å stå stærkere rotter de sig sammen i forbryter-organisasjoner og overmanner konkurrentene. Det er et rettsløst og fredløst ikke-samfunn.

Det finnes bare én måte dette forbrytervælde kan overvinnes på: ved at menneskene overvinner sin egoisme og handler i strid med sin egennytte. Da fødes mennesket som sedelig vesen. Det skjer ved at man vender sig bort fra sin forgjængelige enkelteksistens og søker et udødelig fællesskap. I norrøn tid var det ætten og frendene som utgjorde denne evighetsbro. I vår tid har vi erkjent at det er sjelen som trekker fællesskapets yttergrense. Menneskene som lever i samme sjeleverden har del i fællesskapet. Kristne lærer at sjelen er individuell, men det er den ikke; dens biologiske bærer er rasen.

Naturen gir oss det fællesskap som må tre i egoismens sted; det er rasen. Bare ved å bli rasister kan vi føre vårt folk ut av det kapitalistiske fangenskap. Da vil vi også erkjenne at kapitalismen ble påtvunget oss av en annen rase med et annet sinnelag: jødene. Rasisme blant gojim er det eneste som kan bryte deres makt; derfor er denne idee og vilje gjenstand for uopphørlig skittkasting, bakvaskelse og skremsler. Alt som kan få oss germanere til å avsky, forakte eller hate rasismen hiver jødene mot den. Den står der begravd i søppel, skitt og skrekk.

Da sier alle: vi kan ikke bruke rasismen, den er for stygg. Men der tar de feil. Hadde den vært ubrukelig ville den stått der blankpusset, pyntet og pen. Da Jesus ble drevet til Golgatha foran hele folkets øyne, var han naken og dekket av gjørme og blod. Jødene trodde at denne fornedrelse skulle bryte hans åndelige makt. De forsto sig dårlig på oss ariere. Da han ofret alt i dette jordeliv for sitt kall og sto urokkelig i sin tro under den hardeste prøvelse, viste han oss en sjeleverden som vi gjenfant i oss selv. Den ariske heltedød gjenfødte oss som ariere.

Man hører ofte noen kalles rasist. Det som menes er den stinkende kloakk jødene har helt over begrepet. I de færreste tilfæller er han rasist. Rasisme er nemlig en edel og sjelden karakteregenskap. Gemene mennesker er sjelden i stand til å handle uegennyttig. Det viser sig da også at de som beskyldes for "rasisme" som regel gjør avbikt og således varetar sin egennytte men ikke sin ære, og dermed beviser de faktisk at de ikke er rasister.

Da rasisten ikke kjenner egennytte er han ubestikkelig; jødene kan aldri kjøpe ham med sine skitne penger, og motgang han må lide gjør ham bare besluttsommere i sitt forsett. Han er den sanne revolusjonær, for bare den som har tatt farvel med sitt eget, personlige jordiske liv kan vie sig til revolusjonen. Det er å bli ånd alene og løse sig fra sin kropp; bruke denne bare som redskap for viljen, vel vitende om at det snart nok vil bli tilintetgjort av fienden.

Jødene prøver alltid å slå ned farlige motstandsbevegelser ved å danne egne falske av samme slag. Var det ikke Lenin som sa at "den beste måten å knekke motstand på er å lede den"? Det vil likevel alltid være forskjell på ekte og falsk vare her, og de av oss som er opplyst ser den lett. Den falske vil alltid være forretningsnasjonalistisk: snikende listig og manipulerende. Den ekte føler vi oss hjemme i: åpen, freidig, djerv om alle spørsmål; oppriktig sannhetssøkende. På hårene skal hunden kjennes. Jødesjelen kan aldri ytre sig på samme måte som den germanske helt. Det er raseforskjell på en ussel "identitær" og en nasjonalsosialist.

Intet av det som er vel ansett under jødevældet kan vi bruke. Det er verktøy for forbrytere uten unntak. Selvsagt er mye av det listig utpønsket for å forføre gojim-folkene. Demokrati og menneskerettigheter. Den naive gojim-sjel jubler over dette, tror han får være med å bestemme og rettigheter i lange baner, tror han får en sekk julegaver av den snille jødiske julenisse. Virkeligheten, hvis noen bryr sig om den, er at vi skal utryddes. Den høye slanke skjønne lyse blåøyde nordiske kvinne og den nordiske stridsmann og helt skal ikke mer vandre på denne Jord. De slaktes for våre øyne i vår tid.

De klokere blant oss forstår at vår folkevilje bare kan skje i et velorganisert selvbevisst sluttet folk uten åndelige eller genetiske fremmedelementer. Denne vilje kommer aldri mekanisk til uttrykk som summen av individenes meninger, særlig ikke når midlene til opplysning og dannelse er i hændene på fremmede. Rettigheter er noe som bare kan innvilges i et raserent folkefællesskap som har dannet stat av sin folkevilje. De følger av folkets sedelige vilje og har sitt utspring i rasekarakteren. De varsler en ordnet og forutsigelig statlig maktbruk til vern om den livsform som avlet rasen og som den derfor står og faller med. Da rettssynet og retten er ett av rasens redskaper for selvoppholdelse finnes det ingen på tvers av rasene. Den jødiske snylter og den byggende arier har ingen fælles mark å reise rettigheter på. Mellom rasene gjelder strid og muligens forlik, men aldri rettigheter. "Menneskerettigheter" er et demagogisk slagord, en frase.

Nasjonalsosialismen avvises vanligvis med at den er for ekstrem og vækker for mange onde minner fra krigens dager. Er ikke skuta for tungt lastet av fortidens skrot når man bare ønsker en dreining til norskvennlig politikk i vårt Norge av i dag eller i andre hvite land? Første ønskemål fra slike stemmer er typisk at man dropper alt snakk om jøder, frimurere og rase. Angriper man jødene får man straks hele holocaust over sig og blir travelt opptatt med alt annet enn det man har på hjertet. Hever man nasjonalsosialismens banner heller man kaldt vann i årene på alle dem som har jøssingbakgrund. Hvorfor slukke gnisten i en innsatsvillig mann som vil Norge vel bare fordi han har en forfader som var "motstandsmann" under krigen og ikke vil slippe ham?

Sant å si ville jeg ikke nøle med å kaste nasjonalsosialismen på skraphaugen hvis det fantes en utvei til vår rases redning som krævde det. Den er vår tjener og skal hives når den er uttjent. Jeg har skrevet denne oppsats for å underbygge mitt standpunkt at det aldri inntreffer. Æren og sannheten er ikke noe vi kan skille oss fra; alt annet enn trykkende vrakgods. Fornuften er en skrøpelig og feilbarlig bundsforvandt; den dannes i høy grad med individets selvutvikling i erfaring og tenkning. Det finnes en høyere visdom enn individets fornuft: den naturlov som har preget oss under årtuseners gang som ære og kjærlighet. Det er rasens eiendom. Det avgjørende ved nasjonalsosialismen er ikke navnet eller dens historiske herkomst i Tyskland. Skulle alt det bli glemt og svinne til en dunkel fortid vil den likevel hvile i oss som en raselov så længe vi består. Og når den dag gryr som fordrer at vi graver til roten av alle ting, da vil den gjenoppstå til nytt liv i oss og drive oss til vår skjebne.

Waldemar