Brexit og den demokratiske Komedie

Illusjon og Virkelighet i engelsk politikk

Seiersrusen efter valgseieren har lagt sig. Festhumøret er borte og hverdagslig nøkternhet har gjeninnfunnet sig. Nu kan man uten å være glædesdræper tenke gjennom det som skjedde og oppskatte dets betydning. La oss begynne med det gode. At nei-seieren bragte noe godt vil jeg ikke benekte. Den viser at maktapparatet ikke længer behersker massemeningen, ikke engang flertallet. Regimemedia kan ikke programmere og fjernstyre massenes syn på samfunnet og verden som før. Det finnes andre kilder til informasjon og inspirasjon, og alternative betraktningsmåter sprer sig. Viktigst av alt er at regimets autoritet er brudt: Det kan ikke længer reise sig i all sin skittviktige overhøyhet og kommandere folk til holdninger og syn. Dets moralske overherredømme anerkjennes ikke av de brede lag. Folk ser dem ikke mer som rettmæssige dommere; folk tør å trosse dem. Vanlige mennesker ser ikke de herskende som moralsk eller intellektuelt overlegne, fnyser av deres råd, ler av deres befalinger. En indre forvandling har funnet sted - fra underdanighet til frihet.

Dette er umåtelig viktig. Dermed er folkemassene mottagelige for fakta og fornuft. Adgangen til dem er ikke sperret av regimets autoritet. I alle de år vi har ført vårt felttog for folkeopplysning har ingen noensinne tatt til motmæle. Den eneste form for motstand vi har møtt er avvisning under henvisning til at vi ikke kan påberope oss noen regimeautoritet til støtte. Regimet sier: Dere tar feil fordi dere motsier oss! Dette forsøket på å uskadeliggjøre oss bruker 100 % autoritet. Så længe folk tror blindt på autoritetene virker det. Men den dag de begynner å tenke selv, og trekker autoritetenes dogmer og diktater i tvil, raser korthuset. Det er først og fremst det fremskritt vi har sett under mange års kamp: Maktens svækkede autoritet. Folk stoler ikke på dem og tror ikke på dem; de gjorde det før, men det er blitt mindre og mindre av det. Når autoriteten undergraves svinner også makten. Makten bygger mest på autoritet, at folk underkaster sig av åndelig fangenskap, og i liten grad på voldsmakt.

Men jo svakere autoriteten blir desto mer må regimet ty til fortielse, skremsler, vold, bedrag og manipulasjon. Da vi begynte for mange år siden prøvde de først å slå oss ned med autoritet. Men snart begynte de å frykte at det ikke skulle virke, at autoriteten er for svak til alene å bære dem. Siden har vi vært innhyllet i øredøvende taushet. Reflekter et øyeblikk over det demokratiske folkebedrag! I teorien skal alle fritt kunne informere sig og danne sig en mening; så skal meningene brytes mot hverandre i åpen debatt; og til slutt skal man stemme og flertallet avgjøre. Hvor uendelig fjernt vi er fra slike tilstander! I praksis blir bare én mening tålt, og ingen debatt forekommer. Vil man ha meningsfrihet og fri debatt må man oppsøke undergrunnspressen på internet, hvor folk anonymt meddeler sine tanker under frykt for forfølgelse. Men just i det monn folk ytrer sig frimodig er de utelukket fra demokratisk innflytelse.

Det er ingen tvil om at regimet ville at britene skulle stemme for EU, mot brexit. Kampanjen viser oss dets skiftende strategi i et nøtteskall. Hvorfor kom det overhodet til folkeavstemning om EU-medlemskapet i UK? Den politiske agenda som står på dagsordenen i alle vestlige land og dens skadevirkninger har ført til voksende misnøye med EU, som i høy grad forbindes med denne agenda. Det dreier sig om globalisme; nasjonenes og nasjonalstatenes oppløsning; grense- og skrankeløst finansherredømme med finanssvindel og gjenkommende finanskriser; utflytting av industri og avhænding av arbeidsplasser til Kina og andre land i den tredje verden; masseinnvandring fra den tredje verden; nedrivning av velfærdsgoder for hvite europeere samtidig som det forbrukes enorme summer på illegale kriminelle innvandrere; avhænding av nasjonale ressurser og fælleseiendom til globale selskaper ("privatisering"); et kvælende byråkrati med detaljregulering av folks hverdagsliv; manglende folkelig innflytelse på EUs institusjoner og virksomhet og lovene som vedtas; sentralisering og avskaffelse av lokalt selvstyre; identitetsløs politikk som ikke passer for noen; uniformisering, ensretting og undertrykkelse av anderledes tenkende; begunstigelse av perverse, ondsinnede og folkeskadelige minoriteter; angrep på kjærlighet, familieliv og normal seksualitet; tvungen sedelig nedbrytning i toleransens og likeberettigelsens navn; at rasefremmede ustraffet kan begå forbrytelser mot hvite europeere; islamisme og terrorisme; at rasefremmede har rettigheter i lange baner mens hjemmehørende europeere har null rettigheter; at minste tilløp til europeisk selvforsvar fordømmes og straffes som "rasisme".

Europa befinner sig i permanent krise. Det skyldes en naturstridig folkefiendtlig politikk. Ordens- og livskræftene er trengt tilbake og det onde får hærje. Svært mange mennesker i dagens Europa føler at måten samfunnet styres på er riv ruskende gal. At hele det politiske system med dets åndelige og økonomiske forutsetninger er råttent i sine røtter. At folk ikke har noen mulighet for å påvirke det. Det vokser frem opprørsbevegelser over hele kontinentet. Men få vet hva som er ondets rot; få kjenner systemets opprinnelse. EU er en høyst synlig og forhatt Sovjet-lignende sentralmakt og byråkrati. Det er nærliggende å legge skylden på den, og den er skyldig. Men det folk ikke tenker på er at kræftene som bygget EU og virker gjennom den eksisterte før EU og ikke blir borte av at EU skrotes. EU er en utadvendt institusjon; hvem eller hva står bak og trekker i trådene?

Det er allmen misnøye med tingenes tilstand i hele Europa. Alle innser at EU har noe med uføret å gjøre og de som vil råde bot forfekter uttreden. Cameron i England hadde problemer med sitt parti og sitt stemmekveg. EU-motstanderne kunne hævde å foretrede folkeviljen mot EU-diktaturet. Så længe denne holdningen fikk grassere var det fare for at partiets og Camerons eget vælgergrundlag efterhvert kunne svikte. Han dristet sig til å love folkeavstemning om EU hvis han vant valget i 2015, og det var sikkert stærkt medvirkende til at han vant. Jeg tror ikke et øyeblikk at han ville la folkeviljen råde. Demokratiets funksjon er ikke å kanalisere folkeviljen til politisk overhøyhet; den er å innbille folket at regimets agenda er folkeviljen. Cameron hører til kræftene som ligger bak EU og driver dens agenda. Han ville knekke motstanden med demokratiets vanlige middel: Bestikke, desinformere, indoktrinere og manipulere et flertall til å stemme for regimets agenda. Han trodde propagandamaskineriet ennu var stærkt nok til å styre tankene og adfærden til en uopplyst og ikketenkende masse.

Regimet og pro-EU-siden har en voldsom overvekt i penger og media. Og det tok ingen sjanser: Selv nei-sidens media og organisasjon ble ledet av regimets egne mænn. Hva var det Lenin sa? Den beste måten å beherske opposisjonen på er å lede den selv! Inntil en måned før avstemningen så det ut til å bli en paradeseier for ja-siden. Helt efter oppskriften. Man kunne allerede se kampanjen munne ut i et gedigent propagandaspetakkel for EU og dens agenda som det britiske folks innerste vilje og dypeste overbevisning. Motstanderne ville tænnerskjærende måtte innse at de er akterutseilte grinebitere som hører fortiden til og ikke har folkets støtte. Gamle trangsynte seiglivede latterlige engelskmænn som bare venter på å gå i graven så menneskeheten kan marsjere fremad mot en lysere fremtid. Hvilket motbydelig sirkus det hadde blitt! Men regimet ble snytt for det. Stemningen snudde. Hva var det som skjedde? Opprørsviljen ble vakt. Folk følte at de ble diktert hva de skulle stemme på. F.eks. underrettet industriselskaper i Nordengland sine engelske arbeidere at de er best tjent med at UK forblir i EU og forventer at de ansatte stemmer ja! Selskaper som ofte ikke en gang er britiske. Folk ble rasende og gikk mann av huse for å stemme NEI! Svar på tiltale! Da det knusende resultatet fra Sunderland innkom skjønte vi hvorhen det bar. Alle skjønte det; pundet raste på børsen.

Men regimet tar ingen sjanser. Hadde folkeavstemninger kunnet gjøre noen forskjell ville de blitt avskaffet. Makthaverne leder opposisjonen selv og sørger for at dens standpunkt og argumentasjon er harmløs. Hva var nei-sidens argumenter? Hva hadde den å si til problemlisten oven? Fremmedinvasjonen over Middelhavet og gjennom Balkan i 2015 og begynnelsen av 2016, som for den saks skyld langt i fra er over? Europeiske kvinners barnløshet? Hva hadde den å si om EUs opprinnelse, karakter, vilje, formål? Vi som vet noe vet at EUs ånd og formål går tilbake til 1700-tallet og oppkom med frimureriets fremtreden i det offentlige rom og frimurer-revolusjonen i Frankrike. Men den moderne pådriver bak prosjektet er høygradsfrimureren Coudenhove-Kalergi med PanEuropa-unionen som vi senest omtalte i Organisasjonene bak masseinnvandringen til Europa. EU er frimurersk av karakter og har alltid vært gjennnomsyret av frimurere. En interessant artikkel i arbejderen.dk om dette: EU-og-frimurerne-fra-1795-til-nu. Og en annen: europes-refugee-crisis-and-the-kalergi-plan-for-white-genocide.

Nei-siden hadde ingenting å si om EUs opprinnelse eller Coudenhove-Kalergi. Men da masseinnvandring av rasefremmede faktisk er en viktig grund til motstand mot EU måtte vel nei-siden mene noe om "multikulturens" begynnelse og årsaker? Den kunne ha påpekt noe slikt som i Andrew Joyce's The SS Empire Windrush: The Jewish Origins of Multicultural Britain eller the-multicultural-plague-the-jewish-role-in-the-genocide-of-the-european-people-through-uncontrolled-mass-immigration. Men nei, nei-siden hadde intet å si om dette heller; den lot folk tro at både EU og fremmedinvasjonen beror på historisk slump. Alle europeere, briter som andre, hadde bildet av marsjerende invaderende horder av unge aggressive mænn fra Afrika og Asia gjennom Grekenland og Balkan, og gjennom Italia, til sentral- og nord-Europa i 2015/2016 brent inn på netthinnen. Nigel Farage viste dette bildet på en propaganda-plakat én eneste dag under hele kampanjen - og ble hårdt kritisert for det selv fra nei-siden! Det var klart at nei-siden ikke skulle snakke om det som ligger folk på hjertet og er årsaken til motviljen mot EU.

Jeg skal forklare dig hvorfor: Begynner man å grave i EUs røtter finner man at de er identiske med den britiske overklasses. Og da innser man at UKIP fører folk bak lyset når de forfekter engelsk uavhængighet av EU. Nei-sidens ledelse lot de sanne sammenhænger bli liggende innhyllet i mørke. Men i blant finner man en kommentar der skinner som en lommelykt inn i dette mørke, slik som:

The police and judiciary in UK are riddled with Freemasons. I had a friend of mine, now deceased, who worked in Special Branch, at Scotland Yard who told me it’s career suicide not to be a Mason in the UK Police or Judiciary. Jews and Freemasons are like a cockroach infestation. They scurry out from all the filthiest sewers and are impossible to eradicate.

Ja, og det er ikke bare politi og domstoler som er overmurede. UK har minst en halv million frimurere, flere enn hele resten av Europa tilsammen, og de fyller alle stillinger av betydning i landet, både offentlig og privat. De danner den herskende anglojødiske overklasse i landet. Når jeg sier anglojødisk mener jeg ikke bare at det er engelskmænn og jøder om hverandre, men de har ofte blandet blod og utgjør en genetisk distinkt folkegruppe. Den engelske overklasse begynte å gifte sig med rike jøder allerede på 1700-tallet. Arnold Leese utga på 1930-tallet en liste over forjødet engelsk adel. Så en del av de herskende frimurere er ikke bare jøder i ånden, men også i blodet. Den brite som virkelig vil bekjæmpe EU-prosjektet må først og fremst ta opp kampen mot det anglojødiske plutokrati, den frimurerske anglojødiske overklasse i England. Hvor er marxistene nu som klassekampen virkelig trengs? De har aldri ført noen klassekamp mot denne overklasse fordi Karl Marx var jødisk og venn av Rothschild. Jødene kapret den sosialistiske arbeiderbevegelse for å avspore den, gjøre den harmløs for jødisk høyfinans. Mer enn det, de vendte den til et våpen for jødisk makterobring. De dumme gojim-massene lot sig bruke. Mikhail Bakunin var en av dem som til slutt gjennomskuet Marx og jødene. Han skrev:

Les Juifs constituent aujourd'hui en Allemagne une véritable puissance. Juif lui-même, Marx a autour de lui tant à Londres qu'en France et dans beaucoup d'autres pays, mais surtout en Allemagne, une foule de petits Juifs, plus ou moins intelligents et instruits, vivant principalement de son intelligence et revendant en détail ses idées. Se réservant à lui-même le monopole de la grosse politique, j'allais dire de la grosse intrigue, il leur en abandonne volontiers le côté petit, sale, misérable, et il faut dire que, sous ce rapport, toujours obéissants à son impulsion, à sa haute direction, ils lui rendent de grands services : inquiets, nerveux, curieux, indiscrets, bavards, remuants, intrigants, exploitants, comme le sont les Juifs partout, agents de commerce, bellettrists, politiciens, journalistes, courtiers de littérature en un mot, en même temps que courtiers de finance, ils se sont emparés de toute la presse de l'Allemagne, à commencer par les journaux monarchistes les plus absolutistes, et depuis longtemps ils règnent dans le monde de l'argent et des grandes spéculations financières et commerciales : ayant ainsi un pied dans la Banque, ils viennent de poser ces dernières années l'autre pied dans le socialisme, appuyant ainsi leur postérieur sur la littérature quotidienne de l'Allemagne... Vous pouvez vous imaginer quelle littérature nauséabonde cela doit faire.

Eh bien, tout ce monde juif qui forme une seule secte exploitante, une sorte de peuple sangsue, un parasite collectif dévorant et organisé en lui-même, non seulement à travers les frontières des États, mais à travers même toutes les différences d'opinions politiques, ce monde est actuellement, en grande partie du moins, à la disposition de Marx d'un côté, et des Rothschild de l'autre. Je sais que les Rothschild, tout réactionnaires qu'ils sont, qu'ils doivent être, apprécient beaucoup les mérites du communiste Marx ; et qu'à son tour le communiste Marx se sent invinciblement entraîné, par un attrait instinctif et une admiration respectueuse, vers le génie financier des Rothschild. La solidarité juive, cette solidarité si puissante qui s'est maintenue à travers toute l'histoire les unit.

Eller på norsk i min oversettelse:

Jødene utgjør i Tyskland i dag en stormakt. Selv jødisk, har Marx omkring sig, i London som i Franrike og mange andre land, men frem for alt i Tyskland en sværm av små jøder, mer eller mindre gløgge og lærde, der hovedsakelig lever av hans kløkt som kjøpmænn for hans ideer. Han forbeholder sig monopol på storpolitikken - jeg var på nippet til å si storintrigen - men overlater gjerne små, skitne og elendige ting til dem, og det må sies at i dette forhold, hvor de alltid adlyder hans innfall, hans høye førerskap, gjør de ham en stor tjeneste: Urolige, nervøse, nysgjerrige, taktløse, skravlesyke, hvileløse rænkesmeder og utbyttere, slik jøder er overalt, forretningsagenter, litteraturkritikere, politikere, journalister, kort sagt litteraturens bud såvel som finansens, har de bemæktiget sig hele den tyske presse, fra de mest absolutistiske monarkist-aviser, og længe har de hersket i finansens og forretningenes verden av penger og storspekulasjon. Med en fot således i banken har de under de seneste år plantet den andre i sosialismen og presset baken mot hverdagsskriveriene i Tyskland... De kan tenke Dem hvilken kvalmende litteratur dette er.

Nuvel, hele denne jødiske verden danner en eneste stor sekt av utbyttere, et helt folk av blodsugere, en glupsk kollektiv parasitt som er velorganisert, ikke bare på tværs av statsgrensene, men tillike på tværs av alle politiske meningsforskjeller - denne verden står i våre dager, til stor del i det minste, til rådighet for Marx på den ene siden og Rothschild på den annen. Jeg vet at Rothschilderne, hvor reaksjonære de enn må være, setter stor pris på bedriftene til kommunisten Marx, og at denne i sin tur, av instinkt og ærbødig beundring, føler en uovervinnelig dragning mot finansgeniet til Rothschilderne. Den jødiske solidaritet, så stærk at den har holdt sig gjennom hele historien, forener dem.

Det er meget innsiktsfullt, og intet har forandret sig siden Bakunins tid. Men massene av våre folk holdes fremdeles nede i uvitenhet om jødenes sanne karakter og vesen. Det gale med EU er at den tjener jødiske formål, til skade for europeere. Men det gale med den herskende plutokratiske overklasse i England er det samme. Og de to er knyttet sammen med stærke bånd slik at den ene ikke kan bekjæmpes uten samtidig å bekjæmpe den andre. Engelskmænn trenger en ekte umarxistisk klassekamp mot det anglojødiske aristokrati. Det blir tillike en rasekamp mot jødeplagen og for arisk ånd og liv. UK kan tre ut av EU, men det kommer ikke til å forandre UKs politikk på noe område så længe jøder og frimurere beholder makten i landet. De britiske folk må opplyses om jødefråga og hvordan jødemakten opprettholdes og virker gjennom hemmelige selskaper, jødiske ideologier og åndsretninger, sedelig undergravning og pengevesen. Ingen på nei-siden i EU-fråga har gjort det, og derfor blir seieren i folkeavstemningen virkningsløs. De feirer at de har tatt landet sitt og folkestyret tilbake, men det er ren illusjon. UK forblir et jødediktatur som før - men et diktatur som gjerne lar massene spille videre i den demokratiske komedie. Det finnes intet parti i England som foretreder folkeviljen og har sete i parlamentet. Alle som sitter der er frimurere og tjener jødene, ikke det engelske folk. Forøvrig er det ikke i parlamentet maktens tyngdepunkt ligger. Hvor tror du?

Når en nordmann hører om "City of London" tror han vanligvis at det som menes simpelthen er byen London. Eller kanskje tenker han på Oslo City og tror at det er et kjøpesenter i sentrum av London. Men City of London er en historisk bystat som en gang var omgitt av murer som en borg, slik alle middelalderbyer var. Det mærkelige er at denne bystat klarte å bevare sin uavhængighet av kongemakten i England og senere av UKs parlament og regjering. Den dag i dag ligger en selvstændig stat i hjertet av London og dekker en engelsk kvadratmil (square mile). Den har egen regjering og lovgivende forsamling, egne lover, eget politi, egne domstoler. Straffedomstolen Old Bailey tilhører City of London. Bystatens regjering og administrasjon kalles City of London Corporation. City of London har alltid vært og er ennu et sentrum for finans og forretninger. Der ligger alle hovedkontorene for Storbritannias banker, liksom Bank of England (Rothschild!) og London-børsen (London Stock Exchange), og alle andre storbanker i verden har kontor der. Der ligger Fleet Street med alle avisene og forlagene. Der holder alle advokatene til. The City er også navet for all religiøs, kvasireligiøs og ideologisk virksomhet i England: St Paul's Cathedral ligger der, liksom the Temple, tempelriddernes (Knight Templars) avbildning av templet i Jerusalem, symbolet på det gjenreiste jødiske verdensherredømme og frimurernes kultobjekt. Freemason's Hall, som huser the United Grand Lodge of England, ligger et lite stykke utenfor the City, slik den må, eftersom en stats loger ikke kan ligge i en annen stat.

The City er innhyllet i hemmelighetskremmeri. Det bærer intet navn som kunngjør dets sanne natur, slik Vatikan-staten i Rom gjør. Det vil ikke tiltrekke sig massenes oppmærksomhet; vil ikke at vanlige mennesker skal få innsikt i dets virksomhet og makt. På sin offisielle nettside utgir det sig for å være en lokal myndighet, sammenlignbar med et kommunestyre eller bydelsadministrasjon. Det fører folk bak lyset. The City er ikke underordnet britiske myndigheter; tvært i mot er det the City som hersker over Storbritannia og store deler av den øvrige verden. Britiske myndigheter vet ikke engang hva som foregår i the City, for denne har ingen opplysningsplikt overfor UK og rapporterer ingenting. The City's offisielle overhode er en borgermester som kalles "Lord Mayor of London" - forvirrende eftersom han ikke er borgermester av London ("Mayor of London"). London har altså to borgermestre: Den ene leder the City, den andre "Greater London" eller "London County". Sistnævnte er en likegyldig person uten makt; førstnævnte en marionette for en verdensmakt! Ja, Lord Mayor er sikkert bare en marionette, for de virkelige maktmenneskene liker ikke å tre frem i rampelyset; de figurerer aldri i media.

Det som angår oss mest her er sammenhængen mellom the City og EU. For å forstå dette behøver vi et historisk perspektiv; vi må kaste et blikk på religion og ideologi i England og på jødisk emansipasjon og makterobring. Les gjerne om AngloJuda. Det vi trenger om dette finner man f.eks. i Siegbert Dreyer: England und die Freimaurerei og Wolf Meyer Christian: Die englisch-jüdische Allianz (ikke på nett?). Se også Peter Aldag: Das Judentum in England som utkom i to bind, Juden erobern England og Juden beherrschen England.

Det politiske forbund mellom engelskmænn og jøder bygger på religiøs samdrakt, og som allerede nævnt på inngifte og blodsblanding. Men dette omfatter ikke alle engelskmænn, og heller ikke alle jøder. Vi har å gjøre med et anglojødisk aristokrati, en overklasse av rike og mæktige i det britiske samfunn som eier alt og bestemmer alt, og som delvis er av engelsk, delvis av jødisk, og delvis av blandet engelsk-jødisk avstamning. Thomas Carlyle skrev om de engelskmænn det gjelder: Engelskmannen har et germansk ytre, men en jødisk sjel. Det finnes en bevegelse i England med stor utbredelse som kaller sig British Israel. Den har satt sig som mål å bevise at engelskmænn er efterkommere av Israels ti tapte stammer, altså at engelskmænn er israelitter av avstamning! Det er et godt eksempel på hvilke tåpelige vrangforestillinger religiøs fundamentalisme og fanatisme kan forføre mennesker til som ellers er åndelig høytstående. Som kjent hævder jødene å nedstamme fra kun to av Israels tolv stammer, mens de øvrige ti regnes som tapt. Til opplysning for dem som kan forholde sig vitenskapelig til bibelen kan jeg fortælle at det efter alt å dømme ikke finnes noen historisk kjerne i GT; det er en blanding av diktverk og myter, og særlig er Israels 12 stammer en lett gjennomskuelig solmyte (se Markusevangeliet som Stjernemyte). Jødenes eneste forhold til GT synes å være at de laget sin egen utgave av oldtidens gamle mytiske stoff. Engelskmænn har intet forhold til GT overhodet.

Men de som tror på British Israel holder da den britiske konge for å være av Davids hus og sitte på Davids trone; engelskmænnene er Jahves utvalgte folk som skal innstifte hans rike på Jorden og herske! Sannsynligvis diktet man opp dette sludder for å rettfærdiggjøre det britiske imperium overfor massene av undersåtter hjemme og ute. Mens folk flest på Jorden finner det krænkende å anses beslektet med jøder er engelskmannen stolt av det. Han gir gjerne sine barn jødiske navn. Dette forklarer langt på vei hvordan engelsk adel kunne bringe sig til å blande blod med jøder. Det forklarer også hvordan England kunne se sig utvalgt til å forvirklige sionismens mål om et gjenreist Israels rike i Palestina. Med et slikt syn på sitt opphav måtte engelsk kristendom bli liggende nær opp til jødedom. Puritanismen er ingen vanlig protestantisme; den har fint lite med vår evangelisk-lutherske lære å gjøre. Den bygger på calvinismen, men minner forøvrig mer om Talmud enn om Luther. På to måter: Den lovpriser kapitalismen og høyakter de rike! Og den ser engelskmænn som Guds utvalgte folk med rett til å herske! Tenk på engelsk liberalisme, Adam Smith, Manchester-liberalismen; nyliberalismen, også kalt libertarianismen. Ta en så outrert og snodig person som jødinnen "Ayn Rand" (Alicia Rosenbaum) som forkynte at veien til frelse går gjennom egoisme og kapitalisme! Hun hetset også vilt mot tyskere og all ting tysk. Sånt finner faktisk bifall blant folk av engelsk avstamning i England og Amerika. Blant normale mennesker vækker slik utilslørt jødedom bare avsky.

Puritanismen omfavner Calvins predestinasjonslære, som sier at Gud allerede i urtiden forutbestemte hvert menneske til frelse eller fortapelse. Puritanerne ser derfor efter tegn på Guds velsignelse i sine liv, og finner dem i verdslig suksess, fremgang i forretningslivet! Hvis man kan svindle sin næste og berike sig på hans bekostning så er man altså utvalgt og velsignet! Det er en forbryters katekisme, men mange engelskmænn har trodd og tror på den, og det forklarer mye av det britiske imperiums skruppelløse anglojødiske fremfærd, det perfide Albion. Engelske utvandrere tok dette livssynet med sig til Amerika hvor det har dominert USAs utvikling og imperialisme. Det er altså ikke bare jødisk makt som ligger bak USAs bøllete opptreden og stærke støtte til Israel, men også angloenes besynderlige og forjødede syn på sig selv og livet. De ser sin rikdom som tegn på at de er gudebenådede, uten hensyn til hvordan rikdommen er vunnet. Og sine ofre ser de som utdrevne mennesker som ikke eier Guds gunst. Derfor kan de smi rænker, sette løgner i omløp, oppildne til opprør, hisse til krig, uten å komme på kant med sin samvittighet. Mye av det verdenshistorien kan oppvise av krig, terror og revolusjon de siste tre århundrene kan spores tilbake til den uhellige anglojødiske allianse. Og en viktig ting til: Angloenes fiendtlighet overfor germanere av nordisk rase og likegyldighet med vår skjebne skyldes at de slett ikke identifiserer sig som det, til tross for at de er det. Efter annen verdenskrig kunne de ha utryddet det tyske folk, sitt eget opphav, uten å føle sig rammet. Og i dag kan de la oss germanere bli voldtatt og bastardisert av arabere og negre og hånflire av våre klagerop.

Vi kan nu også bedre forstå Englands sosioøkonomiske historie, et klassesamfunn med brutal og ubarmhjertig hårdhet mot økonomisk svake, skruppelløs utbytting av arbeiderklassen, og nådeløs utrenskning av standsfæller som forulykker i næringslivet og blir ruinert. Tilhører man overklassen i England og blir ruinert så mister man straks alle sine venner og blir en ikke-person som ingen vil vedkjenne sig. På den annen side kan den som har erværvet sin formue gjennom synd eller forbrytelse oppveie dette ved en veldædig gjerning. Således er det meget vanlig i England at rikfolk skjenker en slant til veldædige formål. The City gjør også det, liksom frimureriet. Alle tror de at de kan vaske bort blodet efter sine forbrytelser med en almisse, og liker å fremstå som filantroper. Dette er i grunden ikke noe annet enn avlatshandel, den materialistiske handelsånd i moralske anliggender som Luther og vi germanere gjorde opprør mot i Romerkirken. Rom fikk den fra jødene, og Albion har også fått den fra jødene.

Nu forstår du kanskje bedre bakgrunden for det britiske imperium, og senere det angloamerikanske imperium. Cromwell's puritanisme var jødisk i ånden, og den støttet sig på jødisk finanskapital. Det var han som grundla det britiske imperium og tillike dannet AngloJuda - like grusom mot sine motstandere (irer, boere, indere, tyskere,...) som israelittene er i GT. Det er også åpenbart hvorfor England måtte bli det land hvor jødene først oppnådde emansipasjon og herredømme. Den åndelige enhet mellom engelske puritanere og jøder skulle snart lede til dannelsen av en ny mæktig organisasjon hvis oppgave var å ensrette åndelig og gjøre all verdens folk til AngloJudas undersåtter: Frimureriet. Som vi har fremført mange andre steder er frimurerdom ren jødetilbedelse som samler sig om legender kring Salomos tempel. Men det er ikke slik frimureriet fremstår utad, langt i fra. Dets propaganda tar sikte på å bryte ned rivaliserende myndigheter og makter. Derfor stiller den sig alltid bak opprørere i land utenfor det angloamerikanske imperium. For å kunne samle alle verdens folk i én organisasjon er det nødvendig å forkynne toleranse og deisme, likhet og menneskerettigheter, slik at alle folk, uansett rase og religion, kan føle sig velkomne. Ikke minst for å bilegge stridighetene i England selv, hvor religionskrigene raste på 1600-tallet liksom i Europa ellers, måtte man finne et utsyn for forlik og brobygging. Virkeligheten innad i logen er dog en helt annen; der råder despoti og næsegrus underkastelse.

Frimureriet er et redskap for det anglojødiske imperium. Alle personer med stilling og betydning i det engelske samfunn er frimurere, av den enkle grund at ingen tillates å nå høyere stillinger uten å ha underkastet sig frimureriets hemmelige ledelse og hemmelighetsfulle agenda. All propaganda som utgår fra logen eller dens fronter tilsikter å styrke imperiet og svække dets motstandere. Dette kan høres rart ut i en tidsalder da det britiske imperium er en saga blott, men det verdensrike frimureriet tjener er ikke båret av den britiske stat, som selv bare var og er en tjener. Det er the City som er edderkoppen i spinnet, og det er ikke identisk med noen nasjonalstat; søker derimot å underlegge sig verdens stater og gjøre dem føyelige og lydige; omsider å oppløse dem i næringsprovinser. Den stat the City længe red på var UK, men nu er det mest USA. Frimureriets politiske anskuelse utad (skjønt det utgir sig for å være upolitisk) er liberalismen. Den er ment som et brekkjærn for å svække samhold, fællesskap og myndighet i nasjonalstater som frimurerne/the City ikke behersker. Gjennom avregulering og privatisering avhændes makten i landene til globale banker og multinasjonale selskaper som hører til the City. Mot gjenstridige stater kan mer ekstreme revolusjonære bevegelser tas i bruk, slik som jakobinisme og bolsjevisme.

Frimurerlogene bød jødene en gunstig anledning til emansipasjon. "Brorskapets" mening er anglojødisk makterobring (Israels barns verdensherredømme), og det kan ikke skje uten jødisk emansipasjon. Logens utadvendte liberale toleransebud er perfekt kamuflasje for jødisk likeberettigelse. I logene kom jødiske rikfolk sammen med statens makthavere og kunne begynne sin makterobring. Siden den tid har førende engelske mænn alltid haft et nært forhold til jøder og frimurere. England var utgangspunkt for frimureriets utbredelse, ikke bare til øvrige deler av imperiet, men over hele verden. Det var et verktøy for anglojødisk spionasje, undergravning og erobring. Mens det således var et hemmelig og fiendtlig nettverk som myndighetene i de fleste land bestrebet sig på å bekjæmpe, var det i England selv en støtte for imperiet som adel og kongehus sluttet opp om. Derfor kunne man høre frimurernes slagord og talemåter fra engelske statslederes munn: humanitet, verdensfred, de undertryktes og små nasjoners rett, menneskerettigheter, frihet, individets rettigheter, og demokratisk forløsning for den lidende menneskehet. Slik låter de, har gjort det i århundre og gjør det ennu, både i England og USA. Og om noen finner en motsigelse i at England er et monarki, samtidig som de preker demokrati for verden, så kan det tilføyes at England helt siden 1689 (100 år før den "franske" revolusjon!) i virkeligheten er en republikk med et kongehus til tradisjonens bevarelse og pomp og prakt for gemene mann. Kongehuset har forlængst opphørt å være en selvstændig makt, men er numere et instrument i logens hænder, og en hertug eller konge har formelt stått i spissen for den engelske storloge helt siden 1700-tallet.

The City har ingenlunde alltid vært jødevennlig. Da Charles II vendte tilbake til England i 1660, efter Cromwells død, sendte the City ham et skrift med bønn om tiltak mot jødene, helst utvisning. Og begrundelsen er sågar utsugning av engelskmænn, fordærvelse av deres forretninger, og forurensning av deres blod! Men kongen hadde allerede i hemmelighet inngått en avtale med jødene og overtok efter Cromwell som deres høye beskytter, ja han overgikk Cromwell i begunstigelse av jødene. Hans efterfølgere James II og William III viste sig også jødevennlige og holdt the City stangen. England skulle aldri mer komme fri fra jødene. Kampen om the City utspiller sig i tidsrommet 1753-1830. Den begynner med at the City i 1753 i et opprop formaner folket til å motsette sig et lovforslag som åpner for å gi britisk statsborgerskap til utenlandske jøder. Det er et drabelig kampår hvor det engelske folk reiser sig for å avværge jødeplagen, og i spissen står the City. Hvilket viser at de brede lag i folket ikke var forjødet på dette stadium i historien, i motsetning til overklassen av frimurere, med sin puritansk-messianske kjerne, og geistlige som åpenlyst bekjenner sig til Sion. Folkereisningen var så kraftfull at regjering og parlament så sig tvungne til retrett. Jødene tapte kampen det året, til tross for at de hadde alle statsmakter på sin side. Da så de klart at skulle de erobre England måtte de først erobre the City, jødemotstandernes bolverk.

Jødemakten hviler på tre søyler. Den ene er åndelig og omfatter forjødet kristendom slik som puritanisme og frimurerdom der likefrem dyrker jødene som Guds utvalgte folk med den messianske forjættelse, samt liberalisme som oppløser fællesskap og åpner vei for jødisk inntrengning. Den andre er økonomisk og dekker alt som lar sig påvirke med penger - ikke bare bestikkelser men kredittbehov og gjeld og all slags økonomisk avhængighet og sårbarhet og fristelse. Den tredje er blodsblanding: Hvis førende lag i samfunnet har jødisk blod i sine årer kan intet noensinne bevege dem til å sette sig opp mot jødisk vilje. Forjødningen av engelsk adelsblod begynte allerede på 1700-tallet. Jeg henviste til Arnold Leese oven; Peter Aldag gir flere eksempler. Finansmagnaten Sampson Gideon og hans søster giftet sig inn i adelen og efterlot sig tallrikt avkom. Wellingtons adjutant, Henry Francis Mellesh, var av jødisk avstamning, et produkt av jødisk inngifte i engelsk adel. Kong George IV hadde allerede to jødeslektninger i sitt nærmeste entourage: Den ene var nævnte Mellesh, den andre livlægen Dr Robert Halifax hvis søster Elisabeth var gift med en fulljøde Abraham, sønn av Kitty Villareal. Det finnes mange andre eksempler.

De 80 årene 1753-1830 preges av propaganda for jødene slik at engelskmænns "fordommer" mot dem skal høvles ned. Propagandaen føres av overklassen, adel og geistlige, og kamuflert av jødene selv, støttet av den jødiske høyfinans slik som Rothschild. Langsomt vokste jødisk makt, mens motstandernes kræfter ble brutt ned. The City er imperiets hjerte med sine banker og handelshus; ingen britisk regjering kan trosse dets vilje, hverken da eller nu. Ved siden av propagandaen førte jødene økonomisk krig mot sine motstandere, ruinerte mange, gjorde andre til vasaller. De skjøv sine engelske marionetter inn i City's embeder og Common Council. Ingen vet når de fikk overtaket. Men å få borgerrett i City var vrient: Man måtte avlegge ed på Det Nye Testamente. Jødene var borgere av Storbritannia, men ikke av the City. Sluttstriden om the City står mellom Court of Aldermen og Common Council. Jødene hadde klart å infiltrere Council, men Aldermen holdt sig standhaftige og fant jødene ufordragelige. Hva hjalp det, når Common Council er den lovgivende makt i the City? Kort før år 1829 opphevet Council Aldermens forordning. I 1830 ble det bestemt at jødene fikk avlegge borgereden på det Gamle Testamente, og dermed la de veien åpen for jødisk borgerskap i the City. De følgende år fikk mange jøder fulle borgerrettigheter. Fra å være jødemotstandernes bolverk var City med ett forvandlet til Judas bolverk og borg for angrep på Englands siste skanser. Det hadde tatt 80 år å underlegge sig City, men det skulle bare ta 28 år å betvinge resten av England.

Bak jødepartiet sto mænn med energi og uuttømmelige pengekister, slik som Lord John Russell og huset Rothschild, som inntil 1836 ble ledet av Nathan Mayer Rothschild og siden av sønnen Lionel. Ved siden av disse sto en mann som Isaac Lyon Goldsmid, umåtelig rik og med forbindelser til adel og førerskap i landet. Og vi kan ikke unnlate å nævne den berømte Benjamin Disraeli. Det videre forløp interesserer oss dog mindre her. La oss bare konstatere at jødene erobret England og heller vende oss til EU. EU er et frimurerprosjekt, et mellomstadium på veien mot verdensrepublikken. Nu har vi sett at frimureriet utgikk fra England og spredte sig til andre land som et verktøy for AngloJuda. The City skapte ikke frimureriet, men da City var falt for jødene ble City hjertet i jødisk høyfinans slik den alt var imperiets hjerte. Da ble logen, som forening av jøder og innbilte israelitter, City's redskap. Murernes oppgave i andre land (utenfor imperiet) var å agere muldvarper; undergrave og bryte ned organisasjon, ledelse og autoritet; selv ta over. Da deres mål er å opprette en verdensrepublikk kan man spørre sig hvorfor ikke det britiske imperium kunne gjøre nytten, eller omdannes. Svaret er vel: Nettopp fordi det var et britisk imperium og ingen verdensrepublikk! Britisk herredømme er uforenlig med jødisk herredømme. Jødene kan ikke og vil ikke ha et stærkt ikke-jødisk folk ved sin side. Dessuten fungerer ikke åpent herredømme i længden: Folkene i koloniene føler sig undertrykt og ulmer av opprørslængsel. I det 20. århundre begynte imperiet å rakne. Da forsøkte murerne å redde det ved å omgjøre det til et samvælde (commonwealth) av likestilte stater i frimurersk ånd. Hvilken betydning det har er jeg usikker på.

Man kan også spørre sig hvorfor ikke Napoleon Bonaparte kunne bringe murerne/jødene seier og herredømme. Han var frimurerbroder og barn av revolusjonen. Likevel var han helt uegnet: Han var en stærk mann, en karismatisk hersker med egen vilje der brukte logen som verktøy. Det ble helt feil; logen trenger dukker og viljeløse verktøy til statsmænn, forskremte smågnagere som uten å mukke lystrer alle ordre. Det var andre ting også: Han var jødevennlig og ville likestille dem, men samtidig ville han assimilere dem, praktisk talt avskaffe jødedommen. Det var utålelig, sett med jødiske øyne. Så var det Rothschild, som var kreditor for mange i Tyskland og England. Dessuten hadde jødene/murerne liten innflytelse over Russland og Preussen, og hadde ennu ikke erobret England; de hadde ikke makt til å stoppe koalisjonen mot Napoleon. Men værst av alt: Napoleon truet imperiet, som jødene var i færd med å erobre gjennom sin infiltrasjon av the City.

En Europeisk Union (EU) var utenkelig så længe Europa beherskedes av tre mæktige keiserriker: Tyskland, Habsburgerriket, og Russland. Første verdenskrigs formål var å rydde dem av veien (Sammensværgelsen bak Første Verdenskrig). Verdenskrig, Verdensrevolusjon, Verdensrepublikk! Da krigen var kommet i gang skrev frimureren Leon Trotskij (Bronstein) essayet "Krigen og Internasjonalen" hvor han foreslår Europas Forente Stater som fundament for Verdens Forente Stater, altså verdensrepublikken. USAs frimurer-president Wilson overtok dette, og det samme gjorde frimureren Coudenhove-Kalergi. Var Europa nu modent for union? Under første verdenskrig og straks derpå så det slik ut, da man dannet Folkeforbundet og holdt fredskonferenser, men så ble enhetstanken skjøvet tilside mens man konsentrerte kræftene om å bekjæmpe de oppsprungne folkelige bevegelser, fascismen i Italia og nasjonalsosialismen i Tyskland, og å understøtte bolsjevismens og sionismens fremmarsj. Først efter annen verdenskrig var tiden inne.

EU er en av de overstatlige organisasjonene der skjøt opp som paddehatter efter verdenskrigene: Folkeforbundet, FN, NATO, OECD, GATT/WTO, IMF, Verdensbanken, EFTA, EU. For å nævne noen av dem som opptrer offentlig. Dertil kommer en mengde mer lyssky fora/organisasjoner slik som Bilderberg, Trilateral Commission, Club of Rome, Council on Foreign Relations, og NGOs slik som George Soros' Open Society Foundation. Alle tjener de globaliseringen, strebenen henimot frimurernes verdensrepublikk med en (jødisk!) verdensregjering. Det er viktig å forstå at EU bare er en mellomstasjon på veien mot En-Verden-regjering. Den jødiske høyfinans/the City ønsker ikke å beskytte europeere mot omverden; tvært i mot fremmer de masseinnvandring og tvangsintegrasjon av rasefremmede, se f.eks. denne artikkelen; les også Organisasjonene bak masseinnvandringen til Europa. Jøder, frimurere og "israelitter" (anglojøder) er fiendtlig innstilt til europeere, den hvite mann, og særlig germanere og den nordiske rase. De vil utrydde oss. De vil bryte ned rasene og nasjonene og gjøre Europa til en multikulturell smeltedigel. EU streber efter utvidelse hinsides Europas grenser, med Tyrkia som første ikke-europeiske kandidat for innlemmelse. Det står i dag klart at de vil bruke arabere og muslimer som rambukk for å knuse Europa. Vær klar over at intet onde rammer oss fra muslimsk hånd uten at murerne, Europas herskere, vil det.

Brexit. Nu forstår du kanskje bedre hvilket folkebedrag UKIP og Nigel Farage bedriver mot det engelske folk. Det spiller ingen rolle om UK trer ut av EU eller ei; the City kommer uansett til å herske i England og føre frimurerpolitikk, fullbyrde jødisk vilje. Det engelske folk kommer ikke i noe tilfælle til å ha innflytelse på landets styre og stell. Demokrati er et folkebedrag. Derfor er det vildledende når EU-skeptikere kritiserer EU for å være udemokratisk: Vi europeere har ingen innflytelse over EU-regimet eller dets Sovjet-Europa, men vi har ingen innflytelse over våre "nasjonale" regjeringer heller, minst av alt i England. Les gjerne denne interessante oppsatsen om the City of London and the Fabian Society. Han skriver bl.a.:

Unlike the rest of the autonomous regions in the UK which, like most of the other regions in the EU that have become virtually powerless through their representation in the European Parliament which is now only a “talking shop”, the City of London Corporation as a separate region by itself within the Union now rules it.

This is because all of the Commissioners are appointed (not elected) to the European Commission by City of London-controlled business leaders and bankers in their respective countries.

Sannsynligvis er det slik. Rothschild og andre jødiske bankhus sitter jo ikke bare i England, men samtidig i Frankfurt, Paris og New York; de innehar sentralbankene i de fleste land og særlig ECB, Bank of England og the Federal Reserve. Hvem tjener Nigel Farage egentlig? Det er ikke vanskelig å finne ut av:

On the day that the House of Commons debated a wages policy, UKIP Leader Nigel Farage was granted the Freedom of the City of London. Following a ceremony at the Chamberlain’s Court in the City’s Guildhall, Nigel said: “I am delighted and honoured to have been inducted as a Freeman of the City of London. My father, grandfather have spent their working lives in the Square Mile, as did I for the first 15 years of mine. Now my sons are doing the same.”The oath that I was required to swear calls upon me to, ‘Maintain the Franchises and Customs (of the City), and will keep this City harmless’. I only wish that all members of Parliament would swear the same, or at very least anybody involved in setting Treasury, trade or European policy as it seems apparent that keeping the city ‘harmless’ is the least of their concerns.”I would like to thank Murray Craig, the Chamberlain’s Clerk for his kindness, good humour and efficiency in running the ceremony”. (kilde)

We know Farage is immersed in the Rothschild-owned state within a state, the City of London, that he is a Freemason, that he has been awarded the Freedom to the City of London. Another pawn, his rank and role uncertain to us mere mortals. Isn’t that worrying enough?

But as we know, the Police, as with all Establishment institutions, is run by Freemasons. Teresa May can posture all she likes but she knows damn well that the only way there can be genuine justice in the UK is by sweeping aside the Masonic veil, exposing the power behind the throne and culling its Hydra-like influence.

We’ve had reformed parties before, most noticibly “New Labour” which ransacked Labour’s socialism, replacing the little democratic choice there once was with the most grotesquely overt plutocratic puppetry. Far from being tried by the International Criminal Court, Blair has since been lucratively awarded for his treason. Is UKIP not more of the same, a devious device to rein in – to bluff – disaffected Tories into yet again voting for the status quo? A deception geared to keeping hope alive and, most important, mouths shut? Would I be right in wondering that the idea of democracy, yet again with UKIP, is being tantalisingly dangled, fix-to-junkie style, afore some of us Brits who need a tad more deception before sleep-walking just that little further along the meandering path to a New World Order? (kilde)

De to hovedmotstanderne i EU-striden var i følge media David Cameron og Boris Johnson. Hva vet vi om dem?

Cameron is a descendent of banker Emile Levita, who came to Britain as a German immigrant in the 1850s. Emile Levita was himself a descendent of Elijah Levita, who lived from 1469-1549. (kilde)

Alexander Boris de Pfeffel Johnson (born in America 19 June 1964) is a Jewish politician and member of the Conservative Party, who has been Mayor of London since 2008. Maternal great-grandfather was palaeographer Elias Avery Lowe born in Russia to a Jewish family. Boris Johnson at Israel's Western WallTo deflect from his Jewish heritage Boris has described himself as a “one-man melting pot”—with reference to his great-grandparentage. Boris is at pains to acknowledge his Turkish ancestry through paternal great-grandfather Ali Kemal Bey. However when saying he has Turkish blood does he mean Young Turk perhaps. The Young Turks were Jewish converts to Islam that were said to have committed the Armenian Genocide during and after WWI. Also notably Johnson is related to the Jewish Ex-Prime Minister David Cameron who is most vocal about his Jewish Zionism and Israel First position. Johnson is married to Marina Claire Wheeler who is of mixed Indian Sikh descent. (kilde)

Cameron og Johnson tilhører begge det anglojødiske aristokrati, har begge jødiske aner, har svært lik overklasse-bakgrund, studerte begge i Oxford samtidig, og var ovenikjøpet begge medlemmer av samme klubb av privilegerte rikmannssønner og pøbel. De er uten tvil begge frimurere slik alle høyt på strå i det britiske samfunn er. Hvordan er det mulig at de kan være politiske motstandere? Den ene for EU, den andre mot? Makteliten driver gjøn med oss; det er en demokratisk komedie alt sammen; much ado about nothing, a comedy of errors. Skal vi spille videre i den demokratiske komedie, eller skal vi brette opp skjorteærmene og yte motstand? Engelskmænn som vil bli frie og selvstyrende og gjenfinne sig selv må begynne klassekampen mot det anglojødiske aristokrati, som tillike er en rasekamp, og samtidig føre kulturkamp ved å bekjenne sig til sitt germanske opphav.

Waldemar