Der Mythus des 20en Jahrhunderts

Bok 3: Det kommende Rike

I . Myte og Type

1

En tid vil engang komme da folkene vil ære sine store drømmere som utsøkt jordnære mennesker. Drømmerne for hvem længselen ble livets bilde og drømmesynet dets mål. Formet til idee når de på Jorden vandret som fromme mænn, filosofer, oppfinnere eller statsmænn; til plastisk skikkelse når de i ord, toner eller farver diktende kunstnere var. En oppfinners drøm er den første ytring fra en sjelelig kraft; den ensretter alle indre anstrengelser og ansporer i erkjennelsens kval om at bildet han skuer inni seg ikke fullt ut kan forvirkliges alle sjelelige og åndelige energier. Til slutt fødes det skapende dåd som en ny tid dreier seg om som sin akse.

En gang drømte nordisk ånd ved Middelhavet, i Hellas, om å komme solen nær, om å fly bort over Olympos. Denne længsel skapte dramaet om Ikarus. Og døde som han - men reiste seg annetsteds til ny livstrang. Sol- og sverdjomfruer sendte det drømmende menneske gjennom luften, forestilte seg ved storm og uvær valkyrjene jage over himmelen og hensatte seg opp i det uendelig vide Valhall. Den ældgamle længsel ble bilde i smeden Wieland, døde nok en gang, for å våkne til nytt liv i Leonardos atelier. Av dikterens bilde ble nu vilje omsatt i praksis. En stærk menneskehet hadde alt grepet naturen an og lyttet seg med tjenende herreblikk frem til dens lover. Men det var ennu for tidlig. Fire hundre år senere bemæktiget drømmerne om flyvende mennesker seg på ny det gjenstridige stoff. Materien var denne gang betvunget, hensiktsmæssig tæmmet til fortettet energi, den fremaddrivende motoriske kraft var funnet. Og en dag fløy glinsende, rask og styrbar et sølvblankt luftskip som årtuseners oppfylte drøm gjennom luften. Den var blitt virkelig i en annen form enn de første drømmerne hadde forestilt seg, teknikken var og ble tidsbunden, men herresjelens oppdrift var evig, den uforklarlig målsettende, tyngdekraften overvinnende vilje.

En gang drømte menneskene om et altseende og althørende vesen. De lot det sveve over Olympos' skyer og skue utover landet, kalte det Zevs, eller seeren Argus Panoptes. Få dristet seg til å kræve mennesket hevet til slik himmelmakt. Dette fåtall drømmere forsket i den lynslyngende guds vesen og prøvet de hemmelighetsfullt utladende naturkræfter. Og en dag talte de med hverandre gjennom disse makter, vidt adskilt, kun forbundet ved en tråd. Så ble også tråden overflødig. Høye slanke tårn sender i dag hemmelighetsfulle bølger ut over verden, og de utlades tusener av kilometer unna som sang eller musikk. Atter ble en forvoven drøm liv og virkelighet.

Midt i en ørken drømte en gang krigere og erobrere om et paradis. Få mænns drøm omsatte seg i millioners arbeid. Fra en elv til annen rislet vann i diker på kryss og tvers, men i veloverveide linjer gjennom den tørre ørken. Og som drevet av magiske kræfter grønnet den gule sand og kornåkrene suste dræktige av tung frukt. Kjøpsteder og byer oppsto, kunst og vitenskap blomstret, inntil drømløse erobringshærer overrente den drømmende menneskerases fremtryllede "paradis" og la alt i grus. De tæret på landets frukt, men forsto ikke å drømme levende. Kanalene fyltes av sand, vannet kom ikke frem og fløt tilbake i det opprinnelige elveleie som førte det ut i det gestaltløse indiske hav. Skogene forkrøpledes, hveteåkrene forsvant, i græssets sted rykket atter grus og flyende sand. Menneskenes kår ble kummerlige om de ikke brøt opp, byene hensank og dekkedes av støv. Inntil tusener av år senere da nordiske drømmere grov den forsteinede kultur frem av grus og aske. I dag står hele bildet av et fordums paradis for våre øyne, en utdrømt drøm som avlet liv, skjønnhet og kraft sålænge en rase virket som stadig kunne drømme. Så snart raser av drømløse praktikere overtok oppgaven å virkeliggjøre drømmen, svant med drømmen også virkeligheten.

Liksom i tostrømlandet om fruktbarhet og makt, så drømte en stor slekt i Hellas om skjønnhet og den livsskjenkende Eros; så drømte i India og ved Nilen mennesket om tukt og hellighet; så drømte germaneren om paradiset av ære og plikt.

Mellom fruktbar virkelighet fremtvingende drømmer og drømløse ødeleggere finnes det også ødeleggende drømmer. De er likeså virkelige og ofte like stærke som de skapende. Det fortælles ennu i dag om de små mørke folk i India, hvis stikkende blikk maner slanger og fugler og tvinger dem i jægernes nett; vi kjenner den onde, men uhyre stærke drømmen til Ignatius, hvis sjeledræpende ånde ennu i dag fortumler våre seder. Og vi kjenner også drømmen til svartalven Alberich som forbannet kjærligheten i streben efter verdensherredømme. Ved Sionsberget pleiedes denne drøm århundre igjennom, drømmen om guld, om kraften i løgn og hat. Denne drøm drev jødene Jorden om. Rastløs, drømstærk, derfor også virkelighetsskapende, ødeleggende virkelighet, lever og vever de onde drømmesyns bærer ennu blant oss. Hans drøm, for tre tusen år siden først i all maktfylde erfart, var efter mange feilslag nær blitt virkelig: guldets vælde i verden. Kjærligheten, skjønnheten og æren frasa jøden seg og drømte bare om ukjærlig, stygg og æreløs hersken; fremsto inntil 1933 som stærkere enn vi: fordi vi hadde opphørt å forvirklige vår drøm, ja sogar ubehjelpelig forsøkte å leve ut jødens drøm. Og det førte også til tysk sammenbrudd.

Det største og lykksaligste midt i dagens kaos er en mytisk sart-stærk oppvåknen, er den kjensgjærning at vi igjen har begynt å drømme våre uregne drømmer. Ikke med målrettet vilje, meget mer rått fra roten, på mange steder samtidig og i samme retning. Det er atter den gammel-nye drømmen til Meister Eckehart, Friedrich1 og Lagarde2...
1Fredrik den Store
2Paul de Lagarde

En gang dro nordiske vikinger ut i verden. De røvet riktignok som krigere flest, men drømte om ære og stat, om å herske og skape. Og overalt hvor de kom oppsto en særpreget kultur: i Kiev, Palermo, Bretagne, England. Hvor arts- og drømfremmed vesen oppkom, brast de drømte virkeligheter; hvor artsbeslektede drømmere levde blev en ny sed født.

Drømmen om et hellig rike av ære førte sverdet for de gammeltyske keisere, men også for ridderne som gjorde opprør mot dem. Til det fjerne Rom, til det endeløse morgenland bar dem drømmen. Blodet sivet ned mellom Italias ruiner, ved den "hellige grav", uten å kunne stå opp som levd virkelighet. Inntil drømmen på mærkisk1 sand atter livnet til. Men også den gikk nok en gang under og syntes tapt og glemt. Og i dag har vi endelig begynt å drømme igjen.
1Mark Brandenburg

En seer hadde midt i det skamroste og selvherlige andre keiserrike fastlagt aftenlandets germansk-nordiske drøm og næsten alene oppstilt artegne mål. Han skrev i sine "tyske skrifter" og strødd omkring i sine øvrige store værk: Det har ennu aldri funnets en tysk stat... Staten er en kaste, det politiske liv en farse, den offentlige mening en feig tøs... At det tyske rike ikke er livsdyktig er nu blottlagt for alles øyne... Vi lever midt i en borgerkrig der inntil videre forløper uten kuler og krutt, men desto mer gement med fortielser og bakvaskelser... Vi hensykner under nødvendigheten av i 1878 å måtte gjøre hva vi skulle gjort i 878... Troen på udødelighet blir for oss mer og mer betingelsen for å utholde livet i det av leire og jern sammensatte jødisk-tyske rike... Kristendommens religionsbegrep er falskt. Religion er et personlig forhold til Gud. Den er ubetinget nærvær... Paulus bragte det Gamle Testament inn i kirken, under hvis innflytelse evangeliet, såvidt mulig, er gått til grunde... At hver nasjon behøver en egen religion slutter vi av følgende overveielser: Nasjoner oppstår ikke ved fysisk avl, men ved historiske begivenheter, og underligger forsynets valten. Altså er nasjonene Guds vilje og værk... Stadig på ny å erkjenne sin nasjons kall vil si å dykke den i brønnen som gir evig ungdom; alltid å tjene dette kall vil si å heve seg til høyere mål og med dem høyere liv... Verdensreligion i entall og nasjonale religioner i flertall, det er programmene til de to motstanderne... Nasjoner er Guds tanker! ... Katolisisme, protestantisme, jødedom, naturalisme, må rømme hallen og gi plass til en ny verdensanskuelse, slik at de ikke længer enses, liksom nattlampen ikke enses når morgensolen står opp over fjellene - eller Tysklands enhet blir tvilsommere fra dag til dag... For mennesket finnes det bare en skyld, den å ikke være seg selv... Den store fremtid jeg forkynner og fordrer ligger ennu langt foran oss...

Det er ikke så længe siden denne store tyske drømmer gikk fra oss: Paul de Lagarde døde 22. desember 1891. Han var efter Meister Eckehart kanskje den første som uttalte den evige tyske drøm uten bindingene som holdt den store læremester fangen. Det som for årtusener siden beveget tyske riddere, drev dem frem til høyder, men også til feil og skyld, det ble her for første gang klareste bevissthet. I dag begynner det tyske folk igjen å drømme Eckeharts og Lagardes drømmer. Ennu har mange ikke mot til denne drøm; ennu hemmer fremmede drømmesyn på mange måter deres sjeleliv. Derfor skal jeg her beskjedent anmassende, i kontrast til de to foregående bøkers mer spaltende fremstilling, forsøke å tegne vårt vesen som sanndrømt målsetning. Som bilde, såvidt dette er gjennomsyret av nordisk-germanske ideer, ikke i tekniske enkeltheter. Og hvor disse likevel må tas med, så dog i våken bevissthet om at de kunne se helt anderledes ut hvis nye midler til å herske over Jorden ble funnet. Ikarus' flukt skiller seg fra Zeppelins bygg i så godt som alt; viljen derimot, som gav strebenen retning, var noe av det samme. Og en bestemt vilje, begrundet i en klar rangordning av værdiene, paret med organisk skuende kraft, skal en dag svinge seg over alle hindre og gjøre seg til herre på alle områder.