Forbryterstaten Norge

Erik Rudstrøms bok om "frimureriet og den skjulte maktelite"

del 3 : Frimurer-politiet

I marxistiske og liberale kretser er det vanlig å snakke om en "fascistisk politistat" som skrekken av vold, overvåking og undertrykkelse. Det er blitt en uvane også blant dem som reiser seg mot den "Nye Verdensordens" nasjons- og kulturødeleggelse og gullets gryende verdensherredømme. La oss derfor begynne med å slå fast at et politi kan være både godt og ondt. Alt avhenger av de styrende makthaveres karakter og hensikter. Politiet er bare en utøvende arm og vil under ethvert regime fylles av menn som de mektige føler at de kan stole på, menn av samme karakter som dem selv. Under jødisk kommunisme og kapitalisme er politiet et redskap for å kue motstand mot utbytting og trellbinding av folkene, og blir bærer av jødisk hat og forakt for liv. Men i et samfunn etter nordisk-germansk sinn beskytter politiet de svake, fromme og edle mot æreløse og nederdrektige elementer i folket, særlig mot å bli utnyttet av rikinger. Middelalderens riddere og SS-mennene i det Tredje Rike er vårt ideal for en politimann. Politi er et ord som rommer vidt forskjellige virkeligheter alt etter hvilken rase og karakter som hersker i staten.

Vi lever i undermenneskets tidsalder og må tåle den ulykkelige tilværelse at hemmelige selskaper av organiserte forbrytere behersker samfunnet. Det setter sitt preg på politiet også. Vi har vært gjennom noen justismord og fått en viss føling med politiets vesen i denne såkalte "demokratiske rettsstat". Siden politiet er regimets fysiske maktapparat, kommer dets styggeste sider ofte brutalt til uttrykk i politiets gjerninger. Når dette blir viden kjent og ikke lenger kan dysses ned, tyr man til det vante knep å skrike opp om "fascistiske" tendenser i politiet, et "brunstripet" politi. Nå er det slik at dette ord "fascistisk" brukes som et skjellsord mot alt man ikke liker, eller må foregi ikke å like; det har ingen forbindelse til den historiske fascisme i Italia under Mussolini, som var en politisk kraft i nordisk ånd. Fascismen bekjempet frimureriet og dets politiske planer, derfor satte logen inn alle sine krefter verden over i en propaganda-offensiv mot den. Det er dette vi føler etterdønningene av hver gang et uvitende nåtidsmenneske misbruker ordet i nedsettende betydning.

Årsaken til politivold er ikke fascisme, men det motsatte, antifascisme, frimurerdom. I 1970-årene tok frimurerne stadig flere av våre politiembeds- og tjenestemenn i ed. De knyttet politietaten til sin egen organisasjon. I politivoldsaken i Bergen, som nå ligger noen år tilbake men kanskje ikke er helt glemt, satset regimet enormt på å forsvare politifolk som hadde øvd unødig vold i tjenesten. Politivoldsakene og de etterfølgende bumerangsakene er blitt kalt en skammens epoke, hvor de etater som skulle trygge rettssikkerheten selv ble en fare for den.

Forskerne Edvard Vogt og Gunnar Nordhus satte i 1973-74 i gang et forskningsprosjekt om vold og voldsbruk, begrenset til tilfeller hvor offeret hadde måttet søke legehjelp. Politiet støttet først prosjektet og tilbød sin bistand. Men da det ble besluttet at den del av politivolden som ble ansett for unødig skulle være med i rapporten, endret politiet syn og politimesteren forbød sine ansatte å samarbeide.

I 1981 la de frem en rapport på ti tusen sider som dannet grunnlag for en populær-fremstilling i boken "volden og dens ofre". Nå brøt en mediastorm løs som startet med et angrep fra politimesteren og formannen i norsk politiforbund. Et stort antall avisinnlegg fulgte, de fleste sterkt følelsesladede og mange usaklige: En fastsatt metode for å trekke publikum inn på politiets side så tidlig som mulig?

Justisministeren oppnevnte en kommisjon for å etterprøve forskernes arbeid. Den besto av prof Anders Bratholm og høyesterettsadvokat Hans Stenberg Nilsen. I 1982 utkom "politivold-rapporten". Den anerkjente arbeidet til Vogt og Nordhus fullt ut.

Etter at rapporten kom ut registrerte forskerne betydelige endringer i forholdet til politiet og det etablerte samfunn. Ble telefonen avlyttet? Politiets klienter ble forhørt angående forskernes aktiviter. En politimann fortalte til pressen at forskerne hadde bestukket en klient med 1000 kr for å få ham til å fortelle en fabrikert politivoldhistorie. Da forskerne kom i kontakt med klienten fortalte han at politiet hadde betalt ham 550 kr for å stå frem med den falske påstanden. Dette ble bekreftet av andre vitner. Forskerne anla sak, men den ble henlagt.

Politiet forsøkte å få noe på forskerne for å svekke deres troverdighet. Til det hadde de et rikt tilfang av "klienter". En del av dem var prostituerte, tyver, narkomane som under avhør ble fortalt at det ville hjelpe dem i deres sak dersom de ville fortelle politiet om kriminelle handlinger begått av forskerne. De som informerte forskerne om dette var de som ikke ville lyve tross press og pågang under avhørene. Selv om grunnløse påstander fra slikt hold ikke kan brukes i en rettssak, egner de seg utmerket til oppslag i media, og dersom noen forteller om narkotika, om det så er det rene oppspinn, kan det brukes til å oppnå lovlig telefonavlytting.

Bratholm fortsatte sin befatning med emnet i boken "Politivold: omfang, årsaker, forebyggelse". I 1986 forela han 370 politivoldsaker for justisministeren og riksadvokaten, og i 1987 kom boken "Politiovergrep og Personforfølgelse". Justisministeren forberedte ny kommisjon da riksadvokaten grep inn. Han beslagla boken og beordret full etterforskning av de 370 sakene. 20 utvalgte etterforskere fra Oslo politikammer ble satt på oppgaven. Gruppen ble ledet av en statsadvokat (Wangberg) som tilhørte frimureriet. Riksadvokatens beslutning hindret granskning av alvorlig justis- og politikorrupsjon i Bergen. I stedet ble rettslige skritt tatt mot ofrene for politivolden.

Statsadvokaten hadde V/VI grad i St Johannes-logen "Fraternitas til de tvende Fyrtaarn" i Arendal. Av dem han skulle etterforske var ikke mindre enn 21 medlemmer av Bergens provinsialloge! Etterforskerne henla samtlige saker!! På en pressekonferanse 25. august 1987 ble Bergens-politiet fullstendig hvitvasket. Avisene hadde overskrifter som "Forskningen latterliggjort", "Voldsforskerne henrettet". Konferansen ble holdt av statsadvokaten, og hvitvaskingen sannsynligvis beordret av frimureriets ledelse. Bratholm brukte uttrykket "edderkopp" om denne skjulte ledelse som påtvinger folket en hemmelig agenda og har tilintetgjort rettsstaten. Politiforbundet stevnet Bratholm for injurier men tapte.

Følgen av mediaslakten var at den offentlige støtte til forskningen ble trukket tilbake. Et typisk trekk ved det materialistiske massesamfunn, hvor det ikke er forskning og bevis som avgjør, men hyl og skrik i massemedia. Bak mediene står lysskye mafiabaser. Vogt måtte ta opp lån på tilsammen 3,6 millioner kr for å fullføre prosjektet.

Det var ikke slutt med dette. Den beryktede statsadvokaten, som nå var blitt forfremmet til riksadvokatfullmektig(!), tydeligvis som belønning for tro tjeneste for den organiserte kriminalitet i landet, foreslo at de som hadde fått sakene sine henlagt (og det var altså alle!) skulle tiltales for falsk forklaring! Maken til chutzpah! Dette er de såkalte bumerangsakene. 15 tidligere forslåtte arrestanter ble dømt til fengsel fra 6 til 10 måneder for å ha fortalt om dette til forskerne.

Til tross for at nordmenn av idag er noen av de feigeste og underdanigste mennesker som finnes og aldri protesterer, uansett hvor uhørt regimet farer frem, ble det en del bråk av dette. I 1998 besluttet høyesterett at bumerangsakene skulle gjenopptas. Statsadvokat Wangberg endret nå taktikk; han påsto denne gang frifinnelse! Sett det før? Derved unngikk han realitetsbehandling. Politifolkene behøvde ikke å forklare seg i retten. Wangberg sa i et avisinnlegg i "Bergens Tidende" 31 desember 1997 at han straffeforfulgte mot sin overbevisning! Det er en rystende opplysning som trekker tilside en flik av forhenget som dekker edderkoppens koordinerende virke i bakgrunnen. Hvem instruerte og befalte statsadvokaten mot hans overbevisning? Det er faktisk straffbart. Men vi illusjonsløse er blitt vant til at "Norges lover" bare er nok et folkebedrag; de gjelder faktisk ikke, håndheves ikke, men brukes til propaganda og kakepynt ovenpå maktelitens statsforbrytelser.

Alle bumerangofrene ble frifunnet. Flere av ofrene ble trakassert forut for soning. Også presset til å trekke anmeldelsen. Under soningen fortsatte forfølgelsen på sjofle måter; feks ble leiligheten til en av de innsatte solgt på tvangsauksjon. Hvordan er det mulig for nordmenn å oppføre seg så jødisk? Ved at norskheten er brent ut av dem i systemets institusjoner, ved at de har avsverget seg den og sluttet seg til Juda som symbolsk omskårne slaver, lenket etter nesene til broderkjettingen. NS-politimannen var folkets venn, en kamerat; plutokratiets politi er kapitalens bøller.

I 2002 ble bumerang-angrepene på Vogt og Nordhus endelig avblåst ved at justisdepartementet uttrykte sterk anerkjennelse av deres forskning og betalte dem oppreisning. Ja, annen utvei hadde de vel ikke da lenger til å få saken ut av verden. De kjøpte og betalte dem til taushet. Siden har politivolden hvilt på en stille kirkegård.

Unødig vold mot folket er ikke den eneste nyhet etter forvandlingen fra et folkelig politi til et frimurer-politi. Som sagt gjenspeiler politiets karakter de herskendes karakter. Politiets arbeidsmetoder i straffesaker har gjennomgått forandring. De er ikke lenger drevet av en ærlig og redelig vilje til å klarlegge kjensgjerningene, straffe skyldige og frifinne uskyldige. Nå prøver de å fremskaffe tilståelser og innrømmelser fra tiltalte ved hjelp av press, triks og psykologiske knep. Er tiltalte en goj som står fjernt fra det jødisk-frimurerske hierarki og dets sinnelag, er det greit at han soner straffen for den aktuelle forbrytelse; om han er skyldig er uinteressant. Husk at (kunstige) jøder betrakter alle gojim som skyldige og onde av natur, og deres lov tillater, ja sogar oppfordrer dem til å begå onde gjerninger mot oss.

I det kapitalistisk-demokratiske samfunn er politiet blitt privatisert og er ikke lenger en nøytral institusjon for å håndheve straffeloven. Loven er i virkeligheten blitt satt ut av kraft og politiet et redskap for mektige menn og sterke organisasjoner. Når man i dag går til politiet for å anmelde noe føler man seg like uvelkommen og malplassert som om man var trådt inn i gemakkene til en fremmed milits.

Det store antall justismord etter krigen førte i 1993 endelig til at man tok i bruk en 2-ledds-prosess i straffesaker slik at også disse sakene først skal behandles i tingretten (herredsretten). Man kan i det se et lyspunkt, men egentlig er det et symptom på et sykt system. Mer og mer prosedyre, system, formaliteter, paragrafer, forskrifter skal på en magisk måte erstatte mangelen på rettskafne dommere og advokater. Det uttrykker den materialistiske fornektelse av personligheten.

Et skoleeksempel hvor hele registeret av skitne politimetoder ble tatt i bruk var Karmøy-drapet på Birgitte Tengs. En falsk tilståelse ble tvunget frem av tiltalte, Birgittes fetter. Frimurer-politiet bruker meget avanserte psykologiske metoder for å få dette til. Den islandsk-engelske psykolog og avhørsekspert Gisli Gudjanson påviste at politiet hadde fulgt en plan som førte til at fetteren tilsto ting han ikke husket. Han ble narret til å skrive et filmmanuskript sammen med etterforskerne om hvordan drapet kunne ha foregått. Dette beseglet hans skjebne i herredsretten hvor politiet påsto at han ikke kunne kjenne omstendighetene i slik detalj uten selv å være morderen; han ble funnet skyldig. Først i lagmannsretten kom det frem at han var blitt informert om alt sammen av politiet eller på annen måte hadde fri adgang til å informere seg.

Da fetterens forsvarer, Sjødin, først kom inn i saken prøvde politiet å prejudikere ham mot sin klient: Han fikk høre at politiet hadde veldig mye på fetteren. De foret ham med uriktige opplysninger i klientens disfavør, blant annet at bestemoren hadde observert ham hjemme foran vaskemaskinen med blodige klær dagen etter drapet. Det var oppspinn. Dokumenter og informasjon som ville gitt Sjødin et annet utgangspunkt for jobben ble underslått.

Fetteren ble frifunnet i lagmannsretten, men de samme tre lagrettsdommere som godkjente juryens frifinnelse dømte ham dagen derpå til å betale hundre tusen kr i erstatning til den dreptes foreldre! Fettern var igjen stemplet som drapsmann. Uskyldig men... skyldig! Dommerne forsvarte denne dobbelttenkning med at bevisbyrden i en sivilsak er lettere. Men drap er og blir en straffesak og kan aldri trylles om til en sivilsak. Når bevisbyrden er lettere i en sivilsak er det fordi dommeren ikke skal ta stilling til straffbare forhold. Derfor har han heller ikke lov til å gjøre det. Det dommerne gjorde her var å dømme fetteren for drap uten bevis under dekke av en sivilsak! At de ikke kunne idømme ham fengselsstraff er en mager trøst; en drapsdom ødelegger uansett en uskyldig manns liv. Hva slags "rettsvesen" vi har i landet ble bekreftet da høyesterett opprettholdt denne skandaledom. Heldigvis hadde Strasbourg anstendighet til å oppheve den.

Statsadvokaten og tre politimenn ble anmeldt av advokat Sjødin for en rekke hendelser under etterforskningen av drapet og rettssakene. Han mener politiet bevisst holdt unna vitneforklaringer og dokumenter som gikk i fetterens favør. I fire måneder etterforsket det særskilte etterforskningsorgan for politisaker dem som ledet jakten på morderen i Karmøy-saken. Det som i dag står klart er at politiet var ute etter å ta fetteren og ikke interesserte seg for andre mulige gjerningsmenn. Spor som pekte mot andre personer ble ikke fulgt. Østerrikske DNA-analyser av hårstrå som var funnet i Birgitte Tengs hender viser at hårene ikke tilhørte fetteren. Han kunne derfor ikke knyttes til åstedet. Facit av alt sammen er et nesten-justismord og at morderen går fri. Det eneste som reddet fetteren fra fellende dom i lagmannsretten og et fullbyrdet justismord var legmannsjuryen, som er vanskeligere å trekke inn i den skjulte maktelites kriminelle nettverk.

Vi har fulgt Rudstrøm og sakene han tar opp. Som vi alt har vært inne på er han en gammel jøssing og vokter seg vel for å ta opp saker med nasjonale overtoner. Han har holdt seg unna NS-sakene etter krigen, og han er stum som en østers om skredet av voldtekter mot norske jenter i det nye "flerkulturelle samfunn". Anmeldelse i saker hvor norske menn eller kvinner er ofre og rasefremmede gjerningsmenn er fåfengt: politiet henlegger nesten alle, og domstolene frifinner i en stor del av sakene hvor tiltale blir reist; endelig får de en straff når de blir dømt som er så mild at den bare håner offeret. Dette er også justismord. Justismord er ikke bare at en uskyldig blir dømt, men også at en skyldig blir frifunnet eller får for lav straff, eller går fri fordi tiltale aldri blir reist. Rudstrøm har gjort oss den tjeneste å påvise hvordan frimurere spiller nøkkelroller ved justismord i "rettsvesenet". Dermed har han hjulpet oss å forstå hvorfor politi, advokater og dommere er så fiendtligsinnede overfor norske ofre for globaliseringen og nasjonalstatens ødeleggelse: dette er nemlig frimureriets politikk; det er verdensorganisasjonen av kunstige jøder som driver nedbrytningen.

Vi har viet straffesaker stor plass fordi de har den alvorligste følge for den enkelte. Men de utgjør bare en liten del av frimureriets skadeverk mot den norske nasjon. En langt vanligere skade, som langt flere rammes av er sabotasje mot arbeids- og næringsliv. De som motsetter seg murernes vilje blir gjerne utsatt for forsøk på økonomisk kvelning. Mange av ofrene aner ikke hva som har rammet dem. Du får nemlig aldri klar beskjed om hva som er grunnen til at du vrakes. Det diktes opp mange ulike påskudd og bare den konsekvente avvisning på alle hold får det til å demre for deg at det må være en sammenheng i all elendigheten, en mektig usynlig fiende bak som angriper deg i mørket. Du er svartelistet og skal kveles. Anonymiteten og sjofelheten i angrepene gir deg et vink om at murerne står bak. Den enkelte murer som angriper deg prøver i det lengste å holde seg skjult slik at du ikke skal finne frem til ham og ane hans motiver. Du vet, symbolske murere er undermennesker, feige og nederdrektige.

Angrepene tar mange former. Er du arbeidstager blir du avskjediget og klarer ikke å skaffe deg nytt arbeid. Er du selvstendig næringsdrivende blir du trakassert på mangfoldige måter: Du blir saksøkt på spinkleste grunnlag og opplever å tape selv om du åpenbart har rett. I "rettssystemet" spiller realitetene liten rolle, avgjørelsene vil som regel gå i murernes favør. De prøver å stjele navn, patenter og copyrights. Du får masse trøbbel med skattevesenet og offentlig forvaltning uten at du skjønner hvorfor. Dine kunder og leverandører blir vanskelige å ha med å gjøre og vender deg ryggen. Har du mange ansatte kommer fagorganiserte arbeidere på ordre utenfra til å sabotere bedriften din. Etc.

La oss heller ikke glemme det skadeverk som ikke er rettet mot noen enkelt nordmann men skader hele folket. I Finance Credit -saken, den største finanssvindel i Norges historie, satt frimurere på alle strategisk viktige punkter. Til og med dommeren var frimurer!

Erlend