"> "> "> ] > SS, Schutzstaffel der NSDAP

&SS9;

den nasjonalsosialistiske bevegelses støttropp

På sin beltespenne bar &SS2;-mannen disse ord: Meine Ehre heißt Treue. Min ære heter troskap. På kraven sto den doble sigrunen &SS2;. Da han trakk på seg sin uniform med dens tegn trådte han inn i et fællesskap som hadde særlige plikter mot den germanske menneskehet og Europa. Vet du som lever i dag noe om hans plikter og oppgaver? Vet du hva troskapsløftet innebar? Vet du hva han utrettet i kamptiden og efter nasjonalsosialismens seier i Tyskland? &SS2; var et brorskap av de mest hengivne og tapreste mænn som skulle berede veien for og beskytte den nasjonalsosialistiske revolusjon legemlig og åndelig. &SS2; var en pådriver for å utbre vårt livssyn og forvirklige våre vidtgående ideer og idealer.

&SS2; var også kjent som det Svarte Korps og veien begynte alt i bevegelsens tidlige dager. I mars 1923 oppsto kimen til det senere &SS2; : "Stabswache", sammensatt av utvalgte, fullt ut pålitelige partifæller. Allerede disse mænn bar dødningeskallen på lua og svartrandet armbind som tegn på at de var rede til å gå i døden for sitt kall og for å sette skrekk i spartakistenes terrorbander. I mai samme år går stabsvakten opp i "Stoßtrupp Hitler" (støttropp Hitler) under Josef Berchtolds ledelse. Her samledes Hitlers troeste stridsbrødre. De var alle beredt til å holde stand til siste slutt. Støttroppens oppgaver var de samme som det senere &SS2; fikk, og den førte sin kompromissløse kamp til bitre slutt, som kom brått fra et forrædersk system og reaksjonens kuler den 9. november 1923. Hele bevegelsen ble forbudt og oppløst.

Da man reiste partiet fra grunden av i 1925 befalte føreren at man skulle stille opp en ny liten samskipnad som skulle være meget bevegelig og fant sitt forbilde i støttroppen. Formålet var å beskytte føreren under hans offentlige fremtredener, om nødvendig med livet som innsats, og å sikre partiet innad på samme måte som politiet sikrer en stat. Skyddsvakten besto først av bare 8 mann. Føreren het Julius Schreck. Han gav ut de første retningslinjer for det Svarte Korps. Dette var &SS2; i støpeskjeen.

De åtte første &SS;-mænn overtok uniformen til Hitlers gamle støttropp, men byttet ut vindjakken med brunskjorta og den grå skilua med den svarte &SS;-lua. Dette skyddsstaffel trådte frem i dagens lys 16. april 1925. Deres første oppdrag var sørgelig: begrave Hitlers medkjæmper fra 9. november, Pöhner. Fire mann gikk på hver side med fakler i hændene og bar kista til graven.

Det var klart at fordringene i &SS; var så store at bare et fåtall mænn, silt ut efter helt særskilte siktemål, kunne tas opp. På alle måter måtte de oppfylle det man forlangte av dem. Uforbeholden troskap, total innsats med hele sin personlighet, jærndisiplin - hvem kunne innfri dette andre enn frontsoldater? De som hundre ganger hadde våget det ytterste dannet grundlaget for den nye formasjon. Men ikke nok med det. Kun partifæller kunne bli medlemmer av &SS;, og to mænn måtte borge for dem, hvorav den ene måtte være en fremstående person i bygdelaget som den unge søker tilhørte. Hvert medlem måtte videre være mellom 23 og 35 år gammel, ha kraftig kroppsbygning og være kjernesunn. Det sier seg selv at veike og lastefulle uslinger aldri kunne bli opptatt. Det beste var for den unge formasjon såvidt godt nok. Derfor var det også den høyeste utmærkelse for en partimann å få lov til å tjene i &SS;. I spissen for alle dyder og egenskaper måtte et ubrytelig kameratskap stå, hvis bærebjelke var: Alle for en, en for alle!

Tallet på trofaste stridsmænn vokste, de ble til en liten tropp som hverken var en fylking eller en gjeng, som intet annet ville enn å være et skarpt instrument som føreren hvert øyeblikk kunne forlate seg på. Dette tidligste &SS; ble skrekken for alle forsamlingssprengere og bråkmakere, alle røde og øvrig ramp. Det sikret at alle nasjonalsosialistiske møter kunne gjennomføres hvor føreren befalte det. At disse møtene alltid falt heldig ut, at hver aften ga bevegelsen ny fremgang, er deres fortjeneste som først kjæmpet under dødningeskallen.

Det var klart at den unge samskipnad i længden ikke kunne værve sitt mannskap bare blant frontkjæmpere. I tidens løp ændret opptaksvilkårene seg uten at de derfor ble mindre strenge. Grundsetningen forble den samme: Tallmæssig begrensning og hardeste utvalg! Det var aldri om å gjøre for ledelsen i München å råde over et størst mulig antall &SS;-mænn, men stadig lå hovedvekten på ypperlig kvalitet.

Det ble bestemt at hvert sted skulle ha et staffel på 10 mann og en fører. Føreren bar på armbindet i midten av hakekorset en sølvstjerne som eneste tegn på sin tjenestegrad. Dengang hadde selv en storby som Berlin bare et &SS;-staffel på 2 førere og 20 mann. Bildet som tegnet seg var overalt det samme: I alle bygder og byer ble &SS;, denne minste kampenhet, samlingspunkt for alle politiske fanatikere, alle revolusjonære mot avmakt og trælldom, alle dem som intet annet hadde enn troen på Tyskland.

Med disse små værnestyrkene gjennomførte bevegelsen i 1925 og 1926 alle sine propagandafelttog for å værve nye medlemmer, og den røde underverden lærte snart ånden å kjenne som hersket i dem: staffelånd!

For å skaffe penger til den unge fylking værvet man med førerens billigelse støttemedlemmer [Fördernde Mitglieder, FM] og Hitler ble selv den første. Tanken var å gjøre det mulig for folk å støtte bevegelsen som på grund av sin stilling eller andre forhold ikke kunne gå aktivt inn i den.

&SS; vokste både i antall og ærgjerrighet. &SS;-mænnene var ikke længer bare førerens livvakter; de ble politiske soldater og frontkjæmpere på livssynets og ideenes slagmark. De gikk foran med budskapet og værvet mange nye tilhængere, trakk mange vildfarne folkefæller tilbake fra skråplanet av falske paroler og fraser, inn i bevegelsens kjæmpende, skapende element.

Året 1926 bragte opphevelse av forbudet mot SA og &SS; trådte i den følgende tid mer i bakgrunden. Men samme år kunngjorde føreren symbolsk at det svarte korps nøt hans særlige gunst da han overlot bevegelsens helligste gjenstand, blodfanen fra 9. november 1923 til dets forvaring.

6. januar 1929 er et vendepunkt i staffelets historie, da Heinrich Himmler utropes til Reichsführer &SS;. På oppdrag fra føreren går han i gang med å danne en fullt ut pålitelig eliteformasjon innen partiet. Han har en grundstokk på 270 mann å bygge på. "&SS;-mænn er vi alle, om mann uten tjenestegrad eller riksfører" sa engang Himmler, og han smeltet i lange års kamp sammen med sine mænn og laget korpset til hva det var da det Tredje Rike sto på sitt høydepunkt og da det utkjæmpet sin siste tapre strid: den trofasteste og standhaftigste tropp for fører, blod, rike og Europa.

&SS; skulle utvides kraftig og Himmler gikk til værks i den overbevisning at kun edelt blod, virkelig rase i længden vil kunne garantere skikkelig ytelse. Han sanket derfor mænn der i blod og karakter var det ypperste Tyskland hadde. Fire retningslinjer og hoveddyder bestemte utvalget:

De skulle kroppslig ligge så nær idealtypen til det nordisk bestemte menneske som mulig. Ytre trekk som høyde og riktig utseende spilte en rolle. Det var Himmlers fortjeneste å våge denne vei i en tid da selv rasefråga var uavklart i bevegelsens rekker. Han satte seg modig og overbevist fore å omsette teoretiske erkjennelser i legemlige kjensgjærninger. Hermed kom rasefråga i brennpunktet og hevet seg over et blott negativt begrep som utgikk fra et opplagt jødehat.

Fra år til år hopet erfaringene seg opp og hjalp til å finstille kravene for å treffe sakens egentlige kjerne. Himmler: "Vi vet at det første utvalg, foretatt efter ytre betraktninger, ikke kan være det eneste, men at prosessen må fortsette gjennom alle livets år i &SS; for å skille dem ut som ikke duger i karakter og vilje og altså ikke i blodet." I en mæktig plan for å sile mennesker finnes det ingen stillstand eller slutt. &SS;-mænnene skal ikke gå rundt med laurbærkrans om halsen og være selvgode. Det finnes ingen norm for &SS;-mænn; hver ny generasjon må overgå den forrige.

Det var ikke meningen å gjøre medlemsskapet i korpset arvelig. Det var ingen selvfølge for en sønn av en &SS;-mann å bli opptatt. Korpset skulle være åpent for det beste tyske blod fra hele folket.

Et forbund for å avle overmennesker kunne ikke nøye seg med å dyrke idealmannen; det måtte vende seg like meget til kvinnene og slekten. Fortidens kriger- og mannsforbund er rik nok på den feil å glemme tuktens rene blodstrøm og ættens tradisjon. De hensank før eller siden til intet. Himmler: "Bare en generasjon som ser seg innbeddet mellom aner og avkom fatter den riktige målestokk for oppgavens og pliktens vekt, for sin egen lille og forgjængelige betydning." Den som har innsett dette er enkel i sin færd; han lar seg ikke blende av den største personlige medgang, ei heller drive til fortvilelse av den største ulykke. Han tar alt med fatning, blir ikke overlegen, pines ikke av mindreværdsfølelse. Han overvinner både lykke og ulykke med ro og likevekt i sinnet.

Himmler: "Vi lærer derfor &SS;-mannen at all vår kamp, verdenskrigens to millioner døde [tyske soldater], den politiske kamp i de siste 15 år, oppbygningen av vår værnemakt til forsvar av våre grenser, er forgjeves og utsiktsløs om ikke seier for tysk ånd følges av seier for det tyske barn." Riksføreren laget derfor en ny lov for &SS; om ekteskap som trådte i kraft 31. desember 1931. Befalingen om å gifte seg slo ned som en bombe i datidens Tyskland som hvilte på liberale grundsetninger. Mange levde i nuet og tumlet fra fornøyelse til fornøyelse; for dem var loven et brutalt inngrep i den såkalte personlige frihet. Det sier seg selv at jødepressen og -propagandaen fremhevet dette syn med eftertrykk. Hva kunne vel være uheldigere enn om tyskere begynte å formere seg igjen?

Men all hån og spott som dengang skyllet over befalingen prellet av på staffelet. Himmler: "&SS; er klar over at det med denne befaling har tatt et skritt av stor betydning. Spott, hån og uforstand berører oss ikke; fremtiden er vår!"

Det var ikke nok å gifte seg og få barn. Ekteskapet måtte også være rasehygienisk riktig. Mann og kvinne ble først undersøkt for sin sunnhet. Så måtte noen borge for brudens livssyn og menneskelige egenskaper. Endelig måtte begge levere ættetavler tilbake til 1750 (førere) eller 1800 (underførere) og fremlegge vitneprov om slektens arvesunnhet. Om de to kunne gifte seg kom til syvende og sist an på om riksføreren billiget det.

Vilje til innsats i kamp og en ubændig frihetstrang var den annen dyd og retningslinje. Derfor var det en uskreven lov at &SS;-mannen skulle være en ener i kamp, på gata, på idrættsplassen, i den største av alle frihetskriger. Jo bedre motstanderen var desto bedre for staffelet, for bare således kunne en eliteformasjon føre sin tittel med rette at det overvant den stærkeste motstand. Idrættsprestasjoner var plikt og oppgave. Hvert år måtte hver &SS;-mann bestå de vanskeligste prøver. Slik motvirket man faren for at staffelet i velmaktsdager kunne forfalle til en bunt slappe, dovne svæklinger, med en tilsvarende bløthet og feighet i ånden. Utallige mannsforeninger har sittet og råtnet i muntert lag med drikk og sang ved stambordet.

Troskapen bandt staffelet sammen fra riksfører til siste mann og knyttet dem alle til føreren, Hitler. Det var den tredje grunddyd i &SS;. Himmler: "Mangt kan tilgis på denne Jord, men ett aldrig, utroskap. Den som sårer troskapen uteslutter seg av vårt selskap. For troskap er hjertets anliggende, aldri forstandens. Forstanden kan forbedres, men hjertet må alltid slå det samme pulsslag, ellers dør mennesket, liksom et folk dør når det bryter troskapen. Vi mener troskap mot alt vi skylder troskap, mot føreren og det tyske folk, dets viten og dets art, mot blodet, forfædrene og efterkommerne, mot ætten, mot kameratene, mot de uforanderlige lover for anstand, renslighet og ridderlighet. Man synder mot troskap og ære ikke bare når man uvirksom lar sin eller staffelets ære såres, men fremforalt og når man ikke akter andres ære, spotter ting som er andre hellige, eller ikke mandig og anstændig griper inn for fraværende, svake eller værgeløse."

Den fjerde og siste retningslinje er lydigheten. &SS; krævde ubetinget lydighet av sine mænn. Hver mann lovet denne lydighet frivillig; ingen ble tvunget inn i det svarte korps. Hver mann måtte være beredt til å ofre personlig stolthet, ytre ære, og mye annet som er ham dyrt, for å adlyde en ordre. Den skulle utføres uten å nøle eller murre også når man ikke kunne forsone seg med den. Det som gjorde dette lydighetsbud mulig uten å komme i strid med æresfølelsen var troskapen som bandt alle &SS;-mænn sammen. Troskap mot alle våre germanske værdier, mot sedene. En &SS;-fører kunne trygt gi sine underordnede ordre, og disse trygt utføre dem, for han kunne i sin fromhet ikke bringe seg til å nedværdige dem. Han befalte hva han fant nødvendig og de adlød i tillit til det. Den ubetingede lydighet var selv nødvendig for en slagkraftig og pålitelig folkehær. Forskjellen på despoti og førerprinsipp er at den germanske folkefører er forpliktet overfor germansk ære, tukt og sedelighet og aldri gir efter for personlige nykker, ondsinn eller vilkårlighet. Han tjener folket og er ikke dets herre.

I kampårene før 1933 var &SS; ved siden av SA livsnødvendig for å beskytte bevegelsen, men også for å spre budskapet. Man måtte vinne arbeiderne i fabrikkene for de nye ideene, men der hersket kommunistene som møtte alle motstandere med terror. Å dele ut flyveblad til arbeidere var livsfarlig hvis man ikke var kommunist og ikke forberedt på å slåss. Ingen borgerlige partier gjorde det og hadde heller intet å vinne på det da de bare foretrådte klasse-interesser, ikke hele folkets interesser. &SS; trakk til seg alt blant arbeidsfolk som var godt og værdifullt. De slo tilbake møtesprengere i utallige slag i salene. Under hvert eneste foredrag sto de til høyre og venstre for talerstolen, urørlige men skarpt og grundig mønstrende alle fjes i salen og alle bevegelser, i Sportpalast i Berlin liksom i den minste sal på landet. De var ofte sultne, for de fleste av dem var arbeidsløse. Men de var alltid på pletten når det var tid for innsats. De døde for sin tro. Om natten ble de feigt myrdet i gatene, stukket ned, trampet ihjel, skutt bakfra. De ble dengt inntil de mistet bevisstheten, men holdt ut til det siste mot overmakten. Mange ofre påtok &SS; seg. De bar stadig en av sine beste til graven - og vendte tilbake med enda større fanatisme. I Østerrike led fryktløse &SS;-mænn martyrdøden i galgen til et brutalt system. Deres heltemot banet vei for det kommende Anschluss.

Heller ikke den indre sikring ble glemt. Mer enn en gang måtte staffelet settes inn mot indre fiender av bevegelsen, mot splittelse og svik mot føreren. I krisens øyeblikk var &SS;-mænnenes troskap den reddende engel, et instrument Hitler kunne stole på. Han skjenket dem i takknemlighet det ord som ble inngravert på alle beltespenner: &SS;-mann, Deine Ehre heißt Treue!

9. november 1935 fastla riksføreren (Himmler) følgende: "&SS;-mann er hvert medlem av ordenen som har gjennomført sin halvannet-årige tid som aspirant, avlagt ed til føreren, avtjent arbeidstjeneste og værneplikt på en ærefull måte, og er fylt 21 år. Han mottar da &SS;-dolken som tegn på at han er blitt en fullværdig &SS;-mann."

Veien inn i &SS; begynte som 18-årig Hitler-gutt. En &SS;-kommisjon prøvet om han egnet seg for staffelet og anerkjente ham i så fall som &SS;-søker. På partidagen samme år trådte han inn i staffelet som aspirant, og 9. november samme år efter en kort prøvetid tatt i ed av føreren. I sitt første tjenesteår må den unge aspirant oppnå værnesportsmærket og rikssportsmærket i bronse. Han må gjennom arbeidstjenesten og Wehrmacht. Den følgende 9. november blir han efter ytterligere grundig skolering i vår verdensanskuelse endelig opptatt i &SS; som &SS;-mann. Han må love at han og hans ætt for alltid vil holde seg til grundlovene i &SS;. Frem til han fyller 35 forblir han i det allmenne &SS;, siden går han over i reserven og ved fylte 45 i "stammen".

I samme befaling ble bestemt at &SS;-mannen har rett og plikt til å forsvare sin ære med våpen i hånd. Han vet dermed at han når som helst kan bli trukket til ansvar for noe han har sagt eller gjort. Fællesskapet overvåker om han synder mot dets ånd. Han må vise seg som en edruelig og ulastelig politisk soldat i dets tjeneste.

Den 30. januar 1933 da NSDAP tok makten i Tyskland besto &SS; av 51000 mann, hver eneste en elitesoldat. Tenk på dette når noen sier at de kom til makten ved å vinne valget. Uten stormtroppene i SA og &SS; ville revolusjonen aldri skjedd, uansett valgresultat. Men med &SS; våget regimet ikke længer å motsette seg folkeviljen. Uten &SS; ville partiet bare ha blitt slått ned av systemets politi og kommunistene. Tenk på det næste gang du ser et nasjonaldemokratisk parti drive valgkamp: de kan bare komme til makten ved å forråde den nasjonale sak, for de kan ikke sette makt bak sin rett. (hvilket har stormtropper i sine geledd?)

Efter maktovertagelsen strømmet folk til &SS; i slike masser at man fra 10. juli 1933 måtte sperre ordenen for videre opptak. Riksføreren la som før vekt på streng overvåking og prøving av alle rekrutter. Han ønsket seg ingen masseorganisasjon, men kun de sunneste og edleste kræfter.

Det var ingen lett vei fra det gamle systems brutale og forhatte politi til et nasjonalsosialistisk politi som folket aktet og stolte på. Det ble NSDAPs oppgave å danne et stærkt rikspoliti. Dets ånd og formål måtte bli noe helt annet enn i systemtiden da en politimann bare tjente kapitalen og private interesser, håndhevet parlamentarisk vedtatte lover. Man måtte renske ut mange som stilte seg fiendtlige til den folkelige stat. Det nye politi fikk to store oppgaver: 1. Fullbyrde statsledelsens vilje og opprette og opprettholde den ønskede orden. 2. Sikre det tyske folk som organisk helhet, dets livskraft og innretninger mot ødeleggelse og nedbrytning. Det skulle føle seg som venn av hver folkefælle og være oppsatt på å hjelpe. Himmlers mål var at politiet en dag skulle bli ett med &SS; som var bygd på blod.

Allerede under kamptiden utgikk en særskilt enhet fra &SS; : SD, Sicherheitsdienst. Dens gebet var overvåking og efterretning. Lederen var Reinhard Heydrich. Efter maktovertagelsen ble den utbygd til en slagkraftig, vitenskapelig arbeidende organisasjon. Medarbeiderne ble oppdratt til særlig hengivne kjæmpere for vår verdensanskuelse. På grund av dens hemmelige arbeid er lite blitt kjent om hva den utrettet og hvordan, men to begivenheter viste hva den kunne: bombeattentatet av 8. november 1939 i München da den oppsporte bakmænnene, og det verdenshistoriske mesterstykke å befri il Duce, Mussolini, fra fangenskapet i Gran Sasso høyt i Abruzzi-fjellene, 12. september 1943.

&SS; fikk videre til oppgave å befæste det tyske folk ved å bosette tyskere som landbrukere i Øst efter krigens innledende erobringer. Mange tyskere hadde i århundrenes løp vandret østover og dyrket jorden hinsides rikets grenser. Disse ble nu innlemmet i riket. Men overbevist om sammenhængen mellom rase og bosetning, et godt hjem og sunt arbeid (Blut und Boden, Blod og Jord!) ville Hitler og Himmler bosette &SS;-mænn som bønder i Øst. Disse skulle sørge for å bevare et enhetlig folkelig mål blant pionerene i Øst, og utmærke seg like meget i å betjene plogen som geværet.

Som nasjonalsosialismens foregangsmænn måtte &SS; engasjere seg på alle områder av særlig betydning for vårt politiske mål. Når noen led næringssorg eller var tynget av gjeld hadde &SS; en avdeling for å hjelpe. Når et spørsmål ble reist om forhold i germansk forhistorie kunne &SS; lede utgravninger (f.eks. ved Externsteine). Et selskap, "das Ahnenerbe" ble stiftet for å ta seg av folklore og folkeminne, ikke bare som vitenskap men for å gjenopplive folkelige skikker, håndværk, feiring av høytider, musikk og dans, og alt som hører til i hjemmet og på gården. Videre hadde &SS; en forening som kaltes "Lebensborn" og som nordmænn også kanskje har hørt om. Den hjalp unge kvinner av god rase som var blitt med barn utenfor ekteskap. Den unge mor ble omgitt av vennligsinnede søstre med hjelpende hænder og ble tatt vare på på alle måter, både før og efter nedkomsten. I Norge hadde Lebensborn bl.a. et hjem på Godthaab i Bærum, ikke langt fra Kolsås.

Waffen-&SS; oppsto længe før krigen. Allerede våren 1933 ble Leibstandarte &SS; "Adolf Hitler" opprettet. Siden fulgte mange andre avdelinger. Styrkenes første innsats var å gjeninnlemme Sudetlandet og Østmarken, den tyskbebodde rest av Habsburger-riket, i det tyske rike. Sommeren 1939 reiste Waffen-&SS; et heimeværn i Danzig til selvforsvar mot et overhængende polsk angrep. Polen-felttoget førte til oppstilling av Waffen-&SS;-divisjoner.

Utpå nyåret 1941 befalte Hitler å opprette standartene "Westland" og "Nordland", som skulle fylles med frivillige fra henholdsvis Nederland-Flandern og Danmark-Norge. For første gang i historien ble tropper av germanske broderfolk tatt opp i den tyske hær. Det var &SS; som sin nordiske tanke tro oppropte blodsbeslektede germanske folk til kamp for fælles fremtid, og det fant gjenklang i tusener av unge nordiske sjeler: Den norske legion, den nederlandske legion, legion Flandern, det danske frikorps, den finske bataljon av frivillige. I juni 1940 ble som sinnbilde på våknende germansk fællesånd regiment, senere divisjon, "Wiking" opprettet hvor finner, nordmænn, dansker, nederlændere og flamer kjæmpet side om side med tyske kamerater. Nettopp denne divisjon vant seg udødelig ry på østfronten.

Også i mange andre deler av Europa fylket frivillige seg til nye &SS;-enheter, f.eks. Kroatia, Latvia og Estland. Av erfaringene i Øst, blodsofrene og nøden, fremmarsjen over de uendelige viddene, vokste sjelelige værdier frem som innebar ny samdrakt i Europa og aftenlandet, kittet til et nytt Europa av frie, men forbrødrede nasjoner. Den uhyrlige trusel fra Øst vakte en følelse av skjebnefællesskap over hele Europa, i land som Tyskland holdt og hinsides.

&SS; fant sin siste og ytterste misjon i å binde europeisk ungdom sammen i sluttet front mot bolsjevismen og de jødiske plutokratier, til værn om den høytstående menneskehet og europeisk kultur. Den åndelige kraft som begeistret de unge og fikk opp øynene deres for hva det gjaldt var Adolf Hitlers revolusjonære sosialisme for arbeidets værd og nyordning mellom menneskene efter skaperkraft. Slik de enkelte &SS;-mænn ble prøvet og tildelt sin plass, slik må også nasjonene prøves og innta den plass deres historiske betydning tilsier.

Vidkun Quisling talte slik til våre norske &SS;-mænn: Tyskland har ikke bedt oss, vi føler oss selv forpliktet. Tysklands kamp mot England har utviklet seg til en allmenn kamp mot engelsk [anglojødisk] verdensherredømme. Vi vil nu av fri vilje gjøre alt for å kjæmpe ved Hitlers og Tysklands side for det germanske folkefællesskap og det store Europa. Det staffel som begynte med 8 mann i mørke bakgater og kvalme forsamlingssaler var vokst til en verdenshistorisk skjebnemakt.