En tredje Verdenskrig for Juda?

Sovjetunionens fall og den kalde krigs slutt ble ikke begynnelsen på global ening og fred slik mange hadde håpet. De trodde at en krig mellom godt og ondt hadde endt med det godes seier. De trodde at det demokratiske vest med USA i spissen var det gode og at det kommunistiske øst var det onde, det ondes imperium. De hadde glemt at de to supermaktblokkene var alliert i annen verdenskrig. Hvordan kunne de være det hvis den ene var god og den andre ond? Etter 1990 var det nedtur for politiske sjablonger. Hvis det gode hadde seiret så skulle det ha blitt fred og rettferdighet i verden. Det ble krig og rå utbytting av mennesker. Det kaltes nyliberalisme og var en global rovkapitalisme som angriper mennesker, dyr, planter og jord; truer med å utslette både liv og livsgrunnlag på moder Jord.

Alt er i krise, alt er truet og i ferd med å gå tapt om ikke det er tapt. Våre næringsveier, vår velstand, vår trygghet, vårt nasjonale samhold og fellesskap, nasjonalstaten og selvråderetten, fedrelandet og det trygge hjem, familiene, den rene uberørte helsebringende natur. Folkesjelens selvutfoldelse har visnet hen og vi vet ikke lenger hvem vi er. Blodets renhet og fruktbarhet svinner. Våre faste holdepunkter er borte og våre dyreste skatter styrtet ut i en malstrøm. Ingen sedelige normer er urokkelige, ingen æreskodeks gjelder lenger. Alt er prisgitt et gudløst og lovløst jag etter profitt og makt. I maktens interesse rives alle skranker som kan hemme dens herjing. Sunt liv angripes og livssynet det hviler på skjelles ut som undertrykkende, intolerant og hatefullt.

Finnes det en tilstand hvor makten har beseiret retten fullstendig? Det må være den totale krig. Fred forutsetter vilje til sannhet og til å behandle andre mennesker rettferdig. Hvor det bare finnes vilje til makt er krigen uavvendelig. Og ingen seier fører til fred men bare våpenstillstand inntil den underlegne har samlet nye krefter. Det er varm eller kald krig men aldri fred. Bare sedelig opprustning fører til fred. Men den veien er det få som vil gå i vår tid; få er villige til å gjøre det som er rett, og vet nok ikke hva det er heller. Hvordan skulle de vite det? I et samfunn hvor fromhet og oppdragelse er blitt gammelmodig og selve ordene er gått ut av bruk? Det som menes med "rett" i våre dager er hva man kan vinne frem med for en domstol, hjulpet av fagfolk som har studert et byråkratisk-teknokratisk system og er innsatt i maktens og nettverkenes hemmeligheter. Denne "rett" er bare en maskert makt til å bedra. Den er også åpenlys utpresning hvor profitørene på innsiden tiltvinger seg beskyttelsespenger av maktens ofre.

Det som hører til rettens rike - ære, plikt, dyd - er underkjent og latterliggjort. Egennytte, opportunisme, forretningssinn, karriære, suksess, tjene penger - alt det som hører til maktens rike har man hvitvasket og gjort stuerent. Liberalismen begynte som et sosialøkonomisk argument om at velstand og fremgang er blitt til uten dyd, avlet av drift og begjær under kreftenes frie spill. Neste politiske skritt var å erklære folkevilje, frihet og rettsstat som frukt av konkurranse og maktbalanse uten dydens autoritet, uten en vis og edel hersker. Det man gjorde var å forklare alt i det gode liv ut i fra maktens sfære alene; menneskelige verdier ble relativisert til et spørsmål om individuelle preferenser. Idealet hadde stått høyt over vinnings hensikt men var nå jekket ned til noe du liker og en tarvelig variabel i universelle økonomiske teorier.

Den moderne verdens ulykke er at menneskene forlot rettens vei, forført av sine intellektuelle til å innbille seg at den er overflødig og bare hemmer. Det førte til imperialisme som munnet ut i verdenskrig. Virkeligheten hadde med ødeleggende kraft gjendrevet liberale fantasifostre om den usynlige hånd på middelaldermarkedet og Kardemomme by -idyllen, virkelighetsfjerne alt på 1700-tallet da de ble oppdiktet, alldeles sinnssvake i det tyvende århundre. Det fødtes politiske strømninger som innså nødvendigheten av å overprøve de foregående to hundre års politiske ideer i lys av verdenskatastrofen. Kunne man vise til en felles feil ved dem kunne man også meisle ut en ny anskuelse og gå fremtiden styrket i møte.

Det fantes tre hovedpoler i det politiske landskap på den tiden: Liberalisme, marxisme og nasjonalisme. Liberalismen sto rådvill innfor det fremvoksende industrisamfunn hvor folket brutalt ble kløvet i eiendomsløse fabrikkarbeidere og arbeidsløse fabrikkeiere. Eierne, som døyvet samvittigheten med liberal teori om at profittmaksimerende adferd er til samfunnets beste, utnyttet arbeidernes nød og fortvilelse til å presse dem til tyngre arbeid og lavere lønn, inntil de kunne erstatte dem med maskiner og gjøre dem arbeidsløse og ute av stand til å oppholde livet. I kjølvannet av denne hjerteløse råskap som dampveivalset folkenes iboende og overbrakte syn på rett og galt oppsto arbeiderbevegelsen.

I utgangspunktet var det en sunn reaksjon. En sammensluttet og godt ledet arbeiderstand skulle ha satt seg opp mot maktens vilkårlighet og hevdet folkeviljen. I liberalismen var folkeviljen bare abstrakt begrep og mekanisert teori; arbeiderbevegelsen burde ha møtt dette med blodfull folkereisning som folkeviljens legemliggjørelse. Det prøvde de først også men ble slått ned av massiv vold. Da så enkelte jødiske bankierer og finansfyrster faren såvel som muligheten i denne folkesplid og lurende borgerkrig. De skjønte at de nødlidende arbeidermasser skulle kunne spennes for deres vogn og anelsesløst fremme deres agenda. De så for seg en hær av fanatiske soldater i sin tjeneste.

Men først måtte denne farlige kraft avledes fra sitt naturlige angrepsmål i kapitalismens hjerte: bank og børs, åger, svindel og utbytting. Man måtte forlede arbeiderne til å oppgi sin streben etter sosial rettferdighet. Marxismen var løsningen på dette programpunkt. Den innbiller oss at rett bare er et utspekulert middel til å holde oss nede; at den bare er lureri og makt i forkledning; at det ikke finnes noen rett men at alt er makt. Dermed var jødene trygge mot å bli angrepet av folkelig forargelse ettersom det er en moralsk reaksjon som den "vitenskapelige sosialisme" hadde gjendrevet som selvbedrag. De hadde også forhindret enhver forsoning mellom arbeidere og borgere på grunnlag av felles rettsbevissthet, siden arbeiderne ikke lenger trodde på noen rett.

Marxismen rustet opp liberalismen til å avverge opprøret mot det gryende industrisamfunn og dets uverdige kår. Dermed var slaget allerede tapt for arbeiderbevegelsen, og den kom aldri videre. De villedede masser lot seg utnytte som trekkdyr og rambukker for fremmede saker, for jødisk statskupp og gammeltestamentlig grusomhet. De gjorde seg til håndlangere for maktvilkår og vold. Det endte i verdenskrigens og verdensrevolusjonens blodbad.

Dette forsto noen av de nye bevegelsene etter første verdenskrig. Særlig skremte redslene i det krigsherjede sammenbrutte Russland. Nasjonalsosialistene innså at de måtte skape en ny arbeiderbevegelse slik den burde ha vært helt fra begynnelsen av. En bevegelse løst fra alt fremmed tankegods og viet folkeånden og folkeviljen. Det var en revolusjonær handling. Jo dypere man grov seg ned i det overbrakte kulturgods jo mer erkjente man at folkehjemmet var bygd på sandgrunn med råtne bærebjelker. En politisk selvransakelse munnet ut i et nytt livssyn.

Det var ikke godt nok å gjenoppta den gamle nasjonalismen. Den hadde forbundet seg med statspatriotisme, dynasti og liberalisme og hadde ikke forstått å møte sosialdemokrati og kommunisme med annet enn politimakt. Den var dynastienes misbruk av nasjonale følelser og ingen folkelig bevegelse. Det var nødvendig å gå hardt til verks og oppløse klassesamfunnet, innfri arbeidernes rettferdige krav, temme industrisamfunnet, avskaffe kapitalismen. Folket måtte forsones og enes til innsats for sin felles egenart. Fremmede, folkefiendtlige krefter måtte overvinnes og uskadeliggjøres. Det skulle i fortsettelsen bare finnes én målestokk for hva som er politisk bra: folkevelet, folkets velferd som helhet. Ingen prinsipper eller teorier som ikke er utgått fra omsorg for folkevelet skulle tilstås noen som helst berettigelse.

Liberalerne satte straks i gang med å demonisere dette totalitetskrav. De påsto at det truet eiendomsretten, den individuelle frihet og demokratiet. De kalte det voldsherredømme. Men folkevelets eneherredømme var det motsatte av vold, det ga den gjenfødte rett en klippe å stå på. Det innskrenket maktens sfære til kun å håndheve folkets rettssyn. All annen maktanvendelse, og ikke bare fysisk vold, var forbudt. En fabrikkeier kunne heretter ikke utnytte sin økonomiske overlegenhet til å presse arbeideren til urimelige vilkår. En bankier kunne ikke klemme ågerrente ut av folk med lånebehov. En avis kunne ikke lyve for folket. De liberale prinsippene om eiendomsrett, næringsfrihet og ytringsfrihet var ikke lenger absolutte; de var betinget av en høyere folkerett. Intet som skadet eller krenket folket kunne godtas i noe prinsipps navn. Det var slutt på liberale dogmer og politisk overtro.

Så lenge nasjonalsosialistene ikke hadde folkeflertallet med seg fremholdt liberalerne listig at vår vilje ikke er folkets, at folkeviljen må avgjøres gjennom demokratisk valg. De har aldri begrunnet hvorfor den mekanisme de har funnet på skulle uttrykke folkeviljen. Dette er noe som aldri drøftes i deres media, og med god grunn. En samfunnsforsker skulle kunne påvise hva som virkelig styrer utfallet av slike valg, og bevise at det i alle fall ikke kan være folkeviljen. De liberales løsning er enkel: de identifiserer simpelthen folkeviljen med utfallet av et demokratisk valg; på den måten kan spørsmålet aldri oppkomme.

I det liberale kapitalistiske samfunn har makten frie tøyler og ingen rett anerkjennes. Men maktens vilkårlighet skjuler seg bak en overflod av paragrafer, vedtekter og byråkratiske regler. Hver gang de mektige vil gjøre noe vedtar de en ny "lov" som gir dem "rett" til å gjøre det. Bare for å kunne si til sine ofre at de har loven og retten på sin side, og således lamme ofrenes motstand mot uretten. I dette system av folkebedrag har folket ingen mulighet til å uttrykke sin politiske vilje. Folket vet ikke hva som foregår i politiske anliggender, og de mektige ser seg naturligvis ikke tjent med å opplyse det. De bruker store summer på å avlede dets tanker fra viktige samfunnsspørsmål og over i underholdning og ørkesløse sysler. Selvfølgelig må folket selv betale for dette. Menn av folket som prøver å opplyse det blir tatt hardt av regimet, også dette under en kappe av legalitet og med skinn av rett.

Vår tidsalder kjennetegnes av at makten har vokst over alle skranker og tilranet seg rettens rike. Nasjonalsosialismen hevdet seg innenfor det demokratiske system men ble likevel kalt diktatur av dem som bare bekymrer seg for egen vinning og er fremmede for idealisme i folkets tjeneste. At folket lyktes med å hevde seg tross dette intrikate system for å holde det nede i avmakt var et arbeidsuhell sett med liberale øyne. Demokratene gikk til krig for å styrte en demokratisk valgt regjering. Etter nasjonalsosialismens nederlag militært - men aldri politisk - har ingen folkelig bevegelse hatt fremgang mer. Rettens vei har ingen fulgt.

Om bare flere gjennomskuet demokratiet! De mektige bryr seg ikke en døyt om hva flertallet mener til enhver tid, men det er viktig for dem å ha det på sin side. De har alle midler for massepåvirkning og greier som regel å styre den jevne manns tanker. Men når det mislykkes blir flertallsmeningen avfeid og folkets kårede skjelt ut som diktatorer. Når alt annet slår feil tyr de til vold for å trumfe sin vilje igjennom. Hvorfor forbauses over det? Det er maktens vesen. Den som ikke bygger på rettens grunnvoll og er drevet av idealisme kommer aldri til å akte noens rett unntatt av nødvendighet, når makten ikke strekker til for å trampe den ned. Jo hensynsløsere et regime farer frem desto råere blir den politiske pornografi om lov og rett, frihet og folkestyre. Løgnen er jo maktens nærmeste støttespiller; har man ikke et rent hjerte og handler i dyd må man tale desto vakrere.

Under den fremskridende globalisme slås den ene etter den andre selvstendige nasjonalstaten ned og kues til vasall og næringsprovins under den selvutnevnte verdensregjering. Denne lovløse voldtekt av mindre stater skjer alltid under en sukkerglasur av edle motiver og i menneskerettighetenes navn, men handler dog om å underlegge seg verden. Dette selsomme ord menneskerettigheter ble oppfunnet som et maktredskap på 1700-tallet av frimurere eller jøder, menn med et mekanistisk livssyn som ikke trodde på noen rett men hadde teft for demagogi. Formålet med å slynge dette ord ut blant massene var å undergrave kongedømmet og adelsveldet, bane vei for deres eget herredømme. Troen på at de mente noe med sine paroler døde under terroren etter revolusjonen, for over to hundre år siden, men da folkenes rett var knust i annen verdenskrig begynte man frekt å snakke om menneskerettigheter igjen som om intet var skjedd, som om jakobinere, bolsjeviker, sionister eller kapitalistjøder holdt noens rettigheter hellig.

Kommunismens fall i 1990 medførte ingen radikal forandring i verden fordi Sovjet og USA, kommunisme og liberalisme, hadde samme livssyn, et usedelig materialistisk syn som gir seg til kjenne i løgn og vold. Med nyliberalismen børstet man støvet av resten av tankegodset som hadde ført menneskeheten ut i den store katastrofe og var latterlig avlegs, like uformuende til å gjøre rede for den moderne verden som Newtonsk mekanikk til å forklare atombomben. Men man satset frekt på at menneskene intet hadde lært eller alt glemt.

Verdenskrigenes agenda er lett å forstå: De statene skulle knekkes som ikke hadde hatt sitt "1789", det vil si hvor rettens rike hadde holdt stillingen og frimurere og jøder ennå ikke hersket. De som reiste seg igjen etter første verdenskrig og overvant republikk og demokrati måtte knekkes på ny i annen verdenskrig. Hva man oppnådde var å utslette den idealistiske menneskehet, blods- og karakteradelen som høyaktet ære, tapperhet og heltesinn. Vi vet at slike idealer er utdødd. I dag anerkjennes kun det lovlydige og ervervsflittige lille menneske med sitt trellesinn - logrende, smiskende, strebende egennyttig. Det er lovlydig som en smågnager, av skrekk for de mektige, ikke som en mann av ære og samvittighet.

Hva folk overså var at verdenskrigene naturligvis ikke kunne føre til fred, når utgangen ble jødedommens seier. Fred er ikke det samme som våpenhvile eller militær seier. Muligheten for fred kommer an på de herskendes sinn. Hvordan kan noen håpe på fred under det rådende bandittvelde? Jødiske sentralbankierer og finansmagnater i spissen for en global røverkapitalisme som plyndrer hele nasjoner og tukter de gjenstridige med det militær-industrielle kompleks som fører krig for profitt. På mange måter er klokka blitt skrudd tilbake til tiden før første verdenskrig. Ingen får være i fred som ikke underkaster seg. Imperialismen er bærer av talmudisme og nøres av hat og forakt for menneskene på Jorden, vilje til allmakt over dem for å fjetre dem og drive dem som dyr. Som plutokratene turer fram stevner menneskeheten mot en ny katastrofe, en tredje verdenskrig.

Har noen vettet sitt i behold? Gjennomskuer dere hetskampanjene mot den ene selvstendige stat etter den andre? Etter 1990 er noen av de geopolitisk viktigste krigene: Irak, Jugoslavia, Russland (særlig Tsjetsjenia), Afghanistan og Libya. Alle disse krigene involverer muslimer og alle har brutt ut som følge av jødisk-israelske renker. Prikker man ut det geografiske sentrum for disse krigene, peker man på Israel. 2011 så den arabiske vår med statslederfall i flere land, og det har neppe skjedd uten skikkelig undergravningsarbeid fra de vanlige mistenkte etterretningsmaktene. Hva er hensikten?

Den er i alle fall tydelig i tilfellet Syria, hvor leiesoldater i USraels tjeneste terroriserer det syriske folk og legger skylda på Bashar al-Assad og hans regjering. Vestlige medias bilde av hendelsene er konsekvent løgnaktig og minner i så måte om dekningen av Serbia, Bosnia, Kosovo på 1990-tallet. Regjeringen i Syria er sterk og stabil, al-Assad -familien er folkelig, moderne og populær; Bashar og Asma er påfallende europeiske av rase og deres politikk deretter, de utstråler et europeisk lynne som burde behage europeere. Hadde vi vært herrer i eget hus ville vi ha omfavnet denne statsledelse, men desverre utformes all vestlig politikk for å være Juda til lags, og al-Assad er Juda en torn i øyet fordi han tydeligvis ikke tar ordre fra Sion og Wall Street. Det bestående Syria har visstnok et effektivt immunforsvar mot jødiske finans- og forretningshaier, og holder sentralbanken under nasjonal kontroll. Allerede dette gjør Juda og Rothschild, jødenes konge, rasende. Landet har såvidt jeg vet ikke tillatt noe nyliberalt pengearistokrati med røverbaroner å vokse frem. Bra for det syriske folk, men vestens maktpamper ser rødt.

Til dette kommer at Syria er anti-israelsk og en støttespiller for Hamas, Hezbollah og Iran. Har dessuten et utstrakt samarbeid med Russland. Det er naturligvis sterkt ønskelig og kanskje nødvendig, sett med Judas øyne, å underkue Syria før de går løs på Iran. Men Syria blir en leiere nøtt å knekke enn Libya. Opposisjonen i Syria er svak og i liten grad villig til å ty til vold. Når syrierne skjønner at de angripes av profesjonelle urostiftere og leiemordere i fremmed tjeneste slutter de fleste opp om Assad. Dertil er Syria militært temmelig sterk og kan yte vesentlig hardere motstand enn Libya. Forskjellen er også den at Russland og Kina har lært og ikke lar seg lure i Syria slik de gjorde i Libya. Kina hadde et omfattende samarbeid med Gaddafis Libya og mistet mye der; det skal de hevne, og forebygge nye tap i andre land, derfor legger de seg på Russlands linje i Syria selv om de ikke har interesser av betydning i landet. Men ettersom slaget om Syria er et forspill til slaget om Iran, som Kina importerer store mengder olje og gass fra, er Kina forutseende nok til dette fremskutte forsvar i Syria.

Putin har i årevis vært opptatt av å skape en motpol mot USA, Israel, Vest-Europa og NATO. Han kaller det en multipolar verden. Det er en direkte utfordring til den "Nye Verdens Orden" som forutsetter en monolithisk monopolar struktur i "verdensrepublikken" eller "verdensmonarkiet", med den jødiske verdenskeiser på toppen. Juda vil ikke dele makt med noen, det strider mot selve deres messianske forjettelse. Nå ser de seg stilt overfor et mektig forbund: BRICS eller Brasil, Russland, India, Kina og Sørafrika. Flere andre stater er klienter av dette forbund og bidrar til å befeste det, først og fremst Iran. Hvordan denne styrkeprøve vil falle ut er uvisst, men jeg tror den vil bli avgjort på den indre slagmark: Vil Russland, Kina og de andre klare å tøyle sine oligarker og milliardærer som, uansett om de er blodsjøder eller ikke, er femtekolonnister for Juda? Hvor mektig er ennå frimureriet, kristensionismen og de jødiske ideologiene i BRICS-landene? Blodsjøder og åndsjøder var årsak til aksemaktenes og Russlands fall i første verdenskrig, og åndsjødene forrådte Tyskland i annen verdenskrig, hvilket trolig beseglet dets skjebne. På den annen side er vesten plaget av adskillig indre motstand mot det sataniske jødevelde og vakler hele tiden på kanten av økonomisk ruin, da finanshyenene mer og mer går berserk av griskhet.

Det vestlige samholdet slår sprekker. Goldman-Sachs' slakting av Grekenland har skaffet unionen noen innbitte fiender på nakken, og andre land følger etter. Det er bemerkelsesverdig i denne situasjon at Kina frir til Grekenland og tilbyr solidarisk bistand, til forskjell fra gjeldspengevesenets svindel og slaveri som EU har å tilby. Ungarn har tatt et viktig skritt for å kaste av seg finansherrenes åk ved å nasjonalisere sin sentralbank. Følgelig har det brutt ut kald krig mellom EU og Ungarn. I denne konflikten står alle nasjonalsinnede europeere på Ungarns side.

BRICS-landene er på vei bort fra dollaren som internasjonalt betalingsmiddel og dermed bryter de den største finanssvindel verden har sett. Ved hjelp av en dollar uten dekning i realverdier plukker finansherrene i New York frukten av en hel verdens arbeid. Den dag dette tar slutt er jeg redd den tredje verdenskrig bryter ut. Juda har intet annet å tilby verden enn svindel, og de som ikke lar seg svindle blir bombet. Den svakeste satelitt i BRICS' interessesfære er i dag Syria, og hvis Juda ønsker å gjenopprette verdensdiktaturet må den angripes. Det blir spennende å se hvor langt de er villige til å gå. Syria er et forsøkslaboratorium for verdenskrig.

Erlend