Adolf Hitler : Mein Kampf

bind 2: Den Nasjonalsosialistiske Bevegelse

kapittel 3: "statsanhørig og statsborger"

I allmenhet kjenner det vesen som i dag med urette kalles staten bare to menneskeslag: statsborgere og utlændinger. Statsborgere er alle de som enten av fødsel eller ved senere overgang nyter rettigheter som statsborgere; utlændinger er de som har disse rettighetene i en annen stat. Mellom disse finnes som kometaktige forekomster de statsløse. Det er mennesker som har den ære å ikke tilhøre noen eksisterende stat, altså intetsteds nyter statsborgerrett.

Statsborgerretten erværves i dag, som sagt, i første rekke ved å fødes innenfor en stats grenser. Det spiller overhodet ingen rolle hvilken rase og hvilket folk man tilhører. En neger som tidligere bodde i et område med tysk overhøyhet, nu bosatt i Tyskland, setter i sitt barn en "tysk statsborger" til verden. Likeledes kan hvert barn av en jøde, polakk, asiat eller afrikaner uten videre erklæres for tysk statsborger.

Foruten borgerskap gjennom fødsel finnes også muligheten for å oppnå det samme senere. Det hefter visse forutsetninger ved dette, feks at kandidaten helst ikke bør være innbruddstyv eller hallik, at han politisk sett må være ubetenkelig, altså et harmløst politisk fjols, og endelig at han ikke må ligge sitt nye statsborgerlige hjem til last. Med det menes i de håndfaste tings tidsalder naturligvis kun økonomisk last. Ja, det setter faktisk fart på saksgangen om han kan anbefales som en formodet god fremtidig skattebetaler.

Betenkeligheter med hensyn til rase spiller overhodet ingen rolle.

Saksgangen ved søknad om statsborgerskap adskiller seg ikke nævneværdig fra den om opptak i feks en automobilklubb. Søkeren overrekker sine papirer, disse blir gransket og godkjent, og endelig en dag blir det kunngjort på et stykke papir at han er blitt statsborger, og dette i vittig-snodige former. Man meddeler nemlig den forhenværende Zulukaffer at "De er herved blitt tysk!".

Dette trylleslag tar en statspresident seg av. Hva ingen himmel kunne utrette, det forvandler slik en Theophrastus Paracelsus i en håndvending. Et enkelt pennestrøk og vips fremstår av en mongolsk steppenomade en vaskekte tysker.

Ikke bare bekymrer man seg ikke over den vordende statsborgers rase, man vørder ikke ens hans kroppslige helse. Slik en karl kan være så tæret av syfilis han vil, for dagens stat er han likevel velkommen som borger, såfremt han som sagt ikke belaster økonomisk og ikke truer politisk.

Så tar dette vesen, kalt stat, år efter år opp giftstoffer som det neppe greier å overvinne.

Statsborgeren skiller seg fra utlændingen derved at veien til offentlige embeder ligger åpen, at han muligens må avtjene verneplikt, og kan delta aktivt og passivt i valg. I det store og hele er dette alt. For personlig rettsvern og frihet nyter utlændingen i likt monn om ikke mer; i alle fall forholder det seg slik i dagens tyske republikk.

Jeg vet at man ugjerne hører dette; skjønt noe mer tankeløst, ja hjernedødt enn vår tids statsborgerrett er svært å oppdrive. Det finnes for tiden en stat hvor i det minste svake tilløp til en bedre oppfatning gjør seg bemærket. Naturligvis er ikke dette vår forbilledlige tyske republikk, men den amerikanske union, hvor man i alle fall delvis bestreber seg på å ta fornuften fangen. Ved å nekte elementer med dårlig helse å innvandre og utelukke visse raser fra statsborgerskap, bekjenner den amerikanske union seg alt i sped begynnelse til en oppfatning som er det folkelige statsbegrep egen.

Den folkelige stat inndeler sine innbyggere i tre klasser: statsborgere, statsanhørige og utlændinger.

Ved fødselen blir man bare statsanhørig. Statsanhørigheten gir ikke rett til å bekle offentlige embeder, heller ikke til politisk virksomhet, aktiv eller passiv, i forbindelse med valg. Hver statsanhørigs rase og nasjonalitet skal bestemmes. Det står ham til enhver tid fritt å oppgi sin statsanhørighet og bli borger i landet hvor hans egen nasjonalitet rår. Utlændingen skiller seg fra den statsanhørige kun derved at han er statsanhørig i en fremmed stat.

Den unge statsanhørige av tysk nasjonalitet er forpliktet til å gjennomføre den skolegang som er foreskrevet hver tysker. Han underkaster seg dermed oppdragelsen til rase- og nasjonalbevisst folkefælle. Senere må han innfri videre krav til kroppsøving som staten foreskriver og trer endelig inn i hæren. Utdannelsen i hæren er allmen; den skal omfatte alle tyskere og opplære hver enkelt til innsats på et militært område som passer hans kroppslige og åndelige anlegg. Efter å ha fullført sin verneplikt feires den sunne unge mann med plettfri vandel ved å tilkjenne ham statsborgerretten. Borgerbrevet er den viktigste lysning i hele hans jordiske liv. Han oppnår dermed statsborgerskapets alle rettigheter og får del i alle dets goder. Staten må skille skarpt mellom dem som i egenskap av folkefælle er årsak til og bærer av dens liv og storhet, og elementer som bare oppholder seg i staten for å tjene penger.

I samband med overrekkelsen av borgerbrevet skal man vies med ed til folkefællesskap og stat. Lysningen må slynge seg som et bånd om oss alle og legge seg som en bro over alle kløfter i folket. Det må være en større ære å være gatefeier som borger av dette rike enn konge i en fremmed stat.

Statsborgeren har forrett fremfor utlændingen. Han er rikets herre. Men denne høyere værdighet forplikter også. Den ære- eller karakterløse, den simple forbryter, den som sviker fædrelandet osv, kan når som helst fratas denne æresbevisning. I så fall blir han igjen statsanhørig.

Den tyske jente er statsanhørig og blir først borgerinne når hun gifter seg. Likevel kan også tyske kvinner som er sysselsatt i erværvslivet tilkjennes borgerskap.