Er den Hvite Mann på vei mot Sterilitet?

Synkende Sædkvalitet i Hvite Land

Den første rapporten kom med Carlsen (1992): Evidence for decreasing quality of semen during past 50 years. De ser på sædcelle-konsentrasjonen i sæden (sædtallet) og sædvolumet. Av dette følger også det totale antall sædceller i sæden. Man måler sædtallet som millioner per milliliter, M/ml. Carlsen et al tok for seg 61 artikler fra tidsrommet 1938 til 1991 som omfatter 14947 menn. De fant at sædtallet sank fra 113 M/ml i 1940 til 66 M/ml i 1990. Sædvolumet sank også. De tilpasset en rett linje til data og fant at sædtallets stigningstall med tiden var -0.934 M/ml per år. Sædtallet sank altså med gjennomsnittlig 0.934 M/ml per år.

I år 2000 kom en oppfølger i Swan (2000): The Question of Declining Sperm Density Revisited: An Analysis of 101 Studies Published 1934–1996. De utvidet Carlsens samling med nye 47 undersøkelser, men brukte bare 54 av Carlsens slik at deres samling kom til å omfatte 101 stykker. De kom frem til et stigningstall for sædtallet på –0.94 M/ml per år, altså svært nær Carlsens tall. De prøvde også å forklare variasjonen i sædtall med andre variabler enn tiden, uten at dette førte til kvalitativt anderledes resultater.

Til slutt kom Levine (2017): Temporal trends in sperm count: a systematic review and meta-regression analysis. De samlet 244 målinger av sædtall fra 185 undersøkelser av sammenlagt 42 935 menn fra tidsrommet 1973–2011. De fant stigningstallet -0.70 M/ml per år for sædtallet, og [-0.72, -0.69] som 95 % konfidensintervall. De undersøkte også hvite ("vestlige") land for seg og fant tallet -1.38 M/ml per år med intervallet [-2.02, -0.74]. Dette svarer til et fall på 52.4 % fra 1973 til 2011. Endelig regnet de også på bekreftet fruktbare hvite menn og fant tallet -0.68 M/ml per år med intervallet [-1.31, -0.05]. For ikke-hvite menn fant de ingen trend. De prøvde å forklare med andre variabler uten at det bragte noe av særlig interesse.

Jeg skal fokusere på sædtallet, fordi det bare er dette jeg har rikelig med data om. Levine et al publiserte ikke sine data så jeg kan ikke kontrollere deres resultater. Jeg har data fra Carlsen og Swan, sammenlagt 108 undersøkelser (datapunkter), her i csv-format. Som du ser har jeg bare årstallet, landet, sampelstørrelsen og sædtallet.

Jeg oppdaget en statistisk bommert som går igjen både hos Carlsen, Swan og Levine: De veier hver undersøkelse med sampelstørrelsen, dvs. antall forsøkspersoner i undersøkelsen. Hvorfor er det galt? Fordi deres forsøkspersoner ikke er tilfeldig trukket fra verdensbefolkningen. Hver undersøkelse er begrenset til ett land. Dessuten finnes det intet som tyder på at de er tilfeldig trukket fra sitt lands befolkning. Jeg tror vi må regne med at de har nokså lik bakgrunn og nokså like gener. Da kan man slett ikke legge vekt på undersøkelsen etter antall forsøkspersoner. Tenk deg Robinson Crusoe alene på sin øde øy. Han foretar en undersøkelse med en million kopier av seg selv. Hvis vi vektlegger hans sædtall en million ganger overdøver han hele resten av verdens befolkning. For at man skal kunne vektlegge en undersøkelse etter antall forsøkspersoner må de være et tilfeldig utvalg av verdensbefolkningen eller den hvite befolkning i verden, alt etter hvilken befolkning man vil utforske.

En annen måte å se dette på er å tenke seg at befolkningen består av to like store deler A og B. A har middelet 0.0 og B 1.0 . Befolkningen har altså middelet 0.5 . La oss si vi trekker et stort utvalg fra A og et lite fra B. Middelet i det første ligger nær 0.0 og i det andre nær 1.0 . Tar vi middelet uten vekter får vi derfor noe som ligger nær 0.5, og det er riktig. Men vektlegger vi etter sampelstørrelsen får estimatet for befolkningens middel slagside; det blir liggende nærmere 0.0, og det er feil.

Jeg fant det riktigst å ikke bruke vekter. Det er ikke tilfredsstillende, men det er et mindre onde enn alternativene. Vi vil jo at verdensbefolkningen skal samples jevnt, og da skal store land representeres av flere datapunkter enn små land. Blant de 108 datapunktene har store land en tendens til å ha flere enn små land, så i noen grad kompenserer dette for manglende vekter. Fra den ikke-hvite verden foreligger få undersøkelser så disse 108 punkter beskriver hovedsakelig den hvite verden.

Alt jeg kan gjøre er derfor å tilpasse en kurve til disse data. La oss begynne med en rett linje. Jeg kommer frem til (135.33131309)+(-0.63160503)t hvor t er tiden i år med nullpunktet festet i år 1900. Mitt stigningstall for verdensbefolkningens sædtall er altså -0.63160503 M/ml per år. Det er mitt beste punktestimat. Forklaringsgraden er imidlertid ikke stor, bare 0.0571 eller 5.7 %. Er stigningstallet statistisk signifikant mindre enn 0? Jeg har modellen a + bt og beregner en estimator b^ for b. Jeg finner at standardavviket til b^ er 0.1720 . Jeg prøver hypotesen H0: b = 0 ensidig mot H1: b < 0. p-verdien blir 0.0001 så H0 forkastes på ethvert rimelig signifikansnivå. Altså er b signifikant negativ.

Så jeg kan bekrefte at sædtallet sank i hvite land i annen halvdel av det tyvende århundre. Men man skal være klar over at det finnes få undersøkelser fra tiden før 1970. Det er også en kjensgjerning at modellen, den rette linjen, passer dataene dårlig. Plotter man dataene ser man at de ligger i en sky: Mye av den variasjon som forekommer i dataene forekommer ikke bare med tiden men også på ethvert tidspunkt. Det må finnes variabler som forklarer variasjonen i dataene mye bedre enn tidens gang. Det er vanskelig å ta tidsutviklingen på alvor når forklaringsgraden er så lav som 5.7 %. Det er godt mulig at den negative trenden forsvinner bare vi får tak i noen forklaringssterke variabler.

Den grafiske fremstilling av dataene gjør det klart at det ikke finnes noen annen kurveform som passer dem bedre enn en rett linje.

Det er umulig å finne årsakene til en jevnt synkende trend med statistiske metoder. Alle variabler som endrer seg jevnt med tiden skinnforklarer den, og dem er det mange av. Skal vi kunne finne årsakene trenger vi et mer detaljert forløp. Men som sagt er ikke tiden en god forklaringsvariabel. Vi trenger flere data og andre variabler i tilknytning til sædtallet. Jeg har ikke i skrivende stund adgang til det.

I Danmark ble det i tidsrommet 1996-2010 gjennomført en stor undersøkelse av unge danske menns sædkvalitet. Jørgensen (2012): Human semen quality in the new millennium: a prospective cross-sectional population-based study of 4867 men. De fant at sædtallet i dette tidsrom økte noe. Men de fant også at det lå adskillig lavere enn under annen verdenskrig.

De data som Carlsen og Swan publiserte gir ikke grunnlag for stor uro. Men de bør gi støtet til videre forskning. Det er mulig at den hvite manns sædkvalitet har sunket betydelig under det tyvende århundre. Inntil mer data blir publisert sammen med tidsserier av andre variabler kan vi bare spekulere i årsakene. Industrisamfunnet som vokste frem fra slutten av 1800-tallet bragte mange nye miljøgifter. Tobakksrøykingen eksploderte i det tyvende århundre på grunn av oppfinnelsen av den ferdigrullede sigaretten. Blant menn nådde forbruket toppen omkring 1963 både i USA og Norge. Samtidig opphørte USAs, Englands og Sovjets prøvesprengning av atombomber i hav og atmosfære, som hadde vart siden 1945. Fra 1960-tallet ble folk generelt mer miljø- og helsebevisste. Man kan derfor håpe at miljøfaktorene ikke driver sædtallet ytterligere ned. Men bruken av plastprodukter har eksplodert siden 1960-tallet og de inneholder østrogen-lignende forbindelser som kan gjøre menn mer feminine. Det samme gjelder p-piller, sprøytemidler og tilsetningsstoffer i maten, såvel som medisiner og kosttilskudd. Urbaniseringen og forurensningen i byene er blitt stadig værre. Stadig flere menn har fått stillesittende arbeid på kontor.

Det finnes desværre også grunn til å frykte at den nordiske rase er blitt genetisk forandret i retning lavere sædkvalitet og subfertilitet. Andrew Czeizel;Kenneth Rothman (2002): Does Relaxed Reproductive Selection Explain the Decline in Male Reproductive Health? A New Hypothesis. Jeg citerer:

As a result of these changes, the proportion of children in the general population born to subfertile couples increased from an extremely low proportion of 1–4% at the start of the 20th century to about 14–20% by the end of the 20th century. Because of this trend, the proportion of men in the population with an inherited tendency toward subfertility has increased substantially during the period that sperm density has been reported to have declined. We hypothesize that the relaxation of natural selection against subfertility may account for much of the decline in sperm density.

På grunn av frivillig barnebegrensning blant menn med normal reproduktiv helse i det tyvende århundre er en vesentlig høyere andel av det nålevende folk etterkommere av subfertile menn enn for hundre år siden. Det samme gjelder forresten andre arvelige egenskaper: Flere nordmenn av i dag har dårlige arveanlegg enn for hundre år siden. Frivillig barnebegrensning er raseselvmord.

Man må også spørre seg om ikke verdenskrigene og kommunistiske folkemord hadde en utvalgseffekt som forandret våre folk genetisk til det værre.

Erlend