Forbryterstaten Norge

Erik Rudstrøms bok om "frimureriet og den skjulte maktelite"

del 2: Torgersen-saken

Et enda mer rystende justismord hvor "rettsvesenet" opptrådte enda mer brutalt var det mot Fasting Torgersen. Det begynte alt 8. desember 1957 da Torgersen var 23 år gammel. Han var voldtektsdømt og slapp ut på prøve dagen før. Like over midnatt ble han fisket opp av en politipatrulje som mente guttesykkelen han brukte umulig kunne være hans. Da kom melding om at en ung kvinne var funnet drept i Skippergata 6b. Det var et seksualdrap, for den døde var delvis avkledd og bitt i ett av brystene. Der satt politiet alt med en voldtektsdømt sykkeltyv som var påtruffet i området kort etter drapet; hva kunne være mer nærliggende enn å mistenke ham?

Mange år senere viste det seg imidlertid at han var uskyldig i voldtektsforsøket han var dømt for: Kvinnen innrømmet at samleiet hadde vært frivillig og at påstanden om voldtekt var fremsatt for å dekke over utroskapen mot ektemannen. Han hadde heller ikke stjålet sykkelen; den var lånt av en slektning.

Etterforskningen ble ledet av politifullmektig Thorolf Haukenæs som i matrikkelen for 1972 hadde I grad i St Johannes-logen "St Olaus til den hvite leopard". Han ble senere forfremmet til byråsjef i statens utlendingskontor. Den rettslige forundersøkelse ble ledet av dommer Petter Koren som senere ble justisminister og fylkesmann. Han hadde i 1972 X grad i loge nr 8. Koren var også dommer da straffesaken mot Torgersen kom for retten.

Det som er bemerkelsesverdig i saken mot Torgersen er den hets som ble rettet mot ham. Allerede et par dager etter arrestasjonen ble han utpekt som mistenkt med bilde i avisen. Vel var det et grufullt drap, men på dette tidspunkt hadde politiet ikke noe som helst på ham. En hatefull stemning mot ham ble pisket opp av pressen. Han ble fremstilt som et umenneske. Det ble arrangert en demonstrasjon mot ham utenfor rettslokalet. En kvinne skrek hysterisk at "Torgersen måtte bli dømt uansett om han var skyldig eller ikke", hva hun måtte mene med det. Selv statsadvokat L J Dorenfeldt som var aktor var trukket inn i denne hets; han uttalte i retten mens saken ennå var under behandling at en forbryter som Torgersen "aldri måtte få slippe ut blant folk". Det fikk han heller ikke på mange år. Han ble dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring. Han søkte aldri om benådning. Mennesker som er uskyldig dømt har ikke noe å søke benådning for. Derimot har han arbeidet uavbrutt for å få saken gjenopptatt.

Mange stilte seg kritiske til påtalemyndighetens arbeid. I løpet av noen år oppsto noe henimot en folkebevegelse mot påtalemyndigheten og dommen. Jens Bjørneboe skrev boken "politi og anarki". Her tok han også opp voldtektsforsøket Torgersen var blitt dømt til 3 års fengsel for. Bjørneboe skrev skuespillet "tilfellet Torgersen" som ble oppført av en amatørgruppe. Han betraktet begge dommene mot Torgersen som justismord. Han gikk hardt ut mot Dorenfeldt som var aktor i begge saker. Han skrev hvitbok til Stortingets justiskomite. Han klaget til regjeringen. Han skrev artikler til pressen og holdt foredrag om Torgersen-saken og de tvilsomme rettstilstander vi hadde i landet.

Påtalemyndigheten brukte skitne metoder for å bringe offentligheten på sin side og skape stemning mot Torgersen. Haukenæs viste et fotografi av Torgersen frem for et lagrettsmedlem og noen journalister mens forhandlingene pågikk, men utenfor rettssalen. På bildet var det kommet noen flekker som kunne se ut som blod på fingrene. Bildet ble slått opp på første side i Dagbladet. Haukenæs kunne ikke gå til dette skritt uten å klarere episoden med sin overordnede, Koren. Det kan derfor være dommeren som ønsket å påvirke publikum på en usaklig måte.

Det dramatiske høydepunkt i komplottet mot Torgersen inntraff midt under rettsforhandlingene da et øyenvitne buste inn i rettssalen, nettopp den mann påtalemyndigheten hadde behov for. Vitnet sier han så Torgersen, som han kjente, komme ut av Skippergata 6b på høyre side av gata med sykkel mordnatten. Dorenfeldt karakteriserer dette som gåtens nøkkel, før publikum gjør retten oppmerksom på at 6b ligger på venstre side. Befaring bekrefter dette og viser at tvers over gata ligger nr 9. Dorenfeldt endret nå påstand og ville ha det til at Torgersen hadde satt sykkelen innenfor nr 9. Mens saken pågikk ble det kjent at skiltet var blitt snudd 2. juni 1958 og rettet tilbake 6. juni. Det er derfor sannsynlig at det falske vitne var på åstedet og rekognoserte en gang mellom disse datoene. Først etter at Torgersen var dømt til livsvarig fengsel kom det frem at vitnet var en fange med minst 100 lovbrudd på samvittigheten, narkotiker og sannsynligvis påvirket av narkotika under avhøret. Etter at han ble kjent med at han kunne få livsvarig fengsel for falsk forklaring trakk han uttalelsene tilbake. Av strafferegisteret fremgår at vitnet Bergersen ble fritatt for å sone en reststraff på 1 år og 163 dagers fengsel.

Overlege Nils Berner Johannesen ved Dikemark sykehus, som man finner i matrikkelen for 1972 som medlem av St Johannes-logen "Harald til det lysende håp" i Haugesund, var oppnevnt rettspsykiatrisk sakkyndig sammen med overlege Georg F Henriksen ved Rikshospitalet. De sluttet seg til en tidligere psykiatrisk erklæring som sa: Tiltalte var en alkoholtilvennet holdningsløs psykopat, lur, mistenksom, og aktpågivende. Han søkte ved bevisste fordreininger å dekke over uheldige og ufordelaktige omstendigheter. Den karakterologiske brist var så dyptgående at det var berettiget å snakke om mangelfullt utviklede sjelsevner med fare for at han igjen kan begå straffbare handlinger.

Torgersen var aktiv bokser og deltok i turneringer. Kan det kombineres med alkoholisme? Han hadde intet alkohol-problem. "Varig svekkede sjelsevner" var et uttrykk som gikk igjen i mange psykiatriske erklæringer på den tiden. Murerne og den skjulte maktelite misbruker psykiatrien til å sykeligforklare og umyndiggjøre sine motstandere og andre de ønsker å ramme. Med en slik diagnose kan de skjule overgrep under kappen av psykiatrisk eller medisinsk "behandling" og nødvendige tvangsmidler uten at offentligheten skjønner hva som foregår. Det er slik tortur hemmelig utøves i Norge av i dag. Hamsun fikk denne diagnosen. Både Quisling og Hamsun ble torturert.

Dommen mot Torgersen ble stadfestet av høyesterett med justitiarius og frimurer Terje Wold (se del 1) som dommer og høyesterettsdommer Carl Fridtjof Hassel Rode i dommerkollegiet. Sistnevnte har X grad i Den Norske Store Landsloge og representerer Grand Lodge of Georgia i USA.

Det som lurte mange til å tro på Torgersens skyld var de tekniske "bevisene" og de sakkyndiges uttalelser i den forbindelse. I dag vet vi at de bløffet. De hadde ingenting på Torgersen. Absolutt ingenting. Dette viser også hvor farlig det er med tekniske sakkyndige i en rettsak: Svært få av oss er i stand til å overprøve deres faglige arbeid; vi ser ikke forskjell på svindel på den ene siden og ærlig og godt arbeid på den andre. At en mann er faglig dyktig hjelper ingenting hvis ikke han har god vilje og frihet til å handle deretter. Frimurerne har ikke slik frihet. Det finnes sikkert andre også som står i et avhengighetsforhold til mektige sirkler og ikke har karakter til å trosse dem og handle hederlig. Vi lever i en materialistisk tidsalder som underkjenner betydningen av karakter og sedelighet. Følgelig er våre samfunnsinstitusjoner invadert av kjeltringer. Materialismen er påtvunget oss av jødene og deres frimurerverktøy selv.

Påtalemyndigheten brukte tre tekniske bevis mot Torgersen. Det ene var barnålsbeviset: Det lå et gammelt juletre der Rigmor (offeret) ble funnet. Fire barnåler lå i oppbretten på Torgersens dressbukse og én barnål i hans innerlomme. Uten å vurdere nålene i mikroskop fastslo professor Henrik Printz med det blotte øye at det med "absolutt sikkerhet" var "full overensstemmelse" mellom nålene i dressen og på åstedet. I retten påsto Printz at nålene var meget sjeldne, og at han aldri hadde sett maken. Dorenfeldt hevdet på bakgrunn av disse uttalelsene at sjansen kun var en mot en milliard for at dressnålene kunne komme fra et annet sted enn treet i kjelleren. Men nålene har vært oppbevart, og for noen år siden ble de undersøkt på ny av moderne eksperter (med mikroskop!). De fastslo at nålene var av helt vanlig norsk gran. På bakgrunn av at Torgersen hadde overtatt dressen fra en person som hadde overnattet ute i skogen med dressen på, blir barnålbeviset helt verdiløst.

Det andre var avføringsbeviset: Det ble funnet avføringsrester både der drapet skjedde, og på Torgersens ene sko. Prøver viste at begge inneholdt erter og hvete. De sakkyndige trakk konklusjonen at dette neppe var tilfeldig. Men at en mann som farter rundt i Oslo har litt avføring på skoen er ikke uvanlig; før folk ble riktig flinke til å bruke pose lå det hundebæsj overalt. Senere analyser viste dessuten forskjeller i sammensetning på avføringen fra åsted og sko som sterkt taler mot at de kan stamme fra samme kilde. Viktigere er at de opprinnelige prøvene fra Torgersens sko ikke med sikkerhet kunne bestemmes som avføring. Først en måned senere da politiet på ny sendte skoene til undersøkelse var resultatet entydig! Prof Eskeland, som nå leder bestrebelsene på å få saken gjenopptatt, mener dokumentasjonen indikerer at avføring ble påført skoene i ettertid.

Det tekniske bevis som vakte mest oppsikt var tannbittbeviset: Som nevnt var offeret bitt i det ene brystet. Man tok tannprøver av Torgersen for å sammenligne med bittmerkene. Det rystende er at en rekke norske "eksperter" opp gjennom årene har påstått at bittene sannsynligvis stammer fra Torgersen. Disse er tannlege Ferdinand Strøm, prof Jens Wærhaug, prof Gisle Bang og prof Tore Solheim. La oss for all del henge dem ut! De kan ikke ha vært i god tro og er medskyldige i at en uskyldig mann har måttet sone livsvarig fengsel og brennemerking for livet for en grufull ugjerning. De er systemets menn og produserte sikkert sine rapporter på bestilling med foreskreven konklusjon. Prof Brandtzæg ved Rikshospitalet sier i dag rett ut at dersom de sakkyndige hadde prøvd å beskrive sine metoder i et fagtidsskrift, ville de blitt avvist som uvitenskapelige. En av USAs fremste eksperter, prof David Sinn, utelukker at bittene kan stamme fra Torgersen. Han får støtte fra 4 andre eksperter i USA.

Det finnes også sterke bevis for Torgersens uskyld: Det var ikke spor av blod fra offeret på Torgersens dress, heller ikke av støv eller skitt fra kjelleren hvor morderen dumpet liket. Og heller ikke av hår eller tekstilfibre fra offeret. Hans fingeravtrykk mangler fullstendig på åstedet. Tekstilfibrene under neglene på offeret kom ikke fra Torgersen. Noen prøvde å sette fyr på åstedet for å dekke over forbrytelsen; det skjedde en halvtime etter at Torgersen var arrestert! Han hadde et ganske sterkt alibi, men det så man dengang bort fra. Derimot ble aktoratets to hovedvitner trodd. Idag vet vi at de ikke snakket sant.

I 1975 fikk Torgersen brev fra politiet som sier at bevismidlene fra 1958 var i sikker forvaring på politikammeret. I dag sier politiet at dressen, skoene og en frakk er destruert. Heller ikke blodrester fra offeret er tatt vare på. Altså er det umulig å foreta nye undersøkelser og DNA-analysere materialet. Torgersen sier politiet har ødelagt det for å hindre gjenopptagelse.

Advokat Sven Getz kastet frem en ny påstand i Dagbladet 2. mars 1972. Kriminalsjef Lars L'Abee-Lund var på åstedet mordnatten og fant en viktig bevisgjenstand. I et referat står det at han på kriminal-laboratoriet stakk den i lomma. Han kom aldri tilbake med den. Den kunne avsløre med sikkerhet hvem morderen var. Det ble reist tiltale mot Getz, men han ble syk og døde etter årsskiftet 1972-73. Referatet må ligge i politiets arkiver. Der skal også den omtalte bevisgjenstand befinne seg. Torgersen sonet livsvarig fengsel for en annen person som politiet dekker. Hva slags person kan det være? Hvem nyter de mektiges beskyttelse?

Torgersen-saken ble med årene mer og mer av en belastning for systemet. Den ble ikke glemt, takket være at Bjørneboe og andre engasjerte seg så sterkt. Torgersen selv ga aldri opp. Tidlig på 1970-tallet en gang besluttet den skjulte edderkopp som spinner nettet vi alle er fanget i at saken måtte avsluttes med makt. Ut i fra begivenhetene som fulgte kan vi tydelig lese planen bak. Man skulle provosere frem en situasjon hvor Torgersen med skinn av berettigelse kunne likvideres. To eldre politimenn begynte å ledsage ham som forekom meget vennlige. De spaserte sammen og konverserte hyggelig. Torgersen forteller: "Plutselig var jeg uten jern... Under disse spaserturene pleide porten til Grubbegata å stå åpen." Senere fikk han vite at de to politimennene var drevne pistolskyttere, faktisk to av landets skarpeste. I 1973 ga Oslos politimester Gjerde en strengt hemmelig ordre om at Torgersen skulle uskadeliggjøres hvis han prøvde å rømme. Påskuddet var å beskytte statsadvokat Dorenfeldt. Men Torgersen gjorde aldri bruk av sjansen til å rømme. Da tok skarpskytternes vennlighet slutt, og han ble på ny lagt i jern.

Kampen for å få saken gjenopptatt har fortsatt frem til denne dag (2008). Siste nytt kan man lese på dens hjemmeside: Torgersensaken. Det siste som er skjedd er at forskere innen medisin og naturvitenskap har skrevet brev til justisministeren, datert 9. juni 2008. Det er nå undertegnet av 278 professorer og forskere! Snøballen ruller videre og blir større og større. Men i systemet sitter en dulgt liten krets av maktmennesker som en edderkopp i sitt spinn og kan av hensyn til sin prestisje, makt og politiske agenda ikke innrømme feil, langt mindre vedgå skyld. Spenningen stiger for hvert år som går mens justismordet blir klarere og det går opp for flere og flere at vi slett ikke har noe rettsvesen her i landet, men at det styres despotisk av en gangster-organisasjon. For Torgersensaken handler om langt mer enn mannen Fredrik Fasting Torgersen. Den har rippet opp i systemet og blottlagt dets sanne natur som ingen annen sak. Kan den føre til statskrise? Den kan i alle fall bidra til å utløse allmen mistillit til regimet vi lider og forgår under. 20 års direkte kamp mot rasemordpolitikken har ikke gitt resultater. Kanskje må vi finne nye angrepsmåter for å styrte den onde makt som gjemt i bakgrunnen driver nedbrytningen.

Christian Vennerød skrev en god artikkel om Torgersen-saken i 2005. Men når han til slutt skal trekke lærdom av saken går han i gulvet med et brak. "Frihet, likhet, brorskap"!! Dette er som kjent frimurernes slagord fra revolusjonen i Frankrike anno 1789. Vi har fulgt Rudstrøm og vært omhyggelige med å påvise frimureriets sentrale rolle i dette justismord. Er løsningen på virkningen mer av årsaken? Ved å rope dette slagord og kakle om "menneskerettigheter" slik systemets menn gjør oppnår vi bare å befeste det jødisk-frimurerske diktatur slik vi kjenner det. Vi lever i løgnens og demagogenes tidsalder. Jo styggere virkeligheten der ute i samfunnet blir desto sterkere parfymerer man stanken med en flom av vakre floskler og lykkebudskap. Murerne som står bak slagordene er må vite materialister og tror ikke på ideer eller idealer. For dem er ord maktmidler, verktøy for å manipulere mennesker, bemektige seg dem og fjernstyre dem. Følgen av kampen for "Frihet, likhet, brorskap" er at vi hverken har frihet, likhet, eller brorskap. Vi lever i et murersamfunn uten sannhet eller rett. Men vi holdes på plass av en spekulativ bruk av ord som forfører. De har ingen mening, bare følger - så lenge de ennå har makt over sinnene. De følgene er at en viss krets av mennesker oppnår mer og mer makt i verden, mens vi andre drives mot en avgrunn. I ly av hurraord som "menneskerettigheter" begås krigsforbrytelser mot Tyskland, Jugoslavia, Irak, Afghanistan hvor mennesker myrdes i tusenvis eller millionvis, kulturverdier ødelegges og naturen forurenses. Eller offeret er en alenestående mann som Torgersen.

Demagogi er massesamfunnets hersketeknikk. Den rette lærdom av fallet Torgersen må være hvor stor avstanden er mellom glansbildet av "demokrati og rettsstat" og virkeligheten. Og en ting til: At vi ikke kan gjøre oss håp om rettferd før vi har rettskafne menn som statsmenn og dommere. Ingen lover eller prosedyrer kan oppveie statsforbryternes skadeverk. Hadde man ikke annet å utsette på systemet enn dette ene justismord ville man vært fristet til å (bort)forklare det som et isolert tilfelle av menneskelig skrøpelighet. Men vi skal følge Rudstrøm og nøste opp hele jævelskapen. Det er ikke lettsindig omgang med ord når vi kaller Norge en forbryterstat.

Erlend