Der Mythus des 20en Jahrhunderts

Bok 3: Det kommende Rike

I . Myte og Type

2

Karakterens værdier, åndslivets linjer, symbolenes farver løper side om side, slynger seg om hverandre og modnes dog til ett menneske. Men kun da i blodets mæktige fylde når de selv yngler av ett sentrum som ligger hinsides det blott erfaringsmæssig utforskelige. Denne ufattelige sammenfatning av jegets alle retninger, folkets, ethvert fællesskaps, utgjør dets myte. Homers gudeverden var en slik myte, der beskyttet og holdt Hellas oppe mens fremmede mennesker og værdier begynte å bemæktige seg hellenerne. Myten om Apollons skjønnhet og Zevs kraft, om skjebnenødvendigheten i Kosmos og dens hemmelighetsfulle bånd til menneskevesenet var gresk livssyn i tusener av år før Homer endelig dannet type av det.

En slik uhyre kraft utfolder ikke bare et skapende drømmesyn, men likeså jødenes ødeleggende drøm om snylterens verdensvælde. Gjennom snart tre årtusen bar den svarte magier frem i politikk og næringsliv, umettelig steg ofte strømmen av gulddriftens makter, kjærligheten forsakende virket Jakobs barn i guldets garn og fanget storsinnede, tålsomme og svækkede folk. I Mephistopheles ble denne kraft uforlignelig tegnet skikkelse der oppviser samme indre bygningslov som herrene på våre dagers korn- og brilliantbørser, i "verdenspressen" og Folkeforbundets diplomati. Overalt hvor kraften i nordisk åndsflukt begynner å svikte, suger Ahasvers vesen, tungt av stofflighet, seg fast i de lammede muskler; hvor et sår rives opp på en nasjons legeme eter den jødiske demon seg inn og utnytter som snylter de svake stundene til verdens stormænn. Ikke som helt å tilkjæmpe seg herredømme har han i sinne, men å gjøre verden "rentebærende" tilsikter den drømstærke parasitt. Ikke stride men snike; ikke tjene værdier, men utnytte deres fall er hans lov, som fostret ham og som han aldri kan unnslippe så længe han består.

På denne store, kanskje vår endelikt bestemmende slagmark mellom to vesensfremmede sjeler står vi i dag. Og dette sluttoppgjør mellom den tyske genius og den jødiske demon tegnet en halvjøde (Schmitz) ufrivillig i sitt vesen. Han skrev: Jødenes onde demon er... fariseerdommen. Vel bærer den håpet om Messias, men tillike vokter den over at ingen Messias fremkommer... Det er den spesifike, meget farlige form i jødisk verdensfornektelse... Fariseeren fornekter verden aktivt, han sørger for at intet, såvidt mulig, antar gestalt, og deri driver ham en demonisk affekt. Denne tilsynelatende fornektelse er altså egentlig en særlig heftig måte å bejae verden på, bare med negativt fortegn. Buddisten ville vært lykkelig om verden innsovnet rundt ham, fariseeren ville bli ledig om ikke livet omkring ham stadig på ny tilstrebet gestalt, for da ville det ikke være bruk for hans fornektende funksjon i livet mer. De (fornekterne) er den ånd som stadig fornekter og dølger, under ekstatisk bejaelse av en utopisk væren som aldri kan verte, Messias' ankomst. De måtte som Judas hænge seg om han virkelig kom, da de ingen evne har til å si ja.

Forsker man i dypet av slike bekjennelser og mangen lignende plutselig opptredende utgytelse, så kommer man overalt frem til ett svar: snylterdom. Dette begrep skal her ikke oppfattes som sedelig værdsettende, men som biologisk beskrivende på samme måte som i omtale av parasitter i plante- og dyrelivet. Når rotkrepsen borer seg inn i enden på strandkrabben, litt efter litt vokser inn i den, suger den siste livskraft ut av den, så foregår det samme som når jøden gjennom åpne sår i folket trenger inn i samfunnet, tærer på dets rase- og skaperkraft - inntil det bukker under. Denne ødeleggelse er nettopp den "aktive verdensfornektelse" Schmitz snakker om, at man "sørger for at intet antar gestalt" fordi "fariseeren", vi sier snylteren, ikke har noe eget i sitt indre som vokser av seg selv, ingen organisk sjelegestalt og derfor ingen rasegestalt. Til dette overordentlig viktige punkt har hittil kun én forsker henvist, der efter strengt vitenskapelig bevisføring om de virkende livslover hos den jødiske parasitt også her finner den riktige forklaring på at jødedommens ytre mangfold ikke motsier dens indre enhet, men - så selsomt det enn klinger - betinger den. Schickedanz preger det meget treffende begrep om en jødisk motrase, da nemlig den parasitære livsform også medfører en viss siling av blodet, bare at denne tilsikter det motsatte av den nordiske rases oppbygningsarbeid. Og omvendt, hvor i verden snylterkimer dannedes, følte disse seg tiltrukket av jødedommen, akkurat som dengang Egypts avskum forlot faraoenes land sammen med hebræerne.

Det svarer til snylterens omværdering av skapende liv at også han har sin "myte"; i jødedommens tilfælle lik keiser-illusjoner hos en vanvittig, myten om å være utvalgt. Det låter som hån at en gud skulle ha valgt seg denne motnasjon, som alt Wilhelm Busch og Schopenhauer uttømmende beskrev, til yndling. Men da gudebildet er formet av mennesker er det begripelig at denne "gud" søkte seg ut dette "folk" blant alle andre. Det var bare bra for jødene at deres evneløshet i bildende kunst hindret dem i å fremstille sin "gud" kroppslig. Ellers ville sikkert den fremkalte gru hos alle europeere ha forhindret overtagelsen av Jahve og hans foredling ved diktere og malere.

Med disse ord er det viktigste om jødedommen sagt. Av den evige fornektelses demon springer den uavlatelige gnagen på alle ytringer av nordisk sjel, den indre umulighet å si ja til Europas skaperverk, den evigvarende bekjæmpelse av ekte kulturgestalt i den gestaltløse anarkismes tjeneste, som ved vesenløse "profetier" nødtørftig forhylles. Den jødiske snylterdom som helhet betraktet stammer altså fra jødisk myte, guden Jahves løfte til de rettfærdige om verdensherredømme. Esras rasetukt, rabbinernes Talmud skapte et sinnelags- og blodsfællesskap av utrolig seighet. Jødenes karakter i deres mellomhandlende virksomhet og oppløsning av fremmede typer har alltid vært seg lik, fra Josef i Egypt til Rothschild og Rathenau, fra Philo over David ben Selomo til Heine. Fostrende virket inntil år 1800 i første rekke deres skruppelløse moralkodeks; uten Talmud og Schulchan Aruch er jødedommen som helhet utenkelig. Efter en kort epoke da også jødene forekommer "emansipert", trådte på slutten av 1800-tallet ideen om motrase som forberettiget i forgrunden og ble preget i den sionistiske bevegelse. Sionistene bekjenner seg til Orienten og verger seg energisk mot å bli tatt for europeiske pionere til Palestina. En førende forfatter uttalte sogar åpent at sionistene ville "kjæmpe i rekkene til de våknende asiatiske folk". Fra ilden i alle tornebusker og fra nættene i ensomhet toner kun ett rop mot dem: Asia. Sionismen skal bare være en deltanke i panasiatismen. Samtidig går en sjelelig og politisk forbindelse over til ideen i den røde bolsjevisme. Sionisten Holitscher opplevde i Moskva den indre parallell mellom Moskva og Sion, og sionisten F. Kohn erklærer at fra stamfædrene fører en entydig linje frem til Karl Marx, Rosa Luxemburg, og til alle jødiske bolsjeviker som skal ha tjent "frihetens sak".

Denne sionisme foregir å ville grundlegge en jødestat; i noen førere er kanskje fullt oppriktig den usaliges ønske blitt levende, om å bygge en livspyramide for den "jødiske nasjon" på egen jord, altså en loddrett bygning i motsetning til den vannrette i deres tilværelse frem til i dag. Det er, fra urjødisk side betraktet, fremmed smitte fra nasjonalfølelsen og statsoppfatningen til Europas folk. Et forsøk på virkelig å danne et organisk fællesskap av jødiske bønder, arbeidere, håndverkere, teknikere, filosofer, krigere og statsmænn, motsier motrasens alle instinkter og er på forhånd dømt til å bryte sammen hvis jødene virkelig skulle bli overlatt til seg selv. De ortodokse foretrer altså det virkelig jødiske vesen når de skarpt avviser denne side ved sionismen som efteraping av aftenlandets livssyn og utfordrer "verdensmisjonen" for å gjøre "Israel" til en nasjon som alle, et forsøk de bevisst bekjæmper som "nedgang". Denne følgeriktige holdning har da også fått mange sionister til å "innse" sin feil, og deres egen bevegelse betraktes i dag med helt andre øyne enn på den tid da den først oppsto som Theodor Herzls protest mot den overalt følte avvisning av jøden fra europeernes side. På sionistkongressen i august 1929 i Zürich begrundet et førende hode, Martin Buber, de ulike syn:

Det finnes tre grundsyn på den jødiske nasjon: ett som går ut på at Israel er mindre enn en nasjon. Et annet som stiller Israel ved siden av moderne nasjoner. Og til slutt et tredje, som også er Bubers syn, der hever Israel over nasjonene. Til dette bemærket Frankfurts sentralblad for ortodoksi, "Der Israelit": Det er det vi har sagt i år og dag og som vi begrunder vår avvisende stilling til moderne sionisme med, at den ikke stiller Israel over nasjonene, men lærer likestilling. Var sionistisk ideologi befruktet av tanken om Israels utvalgte til å marsjere i spissen for folkene som deres førere; forsto Buber, den fremgangsrike formidler av bibelsk ord og tanke, Israels overnasjonale oppgave slik han må ha lært av profetene; og rykket man disse ord, slik forstått, som programpunkter i sentrum for sionistisk tenkning og handling - hadde vi neppe noen grund til i sionismen å se en motstridende oppfatning av jødisk nasjon, dens verdenshåp og verdensoppgave, og å bekjæmpe den.

Dette "verdenshåp" til de "utvalgte" må bestå i å leve fastsugd på alle nasjoner og å bygge ut Jerusalem kun som midlertidig sentrum for rådslagning, hvorfra de årtusen gamle instinkter ved fornuftsplaner kan styrkes. Dermed er sionismen ikke noen statspolitisk bevegelse, som uforbederlige europeiske sværmere formoder, men en vesentlig forstærkning nettopp av det horisontale snyltersjikt av åndelig og stofflig mellomhandel. Sionisten Holitschers begeistring for Moskvas rasekaos er derfor like betegnende som undersøkelsene til sionisten Buber, proasiatismen til sionisten Höflich, og enhetssynet på fader Jacob og Rosa Luxemburg hos sionisten Fritz Kohn. Den gamle myte om å være utvalgt avler en ny snyltertype ved hjelp av vår tids teknikk og kosmopolitisk sivilisasjon i en verden som er blitt sjelløs.