Forbryterstaten Norge

Erik Rudstrøms bok om "frimureriet og den skjulte maktelite"

del 1

Første utgave av denne boken (i to bind) utkom i 2003, siste i 2005. Det er en meget verdifull bok hvor mange opplysninger om hva som egentlig foregår i politikk og "rettsvesen" er samlet. Den mest verdifulle del av boken er utvilsomt den som ligger Rudstrøms personlige erfaring nærmest: politiske, industrielle og rettslige forhold i etterkrigstidens Norge. Han er på sporet av det som virkelig betyr noe, den skjulte politikk og historie, den hemmelige maktutøvelse, de sanne sammenhenger. Dette er helt i Solkorsets ånd. Den eneste vei til frihet går tvers gjennom all svada, vanetenkning og demagogi; bare sannheten frigjør. Han nøster opp mange viktige ting; viktigst synes meg innsikten han gir i etterkrigstidens økonomiske politikk i Norge som iverksettelsen av den hemmelige verdensregjerings plan skissert i Sions Vises Protokoller (SVP). At han finner frimureriet å være drivkraften og SVP programmet bak utviklingen utsetter ham for den sedvanlige stigma om konspirasjonsteori og antisemittisme. Det tjener ham til ære at han ikke har veket for å trekke de slutninger hans forskning har ført frem til, uten hensyn til hvordan disse blir mottatt av allmenheten. Sannhetssøken forutsetter ære. Den uærlige streber etter å være de mektige til lags, gjøre seg populær og salgbar. Rudstrøm tar ærens vei, tar tyren ved hornene. Han gjør det som er rett uten hensyn til følgene for ham selv. Han bryr seg ikke om at de mektige utmaler ham som en hysterisk konspirasjonsteoretiker og dommedagsprofet. Det hører til deres maktteknikk. Frimureriet har alltid møtt avsløringer med forsøk på å fremstille forskeren som utilregnelig eller uvederheftig eller drevet av hat og fordommer. Det har omgitt seg med en vollgrav full av karakterdrepende syre slik at angripere ser sin karakter etset i oppløsning i den "virkelighet" allmenheten er programmert med.

Rudstrøm er ikke nasjonalsosialist, men hans oppgjør med frimureriet fører ham frem til noen av de samme innsiktene som NSere vant seg for mange år siden. Han er folkelig, står på folkets side, men er ikke helt fri i ånden. Han ligger under for demonsynet på fascisme og "nazisme" og kommer ikke løs fra det til tross for at han har oppdaget frimureriets ondskap. Jøder og frimurere var det som brygget giften som gjør det umulig for Rudstrøm og folk flest å forholde seg saklig forskende til NS. En mann som har fått øynene opp for hva frimureri egentlig går ut på burde ransake alle politiske og historiske dommer som frimurersk påvirkning har forført oss til. Men så dypt graver ikke Rudstrøm. Han er blitt fiende av frimureriet og holder likevel hardt på gamle fiendebilder som frimurersk løgn avlet. Stundom kommer han selvmotsigelsen så nær at man undres over hvordan han kan unngå å se den. Han er klar over at fascismen og NS forbød frimureriet og at NSere kjempet mot det gjennom mange år, og likevel mistenker han ikke at skrekkhistoriene om NS stammer fra den makt han har påtatt seg å avsløre og som NS' nederlag i annen verdenskrig ga fritt spillerom.

Årsaken til det er at han er fanget av de jødiske ideologiene, særlig av en kullsviertro på demokratiet og liberal lov og orden. For all den ondskap han ruller opp og som frimurermakt voldte finner han ikke annet botemiddel enn bedre demokratisk kontroll, strengere håndhevelse av lovene. Når han finner noe som Stortinget ikke kjente til, ikke hadde godkjent, gjør han et stort nummer av det. Når han finner en lov som er brudt utbryter han i triumf: se her, alt som skal til er at lovene håndheves! Han sitter i sin livsløgns fengsel og aner ikke at den kommer fra fienden han bekjemper og gjør ham avmektig i motstanden. Mutters alene slåss han mot en global organisasjon med millioner av medlemmer i samfunnstoppene og uendelig kapital i ryggen, og det demrer ikke for ham at slik kamp er håpløs. For å kunne kjempe med håp behøver verdens folk egne organisasjoner. Rudstrøm ser vel folkets organisasjon i de demokratiske institusjoner, men Stortinget er ingen organisasjon; et demokratisk parti eller fagforbund er heller ingen organisasjon; de er bare arenaer og medier som virkelige organisasjoner kan arbeide gjennom. Et demokratisert folk har ingen egen organisasjon og ledelse, det er bare en masse av individer. I vårt demokratiske samfunn ser vi tragisk ærlige, idealistiske og dyktige menn som Rudstrøm, som skulle ha vært våre førere slik at de kunne utrette noe på folkets rygg, stå alene og maktesløse som støvfnugg blant støvfnugg. Hvorfor fører ikke Stortinget den kontroll Rudstrøm etterlyser? Hvorfor håndhever ikke domstolene lovene og skiper rett? Hvorfor gjør ikke regjeringen noe for det norske folk? Så lenge vi har hatt demokrati har de ikke gjort det.

Det er et intellektuelt problem mange av oss strir med og ikke finner løsningen på. Rudstrøm har en sterk aversjon mot autoritær makt, oppnevnelse ovenfra, og ser ingen annen løsning enn demokratisk valg nedenfra. Han blir således sittende fast i formsaker. Det som betyr noe er at den rette mann er vår fører; hvordan han blir det er likegyldig. Kanskje kan han bli valgt, slik Hitler ble, kanskje må han ty til vold, slik mange av våre konger måtte. Han må bruke midlene som fører til målet. Oppnevnt ovenfra kan den øverste leder i alle fall ikke bli! Den ubevisste materialisme som Rudstrøm deler med så mange mennesker nå til dags gjør at han ikke forstår annet med myndighet enn makt. For oss NSere er myndighet et sedelig begrep, noe som vokser naturlig frem av en manns karakter i organisk samliv med folkefeller. Det er et sedelighetskrav at makt skal følge myndighet, men ingen nødvendighet. Hvor så ikke skjer har vi diktatur - vilkårlig, uansvarlig makt. Demokrati er den værste form for diktatur fordi det også er et folkebedrag som effektivt beskytter diktaturet mot å styrtes.

Demokrati-tilbedelsen er en hypnotisk tilstand som utelukker enhver ransakende tenkning. Demokratiet blir aldri diskutert, det blir bare forutsatt som det eneste riktige akkurat slik det er i dag. Et opplagt spørsmål som aldri stilles er hvorfor det er så lite av det. Ta Rudstrøm, som bekjenner seg til valg nedenfra, hvorfor krever han ikke mer av det? Vi får bare lov til å velge mellom noen få partier og noen få toppkandidater; valgfriheten er meget beskjeden, det meste i demokratiet slik vi kjenner det skjer ved oppnevnelse, som Rudstrøm finner så forkastelig. Vi skulle kunne velge stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og dommere direkte blant alle landets voksne borgere. Vi skulle kunne gå videre og ha folkeavstemning om hver eneste lille sak som kommer opp til behandling. Teknisk sett er det lekende lett å gjennomføre nå i data- og nettalderen. For å stemme er det bare å logge inn med koder akkurat som når du leverer selvangivelsen til skatteetaten: du søker på navn eller personnummer og klikker på den rette. Ferdig! Like lett kan du stemme i sak: Hvor skal hovedflyplassen ligge? Hurum eller Gardermoen. Vannlinje eller fjellinje? Innvandring eller ikke? Norge ut av EØS? Ja eller nei. Hvor høy skal renten være? Her kan du fritt taste inn et positivt heltall (0 medregnet). Renten blir gjennomsnittet av alle tall som stemmeberettigede har foreslått. Hvis valg nedenfra betyr frihet og folkestyre så må dette være drømmen. Faktisk foretrekker vi dette fremfor det system vi har nå.

Vi skulle kunne utvide den mengde av spørsmål i samfunnet som avgjøres ved folkeavstemning. Hvem skal være sjefredaktør i den og den avisen? Hvem skal være konsernsjef i Statoil? Hvilke programmer skal sendes på de ulike fjernsynskanalene? Hvem skal ha hvilken stilling til hvilken lønn? Vi kunne avskaffe dommere og dømme alle tiltalte direkte ved folkeavstemning. Bare fantasien setter grenser. Vi kunne vel nesten gjøre statsmenn overflødige.

Den som tror på demokratiet kan vanskelig innrømme at det kan oppstå en skjult maktelite i systemet. Hvordan er det mulig? Vi velger våre representanter, de velger sine, og vi kan når som helst vrake dem vi ikke er fornøyd med. Rudstrøm påpeker at det sitter embedsmenn i systemet som ikke er valgt. Ja, men da velger vi stortingsrepresentanter som vedtar nye lover om at alle skal velges. Det er som fot i hose, ikke sant? Hvis velgerne hadde vært frie i ånden kunne dette nok ha virket tålelig bra. Det ville i alle fall ha knekket den skjulte maktelite, og det er det viktigste. Men det er ikke slik demokratiet fungerer. Folk stemmer som de er programmert til å stemme, de eier ikke sine egne tanker.

Rudstrøm kom til bevissthet om frimureriets skadelige innflytelse en gang for mange år siden da han havnet i en arvetvist. Han oppdaget at mange av aktørene i "rettsvesenet" er frimurere og at de hjelper hverandre og fremmer frimureriets mål i strid med all lov og rett og med alle skitne metoder. Selv hans egen advokat var frimurer og hun samarbeidet med hans motstander! Vi kan av egen erfaring bekrefte den tilstand av rettsløshet som råder i norske domstoler. Rudstrøm fant at advokater og dommere gjorde seg skyld i brudd på en rekke straffelover og han anmeldte dem. Anmeldelsene ble henlagt uten etterforskning. Han klaget. Klagene ble avvist uten begrunnelse. Han gikk videre, opp i departementene, til riksadvokaten, Stortinget, Høyesterett, Strasbourg - man må nesten le av det hele. Hva tror du kom ut av det? Han ble blankt avvist på alle hold uten merkbar saksbehandling eller forføyning. Overrasket? Han kjempet heltemodig for sin rett i den skjulte maktelites forbrytervesen hvor det ikke finnes noen rett.

Dette ga støtet til forskning. Hvor går grensene for frimurerordenens makt? Hva er dens politiske vilje og program? Hvordan har den gjort seg gjeldende i norsk politikk og norske domstoler? Hvordan har den formet historien i verden? Rudstrøm tar i to bind opp mange av de viktigste sakene fra etterkrigstiden. Han er ikke like grundig i alt. Hans sterkeste side er klart norske forhold som han selv har vært borti. På grunn av sin liberale holdning er han ikke i stand til å se noe vesentlig galt ved frimurerdommen, frimureriets tankegods; flere steder må han prøve å forklare "brødres" åpenbart kriminelle virksomhet med at de er falske frimurere som misbruker ordenen. Dette skjemmer ikke opprullingen av frimureriets gjerninger så langt aktørene står oppført i matrikler publisert for "de profane", altså allmenheten. Men vi må gå ut fra at disse er sensurert og at nøkkelpersonene ikke står der. De er kanskje ikke formelt opptatt i en loge i det hele tatt. Vi vet at det finnes personer i de høyeste gradene som aldri setter sine bein i en loge. Det er fordi logen er et verksted hvor de råe steinene skal hugges til perfekte kuber. Er man allerede en "perfekt kube", altså gjennomsyret og besatt av murerånden, har man ikke noe der å gjøre. Da blir man brukt som politisk agent for å fremme frimureriets hemmelige mål. De kunstige jødenes makt lar seg derfor ikke måle ved matrikler; man må kartlegge frimurerdommens utbredelse. Det kan ikke Rudstrøm gjøre, for han er selv påvirket av den. Hans utredning er hemmet av denne brist, men han synes å ane at makten strekker seg lengre enn matriklene tilsier.

Rudstrøms hovedinnvending mot de symbolske murere er at medlemskapet i ordenen pålegger dem blind lydighet mot dens øvrighet i alle saker, ikke bare i saker som alene angår frimureriet. Den som går inn i logen og avlegger eden sviker med det alt og alle han skylder troskap, det egne folk og fedrelandet. Dette er desto alvorligere ettersom mange av de rikeste og mektigste menn i verden er med. Rudstrøm har skjønt at de symbolsk omskårnes politiske mål og midler er sataniske som trukket opp i SVP. "Brødrenes" kriminelle gjerninger er altså forståelige.

Har Arbeiderpartiet (Ap) og Landsorganisasjonen (LO) i etterkrigstiden vært logens politiske fronter? Rudstrøm peker på et nært samarbeid dem i mellom. Han greier å dokumentere en avtale fra 1935 mellom Nygårdsvold og andre Ap-topper på den ene siden og en hemmelig maktgruppe på den andre hvor frimurere deltok. Hele generalstaben var dengang medlemmer av ordenen. Under krigen korresponderte den såkalte "hjemmefrontledelsen" med den flyktede Nygårdsvold-regjering i London og krevde en autoritær styreform i norske kommuner etter krigen. Denne gruppe, som mange hjemmefrontmenn ennå i 1945 ikke visste eksisterte, var frimurersk og besto formodentlig alt før krigen. Dens rollespill som hjemmefrontledelse var en slu manøver for å komme i posisjon til å tilrive seg makten etter Tysklands forutsette nederlag. Den forberedte et murerdiktatur etter krigen, vel i form av kommunisme tilsluttet Sovjetsamveldet. Rømlingene i London ga etter for gruppens krav. At vi ikke fikk kommunisme i landet i 1945 skyldes energisk innsats fra andre krefter her hjemme. I maidagene var dette ennå Wehrmacht og Nasjonal Samlings menn. Da de var satt ut av spill overtok andre ansvaret for å motstå de fedrelandsløse kunstige jødenes maktbrunst. Rudstrøm trekker frem menn som Nils Trædal og Gabriel Moseid (Bondepartiet), Edmund Haug og Olav Versto.

Det forbauser ikke oss at Ap og LO har et forhold til logen. Sosialdemokratiet ble unnfanget blant jøder og i logen og bemektiget seg med sin marxistiske holdning tidlig arbeiderbevegelsen. Ingen av dets opphavsmenn var arbeidere. De sosialdemokratiske "arbeiderpartiene" er ikke arbeiderpartier i vanlig forstand; man mener det symbolske arbeid som hemmelig planlegges i logene og bare kan forstås i sammenheng med frimureriet. De ekte gojim-arbeiderne som slåss for disse partiene er nyttige idioter. Ap har iverksatt mye av frimureriets politiske plan som nedfelt i SVP, og SVP er retningslinjene for det videre arbeid. Rudstrøm følger inngående noen av utviklingslinjene i norsk etterkrigspolitikk og påviser dette. Temaene er økonomisk erobring av vårt land og nedbygging av rettsstaten. Han er særlig opptatt av inflasjons- og spekulasjonsøkonomien som skjøt fart fra begynnelsen av 1970-tallet med nyliberalismens oppkomst. Inflasjonspolitikken ble innledet straks etter krigen, men den ble holdt i tømme frem til da. Med denne politikk og fri flyt av kapital fra utlandet føres velstanden ut av landet og fattigdommen vinner innpass. Dette er helt i tråd med SVP's anvisninger. Rudstrøm sporer SVP-politikken på det økonomiske område tilbake til vedtaket om omsetningsavgiften av 1935, sannsynligvis det første betydningsfulle samarbeidsprosjekt mellom frimureriet og Ap som kan påvises. I 1970 ble den erstattet av merverdiavgiften (momsen) som ble lagt høyere. SVP foreleser om momsen den 20. dag.

Etter krigen skulle overgangsregjering dannes i påvente av nytt Stortingsvalg. Paal Berg var et hett navn, men han trakk seg fordi motstanderne truet med å avsløre at han sommeren 1940 hadde foreslått separatfred med Tyskland og kongens avsettelse. I stedet dannet Einar Gerhardsen "samlingsregjering". Den mest fremtredende frimurer her var (etter matriklene å dømme) Conrad Bonnevie-Svendsen som hadde IX grad i St Johanneslogen "St Olaus til den hvite Leopard". I 1946 ble han utnevnt til ridder og kommandør av det Røde Kors og hedret med XI grad. Han har fungert som ordenens Høye Prelat. Sjefen for Milorg, Jens Chr Hauge, ble ansatt som regjeringens sekretær. Han skulle bli en av etterkrigstidens mest sentrale skikkelser, og hans navn dukker opp gang på gang i alle politiske sammenhenger. Det er i dag sterkt mistenkt at han var kommunist og dobbeltagent for Sovjet-Judea, selv om offentligheten mangler harde bevis.

Vi NSere interesserer oss naturligvis sterkt for det som foregikk i kulissene innfor likvideringen av Vidkun Quisling. Aldri har en sak av så alvorlig karakter og så stort omfang blitt behandlet så hurtig som denne. De som dømte Quisling må alle anses for inhabile. Så godt som alle dommere i landet var på denne tid oppnevnt av "samlingsregjeringen" som igjen var oppnevnt av "kretsen". Denne frimurergruppe må ha blitt oppnevnt av logens øvrighet etter anvisninger fra frimureriets hemmelige overstatlige ledelse. Prosessen fant sted i den gamle loge i Oslo. Rudstrøm, som ikke kan fri seg fra sin livsløgn om at det var jøssinger og demokrater som var gode nasjonalsinnede nordmenn, sier i denne anledning: Sett på denne bakgrunn er det forbausende hvor liten avskrekkende effekt dødsdommen over Quisling har på de av dagens politikere som åpenlyst arbeider for å eliminere Norge som nasjonalstat og overføre våre fellesverdier til utenlandske krefter. Livsløgnen gjør blind. Datidens politikere, de som dømte Quisling, arbeidet for det like mye som dagens. Det var som ledd i dette arbeid at han ble dømt og drept. Som hevn for at han motsatte seg det. Jeg minner om den såkalte Quisling-saken av 1932 hvor han fra Stortingets talerstol førte bevis for landsforrædersk virksomhet. Politikernes fiendtlige mottagelse av denne innsats vekket ham og fikk ham til å henvende seg direkte til det norske folk med oppfordring til Nasjonal Samling. Anklagen mot vår landsfader og folkefører Quisling om landssvik er særlig absurd fordi den kommer fra frimurere og kommunister som ikke har noe fedreland og har valgt seg Judea eller verdensrepublikken i dets sted, som fordømmer all nasjonalisme som en sosial konstruksjon for å holde arbeiderklassen nede.

Ap stormet alle stillinger og besatte dem med egne folk, i departementene, styrene og direktoratene. Werna Gerhardsen satt i 250 styrer og utvalg. De ansatte byråkrater satt i sine stillinger til de ble pensjonert. Fullmaktslovene som Stortinget under Ap vedtok kunne tolkes med en viss frihet og ga embedsmennene politisk makt. Embedet som stormester i den "norske" frimurerorden gikk over til generalmajor Jacob Hvinden Haug den 13. juni 1946. Ap's ledere ga frimureriet fritt spillerom. De invaderte rettsvesen og påtalemyndighet. Høyesterettsdommere i 1947 var: Anton Cathinco Stub Holmboe, som var frimurerordenens stormester fra 1962 til 69; Terje Wold, som hadde I grad i St Johannes-logen "St Olav til det gjenreiste tempel" og var høyesterettsjustitiarius fra 1959 til 69; Carl Kruse-Jensen, ordenens tilsynsmester, representant for Supreme Council 33. degree southern jurisdiction i USA, og representant for grand lodge of Canada.

Etter krigen etablerte Jens Chr Hauge et nettverk for etterretning på siden av og uavhengig av den regulære norske e-tjenesten. Dette skjedde angivelig på oppfordring fra blant andre amerikanerne som ikke stolte på e-tjenesten. Nettverket ble kalt "alfa" og hvilte i likhet med "fjerde tjenester" i andre land på CIA. Alfa var i praksis en forlengelse av deler av hjemmefronten og dens etterretningstjeneste XU. Den infiltrerte e-tjenesten og det underlagte "stay-behind" og overtok styringen. Den skjulte maktelites strategi var offentlig å late som Norge satte en rekke begrensninger i base- og atompolitikken og annet, men hemmelig å spille fullt ut på lag med "våre allierte" (herrene de hadde underkastet seg). Store deler av næringslivet og dermed Høyre var aktive deltagere. Målene ble etterhvert utvidet til å sikre solid ledelse i Ap og LO. Deretter motarbeide småradikalere og EU-motstandere og etter hvert borgerlige partier og politikere for å holde Ap ved regjeringsmakten så mye som mulig, blant annet gjennom diskrediteringskampanjer. Dette nettverk sto trolig bak kampanjene mot Jan P Syse, Kaare Kristiansen, Per Borten og Finn Gustavsen. Det brukes heftig til å kjøre ned ledende næringslivspersoner som ikke samarbeider. Vi er ikke i tvil om at Tandberg-saken, Glamox-saken, John Fredriksen-saken og andre lignende saker har sin sammenheng. Virkemidler i kampanjer mot enkeltpersoner og bedrifter er telefon- og romavlytting, provokasjon, terrorisering, ryktespredning, kriminalisering og ren vold.

På grunn av personlige holdninger og historisk bakgrunn har alfa også medvirket til eller selv utført tjenester for Mossad og Israel som ikke bare var i strid med norsk politikk og lov, men også i strid med våre NATO-alliertes interesser. Nettverket griper inn i statsadministrasjon, politi, justisvesen, og domstoler, i tillegg til de hemmelige tjenester. Dette gjør det mulig å bruke alle disse apparatene mot uskyldige mennesker samtidig som de skyldige beskytter seg selv. Da Lund-kommisjonen ble nedsatt i 1994 for å granske de hemmelige tjenester, forsøkte disse å undergrave troverdigheten av dens rapport ved å stemple kommisjonens medlem Berge Furre som STASI-agent. Dette nådde offentligheten og vakte skandale. Det er den såkalte Furre-saken. Hver gang noe slikt skjer er det POT, nå omdøpt til PST, som tar støyten og dekker den hemmeligere og ulovlige del av de hemmelige tjenester: alfa. Disse slu renkene, som folk flest ikke begrep, førte til det ventede resultat at kommisjonen ikke grov seg dypt nok ned i stoffet, og med Stortingets medvirkning (innskrenket mandat) forsømte den viktigste del av oppgaven: finne ut hvem de hemmelige tjenester egentlig tjente og hvorledes og med hvilke agenter. Det vi alle i 1994 tørstet etter å få vite var hva det falne Sovjet hadde holdt på med i Norge og hvilke kjente og ukjente størrelser i Norge som var dets verktøy og brikker. Furre-saken avskrekket, og sikkert med listig overlegg, fra videre granskning i denne retning. Opprullingen vi ventet på kom aldri, og vi kan i det se en bekreftelse på at makthaverne i Norge i etterkrigstiden forble hva de opprinnelig var: kommunister og agenter for frimureriet, Sovjet-Judea og jødefinansen. Ap og den skjulte maktelite i Norge ble sittende slik kommunistene i Øst-Europa ble sittende, bare under en ny ham.

Alfa og "kretsen" står sannsynligvis bak politiske mord, også etter krigen. Mennene nevnt foran som stilte seg i veien for et statskupp og murerdiktatur i 1945 ble truet på livet. I et brev fra hjemmefrontledelsen til London-regjeringen står det "la rette vedkommende få ordre om å likvidere Haug snarest mulig" om Emanuel Haug. Det forteller at hjemmefrontledelsen, London-regjeringen eller grupper i frimureriets nærhet i fellesskap hadde folk til disposisjon som på oppdrag påtok seg å drepe politiske motstandere. I dette tilfelle sto Sam Knutzen bak. I 1939 hadde han I grad i St Johannes-logen "St Olaus til den hvite leopard". Han var logebroder av Bonnevie-Svendsen og begge satt i hjemmefrontledelsen. I 1948 ble Bondepartiets formann, Nils Trædal, funnet sterkt skadet utenfor sitt bosted i Holtegaten 30 i Oslo. Han døde på sykehuset. Omstendighetene var høyst mistenkelige, men ble aldri ordentlig etterforsket; taushetens slør senket seg over "ulykken". Trædal var altså en av dem som fikk stoppet statskuppet i 1945. Han var også en av få som kjente innholdet i avtalen mellom Ap og frimureriet av 1935. Han skulle tale om disse ting på Stortinget dagen derpå.

I steden førte Gabriel Moseid ordet for Bondepartiet på Stortinget i oktober 1948: Hverken jeg eller andre kan legge frem bevis for følgene av et statskupp som ble avverget. Men at kretsen hadde til hensikt med dertil skikkede midler og menn å overta makten ved frigjøringen uten Storting og konstitusjonell regjering, det har den selv sagt så mange ganger og såpass tydelig at derom kan det neppe være tvil. Og det er dette åpenbare brudd på Grunnloven og våre konstitusjonelle prinsipper som er sakens kjerne... Det er intet som tyder på at kretsen hadde oppgitt det planlagte statskupp i dagene om 8. mai 1945. Og når det ble avverget var det ikke kretsens fortjeneste men folkets og de menns som i tide fikk vakt det til forståelse av farene og til vern om Grunnloven og de konstitusjonelle myndigheter.

6. august 1945 ble en kommisjon oppnevnt som skulle granske "Stortingets, regjeringens, høyesteretts, administrasjonsrådets, og sivile og militære myndigheters forhold før og etter 9. april 1940." Arnold Holmboe var medlem; han hadde VIII grad i loge nr 13, Trondheims provinsialloge. Kommisjonen innstilte på at general Hvinden Haug skulle tiltales. Han lot hensynet til oberst Meinich og sine 200 offiserskolleger gå foran fedrelandet. Haug ble støttet av grupper som kritiserte det militære rettsoppgjør. Saken ble stoppet. Haug gikk fri. I 1946 ble han stormester for Den Norske Frimurerorden. Han rekonstruerte ordenen. Tidligere medlemmer av "motstandsbevegelsen" søkte frimureriet. De kom med årene til å innta de høyeste grader.

Som nevnt stormet frimurerne politi, rettsvesen og påtalemyndighet etter krigen med Ap's velsignelse og overtok mange av nøkkelstillingene. Dette hadde en sørgelig virkning på rettssikkerheten i landet. Det var Rudstrøms personlige erfaring med dette som vekket ham til kamp mot bandittene. Enhver vanlig nordmann som prøver å kreve sin rett gjennom dagens domstoler vil høste samme erfaring. Det finnes ingen rett der, det er organisert kriminalitet. Det gjelder de vanlige domstolene såvel som særdomstolene, slike som forliksrådet og forbrukertvistutvalget. Mange nordmenn har erfart hvordan forretning, inkassobyrå, forliksråd og namsmann danner et kriminelt system for å plyndre ærlige og sakesløse mennesker. Faktisk finnes det selskaper som er opprettet med det til forretningsidee å produsere inkassosaker i forholdet til kundene. Noen av dem opprettes av inkassobyråene selv, andre har nettverk inn i inkassobyråene og forliksrådene som gjør det mulig for dem å tiltvinge seg kundenes midler, altså røve dem. I forliksrådet får den vanlige kunde aldri medhold uansett hvor rett han har, uansett hvor grunnløst kravet mot ham er. Opprinnelig er det grunnløse kravet kanskje bare på 50 kr i håp om at kunden skal nekte å betale. Da settes inkassosaken i gang og når den er kommet så langt som til namsmannen er kravet vokst til 10 000 eller 20 000 kr. I inkassobyråene og finansselskapene sitter frimurerne tykt. Den største gangsteren i inkassobransjen jeg vet om er det multinasjonale Lindorff.

Alvorligere for den enkelte er likevel straffesaker som reises mot uskyldige hvor politi, påtalemyndighet og domstol selv vet at du er uskyldig men er ute etter å ta deg. Det kan være fordi de har noe mot deg (feks politisk motstander), eller fordi du er blitt plukket ut til syndebukk for en annens ugjerninger som den skjulte maktelite ønsker å beskytte. Den som bestemmer om det skal reises tiltale er politiavdelingssjefen. På begynnelsen av 1970-tallet tok murerne et sprang fremover i makt og politisk agenda på alle områder. Nyliberalismen, multikulturalismen og globalismen begynte. Det var vel en følge av kulturrevolusjonen i 1968, eller denne var en følbar virkning av samme agenda. I alle fall tok murernes andel av viktige stillinger et byks fremover. I hele landet var kun 4 politiavdelingssjefer frimurere i 1972, i 1984 var tallet kommet opp i 27. Jeg mener selvfølgelig ikke å si at rettsløsheten i landet begynte rundt 1970; den begynte straks etter krigen med det såkalte "rettsoppgjøret".

Et berømt offer for justismordene som begynte å florere er Per Liland. Julaften 1969 ble to øksedrap oppdaget i Fredrikstad. De to drepte og Liland var svirebrødre og tilhørte et samfunnssjikt av personer med rusproblemer og tvilsom vandel. Liland hadde mye samkvem med de drepte og ble arrestert kort tid etter at mordene ble oppdaget. På åstedet ble det funnet mange fingeravtrykk som tilhørte Liland. Å mistenke omgangsvennen Liland var for så vidt ikke helt utenkelig, men Liland hadde alibi for tidsrommet da mordene mest sannsynlig var begått: han satt nemlig i fyllearresten et døgn før julaften. Å fastslå dødstidspunkt og årsak er en medisinsk oppgave som følger med obduksjon foretatt av presumptivt kompetente fagfolk. Men det er ingen garanti for at relevante usikkerhetsmomenter blir faglig og forsvarlig kartlagt og administrert. Værre er at de kriminelle frimurerske nettverkene i Norge har sine egne fagfolk (leger, psykiatere ++) som gjerne trer inn som sakkyndige i straffesaker og produserer rapportene påtalemyndigheten trenger. De adlyder blindt sine loge-overordnedes befalinger slik de under fryktelige trusler har sverget å gjøre.

For å minske faren for at uskikkede, uansvarlige eller ondsinnede sakkyndige med falske vitnemål får avgjørende innflytelse i en straffesak skal alle rettsmedisinske erklæringer godkjennes av den rettsmedisinske kommisjon. Det skjedde hverken i Liland-saken eller Torgersen-saken (se nedenfor). Faktisk ytte de sakkyndige i Liland-saken ikke engang en skriftlig redegjørelse, deres erklæring var muntlig og det fremgikk ikke at de to var uenige om dødstidspunktet. De erklærte 22. desember for drapsdagen, da Liland ikke hadde alibi. Dette var faktisk det eneste saklige grunnlag for å dømme ham! Vitner som bedyret at de så de døde i live etter 22. desember ble oversett. Påtalemyndigheten satt inne med et avgjørende bevis for Lilands uskyld, men unnlot å legge det frem i retten! Det var en matrekvisisjon i en av de dødes lommer utstedt av Fredrikstad sosialkontor, som var datert 23. desember. Et annet bevis for at dateringen av dødsfallene måtte være gal var at det 22. desember var fest på åstedet, hvor disse alkoholikerne må ha drukket tett. Men en av de døde var edru på dødstidspunktet, viste blodprøvene.

Til tross for dette ble begjæringen om gjenopptagelse avslått. Liland måtte sone hele straffen på 13,5 års fengsel og 10 års sikring! Først da sikringen utløp i 1993 ble ny begjæring behandlet og tatt til følge i 1994. Påtalemyndigheten påkjærte avgjørelsen, men den ble opprettholdt av Høyesterett. Ny sak ble nå reist, men påtalemyndigheten la ned påstand om full frifinnelse!! Det ble også dommen, uten saksbehandling. Påtalemyndighetens adferd beviser at den utmerket godt visste at Liland var uskyldig, men likevel prøvde den først å hindre gjenopptagelse! Da dette mislyktes sørget den for at saken ikke ble belyst og statsforbryterne ikke avslørt i en ny rettssak ved å kaste kortene. Det er forbryterstaten Norge.

Privatetterforskeren Tore Sandberg, som hadde bidratt vesentlig til å få saken gjenopptatt, anmeldte nå syv aktører i "rettsvesenet" til riksadvokaten. De ble alle henlagt. Samme Sandberg tok nå til orde for granskning av saken, og etter tilslutning fra mange hold vedtok Stortinget å nedsette et granskningsutvalg. Rapporten fra dette var som ventet hvitvasking; feilene ble bortforklart som svikt i systemene uten personlig skyld. Utvalget fant ikke grunnlag for kritikk mot riksadvokatens henleggelse.

Så langt det offentlige bilde av saken. La oss nå bevege oss inn bak kulissene til det hemmelige Norge. Medlemmer av den lokale frimurerloge i Fredrikstad spilte viktige roller i saken. Hvorfor hatet de Per Liland? Hvem var Per Liland? Det er bekreftet at han var et NS-barn, og Fritz Moen (et annet offer for justismord som Rudstrøm ikke tar opp) et tyskerbarn. Mot slike skydde man ingen ondskap etter krigen. Dessuten var den skyldige i øksedrapene i Fredrikstad trolig en viss mann som de skjulte brødre ønsket å beskytte. Han ble kalt Stepper'n. Han var en seriemorder som politiet aldri gjorde noe med, tross vitner. Han var knyttet til den "rette side", til etterretningsapparatet som ble til etter krigen. Han var tyster og hadde samarbeidet med politiet helt siden 1950-tallet. Det er også mulig at han tilhørte "stay-behind" (se nedenfor), "kretsens" hemmelige private hær, hvor de drev kamptrening og lærte å slå ned og drepe hurtig og effektivt. Tormod Vik, som var leieboer hos Stepper'n, hadde sett at Stepper'n hadde blodig skjorte morgenen etter mordene. Han fortalte dette til politiet. Han hadde også laget en liste over dem som var druknet eller forsvunnet i forbindelse med Stepper'ns båtturer. Den inneholdt 18 navn. Dette ble selvfølgelig brukt i begjæringen om gjenopptagelse. Politiets svar: "Det kan videre opplyses at Tormod Vik er erklært sinnsyk". Det var blank løgn; ingen lege hadde stilt denne diagnose for Vik og det fantes ikke noe grunnlag for å mene at han var unormal. Men frimurerne og den skjulte maktelite misbruker ofte psykiatrien for å få ubehagelige vitner, forskere og motstandere erklært utilregnelige. Mer om det senere.

Erlend