Der Mythus des 20en Jahrhunderts

Utdrag: Frimureriet og Humaniteten, s. 200-206

Den nye lære om humanitet var frimurernes "religion". Den har inntil vår tid gitt det åndelige grundlag for en universalistisk-abstrakt dannelse, utgangspunktet for all jeg-oppslukt lykkeforkynnelse, og den preget (alt omkring 1740) de siste 150 års politiske slagord, "frihet, likhet, brorskap", og fødte det kaotiske, folkeoppløsende, "humane" demokrati.

På begynnelsen av 1700-tallet kom i London mænn sammen som under konfesjonelle stridigheter innenfor "kjærlighetens religion" delvis hadde mistet sitt folk og fædreland. De grundla midt i en forrået tid et "menneskeforbund til fremme av humanitet og brorskap". Da dette forbund bare anerkjente "mennesket", gjorde man ikke forskjell på rasene eller religionene. "Mureriet er et menneskeforbund til utbredelse av tolerante og humane grundsetninger, hvis ordensbestrebelser jøde og tyrker like meget kan ta del i som kristne". Så lød den i 1722 oppstilte konstitusjon. Ideen om humanitet skal utgjøre "prinsippet, formålet og innholdet" i frimureriet. "Det er mer vidtfavnende enn alle kirker, stater og skoler, enn alle stænder, folk og nasjonaliteter; for det strekker seg over hele menneskeheten." Så lyder Freiburger-ritualet og så belærer oss ennu i dag den tyske loge. Kirken i Rom og den frimurerske motkirke er altså enige om å rive ned alle skranker som reises ved sjelelig og fysisk form. Begge roper sitt følge opp i kjærlighetens eller humanitetens navn, i en grenseløs universalismes navn; kun kræver kirken fullstændig underkastelse, underordning innenfor sitt område (som selvsagt skal omfatte hele Jorden), mens motkirken forkynner utviskning av alle grenser og gjør den enkeltes, "menneskets", lidelse og glæde til målestokk for sine dommer. Heri må vi se årsaken til dagens leie at individets nakne rikdom er blitt demokratiets høyeste gode og innrømmes samfunnslivets høyeste stilling.

Denne atomistiske verdensanskuelse var og er forutsetningen for demokratiets politiske lære og tvangstroen i næringslivet på nødvendigheten av kræftenes frie spill. Alle makter altså som arbeidet for å slakke statlige, nasjonale, sosiale bånd, måtte bestrebe seg på å nyttiggjøre seg denne frimurerfilosofi, følgelig også "menneskeforbundet". Her ser vi nu den internasjonale jødedom, av instinkt såvel som av bevisst overveielse, smyge seg inn i frimurernes organisasjon. Riktignok virket rasens vesen i "menneskeforbundet" instinktivt avvergende liksom overfor kirkens forsøk på å utrydde germansk art, men det er likevel lett å vise at det nordiske menneske verget seg mot Rom bare for å motta dødsstøtet bakfra av den blinde og anelsesløse Hød: frimureriet ble i Italia, Frankrike og England et politisk mannsforbund og førte de demokratiske revolusjonene i det 19. århundre. Deres "verdensanskuelse" undergrov år for år grundlaget for alt germansk vesen. I dag ser vi travle foretredere for den internasjonale børs og verdenshandel i spissen for "motkirken". Alt i "humanitetens" navn. Hykleriet til våre dagers "humanitære" verdensutbyttere fornedrer oss mer enn forsøkene i "kristen kjærlighets" navn på å trællbinde oss, som så ofte bragte uro og kaos i Europa. Takket være humanitets-forkynnelsen og læren om menneskenes likhet kunne hver jøde, neger, mulatt bli fullberettiget borger av en europeisk stat; takket være den humanitære omsorg for den enkelte vrimler det i europeiske stater av luksusanstalter for uhelbredelig syke og sinnslidende; takket være humaniteten blir også den uforbederlige forbryter betraktet som et ulykkelig menneske uten hensyn til hele folkets interesser, slippes ved første anledning løs på samfunnet på ny og hindres ikke i sin forplantning. I humanitetens og "åndsfrihetens" navn tillates smuts-journalister og æreløse skurker å spre all slags bordell-litteratur; takket være humaniteten får negre og jøder lov til å gifte seg inn i den nordiske rase, ja bekle viktige embeder. Denne humanitet, ubundet av rasegivne æresbegreper, har gjort børsens uhørte bedrageri-vesen til et aktet yrke som andre, ja denne organiserte forbryterdom i snippkjole og flosshatt bestemmer i dag på "sakkyndig"-konferanser om verdens næringsliv næsten egenmæktig over millionfolks tiårlange slit.

På slep bak dette frimurerske demokrati svømte så hele den marxistiske bevegelse, som forfalsket arbeidernes begynnende sunne protest og fikk alle sosialdemokratiske partier til å tjene børsen ved hjelp av jødiske penger, jødiske førere og den jødiske, dels individualistiske, dels universalistiske, "ideologi". Den for sin skjebne bedratte industriarbeider i det 19. århundre, som plutselig var rykket opp med roten og berøvet alle målestokker for å dømme, flyktet til den forlokkende forkynnelse om en proletariatets internasjonale. Han trodde gjennom klassekamp, dvs. ved å ødelegge halvparten av egen kropp, å kunne bli fri, beruste seg i makten han skulle oppnå, og helte humanitetens sukkerglasur over alt sammen. I dag er denne vildfarelse slått sund og den marxistiske ledelses fryktelige bedrag mot et hardt kjæmpende, i seg kraftfullt og kampkraftig menneskesjikt avslørt.

Demokratiets såvel som den marxistiske læres paradoks består i at de begge står for den brutaleste, æreløseste materialistiske verdensanskuelse og bevisst nærer alle drifter som fremmer oppløsning, men samtidig bedyrer sin barmhjertighet og kjærlighet til de undertrykte og utbyttede. Klokt anropes her proletariatets sjelelige offervilje for å gjøre det inderlig avhængig av førerne. Vi ser i marxismen ideen om offer og "kjærlighet" spille samme rolle som i det romerske1 system. Blod og ære ble av marxismens førere hånet og spottet, inntil disse uutryddelige ideer gav seg til kjenne blant arbeiderne. I dag taler man endelig om en "proletar-ære". Griper denne tanke om seg så er ennu ikke alt tapt, for holdes æresbegrepet i hevd kommer tyske arbeidere en dag til å kvitte seg med sin æreløse marxistiske ledelse for godt. Utformes dette begrep om standsære til ideen om nasjonalære så har klokken slått første gang for tysk frihet. Dette er imidlertid bare mulig om alle virkelig arbeidende i det tyske folk danner en enhetsfront mot dem som har solgt seg til næringsliv, profitt og børs, uansett om de gjemmer seg under demokratiets, kristendommens, internasjonalismens eller humanitetens kappe.
1den romersk-katolske kirke

Som en utæmmelig naturkraft virker i dag Fredrik den Stores ånd i det tyske folk. Alt som i det triumferende undermenneskes tummel fant tilbake til seg selv, så i gamle Fritz' frihetskamp sin sørpefrieste streven forvirkliget, tegnet med jærnstift som på tvers av alle timelige omstændigheter innhyllet germansk vesen. Og ved denne storhets side opptrer så den ubegripelige tragikk at det for én stormann mulige frisinn tok altfor mange små i besittelse og at det som gjennom fryktelig men nødvendig selvtukt selvformende strevet frem drev dem i armene på fransk demokratis utvendig glitrende tanker. Napoleon traff et Prøysen utlevert til opplysningen, og det brøt sammen fordi det ikke mer tenkte som Fritz, men pacifistisk, liberalistisk. "Vi innsovnet på laurbærene til Fredrik den Store", skrev senere dronning Luise til sin far. Men av denne motgang steg endelig ideen om Alltyskland frem. Prøysens ære ble Tysklands sak. Gneisenau og Blücher, Scharnhorst og Jahn, Arndt og Stein, de legemliggjorde alle den gamle æresbevissthet og talte hele livet dens sak, liksom dronning Luise selv, som gjorde alt for å mildne sitt folks lodd, bare ikke det som støtte mot æresfølelsen.

Dette vet vi eller burde vite i likhet med ungkarsforeningene1 som dengang rullet ut sine faner og senere besteg barrikadene da gammelmanns og undersåtts ånd - disse evig usalige, ennu herskende følger av tredveårskrigen - hadde fratatt Tyskland hva frihetskrigenes himmelflukt hadde bragt. Inntil tyskernes drøm tilsynelatende gikk i oppfyllelse på slagmarkene ved Metz, Mars-la-Tour, St. Privat og Sedan. Tilsynelatende! For Versailles av 1871 var en politisk overenskomst uten mytisk, verdensanskuende innhold. Det betingelsesløse ved den stortyske idee, som lot Blücher erklære at hvis ikke kongene ønsket at folket reiste seg så skulle man jage dem fra deres troner; som foranlediget Stein til å stille Prøysens konge innfor valget mellom å undertegne oppropet "Til mitt folk" og å flytte til Spandau - dette betingelsesløse manglet hos slekten efter 1871. Den henga seg til "næringslivet" og verdenshandelen, ble frimurersk-human, ble selvtilfreds, glemte oppgaven å utvide sitt livsrom og gikk under demokratiets, marxismens og humanitetens råte i oppløsning. Først i dag er stunden kommet for gjenfødelse.
1Burschenschaften