Forbryterstaten Norge

Erik Rudstrøms bok om "frimureriet og den skjulte maktelite"

del 5 : Gjennom røverhusholdning mot verdensregjering

I 1945 valgte Gerhardsen medlem av hjemmefrontledelsen Gunnar Jahn til sentralbanksjef. Han avvek fra linjen til sin forgjenger Nicolai Rygg: Satte i gang inflasjonspolitikken. I løpet av 50 år ble kronens verdi forringet til 6% av sin utgangsverdi.

Inflasjon (prisstigning) har vært kjernen i Arbeiderpartiets (Ap's) økonomiske politikk i etterkrigstiden. Det er derfor viktig å forstå dens årsak og virkning. Vi har denne ligning: P * X = V * M, hvor P er prisnivået (en prisindeks), X nasjonalproduktet, V pengenes omløpshastighet, og M pengemengden i omløp. Vi ser at prisene stiger (gjennomsnittlig) hvis pengemengden eller pengenes omløpshastighet gjør det og nasjonalproduktet holder seg konstant. Hvis feks sentralbanken (med monopol på pengevesen) dobler pengemengden (i omløp), mens omløpshastigheten og nasjonalproduktet er uendrede, fremtvinges en dobling av prisnivået. Det betyr at de som satt med pengebeholdning før doblingen nå bare får halvparten så mye for pengene sine. Noen har røvet halvparten av pengebeholdningens gamle verdi.

Finanssvindel er kapitalismens vesen. Gjennom renter, inflasjon, skatt, spekulasjon, børskrakk, og finanskriser røves utbyttet av arbeidsomme menneskers innsats. Det er et forbrytersystem. Pengevesenet og prisene manipuleres slik at verdiene som skapes omledes i lommene på dem som intet har skapt. Hvor det ikke er noen sammenheng mellom nyttig arbeid og eiendom, mister man respekten for eiendomsretten. Man føler at de som eier mye har kommet over sin eiendom ved urett. Fordelingen av de materielle goder i samfunnet er urettferdig. Det kapitalistiske system pumper sannhet inn i et gammelt kommunistisk slagord: "Eiendom er tyveri". De rike er ofte tyver - hvitsnipptyver, finanstyver. Og den eiendom som ikke er stjålet blir ofte røvet.

Arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet, med sitt sosialdemokrati, har bare vært en servil støttespiller for kapitalismen og finansmagnatene. De ulike finansvirkemidlene har særlig vært brukt til å knuse det selvstendige nasjonale næringsliv som bygger folkets fremtid. Den globale høyfinans suger til seg mer og mer av folkenes eiendom og industri. Vi er på vei mot en global kommunisme-kapitalisme hvor folkenes eiendomsrett er opphevet og vi alle er eiendomsløse treller under en ansiktsløs maktelite. Således er Jahves løfte til sitt folk i ferd med å oppfylles, for det er jo ingen hemmelighet at finanstoppene er jøder. Det er heller ingen tilfeldighet. Kapitalismen og kommunismen er jødiske systemer, utformet for å gi parasitten gode levekår.

Inflasjonens første ofre er alle som sitter med penger. Når pengemengden i omløp er M må noen sitte med disse pengene; summen av hva alle sitter med må bli M. Hvem trenger likviditet, noe å betale med? I en pengehusholdning er det alle som har behov for noe. Behovet må dekkes ved å kjøpe for penger. Men ikke alle er i samme grad avhengige av å ha penger stående over lengre tid klar til bruk. Tapene samles hos dem som behøver dette. En lønnstager som er heldig nok til å ha en lønn som stiger i takt med prisene, og uten ulempe kan omsette hele lønnen i forbruksvarer og andre realverdier på lønningsdagen, eller spare en del langsiktig til en rente som oppveier prisstigningen, taper ikke direkte på inflasjonen. Men så er også disse betingelsene urealistiske. Likevel kan han nok greie å holde inflasjonstapene lave, skjønt ikke uten ulempe, ikke uten å bli bundet på hender og føtter i sitt økonomiske liv og pådra seg en tung bør av nødvendig planlegning.

Værre går det med næringsdrivende som trenger pengene i driften og produksjonen. Uansett hvor godt de planlegger blir inflasjonstapene store. Man kan ikke kjøpe fast eiendom for penger som trengs i produksjonen om noen måneder. Tapet ved kjøp og salg er sikkert like stort som inflasjonstapet. Hvordan de enn bærer seg ad vil de måtte tape, fordi summen av tapene i samfunnet må svare til pengemengden i omløp. Det er matematisk umulig for alle å unngå tap, de kan bare skyves fra den ene over på den andre. Dette er et nullsumspill.

Etter nederlaget i verdenskrigen mistet vi nasjonal styring av økonomien. Den har vært styrt fra utlandet selv om de formelle vedtak for syns skyld har vært truffet her hjemme. Council on Foreign Relations (CFR) knytter sammen politikk og næringsliv. Den styrer bankene, korporasjonene, revisjons- og bedriftsrådgivningsbyråene som arbeider over hele verden etter "amerikanske" retningslinjer. CFR regnes som forløperen til den nye verdensregjering som skal overta styringen i alle land. Gro Harlem Brundtland (GHB) er medlem av CFR International Advisory Board (IAB). Noe av det siste hun gjorde før hun trakk seg som statsminister var å melde Norge inn i EØS uten å forelegge Stortinget saken. EØS forplikter Norge til å tillate fri flyt av kapital. Hun satte døren til vårt felles pengeskap åpen.

Inflasjonspolitikken kommer fra CFR, fra finansmagnatene som styrer CFR. Fri flyt av kapital innebærer at en hvilken som helst utenlandsk sentralbank kan kreve å få sine penger omvekslet i norsk valuta og låne dem ut i Norge. Dette øker både pengemengden og omløpshastigheten i Norge. Lån fra utlandet har vært hovedelementet i Rockefellers og Rothschilds pengepolitikk. Når utenlandske aktører øker pengemengden i Norge står vi overfor en overføring av verdier fra Norge til sentralbanken i det land hvorfra pengene kommer. Det er et røveri. Det vil gjøre oss fattige over tid. GHB åpnet for denne klassiske måten å røve et lands velstand på. Den utenlandske sentralbank det først og fremst er snakk om er selvfølgelig Federal Reserve i USA. Verdensbanken og International Monetary Fund (IMF) ble dannet under Bretton Wood -konferansen i 1941. Der ble det bestemt at bankenes transaksjoner skulle foregå i dollar. Oljen har også vært omsatt i dollar under tvang. Den tvungne dollar-etterspørsel har holdt dollaren kunstig høyt og tillatt privatbanken Federal Reserve å røve andre lands velstand.

I tillegg til CFR finnes Trilateral Commision (TC) som ble dannet i 1973 av Rockefeller og Brzezinski, og Bilderberger-klubben som ble stiftet i Nederland i 1954. Målet er å skape en ny verdensorden. Thorvald Stoltenberg var medlem av TC i år 2000. Disse forskjellige maktsentrene tar beslutninger for hele verden over hodene på folkene. Hvis de får det som de vil og ikke motstanden blir for sterk, er den nasjonale selvstendighets tid forbi. Etter konferanser i slike klubber skynder den enkelte politiker eller industrileder seg hjem for å sette ut i livet det han har fått seg forelagt. Derfor er politikken som føres i alle land som er sammenlignbare med hverandre svært lik. Men folkene får ikke vite om disse klubbene og hva som foregår der. De blir fortalt at det er de selv som har bestemt politikken gjennom sine demokratisk valgte representanter. Men hvis en av disse skulle driste seg til ulydighet mot de usynlige gudfedre blir det bråk. De tåler under ingen omstendigheter at en stat fører en selvstendig politikk. Da reageres det med boykott, blokkade, hets og oppvigling, terror, storstilte propagandaløgner, svulstige anklager om brudd på menneskerettighetene, krigsforbrytelser, og forbrytelser mot menneskeheten, og endelig bombing, invasjon og masselikvidasjon.

En hel vitenskapsgren, samfunnsøkonomien, er blitt innredet for å vareta løgnen om at inflasjon ikke skader. Ikke minst støttes dette av de store internasjonale revisjonsbyråene: Arthur F. Andersen (oppløst), KPMG, Ernst&Young, Deloitte&Touche, Price Waterhouse Coopers. Retningslinjene som disse arbeider etter kommer fra USA. Regnskapene de fører tar ikke hensyn til inflasjonen. Derfor finnes det ingen oppgaver over inflasjonens skadevirkning fra dem som føyer seg deres regnskapsskjema.

Fra 1970 til 1990 steg prisene med hele 366%. Kronen mistet 72% av sin kjøpekraft. Prisstigningen tok 5-13% årlig av pengekapitalens verdi. Men dette ble ikke tatt med i beregningen. Den langvarige inflasjonen skyldtes økning av pengemengden. Virkningen uteble ikke: Vi fikk et konkursras på slutten av 1980-årene hvor Norge mistet 30% av sine industriarbeidsplasser. Arbeidsløsheten steg fra 30 tusen til 180 tusen. Dette var den første bølge av angrep på vårt næringsliv. Etter 1990 ble lønns- og prisstigningen trappet ned. Aldri i vår historie har norsk industri hatt en nedgangsperiode av slikt omfang skapt av våre egne politikere.

Men statsautoriserte økonomer og revisorer fastholder at inflasjon er bra for bedriftene fordi de har gjeld. Prisnivåmetoden sier at bedriften har inflasjonsgevinst på sin gjeld. Metoden ble gjennomgått og anbefalt brukt av Norske Finansanalytikeres Forening i statsaut revisor Finn Berg Jacobsens formannstid på 1970-tallet. Han var leder av den norske avdeling av Arthur Andersen. I virkeligheten har bedriften ingen inflasjonsgevinst på gjeld, men betydelige renteutgifter. Med høy og voksende rentefot vokser også gjelden.

La oss gå nærmere inn på det, da dette er et springende punkt. Det er lett å trekke den feilslutning at alle som har gjeld har fordel av at pengeverdien synker. Men gevinsten kommer ikke ubetinget. Alt kommer an på hva man kan gjøre og gjør med pengene man låner. Lån en million og sy dem inn i madrassen hjemme. Betal dem tilbake etter et år med tillegg for renter. Har du vunnet? Nei, du har tapt rentene. Legg merke til at dette er like sant uansett hvor høy inflasjonen er. Hvis du isteden setter pengene i banken og får innskuddsrente på dem, har du ved årets utgang tapt differensen mellom utlånsrente og innskuddsrente (med datidens pengeverdi). For å høste gevinst må du kunne kjøpe noe for pengene som stiger raskere i verdi (ikke pris) enn realrenten (differensen mellom nominell utlånsrente og prisstigning). Men det er dette som ikke er mulig for alle samtidig. Nullsumspillet drøftet ovenfor forbyr det. Og erfaringen på slutten av 1980-tallet bekreftet det.

Er det mulig å se direkte i en enkelt bedrift hvordan inflasjonsgevinsten uteblir? Vel, en enkelt bedrift kan ha inflasjonsgevinst; det er Norges næringsliv, massen av alle bedrifter vi snakker om nå. Mange bedrifter må låne for å ha likviditet, penger klar til bruk når de trengs. I lange tidsrom blir de bare stående og kaster ikke av seg. Ingen gevinst her. Og det hjelper ikke at inflasjonen er høy. Et annet og kanskje mer typisk eksempel: Bedriften låner og kjøper en maskin til en fabrikk. Fabrikken produserer en vare som uten inflasjon selges til prisen P og som det koster K å produsere. Overskuddet pr vare er derfor P - K. Med inflasjon kan vi anta at både pris og kostnad etter en tid har steget til det dobbelte, slik at det nye overskudd pr vare, målt i nåpenger, er 2P - 2K = 2 * (P - K). Det er dobbelt så stort som før (tallmessig). Hvis bedriften selger like mye som før blir det samlede overskudd også dobbelt så stort, slik at den har mer å rutte med når den skal betale lånet tilbake. Da har den inflasjonsgevinst. Men merk at vi har måttet anta at antall solgte varer (salgsmengden) opprettholdes. Typisk faller den, som konsekvens av inflasjonen, så mye at overskuddet, tallmessig, målt i nåpenger, er det samme som før eller lavere. Da har ikke bedriften hatt noen gevinst, den kan ha lidd tap.

Man kan gå videre og spørre hvorfor salgsmengden faller. Man kan forfølge slike spørsmål rundt omkring i det økonomiske system og aldri finne et endelig svar, før man hever seg opp fra den enkelte bedrift og betrakter næringslivet som helhet i fugleperspektiv. Da ser man at årsaken til tapene er et nullsumspill, en konserveringslov. Systemøkonomenes skjematiske konstruksjon av en gevinst har ingenting med virkeligheten å gjøre. På papiret tjener den til å skjule inflasjonens skadevirkning. Samfunnsøkonomi er en dypt politisert psevdovitenskap hvis formål er å understøtte en bestemt politisk kurs og beskytte visse finansinteresser.

Prisstigningstapene i tidsrommet 1970-90, også kalt inflasjonsskatten, var likeverdig med en årlig gjennomsnittlig formueskatt på 7%. Statistikk for 474 norske bedrifter i 1991 som tilsammen beskjeftiget 57% av alle industriansatte viste tap på 5938 mill etter korreksjon for inflasjon. Inflasjonstapet var 9416 mill. Vi kan anta samme årlige tap 1972-92. Konklusjonen er klar: Inflasjonen spiser opp kapitalen.

En stadig større del av verdiskapningen i årene 1970-90 gikk til pengeutlånere. Gjeldsøkningen og rentene utgjorde i 1971 23%, i 1981 32% og i 1991 43,6% av lønnsutbetalingen. I 1991 var renteutgiftene 8233 mill. Gjelds- og rentevesen på den ene siden og inflasjon henger sammen: Det er rentene som gjør at det finnes banker travelt opptatt med å låne ut penger til folk. De samme pengene kan lånes ut ubegrenset mange ganger samtidig hvis loven tillater, og det gjør den, innenfor visse grenser, i det markedsliberale samfunn med "fri foretaksomhet". Banken kan først låne ut til A 1 som kjøper noe av B 1, som setter pengene i bankene. Siden gjentar dette seg med A 2 og B 2 osv. Banken driver opp pengenes omløpshastighet og skaper dermed inflasjon. Hver gang den låner ut de samme pengene på ny får den nye renter på dem, slik at rentefoten sammenlagt kan bli vilkårlig høy! A 1, A 2, ... betaler rente på de samme pengene, si 10% hver p.a.! Hvis kjeden er n lang, blir rentefoten 10*n %. Riktignok må banken også betale innskuddsrente n ganger, men differensen mellom renten for utlån og innskudd gjør at nettorentefoten vokser lineært med n. Når vi samtidig holder klart for oss at gjelden vokser eksponensielt med tiden og at rentefoten styrer hvor raskt kurven farer til himmels, forstår vi hvor ødeleggende denne bankvirksomheten er for næringslivet.

Dette gjelder sentralbanken også, og den kan dessuten øke pengemengden, hvilket er den andre måten å lage inflasjon på. Det værste er at privatbanker i dag også tillates å øke pengemengden: De kan lage penger av ingenting. Ikke fysiske seddelpenger, men tall i databaser som kommer opp når du logger inn i nettbanken. Regimet og finanshaiene holder folk nede i uvitenhet om hvordan bankvesenet virkelig fungerer. En utbredt vrangforestilling er at bankene låner ut pengene som andre skyter inn, med en viss forskjell i rente for å dekke bankens omkostninger og gi fortjeneste. Slik er det ikke. Når du får lån i banken, lager banken nye penger av ingenting! En saksbehandler bare taster inn en ny og høyere saldo på din konto, eller indirekte gjennom en annen konto som tilhører banken. Dette lånet av ingenting må du betale rente og rentes rente på med virkelige verdier, frukten av ditt ærlige arbeid. På folkemunne kalles slikt bedrageri og pengeforfalskning, men det er hverdagen i forbryterstaten vi lever i, kall den kapitalistisk, demokratisk eller hva du vil.

Å lage penger av ingenting er nær beslektet med å låne ut de samme pengene mange ganger, men det er forskjeller. For å kjedelåne til A 1, A 2 osv må banken vente på at B 1, B 2 osv setter pengene i banken igjen. Så snart en av dem ikke gjør det stopper kjeden og banken kan ikke låne ut flere penger. Idag er ikke banken bundet av slike begrensninger; den kan virkelig låne ut penger som ikke eksisterer. Eller sagt på en annen måte oppretter den pengene ved en vilkårlig beslutning, akkurat som falskmyntere gjør. Det er selvfølgelig grenser for hvor mange penger en privatbank kan lage, og den grensen varierer fra land til land. Pengesystemet som praktiseres kalles "fractional reserve banking": Det går ut på at pengesummen som er skutt inn i banken må utgjøre en viss minsteandel av summen banken har laget og lånt ut. Hvis andelen er 10% kan banken lage og låne ut 1000 kr for hver hundrelapp noen setter i banken. Hvis alle kom samtidig til banken og forlangte å få ut sine penger i sedler ville banken ikke kunne innfri det, for den har bare 10% virkelige penger av alt den har lånt ut. Krise!

Men hvorfor er folk så ivrige etter å låne og betale høye renter? Skjønner de ikke at de kommer i knipe? Svaret er at de låner fordi de ikke har annet valg innenfor systemet. Det er så sinnrikt anrettet at folk er nødt til å låne penger og siden mer og mer. For å ha en pengehusholdning er folk i utgangspunktet nødt til å ta i mot penger fra en sentralbank. Disse gis som lån slik at folk setter seg i gjeld. Lånet skal betales tilbake med renter og rentes rente. Alle penger i omløp er gjeldspenger som noen skylder en bank. Men hvis pengemengden i omløp er M, skylder folket bankene M med tillegg for renter og rentes rente. Denne gjelden vokser eksponensielt, mens pengemengden M som folk skal betjene den med er konstant og alltid mindre enn gjelden. Derfor er det matematisk umulig for folket som helhet å betjene gjelden. Betalingsnød og gjeldskrise oppstår. Folk slåss som ulver om pengene som finnes i omløp, for å redde seg og innfri gjelden. Men igjen har vi et nullsumspill og noen må tape. På grunn av den eksponensielle veksten blir andelen tapere større og større inntil gjeldskrise og insolvens sluker hele næringslivet. Men før man kommer så langt tilbys bedriftene nye lån for å avhjelpe nøden, og dem griper de begjærlig som en reddende engel. De nye lånene er selvfølgelig også rentebærende og hjelper bare på kort sikt, mens de videre utsikter er enda mørkere.

De nye lånene brukes til å prøve å øke salget og få overtaket i kampen om pengene. Men igjen må noen tape i denne kampen, og etterhvert flere og flere. Bedriftene skriker etter atter nye lån. Mer og mer av disse brukes direkte til å betjene gamle lån. Inntil de er blitt fullstendig betalingsudyktige og ikke kan få flere lån. Så snart en kritisk masse av bedrifter lammes, blir det nasjonale næringsliv dysfunksjonelt. Krise! Det som da må skje er at gjelden saneres, men det gjør ikke bankene for ingenting; de overtar alt av verdi i de gjeldsrammede bedriftene. Slik overtar bankene og finansmagnatene bak skritt for skritt hele folkets eiendom, og det uten å ha bidratt noen verdens ting til verdiskapningen! Vår proletarisering drives frem ved et pengevesen som er svindel fra ende til annen.

Som man ser er gjeldspenger, renter og inflasjon tett knyttet til hverandre. Bankene har interesse av å utstede mer penger og sette dem i omløp fordi det innebærer et ran av en del av nasjonalproduktet. Hvis de kunne, ville de gjøre dette selv om renta var null. Den økte pengemengden medfører prisstigning. Men hvorfor låne ut de nye pengene gratis? Hvis det var gratis ville behovet for lån mettes når folkets behov er dekket og det ikke finnes flere muligheter for lønnsom næringsvirksomhet. Da ville ikke bankene finne avsetning for mer penger og kunne ikke stjele mer av nasjonalproduktet. Derfor rente. Renta gir bankene ekstrainntekter, men dens første hensikt er å volde uløselig gjeldskrise og kronisk, sykelig etterspørsel etter nye lån, slik at mer penger kan sprøytes inn i økonomien. Rentekravet gjør gjelden umulig å betjene for alle samtidig. Derfor hard konkurranse og trang til kortsiktige nyinvesteringer som bare kan finansieres med lån. Trang til nye lån for å betjene gamle. Denne kunstig opphetede tilstand medfører også høyere omløpshastighet: Mer inflasjon. Det er feil at høyere rente demper inflasjonen: På kort sikt kan nok folk bli forsiktigere i sin låning, men på lengre sikt blir lånebehovet og låneviljen større fordi betalingsnøden blir det. Vi må huske på at forhøyet rente ikke bare gjelder nye lån men også gamle og at folk allerede sitter nedsyltet i gjeld som de ikke, uten mer salg og høyere inntekter, kan betjene raskere. Renta er faktisk hovedårsak til kronisk, aldri stansende prisstigning.

Inflasjonen er uttrykk for en kamp mellom industrireisere og pengekapitalister. Renta er de sistnevntes viktigste våpen. Viljen til å sette seg i gjeld og betale rente har også vært fremmet ved at man har kunnet trekke hele den nominelle rente fra skatten. Inflasjon er et ledd i en politikk Norge og mange land forpliktet seg til helt fra Marshall-hjelpens dager. Det er ikke noe særnorsk ved den finanssvindel jeg har redegjort for; som sagt er den nasjonale frihets tid forbi under dette herredømme. Bare navn, tall og detaljer er norske.

En annen viktig årsak til inflasjon er demokratiets konfiskatoriske beskatning som suger penger ut av produktiv virksomhet og overfører dem til byråkrati og snyltende klientgrupper, slik at nasjonalproduktet minker. Omsetningsavgiften på 12% ble i 1970 endret til momsen på 20%. Dette skjedde i alle OECD-land samtidig. Arbeidsgiveravgiften ble innført i 1967 og vokste frem til 1975 til 17%. Investeringsavgiften ble innført i 1970 og var først på 13%. Godtroende nordmenn ble lurt til å tro at den skulle være midlertidig, men den ble først opphevet i 2002, mange år etter at store deler av norsk industri var ruinert.

En tredje årsak til inflasjon er fagforbundenes lønnskrav. På begynnelsen av 1970-tallet krevde Ap og LO (Jern og Metall) og fikk 71% lønnstillegg for 1973-75. Det var ikke realøkonomisk grunnlag for dette. Den hemmelige hensikt var å skape økt etterspørsel etter penger for å kunne pøse inn mer av dem på markedet. Lønnsfesten ble da også finansiert ved økning av pengemengden: Publikums likviditet, M2, økte fra 42 mill i 1969 til 66 mill i 1973. Arbeiderne ble oppviglet til å ta i mot dette verdiløse papir og trodde seg rikere, men bare finanstoppene var blitt rikere. Pengerikeligheten forandret samfunnet. Vi gikk inn i en periode hvor det var mer å tjene på aksjespekulasjon og pengehåndtering enn på vareproduksjon. SV fikk 16 representanter på Stortinget i 1972. Partiet var pådriver for lønnsvekst som drev prisstigningen. Ap og SV, selvutnevnte sosialistiske partier, gjorde seg dermed til støttespillere for pengekapitalistene og de internasjonale bankene som profiterte på å øke pengemengden. Jeg vet ikke om arbeideren i sin lønnsrus la merke til det, men prisstigningen spiste opp lønnstillegget.

Inflasjonen tappet næringslivet for drøye 7% av den bevegelige kapital hvert år i 20 år 1970-90. Mot slutten av 80-tallet gikk summen av verdiforringelsen av omløpsmidlene og rentene opp i 60% av lønnsutbetalingene for en norsk gjennomsnittsbedrift. Inflasjonspolitikken var rettet selektivt mot de små og mellomstore bedriftene, dem som ikke kunne gå på børsen og hente ny kapital. Det var omkring 160 000 bedrifter. Med inflasjonen som våpen kunne regimet selektivt ramme grupper det ønsket å tyne: det selvstendige nasjonale næringsliv!

Man la nå til rette for billigsalg av næringslivet. Regnskapsloven som gjaldt fra 1977 forbød oppskriving av anleggsverdiene i takt med prisstigningen. Dermed sank den bokførte verdi med inflasjonen. Man la opp til at kapitalsituasjonen skulle bli undervurdert og banet vei for billige oppkjøp. Likviditetslån som mange trengte under disse fiendtlige forhold gikk bare til utvalgte bedrifter. Bedrifter som ble oppfattet som nasjonale fikk ingen lån. Eksempler: Livbåtfabrikken Harding, Dumperfabrikken Moxy, og Tandbergs Radiofabrikk.

I normale tider hadde vi 500-600 konkurser i året. I 1981 var tallet steget til 810, i 1992 til 5456! En mengde bedrifter er solgt til utlandet: Transocean, Freia, Fokus Bank, Ulstein, Tidemands Tobaksfabrik, Sæviks Supply, Hydro Seafood, Kreditkassen, Dyno, Telenor. 22 juni 2001 ble 18,2% av Statoil introdusert på aksjebørsen. Det er Norges mest lønnsomme selskap. Aksjene ble betalt med papirpenger som er tatt ut av løse lufta.

En mengde industribedrifter er gått tapt som var ledd i norsk industriutbygging før, under og etter annen verdenskrig. De var grunnlaget for vår velstand. Et stort antall fremsynte gründere og investore - Norges næringsgeni - ytte en storveis innsats gjennom mange år for å skape dem. Dette var arven til kommende slekter av det norske folk, livsgrunnlaget for vår felles fremtid. Hovedårsaken til at de gikk tapt var at kronen mistet 81% av sin verdi. Kapitalomkostningene ble for store til at de kunne bæres.

Regjeringen og makteliten i Norge tvang det norske næringsliv i kne og ga det valget mellom å gå konkurs og bli oppkjøpt billig av utlendinger. De internasjonale marxistiske sosialistene i landet har vært tro mot sitt forsett om å proletarisere vårt folk og hjelpe fremmede finansskurker med å røve vår eiendom. I løpet av 1970 og 1980 -årene mistet vi 180 000 av våre ca 380 000 industriarbeidsplasser. Da var det kjørt for mange bedrifter og de måtte gi opp. I 1990 kjøpte utlendinger opp norsk næringsliv for 73,2 mrd kr, i 1997 for 151,5 mrd kr. Disse tall sier intet om hvor mye finanshaiene fikk for papirpengene sine i dette historiske billigsalg som norske politikere hadde lagt opp til.

De små bedriftene, de som gir den enkelte folkefelle størst frihet, ble tatt på andre måter også: Hvis din omsetning synker under 50 000 kr mister du registreringen i moms-manntallet. Da kan du ikke lenger trekke fra og få tilbakebetalt momsen på 25% som er lagt til på alle innkommende fakturaer. Dine utgifter til kjøp av varer og tjenester stiger med 25%. Du har heller ikke lov til å legge til moms på dine utgående fakturaer. I 1996 ble minste lovlige aksjekapital satt til 100 000 kr. Det var et anslag mot småbedriftene og tappet dem for kapital. Det ble enda vanskeligere for en liten bedrift å gjennomføre en forsknings- og utviklingsfase med små inntekter.

I 1990 omkring ble inflasjonspolitikken lagt på hylla men den folkefiendtlige politikken fortsatte. Skattereformen av 1992 overtok den funksjon inflasjonen hadde hatt. Den åpnet for privatisering av verdier vi i fellesskap hadde bygd opp gjennom mange år. Den kan ses på som en oppfordring til eierne om å tappe bedriftene for kapital. Penger avsatt på disposisjonsfondet kan umiddelbart tas ut skattefritt og brukes av aksjonærene. Ved manipulasjoner går det an å bemektige seg reservefondet også slik at eierne kan overta alt bedriften har lagt seg opp gjennom hele sin levetid. Dermed kunne utenlandske eiere tappe Norge for våre verdier. En ny økonomisk overklasse av pengekapitalister vokste frem. Storebrand Finans AS utbetalte i 1998 74 mill skattefritt til aksjonærene.

Tre av våre mest attraktive og fremtidsrettede bedrifter ble overført fra sine eiere til banker og til staten etter at de først var tappet for kapital gjennom inflasjonen. Gründerne ble bokstavelig talt kastet ut av sine bedrifter som var deres livsverk. De hadde satset mye penger på å utvikle nye produkter for verdensmarkedet. Det svekket likviditeten. Samtidig tæret inflasjonen på kapitalen.

Hensikten må ha vært å fjerne de tidligere industriledere og -eiere, de som hadde bygget den opp, og sette inn nye ledere som hadde et positivt syn på den liberaliserte, spekulative industripolitikk som nå fulgte. Altså oppfinnere og gründere ut, spekulanter og parasitter inn. Dermed forsvant også næringslivets folkelige norske forankring. Det ble erstattet av et finansvelde uten ansikt, hjem og sjel. Ap og LO gjorde jobben sin og bisto globalistene med vedvarende inflasjon, som tok bedriftenes kapital, og annen sabotasje.

Eksempler: Gerhard Skaala og hans livbåter; Moxy og dumperne; Tandberg Radiofabrikk (TR). Frimureren og bolsjeviken Jens Chr Hauge, den onde ånd i etterkrigstidens Norge, var personlig innblandet i aksjonene mot alle tre bedrifter! Han satt i styret i TR. På ordre fra Hauge ble Vebjørn Tandberg den 30 august 1978 kastet ut av sin egen bedrift som han levde og åndet for. Samme dag begikk han selvmord.

TR under Vebjørns ledelse var noe av en nasjonalsosialistisk mønsterbedrift. Han holdt de fiendtligsinnede fagforbundene og deres klassekamp ute av bedriften og avlet fellesskapsånd blant de ansatte - arbeidere, fagfolk og ledelse. Han utbyttet dem ikke men sørget for deres velferd, tenkte langsiktig, bygget Norges fremtid, opprettet et fond hvor overskuddet gikk inn og hvorfra det kunne sprøytes tilbake i bedriften ved behov eller tjene andre folkenyttige formål. Han holdt begeistringen for forskning og utvikling av nye produkter vedlike. TR ble ikke drevet for profittens skyld.

Birger Hatlebakk kastet i 1987 et tilbakeblikk på ulykkene som hadde hjemsøkt norsk næringsliv: Særleg etter 1975 har mange norske verksemder vorte slått ned, verksemder som har hatt gode produkt og som hadde ei framtid, men som vart slått ned av banker, distriktenes utbyggingsfond, den norske regjering og som er avhenda til konkurrenter, innenlandske og utanlandske, til aksjespekulantar, andre spekulantar og spekulerende finansieringsselskap. I 1978 slo den norske regjering ned Tandbergs Radiofabrik, så kom turen til Wichmann Motorfabrik, Brøyt, Moxy, Glamox, og for kort tid sidan Harding, og nå er det Kongsberg Våpenfabrik sin tur.

Frimureriet har vært sterkt involvert i de fundamentale forandringer som vårt næringsliv har gjennomgått. Mange av oss er blitt utsatt for overgrep fra frimurere. De er en usynlig edderkopp som stikker sine fangarmer inn i alle bedrifter og deres mellomværende og anretter skade. Den som står frem for å fortelle sin historie blir bragt til taushet fordi frimurere behersker såvel NRK som andre media. Saken blir dysset ned, forøverne går fri. Folket får aldri kjennskap til forbryterveldet.

Den som har oppfattet budskapet vil ikke mer la seg lure av debatten om vi trenger mer statlig styring og om nyliberalismen og den "frie markedsøkonomi" har gått for langt. Det er den skjulte maktelite, som har statsmakten i Norge liksom i de fleste andre land, som har gjennomført nyliberalismen, og de har oppnådd hva de ville. Nyliberalismen er desværre et uttrykk for statlig styring. La oss ikke trekkes inn i en dogmatisk diskusjon om statlig styring versus "fri foretaksomhet". Vi bør ha lært at det som betyr noe er hvem som har makten i stat og næringsliv og hva de vil.

Erlend