Freddy Kristoffersens skjebne under Mafiaen i Eiker

Sjelden er vel en mer sympatisk nordmann blitt offer for den organiserte statskriminalitet i Norge. Freddy Kristoffersen var en folkekjær trekkspiller og visesanger. Han virket på 1970- og 80-tallet, men så forsvant han på begynnelsen av 90-tallet. Hva skjedde? Han ble borte fra musikken og offentligheten; få visste hvorfor. Så kom endelig (i 2004?) internettsiden eikermafia.no som forklarte alt sammen. Til slutt boken Mafiaen i Eiker i 2006. Bare en måned etter utgivelsen, den 12. juni 2006, døde Freddy Kristoffersen. Dødsfallet er selvsagt ikke etterforsket. I dag, ni år senere, er nettsidene borte og det er nesten ikke spor igjen av Freddy og Eikermafiaen på nettet. Han synes å være på vei mot å bli glemt. Vi setter ham derfor et varig minnesmerke her.

"En selvopplevd historie" er undertittelen på boken, som ikke skal forsvinne. Så la Freddy fortelle hva han ble offer for, og la oss lytte og lære. Han sammenfatter det slik:

Med hjelp og beskyttelse fra rettsvesenet, svindlet og ranet den kriserammede sparebanken kundene for millioner. I styre og nettverk satt kommunetopper, politi og dommere. Og frimurerne infiltrerte bankledelsen, lensmannskontoret og domstolene. Tilbake sto ofrene, ribbet og rettsløse.

Boken åpner med en hendelse fra 26. februar 2004, kort etter at Freddy er kommet på nett med sin historie. Telefonen ringer og Freddys kone Marit tar den. Hun hører en mekanisk forhåndsinnspilt mannsstemme: "Vi har tilbud på kiste som er 112 cm bred...". Den er altså bred nok til å romme både Freddy og Marit. Det er en ufordekt drapstrusel. Sånt forekommer ikke i Norge, ikke sant?

For oss som kjenner frimureriet er det Freddy har å fortelle ingen overraskelse. Mange andre nordmenn er blitt rammet av lignende statskriminalitet. Les f.eks. forbryterstaten Norge eller sakene Herman Berge forteller om på rettsnorge.com, ikke minst hva han selv ble utsatt for fra statene Norge og Luxembourg sammenrottet, som kappes om å overgå hverandre i korrupsjon og kriminalitet.

Freddys historie er om hvordan maktmennesker i Norge ved hjelp av nettverk med forbindelseslinjer langt inn i rettsapparatet systematisk kan begå grove lovbrudd og rane vanlige folk for forretninger og privat eiendom uten å måtte stå til ansvar for noenting. Han var ikke den eneste i Eiker som ble rammet, men han var den som valgte å gå ut med det i det offentlige rom og varsle landsmenn om hva som foregår. Han våget det fordi han ikke kunne slå seg til ro med slik urett. Han kunne ikke finne seg i å leve i en forbryterstat hvor vanlige mennesker er slaver og fritt vilt under makthaverne. Den som tier samtykker.

Svineriet gikk på helsa løs. Freddy orket ikke å fortsette karriæren som musiker. Trekkspillet ble lagt på hylla. Han var 50 år gammel og ved veis ende. Noen år senere ble han trygdet. Banken ranet ham for alt han eide, inklusive hus og hjem, ødela livet hans, og hadde til overmål den skamløshet å ta utleggstrekk i hans uføretrygd! Vi mangler ord for slikt. Men sånn er Norge i våre dager. Er du stolt? Er det et slikt fedreland du vil at dine barn skal arve?

Da Freddy skrev sin bok hadde han i 14 år kjempet mot en liten gruppe maktmennesker i Eiker, Buskerud, som både lokale media og mange i lokalsamfunnet kalte mafia. De som i likhet med Freddy gikk til søksmål mot banken støtte på en vegg av uvilje i rettsvesenet. Mange tar for gitt at rettferdigheten må seire i domstolene til slutt. Virkeligheten er at den lille mann konsekvent blir overkjørt. De mektige i usynlige nettverk og "brorskaps"-forhold tar seg til rette og bruker loven bare som sminke for maktovergrep.

Banken het den gang Eiker Sparebank. Nå heter den Sparebanken Øst. Banksjef var Trond Tostrup. Han fremstilte seg selv som en personlig kristen for hvem kjærlighetsbudskapet var hovedsaken! Det var under denne kjærlige ledelse, til en årsinntekt på 2 millioner kr, banken plyndret, løy og bedro. Enkeltmennesker og familier i bygda ble knust. Banken konfiskerte forretninger uten at ofrene hadde misligholdt et eneste lån. Med Gud som fasadepynt og rettsvesenet i lomma flådde Tostrup og kumpaner folk for eiendommene deres og kastet familier, unger og 80 år gamle oldinger på gata. Det er sannheten.

Men la oss begynne fra begynnelsen. I 1988 sliter Eiker Sparebank med å holde hodet over vannet. Tre nyoppførte bankbygg har uttømt egenkapitalen og kundekretsen er ikke mye å skryte av. Egenkapitalkravene er blitt umulige å oppfylle og banken befinner seg i et desperat leie. Kanskje ligger det mer lysskye årsaker bak også, hvem vet. Den gamle banksjefen går av med pensjon og man søker fortvilt etter en ny som kan redde banken. Valget faller på Trond Tostrup, som nettopp har vært med om å drive Bergen Bank konkurs.

Under Tostrups ledelse og med tidligere politijurist Ola Ustad som torpedo iverksatte man en handlingsplan for å redde banken. Nettverket og metodene de gjorde bruk av mangler sidestykke i Eiker-bygdenes historie. Det kunne jo ikke lykkes på ærlig vis. Man satte i gang med tvangssalg og konfiskering av lånekunders eiendom, boliger og forretninger. Helt ulovlig, men hva er loven verdt i et lovløst land? Med ulov ødes vårt land.

Med slike mafiametoder fikk man rettet opp bankens økonomi. Men ulven var ennå ikke mett. Grådigheten drev den videre og videre. Mengder av dokumenter forteller om en årelang og grenseløs grådighet hvor man beskyttet av myndighetene fritt kunne røve og trampe ned lov og rett. Eiker Sparebank hadde et tett forhold til lokale myndigheter, hvilket er vanlig i norske bygder, og i dette tilfelle førte til det groveste maktmisbruk. Ordførere, forliksrådsformenn, namsmenn, lensmenn, politi, dommere hadde tilknytning til eller verv i banken. Samme mann hadde ofte en dobbeltrolle som profittens håndlanger og rettens håndhever.

I bankens styre satt Nedre Eikers ordfører, Nils Liahagen. Både han og banksjef Tostrup satt en tid i Nedre Eiker kommunestyre. Ordfører i Øvre Eiker, Erling Ask, satt som utredende varamedlem i bankens forstanderskap. Samtidig var han medlem av Øvre Eiker forliksråd som behandlet saker hvor banken var part. Han ble senere også forliksrådets formann. I bankens styre satt videre tidligere ordfører i Øvre Eiker, Knut Berglia, som dessuten var avdelingssjef i Kripos. Tidligere politijurist, advokat Ola Ustad, var avdelingssjef i banken. Per Foss var både lensmann, namsmann og forliksrådformann i Nedre Eiker, og samtidig medlem av bankens styre, først som neststyreformann og senere som formann. Han var nær kollega av Trygve Morken som var både lensmann og namsmann i Øvre Eiker, og som hadde store lån i banken.

Eiendommer som ble tvangssolgt av banken ble kjøpt til spottpris av namsmenn og betjenter som gjennomførte tvangssalget og hadde verv i banken! Tvangssalgene ble godkjent av namsretten i Øvre Eiker. Namsretten var en del av Eiker, Modum og Sigdal sorenskriverembede hvor Morkens kone, Oddlaug Morken, i mange år hadde en overordnet stilling. Til dette sorenskriverembede ble også Olaf R. Kløvstad knyttet som konstituert herredsrettsdommer da det blåste som værst rundt banken. Som forhenværende politiinspektør var han kollega av Eiker-lensmennene og andre personer med politibakgrunn i banken. Han var frimurerbror av lensmann Per Foss og andre i bankens ledelse. Se oversikten over nettverket her.

Fanget i dette edderkoppspinn kunne ofrene ikke unnslippe. Tragediene utfoldet seg. Brutaliteten i fremferden var ofte hårreisende. Mafiaen hadde full kontroll over alle institusjoner og ofrene kunne sprelle så mye de ville i garnet; det hjalp ikke. Frimureren Per Foss var altså formann i forliksrådet som først behandlet søksmålene mot banken hvor han var styreformann; han var også namsmann og tvangsfullbyrdet dommene hvor banken var part.

Et eksempel på bankens mafiametoder for å redde seg unna tap som ikke har noe med Freddy å gjøre: I 1988 lånte banken ut over 8 millioner kr til eiendomsspekulanten Union Eiendom. Selskapet kjøpte de gamle administrasjonsbygningene på Vestfossen Cellulose for 12,75 millioner kr for å drive asylmottak. Kontrakten med Utlendingsdirektoratet var verd 1,5 millioner kr i året hvilket var mer enn nok til å betjene gjelden. Men banken utnyttet sine forbindelser og krevde alt i 1989 tvangsauksjon på eiendommen. Den overtok selv asylmottaket. Selskapets øvrige kreditorer fikk ingenting; tapet ble skjøvet over på dem. Dermed hadde banken sikret seg asylmottaket for bare 8,5 millioner kr og kunne håve inn en årlig husleie på 1,5 millioner kr. Care A/S, bankens heleide datterselskap, sto som eier av bygningene, hvor bankens egen avdelingssjef Ola Ustad var daglig leder. Som bestyrer ved asylmottaket ansatte han Trond Dag Bommen, som også fikk i oppgave å selge konfiskert løsøre. Den gamle cellulosefabrikken hadde nemlig en enorm lagerhall hvor banken kunne stue inn alt gods den på sin systemiske måte stjal fra folk og forretninger i bygda. Alt sammen var så lukrativt at Care A/S i dag er ett av distriktets ledende eiendomsselskaper. Men i år 2000 skiftet det navn til Sparebanken Øst Eiendom A/S.

På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet eksploderte distriktet i tvangsauksjoner og tvangssalg. Banken utnyttet sitt nettverk til fulle, og alle klager til namsretten om inhabilitet ble avvist av sorenskriver Erik B. Lund. Namsmann Per Foss ble kjent inhabil av namsretten for sin tilknytning til banken, men det fremgår av flere brev at sorenskriveren likevel lot ham forhåndsbehandle tvangsauksjoner for den bank hvor han da satt som styreformann! Inhabilitets-kjennelsen hadde altså knapt noen betydning og var vel lurendreieri for å stoppe protestene fra ofrene og frata dem deres legale grunnlag for innsigelser.

Tvangssalg var ikke bankens eneste røvervei; den tappet også kunders konti for store beløp uten deres samtykke og altså ulovlig. Selv om en bank mener å ha en rettmessig fordring mot en kunde kan den aldri forsyne seg direkte av kundens konti; saken må på vanlig måte gå gjennom rettsapparatet. Det er liksom meningen at Norge skal være en rettsstat og at man ikke skal kunne begå selvtekt. Desværre er det bare en illusjon. Forøvrig var mange av dem som så sine konti tappet uskyldige ofre for bankens kriminelle fremferd. De skyldte ikke banken noenting eller hadde ingen forfalte krav mot seg. Men ved å berøve dem deres penger på konto provoserte banken frem mislighold av lånekontrakter, som den hadde pant for i eiendom slik at den kunne begjære tvangssalg. Den fusket også med pantene: Lån etter obligasjoner og gjeldsbrev ble innfridd uten at pantene ble slettet. Banken gikk til tvangssalg av panteobjektene og overtok dem for en slikk og ingenting til tross for at ofrene hadde tilbakebetalt alt de skyldte.

Flere næringsdrivende ble fratatt sine forretninger uten noensinne å ha misligholdt et lån. Det var nok at deres økonomi en tid var noe stram og at banken egenrådig besluttet at pantsikkerheten ikke lenger var god nok. Da troppet bare bankens folk opp i butikken, uten det lovpålagte 14 dagers rekommanderte varsel, slik at ofrene hverken kunne skaffe seg advokat eller refinansiere i annen bank. De som protesterte ble truet med lensmannen, som selv hadde verv og interesser i banken. Butikkinnehaveren ble ganske enkelt jaget på dør hvoretter bankens folk beslagla varelageret og alt av verdi til en spottpris som de selv fastsatte. Innehaveren fikk ikke en gang være med å kontrollere vareopptellingen. Bankens innleide bøller opptrådte som fullbefarne gangstere og brukte rendyrkede mafiametoder. De dukket gjerne opp sent fredag ettermiddag slik at de kunne ta kassabeholdningen etter ukens salg og slik at helgen hindret eieren i effektive mottrekk. Særlig likte de å komme like innpå Jul for å kunne røve inntektene av Julesalget. På folkemunne ble bandittene kalt "fredagsgjengen".

Naturligvis bredte ryktet seg og nådde også de bankansattes ører. En tidligere tillitsmann i banken forteller at åpen kritikk ble møtt med avskjedigelse, og det var velkjent blant de ansatte. Han satt på 90-tallet i bankens forstanderskap og mistet selv sitt verv da han under et møte stilte kritiske spørsmål. Andre, som engstet seg for sine levebrød, valgte å holde kjeft. Men det var også dem som så banksjef Tostrup som en helt med æren for å ha reddet banken og arbeidsplassene, og som lukket øynene for det skitne spillet.

Med virkning fra 1. januar 1997 fusjonerte Eiker Sparebank med Drammensbanken og slo seg ned på Bragernes torg i Drammen. Den nye banken ble ledet av Tostrup.

Banksjef Trond Tostrup gikk ut i ett par av landets ledende aviser og utmalte Freddy som et "skrekkeksempel", ba ham søke kirkeasyl om han ville bo gratis. Ja, saken hadde vakt oppsikt etter årevis med rettssaker mellom banken og en rekke ulike ofre i Eiker-bygdene. Banksjefen hadde i motsetning til ofrene adgang til landets massemedia og kunne bakvaske og håne sine ofre. Sikkert trodde de fleste nordmenn at banksjefen og advokatene måtte ha rett og at ofrene var bygdetullinger og dårlige tapere. Banken hadde fralurt Freddy og hans familie alt de eide, og nå ble de bedt om å søke kirkeasyl.

Sommeren 1994 gikk saken mellom Freddy og banken for herredsretten; høsten 1995 gikk den for lagmannsretten i Drammen. Freddy forteller om sine tanker og følelser etter hovedforhandlingene i lagmannsretten:

Vi ble ferdige i lagmannsretten i Drammen Tinghus for noen timer siden, og jeg er ennå i en slags sjokktilstand. Enda en gang har jeg blitt fullstendig overkjørt av maktapparatet. Først i herredsretten sommern 1994, og nå hadde det også skjedd i lagmannsretten. Jeg føler meg tom og maktesløs. Etter møtet med det norske rettsapparatet sitter jeg igjen med tapte illusjoner og en sjokkartet dyp skuffelse. Ord som "rettsstat", "rettferdighet" og "rettsvesen" burde tas av vokabularet på bakgrunn av den rettspraksis jeg har sett. Ved noe som opplevdes som et regelrett komplott i et åpenlyst samspill mellom bank, dommere og min egen advokat Tor Martin Kindem var jeg mot min vilje presset inn i en farse av et "rettsforlik". De årelange påkjenningene, utkastelsen av meg og min familie i juni, og nå det skuespillet jeg hadde opplevd i retten, gjorde at jeg psykisk var helt utenfor i lagmannsretten. Jeg ble derfor et lett offer. Ved trusler om tap av saken og uoverkommelige saksomkostninger hvis jeg ikke ville godta bankens betingelser, ble "forliket" tvunget gjennom fullstendig over hodet på meg. Og det til tross for at banken helt åpenbart har ruinert meg og min familie ved hjelp av uredeligheter.

Etter at banken, med hjelp av "rettsvesen" og lensmann, den 15. juni 1995 hadde kastet ut Freddy med familie fra deres hjem på Hokksund, bodde de i en hytte i skogen en mils vei inn på Finnemarka. Hytta hadde vært deres, men ikke nå lenger. Bankens avdelingssjef Ola Ustad hadde lovet dem at de skulle få beholde huset om de bare solgte hytta og ga banken salgssummen. Avtalen ble inngått muntlig men med advokat Torodd Frømyhr som vitne. Men da banken fikk pengene for hytta (150 000 kr) brøt den avtalen og tok huset også.

Der på hytta sitter Freddy en kald aften om høsten 1995 etter justismordet i lagmannsretten og lar tankene vandre tilbake; prøver å utgrunne tragedien som har rammet ham og familien. Hvordan havnet de i dette mareritt? Hvordan kunne det skje? Han gjenopplever alt sammen, år for år...

Det begynner våren 1988 med at Freddy og Marit tilbys å overta en bokhandel på Hokksund. Prisen er 800 000 kr. De går til daværende banksjef Gunnar Kai Brandt i Eiker Sparebank for å høre hans mening. Banken godkjenner planen og gir et nyopprettet aksjeselskap lån på kjøpesummen, med sikkerhet i butikkens varelager og inventar, men også med 400 000 kr pant i deres private bolig.

Det begynner bra. Men kort etter går banksjef Brandt av med pensjon. Den nye banksjefen heter Trond Tostrup. Holdning og ånd i banken gjennomgår en total omstilling. Den ærverdige gamle bygdebanken omdannes til en ren forretningsbank. Da det drøyer med å få etablert aksjeselskapet og banken således ikke kan få pant i det, foreslår banken et midlertidig pant på 400 000 kr og 250 000 kr i henholdsvis hus og hytte. Avtalen er at dette pantet skal slettes så snart aksjeselskapet er formelt stiftet. Men banken bryter denne avtalen og pantene blir stående. I tillegg tar banken pant i aksjeselskapet. Seks år senere skulle den inhabile herredsrettsdommeren Olaf R. Kløvstad se bort fra alle avtaler og bankens avtalebrudd, til tross for at tidligere banksjef Brandt vitnet i Freddys favør.

Høsten 1988 krever utleier Jan Mabro og Den Norske Forleggerforening bankgarantier for henholdsvis 100 000 kr og 300 000 kr. Garatiene innvilges av banken som et lån mot nye 400 000 kr pant i boligen, øremerket for å gjelde garantiene. Men banken beslutter at det midlertidige pantet i hytta må bli liggende permanent av hensyn til garantiene! Dermed har banken sikkerhet i hus og hytte for tilsammen 650 000 kr, skjønt garantiene ikke lyder på mer enn 400 000 kr.

I 1989 krever Jan Mabro garantibeløpet på 100 000 kr for husleie innfridd. Freddy har det samlede garantibeløp på 400 000 kr stående deponert på en konto, og beløpet skulle ha vært trukket fra denne kontoen. I stedet går banken inn på aksjeselskapets driftskonto og tar beløpet der. Uten Freddys samtykke. Det er selvfølgelig ulovlig. Bokhandelen er fortsatt i full drift. Likevel utgir banken seg på overføringsbilaget å være betaleren av garantibeløpet; kontoen pengene kommer fra er ikke oppgitt! Men Freddy kan se av bokføringsbilaget og kontoutskriften at beløpet er tatt fra aksjeselskapets kassakredittkonto. Betaleren er altså aksjeselskapet, ikke banken.

Samme høst sier banken opp garantien til forleggerforeningen og ber dem sende regning på utestående krav. Den lyder på 128 409 kr. Banken tar denne gang pengene fra aksjeselskapets gjeldsbrevkonto og utgir seg nok en gang for å være betaleren.

Senere oppdager Freddy at banken en rekke ganger har tappet hans konti, både de private og aksjeselskapets. Det har skjedd minst 14 ganger og oppgår til flere hundre tusen kroner. Han har selvfølgelig ikke samtykket i noe av dette. Alt er grovt ulovlig. Banken innfrir garantiene med aksjeselskapets egne penger! Og sier samtidig opp garantiene. De øremerkede garantipantene skulle nå ha vært slettet siden garantiene er opphørt og gjelden betalt av selskapets egne midler. Men nei, det gjør ikke banken; pantene blir stående. Banken løy under den senere rettsprosessen og hevdet selv å være betaler av garantibeløpene.

Jeg minner om at banken hadde garantipant for sammenlagt 650 000 kr i Freddys hus og hytte, og de ble altså stående og siden utnyttet. I tillegg hadde banken et midlertidig pant i huset på 400 000 kr som også skulle ha vært slettet men ikke ble det. Til sammen altså urettmessig pant for 1 050 000 kr. Banken hadde dessuten et lovlig pant på 400 000 kr i eiendommen slik at pantet alt i alt for selskapets vedkommende oppgikk til 1 450 000 kr. Freddy hadde forøvrig et gammelt privat boliglån med lovlig pant på 480 000 kr i huset; bankens samlede pant i eiendommen, lovlig og ulovlig, var således hele 1 930 000 kr, hvorav den lovlige delen utgjorde 880 000 kr.

Kjøpesenteret som bokhandelen var del av gikk dårlig; kundene uteble. Freddy klarte ikke å få omsetningen til å dekke husleie og fellesutgifter. Særlig hans kone Marit har strevet svært for å få det til å gå rundt. Denne bokhandelen skulle bli deres fremtid. Til slutt må de dog se i øynene at det ikke nytter. Freddy har bidratt ved å skjenke selskapet sine inntekter som omreisende artist og plateselger. I håp om at de således skal komme seg over kneiken. Men da de må gi opp blir fallet desto tyngre.

Allerede høsten 1989 er det kroken på døra. Opphørssalget venter. Banken lover å hjelpe dem med å komme seg økonomisk best mulig ut av uføret. Freddy og Marit har hatt et langt kundeforhold i banken under den gamle sjefen Brandt og stoler på den. Men banken legger snart sterkt press på dem under henvisning til at den har pant i deres eiendom for hele selskapets gjeld. Freddy er helt uerfaren med slik forretningsdrift, butikk og aksjeselskap. Banken utnytter dette og skiller overhodet ikke mellom selskapets gjeld og Freddys personlige gjeld. Alt bakes sammen i en eneste grøt og Freddy lures til å tro at han er personlig ansvarlig for alt.

Freddy og Marit har en utskilt byggetomt i tilknytning til hus og eiendom. Den er det meningen at barna skal ha når de blir store. Men banken truer med å ta hus og hjem om ikke de gir fra seg byggetomten, hytta og bilene. Banken har ikke pant i byggetomten. I håp om derved å redde hjemmet lar de seg på tampen av 1989 presse til å selge banken byggetomten. Nettosalgssummen går til avdrag på aksjeselskapets gjeld, som er kunstig skrudd i været ved ulovlig tapping av konti. Freddy mister tomten og får ikke ut ett øre. På den tiden er han ikke klar over at den er fri for heftelser til banken. Bankens løfter om hjelp har gitt ham en falsk trygghetsfølelse og han undersøker ikke saken grundig nok. Inntekten for tomten dekker bare en liten del av selskapets påståtte gjeld til banken, og det viser seg at banken nok en gang har lurt dem; offeret av byggetomten redder hverken hus og hjem eller hytte eller noe annet de eier.

I desember 1989 holdes opphørssalget som gir en omsetning på rundt 400 000 kr. Nesten hele beløpet tapper banken ulovlig fra deres konto! Den tar til og med pengene som skal gå til dekning av moms. Andre kreditorer får ingenting. I august 1990 slår banken sammen selskapets og Freddys personlige gjeld for i ettertid å "legalisere" lureriet. Freddy er uvitende om at mesteparten av pantet er ulovlig og lar seg derfor presse. I oktober samme år slår skattefogden selskapet konkurs for manglende innbetaling av den moms banken har underslått. Etter åpning av konkursen fremmer banken et krav mot selskapet på 794 000 kr, til tross for at den allerede har fått dekket sitt utestående ved overføring av selskapets gjeld til Freddy personlig!

Bokhandelen hadde butikkinnredning av en verdi på anslagsvis 300 000 kr. Banken ved seksjonsleder Arvid Sønju foreslo at banken kunne lagre og selge dette utstyret for Freddy. Den hadde jo store lagerlokaler i den tidligere cellulosefabrikken. Dette skjer allerede straks etter opphørssalget og Freddy stoler ennå på banken; han går med på det. I romjulen 1989 demonteres alt sammen og fraktes bort på lastebil. I brev av februar 1990 forplikter banken seg til å selge alt sammen til høyest mulig pris og la inntektene gå til nedbetaling av gjelden. Det blir Trond Dag Bommen, som bestyrer asylmottaket, som får oppgaven å selge utstyret.

Senere på året oppdager Freddy til sin forskrekkelse at alt utstyret er vekk. Han har bare fått 22 100 kr for det! Det viser seg senere at Bommen har solgt utstyret gjennom et mellomledd, firmaet Cre-Con A/S. Innehaveren Finn Emilsen kalles som vitne til rettssaken men melder forfall fordi han sitter i fengsel og soner en dom på 2 år og 9 måneder! Freddy engasjerer privatetterforskeren Harald Olsen som etter å ha gransket saken slutter at det dreier seg om underslag og grov økonomisk utroskap fra bankens side. I samtale med Olsen gir Sønju og Bommen helt motstridende forklaringer. Tilfeldigvis oppdager Olsen og Freddy at en forretning like overfor bankens lokaler har overtatt en del av utstyret så sent som i 1994. Dette til tross for at banken hevder at den solgte og kastet alt sammen i 1990.

Freddy anmelder banken for grovt tyveri og grov utroskap. Men lensmann Morken i Øvre Eiker, som hører til bankens nettverk som oven beskrevet, nekter å etterforske saken! Han henviser anmeldelsen til Kongsberg Politikammer hvor inspektør Walter Småland får hånd om saken. Freddy reiser til Kongsberg for å snakke med ham, men får intet løfte om at politiet vil gjøre noe med saken. Tiden går og intet skjer. Freddy skriver brev og så reiser han primo august 1995 igjen til Kongsberg for å snakke med inspektøren. Nå er saken overført til en annen inspektør, Per Arnø. Arnø tar i mot ham med åpenlys uvilje. Han sier at politiet har svært mange saker å arbeide med og avviser at tyverisaken kan ha noen betydning for den sivile ankesak som skal opp i lagmannsretten i oktober 1995. Han mener det er vanskelig å gjøre noe siden saken er så gammel og neppe noen vil tilstå! Arnø vil sende saken tilbake til Øvre Eiker lensmannskontor hvor den kom fra.

Freddy drar og snakker med lensmann Morken, som opprørt utbryter at han ikke har det minste lyst til å ta saken fordi han har svært mye med Eiker Sparebank å gjøre. Saken blir værende på Kongsberg, men der treneres den i ytterligere et halvår inntil Freddy er tvunget inn i rettsforliket med banken i lagmannsretten. Da kommer det underretning om at politiet har henlagt saken fordi "intet straffbart forhold anses bevist".

Banken skulle komme til å grafse til seg alt Freddy eide, både eiendom og løsøre de hadde pant i og annet som de ikke hadde pant i. Freddy hadde en pantfri Nissan-bil. Det var en privateid bil som ikke hadde noe med selskapet å gjøre. Banken sender først ett brev i januar 1990, siden et nytt i februar hvor de påberoper seg det første som en avtale! Det er Ola Ustad som har undertegnet brevene og banken påstår at den har gjennomført flere tiltak til Freddys fordel. Dog, som vanlig, uten hans samtykke! Ved en grundig gjennomgang av forholdene viser det meste av bankens imøtekommenhet seg å være bløff.

I nok et brev skjerper banken tonen og forlanger at Freddy skal overlevere banken Nissan-bilen for salg til høystbydende. 2/3 av netto salgssum skal gå til dekning av "eksisterende gjeld", altså selskapets gjeld, som Freddy privat ikke er ansvarlig for, såvel som hans egen. Brevet er undertegnet både av Ola Ustad og Ole Bondal. Freddy har et lite lån til bilen i banken, men banken har ikke pant i bilen og dette er dessuten en privatsak som ikke angår selskapet og dets gjeld til banken. Men han føler seg så truet og redd for å miste hjemmet at han bøyer av og føyer seg bankens ønsker. Bilen overbringes banken. Den har en nypris på 198 600 kr og er bare tre år gammel; likevel takseres den bare til 120 000 kr. Restlånet, som ikke er misligholdt, lyder på 56 000 kr, men som sagt slår banken sammen all gjeld, selskapets og Freddys private. Bankens løfte er at 2/3 * 120 000 kr = 80 000 kr skal dekke gjeld mens resten på 40 000 kr utbetales til Freddy. Det skjer også; Freddy får ut dette beløpet.

Men i juli 1990 belaster banken bilkontoen med dette samme beløpet på 40 000 kr! Til tross for at banken har overtatt eierskapet av bilen for en sum på 120 000 kr hvorav 80 000 kr skulle dekke gjeld, blir lånekontoen for bilen stående med sin negative saldo på 56 000 kr. Nå legges de 40 000 kr som Freddy skulle ha (og fikk) på toppen av gjelden! Som om det utbetalte beløp var et lån fra banken! I meldingen fra banken forklares dette med at belastningen gjelder "forskudd på salg av Nissan". Noen forklaring på hvorfor banken skal ta tilbake forskuddet gis ikke. Freddy skal tydeligvis ikke ha noenting for bilen. Ny gjeldssaldo for bilen er 96 000 kr!

I august 1990 overfører banken det bedragerske billånet, med tillegg for renter, til et samlelån de oppretter på Freddy personlig. For samlelånet har de pant i all Freddys eiendom, både hus og hytte! Og bilen sitter den allerede som eier av! Røvertoktet vil ikke ta noen ende. På diskonteringsnotaen over de sammenslåtte lånene er de enkelte lån bare ført opp ved nummer; Freddy oppdager derfor ikke før langt senere at han er lurt opp i stry. Avtalen er at bare Freddys private lån skal slås sammen, men på notaen står også numrene for aksjeselskapets lån.

Lånsammenslåingen kom til stand sommeren 1990 ved en refinansiering som banken påtvang Freddy under trusel om å utnytte sitt urettmessige pant i hans eiendom. Han ser ingen annen utvei enn å føye seg. Men han ymter at han kanskje burde få hjelp av advokat, noe banken avviser som helt unødvendig da dette bare er rutine, og den forsikrer at den ivaretar hans interesser på beste måte! Banken gir ham tilsagn om refinansiering til tross for at Freddy ikke har søkt om det, og den henviser til en behandling av søknaden i bankens kredittutvalg som aldri fant sted!

Når samlelånets gjeldsbrev skal undertegnes legger banken frem en tykk bunke med dokumenter i en finansfaglig og juridisk språkdrakt som Freddy ikke forstår det grann av. Han har fremdeles tillit til at banken skal hjelpe ham og har ikke oppdaget svindelen. Han tror ikke han har noe valg grunnet truselen om tvangssalg av panteobjektene, som omfatter alt han eier, hvoriblant hus og hjem. Han skriver under. Håper det skal redde hjemmet.

Ved alle de forannevnte skurkestrekene skrudde banken opp Freddys gjeld fra 498 000 kr, som var det riktige, til nærmere 1,4 millioner kr. Bankens eneste hensikt med dette var å ta hus og hytte, slik den allerede hadde tatt byggetomten og bilen. Freddy klarte ikke å betjene dette høye "lånet". Ved utgangen av 1993 hadde det med rente og rentes rente vokst til nærmere 1,9 millioner kr. Banken flår Freddy fullstendig, tar alt han eier og fortsetter siden å ta utleggstrekk i hans trygd!

Som fortalt hadde Freddy forlengst solgt turnébilen. For å betjene gjelden måtte han fortsette artistvirksomheten og da trengte han en ny turnébil. Til den trengte han lån. Han fikk lån i banken, men den lurte ham nok en gang og tok pant i bilen for et beløp som var langt høyere enn han lånte. Etter at den har presset ham til å betale ned hele lånet begjærer den tvangssalg av bilen på grunnlag av det gale pantet. Det er Ola Ustad og Arvid Sønju som styrer denne skurkestreken. Etter anke til lagmannsretten lykkes det Freddy - utrolig nok for dem som kjenner norsk "rettsvesen" - å avverge tvangssalget av bilen. Men det er en mager trøst. Det blir hans eneste lille seier.

I august 1991 begjærer banken Freddys hjem solgt på tvangsauksjon. Han tyr nå endelig til advokat og får i stand et møte med banken ved Ola Ustad hvor hans advokat Torodd Frømyhr er tilstede som medhjelper og vitne. De søker en utvei for å redde hjemmet og foreslår at hytta selges og salgssummen brukes til nedbetaling av gjelden. De inngår en muntlig avtale om at banken avstår fra å tvangsselge huset mot at den får pengene for hytta. Samtidig skal pantet på 250 000 kr i hytta slettes. Som nevnt ovenfor var dette pantet kun midlertidig og skulle ha vært slettet, men banken fulgte bare avtaler når den hadde fordel av det.

Avtalen var altså muntlig, men Freddy hadde advokat Frømyhr til vitne. Det hjalp ikke. Så snart banken fikk oppgjøret for hytta brøt den avtalen på begge punkter hvor den selv skulle yte noe: Den ville ikke slette det overskytende pantet på 100 000 kr, og den ville ikke tilbakekalle begjæringen om tvangssalg av huset!

Salget av hytta tar imidlertid tid, og i november 1991 gjennomføres første gangs tvangsauksjon på både hus og hytte. Heldigvis innkommer intet bud. I mars 1992 melder Frømyhr banken at salget av hytta er klart og at pengene kan overføres. Så skjer. Men hva hverken Freddy eller hans advokat vet er at banken omtrent samtidig har fått stadfestet sitt bud på Freddys hus ved annen gangs tvangsauksjon! Hele vitsen med å selge hytta og betale banken var å redde huset, og det var også avtalen, men banken lurer til seg både oppgjøret for hytta og huset. Freddy mister altså både hus og hytte. Det er Ola Ustad i banken som driver svindelen.

Huset, sitt hjem, var det siste Freddy eide. Alt annet hadde han allerede mistet til banken. Den opprinnelige låneavtalen gikk altså ut på at banken skulle ha pant for 400 000 kr i Freddys hus, resten av pantet skulle tas i bokhandelens varelager og inventar. Men banken fikk et midlertidig pant på ytterligere 400 000 kr i huset i påvente av at aksjeselskapet ble formalisert. Dette pantet skulle siden ha blitt slettet, men banken lot det stå. Og nå utnyttet den det. Som forklart ovenfor hadde banken et stort urettmessig pant i hus og hytte. Men namsmann Morken i Øvre Eiker tok ikke hensyn til det. Vi har allerede sett at han var inhabil. Den 2. mars 1992 avholdes tvangsauksjonen og banken får tilslag på sitt bud. Klubben faller og Freddy er hjemløs.

Dette skjedde til tross for at gjeld svarende til det rettmessige pantet i huset på 400 000 kr allerede var innfridd. Bankens skyhøye krav som den bygget begjæringen om tvangsauksjon på var falskt. Da den fikk huset for en million kr ble dette beløp trukket fra det falske kravet. Freddy fikk aldri ett øre for huset. Ikke nok med det, men selv etter tvangssalget av huset sto en sum til rest av den falske gjelden, og banken fortsatte å kreve ham for den og tok senere utlegg i hans trygd.

Banken fikk altså huset i 1992 for en nominell pris på en million kr. Allerede i 1989 var dog teknisk takst 1,5 millioner med en forventet salgspris på 1,3 millioner. Utover alt det andre lureriet fikk altså banken huset meget billig. Fikk det? Den tok det - den kunne gjøre akkurat som den ville uten hensyn til fakta, avtaler, lov eller rett. Alle i offentlige institusjoner som befattet seg med saken var bankens egne folk. Selv takstmennene som dekket over billigsalget var bankens folk. Slik kan det være på landsbygda: Kommunen er det private næringsliv, og det private næringsliv er kommunen - alt er vevd sammen i en altomfattende mafia.

Lensmann og namsmann Trygve Morken eide mange eiendommer i bygda. Han hadde kjøpt dem på tvangsauksjon som hans eget embede bestyrte! Selvfølgelig fikk han dem langt under takst. Jeg minner om at hans kone, Oddlaug Morken, satt i en overordnet stilling ved sorenskriverembedet i bygda hvor avgjørelsene om tvangssalg ble truffet.

Ved å gå til forskjellige advokater og til pressen og således legge press på banken lykkes Freddy inntil videre å bli boende i huset som han ikke lenger eier på papiret. Like over påske i 1994 ringer banksjef Trond Tostrup og innbyr til møte. Betingelsen er at Freddy skal komme alene. Freddy tropper opp og blir vist inn til banksjefen. Da denne har forvisset seg om at Freddy ikke tar samtalen opp på bånd buser han ut med ærendet: Han vil at Freddy skal ta opp lån i en annen bank og kjøpe tilbake sitt eget hus! For en million kr! Banksjefen visste nå at Ola Ustad og Ole Bondal på bankens vegne hadde fralurt Freddy og hans familie alt de eide.

Freddy har nå engasjert ny advokat, Trygve Fjeld, og ber om betenkningstid. Senere kontakter han banken og sier seg villig til å drøfte tilbudet medbragt egen juridisk ekspertise. Dette avviser Tostrup blankt og trekker tilbudet tilbake. Freddy skriver et brev til styreformann Inger Fjerdingstad i håp om at hun skal ha et annet syn på saken. Av svaret fremgår imidlertid at Tostrup har fulgt instrukser og pålegg som styret har gitt. Det er styret som står bak.

Ved hjelp av sin advokat Fjeld saksøker Freddy banken. Saken kommer opp i herredsretten i juni 1994. Fjeld regner ut at bankens krav i 1991 lå 1 million kr for høyt. Freddy vil også ha erstatning for at banken har utnyttet sine mektige forbindelser til å skandalisere ham i den landsdekkende pressen, noe som kan gå hardt ut over en omreisende artist. Dommer Olaf R. Kløvstad opptrer påfallende partisk i rettssalen: Han virker trøtt og uinteressert når Fjeld har ordet, men våkner til live når bankens prosessfullmektige Einar Granli taler. Granli avbryter stadig Fjeld når denne prosederer uten at dommeren griper inn; Fjeld blir forstyrret og hans fremstilling oppstykket. Protester faller for døve ører. Freddy er i en norsk rettssal for første gang, og der står motpartens advokat og lyver retten full for en dommer som åpenlyst er partisk. Det hele er et sirkus.

Som lyn fra klar himmel lyver banken på Freddy et kausjonsansvar for et lån som en ung dame ved navn Inger Lise Skjønberg tok opp i banken. Låneforholdet var avsluttet for lenge siden, i 1991. Banken presenterer nok et svindelnummer og skrur det bortfalte kausjonsansvaret opp til mer enn det dobbelte av hva det var. Til tross for at Freddy med advokat motbeviser påstandene med alle relevante dokumenter får banken senere fullt medhold i dommen på dette punkt også!

Bankens strategi både i herredsretten og senere i lagmannsretten er å fremstille seg som en filantrop som bare har forsøkt å hjelpe. Granli og hans vitner lyver frekt på mange punkter, selv hvor Freddy har fullgod dokumentasjon på at det forholder seg anderledes. Avgåtte banksjef Gunnar Kai Brandt vitner for Freddy og bekrefter at avtalen de inngikk fremdeles er gyldig. Men i dommen levnes ikke dette viktige vitnemål ett ord; det er som strøket fra prosessen. Dommen er et eklatant justismord og en skamplett på en pretendert rettsstat. Banken har ranet Freddy for alt han eier. Nå dømmes han til å betale banken ytterligere 400 000 kr pluss 50 000 kr i saksomkostninger!

Nederlaget i herredsretten er et signal til banken om at den trygt kan behandle Freddys og Marits hus som sitt eget: Den begjærer utkastelse. Freddy prøver å forpurre dette med et nytt søksmål, men det gis ikke oppsettende virkning. 15. juni 1995 er deres siste dag i hjemmet. En vemodig og trist stund. Dette hjem er lønnen for mange års slitsomt turnéliv langs norske landeveier. Der flyttet familien gledesstrålende inn 20 år før, i 1975. Nå var det slutt.

Kl 10 ankommer Eiker Sparebanks seksjonsleder Steinar Ystheim sammen med lensmannsbetjent Nils Tufto ved Øvre Eiker lensmannskontor. Tufto spør partene om de vil ytre seg og forhandle. Ystheim svarer at han vil ha utkastelsen gjennomført med det samme. Tufto spør Freddy om han har noe å innvende mot utkastelsen. Freddy svarer at han har masse å innvende; at banken har lurt ham og fraranet ham huset og alt han eier. Han ber om å få ringe en venn som har sagt seg villig til å kjøpe huset. Tufto imøtekommer dette ønskemålet og vennen kommer på tråden, men banken vil ikke snakke med ham.

Intet nytter. Freddy og Marit må ta med seg det de trenger de nærmeste dagene og forlate huset. En låsesmed kommer og skifter sylinder på inngangsdøren; huset forsegles. De har ikke annet sted å gjøre av seg enn å dra på hytta langt inn i Finnemarka uten innlagt vann eller elektrisitet. Selv den eier de ikke lenger; de må nå låne den av Marits bror. Der skulle de bli boende i halvannet år før de kom seg i ordentlig hus igjen.

Noen uker senere overtar en viss Olav Sanden huset. Han er bror til bankansatte Gunnar Sanden som i flere år har sittet i bankens forstanderskap! Tufto, som opptrådte som namsmann ved utkastelsen, hadde på sin side et stort lån i banken (ja, hele tiden den samme Eiker Sparebank) som fullfinansierte huset han kjøpte billig på tvangsauksjon hvor hans eget embede var i aksjon!

Ankesaken kommer opp for lagmannsretten i oktober 1995. Den er blitt meget innviklet og det er satt av en helt uke til den. Men Freddy er psykisk medtatt etter mange års motgang i kampen mot denne mafia. Han blir satt under sterkt press og bryter sammen. De sammenrottede maktmenneskene tvinger ham til et forlik som innebærer knefall for uretten og hvitvasking av bankens mange forbrytelser. Freddy er nå representert ved høyesterettsadvokat Tor Martin Kindem. For banken stiller advokat Einar Granli, med (underordnet) banksjef Finn Mathisen som bisitter. Lagmannsretten er sammensatt av lagdommer Hjalmar Austbø, lagdommer Sveinung Koslung, og byrettsdommer Astrid Langaas Østbø.

Fra første stund viste dommerne en partisk holdning som de ikke engang forsøkte å legge skjul på. Noe av det første lagmann Austbø gjør er å holde frem herredsdommen og si: "Denne dommen forstår jeg ingenting av, så den legger jeg vekk". Rettens formann sier altså åpent at han ikke forstår dommen det er anket over! Likevel skal han styre ankesaken og dømme! Herredsdommer og frimurer Kløvstads mange feil og uredeligheter blir således feid under teppet. Kindems prosedyre er påfallende bristfeldig og lite overbevisende; han farer kun flyktig over hovedanklagepunktene mot banken. Sakens kjerne forbigås av lagmannsretten og tas ikke hensyn til!

Kindem unnlot å gå i dybden nettopp på de punktene hvor Freddy sto sterkt. Flere viktige sider av saken nevnte han ikke en gang. Han tok ikke opp bankens straffbare handlinger. Noen uker før hovedforhandlingen hadde han også advart Freddy mot å gjøre det. Hvem var egentlig denne Kindem som førte Freddys sak? Senere fant Freddy ut at han hadde millionskattegjeld, hadde møte under fire øyne med bankens advokat, og etter at forliket var i havn kunne betale ned på sin gjeld med en halv million kr. Han hjalp til med å påtvinge Freddy forliket på bankens betingelser. Dommerne presset på for at forliket skulle gå i gjennom. Dommerne og Freddys egen advokat samarbeidet med banken for å knuse ham. Freddy sto helt alene mot overmakten.

I august hadde Kindem plutselig og uten forvarsel sendt en faktura til Freddy på 100 000 kr. Den må betales for at han skal føre saken i lagmannsretten. Han setter en frist på 30 dager skjønt han utmerket godt vet at Freddy er ruinert av banken og bor i en hytte på skauen. Snart avslører Kindem sin hensikt med utspillet: Han vil tvinge ham til forlik med banken. Et forlik som går ut på at banken kan beholde alt den har frastjålet ham og skal ha ytterligere 100 000 kr av ham. Det er utrolig frekt. Freddy svarer at han ikke ønsker noe forlik med banken. Hans tidligere advokat Fjeld, som ennå bistår ham, skriver et brev til Kindem hvor han fremholder at ikke en gang en nulløsning kan godtas som forlik.

Annen dag i retten prosederer Granli og er i ferd med å lyve retten opp i ansiktet da Kindem avbryter ham med "Granli, Granli! Vi har kontoutskriftene." Slik blir han advart om at Kindem og Freddy kan bevise at han lyver. Banken og Granli reddes altså av Kindem! De spiller på lag. Alle spiller på lag mot Freddy. Den eneste som hjelper ham er Fjeld, men han er ikke der, deltar ikke i saken for lagmannsretten. Presset om å inngå forlik begynner med det samme. Det synes å være avtalt spill. Banken skal nå ha 150 000 kr som plaster på såret for å ha plyndret Freddy for alt han en gang eide.

Det som bringer Freddy helt ut av likevekt er en hendelse under lunsjen denne dag. Hans datter Linda kommer til ham med en fryktelig underretning: Da hun sto i matkøen i kantinen kom hun tilfeldigvis til å overhøre en samtale mellom dommerne som satt like ved og spiste. Den kvinnelige dommer sier at hun syns banken har vært "meget ettergivende" og at Freddy og Marit er "svært bortskjemte"! Svaret fra de andre dommerne er: "Ja, helt utrolig"!

Freddy er lammet av sjokk. Med så partiske dommere lenge før saken er belyst i sin helhet anser han seg sjanseløs. Javisst er han sjanseløs. Det hele er et skuespill som skal ligne en rettssak. Da forhandlingene gjenopptas etter lunch er han som svimeslått, føler seg kraftløs, skjelver innvendig, kan ikke konsentrere seg. Han har lenge vært deprimert og stresset over all motgangen, uretten som ikke ville ta noen ende. Nå var han knust; alt håp slukket. I to år etterpå går han til terapi hos psykiater for "posttraumatisk stressforstyrrelse".

Freddy stilte med ni vitner i lagmannsretten. De kom aldri til orde. Selv fikk han heller ikke forklart seg. Han hadde vanntett bevis for uretten han hadde lidd for en kriminell bank, men det fikk han aldri fremført. Det første dommerne gjør etter lunchen er å skamrose bankens forslag til forlik. Formannen bruker ord som "meget bra", "generøst", "storsinnet", og sier til Freddy at han anbefaler det på det sterkeste. Dette kommer fra en dommer, som skal være nøytral. Kindem og Freddy blir sendt inn på bakrommet for å drøfte forslaget. Kindem presser og truer ham: Han kommer til å tape saken med uoverkommelige sakskostnader hvis ikke han gir seg!

Freddy vegrer seg ennå. Da de kommer inn i salen igjen sender også lagmann Austbø ut signaler som ikke er til å misforstå om at Freddy vil tape saken og komme mye dårligere ut om ikke han bøyer av. Så hva gjør man med en banditt til dommer? Med tre banditter til dommere? Kindem spør ham irritert og utålmodig: "Hva blir det til?". Freddy mumler noe om at han vel ikke har noe valg. Austbø gir uttrykk for stor tilfredshet over "den løsning partene har kommet frem til". Freddy føler seg overkjørt og utslitt.

Men Marit eide halvparten av hus og annen eiendom og heftet ikke for gjelden. For at forliket skal kunne inngås må derfor også hun undertegne. Først nekter hun. Men så lurer formannen henne med den falske forsikring at hun ikke har noe å tape på det såfremt hun bare skriver under som ektefelle og ikke som ansvarlig for gjeld. Det rene sprøyt. Altså en formann i lagmannsretten som bedrar en person som ikke en gang er part i tvisten i full offentlighet i rettssalen! Sånn er Norge i vår tid. Pøbelen okkuperer alle høye embeder. Marit kan ikke tro at dette kan skje og stoler på forsikringen. Hun skriver på - og fraskriver seg derved alt hun eier på denne Jord.

Ett problem gjenstår før svindelen er i havn: Advokat Fjeld ventes som vitne i rettssalen om få minutter. Kommer han tidsnok kan han avverge ulykken. Freddy får beskjed om å ringe ham og avbestille vitneforklaringen. Han er helt utslått og adlyder ordre som en robot. Men Fjeld er allerede på vei. Dommerne skriver nå i all hast en forlikstekst for hånd på diktat fra Kindem. Forliket må undertegnes før Fjeld når frem, ellers går alt i vasken. Dokumentet blir ferdig og forelegges Freddy for undertegnelse. Han skriver under. Han har en tåkete forestilling om at han bare må bli ferdig med dette marerittet og komme seg ut. 20 minutter før Fjeld skulle innta vitneboksen som deres første vitne er forliket i boks.

Fjeld forsøker å hjelpe ved å få til bevisopptak med de tre dommerne og Kindem utenfor rettssak. Hans begjæring til Oslo Byrett blir dog avvist. Kjæremålet over dette til lagmannsretten blir også avvist. Endelig kommer saken til høyesterett hvor kjæremålsutvalget i april 1996 nekter anken fremmet for høyesterett.

De følgende to årene er Freddy langt nede. Han forsøker et comeback i 1997 med en plateutgivelse under den galgenhumoristiske tittelen "En glad gutt fra Skandinavien", men depresjonen tar overhånd. Han går og grubler, herjes av svartsyn og mistro mot alt og alle, særlig all øvrighet. "De tråkket meg og mine ned uten skånsel" er tanken som vender tilbake og opptar ham mer og mer. Han trekker seg bort fra alt sosialt samvær og blir nærmest folkesky. Musikk og sang orker han ikke mer av. Han går til lege for nervene og psykiske problemer. Lider av konsentrasjonsvansker. Som følge av dette blir han også somatisk syk.

Endelig høsten 1996 klarer de å skaffe ny bolig og kan komme ut av skogen. De passer nå nøye på å skrive alt på Marit som hennes særeie. Ikke desto mindre prøver banken ved advokat Arne K. Stokke og Arvid Sønju i nok en tvangsfullbyrdelse å ta deres nye hus også. Stokke har hele tiden sittet i bankens styre og er medviter og medskyldig i forbrytelsene mot Freddy med familie. Det nye varselet kommer i januar 1998. Freddy må atter ty til advokat, denne gang faller valget på John-Christian Elden. Der på huset finner de fort ut at Marit ikke hefter for gjelden. Etter brev til banken frafaller Stokke på bankens vegne begjæringen om tvangsfullbyrdelse mot Marit. Men mot Freddy gir de seg ikke og får utleggstrekk i hans uføretrygd, som imidlertid er så beskjeden at trekkene som dekningsloven tillater ikke hindrer gjelden i å vokse.

I 1999 er Freddys helse på bedringens vei. Han føler seg sterk nok til å gjenoppta kampen. Fristen for gjenopptagelse er 5 år så det er nå eller aldri. Han får kontakt med advokat Ola Fæhn. Denne sender begjæring om gjenopptagelse til høyesteretts kjæremålsutvalg. Fæhn forfekter det syn på saken som jeg har fremlagt her. Høyesterett forkaster begjæringen.

Dermed er slaget endelig tapt. Det norske "rettsvesen" har nok en gang vist seg ute av stand til å skipe rett. Dommerne på alle nivåer har vært banditter og har beskyttet banken. Høyesterett har gravd ned så mange justismord, og nå gjorde de det igjen. Men kampen for sannheten og folkets dom går aldri tapt så lenge man lever og tror på sin sak. Nå begynte Freddy å stille gravende spørsmål: Hvorfor denne vegg av motstand i politi og domstoler? Hvorfor var det umulig å få medhold i en sak hvor han klart var forurettet? Hva var årsaken til den massive motarbeidelsen? Ingen ville ta i saken med ildtang engang. Freddy går og grubler. Uviljen han har møtt er en kjensgjerning; at dommerne har dømt mot loven kan ingen tvile på. Men hvorfor har de gjort det? Hvilke interesser er så viktige for dem at de er villige til å gjøre seg til forbrytere for å beskytte dem?

Det var nokså tydelig at alle som befattet seg med saken, i tilfellet Kindem selv Freddys egen prosessfullmektige, var knyttet sammen i et usynlig nettverk av troskapsbånd og forpliktelser. En dag får Freddy et tips av en bekjent: "Har du undersøkt om det kan være infiltrasjon fra hemmelige ordenssamfunn eller brorskapsforbund i saken?" Freddy bestiller den Norske Frimurerordens matrikkel for år 2000. Der ser han at både bankledelsen, Nedre Eiker lensmannskontor og domstolene på Øvre Eiker er godt besatt med frimurere.

Tidligere lensmann og bankstyreformann Per Foss er frimurer av 9. grad, dvs. en av de høyeste frimurerne i landet. Tidligere bankstyreformann Ole O. Dramdal er frimurer av 6. grad. Samtidig med Foss satt det flere frimurere i bankens ledelse. En av dem var John Skott Myhre, som i flere år satt i bankens forstanderskap og kontrollkomité. Skott Myhre var frimurer av 10. grad! Enda mer oppsiktsvekkende er det kanskje at Olaf R. Kløvstad, som dømte i herredsretten både i Freddys sak og de fleste andre saker mot Eiker Sparebank på 90-tallet, er frimurer av 6. grad! Han var altså både tidligere politikollega og frimurerbror av personene i bankens ledelse da disse sakene gikk for retten! Og han var underordnet Foss og Skott Myhre i frimurerbrorskapet!

Dette forklarer i grunnen alt hva saken i herredsretten angår. Det var banken selv som dømte. Forøvrig hadde to av sjefene for domstolembedet i Hokksund nære forbindelser til bankens folk gjennom Hokksund Rotary-klubb. På listene finner man tidligere sorenskriver Bjarne O. Mathiesen og senere sorenskriver Erik Bredo Lund. På bankens side er John Skott Myhre, bankstyremedlem Knut Berglia (tidligere ordfører i Øvre Eiker og avdelingssjef i Kripos), banksjef Jan Henrik Larsen, banksjef Finn Mathisen, og bankens faste husadvokat Arne K. Stokke medlemmer. Klubben hørte altså til bankens usynlige nettverk.

Freddy prøver nå å angripe rettsforliket på grunnlag av inhabilitet. Han får hjelp av førsteamanuensis Kjell V. Andorsen ved Institutt for Offentlig Rett i Oslo som mener at Kløvstad i herredsretten helt klart var inhabil. Freddy setter nå i gang med å samle bevis med sikte på et søksmål for å angripe forliket. Per Foss er tidligere kjent inhabil i sin rolle som namsmann grunnet sin stilling i banken. Freddy ringer sorenskriverkontoret i Hokksund og vil ha kopi av dokumentet. Der er det Trygve Morkens kone Oddlaug Morken som er ansvarlig for arkivet. Hun gjør seg vanskelig og kan ikke finne dokumentet, formoder at det ikke eksisterer. Med hjelp fra advokat Ola Fæhn får han likevel kopi av kjennelsen.

Sommeren 2000 reiser Fæhn nytt søksmål på Freddys vegne. I oktober fatter Eiker, Modum og Sigdal herredsrett kjennelse om å avvise saken. Fæhn påkjærer til lagmannsretten. Der stadfestes herredsrettens kjennelse. Fæhn påkjærer videre til høyesterett. I mars 2001 aviser kjæremålsutvalget sin kjennelse: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. Søksmålet om inhabilitet har vært gjennom tre rettsinstanser uten at noen har tatt stilling til inhabilitetsspørsmålet.

Det var mange ofre for mafian i Eiker på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Freddy var bare en av mange. Teknikken var alltid den samme: Inhabile lensmenn, namsmenn og dommere som selv hadde verv i eller nære forbindelser til banken avgjorde alt i bankens favør. Klager førte aldri frem. Søksmål mot banken innkom i lange baner men banken vant. Et unntak inntraff dog i første halvdel av 90-tallet da banken fikk en sviende dom mot seg for ulovlig tapping av kontoen til firmaet Musikk og Filmforum A/S på Hokksund. Det var avdelingssjef Ola Ustad som sto bak. Det var etter denne saken at Olaf R. Kløvstad dukket opp som ny herredsrettsdommer. Han dømte i de fleste av sakene hvor banken var part. Han hadde sin bakgrunn i politiet felles med Per Foss og Ola Ustad. Kort etter at han tok sete som dommer ble han også opptatt i frimureriet! Som en forsikring om at han ikke skulle dømme fritt etter egen overbevisning og samvittighet. Han ga banken medhold i alle saker. Etter at de var over forlot han embedet og gikk tilbake til sin gamle stilling! Oppdraget var fullført.

Ofrene på Eiker forsøkte alt. Til og med justisdepartementet og Stortingets justiskomité ble klager fremmet for. Særlig gjaldt de Per Foss' mangesidige virksomhet i Øvre og Nedre Eiker og sorenskriver Lund. Foss løy frekt for justisdepartementet, og departementet var tilfreds med å forsvare det som var skjedd. Det henviste klagerne til domstolene, skjønt klagene gjaldt korrupsjonen i disse. Det var tydelig at Foss og banken var beskyttet av maktapparatet. Da kan man begynne å spekulere i hvem som egentlig sitter høyest der. Er det kanskje slik at en justisminister ikke kan gripe inn mot en frimurer av 9. grad? Eller 10. grad i tilfellet Skott Myhre?

Disse mange sakene fra Eiker burde jo vært etterforkset av Økokrim. Men den som har erfaring med politiet vet at de henlegger alle anmeldelser fra vanlige nordmenn i økonomiske saker, og i de fleste andre saker også for den saks skyld. På Eiker var det jo dessuten tidligere politifolk som sto bak bandevesenet.

Den tanke man sitter igjen med etter en slik endeløs misære er at den såkalte "rettsstat" ikke fungerer. Det tredelte statsvesen er bare et oppskrytt lappeteppe som innebærer at ingen lapp har noe ansvar eller noen myndighet når det gjelder å yte vanlige nordmenn rettferdighet. Det er bare et gedigent byråkrati hvor den organiserte kriminalitet tilriver seg alle viktige poster og avviser alle rettferdige krav med formalistiske fraser. I dette byråkrati har folket ingen innflytelse, noe man forsøker å dekke over ved å skamrose demokratiet! Som vi har sett er det også feil å tro at det finnes et skille mellom offentlig sektor og privat næringsliv: Ofte er det de samme maktmenneskene som sitter både her og der, og de er knyttet sammen i et usynlig nettverk av samarbeid, troskap og gjensidig beskyttelse. Loven tjener bare til skalkeskjul og som skjønnmalt ferniss. Bak paragrafene lurer maktspråk og vilkårlig diktat.

Den vanlige ærlige nordmann som prøver å hevde sin rett står mutters alene mot en sammensvergelse av maktpamper og pøbel. Mens ofrene slikket sine sår fikk overkjeltringen Per Foss i desember 2000 kongens fortjenestemedalje i sølv! Slik blotter forbryterstaten Norge sitt stygge tryne.

Her ender fortellingen om Freddy Kristoffersen, hans kone Marit og deres barn. Eiker Sparebank ødela livene deres. Fra 1989 frem til sin altfor tidlige død i 2006 orket ikke Freddy annet enn å kjempe mot banken. Sangen og musikken som var hans liv gikk tapt. Han ble ensom, syk og forbitret. Men han ville ikke gi opp, for en ekte nordmann kan ikke slå seg til tåls før han har vunnet rettferdighet. Han kan ikke finne seg i forbrytervelde. Det er vår alles forbannede plikt å reise oss mot det. Freddy mislyktes i sin egen sak, men vi arver hans kamp og den gir oss styrke. Han er et forbilde for mange og skal ikke bli glemt.

Freddy tok avskjed med sitt publikum med disse ord:

Jeg benytter derfor nå sjansen til å rette en varm takk til et trofast publikum som aldri sviktet, og som ofte spør etter meg ennå. Jeg ville så gjerne spre glede, og jeg beklager at jeg ikke orket å fortsette som artist etter de hendelsene min familie og jeg opplevde som en tragedie, og som jeg håper denne boken belyser på en forståelig måte.

Erlend