Guds utvalgte Folkemord

Utryddelsesleiren Gaza og jødeveldet i Vesten

Intet nytt under solen. Israel, sionist-okkupantene i Palestina, overfaller sine naboer, landets rette eiere, og bomber alt, alt som kan bombes, drepes, ødelegges, uten unntak eller skrupler: skoler, sykehus, nødhjelpslagre av mat, til og med FN-kontorer og utenlandske pressekontorer. Jødene viser nok en gang total forakt for sedelige normer, lover, konvensjoner, alt som siviliserte nasjoner har kommet overens om og akter. Ikke minst viser de seg nok en gang æreløse og grusomme i sine feige angrep på forsvarsløse sivile, kvinner og barn, med høyteknologiske våpen som USA har forsynt dem med. De kan slippe sine bomber uten minste risiko for dem selv; Hamas har ingen bombefly og kan ikke gjøre gjengjeldelsesraid inn i Israel, de har heller ikke moderne luftvernkanoner som kan true bombeflyene. Dette er ingen krig; palestinerne i Gaza har ikke stridsvogner, jagerfly, bombefly, tungt artilleri, satelitter for militær etterretning, eller noe annet moderne, høyteknologisk våpen.

Når mediene i Vesten kaller det krig lyver de; de lyver for å hvitvaske det som foregår. Det er folkemord i langsom kino. En del av et folk er sperret inne i en diger konsentrasjonsleir og er forsvarsløst mot en militærmakt. Leiren utsettes for økonomisk blokkade og fangene sultes ut; så massakreres de med militære stridsmidler. Israel er ikke alene om disse forbrytelser; hadde ikke USA og BRD forsynt sionist-entiteten med våpen og penger og teknologi i uendelige strømmer ville dette ikke kunnet skje. De vet hva som foregår og støtter det. Det samme gjør de fleste statsledere i verden selv om de ikke sender våpen og penger til Israel. Da Hamas i januar 2006 vant valget i Palestina rykket en hær av lydige nikkedukker ut og fordømte Hamas og varslet boykott. Respekt for demokratiske valg var det ikke lenger tale om, selv om de alle støyende bekjenner seg til demokratiet. Demokrati er visst bare bra så lenge folk stemmer på den jødiske verdensmakt og gjenvelger despotene. Men når et folk stemmer på folkelige menn, dem som tjener folket og ikke en fremmed makt, da blir det ramaskrik. Da blir det økonomisk boykott og etterhvert bombing, som nå i Gaza. Folkene skal ikke få lov til å være frie.

Hva er så skrekkelig ved Hamas? At de forsvarer sitt folk med våpen i hånd? At de hevder sitt folks ære og rett? At de nekter å godta at fremmede okkupanter røver deres land, fordriver og utrydder deres folk, behandler dem som slaver og dyr? Det naturlige i denne situasjon ville vært at verden stilte krav til Israel og truet det hvis det ikke etterkom dem, og endelig gjorde alvor av truslene når Israel ignorerer dem, hvilket det alltid gjør. Mellom 1967 og 2000 ble Israel gjenstand for 138 FN-resolusjoner i sikkerhetsrådet. De fleste av disse byr Israel å holde seg til elementære prinsipper for mellomfolkelig samkvem, som nedfelt i FN-charteret, og mange fordømmer israelske handlinger og krever at Israel holder seg til tidligere resolusjoner. Kjernespørsmålene er flyktninger, Jerusalem, grenser; andre store emner er ulovlige angrep på Israels naboer, krenkelser av palestinernes menneskerettigheter, herunder deportasjoner og nedrivning av hjem, konfiskasjon av palestinsk land, ulovlige jødiske bosetninger. Israel nekter å overholde Geneve-konvensjonen av 1949 om beskyttelse av sivilpersoner i krigstid. Andre ting som opprører ethvert anstendig menneske er Israels utstrakte og raffinerte bruk av tortur mot fanger, vilkårlige arrestasjoner uten anklage, og ødeleggelse av sivil infrastruktur som elektriske kraftverk. Israels militærvesen driver regelrett terror mot den palestinske sivilbefolkning og myrder selv barn av pur sadisme.

Hvordan kan det bli fred av slikt? Israel vil ikke bøye seg for andre FN-resolusjoner enn dem som fremmer utvidelse av dets territorium og uhemmet militarisme. Det er særlig på sin plass å minne om resolusjon 242 av 22 november 1967 etter seksdagerskrigen: Den understreker det utillatelige i å erverve land ved krig, og påpeker at rettferdig og varig fred kun kan oppnås ved israelsk tilbaketrekning fra okkuperte områder. 22 oktober 1973 kom resolusjon 338 som tilsiktet å få slutt på Yom Kippur -krigen: den formaner til etterfølgelse av resolusjon 242. Over 40 år er gått og Israel okkuperer fortsatt palestinernes land i strid med den. Hva har verden gjort med det? Ingenting. FN-komedien går videre.

I steden for å sette makt bak kravene mot Israel og straffe det for alle brudd på lov, rett og resolusjon, stiller man krav til palestinerne som overser historien og virkeligheten i dagens Palestina. Man krever at de skal avstå fra vold mot Israel og fordømme all slik vold. Hvor ondsinnet er ikke denne forhånelse! I en håndvending setter man virkeligheten på hodet og gjør palestinerne til voldsmennene og sionistene til ofrene. Og man forventer seg at palestinerne skal la seg by slikt, bukke og takke? Det gjør de ikke og så blir de kalt terrorister. De kan selvsagt ikke gi avkall på å forsvare seg med vold mot sionist-entitetens vold. Israel er et herredømme av hat og vold og kommer aldri til å besinne seg, ikke engang i ord og langt mindre i handling.

Et annet virkelighetsfjernt krav som stilles til palestinerne er at de skal anerkjenne Israels rett til å eksistere. For den som kjenner Palestinas historie fra slutten av 1800-tallet til i dag forekommer også dette som den blodigste hån: all denne sionist-aggresjon mot palestinerne og så i dag snakke om sionistenes rett?? Sionistene har stjålet deres land, fordrevet dem, slaktet dem som dyr, og så blir de spurt om de respekterer sionistenes rett til dette. Spørsmålet stilles med en skinnhellig mine, i en moraliserende og bebreidende tone som synes å si: "Nå må det bli slutt på ekstremismen og terrorismen deres så de stakkars jødene kan få leve i fred". Det er til å bli selvmordsbomber av.

Likevel har palestinerne ydmyket seg og oppgitt nesten all sin rett i håp om å oppnå et minstemål av levelige kår. På det palestinske nasjonalrådets møte i 1988 vedtok man at man var villig til å godta en tostatsløsning innenfor grensene før krigen i 1967. Man godtok dermed å leve på bare 22% av sitt historiske land og oppgi alt det andre til okkupantene. Det var en utstrakt hånd til forsoning og fred. Den ble slått ned. Sannheten er at Israel aldri kommer til å godta en palestinsk stat og ikke anerkjenner deres rett til å eksistere som folk. Sionist-kolonistene vil bare bruke dem som slavearbeidskraft så de slipper å arbeide selv. Men slavene må ikke ha noen selvbevissthet, nasjonalt eller religiøst, de må være rotløse individer uten åndsliv.

På tross av dette legger man skylden på palestinerne og bebreider dem at de ikke anerkjenner tidligere avtaler. Man fremstiller dem i media som sinken i "fredsprosessen", den motvillige krigshauk. Hva er virkeligheten? Oslo-avtalen av 1993 er noe vi nordmenn bør kjenne innholdet av. Den gikk ut på at det skulle dannes en palestinsk stat fem år senere, i 1998. Det var vel å tro på julenissen. Hva Israel gjorde i dette tidsrom var å beslaglegge mer land, fortsette å kolonisere, bygge bosetninger, og de holdt ikke en eneste av Oslo-avtalens paragrafer. Jødestaten bruker avtaler til dopapir; når det inngår dem er det bare for å vinne tid og få motstanderen til å sitte uvirksom og vente forgjeves på at Israel skal holde sin del av avtalen. Og en ting til: for å vinne propaganda-sirkuset i media, særlig fjernsynet, som verdensjødedommen er herre over.

Hvordan kan alt dette foregå uten at verden griper inn? Hvorfor vil ingen hjelpe palestinerne og straffe Israel? Hvorfor er alle land i Vesten, med USA i spissen, så partiske i Israels favør? Hvorfor snakkes det ikke opprørt om menneskerettigheter, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten? Det store flertall av israelere og jøder over hele verden slutter 110% opp om dette pågående folkemord. Og jødiske ledere, åndelige og politiske, har ikke vært anderledes før enn de er i dag. Her noen citater:

Vi må drepe alle palestinere med mindre de underkaster seg som slaver (Chairman Heilbrun of the Committee for the Re-election of General Shlomo Lahat, the mayor of Tel Aviv, October 1983)

Palestinerne er som krokodiller, jo mer kjøtt du gir dem, jo mer vil de ha (Ehud Barak, Prime Minister of Israel at the time - August 28, 2000. Reported in the Jerusalem Post August 30, 2000)

Palestinerne er beist som går på to bein (Menahim Begin, speech to the Knesset, quoted in Amnon Kapeliouk, "Begin and the Beasts". New Statesman, 25 June 1982)

Palestinerne ville bli knust som gresshopper... hodene smadret mot bjelker og vegger (Israeli Prime Minister in a speech to Jewish settlers, New York Times April 1, 1988)

Når vi har bosatt oss i landet er det intet araberne vil kunne gjøre med det annet enn å pile omkring som kakerlakker i en flaske (Raphael Eitan, Chief of Staff of the Israeli Defence Forces, New York Times, 14 April 1983)

Hvordan kan vi gi de okkuperte områdene tilbake? Det finnes ingen å gi dem til. (Golda Meir, March 8, 1969)

Det fantes ikke noe sånt som palestinere, de har aldri eksistert (Golda Meir, Israeli Prime Minister June 15, 1969)

Påstanden om at faren for folkemord hang over oss i juni 1967 og at Israel kjempet for sin fysiske eksistens er bare bløff som ble født og utviklet etter krigen (Israeli General Matityahu Peled, Ha'aretz, 19 March 1972)

Vi må gjøre alt for å sikre at palestinerne aldri vender tilbake. De gamle vil dø og de unge glemme. (David Ben-Gurion, in his diary, 18 July 1948, quoted in Michael Bar Zohar's Ben-Gurion: the Armed Prophet, Prentice-Hall, 1967, p. 157)

... vi burde forberede oss på å komme på offensiven i den hensikt å smadre Libanon, Transjordan og Syria... Når vi smadrer de arabiske legioner og bomber Amman eliminerer vi Transjordan også, og da faller Syria. Hvis Egypt våger å kjempe videre skal vi bombe Port Said, Alexandria, og Cairo (David Ben-Gurion, May 1948, to the General Staff. From Ben-Gurion, A Biography, by Michael Ben-Zohar, Delacorte, New York 1978)

Vi må bruke terror, snikmord, skremsler, beslagleggelse av land, og nedlegging av alle samfunnstjenester for å bli kvitt den arabiske befolkning i Galilea (Israel Koenig, "The Koenig Memorandum")

Jødiske landsbyer ble bygget i arabiske landsbyers sted. Du kjenner ikke engang navnene på disse arabiske landsbyene, og jeg laster deg ikke, for geografi-bøker eksisterer ikke mer... de arabiske landsbyene finnes ikke mer heller... Det finnes ikke et eneste sted i dette land som ikke hadde en arabisk befolkning før. (Moshe Dayan, address to the Technion, Haifa, reported in Haaretz, April 4, 1969)

Det er israelske lederes plikt å forklare den offentlige mening klart og modig... at vi ikke kan ha sionisme, kolonisering og jødestat uten å fordrive araberne og ekspropiere deres land (Yoram Bar Porath, Yediot Aahronot, of 14 July 1972)

En million arabere er ikke verdt en jødisk fingernegl (Rabbi Yaacov Perrin, Feb. 27, 1994 [Kilde: N.Y. Times, Feb. 28, 1994, p. 1])

Vi jøder er ødeleggere og skal forbli ødeleggere. Intet du kan gjøre vil innfri våre krav og dekke våre behov. Vi skal for alltid ødelegge fordi vi vil ha vår egen verden (You Gentiles, by Jewish Author Maurice Samuels, p. 155)

Vi skal ha en verdensregjering enten du liker det eller ei. Spørsmålet er bare om den regjeringen vil opprettes ved erobring eller samtykke (Jewish Banker Paul Warburg, February 17, 1950, as he testified before the U.S. Senate)

Vi skal innrette oss i Palestina enten du liker det eller ei... Du kan fremskynde vår ankomst eller forsinke den. Det er imidlertid bedre for deg å hjelpe oss slik at ikke våre oppbyggende krefter forvandles til ødeleggende som styrter verden i grus. (Chaim Weizmann, Published in "Judische Rundschau," No. 4, 1920)

Dette er ikke sjeldne og enestående citater som noen har gravd frem. Citatene kan mangfoldiggjøres i det uendelige og uttrykker jødenes syn på palestinere og andre ikke-jøder, og deres egen plass i verden. Det er hat og mordlyst - alltid. Jøder som er mildere stemt er sjeldne som perler i østers, og enda langt sjeldnere, om de i det hele tatt eksisterer, er jøder som er det av sedelig holdning. Når en jøde besinner seg er det nesten alltid av frykt for voksende antisemittisme, altså av egennytte, ikke rettferdighet. Jeg har aldri sett overbevisende tegn til fromhet, ære eller anstendighet i noen jøde. De som kaller seg religiøse er ofte de verste.

Kilden til jødenes enorme makt i dagens verden er den kunstige jødedom som menneskene er blitt innpodet først og fremst gjennom kristendommen men også gjennom islam som likeledes bygger på jødedommen og har anammet jødenes gamle hatskrifter som hellige bøker. Forskjellige sekter og hemmelige selskaper har gått lengre enn disse religionene og rendyrket den jødiske satanisme. De fleste av disse er i dag samlet i frimureriet som er den dominerende makt i verden, mens de gamle religionenes innflytelse er svinnende: Kristendommen er sterkt svekket og på vei til å dø ut; islam er også på tilbaketog. Gjennom frimureriet styrer jødene åndslivet og samfunnene i hele verden. Men ikke i frimureriets navn; den holder seg tilbaketrukket i bakgrunnen. De symbolsk omskårne identifiserer seg utad for folkene som "demokrater", "humanister", kosmopolitter og én-verden -forkjempere, antirasister og menneskerettsaktivister. Men dette er ord som lett misforstås. Alt dette er redskaper som brukes til å fremme deres agenda: verdensmakten - menneskenes utjevning, ensretting og opprykking fra sine røtter, oppblanding.

Derfor kan folkemordet i Palestina skride frem uten at noen gjør noe. Hvor heftig vanlige mennesker enn protesterer foretar de mektige i Norge og andre land seg intet, fordi de er jøder i ånden og står last og brast med jødedommen. Ikke alle er så uforsiktige i sine uttalelser som Siv Jensen, men alle står de likevel for det samme. Hvis noe annet folk hadde vist en antydning til de holdninger og handlinger som Israel legger for dagen ville verden ha reagert med ultimatum, bombing, invasjon, og siden krigsforbryterprosesser og demonisering av gjerningsmennene. Vel å merke forutsatt at disse ikke spilte på lag med jødene; når de gjør det, slik som i kommunismen, skjer det ingenting. Men prøv å forestille deg hva som ville skjedd hvis ofrene var jødiske. Tenk deg at det som nå skjer i Gaza skjedde i Tyskland, at det var jøder som var innesperret i en diger konsentrasjonsleir, at tyskerne ikke ga dem mat eller drikke men sperret alle tilførsler til leiren og bombet den forsvarsløse sivilbefolkningen fra lufta! Ville verden ha forsvart bombingen med at tyskerne må ha rett til å beskytte seg mot de jødiske guttungene i leiren ("terroristene") som kaster stein og skyter med sprettert? Ville den sagt at begge parter nå må besinne seg og tilbudt seg å megle "våpenhvile" og "fredsforhandlinger"? Nei. Verden ville ha skreket hysterisk på de mest drakoniske reaksjoner mot Tyskland, gått fullstendig amok og krevd atombombing av alle tyske byer og siden utryddelse av det tyske folk. Faktisk ble dette gjennomført mot Tyskland under og etter annen verdenskrig såvidt man da hadde teknologi til det, inntil det ble stoppet av visse amerikanske generaler (eks George Patton) og politikere (eks Joe McCarthy) som ikke var jødiske nok i ånd og vilje til å være med på slikt.

Grunnen til at Tyskland ble så hardt straffet var at det hadde våget å fri seg fra jødetyranniet og danne en fri tysk stat. Tyskere gjorde ikke mot jøder hva jøder nå gjør mot palestinere. Jødene levde som parasitter og folkefordervere blant tyskere og disse ønsket naturlig nok å kaste av seg åket. Det var ikke tale om folkemord på jødene. Under krigen ble de internert fordi jødene var skyld i krigen mot Tyskland og var dets hovedfiende. "Holocaust" er en jødisk løgnindustri og bekrefter bare jødens karakter som parasitt - på vårt arbeid og på vår samvittighet. Men fordi jødene har slik enorm makt til å forme virkelighetsbildet som folk flest i verden går rundt med (særlig gjennom fjernsynet) er det omtrent umulig å diskutere disse ting på en saklig og opplyst måte i vide kretser. De markedsfører seg selv som profesjonelle ofre og kliner sin påståtte forfølgelse og lidelse opp i ansiktet på de dumme gojim døgnet rundt.

Hver gang israelerne forgriper seg på palestinerne er det noen som begynner å sammenligne med "Nazi-Tyskland" og apartheidet i Sør-Afrika. Har man skuet sannheten i Palestina sitter man likevel dypt i jødisk løgn i andre saker. Når en stat vil være fri og er ulydig mot den jødiske verdensmakt prøver denne alltid å utnytte rasemotsetninger og etniske motsetninger i landet for å svekke og omsider styrte den ulydige regjering. Etniske grupper som står utenfor regjeringen hetses mot den, forsynes med våpen og hjelpes til terror. Dette gjelder alle land som motsetter seg globalt overherredømme. Det skjedde i Sør-Afrika (bantuene og andre), Jugoslavia og Serbia (kosovoalbanerne, bosnia-muslimene), Irak (kurderne, shia mot sunni), Russland (Tsjetsjenia og Georgia) osv. Det er den hemmelige verdensregjering som avler denne etniske strid, og situasjonen i disse landene har intet felles med den i Palestina. Det meste, om ikke alt, av det som verdens-TVen spyr ut om det grufulle som begås mot disse stakkars etniske minoritetene er propagandaløgn for å skape verdensopinion mot de frie statene. Bombingen som siden kommer er derimot høyst reell. Det er altså helt feil å sammenligne Gaza og Kosovo, men bombingen av Gaza og bombingen av Serbia er nær beslektede og det er den jødiske maktelite som står bak begge to.

Om ikke globalismen skal sluke oss alle må vi reise oss mot den kunstige jødedom, den jødisk-frimurerske ånd og agenda som samfunnstopper over hele verden er besatt av. Jødeproblemet er nemlig ikke bare et spørsmål om jødiske penger og medier; hadde folkene vært frie i ånden kunne de satt en stopper for pengemakten gjennom politiske handlinger. Vi kunne satt bom for fremtidig finanssvindel og finanskrise, kastet ut jøder som Bernard Madoff fra vårt økonomiske liv en gang for alle. Siden kunne vi også ha fremtvunget en rettferdig løsning i Palestina. Men det kan ikke skje slik verden er i dag. La oss høre hvorfor fra deres egen munn:

Jeg har alltid vært en trofast venn av Israel og betrakter henne som en av USAs viktigste allierte i Midtøsten. Jeg holder Israels sikkerhet for hellig. (Barack Obama during a presidential debate in Cleveland 26 feb 2008 with rival candidate Senator Hillary Rodham Clinton)

De Forente Stater er absolutt og kompromissløst viet til Israels sikkerhet og vi er absolutt overbevist om at Israel alene må avgjøre hvilke midler som er nødvendige for å oppnå den sikkerheten. Det er Israels forrett. Vi aksepterer det. Vi forfekter det. Hva Israel enn avgjør kan ikke, vil ikke, vil aldri, aldri noensinne, rokke vår fundamentale hengivelse til hennes sikkerhet (Al Gore, 18 May 2000)

Jeg besøkte Israel for første gang i år 2000. Jeg følte allerede da at jeg kom hjem til tross for at dette var et sted jeg aldri før hadde besøkt. Jeg har en dyp åndelig dragning mot Israel. Jeg har alltid beundret staten Israels historie og hvor hardføre og besluttsomme folket var som grunnla den... Jeg er også datter av en presbyteriansk prest og ble oppdratt med de meget rørende historiene fra det Hellige Land. De betyr mye for meg. Da jeg først besøkte Oljeberget, Genesaret-sjøen, Jerusalem, følte jeg en meget dyp emosjonell opplevelse. (Condoleezza Rice, May 2003)

Forrige uke feiret jeg min fødselsdag, og mine barnebarn - 4 og 6 år gamle - ringte for å synge Happy Birthday. Og overraskelsen, den virkelige gave, var at de sang den på hebraisk... Dette er ånden som definerer det amerikansk-israelske partnerskap. Amerika står hos Israel nå. Amerika står hos Israel for alltid. Vi skal aldri forlate Israel. Vi skal aldri forlate Israel. Gud velsigne dere. Gud velsigne våre menn og kvinner som tjener ved fronten i dag. Og Gud velsigne det spesielle forholdet mellom de Forente Stater og staten Israel. (Nancy Pelosi i en tale til AIPAC, april 2003)

Den siste etappe på min lange reise til Israels hjerte, som begynte da jeg første gang kom hit som religiøs pilgrim for over tyve år siden. En kort tid var jeg den eneste amerikanske president som hadde besøkt Israel to ganger, så ble jeg den eneste som hadde gjort det tre ganger, og så fire ganger. (President Clinton, January 20, 2002)

Amerika og Israel deler et særskilt bånd. Vårt forhold er enestående blant alle nasjoner. Liksom Amerika er Israel et sterkt demokrati, et symbol på frihet, og en oase av frihet, et hjem for de undertrykte og forfulgte. (President Bill Clinton, September 10, 1998)

I mer enn 40 år har USA og Israel gledet seg over et vennskap bygd på gjensidig respekt og at vi sverger til demokratiske prinsipper. Vår fortsatte søken etter fred i Midtøsten begynner med å anerkjenne at båndene som forener våre to land aldri kan brytes. (President George Bush d.e., Address to the United Nations, September 23, 1991)

Mitt rulleblad er 100% - ikke 99 men 100% - når det gjelder å opprettholde vårt spesielle forhold og vennskap med Israel. (John Kerry, 19 April 2004)

Og vi sto på kanten av stupet ved Massada og ropte 'Am Yisrael chai!' Og ekkoet ljomet tilbake, den mest fryktinngytende og utrolige lyd. Og vi så liksom på hverandre og følte det som om vi hørte sjelene til dem som døde der tale til oss. (John Kerry, 3 May 2004)

Når jeg ofrer meg for Israels sikkerhet og fremtid gjør jeg det ut i fra elementær moral såvel som opplyst egennytte. Vår rolle i å støtte Israel ærer vår egen arv. (President Gerald Ford, Remarks at the Annual Meeting of the American Jewish Committee. May 13, 1976)

Vårt samfunn er opplyst av de hebraiske profeters åndelige innsikt. Amerika og Israel har en felles kjærlighet til menneskelig frihet, og de har en felles tro på en demokratisk levemåte. (President Lyndon B. Johnson, Speech before B'nai B'rith, sep 10 1968)

Israel ble ikke skapt for å forsvinne - Israel skal bestå og blomstre. Hun er håpets barn og de tapres hjem. Hun kan hverken knekkes av motgang eller demoraliseres av medgang. Hun bærer demokratiets skjold og ærer frihetens sverd. (President John F. Kennedy, tale til zionists of America convention, statler hilton hotel, new york, n.y., august 26, 1960)

Jeg hadde tro på Israel før hun ble opprettet, og har det nå. Jeg tror hun har en ærerik fremtid foran seg - ikke bare som nok en selvstendig nasjon, men som en legemliggjørelse av vår sivilisasjons store idealer. (President Harry S. Truman, tale til Zionist Organization of America in 1957)

Gud sier, 'Jeg skal dømme dem som kapper opp Vestbredden og Gaza; det er mitt land og hold hendene deres unna' (Pat Robertson, 5 October 2004)

Denne oppramsing av citater kan fortsettes ad libitum. Det finnes ikke en president eller politiker i Amerika som ikke går inn for Israel og jødene med hud og hår til fortrengsel for alt annet. Det samme gjelder alle samfunnstopper i Amerika og Europa. Den mest spyttslikkersk underdanige jødetrell som finnes må være Angela Merkel. Det er lett å si at de har solgt seg til jødefinansen, men det er ikke riktig. Det stikker mer under enn det. Det finnes mange forbrytere som har skjønt at jødene er overmektige og at den som vil frem må smiske for dem, men denne makt hviler ikke først og fremst på penger, den har vært en uunngåelig følge av den åndelige forjødning av europeere fra kristningen av. Uten denne forjødning ville vi aldri ha tillatt jødene å gjøre forretninger og samle formuer midt i blant oss. Vi ville ha jaget dem bort med det samme.

Er det noe disse citatene vitner om så er det sannheten i at om et folk slipper jødene inn i landet så er det snart slave under dem. Slave både materielt og åndelig: vi må slite og slepe for dem, og vi må tro på dem. I sin grenseløse, gudsbespottende hybris har denne omstreifende forbryterstamme utropt seg til guder eller de eneste mennesker. Tvangen til å tro på dem ligger ikke så meget i truselen om korporal avstraffelse for dem som tviler, skjønt dette også har spilt en rolle, som i umuligheten av å tro annet, da jødene behersker alle kilder til opplysning: prestene i middelalderen, fjernsynet i vår egen tid, universitetene... Man kan bare velge hvilken jødisk åndsretning man skal gå inn for, men den som reiser tvil om jødedommen i det hele tatt blir demonisert, bannlyst, støtt ut i det ytterste mørke, kjent fredløs, kastet i fengsel, torturert, myrdet. Inkvisisjonen og bolsjevismens utrenskninger er av samme art. Det er mange forskjeller på Kolyma og Gaza, men ett har de felles: den som motsetter seg jødene, om så bare i sine egne tanker, blir utsatt for stor grusomhet. Den som håper at verden hever sin stemme mot slik urett blir skuffet og må tvile på menneskenes godhet. Men menneskene kan ikke danne seg et riktig bilde av virkeligheten da muren av desinformasjon sperrer utsikten.

Hvordan syns du US presidentenes syn på Israel stemmer med sionistenes som skissert med citatene foran? Legg merke til den evindelige masing om demokrati og frihet, frihet og demokrati hos amerikanerne - frimurerske kodeord hvorved jødeslaven kunngjør sitt slaveri. USA skal liksom ikke ha noen statsreligion, men ingen stat er uten religion eller surrogat, og man ser hvilken "religion" det er som bærer den amerikanske stat. Jødisk historie eller oppdiktet historie-surrogat er sentrum for alles tankeliv, trosliv, følelser. Det snakkes om sivilisasjon, kulturarv, verdier; de jødiske "profeter" fra det Gamle Testament (GT) utgis for store vismenn. Hvordan stemmer dette syn med det som faktisk står i GT, jødenes Torah? Vi trenger ikke diskutere GTs forhold til historien for å være enige om at det formidler israelittenes karakter. Annetsteds har vi blottlagt Talmud, la oss kaste et blikk på GT også, som selv NSere er forsiktigere med å henge ut for ikke å støte kristne og muslimer.

Da jødene gjerne kaller sin angivelige religion "det mosaiske trossamfunn" og regner Mose-bøkene for viktigst, skal vi nøye oss med å gjengi et utdrag av de fem Mose-bøkene. Dette citat høver særlig godt til begivenhetene i Gaza i disse dager: 5. Mosebok, 7. kapittel, stykkene 1-6 og 16-26: Når Herren, din Gud, får innført dig i landet, hvor du skal komme hen at eie det, og får utkastet mange folk for dig, hethittene og girgasittene og amorittene og kananittene og feresittene og hevittene og jebusittene, syv folk, som er mangfoldigere og vældigere enn du, og Herren, din Gud, har givet dem for ditt ansikt, og du har slått dem, da skal du aldeles ødelegge dem; du skal ikke gjøre pakt med dem og ei vise dem nåde. Og du skal ikke gjøre svogerskap med dem; du skal ikke give hans sønn din datter, og hans datter skal du ikke tage til din sønn. Thi han skal komme din sønn til å vike fra mig, og de skulle tjene andre guder, og så opptennes Herrens vrede mot eder, og han skal snart ødelegge eder. Men således skulle I gjøre ved dem: I skulle nedbryte deres altere og sønderbryte deres støtter og avhugge deres lunde og oppbrenne deres utskårne bilder med ild. Thi du er et hellig folk for Herren, din Gud; Herren din Gud har utvalgt dig at være ham til et eiendomsfolk fremfor alle folk som er på Jordens krets.... Og du skal fortære alle de folk som Herren din Gud giver dig; ditt øye skal ikke spare dem, og du skal ikke tjene deres guder, thi det skal blive dig til en snare. Når du siger i ditt hjerte: Disse folk er mangfoldigere enn jeg; hvorledes formår jeg at fordrive dem? Da skal du ikke frykte for dem; du skal flittelig komme i hu hva Herren din Gud gjorde ved Farao og alle egyptene: de store forsøkelser som dine øyne så og de tegn og underlige ting og den sterke hånd og den utrakte arm med hvilken Herren din Gud utførte dig. Således skal Herren din Gud gjøre ved alle de folk for hvis ansikt du frykter. Og Herren din Gud skal endog utsende gjetehamser på dem inntil de omkomme som er blevne tilovers og som have skjult sig for ditt ansikt. Du skal ikke forfærdes for deres ansikt; thi Herren din Gud er midt iblant dig, den store og forfærdelige Gud. Og Herren din Gud skal utkaste disse folk for ditt ansikt efterhånden; du kan ikke snart gjøre ende på dem, at vilde dyr på marken ikke skulle blive mange mot dig. Og Herren din Gud skal give dem for ditt ansikt og forstyrre dem med en stor forstyrrelse inntil de ødelegges. Og han skal give deres konger i din hånd, og du skal fordærve deres navn fra at være under himmelen; der skal ingen kunne stå mot ditt ansikt inntil du har ødelagt dem. I skulle oppbrenne deres guders utskårne bilder med ild; du skal ikke begjære sølvet eller guldet som er på dem eller tage det til dig, at du ikke besnæres dermed; thi det er Herren din Gud en vederstyggelighet. Og du skal ikke late komme vederstyggelighet i ditt hus så du bliver en forbannet ting som det er; du skal væmmes med en stor væmmelse derfor og have stor vederstyggelighet dertil; thi det er en forbannet ting.

Den ikke-jøde, det ikke-jødiske folk, som tilber jødene og holder GT for hellig, Guds åpenbaring og lignende, holder sin egen undergang for Guds vilje. De 7 folk i Kanaan (Palestina) på den tiden ramses her opp og Jahve befaler at de skal fordrives, utryddes og all deres religion og kultur tilintetgjøres. Israelittene går frem med stor grusomhet slik israelerne gjør mot palestinerne i dag og dreper deres barn, skåner ingen, et fullkomment folkemord. Hør bare: 5. Mosebok, 2. kapittel, stykke 34: Og vi inntok alle hans steder på den samme tid, og vi ødelagde hver stad, mænn og kvinner og små barn; vi lot ingen blive tilovers. Bolsjevismen har vedvart fra Moses til Lenin og videre til Gaza. Israelerne av i dag bomber palestinske barn med fosfor- og DIME-bomber som bereder dem en fryktelig pinefull død, som også de jødeallierte, England og USA, gjorde mot tyske barn under annen verdenskrig. De bruker dem også som levende skjold.

Var det ikke for jødetilbedelsen blant ikkejøder hadde vi ikke hatt noe problem i Palestina eller i våre egne land. Men både kristne og muslimer har vanskelig for å kritisere jøder som sådanne på grunn av dette med "Guds utvalgte folk" som de har fått inn gjennom sin religion. De kan bare kritisere sionismen slik amerikanere under den kalde krig bare kunne kritisere kommunismen og måtte lukke øynene for at kommunismen i Amerika var et rent jødisk fenomen for ikke å bli beskyldt for antisemittisme, den frykteligste av alle anklager i jødedyrkende stater.

Israel drøftes ofte på falske premisser. Er det ikke et forsøk på å gi jødene et hjemland og en nasjonalstat? Nei, det er ikke det, men mange tror det. Hvis jødene hadde villet leve fredelig av eget arbeid i eget land ville jødeproblemet vært løst. Intet kunne være gledeligere. NSerne i det Tredje Rike prøvde i årevis å samarbeide med sionistene om dette, men måtte gi opp: sionistene hadde ikke ærlige hensikter. Jødene har alltid levd som parasitter blant andre folk og kommer til å fortsette med det. Israel er ikke en selvberget stat; den mottar gigant-overføringer fra USA og BRD. Bare et mindretall av verdens jøder bor der. Staten Israel er en verdenssentral for jødene hvor de kan skjule sine ettersøkte forbrytere og holde på med hemmelige ting skjult for verdens øyne. Deres mål forblir verdensherredømme; ikke å oppnå land og stat for eget folk, men å berøve alle andre folk det, bryte ned europeiske nasjoner.

Hjemland for jødene ble forsøkt allerede under kommunismen i Sovjetsamveldet, det er lite kjent i Vesten. Faktisk to ganger på to vidt forskjellige steder: Birobidschan (Birobidzan) i det fjerne Østen og på Krim. Begge ganger slo det feil. Jødene var arbeidssky. Stalin kommenterte det 11 februar 1945 slik: I prinsippet støtter jeg sionismen, men det er vanskelig å løse jødespørsmålet. Vårt eksperiment i Birobidzan slo feil fordi jødene foretrekker å bo i byer.

Den som angriper sionismen for å være "rasistisk" er blind for jødeproblemet. "Rasisme" er noe jødene har oppfunnet for å lamme andre rasers selvforsvar mot rasemord. Jødenes globale slavestat forutsetter alle rasers og kulturers ødeleggelse, særlig den hvite manns. "Rasismen" har aldri vært og kommer aldri til å bli et våpen mot jødene selv. Derimot brukes det også mot palestinerne, og beskyldningene om antisemittisme sitter løst når de hevder sin rett.

Så fortsetter skuespillet i Midtøsten. De som kjenner jødene vet at sionistene aldri kommer til å innrømme palestinerne noenting. I steden for å forhandle med palestinernes ledere kommer de til å fortsette å snikmyrde dem. Den spredte og matte bevæpnede motstand palestinerne formår å reise mot deres voldsherredømme kommer til å tjene dem tilnavnet "terrorister" som før. Arabiske stater og palestinske myndigheter kommer til å oppgi mer og mer av sin rett i håp om å bevege israelerne til forlik. Men det kommer til å være forgjeves. 27 mars 2002 vedtok den arabiske liga, ledet av kronprins (nå kong) Abdullah av Saudi-Arabia, en fredsplan som gikk ut på å anerkjenne og slutte fred med Israel hvis hun bare iverksatte FN-resolusjonene 242 og 338 og godtok en selvstendig palestinsk stat. Vedtaket ble fattet i Beirut som noen år senere ble bombet sønder og sammen av Israel. Det var svaret.

Rønnaug