Adolf Hitler : Mein Kampf

bind 2: Den Nasjonalsosialistiske Bevegelse

kapittel 2: "Staten" i utdrag

Hva som i historien med fordel ble germanisert var landet, som våre forfædre erværvet med sverdet og bosatte med tyske bønder. Såvidt de derved tilførte vår folkekropp fremmed blod, medvirket de til den ulykkelige splittelse av vårt indre vesen som gir seg til kjenne i - desværre ennu ofte prist - tysk overindividualisme.

Sammenfattende kan vi slå fast1: Ingen av disse anskuelser har sin dypeste rot i erkjennelsen av at kultur- og værdiskapende kræfter vesentlig beror på raseelementer og at staten derfor må se sin høyeste oppgave i å bevare og hævde rasen, grundbetingelsen for all menneskelig kulturutvikling.
1Forskjellige gammelmodige syn på statens berettigelse og formål.

Det er derfor den første plikt for en bevegelse som hviler på en folkelig verdensanskuelses grund å sørge for at oppfatningen om statens vesen og formål får en enhetlig og klar form.

Den grundleggende erkjennelse er da den at staten ikke er et mål i seg selv, men et middel. Den er vel forutsetningen for å danne en høyere menneskelig kultur, men ikke dens årsak. Årsaken ligger utelukkende i forekomsten av en kulturdyktig rase. Om det så fantes hundrevis av mønstergyldige stater på Jorden så ville likevel ingen kultur utfolde seg værdig vår tids åndelig høyeststående folk dersom den ariske kulturbærer skulle dø ut. Man kan gå enda længre og si at den kjensgjærning at mennesker danner stater slett ikke utelukker at menneskeslekten kan forintes, såfremt overlegen åndelig evne og elastisitet går tapt med rasen som bærer dem.

Denne evne vil i hovedsak alltid være tilstede og må bare vækkes til praktisk utfoldelse av bestemte ytre kår. Til kultur og skaperverk begavede nasjoner, eller rettere sagt raser, bærer evnen sovende inni seg også når ugunstige ytre omstændigheter under tiden ei tillater anleggene å forvirkliges. Derfor er det også en makeløs dumhet å fremstille germanerne i førkristen tid som kulturløse barbarer. Det har de aldri vært. Deres nordiske hjems harde forhold tvang dem og hemmet utfoldelsen av deres skapende kræfter. Hadde de kommet til Sydens gunstigere klima og av underlegne folks materiale skaffet seg sine første tekniske hjelpemidler, ville deres slumrende kulturskapende evner ha blomstret like lysende som hos hellenerne. Denne urkrafts utspring er dog ikke alene nordisk klima. Ingen kulturbragder ville begås av lapper eller eskimoer som flyttet til Syden. Nei, denne herlige, skapende, formgivende evne skjenkedes kun arieren, om den slumrer inni ham eller har våknet til liv alt efter hva natur og omstændigheter tillater eller hindrer.

Således er den folkelige stats høyeste mål å sørge for å bevare rasens kulturbringende urelementer som gjør det høyere menneske vakkert og værdig. Vi ariere forestiller oss staten som folkets levende organisme, der ikke bare holder folket i live men tillike videreutvikler dets åndelige og ideelle evner og fører det til den høyeste frihet.

Vi nasjonalsosialister vet at vi med denne oppfatning står frem som revolusjonære i vår tid og at vi som sådanne brennemærkes. Vår tanke og handlemåte må ingenlunde bestemmes av tidens bifall eller avvisning, men av bindende plikt mot en sannhet som vi erkjente. Da kan vi være overbevist om at kommende tiders høyere innsikt vil forstå vår fremfærd, ja mer enn det, bekræfte den og adle den.

En stat kan betegnes som mønstergyldig når den oppfyller folkets livsvilkår og ved sin eksistens praktisk holder folket i live. Det er i så måte likegyldig hvilken kulturell betydning tilkommer denne stat i omverdenen. For statens oppgave er ikke å avle evner; den er å skaffe foreliggende kræfter fri bane. Altså kan omvendt en stat betegnes som dårlig når den under all kulturell høyhet vier denne kulturs bærer i sin rasesammensetning undergangen. For den ødelegger dermed forutsetningen for kulturens videre beståen, som ikke er statens verk, men frukten av et skapende folk som staten sammenfattet og sikret. Staten utgjør ikke innhold, men form. Et folks kulturhøyde er altså ingen målestokk for statens gavn. Det er innlysende at et kulturelt gudebenådet folk fremtrer som høyværdigere enn en negerstamme; likevel kan dets statlige organisme, dømt efter formålstjenlighet, komme dårligere ut enn negerens. Ikke den beste stat og beste statsform er i stand til å hale evner ut av folket som ganske enkelt fattes og aldri forelå, men en dårlig stat er sikkert i stand til å utrydde opprinnelig forekommende evner ved å tillate eller sogar fremme forintelsen av kulturbærerens rase.

Vårt tyske folk hviler desværre ikke længer på en enhetlig rasekjerne. De ulike urbestanddelers sammensmeltningsprosess er heller ikke så fremskreden at man kan snakke om en nydannet rase. Forgiftningen av blodet som særlig efter tredveårskrigen traff vårt folkelegeme førte ikke bare til vårt blods nedbrytning men også til vår sjels. Vårt fædrelands åpne grenser, samkvem med ugermanske fremmedlegemer langs dets grenser, men fremforalt den stærke tilstrømning av fremmedblod i rikets indre tillot til følge av sin fortløpende fornyelse ingen fullstændig sammensmeltning. Ingen ny rase ble smidd; rasebestanddelene besto side om side, og resultatet var at det tyske folk, særlig i kritiske øyeblikk hvor en flokk ellers pleier å samle seg, skjenet ut i alle vindretninger. Ikke bare er de ulike raseelementer ulikt utbredt over områder, men innenfor hvert område består de adskilt. Ved siden av nordiske mennesker østiske, ved siden av østiske dinariske, ved begges side vestiske, og mellom dem blandinger. Dette er på den ene side til stor ulempe: det tyske folk mangler det sikre flokkinstinkt som ligger begrundet i blodets enhet og særlig i faretruende stunder redder nasjoner fra undergang ved at alle små indre uoverensstemmelser straks fordufter slik at den fælles fiende møter en enhetlig flokks sluttede front. At rasenes vidt forskjellige ublandede grundelementer hos oss opptrer om hverandre er årsaken til det som vi betegner med ordet overindividualisme. I fredelige tider gjør den oss ofte gode tjenester; men alt i alt har den snytt oss for verdensherredømmet. Hadde det tyske folk i sin historiske utvikling eid flokkens enhet, slik andre gjorde, ville vel det tyske rike i dag ha vært Jordklodens herre. Verdenshistorien ville tatt en annen retning, og intet menneske kan avgjøre om man ikke på denne vei ville ha nådd hva så mange forblindede pacifister i dag håper å tigge seg til ved grin og klynk: en fred, ikke støttet på palmebladene til tårevåte pacifistiske gråtekoner, men grundlagt på et herrefolks seierrike sverd i en høyere kulturs tjeneste.

Hvis rasenes urelementer menget seg hverandre fullt ut ville sikkert en sluttet folkekropp oppstå, bare at den ville være fyllt av ringere kulturkraft enn den høyeststående urbestanddel opprinnelig eide, hva all rasekrysning beviser. Derfor er det en velsignelse at de ikke er blitt blandet fullt ut; at vi ennu i dag i vårt tyske folk har en stor ublandet bestand av nordisk-germanske mennesker, vår mest værdifulle skatt for fremtiden. I den mørke fortid da folk var uvitende om raselovene og trodde på alle menneskers likeværd kunne de ikke komme til klarhet om urelementenes ulike værd. I dag vet vi at full oppblanding av bestanddelene i folket kanskje ville ha skjenket oss den ytre makt som enhet lover, men at menneskehetens høyeste mål dermed ville ha blitt uoppnåelig da lysets bærer som skjebnen har utsett til slik fullendelse ville ha gått under i enhetsfolkets alminnelige rasebrygg.

Den som taler om en misjon for det tyske folk på denne Jord må vite at den bare kan bestå i dannelsen av en stat som ser sin høyeste oppgave i å bevare og fremme vårt folks, ja menneskehetens edleste uskadde bestanddeler.

Det tyske rike skal som stat omslutte alle tyskere med den oppgave å samle og bevare den mest værdifulle bestand av rase-urelementer, og dessuten langsomt og sikkert føre den opp til en herskende stilling.

Det er, som sagt, naturligvis lettere i statsautoriteten bare å se en organisasjons formelle mekanisme heller enn den suverene legemliggjøring av folkets selvoppholdelsesdrift på denne Jord.

Når en bestemt sum av høyeste energi og handlekraft forent og målrettet trer frem av folket og dermed unndrar seg massens treghet, har disse fattige prosenter steget opp til herrer over det store tall. Verdenshistorien lages av minoriteter når den tallmæssige minoritet har majoritet på vilje og beslutningskraft.

Det som mange i dag finner besværlig er i virkeligheten forutsetningen for vår seier. Nettopp oppgavens størrelse og vanskelighet gjør det sannsynlig at bare de beste kjæmpere vil finne sammen til kamp. I det kresne utvalg ligger løfte om hell.

I allmenhet pleier naturen selv i spørsmål om levende veseners raserenhet å ta visse korrigerende avgjørelser. Den er lite glad i bastarder. Særlig de første produkter av slike krysninger, i tredje, fjerde, femte ledd, får lide hardt. Ikke bare fratas de den opprinnelig høyeste bestanddels betydning, men manglende blodsenhet gjør at de også mangler viljens enhet og besluttsomheten til å leve i det hele tatt. I alle kritiske øyeblikk da det rasemæssig enhetlige vesen fatter riktige og helstøpte beslutninger, blir den rasemæssig sønderrevne usikker og treffer halvhjertede tiltak. Sammenlagt betyr det ikke bare en viss underlegenhet hos den raselig spaltede, men i praksis også muligheten for raskere undergang. I utallige tilfæller hvor rasen holder stand, bryter bastarden sammen. Heri må vi se naturens korrektur. Den går forresten ofte enda længre: innskrænker muligheten til forplantning. Derved hemmer den krysningenes videre fruktbarhet og bringer dem til å dø ut.

Enhver rasekrysning fremtvinger før eller siden blandingsproduktets undergang, sålænge krysningens høyerestående del består i renraset enhet. Faren for blandingsproduktet er først over når den siste høyerestående raserene er bastardert.

Mennesket som en gang er blitt instinktløst og misakter den plikt naturen har pålagt det, kan i allmenhet ikke håpe på naturens korrektur før det har erstattet sitt tapte instinkt med seende erkjennelse. Denne må bøte på hva blodets blindhet har voldt. Men faren er meget stor for at det forblindede menneske stadig mer overskrider raseskrankene inntil siste rest av dets beste del går tapt. Da gjenstår intet mer enn et enhetsbrygg, hva foresvever våre dagers famøse verdensforbedrere som ideal; men det ville på kort tid jage alle idealer ut av denne verden. Sikkert kunne man danne en stor horde på den måten, et hordedyr lar seg brygge sammen, men et kulturbærende menneske, enda bedre: en kulturgründer og kulturskaper, frembringer slik blanding aldri. Menneskehetens misjon kunne da anses for avsluttet.

Den som ikke vil at Jorden driver mot denne tilstand, må omvende seg til den oppfatning at det fremforalt er germanske staters oppgave i første rekke å sørge for at det dæmmes opp for videre bastardisering.

Våre dagers generasjon av notoriske svæklinger kommer selvfølgelig til å skrike opp om inngrep i de helligste menneskerettigheter og jamre og klage. Nei, det finnes bare en helligste menneskerett, og denne rett er tillike den helligste plikt, næmlig: å sørge for at blodet holder seg rent, at det beste menneske bevares, slik at disse vesener får muligheten til en edlere utvikling.

Det som på dette område fra alle kanter i dag forsømmes må den folkelige stat ta igjen. Den må sette rasen i midtpunktet for det allmenne liv. Den må sørge for å holde rasen ren. Den må erklære barnet som folkets kostbareste skatt. Den må sørge for at bare sunne mennesker avler barn; at den eneste skjændsel er å sette barn til verden når man selv er syk eller vanskapt; dog en høyeste ære: å avstå fra det. Omvendt må det gjelde som forkastelig å stenge for strømmen av sunne barn til nasjonen. Staten må opptre som varetager av en tusenårig fremtid; opp mot denne er den enkeltes ønskemål og selvopptatte streben for intet å regne og må vike. Den må stille de moderneste medisinske hjelpemidler i denne erkjennelses tjeneste. Den må erklære alle opplagt syke og arvelig belastede, og dermed videre belastende, for avlsudyktige, og gjennomføre dette i praksis. Den må omvendt sørge for at den sunne kvinnes fruktbarhet ikke begrenses av et statsregiments finansielle luddervesen som snur barnets velsignelse til en forbannelse for forældrene. Den må rydde opp i den fordærvelige, ja forbryterske likegyldighet hvormed man i dag behandler de sosiale forutsetninger for barnrike familier, og i steden føle seg som øverste skytsgud for folkets kosteligste eiendom. Dens omsorg hører barna til mer enn de voksne.

Den som legemlig og åndelig ikke er sunn og værdig, må ikke forevige sin lidelse i sitt barns kropp. Den folkelige stat har her et uhorvelig oppdragelsesarbeid å utrette. Dette dåd kommer en dag til å synes større enn de seierrikeste kriger i vår borgerlige tidsalder. Den enkelte skal belæres om at det ingen skam er å være syk og svak, bare en beklagelig ulykke; at det imidlertid er en forbrytelse og tillike en skam å vanære denne ulykke ved egoisme i det man legger byrden på uskyldige veseners rygg. Det vitner om det høyeste sinnelags adel og beundringsværdig menneskelighet når den uskyldig syke avstår fra egne barn og skjenker en ukjent ung spire av folket sin kjærlighet og omsorg, hvis sunnhet spår et kraftig ledd i et kraftig fællesskap. Staten skal med sitt oppdragelsesarbeid åndelig fullende sin praktiske virksomhet. Den må uten hensyn til forstand eller uforstand, billigelse eller misbilligelse handle i denne hensikt.

I den folkelige stat må det endelig lykkes den folkelige verdensanskuelse å føre oss inn i en edlere tidsalder hvor menneskene ikke længer er opptatt av å avle hunder, hester og katter med høyere egenskaper, men av å heve mennesket selv opp, en tidsalder hvor den ene vitende avstår i taushet, mens den annen glad ofrer og gir.

Den folkelige stat skal i denne erkjennelse ikke i første rekke pumpe inn rå kunnskap, men oppdragelsen skal innrette seg på å dyrke kjernesunn kroppsdannelse av de åndelige evner. Her må igjen utviklingen av karakteren stå i spissen, særlig fremme av viljestyrke og besluttsomhet forbundet med oppdragelse til ansvarsfølelse. Først i siste rekke kommer den vitenskapelige skolering.

Den folkelige stat må bygge på den forutsetning at et vitenskapelig mindre dannet, men legemlig sunt menneske med god, fast karakter, fyllt av besluttsomhet og viljestyrke, er værdifullere for folkefællesskapet enn en åndfull svækling. Et folk av lærde kan aldri erobre himmelen, ja ikke engang sikre sin tilværelse på denne Jord, hvis disse er kroppslig degenererte, viljesvake, feige pacifister. I hard skjebnekamp bukker sjelden den under som vet minst, men alltid den som trekker de svakeste konsekvenser av sin viten og på ynkeligste måte omsetter dem i handling. Her må vi kræve en viss harmoni. En råtten kropp blir ikke det spor mer estetisk av en strålende ånd, ja høy åndelig dannelse lar seg ikke engang rettfærdiggjøre når bærerne samtidig er forkomne og forkrøplede på kroppen og viljesvake, vaklende og feige i karakteren. Det som gjør det greske skjønnhetsideal udødelig er den vidunderlige forbindelse av herligste kroppslig skjønnhet med strålende ånd og edleste sjel.

Jentene skal lære sine riddere å kjenne. Var ikke kroppslig skjønnhet i dag fullstændig trengt i bakgrunden av lapsenes motevesen, ville det vært umulig for hjulbente, motbydelige jødiske oppkomlinger å forføre hundretusener av våre jenter. Også dette er i nasjonens interesse, at de vakreste kroppene finner sammen og hjelper til med å skjenke folket ny skjønnhet.

Den folkelige stat skal ikke bare gjennomføre og overvåke kroppsøvingen i de offisielle skoleår, den må også i tiden derpå sørge for at ungdommenes kroppslige utvikling slår heldig ut. Det er meningsløst at statens rett til oppsikt med sine unge borgere plutselig skulle opphøre når skoletiden er omme, for å gjenoppstå i militærtiden. Denne rett er en plikt og som sådan bestandig tilstede i likt monn. Staten av i dag, som ikke har noen interesse for sunne mennesker, har på forbrytersk vis forsømt denne plikt. Den lar vår ungdom forgå på gata og i bordeller istedenfor å holde den i tømme og videreføre dens kroppslige dannelse inntil en sunn mann og en sunn kvinne en dag har vokst opp.

I den folkelige stat skal hæren altså ikke længer være et sted hvor man lærer å gå og stå, men skal være den siste og høyeste skole i fædrelandsk oppdragelse. Den unge rekrutt skal lære nødvendige våpenfærdigheter, men skal også videreformes for sitt senere liv forøvrig. I spissen for den militære oppdragelse må det stå som alt den gamle hær kunne regne som sin høyeste fortjeneste: I denne skole skal vi gjøre mænn av gutter; og den enkelte skal ikke bare lære å lyde, men også tilegne seg grundlaget for senere befal. Han skal lære å tie, ikke bare når han klandres med rette, men også når man gjør ham urett, for en soldat i krig vil få behov for å bære urett i taushet.

Liksom den folkelige stat for fremtiden må vie oppdragelsen av viljen og besluttsomheten største oppmærksomhet, må den fra barna er små innpode ansvarsfølelse og mot til å bekjenne seg. Først når den innser den fulle betydning av denne nødvendighet vil den endelig, efter århundrelangt dannelsesarbeid, som resultat oppnå en folkeorganisme som ikke mer ligger under for de svakheter som i vår tid så skjebnesvangert har bidratt til vår undergang.

For det første skal ungdommens hjerne i allmenhet ikke belastes med ting den ikke har bruk for, hvor 95% er ubrukelig, og som den derfor glemmer igjen.

Nettopp i historieundervisningen må stoffet forkortes. Hovedsaken må være å erkjenne de store utviklingslinjer. Jo mer undervisningen således begrenses, jo mer kan man håpe at den enkelte senere drar fordel av sin viten og at den sammenlagt kommer allmenheten til gode. For man lærer ikke historie bare for å vite hva som har vært; historien er vår læremester for fremtiden og vårt folks videre beståen. Det er målet, og historieundervisningen er bare et middel.

Forøvrig er det en folkelig stats oppgave å sørge for at en verdenshistorie endelig blir skrevet hvor rasefråga inntar en fremtredende stilling.

For å sammenfatte: Den folkelige stat må bringe den allmenne vitenskapelige undervisning på en forkortet form som omfatter det vesentlige. Utover det skal staten tilby en grundig fagvitenskapelig utdannelse. Det er nok at den enkelte får et grundlag av allmenkunnskap i store trekk, og kun på sitt utvalgte område som skal følge ham gjennom livet får grundig fagkunnskap. Allmendannelsen må være obligatorisk i alle fag, mens yrkesområdet vælges av den enkelte.

Forkortelsen av læreplan og timetall som slik oppnås kommer kroppsøving, karakter, viljestyrke og besluttsomhet til gode.

Det ligger i vår materialiserte tids drag at den vitenskapelige utdannelse mer og mer vender seg til realfag som matematikk, fysikk og kjemi. Så nødvendig dette enn er i en tid hvor teknikk og kjemi regjerer og griper inn i vår hverdag, er det dog farlig når en nasjons allmendannelse utelukkende retter seg efter slike fag. Allmendannelsen må holde seg ideell. Den skal fordype seg mer i humanistiske fag og bare tilby et grundlag for senere vitenskapelig fagstudium. I motsatt fall nekter man nasjonen kræfter som er viktigere for dens bevarelse enn all teknisk færdighet. Særlig må man i historieundervisningen ikke avholde seg fra å studere antikken. Romersk historie, når den i store trekk oppfattes riktig, er og blir den beste læremester, ikke bare for i dag men vel for all fremtid. Også det hellenske kulturideal må i sin forbilledlige skjønnhet bevares. Man skal ikke la enkeltfolkenes forskjeller mørklegge det store rasefællesskap. Kampen som i dag raser dreier seg om de helt store mål: en kultur kjæmper for sin tilværelse som strekker seg over årtusener og knytter greker og germaner sammen.

Vi må opprettholde et skarpt skille mellom allmendannelse og faglig særkunnskap. Da sistnævnte i dag truer med å synke ned i Mammons tjeneste, må allmendannelsen i sin mer ideelle innstilling holdes vedlike som motvekt. Også her må man ufortrødent innprente den grundsetning at industri og teknikk, handel og erværv, bare kan blomstre hvor et idealistisk anlagt folkefærd byr forutsetningene. Disse ligger ikke i materiell egoisme, men i nøysomhet og offerberedskap.

Også vitenskapen må den folkelige stat ta i bruk som hjelpemiddel til å fremme nasjonalstolthet. Ikke bare verdenshistorien, men hele kulturhistorien må formidles fra dette synspunkt. En oppfinner skal ikke bare feires for sine oppfinnelsers skyld men også for at han er en folkefælle, og som sådan skal hans bragder synes oss større. Når vi beundrer en bragd skal vi være stolte og glade over at den skapende kraft kommer fra vårt eget folk. Av den tyske histories utallige store navn skal vi trekke frem de største og bibringe dem ungdommen på en så inntrengende måte at de blir søyler i en urokkelig nasjonalfølelse.

For at denne nasjonalfølelse fra begynnelsen av skal være ekte og ikke bare et hult skinn, må alt i ungdomstiden en jærnhard grundsetning hamres inn i ennu påvirkelige hoder: Den som elsker sitt folk beviser det alene ved det han er beredt til å ofre. Nasjonalfølelse i vinnings hensikt finnes ikke. Nasjonalisme som kun omslutter klasser finnes heller ikke. Hurrarop bevitner intet og gir ingen rett til å kalle seg nasjonal, med mindre den store kjærlige omsorg står bak for å holde folket sunt. Grund til å være stolt av sitt folk har man først når man ikke længer trenger å skamme seg over noen stand. Et folk hvor halvparten er elendig og forkommen gir et så dårlig bilde at ingen bør føle seg stolt av det. Først når et folk i alle ledd, på kropp og sjel er sunt, kan glæden over å tilhøre det hos alle med rette stige til den høye følelse som vi betegner med nasjonalstolthet. Men denne høyeste stolthet vil bare den fornemme som kjenner sitt folks storhet.

Den indre formæling av nasjonalisme og sosialt rettfærdighetssinn må plantes i det unge hjerte. Da vil en dag et folk av statsborgere oppstå, forbundet med hverandre og sammensveiset ved fælles kjærlighet og fælles stolthet, urokkelig og uovervinnelig for alltid.

Sikkert er det at denne verden går mot en stor omveltning. Og vi kan bare spørre om den vil slå ut til den ariske menneskehets hell eller til nytte for den evige jøde.

Den folkelige stats hele dannelses- og oppdragelsesarbeid må krones ved å brenne inn rasesinn og rasefølelse instinkts- og forstandsmæssig i hjerte og hjerne til dens betrodde ungdom. Ingen gutt og ingen jente skal forlate skolen uten å ha nådd full innsikt i blodsrenhetens vesen og nødvendighet. Dermed skaper vi forutsetningen for å bevare vårt folks rasegrundlag, og sikrer vilkårene for senere kulturell videreutvikling.

Også her må den folkelige stat en dag gripe oppdragende inn. Dens oppgave er ikke å opprettholde en samfunnsklasses toneangivende innflytelse, men av summen av alle folkefæller å hale frem de lyseste hoder og bringe dem til heder og værdighet. Forpliktelsen er ikke bare å oppdra gjennomsnittsbarnet i folkeskolen, men også å føre talentet inn på en bane hvor det hører hjemme. Den må betrakte som sin høyeste oppgave å åpne portene til statens høyere læresteder for enhver begavelse, uansett hvilke kretser den stammer fra. Staten må fylle denne oppgave da alene således genial ledelse kan vokse frem i nasjonen av den døde vitens lag av voktere.

Det er svært mye sant i det. Nettopp derfor må man imidlertid for fremtiden vokte seg for å differensiere lønningene for meget. Si ikke at ytelsene dermed vil utebli. Det ville være en tids sørgeligste forfallstegn om drivfjæren til høyere åndelig ytelse mest lå i høyere lønn. Hadde det forholdt seg slik på Jorden i fortiden ville menneskeheten aldri ha steget til vitenskapelig innsikt eller kulturrikdom. For de største oppfinnelser, de største oppdagelser, de mest revolusjonerende vitenskapelige arbeider, de herligste kulturminner ble ikke gitt verden av trang til penger. Tværtimot skyldte de ikke sjelden sin fødsel at geniet avsto fra rikdommens jordiske lykke.

Heller ikke vi er så enfoldige at vi tror det kunne lykkes oss å innføre en feilfri tidsalder. Men dette fritar oss ikke fra plikten til å bekjæmpe erkjente feil, overvinne svakheter og strebe henimot idealet. Den harde virkelighet vil bare så altfor ofte innskrænke oss. Nettopp derfor må mennesket forsøke å tjene det ytterste mål, og feilslag må ikke få oss til å gi opp mer enn vi avstår fra rettsvesen fordi dommere er feilbarlige eller forkaster legekunsten fordi det alltid vil finnes sykdom.

Derfor finner vi det nødvendig, mot regnemestrene av tidens reale republikk å stille vår tro på et ideelt rike.