Hvem er fienden?

Er det mulig at den hvite nasjonale motstandsbevegelse kan bli overtatt av fienden? At den langt på vei allerede er det? Ja, det er mulig, og det har nok skjedd i større omfang enn mange av oss frykter. I utgangspunktet kan det virke underlig og utrolig. Vet vi ikke hva vi vil, hva vi står for? Det er forbausende mange i bevegelsen i dag som har et klart og riktig syn på hvor vi står og hvor vi må gå. Men det er nok enda flere som er nokså forvirrede, late og - forlat meg min synd - feige. Det store problem er at vi alle i større eller mindre grad henger fast i den ideologi som har forgiftet våre sinn de siste 100-200 år. Det er liberalismen. Spør noen av dem som på en eller annen måte deltar i bevegelsen, om enn bare ved å skrive i fora, om deres syn på den - svarene vil nok være svært forskjellige og usikre. Hvem har et klart begrep om hva liberalisme er? Noen oppfatter den kanskje som innvandringsvennlig og er derfor kritiske; ønsker seg en revidert liberalisme i et Norge for nordmenn. Andre vil mene at den legger for liten vekt på fellesskap og identitet, og derfor behøver reform. Men hvilken kritikk som enn fremkommer vil nok de fleste, også i vår bevegelse, i bunn og grunn ha et positivt syn på den, farvet av begreper om individets rettigheter og friheter, toleranse og respekt for anderledes tenkende, vitenskap og fornuft, fri og åpen debatt, likeverd, likhet for loven, medinnflytelse ved representasjon, folkestyre. Gjelder ikke det også deg?

Nei, du har ikke fått med deg vårt budskap av i dag allerede. Det er ikke så enkelt som at liberalismen er vår fiende. Ikke hvis man legger det i den som nyss nevnt. Vi nasjonalsosialister tar ikke avstand fra noe av dette, selv om det må presiseres og avgrenses, utledes fra det overordnede hensyn til folkets vel. Liberalismen har som ingen annen "ideologi" visst å omgi seg med en sverm av velklingende fraser og det er liten hjelp i å bokse mot disse. Skal vi komme den inn på livet må vi søke dypere. De siste 100 år har den i så høy grad kommet til å dominere vårt samfunn inn i alle kriker og kroker at folk flest av i dag identifiserer seg med den, kjenner ingen annen identitet. De kaller det "europeisk kultur" eller "vestlige verdier". Det er et gedigent tankekors for den som ikke er historieløs. Men de fleste mennesker er historieløse, de har ingen klare forestillinger om samfunnet før deres egen levetid. Liberalismen forsyner dem faktisk med et skjematisk og meget svartsynt bilde av tiden før; gamledager da alle var fattige, uvitende, overtroiske, fordomsfulle, ufrie og rettsløse under absolutt enevelde og kirkens jernteppe over alt åndsliv. Liberalismen omfatter fremskrittstro, troen på at alt blir bedre med tiden og var ille før. Teknikkens utvikling synes å bekrefte dette, for ingen kan benekte at den står høyere i dag enn før, at våre maskiner overgår dem våre fedre og deres fedre brukte. Hva var en automobil for 100 år siden, en datamaskin for 50 år siden? Fremskrittstroen er troen på stadig utvikling mot det bedre, og derfor kaller liberaleren folk og samfunn med dårlige tilstander, alt tilbakestående og primitivt, alt undermål, for "underutviklede". Tanken er at disse bare ikke er kommet så langt i "utviklingen", en ufeilbarlig historisk prosess som tvinger forbedring frem.

Nå er vi på sporet av noe. Vi har omgått liberalismens elegante talemåter og er kommet bakpå den, inn til noe vesentlig og virkelig. Liberaleren mener at utviklingen går sin gang, kun hemmet av visse systemparametre. Markedet må være "fritt" sier han, handelen må være "fri", "fri" foretaksomhet, "fri" konkurranse... Det saliggjørende i alle tilfeller er noe man får ved å stille ordet "fri" foran. Hvis bare alt er "fritt" så blir nasjonen velstående. Staten skal bare sørge for lov og orden, beskytte privat eiendom og individets frihet, så sørger "privat initiativ", den egennyttige aktør for verdiskapningen, det nyttige arbeid som gjør nasjonen rik. Det verste liberaleren vet er skatter, avgifter og offentlige inngrep, all regulering og restriksjon, statlige monopoler, sosiale ordninger til fordel for arbeiderne. Han feirer Homo Oeconomicus som kilden til landenes rikdom, mennesket som kun handler i egen materiell vinnings hensikt. Gjennom "markedsmekanismen", loven om tilbud og etterspørsel, blir dette til gavn for alle, mener han.

Hva er det som er utelatt i disse tankeskjemaene? Jo, mennesket! Liberalismen befatter seg kun med systemer og historiske og økonomiske krefter; aldri med menneskets evner og krefter, deres opphav og betingelsen for deres videre beståen og utfoldelse. Hva er det som setter den enkelte i stand til å utføre et godt stykke arbeid? Liberaleren kan ikke svare annet enn "frihet", og tilføye "kunnskap, vitenskap" som visst skal være fritt og frodig tilgjengelig i et "fritt" samfunn. Men vitenskap er også et stykke arbeid; hva er dens forutsetninger? Ikke alle mennesker i alle land har til alle tider drevet vitenskap; faktisk er den en sjelden frukt som bare et visst folkeslag (indogermanerne) har hatt foutsetninger for å dyrke, og som bare germanerne har mestret. Lenge før vitenskapen oppsto arbeidet vi godt med håndverk og kunst og mange ting. For den som ikke er forhekset av abstrakt liberal systemtenkning torde det være innlysende at det som satte oss i stand til alt dette var visse evner og anlegg. Mye kan læres, men bare for den som har evnen til å lære og anlegg for det som skal læres. Erfaringen i skolen og livet forøvrig forteller oss hvor ulike vi er i så måte. Liberalismens fundamentale feil er at den fornekter menneskets iboende, arvede egenskaper. Den postulerer mennesket ved fødselen som en tabula rasa som siden fylles med kunnskap ettersom livet skrider frem. Denne "ideologi" ble til lenge før arvelæren ble en moderne vitenskap. Idag vet vi at man unnfanges som en syntese av foreldrenes arveanlegg som gir mulighetene og setter grensene, også for læring, vekst og utvikling.

Hva har dette med liberalismens politiske ståsted å gjøre som vi tok utgangspunkt i? Det skal du få se. Ved å fornekte menneskets iboende egenskaper på kropp og sjel har den gitt seg materialismen i vold. Den har også fornektet karakteregenskapene og den sedelige vilje. Alt liberaleren ser er driftene, særlig begjæret etter rikdom og makt. Og dette skal på en underlig måte gjøre samfunnet rikt og lykkelig. Hvordan er det stelt med frihetene og rettighetene den lover individet? Hvem skal hevde disse og håndheve lovene? Hvordan er det mulig å forestille seg et samfunn med lov og rett, hvor borgerne er besatt av begjær, sogar et rent materielt sådant, ikke kjenner noen sedelige grenser for sin virksomhet, ikke anerkjenner noe æresbegrep eller noen overordnet plikt eller dyd? Hvor skulle toleransen og respekten komme fra? Hvorfor skulle en egoist innrømme andre innflytelse og gi avkall på egen fordel? Ja, hva skulle bringe ham til å skåne en annens liv eller frihet hvis han hadde fordel av dennes død eller slaveri? Liberaleren kan ikke svare annet enn at han tror folk har større fordel av å handle med hverandre enn å drepe hverandre, at et samfunn hvor folk drepte og ranet hverandre snart ville bli fattig. Men Homo Oeconomicus tar ikke hensyn til samfunnet, han beregner sin egen nytte og handler deretter. Det er ingen tvil om at drap og ran kan gjøre individet rikere. Så minner liberaleren oss om at han forutsetter en nattvekterstat til å ta seg av dem som ikke lyder lovene. Hvilke lover? Hvor skal lovene komme fra i et samfunn uten rettssyn, og hvem skal håndheve dem blant mennesker hvor ingen er rettferdig, heller ikke dommeren, nei hvor dommeren er den samme egennyttige aktør som alle andre?

Dette er ikke spekulasjon fra min side, det er hard virkelighet. Faktum er at i det liberale samfunn vi lever i finnes det ingen rett, det finnes bare pengemennenes diktat. Alle statsmenn, dommere, advokater, journalister, konsernsjefer osv i dette samfunn er hvitsnippforbrytere. De ser ikke på seg selv som det, for de har ingen sedelige begreper, de oppfatter sin fremferd som normal, for de gjør jo bare som alle andre samfunnstopper gjør. Liberaleren har intet annet begrep om forbrytelse enn å bryte gjeldende lov og bli dømt for det; er man ikke dømt er man ingen forbryter. Men de rike og mektige blir aldri dømt, for hver enkelt aktør i politi, påtalemyndighet og domstol vet at det skader hans karriære å foreta seg noe mot en som sitter på pengesekker og har tråder å trekke i. Det er farlig, hvorfor gjøre det? Bare den vil gjøre det som trosser sin egennytte for noe ideelt. Men slike personer er forlengst rensket ut av systemet. På den annen side trenger systemrotta ikke skjellig grunn til mistanke eller anvendelig lov for å gå hardt til verks mot dem som står utenfor maktens sirkler. Det er bare å diktere at den og den loven er brutt, at det foreligger skjellig grunn; ingen i systemet kommer til å motsi ham, og hva hjelper det da at det opplagt er feil? Realiteten er den at hvis en pamp vil ta deg, så kan han ta deg. Det finnes ingen rettferdig dommer, intet uhildet sannhetsvitne å ty til. Det finnes ingen god vilje noe sted i kretser med innflytelse.

Sier jeg at systemet er korrupt? Nei. For å være korrupt må man først bekjenne seg til et ideal og så være utro mot det. Saken er den at de herskende er materialister og fornekter all sedelighet, alle ideelle beveggrunner. Vi lever under et forbrytervelde, men det er bare vi med våre folkelige rettsbegreper tuftet på vårt livssyn som erkjenner det som sådant. En del nasjonalister tror at den urett de blir utsatt for fra systemet bare rammer dem som dissidenter; at upolitiske mennesker blir rettferdig behandlet. Det er feil. Opposisjonelle blir tatt særlig hardt, men alle blir tatt hardt når de mektige ser seg tjent med det, også i helt upolitiske saker. Systemrottene kjenner nemlig ingen rettferdighet, for de er ukjent med all sedelighet. De skiller heller ikke skarpt mellom politiske og andre saker; for dem er politikk bare nok en arena for å mele sin kake. Da jeg var liten lærte vi på skolen at politikk er kampen om fordelingen av godene i samfunnet. Hvilken fullendt materialistisk definisjon! Fullstendig blottet for tilløp til sedelighet. Politikk er altså et slagsmål for grådige ulver. Liberalismen har fornedret menneskene til vilde dyr som går på med vold drevet av rasende begjær.

For en germansk nasjonalsosialist er politikk å gjøre sin plikt for fellesskapet. Dette syn på politikk er umulig i en liberal hjerne, for den fornekter både plikt og fellesskap og tror ikke på muligheten eller betydningen av uegennyttig innsats, selvforsakelse. Men bare innenfor et organisk folkeliv av høytstående sedelige mennesker kan ideer om friheter og rettigheter anta fast politisk form. Bare idealistiske og fromme mennesker akter andres personlighet og tilstår den villig frihet og adgang til utfoldelse også når dens ytringer faller en tungt for brystet. Når liberalismen, og andre modernistiske tankeretninger som fulgte i dens kjølvann, taler om slikt er det imidlertid bare tomme ord og fraser. Dens siste utvei er å henvise til historisk erfaring, at liberale samfunn de siste 200 år har fungert godt. Men da snylter systemet på folkets selvtukt som har bestått i all denne tid og bare langsomt tatt skade av den liberale gift. Så lenge bare jødene oppførte seg slik liberale teorier forutsetter, mens de brede lag av europeere holdt seg til gammel skikk, kunne skadevirkningene tåles og utbedres. Men idag, da jødisk skadeverk slår alle rekorder og en tallrik skare av gojim har slått følge og frister en tilværelse som systempamper og hvitsnippforbrytere? Nå er enden nær. Ikke på grunn av et nært forestående folkelig opprør i Europa - det ser jeg ingen tegn til - men fordi systemet i sin ubeherskede og lite forutseende griskhet graver sin egen grav. USA, liberalismens hjem, den første frimurerstat i verden, er i ferd med å bryte sammen. Amerikanere som ennå er villige til å gjøre ærlig og nyttig arbeid har ikke lenger noen mulighet for det; alle arbeidsplasser er eksportert til Kina. Den eneste karriære som i dag står åpen for amerikaneren er den som systemrotte eller leiemorder i imperialistiske kriger rundt om i verden. Men landet er bankerott.

Frimureriets 300 år gamle kosmopolitiske plan for verden drives i våre dager med fanatisk iver igjennom til tross for at den legger alt øde på sin vei. Det er dens materialistiske livssyn som ligger til grunn for denne plan, som kom til å bli kalt liberalisme for sitt overforbruk av ordet frihet. Vi har sett at dette syn forfekter fremskritt og nasjonenes velstand, men fornekter deres kilde i medfødt menneskelig dyktighet. Vi vet at det lover oss friheter og rettigheter og vern mot statlig maktmisbruk, men fornekter alle sedelige værdier og karakteregenskaper som alene gir grunnlag for dem. Liberalismen roser seg av vitenskap og fornuft, men vitenskap under materialisme utarter til en ørkenvandring i encyklopedisme og lyser ikke opp i våre ånder, mens fornuften faller sammen til et forstandsmessig skjema. Ved å fornekte det rene og edle blods arvegods som roten til alt som er vakkert og opphøyet i menneskeverk og menneskenatur gjør liberalismen seg til en forintende kraft mot vår kultur, vår samfunnsorden, vår sed og folkeætt. For ikke bare erklærer den at alle folkefeller er født like, den går videre og sier at alle mennesker er skapt like. Noen seiglivede liberalere som rødmer ved denne grovhet prøver å bortforklare den ved å henvise til at man på den tiden, på 1700-tallet, bare mente hvite; men det gjorde man bevislig ikke. Underkjennelse av rasens betydning har vært en viktig del av liberalismen siden begynnelsen. Den har alltid ment at alle mennesker er skapt like og at bare samfunn og kår gjør oss ulike. Uten denne overbevisning ville den ikke gå inn for å oppløse verdens nasjoner i et verdenssamfunn av verdensborgere.

Fremmedinvasjonen til den hvite manns land er en ideologisk handling. Det dreier seg ikke bare om økonomisk vinning, selv om det også hører til liberalismen å velsigne skruppelløst profittjag. Anførerne bak globaliseringen tror ikke på likhetsdogmet; de driver masseinnvandringen av rasefremmede til Europa og hvite land fordi de hater og frykter den hvite mann og ikke føler seg trygge før han er utryddet eller varig svekket av bastardisering, ufruktbarhet, aldring, sedelig forfall, skyldkompleks, sivil vold, forfølgelse og diskriminering i fiendtligsinnede "multikulturelle" samfunn. Men det finnes mange hvite medløpere som oppriktig tror på budskapet om en bedre verden i smeltedigelen av nasjoner og raser. Mellom den jødiske maktelite og de brede lag av nyttige idioter står Homo Oeconomicus, den amoralske opportunist som alltid tuter med de ulver som er ute og profiterer. Det er ingen økonomisk fornuft i å importere billigarbeidere fra fremmede land, eller å avhende hvite arbeidsplasser til svartinger i deres land, men den enkelte kapitalist kan profitere på det ved å velte omkostningene og skadene over på det hvite samfunn.

De destruktive kreftene som har svekket våre folk på en så mangfoldig måte har virket planmessig i flere hundre år. Det gjelder å erkjenne deres vesen, for det er de som er vår fiende. Men ideologien har makt over oss og besnærer oss med demagogiske paroler. Jeg har villet vise at ordene er tomme og ikke har noe felles med folkelige begreper som vokser frem av vårt organiske samkvem, for dette er noe liberaleren forakter og bekjemper. En nasjonal motstandsbevegelse som ikke er kommet til klarhet om disse ting står i fare for å bli forført og overtatt av fienden. Hyppig ser man velmenende europeere forsvare de onde kreftene, fordi de identifiserer seg med dem, særlig i møte med fremmede kulturer og religioner. Når islam viser sunnhetstegn og gjør seg til talerør for en vidt utbredt sedelig motstand mot sodomi (homoseksualitet) unnlater aldri noen europeere å ta til motmæle i Europas eller den Vestlige Sivilisasjons navn. Det samme gjelder pornografi, familieoppløsning, konsumerisme, promiskuitet, alkoholisme osv. Når man på prinsipielt grunnlag forsvarer dekadensen i våre dagers Europa og ser på den som delaktig i Europas egenart er man i sannhet blitt rotløs. Liberaleren føler seg kraftig provosert av islam fordi denne religion holder fast ved en viss sedelighet, et visst rettssyn, i møte med det verdiløse europeiske samfunn av i dag. Kristendommen har forlengst oppgitt sine verdier og er blitt liberal; idag blir homofile kvinner, ateister, pedofile og hvem som helst ordinert til prester i kirken, for her er det liberalismen som rår og sier at vi alle er likeverdige, at verdier bare er subjektive følelser og fordommer.

Det er fullstendig feil når noen europeere, som dertil oppfatter seg som nasjonalsinnede, rykker ut og erklærer islam for å være fienden. Islam har aldri hatt noen innflytelse på Europas åndsliv og kan derfor ikke være årsak til forfallet. Men det finnes nærsynte mennesker der ute som mener at alt ville vært bra i Europa om bare de fremmede ikke var her. Da må jeg spørre: Hvis alt var bra her, hvorfor begynte da fremmedinvasjonen for 30-40 år siden? Et sunt, livskraftig folkefellesskap ville ikke slippe inn rasefremmede i ubegrensede mengder. Men det er det som skjedde: vi slapp dem inn, de erobret oss ikke. Vi må se i øynene at dette bare er siste etappe i en oppløsningsprosess og kosmopolitisk plan som begynte for 300 år siden. Nei, politikerne har ikke vært naive; i alle hvite land er den samme politikk blitt ført, den som ble utmeislet for lenge lenge siden og hører til en ideologi. Politikere er kun de blitt som har vært villige til å tjene den og dens politiske program.

Når jeg utroper liberalismen til fienden forutsetter jeg at alle forstår hva den innebærer, slik jeg her har prøvd å forklare. Ikke alle som tjener denne ideologi kaller seg liberale; noen kaller seg sosialdemokrater, kommunister, konservative, kristne - det gjør ingen forskjell. Noen kaller seg til og med nasjonalister, nasjonaldemokrater, patrioter eller lignende. Marxismen, feminismen og andre modernistiske tankeretninger er ikke konkurrenter til liberalismen, men strategiske utspill innenfor den liberale ramme; bare overfladiske betraktninger som henger seg opp i parolene overser det. Når vi her ved Solkorset snakker om fienden forventer nok mange å høre jødene nevnt. Men vi må vokte oss mot den feil mange begår å tro at jødene forøver sitt skadeverk hovedsakelig ved direkte personlig gjerning. Det er først og fremst gjennom sitt tankegods, de jødiske "ideologiene", at de volder skade. Hadde vi vært upåvirket av disse ville vi lett ha kunnet avverge jødefaren. I Norge har vi aldri hatt mange jøder, men skadene av verdensjødedommens virksomhet har rammet oss på samme måte som andre land. Den materialistisk-mekanistiske ånd som vokste frem på 1700-tallet stammer fra jødene, men hvordan kunne den gripe makten over oss nordiske mennesker som står den så fjernt? Gjennom kristendommens jødedyrkende komponent. Denne hadde alt i tusen år beredt veien for sinnenes forjødning. Frimurerdommen er denne komponent i renkultur. I frimurerstaten USA er det svært å skjelne mellom kristendom, frimurerdom og sionisme. I en nylig spørreundersøkelse viste det seg at over 80% av amerikanske kristne av alle konfesjoner føler seg moralsk og bibelsk forpliktet til å støtte Israel, sionist-entiteten i Palestina. Et stort flertall støtter sionistisk politikk og propaganda i Midtøsten, toppet av terrorløgnene og krigshetsen mot Iran.

Skal vår bevegelse unngå å ende opp som nok et redskap for messiansk jødisk verdensmaktstreben, markedsført som den liberale verdensrepublikk for en forent og utjevnet menneskehet, må vi være disse ting meget bevisst. Vi må være pinlig nøye med å rense oss for all åndelig gift, alle rester av jødiske ideologier. Liberalismen har stadig makt over de brede lag i bevegelsen, det påminnes vi om hver gang islam er på tale. Mange av de rasefremmede innvandrerne kommer fra muslimske land, derfor også mange av voldsmennene og dem som er fiendtligsinnede mot oss. Hvor takknemlig er det ikke for fienden å utnytte dette til å verve oss til anti-islamisme, sionisme og frimurersk imperialisme! Men først og fremst tjener angrepene på islam til å befeste oss i liberale holdninger og anskuelser, nettopp dem som prisgav oss fremmedinvasjonen! Islam hører ikke hjemme i Europa, og vi kan ikke se bort fra at den en dag vil bli en fare for oss, særlig ved at den sveiser sammen masser av fremmede til krigersk innsats mot oss på vår jord. Men skulle det gå så langt er det fordi liberalismen har lammet vår vilje til motstand mot oppløsningen av europeiske nasjoner og nedbrytningen av vår rase, og fordi den har forført oss til imperialistisk krig mot muslimske land.

Rønnaug