Der Mythus des 20en Jahrhunderts

Utdrag: Kjærlighet og Ære, del 2

Nok en gang: Kjærlighet ble bare krævd og øvd av tilhængerne og de lavere gradene i det romerske system; ledelsen trengte for å vare og anspore stærke naturer glans, makt, herredømme over menneskenes sjeler og legemer. Uten tvil avlet dette system stor sjelelig selvoppofrelse: det som den katolske kirke stolt kaller sin "Caritas". Men nettopp her, i sin skjønneste menneskelige virkning, viser seg en likeså stor forskjell i værdsettelse og virkning av en tilsynes lignende gjærning. Liksom Guds nåde bare formidles gjennom kirken, så er også veldædighet og barmhjertighet bare noe kirken skjenker den ulykkelige, synderen. Det er en meget klokt avveid måte å beile til en nedbrudt mann på, hvis formål er å binde ham til et maktsentrum og innprente ham hans fullkomne intethet innfor Gud, tillike med dennes makt, uttrykt i den triumferende kirke. Denne tankegang mangler dog alt hva vi forbinder med ridderlighet. For et nordisk folk, bestemt av æresbegrepet, måtte man preke fællesskapets understøttelse av nødlidende i rettfærdighetens og pliktens navn, ikke en nedlatende kjærlighets og barmhjertighets. Følgen ville være indre oppreisning isteden for ydmyk underdanighet, man ville styrke personligheten isteden for å knekke den, vække æren til ny bevissthet.

Hit hører den kirkelig-kristne medlidenhet, der også i frimurersk "humanitet" har dukket opp i ny form og herjet hele vårt liv. Ut i fra tvangstroen på skrankeløs kjærlighet og alle menneskers likhet innfor Gud på den ene siden, og læren om demokratisk, raseløs "menneskerett" uten forankring i en nasjonal ærestanke på den andre, har det europeiske samfunn "utviklet" seg til verge for det mindreværdige, syke, forkrøplede, forbryterske og råtne. "Kjærligheten" pluss "humaniteten" er blitt en lære som bryter ned alle livsbud og livsformer i folk og stat og har således gjort opprør mot naturen, en natur som idag hævner seg. En nasjon med ære og plikt i sentrum ville ikke ta vare på uslinger og forbrytere, men skille dem ut. Også i dette eksempel ser vi at det enhetslystne raseløse skjema parer seg med usunn subjektivisme, mens et sosialt og statlig fællesvesen, sammensveiset ved ære og plikt, riktignok av rettsinn tilstreber å avskaffe ytre nød og styrke den enkeltes værdibevissthet under denne tuktvilje, men likeså nødsaget skiller dem ut som i rase og sjel er udugelige for nordisk livsform. Det ene som det andre gir seg når man setter æren som høyeste værdi over all handling og beskytter aftenlandets nordiske rase der bærer denne idee.

Troen på avlaten var kun mulig fordi tanken om personlig æresfølelse ikke medvirket da den oppsto. Den måtte dessuten undergrave den æresbevissthet som ennu fantes og stemple trællesinn som fromt vesen. Utad tvang tysk reisning mot denne skjendsel kirken til å fare forsiktigere frem med avlaten, men i bund og grund forsvares den ennu i dag som en rett og from øvelse.

Samme tenkemåte, bortvendt fra ideen om ære, lar oss begripe formen til kirkens forbønn. På kirkekonsilene i Lyon, Firenze og Trient ble med stemmeflerhet vedtatt å innføre skjærsilden som en lutrende tilstand mellom livet på den ene siden og evig fortapelse eller salighet på den andre. Kirken ble tilstedt makten å føre purgatoriet til en lykkelig slutt ved sin forbønn. Tørker man sminken av denne lære og tar den som den er ment, næmlig ikke som virkelig forbønn og andakt for en som er gått bort, men som en akt der påvirker sjelens gang efter døden, så har vi den alminneligste trolldomstro slik den ennu i dag spøker i sydhavsfolkene. Filosofisk betraktet står troen på avlat og virksom forbønn på høyde med et livssyn hvis type er medisinmannen. Medisinmannens bønn bringer regn eller forhindrer det, hans forbannelse dræper, han slutter fordrag med gudene og tvinger eller påvirker dem gjennom svartekunster. Medisinmannen som demonisk figur har like lite bruk for selvstændig tenkning hos sine tilhængere som for æresbevisst handling. For å sikre sin stilling må han følgelig søke å slukke det ene som det andre med alle midler som står til rådighet. Han må dyrke all ængstelse og forstærke alle hysteriske anlegg; han må preke heksevesen og demonkult; han må med indeks, ild og sverd undertrykke all forskning som kunne føre til et annet syn og sogar til befrielse fra hele det verdensbilde som han innpoder oss. Medisinmannen må kaste mænn som Roger Bacon og Galilei i fængsel; han må lyse Kopernikus' værk i bann og trakte efter å forinte alle tankesystemer der hævder ære, plikt og mænns troskap, altså høyværdig personlighet, som livsbeskikkende makter. Å skildre forsøket på å gjøre medisinmannens syn på verden som trolldom og demoner verdenspolitisk gjeldende er å skrive romersk dogme- og kirkehistorie.

Nu mislyktes riktignok forsøket på å fortrolle verden, men ikke helt. Sydens tekniske overlegenhet over germanerne i begynnelsen, den følgeriktige utryddelse av alle frie, stolte og æresbevisste ved hjelp av alle tenkelige forbund, den kloke forfalskning av nordiske skikker, som besto, bare under ny forvaltning..., alt dette ble ikke uten varig virkning. Den ytterste slutning av det romerske system trakk jesuittene. Siste stein på medisinmann-filosofiens bygg la vatikanets konsil. Her ble medisinmannen for det tidsrom han utøver sitt embede utropt til Gud, ja til ufeilbarlig Gud. Han er fra nu av strengt tatt ikke længer stedfortreder for Jesus; Jesus er avsatt. Avsatt og erstattet av det romerske system, der krones av den med all makt utstyrte medisinmann som kaller seg pave. Jesus er trengt ut, den syrisk-etruskiske overtro som alt i begynnelsen snodde seg om hans personlighet, har trådt i hans sted som "apostolisk overlevering". Det romerske dogme holder æresbegrepet i seg selv for et ikke-problem. Utgående fra sin grundinnstilling der kun krævde underkastelse måtte det fryse det systematisk ut. Skolen for bevisst utryddelse av denne sjelekraft som tross alt opptrer overalt i aftenlandets liv, utgjør uten tvil den orden der liksom til spott kaller seg "Jesu samfunn" (Societas Jesu): Måten hvorpå Ignatius1 ville drille Jesu efterfølgere innebærer så meget som den stærkeste motsetning til germanske tanker og følelser.
1Ignatius Loyola

Påviselig øvet skriftene til pater Garcia de Cisnero av Manresa, benediktiner- og fransiskanerreglene stor innflytelse på Ignatius, men også grundsetningene til de hemmelige, religiøst-politiske mauriske selskapene, som bredte seg over Nord-Afrika til Spania, må han ha vært nøye kjent med da jesuittenes grundsetninger stemmer forbløffende godt overens med dem til den muslimske orden. De muslimske tekstene lærer: "Du skal i din sjeiks hænder være som et lik i likvaktens". "Adlyd din sjeik i alt hva han anordner, for det er Gud selv som gjennom hans stemme befaler". Ignatius kræver i sitt berømte brev om lydigheten det samme: blind lydighet, kadaverlydighet. Den blinde lydighets klarhet ville forsvinne i fall fråga om godt og ondt overhodet kunne stille seg opp mot befalingen i vårt indre. Når vi er nødt til å oppfylle et bud fra oven, "hvilket det enn måtte være", så skal en blind trang til å adlyde drive oss, "uten å la tanken få det minste rom". Det var den 26. mars 1553 at kravet om kadaverlydighet ble slynget som åpen utfordring i aftenlandets germanske åndsliv. "Legg av dere, kjære brødre" skriver Ignatius, "så meget som mulig deres vilje og oppgi og ofre deres frihet...". "Dere skal adlyde med en viss blind trang, ivrige og uten ransakelse la dere drive til å gjøre hvad enn deres foresatte sier..." I "konstitusjonene" leser vi: "Hver enkelt skal være overbevist om at den som lever i lydighet skal la seg styre av Guds forsyn gjennom sin foresatte, som var han et lik som lot seg bære og legge hit og dit på alle måter; eller som var han en gamlings stokk der den tjener som holder den, hvor og hvordan denne vil." I sine "regler" som Loyola tilføyet sin "Exercitia" krævde han nok en gang "full opphevelse av egen bedømmelse" og videre at "når noe forekommer våre øyne hvitt som kirken har definert som svart, skal man erklære det svart". På tysk: Man kræver underkastelse uten hensyn til om tjeneren holder noe for syndig eller æreløst; her faller sogar den tidligere innskrænkning at man ikke trenger å adlyde når en åpenbar synd kræves.

Denne åpenhet, dette mot til å følge forutsetningene bak det romerske system ut i det ytterste fordrog ikke engang aftenlandets ivrigste medlemmer av datidens kirke. Selv Roms og Spanias inkvisisjon reiste seg mot denne altfor klare tale, fra alle verdens kroker skyllet protester over Rom mot æreløsheten og trællesinnet som kirken fordret. Det kom næsten til en offentlig fordømmelse av jesuittenes lære, men det lyktes den forslagne Bellarmin - i "kirkens enhets" interesse - å slå tilbake slike forslag. Ignatius' krav om å kalle hvitt svart når kirken befaler det betød at man helligforklarte sjelsforgiftningen, at man anerkjente retten til å utslette samvittigheten; det var å opphøye løgnen til fromt værk. At denne lære, som suger den sedelige ryggmarg ut av oss, ikke kunne gjennomføres fullt ut kom ikke av at det skortet på vilje hos kirken, men alene av den kraft hvormed Europas ånd verget seg og det umulige i å brenne vår æresbevissthet ut selv efter mange års avl av nedrighet. I dag er man tvunget til å avstå fra å erklære Ignatius' "gudedikterte" ord sanne, jesuittskolene tør ikke åpenlyst kræve lydighet som lik og ærens oppgivelse. Men målet og veien til en horde av sjelløse træller er umiskjennelig tydelig oppstaket. Ordenens øvelser tjener til å bryte enhver følelse av værdighet, ængste innbildningsevnen, trællbinde egenviljen; de underkuer personligheten gjennom en stærk sentralviljes hypnose. Den kjensgjærning at kirken ikke fordømte liklydighetslæren viser at den tilstrebet det samme som sitt værktøy, "Jesu samfunn". Og slik de syrisk-afrikanske ordener til "Guds allerhøyeste ry" ville virke, så arbeider også jesuittenes orden "ad majorem dei gloriam" målrettet for å brekke det nordisk-germanske aftenland og suger seg overalt fast hvor et sår på folkekroppen kommer til syne.

Her er ikke tale om god eller ond vilje, men om uforanderlige karakterværdier. Ignatius var en tapper mann, om og ærgjerrig, men hans system for å trællbinde menneskene er den rake motsetning til alle Europas værdier. Liksom den teoretiske materialist personlig kan være en god, nøysom mann (her igjen forskjellen på tro og karakterværdier) så kunne også den krigerske Loyola bli et symbol på den skruppelløseste kamp mot den nordiske rases sjeleverden. For straks å foregripe det: intet er galere enn å jævnføre Ignatius' exercitier med prøysisk tukt, slik det ofte gjøres for å tilsløre kjensgjærningene; snarere utgjør disse to former for typedannende mannsforbund uforenlige motsetninger. Ignatius avskaffer munkenes ensartede drakt, gir avkall på overdreven askese, smugler sine hemmelige agenter inn i alle byer (de "affilerte"), lar dem få stor frihet i sine ytre liv. Til gjengjeld ofrer jesuittene ordenen: egen forskning, personlighet, mannsvørdnad, i siste omgang sin rasesjels vesen. Den prøysiske soldat sto utvendig under rå tukt, men i sitt indre var han fri. Det første system kjenner ikke ideen om ære og hvor det støter på den prøver det å trampe den ned; det andre kretser kun om denne idee. Det første er og blir en giftsopp i vårt livs midte, en syre som etser ned alt som er stærkt og stort i vår uregne arv; det andre var og er kimcellen til oppbygning av vår hele tilværelse slik den utfoldet seg da vikingene og de unge germanere for første gang trådte inn i historiens lys.

Sett i denne store sammenhæng ligger Luthers store dåd ikke i en kirkes grundleggelse, men er meget betydeligere enn den blotte kirkespaltning. Hvor dypt Luther enn sto i middelalderen så innebærer hans dåd den store omveltning i Europas historie efter den romerske kristendoms inntrengning: Luther fornektet presteskapet i dets ansprog på som menneskekaste å stå Gud nærmere enn andre mennesker ved at det gjennom såkalt "gudsvitenskap"1 anmasset seg å vite bedre beskjed om Guds frelsesplaner og forholdene i "himmelen". Dermed hemmet Martin Luther trollskapens fremskriden, dette uvesen som var kommet til oss fra sentral-Asia over Syria og Afrika. Afrikansk er munkedommen, er tonsuren2, sentral-asiatisk er den naturvidrige selvpiningen som skulle bringe en nærmere Gud, asiatisk er den ennu i dag i Tibet brukte rosekrans3, hvis mekanisme er fullendt i bedekværnen4. Asiatisk er å kysse pavens føtter; Dalai Lama forlanger dette ennu i dag - og mer til, hva i Europa ikke lot seg innføre. Tenk her på Alexander den Store: Da han hadde erobret hele for-Asia bød han asiatene å knele for seg når de hilste ham; sine makedoniere derimot omgikkes han med som kamerater - et eneste forsøk på å innføre proskynesen også for dem brast med det samme og Alexander lot det være som før. Allerede i dette skilte det nordiske Europa og Orienten lag, men lamaismen hadde i den romerske prestekastes skikkelse fullbyrdet sitt innbrudd og videreført Babylons, Egypts og Etruriens orientalske politikk. Dette åndelige samfunn var det Martin Luther erklærte krig og beseiret, og alle æresbevisste katolikker har hans værk å takke for at pavedømmet måtte reformere seg, rense seg, for overhodet å kunne bestå i Europas våknende kulturverden.
1teologi
2glattraket sirkelformet del av issen
3latin : rosarium. Snor med perler hvormed bønnene tælles.
4En skål fylt med bønner skrevet på papirstrimler og utstyrt med mekanisk drivværk for å dreies. At skålen med bønnene dreies regnes som likeværdig med at bønnene fremsies.

Man ser nu klart hvorhen det ville ha båret med en gang germanske stater dersom den ånd hadde seiret som ville forbinde det hellige med smuts og ekkel levned. St Eusebius løp omkring med 260 pund jærnkjetting, St Macarius kjøpte seg hellighet ved å sette seg i en maurtue, St Fransiskus - i mangt tilvisse en stor personlighet - ytte asiatismen tributt i det han rullet seg naken på torner til Guds velbehag. Særlig fromme nonner drakk fremmed spytt, spiste døde mus og råtne egg - for å bli "helligere". St Hilarius prises fordi han bare levde i utøy, St Athanasius var stolt av at han aldri hadde vasket føttene sine, og det samme berettes om St Abraham og St Sylvia. Klosteret til St Euphrasia hadde sogar avlagt det løfte at nonnene aldri skulle bade... Under hemningsløs videreutvikling av denne "hellighetsstank" ville Europa i dag ha nådd tilstanden til Indias og Tibets stivskitne "hellige", en tilstand av fullkommen fordumming, redselsfull overtro, fattigdom og elendighet - mens prestekasten stadig beriket seg. Sammen reddet de antiromerske bevegelsene Europa, og vår første redningsmann var Martin Luther fordi han bekjæmpet vesenet som nødvendigvis munnet ut i tilstander som skissert: presteskapets trolldomsvælde i Rom som fortsettelse av prestesamfunnene i for- og mellom-Asia. Den tyske bondesønn ble således aksen for en ny verdensutvikling som alle europeere må være takknemlige for, ikke bare de frigjorte protestanter, men også katolikkene som han reddet fra sjelelig undergang. At mange frafalne senere vendte tilbake til katolisismen skyldtes kun den fremtvungne utrenskning av hellighetsstanken, og man må aldri glemme at hvis den protestantiske ånd skulle bli borte, ville den tibetansk-etruskiske verden på ny åpenbare seg. (Spania, som var minst protestantisk, tynget Roms herredømme hårdest; intet sted i Europa var så sjelelig-åndelig tilbakestående før revolusjonen i april 1931.) Hvor dypt satanisk vantro ennu i dag hersker i de allerhøyeste stillinger avslørte Leo-Taxil-svindelen en forbauset verden, liksom djævelutdrivelsen til fromme kirkemænn i alle stater.