Der Mythus des 20en Jahrhunderts

Utdrag: Kjærlighet og Ære, del 1

To værdier er det som fremfor alle åpenbarer den to tusen år gamle motsetning mellom kirke og rase, teologi og tro, tvangstro og karakterstolthet; to værdier med røtter i viljen som har kjæmpet om overherredømmet i Europa: Kjærlighet og Ære. Begge strevet efter å gjelde som høyeste værdi. Kirken ville - så besynderlig det enn klinger - herske gjennom kjærligheten; de nordiske europeere ville gjennom ære leve fritt eller dø i frihet med æren i behold. Begge ideer fant offerberedte martyrer, uten at striden mellom dem alltid nådde klar bevissthet, hvor ofte den enn brøt ut.

Kjærlighet og medlidenhet, ære og plikt, er sjelskræfter som omhyllet av ulike ytre former er drivende i alle kulturdyktige rasers og nasjoners liv. Alt efter om kjærligheten i sitt mest allmenne begrep, eller æresbegrepet som sådant ble innrømmet forrang, utviklet folkets verdensanskuelse og tilværelse seg på en måte som svarte til sjelens målrettede streven. Den ene eller andre idee dannet målestokken som alle handlinger og all tenkning ble målt mot. For at en tidsalder skulle få et bestemt kjennetegn måtte det ene eller det andre ideal fremherske. Intet sted fikk kampen mellom disse ideer et så tragisk forløp som hos den nordiske rase og dens ulike folk i møte med omverdenen av rase og livssyn. Stilt overfor spørsmålet hvilken drivkraft som fremfor alle har dannet den nordiske rases sjel, stat og kultur, synes det håndgripelig at det som i første rekke har holdt vår rases, våre folks og staters karakter fast er æresbegrepet og den uadskillelig forbundne, av indre frihet stammende idee om plikt. Men i det øyeblikk da kjærlighet og medlidenhet ble fremherskende begynner epokene av rasens, folkenes og kulturens oppløsning i alle nordisk bestemte stater.

"Hvordan skal jeg behandle deg?" spurte Alexander sin beseirede motstander. "Kongelig" lød svaret. "Er det alt?" spurte makedonieren. "I ordet kongelig ligger alt" svarte den andre. Og Alexander utvidet landet Poros hersket over og vant seg en tro venn. Om denne fortælling er historisk eller ei er likegyldig; den viser det indre værdimål på ære, troskap, plikt og tapperhet som var fælles for begge helter og tydeligvis også fortælleren, ja som var selvsagt for dem alle. Dette mandige æresbegrep holdt de gammelindiske kongeriker oppe og var forutsetningen for samdrakten i samfunnet. Men eftersom rasen ble brudt ned og dette æresbegrep fortrengt av ritual-religiøse filosofiske systemer som fornektet alle jordiske skranker, ble religiøse dogmer og næringsmæssige synspunkter toneangivende. Med Atman-Brahman -filosofien overført på jordelivet fornektet arieren sin rase, dermed sin personlighet, dermed også æresideen som livets sjelelige ryggrad.

Kjærlighet og medlidenhet - selv når de foregir å omfatte hele verden - retter seg dog støtt mot det enkelte elskende eller lidende vesen. Ønsket om å befri seg eller andre fra lidelse er en rent personlig følelse som ikke rommer noe stærkt folks- eller statsdannende element. Kjærligheten til nær eller fjern kan avle dåd av høyeste offervilje, men er en sjelelig kraft som forholder seg til den enkelte, og intet menneske har hittil i alvor krævd at et helt folk eller en hel stat skal ofres for en uvedkommende kjærlighet. Og ennu har ingen hær falt for den.

Vi må likevel medgi at det greske livs statikk ikke var betinget av karakteren, men av skjønnheten, hvilket hadde skjebnesvangre følger i politisk vildfarelse. I Alexander bemæktiget seg på ny et tuktbegrep den sengreske, overveiende estetiske tilværelse, og han var seg sin anderledeshet bevisst også med hensyn til rase. Alexander forfulgte ikke ubetinget målet om verdensmonarki og folkeblanding; han ville bare forene de rasemæssig beslektede grekere og persere under et fælles herredømme for å unngå videre kriger. Han anerkjente slektskapet mellom de drivende ideer og karakterværdier i persernes øvre lag og sin egen makedonske oppfatning om plikt. På ledende poster satte han derfor kun makedonske førere eller persere; semitter, babyloniere og syriere ble bevisst sjaltet ut. Efter hans død bestrebet efterfølgerne seg på å opprettholde statstypen i sine land og provinser. Som en urtidens helt ruver her den enøyde Antigonus der som åttiåring faller på slagmarken i forgjeves kamp for å holde riket samlet. Men de nordisk-makedonske avlegger-kulturene kunne ikke vare. De formidlet gresk viten, gresk kunst og filosofi, men de hadde ikke kraft til å danne typer, utbre sine æresbegreper. Det underkuede fremmede blod seiret, den hellenistiske tidsalder av allviteri og overfladisk dannelse begynte.

Om æresbegrepet noe sted har stått i sentrum for hele tilværelsen så i det nordiske, det germanske aftenland. Med en selvherlighet som er enestående trer vikingen inn i historien. Ubændig frihetsfølelse støter under befolkningsvækst den ene nordiske bølge efter den andre over landene. Ødsel med sitt blod opprettet den ubekymrede helt sine stater i Russland, på Sicilia, i England og Frankrike. Her rådde tøylesløse rasedrifter, uhemmet av oppdragelse, overveiende hensikt og fast rettsorden. Det eneste tungtveiende sedelighetsgods nordmannen bar med seg var begrepet om personlig ære. Ære og frihet drev de enkelte til fjerne land og uavhængighet hvor det var plass til herrer, eller lot dem kjæmpe til siste mann på sine gårder og borger. Genial formålsløshet, fjernt fra all beregnende handelsånd, var det nordiske menneskes grundtrekk da det tross ungdommmelig stormsinn steg frem og dannet historie i aftenlandet. Om den enkelte person grupperte seg de nærmeste ledsagere, hvilket litt efter litt måtte føre til opprettelsen av visse samfunnsbud, da all vandring endte i fastboende bondeliv. "Sjelden finner man et annet eksempel i historien på at et folks holdning så rent og fullkomment har vært bestemt av en eneste høyeste værdi: All makt, all eiendom, hver forbindelse, hver handling tjener æren, og livet selv ofres om nødvendig uten å blunke for æren. Liksom ærens lov behersker livet, speiler den seg også i diktningen og går som en rød tråd gjennom sagaen: intet ord påtreffer man der så hyppig som æren. Derfor er den nordiske helteverden over all sin vilde rivning og overstrømmende subjektivisme dog så enhetlig av vesen og skjebnevei." Det gjør godt å finne disse erkjennelser i kretsen av tyske lærere som hittil var fanget i estetisk beskuelse av gratie. Her rører vi ved vår ganske histories skjebnenerve; vår måte å værdsette æresbegrepet på kommer også til å avgjøre vår tyske, vår europeiske fremtid.

Gikk den gammelnordiske mann voldelig til værks så avlet hans vesens æresbevisste sentrum også i kamp og død en ren atmosfære. Krigen kunne føres brutalt, men å bekjenne seg til sine dåd gjaldt som første forutsetning for den nordiske mann. Denne ansvarsfølelse, som blev avkrævd hver enkelt personlighet, var den virkomste motgift mot sedelig forsumpning, den hyklerske værdinedbrytning som gjennom aftenlandets historie er kommet over oss som fiendtlig fristelse i humanitetens ulike former. Snart kalte den seg demokrati, snart sosial medlidenhet, snart ydmykhet og kjærlighet. Nordmannens personlige ære fordret mot, selvbeherskelse. Han skravlet ikke i timesvis før hver kamp slik greske helter gjorde; han skrek ikke som disse når han ble såret; hans æresbevissthet krævde sinnsro og kræftesamling. Sett fra denne synsvinkel er sannelig vikingen kulturmennesket, den estetisk fullendte sene greker derimot den efterblivne, sentrumsløse barbar.

Nu trengte i kristendommen en annen sjelelig værdi seg inn og nappedes om førsterangen: kjærligheten - ment som ydmykhet, barmhjertighet, underdanighet og askese. I dag er det enhver oppriktig tysker klart at denne kjærlighetslære, som i likhetens tegn omfavner alle skapninger i verden, rettet et smertelig slag mot sjelen til det nordiske Europa. Kristendommen, slik den hadde dannet system, kjente ikke tanken om rase og folk, fordi den med makt hadde smeltet vidt forskjellige elementer sammen til ett; den kjente heller ikke ideen om ære, fordi dens senromerske streben efter makt betinget sjelenes underkuelse ikke mindre enn kroppenes. Nu er det betegnende at kjærlighetstanken nettopp i kirkens ledelse ikke kunne bryte gjennom. Det romerske systems oppbygning var fra første dag såvel organisatorisk som dogmatisk utålsom, bevisst og i sine grundvoller; stilte seg avvisende, for ikke å si hatsk, til alle andre systemer. Hvor den kunne for den frem med utfrysning, bannlysning og fredløshet; ild, sverd og gift. Den skydde intet middel for å bli enehersker. La oss se bort fra sedelige værdier og bare slå denne kjensgjærning fast, som ikke ens romersk-katolske skribenter i nyere tid benekter. Denne kjensgjærning beviser bedre enn noen annen at ideen "kjærlighet" mangler typedannende kraft: selv organisasjonen til "kjærlighetens religion" ble bygd opp uten kjærlighet. Mer kjærlighet fant man visstnok i andre typedannende makter. De gamle gotere tålte - hva Döllinger bevitner - både katolsk og annen tro og viste dette sjelelige trosbehov som sådant ærefrykt. Dette forsvant overalt hvor ånden til "Bonifatius" og "kjærlighetens" tvangslov vant frem.

Oppsporer man årsakene til denne store fremgang, så oppdager man ved siden av det gamle erfarne Sydens tidligere tekniske overlegenhet og en krise i germanernes religiøse liv - alene utilstrekkelig til å forklare en så langvarig seier - hvordan kristendommen anropet germanerens storsinn som en hovedbetingelse. Dette storsinn, som Siegfried forbilledlig levendegjør, som hos motstanderen forutsetter sin make under åpen kamp, ja som i sin barnlige rakryggethet heller ikke senere formådde å anta sin motsetning, innbragte germaneren i historiens løp mangt et hardt sammenbrudd: Den gang han begynte å beundre Rom, i nyere tid da han gjennomførte jøde-emansipasjonen og dermed gjorde giften likeberettiget med det sunne blod. Det første straffet seg fryktelig i kjetterkrigene, den tredveårige strid som nær bragte Tyskland i avgrunden; det andre straffer seg i dag, da det forgiftede tyske folkelegeme herjes av rier. Og fremdeles anroper begge fiendtlige makter den dødssykes storsinn, påkaller seg hans "rettfærd", forkynner "kjærlighet" til alt "menneskelig", og gjør seg flid med å gnage i stykker siste rest av motstand i karakteren. En fullkommen seier for denne "humanitet" ville føre til det samme som For-Asias seier over Athen og Rom: disse som engang var etrusker-pelasger-syrierdommens dødsfiende ble dens hovedtalsmann efter at det gamle Roms fordums værdier var brudt sammen - alt dengang ved fysisk nedbrytning og forkynnelse av kjærlighet for en menneskehet uten skiller. Læren om kjærlighet var selv i sin skjønneste fremtredelse ingen typekraft, men et middel til å smelte motstand. Kirken selv, som tuktform, kunne og torde ikke kjenne noen kjærlighet, for å holde seg som typedannende kraft og vokse videre. Men den kunne drive maktpolitikk med kjærlighetens hjelp. Når personlighetens selvbevissthet omvandles fra ideen om stridbar ære og manneplikt til ydmykhet og kjærlig hengivelse, så brytes motstandsviljen mot den makt som organiserer og leder de troende. "En horde og en hyrde!" Det er bokstavelig talt hva man fordret, den klareste krigserklæring mot germansk ånd. Hadde denne tanke slått igjennom til siste skanse, ville Europa i dag vært en karakterløs menneskehop på noen hundre millioner, regjert ved hjelp av høyt oppdrettet frykt for skjærsild og helveteskvaler, lammet i sin kamp om æresfølelsen av "kjærligheten", de bedre rester satt til å tjene en "humanitær" veldædighet, "Caritas". Det er tilstanden det romerske system tilstrebet og måtte tilstrebe såfremt det overhodet ville bestå som åndelig og politisk makt.

Jeg setter meg ikke her fore å skrive noen dogmehistorie, vil bare skildre et følgeriktig system som et våknende nordisk menneske i det lange løp må komme i dyp sjelelig konflikt med. Enten underkaster man seg fullstændig (som stundom i middelalderen) eller man tar følelsesmæssig og bevisst avstand. I første fall nås på kort sikt en ytre enhet, men som i sin organiske umulighet er dømt til å briste, slik kampene fra Widukind til Döllinger viser; i annet fall ligger veien åpen for ekte organisk kultur og en ekte blods- og artsriktig tro. De siste århundre var preget av et stilløst kompromiss som unnvek grundfråger om livssyn og nøyde seg med å pleie organisatoriske og politiske maktforhold.

Det som kjennetegner romersk kristendom er at den såvidt mulig sjalter ut personligheten til stifteren selv, for i hans sted å bygge opp et prestevælde. Jesus fremstilles riktignok som det høyeste og helligste, som kilden til all tro og salighet, men kun i den hensikt å omgi kirken som hans redskap på Jorden med en glorie av evighet og uantastbarhet. For mellom Jesus og menneskene kiler kirken og dens mænn seg inn, i det den hævder at kirken er eneste vei til Jesus. Og da Jesus ikke dvæler på Jorden, har menneskene bare med denne kirke å gjøre, som har fullmakt til å binde og løse for evig. Utnyttelsen av den en gang avlede tro på Jesus Kristus ("den valtende Kristus" som Heliands dikter sier) for maktpolitikken til et selvforgudende forbund av prester utgjør like meget Roms vesen som det under andre navn utgjorde prestepolitikernes vesen i Egypt, Babylon eller Etrurien.

Siste rest av menneskelig selvstændighet slukkes til fordel for et skjematisk amt i sakramentene: "Den sakramentale nåde fremkalles ikke av sakraments-mottagerens personlige sedelig-religiøse streben, men langt mer gjennom fullbyrdelsen av sakramentenes objektive virkning." Dermed fordres personlighetens forintelse og forkynnes dens værdiløshet som "religiøs" læresetning. I et folks midte som ubekymret av alt annet setter æren - personlig ære, ætteære, stammeære, folkeære - i sitt livs midtpunkt og handler hensynsløst derefter, er det nytteløst å fremme et slikt krav åpenlyst. Kirken kunne bare komme seg frem i denne retning ved slu utvanning av æresbegrepet og snikende innpoding av ideen om "kjærlighet", fulgt av ydmykhet og hengivelse. At "sakramentenes tegn" utgis for å være "fastlagt" av Jesus selv, viser bare hvor ubrydd man former "historien" og tømrer "religionsbygninger".

Nu sier det seg selv at denne klare utgave av en lære som beror på magi, i sin tørre fremstilling ikke kunne bryte gjennom i Europa selv efter ærens fall som altbeherskende idee. Det nordiske menneskes blodsbundne skikker og dets ridderlige tenkemåte kunne selv ikke med ild og sverd drives ganske ut. Derfor satte kirken i gang med å bake inn førkristen folketro i det angivelig alt "før urkristendommen" ferdige system. Troen på Odin [Wotan] lå riktignok for døden, men de hellige lunder hvor "Wode" ble dyrket var ennu mål for germanske valfarere. All ødeleggelse av Odinseikene og all fordømmelse av den gamle tro var forgjeves. Så satte man i Odins sted kristne martyrer og helgener, som St. Martin. Kappe, sverd og hest var hans tegn (altså Odins sinnbilder), og sverdgudens ærværdige lunder ble på denne måten St. Martins steder [jfr. St. Martin-in-the-fields], krigshelgenen, som ennu i dag dyrkes av tyske valfarere (jfr. Schwertslocher Kapelle). St. Georg og St. Michael er også omdøpte gammelnordiske vesensbilder, som gjennom denne dåp ble trukket inn under kirkens forvaltning. "Djævel-kvinnen" Venus forvandler seg til St. Pelagia; av Tor [Donar, Donner], tordens- og himmelsguden, får vi St. Peter som våker over himmelen; Odins karakter som vild jæger tilfaller St. Oswald, og på kapiteler og utskårne treværk avbildes dødsulvens banemann, frelseren Vidar som vil redde Odin fra Fenrisulven og dræper uhyret. Det er nærliggende å sammenligne med Jesus. Selv den fromme Hrabanus Maurus, Tysklands lærdeste kirkelærer på slutten av det 8. århundre, lar Gud bo i himmelsborgen, en forestilling som ikke stammer fra bibelen, men fra den gammelgermanske heltesjel.

1. mai feiret Gammelgermania Valborgsnatten, begynnelsen på 12 viede nætter frem mot sommersolværv. Det var bryllupsdagen til Odin og Frøya. I dag feirer St. Valborg sin navnedag på denne dag, og kirken har forandret skikkene fra natursymbolikk til trolldom og heksevesen, orientalsk demonkult.

Med skikkene forandret seg sangene og bildene. I helligboken av 1488 ser vi St. Oswald avbildet. Han sitter på en trone i kongeklær og krone. Omkring ham flyr Odins to ravner. Bare palmen og hyrdestaven er kristent gods. Under navnet Oswald blir Odin ennu i dag dyrket og har en kirke i Traunstein, men også hellige steder ved Rhinens nedre løp, i Holland, i Belgia.

Og kirken måtte bekvemme seg til å sette sine helgener på fyrige hester, utstyre dem med sverd og spyd og sende dem i kamp med drager og andre fiender for å erværve ære og ry eller for å redde fangne jomfruer ut av klørne til skurker. Rolands- og St. Georgssøylene er eksempler på dette; de ble først litt efter litt erstattet av Maria-søyler: i æressymbolenes sted trådte "kjærlighetens".

Lyn og lanse blir tegnene på herredømme. Den "ridende gud" med lanse forekommer derfor igjen og igjen på "kristne" minnesteiner og tegninger: det var den gjennom kristen historie ridende evige vandrer Odin. Spaltet i mange skikkelser lever og vever denne gud som St. Oswald, St. Georg, St. Martin, som lanserytter, ja som St. Kümmernis gjennom de katolske land og drar ennu i dag som "Wode" usett gjennom sjelen til folk i Niedersachsen. "Sålænge et folk lever er dets guder udødelige". Det var Odins hevn efter sin undergang. Inntil Baldur gjenoppsto og kalte seg verdens frelser.

Den kristne kirkes festdager ble lagt til de samme dager som urfolket feiret; fruktbarhetsgudinnen Ostaras [ty. Ostern, eng. easter] fest ble omgjort til "påske" med Jesu død og oppstandelse, vintersolværvet til Jesu fødselsdag. Slik er den katolske kirke i vesentlige nordeuropeiske former også nordisk rasebetinget. Det groteske ved denne kjensgjærning er bare at den prøver å gjøre gode miner til slett spill og tilskriver seg æren for den germanske rikdom i sjelelivet som den bøyde seg for av nød. I fullt alvor forklarer kirkens tvangstro at hver nasjonal koloritt får plass i kirken, at all forskjellig fromhet står under dens beskyttelse; intetsteds er "den personlige frihet til religiøst uttrykk" så beskyttet som i den katolske kirke (Adam). Det er naturligvis en omdreining av alle kjensgjærninger, som bare taler et altfor tydelig sprog. Fra "Bonifatius" over Ludvig "den fromme", der bestrebet seg på å rykke alt germansk opp med roten, over de 9 millioner slaktede kjettere, frem mot Vatikanets konsil, inntil våre egne dager, løper et enestående forsøk på å tvinge igjennom en ubønnhørlig åndelig enhetstro (unitarisme), utbre en form, en tvangstro, ett sprog, og en ritus enhetlig for nordiske mennesker, levantinere, negre, kinesere og eskimoer.

Prøver vi denne strid i dens indre beveggrunder, kommer vi til at den vesentlig var en kamp om hva som skulle gjelde som høyeste metafysiske og karakterværdi: skulle kjærlighet, ydmykhet, forsakelse, underkastelse ha overherredømmet - eller ære, værdighet, selvhævdelse, stolthet?