Adolf Hitler : Mein Kampf

Bind 1: Et oppgjør

kapittel 7: Revolusjonen

I år 1915 satte den fiendtlige propaganda inn hos oss, fra 1916 ble den alt mer intens, for i begynnelsen av 1918 endelig å svelle til en formelig flom. Nu fikk man skritt for skritt føle virkningen av denne sjelefangst. Hæren lærte litt efter litt å tenke som fienden ønsket.

Det tyske forsøk på å motvirke dette sviktet fullstændig.

Hæren hadde i sin daværende åndelige og viljesmæssige leder vel hensikten og besluttsomheten til å ta kampen opp også på dette felt, bare at det nødvendige redskap manglet. Også psykologisk var det feil å sette troppene selv til å drive opplysning. Den måtte for å være virkningsfull komme hjemmefra. Kun da kunne man regne med å lykkes blant mænn der alt i snart fire år hadde begått udødelige dåd av heltemot og forsakelser for dette hjem.

Men hva kom hjemmefra?

Var denne svikt dumhet eller forbrytelse?

Høysommeren 1918, efter tilbaketrekningen fra Marne's søndre bredde, tedde frem for alt den tyske presse seg så elendig klønet, ja så forbrytersk dumt, at jeg med daglig stigende forbitrelse spurte meg om det da virkelig ikke fantes noen der som ville gjøre slutt på denne åndelige forødelse av hærens heltemot.

Hva hendte i Frankrike da vi året 1914 i en uhørt seiersstorm feiet inn i landet? Hva gjorde Italia i dagene da deres Isozo-front brøt sammen? Hva gjorde Frankrike på ny våren 1918 da angrepet fra tyske divisjoner syntes å ryste deres stillinger og de tunge fjernkampbatterienes vidtrekkende arm begynte å banke Paris?

Hvor pisket man ikke sydende nasjonal lidenskap i ansiktene på regimentene som hastet bort fra slagmarken! Hvor arbeidet så propaganda og genial massepåvirkning for å hamre troen på endelig seier inn i hjertene til brukne fronter!

Men hva skjedde hos oss?

Intet eller det som værre er.

Dengang flammet ofte vreden opp i meg da jeg fikk de nyeste dagblader å lese og det psykologiske massemord opp i ansiktet som der ble forbrudt.

Mer enn en gang pinte den tanke meg at om Forsynet hadde stilt meg i døgeniktenes eller forbryternes sted i vår propagandatjeneste som intet kunne eller intet ville, så hadde vi tatt opp kampen mot skjebnen på en annen måte.

I disse måneder følte jeg for første gang omstændighetenes hele forbannelse der holdt meg ved fronten og i en stilling hvor et tilfældig skudd fra en neger når som helst kunne ramme meg, mens jeg på annet hold hadde kunnet yte mitt fædreland andre tjenester!

At dette ville lykkes meg var jeg alt dengang djerv nok til å tro.

Akk, jeg var navneløs, en blant åtte millioner!

Så var det bedre å holde munn og gjøre sin plikt så godt som mulig i denne stilling.

Sommeren 1915 fikk vi de første fiendtlige flyveblad i hånden. Innholdet var næsten alltid det samme, om enn fremstillingens form vekslet noe, næmlig: at nøden i Tyskland ble stadig større; at krigen ville vedvare uten ende, mens utsiktene til å vinne den mer og mer svant; folket der hjemme længtet derfor efter fred, noe "militarismen" og "keiseren" ikke tillot; hele verden - fortrolig med dette - førte derfor ikke krig mot det tyske folk, men utelukkende mot den eneste skyldige, keiseren; striden ville derfor ikke ta slutt før denne fiende av den fredelige menneskehet var avsatt; de frihetlige og demokratiske nasjoner skulle efter krigens slutt ta opp det tyske folk i verdensfredens evige forbund, som ville være sikret så snart "prøysisk militarisme" var knust.

For bedre å illustrere det fremførte ble ikke sjelden "brev hjemmefra" trykt, hvis innhold syntes å bekræfte hva man hævdet.

I allmenhet lo man dengang bare av alle disse forsøk. Flyvebladene ble lest, så sendt bakover til den høyere stab og for det meste glemt, inntil en ny ladning fra oven fant veien med vinden ned i skyttergravene; det var næmlig mest flyvemaskiner der sørget for å overbringe bladene.

En ting var snart påfallende ved denne slags propaganda, næmlig at man i hvert frontavsnitt hvor bayrere sloss gjorde overordentlig konsekvent front mot Prøysen, og forsikret om at Prøysen egentlig var skyldig og ansvarlig for hele krigen, mens man på den annen side ikke næret det minste fiendskap mot Bayern; men naturligvis kunne man ikke hjelpe dem sålænge de tjente prøysisk militarisme som medløpere og raket kastanjene ut av ilden.

Påvirkningen begynte faktisk alt i år 1915 å oppnå visse virkninger. Stemningen i troppene mot Prøysen steg ganske påtagelig - uten at man ovenfra en eneste gang grep inn mot dette. Dette var mer enn en unnlatelsessynd og måtte før eller senere straffe seg på det ulykkeligste, og nettopp ikke på "prøyserne", men på det tyske folk, og til dette hører dog ikke minst bayrerne selv.

I denne retning begynte den fiendtlige propaganda alt fra år 1916 å nyte klar fremgang.

Likeledes øvet jammerbrevene rett hjemmefra forlængst sin virkning. Det var ikke længer nødvendig for motstanderen å formidle dem til fronten ved flyveblad. Heller ikke mot dette foretok man seg noenting, unntatt noen psykologisk stokk dumme "formaninger" fra "regjeringshold". Fronten ble som før oversvømmet av denne gift, som tankeløse fruentimmer kokte i hop der hjemme, uten å ane naturligvis at dette var middelet til å styrke motstanderens tillit til seier på det ytterste, altså også til å forlænge og skjærpe deres pårørendes lidelser ved fronten. Meningsløse brev fra tyske kvinner kostet i den følgende tid hundretusener av mænn livet.

Så viste alt i år 1916 seg forskjellige betenkelige utslag. Soldatene ved fronten skjente og murret, var alt i mangt utilfreds og i blant med rette opprørt. Mens de sultet og led, de pårørende hjemme satt i elendige kår, var det andre steder overflod og ødselhet. Ja, selv ved fronten var ikke alt i så måte i orden.

Så var det alt dengang lett krise - skjønt dette ennu var "indre" anliggender. Samme mann som nyss skjente og knurret gjorde få minutter derpå sin plikt i taushet, som om det var en selvfølge. Samme kompani som først var utilfreds klamret seg til det stykke skyttergrav det hadde å værne som om Tysklands skjebne avhang av disse hundre meter gjørmehull. Det var ennu fronten til den gamle, herlige heltearmee!

Forskjellen på den og hjemmet skulle jeg i grell overgang lære å kjenne.

I slutten av september 1916 rykket min divisjon inn i slaget ved Somme. Det var for oss det første av de nu følgende uhyrlige rustningsslag og inntrykket svært å beskrive - mer helvete enn krig.

I ukelange hvirvelstormer av trommeild holdt den tyske front stand, av og til noe tilbaketrengt, så atter fremrykkende, men aldri vikende.

Den 7. oktober 1916 ble jeg såret.

Jeg kom meg lykkelig bakover og skulle fraktes til Tyskland.

Det var nu gått to år siden jeg så mitt hjem, en under slike forhold endeløs tid. Jeg kunne knapt forestille meg hvordan tyskere ser ut som ikke bærer uniform. Mens jeg lå i Hermies i samlelasarettet for sårede for jeg sammen som av skrekk da jeg plutselig hørte stemmen til en tysk kvinne og sykepleierske tiltale en som lå ved min side.

Efter to år for første gang en slik lyd!

Jo nærmere toget som skulle bringe oss hjem kom grensen desto uroligere ble vi alle i vårt indre. Alle stedene for forbi som vi to år før hadde dratt gjennom som unge soldater: Brüssel, Löwen, Lüttich, og endelig mente vi å dra kjensel på det første tyske hus med dets høye gavl og vakre lemmer.

Fædrelandet!

I oktober 1914 brant vi av stormende begeistring da vi krysset grensen, nu var vi stille og grepet av stunden. Alle var vi lykkelige over at skjebnen unnet oss å se nok en gang hva vi med livet hadde å værge; og hver og en skammet seg næsten over å la de andre se en i øyet.

Næsten på årsdagen for min utmarsj kom jeg på sykehuset i Beelitz ved Berlin.

Hvilken forvandling! Fra Somme-slagets slam til hvite senger i dette under av et bygg! Man våget først knapt å legge seg riktig ned. Kun sakte klarte man å vænne seg til denne nye verden igjen.

Desværre var denne verden også med henblikk på andre ting ny.

Hærens ånd ved fronten syntes ikke å gjæste dette stedet mer. Noe som ved fronten var ukjent hørte jeg her for første gang: skryt av egen feighet! Hva man enn kunne høre av skjenn og murring der ute så var det aldri oppfordring til pliktforsømmelse eller forherligelse av reddharens angst. Nei! Feigingen gjaldt ennu for feig og ellers intet; og forakten som rammet ham var ennu almen, liksom beundringen hvormed man hyldet den sanne helt. Men her på lasarettet var det næsten omvendt: Karakterløse hetsere førte det store ord og forsøkte med sin snakksalighets alle ynkelige midler å latterliggjøre den anstændige soldats begreper og fremstille feigingens karakterløshet som forbilledlig. Et par elendige ynglinger slo an tonen. En av dem skrøt av selv å ha trukket hånden gjennom piggtrådforhoggingen for slik å komme på lasarettet; han syntes tross denne latterlige skade å ha vært her uendelig længe alt, kom overhodet kun gjennom svindel på frakttoget til Tyskland. Denne giftige fyr bragte det så vidt at han frekt fremstilte sin feighet som utsprungen av høyere tapperhet enn heltedøden til den ærlige soldat. Mange hørte på i taushet, andre gikk sin vei, noen samstemte til og med.

Kvalmen steg meg til halsen, men hetseren ble rolig tålt i anstalten. Hva skulle man gjøre? Hvem og hva han var måtte ledelsen vite godt og visste det også. Likevel skjedde intet.

Da jeg på ny kunne gå ordentlig fikk jeg lov å dra til Berlin.

Nøden var overalt synlig barsk. Millionbyen sultet. Misnøyen var stor. I forskjellige soldaterhjem var tonen den samme som på lasarettet. Man fikk inntrykk av at disse guttene med overlegg oppsøkte slike steder for å utbre sitt syn.

Langt, langt værre var likevel forholdene i München selv!

Da jeg med legede sår ble utskrevet fra lasarettet og overført til reserve-bataljonen, trodde jeg å ha lagt byens ånd bak meg. Grettenhet, mismot og skjell hvor man enn kom! Men i reserve-bataljonen var stemningen under enhver kritikk. Her medvirket en uendelig klossete måte å behandle feltsoldatene på fra gamle instruksjons-offiseres side som ikke hadde en time bak seg i felten og alt av denne grund bare delvis greide å forholde seg anstændig til de gamle soldatene. Disse hadde nu sine egenheter som lot seg forklare med tjeneste ved fronten, men som var lederne for disse reservetroppene helt uforståelige, mens offiseren som kom fra fronten i det minste kunne forklare dem. Sistnævnte var av mannskapene naturligvis ganske anderledes aktet enn etappekommandøren. Men bortsett fra dette var den allmenne stemning miserabel; skulking gjaldt næsten som tegn på høyere visdom, tro utholdenhet derimot som et trekk hos de inderlig svake og bornerte. Kanselliene var besatt av jøder. Næsten hver eneste skriver var jøde og hver eneste jøde skriver. Jeg forbausedes av denne overflod av kjæmpere av det utvalgte folk og kunne ikke annet enn sammenligne dem med de sparsomme foretredere ved fronten.

Enda værre var det i næringslivet. Her var jødefolket faktisk blitt "uunnværlig". Edderkoppen begynte langsomt å suge blodet ut av porene på folket. På omveier over krigsselskapene hadde man funnet redskapet til litt efter litt å kvæle det nasjonale og frie næringsliv.

Man betonet nødvendigheten av grenseløs sentralisering.

Således var faktisk allerede i år 1916/17 finansjødene herre over næsten hele produksjonen.

Mot hvem rettet seg imidlertid folkets hat?

I denne tid så jeg med forfærdelse en tilskikkelse nærme seg, som om ikke avværget i tide måtte føre til sammenbrudd.

Mens jøden bestjal hele nasjonen og presset den under sitt herredømme, hetset man mot "prøyserne". Akkurat som ved fronten foretok øvrigheten seg intet mot denne giftpropaganda. Man syntes ikke å ane at Prøysens sammenbrudd langt i fra ville bringe oppsving for Bayern, ja at tvært om den enes fall uvegerlig ville rykke den andre med i avgrunden.

Denne oppførsel gjorde meg uendelig ondt. Jeg kunne ikke se annet i den enn jødens genialeste knep for å avlede allmenhetens oppmærksomhet fra seg og over på andre. Mens bayrere og prøysere striddes røvet han begges eksistens under næsa på dem; mens man i Bayern skjente på Prøysen, organiserte jøden revolusjonen og slo sønder Prøysen og Bayern tillike.

Jeg kunne ikke fordra dette forbannede kiv mellom de tyske stammer og var glad for å komme til fronten igjen, som jeg meldte meg til på ny så snart jeg ankom München.

I begynnelsen av mars 1917 var jeg atter hos mitt regiment.

Mot slutten av året 1917 syntes bunnpunktet av motfallenhet i hæren å være overvunnet. Det russiske sammenbrudd satte friskt håp og mot i hele hæren. Overbevisningen om at striden nu allikevel ville ende med tysk seier grep mer og mer om seg i troppen. Man hørte folk synge igjen og ulykkesravnene ble sjeldnere. Man trodde igjen på fædrelandets fremtid.

Særlig det italienske sammenbrudd høsten 1917 hadde den vidunderligste virkning; i denne seier så man beviset for at det også annetsteds enn på den russiske krigsskueplass var mulig å bryte gjennom fronten. En herlig tro strømmet nu gjennom millioners hjerter og lot dem innvente våren 1918 med innåndende tillit. Motstanderen var tydelig deprimert. Denne vinter ble noe roligere enn ellers. Det var stille før stormen.

Mens fronten traff de siste forberedelser for å endelig å avslutte den evige kamp, endeløse transporter av mennesker og materiale rullet mot vestfronten og troppene ble øvet til det store angrep, brøt i Tyskland krigens største kjeltringstrek ut.

Tyskland skulle ikke seire: i siste øyeblikk, da seieren alt truet med å hefte seg til de tyske faner, grep man til et middel som syntes egnet til med et slag å kvæle det tyske vårangrep i fødselen og umuliggjøre seier:

Man organiserte ammunisjonsstreik.

Lyktes den, måtte den tyske front bryte sammen og ønskemålet til "Vorwärts", at seieren denne gang ikke skulle hefte seg til de tyske faner, gå i oppfyllelse. Fronten måtte under mangel på ammunisjon på få uker være overrent; offensiven var dermed forhindret, Ententen reddet, den internasjonale kapital herre over Tyskland, det marxistiske folkebedrags indre mål nådd.

Å knuse det nasjonale næringsliv og opprette herredømmet til den internasjonale kapital - et mål som takket være den ene sides dumhet og godtroenhet og den andres bunnløse feighet også er nådd.

Riktignok lyktes ammunisjonsstreiken ikke fullt ut med å sulte fronten ut på våpen: den brøt sammen for tidlig til at ammunisjonsmangel som sådan efter planen kunne dømme hæren til undergang. Men hvor fryktelig var ikke den moralske skade som var anrettet!

For det første: Hva kjæmpet hæren for når hjemmet rett og slett ikke ville seire? For hvem de uhyrlige ofre og forsakelser? Soldaten skal slåss for seier, og hjemmet streiker mot det!

For det andre: Hvordan virket dette på fienden?

Vinteren 1917/18 drev for første gang mørke skyer frem på den allierte himmel. I næsten fire år hadde man styrtet mot den tyske kjæmpe uten å kunne bringe ham til fall; han hadde bare skjoldarmen fri til værn, for sværdet måtte snart i øst snart i sør rykke ut til hugg. Nu endelig hadde risen ryggen fri. Blodet fløt i strie strømmer inntil det endelig lyktes ham å slå en av motstanderne ned for godt. Nu skulle skjoldet i vesten få sværd til følge, og når det hittil ikke hadde lykkes fienden å knekke motstanden, skulle angrepet ramme ham selv.

Man fryktet det og var bange for seieren.

I London og Paris jaget rådslagningene hverandre. Selv fiendepropagandaen var anstrengt, da det ikke længer var lett å finne grunder for dårlige utsikter til tysk seier.

Det samme gjaldt ved frontene, hvor de allierte tropper gled inn i en taus døs. Herrskapet var med ett opprådd for frekkhet. Et uhyggelig lys begynte sakte å gå opp for dem også. Deres indre stilling til den tyske soldat hadde ændret seg. Hittil gjaldt han i deres øyne for en nederlagsdømt narr; nu sto han frem som banemannen til deres russiske forbundsfælle. Den av nød bårne innskrænkning av tyske offensiver til Østen forekom numer som genial taktikk. I tre år hadde disse tyskere anfalt Russland, i begynnelsen til synes uten den minste fremgang. Man lo næsten av dette nytteløse foretak; for til slutt måtte vel den russiske rise med sin tallmæssige overlegenhet på mannskaper seire. Tyskland derimot segne under blodtapet. Virkeligheten syntes å bekræfte dette håp.

Siden septemberdagene 1914 da endeløse rekker av russiske fanger fra Tannenberg-slaget på veier og jærnbaner for første gang begynte å velte inn over Tyskland, tok strømmen aldri slutt - skjønt for hver armee man slo ned og utslettet sto en ny opp. Uuttømmelig skjenket kjæmperiket tsaren stadig nye soldater og krigen nye ofre. Hvor længe kunne Tyskland utholde dette kappløp? Måtte ikke en dag komme da man efter en siste tysk seier bivånet nye russiske armeer beredt til nye slag? Hva da? Efter menneskelige mål kunne nok Russlands seier forhales, men komme måtte den.

Nu var alle disse forhåpninger slutt: forbundsfællen, der hadde lagt det største blodoffer på fællesinteressenes alter, var tom for kræfter og lå for føttene på den ubønnhørlige angriper. Frykt og gru snek seg inn i hjertene til tidligere blindt troende soldater. Man fryktet kommende vår. Når det hittil ikke hadde lykkes å beseire tyskerne mens de bare delvis kunne stille på vestfronten, hvordan kunne man nu regne med seier da den uhyggelige heltestats samlede kraft syntes å rotte seg sammen til angrep mot vesten?

Skyggene av Sydtyrolens fjell la seg beklemmende på fantasien; inn i Flanderns tåke gjøglet Cadornas slagne hære med dystre fjes, og troen på seier vek for frykten ved det kommende nederlag.

Da - mens man i de kjølige nætter alt mente å fornemme den jævne buldring av fremrykkende tyske stormarmeer og i ængstelig bekymring stirret mot det kommende rettsoppgjør, da glimtet plutselig et grelt rødt lys opp fra Tyskland og skinte inn i fiendefrontens ytterste granatgrop: i det øyeblikk da de tyske divisjoner fikk sin siste undervisning foran det store angrep, brøt generalstreiken ut i Tyskland.

Verden var målløs. Så styrtet fiendepropagandaen seg frelst innåndende over denne hjelp i tolvte time. Med et slag var middelet funnet til atter å heve de allierte soldaters synkende tro, tegne utsikten til seier som sikker og forvandle ængstelig bekymring for de kommende begivenheter til besluttsom tro. Nu kunne regimentene som ventet på det tyske angrep gå til tidenes største slag i overbevisning om at ikke den tyske storms forvovenhet var utsett til å avgjøre denne krig, men forsvarets utholdenhet. Måtte tyskerne tilkjæmpe seg aldri så mange seire, der hjemme sto revolusjonen for dør og ikke den seierrike armee.

Denne tro begynte engelske, franske og amerikanske dagblader å plante i sine leseres hjerter, mens en uendelig flink propaganda stivet opp frontens tropper.

"Tyskland foran revolusjon! De alliertes seier uavvendelig!" Det var den beste medisin for å hjelpe vaklende Poilus og Tommies på beina. Nu kunne man nok en gang få geværer og maskingeværer til å gi ild, og i steden for vild flukt i panisk skrekk trådte håpefull motstand.

Dette var følgen av ammunisjonsstreiken. Den styrket de fiendtlige folks seierstro og opphevet den allierte fronts lammende fortvilelse - i tiden derpå fikk tusener av tyske soldater bøte for dette med sitt blod. Opphavsmænnene til denne nederdræktigste skurkestrek var aspirantene til de høyeste statsstillinger i Tyskland på denne tid.

Riktignok virket det som det synlige tilbakeslag av denne ugjerning på tysk side kunne overvinnes, men på motstanderens side uteble ikke følgene. Den tyske motgang der hjemme hadde oppløst den allierte armees nederlagsstemning og strammet opp soldatene til forbitret kamp om seieren.

Seieren måtte såvidt et menneske kunne bedømme nu komme, om bare vestfronten holdt stand mot det tyske angrep i noen måneder. I Ententens parlamenter kjente man fremtidens muligheter og bevilget uhørte summer til videreføring av propagandaen for Tysklands oppløsning.

Jeg hadde den lykke å kunne delta i de to første og den siste offensiv.

Der fikk jeg mitt livs vældigste inntrykk; vældige fordi striden nu for siste gang, liksom i år 1914, mistet sin karakter av forsvar og vendte seg til angrep. I den tyske hærs skyttergraver og stoller trakk man pusten dypt da endelig, efter mer enn tre års tålmod i fiendens helvete, gjengjeldelsens dag kom. Nok en gang jublet de seierrike bataljoner, og hængte de siste kranser av uforgjængelige laurbær på seieromspundne faner. Nok en gang bruste fædrelandets sanger fra endeløse marsjkolonner opp mot himmelen, og for siste gang smilte Herrens nåde til sine utakknemlige barn.

Høysommeren 1918 lå dyster beklemmelse over fronten. Hjemme rådde splid. Om hva? Man fortalte mye rart i de enkelte troppedeler av felthæren. Krigen skulle nu være utsiktsløs og bare en narr ennu kunne tro på seier. Folket skulle ikke længer være interessert i å holde ut, bare kapitalen og monarkiet - dette kom hjemmefra og man snakket om det ved fronten.

Den reagerte først meget lite. Hva angikk allmen stemmerett oss? Var det derfor vi hadde kjæmpet i fire år? Det var en nederdræktig skurkestrek slik å stjele krigsmålet fra døde helter i deres graver. Ikke med ropet "leve den allmenne og hemmelige stemmerett" gikk de unge regimenter i Flandern forhen i døden, men med skriket "Tyskland over alt i verden". En liten men ikke helt ubetydelig forskjell. De som ropte på stemmerett hadde til største del ikke vært der hvor de nu ville tilkjæmpe seg dette. Fronten var ukjent for hele det politiske partipakk. Bare en brøkdel av herrene fra parlamentet så man der hvor anstændige tyskere, når de bare hadde lemmer, dengang oppholdt seg.

Så var fronten i sine gamle bestanddeler for disse nye krigsmål fra herrene Ebert, Scheidemann, Barth, Liebknecht osv kun meget lite mottagelig. Man forsto ikke hvorfor unnasluntrerne skulle ha rett til å sette seg over hæren og anmasse seg herredømmet i staten.

Min personlige innstilling var fra begynnelsen fast: Jeg hatet hele dette pakk av elendige, folkebedragerske partislyngler på det ytterste. Jeg var forlængst klar over at deres ærend ikke var nasjonens vel, men å fylle tomme lommer. Og at de nu var beredt til selv å ofre hele folket og om nødvendig la Tyskland gå til grunde, gjorde dem i mine øyne modne for galgen. Å ta hensyn til deres ønsker vil si å ofre det arbeidende folks interesser til fordel for et antall lommetyver, å oppfylle dem kunne man bare om man var rede til å oppgi Tyskland.

Slik tenkte fremdeles langt de fleste i den stridende hær. Kun rekruttene hjemmefra ble hurtig dårligere og dårligere, slik at deres komme ikke forstærket men svækket vår stridsevne. Særlig unge rekrutter var stort sett værdiløse. Det var ofte svært å tro at dette skulle være sønner av samme folk som fordums hadde sendt sin ungdom i kamp om Ypern.

I august og september tiltok oppløsningstegnene stadig raskere til tross for at fiendens angrepskraft var som intet i forhold til foregående års skrekkelige forsvarsslag. De grufulle slag ved Somme og Flandern var forbi.

På slutten av september nådde min divisjon for tredje gang stillinger som vi en gang som unge krigsfrivillige hadde stormet.

Hvilket minne!

I oktober og november 1914 hadde vi der fått vår ilddåp. Med fædrelandskjærlighet i hjertet og sang på leppene hadde vårt unge regiment gått til slaget som til dansen. Dyreste blod gav seg da med glæde hen i troen på at det reddet fædrelandets uavhængighet og frihet.

I juli 1917 betrådte vi for annen gang en for oss alle helliget jord. Slumret i den de beste kamerater, næsten bare barn, som en gang med strålende øyne var gått i døden for det ene dyre fædreland!

Vi gamle, som en gang dro ut med regimentet, ble grepet av ærefrykt der vi sto på det sted hvor vi sværget "troskap og lydighet til døden".

Denne jord som regimentet tre år før hadde stormet, skulle det nu holde i harde forsvarsslag.

Med tre ukers trommeild forberedte englænderne den store Flandern-offensiven. Da syntes de dødes ånder å gå igjen; regimentet kloret seg fast i den skitne leira og presset seg ned i hvert et hull og krater og vek ikke og vaklet ikke og ble som en gang før på dette sted stadig mindre og tynnere, inntil englændernes angrep 31. juli 1917 endelig brøt løs.

I de første augustdager ble vi avløst.

Av regimentet var noen kompanier blitt til: de vaklet under en skorpe av gjørme tilbake, mer lik spøkelser enn mennesker. Utover noen hundre meter granathull hadde englænderne bare funnet døden.

Nu om høsten i 1918 sto vi for tredje gang på stormgrund av 1914. Vårt gamle hvilested Comines var nu blitt slagmark. Om krigsskueplassen var den samme, hadde menneskene ændret seg: det ble numer "politisert" i troppen. Giften fra hjemlandet begynte som overalt ellers også her å virke. De yngre rekrutter sviktet fullstændig - de kom hjemmefra.

Om natten mellom 13. og 14. oktober skjøt englænderne med gass på sydfronten ved Ypern; man benyttet sennepsgass hvis virkning var oss ukjent hva utprøving på egen kropp angår. Jeg skulle selv i denne natt lære den å kjenne. På en haug sør for Wervick var vi om aftenen 13. oktober havnet i en trommeild av gassgranater som varte i flere timer og siden fortsatte hele natten igjennom med varierende heftighet. Allerede henimot midnatt falt en del av oss fra, deriblant noen kamerater for alltid. Ut på morgenkvisten grep smerten meg også og ble stærkere for hvert kvarter, og klokken syv snublet og vaklet jeg tilbake med brennende øyne og min siste melding i krigen.

Allerede noen timer senere var øynene forvandlet til glødende kull, det var blitt mørkt om meg.

Så kom jeg på sykehuset Pasewalk i Pommern, og der måtte jeg - oppleve revolusjonen!

Det lå noe ubestemt men motbydelig alt længe i lufta. Man sa til hverandre at det i de kommende uker ville brake løs - jeg greide bare ikke å forestille meg hva man mente. Jeg tenkte i første rekke på en streik, i likhet med vårens. Ugunstige rykter kom vedvarende fra marinen, hvor det skulle gjære. Men også dette syntes meg å være født av enkelte gutters fantasi mer enn et anliggende for større masser. På sykehuset selv snakket nok hver og en om en forhåpentligvis snarlig slutt på krigen, men ingen regnet med at det skulle skje straks. Dagblader kunne jeg ikke lese.

I november tiltok den allmenne spænning.

Og så braket en dag plutselig og uten varsel ulykken inn. Matroser kom på lastebiler og ropte opp til revolusjon, et par jødegutter var "førere" i denne kamp om vårt folks "frihet, skjønnhet og værdighet". Ingen av dem hadde vært ved fronten. På omvei over et såkalt "gonoré-sykehus" ble de tre orientalere dimittert fra hæren og sendt hjem. Nu heiste de der den røde fille.

Jeg var i den siste tid blitt noe bedre. Den borende smerte i øyenhulene ga seg; det lyktes meg sakte å lære mine omgivelser i grove omriss å skjelne igjen. Jeg kunne fatte håp om i det minste å gjenvinne synet nok til å utøve et yrke. Desværre kunne jeg ikke gjøre meg håp om å kunne tegne igjen. Så var jeg i alle fall på bedringens vei da det uhyrlige inntraff.

Mitt første håp var at landssviket var et mer eller mindre begrenset enkelttilfælle. Jeg prøvde også å trøste noen kamerater ad denne vei. Særlig mine bayerske medpasienter var mer enn mottagelige for dette. Stemningen der var alt annet enn "revolusjonær". Jeg kunne ikke forestille meg at vanviddet skulle bryte ut i München også. Troskapen mot det ærværdige hus Wittelsbach syntes meg dog fastere enn viljen til noen jøder. Så kunne jeg ikke tro annet enn at det dreiet seg om en putsch i marinen, som i de følgende dager ville bli slått ned.

Dagene fulgte, og med dem den forfærdeligste visshet i mitt liv. Stadig mer påtrengende ble nu ryktene. Hva jeg hadde holdt for en lokal sak skulle være en allmen revolusjon. Dertil kom skjændselsnyheter fra fronten. Man ville kapitulere. Ja, var noe slikt overhodet mulig?

Den 10. november kom pastoren til sykehuset med en kort kunngjøring; nu fikk vi klar beskjed.

Jeg var, ytterst oppbragt, tilstede også under denne korte tale. Den gamle, værdige herre syntes å sitre stærkt mens han meddelte oss at huset Hohenzollern herefter ikke fikk bære den tyske keiserkrone mer, at fædrelandet var blitt "republikk", at man måtte be den allmæktige om å velsigne denne forvandling og ikke forlate vårt folk i den kommende tid. Han kunne vel ikke annet der og da, han måtte i et fåtall ord minnes kongehuset og dets fortjenester i Pommern, Prøysen, nei dets hæder for det tyske fædreland, og - da begynte han stille å gråte inni seg - i den lille sal var vel alle dypt nedslått, og jeg tror ikke noe øye kunne holde tårene tilbake. Da den gamle herre forsøkte å tale videre og meddele oss at vi nu måtte avslutte den lange krigen, ja at vårt fædreland for fremtiden, da krigen nu var tapt og vi overgav oss til seierherrenes nåde, ville være utsatt for svære trengsler, at våpenstillstanden skulle anammes i tillit til våre fienders storsinn - da holdt jeg ikke ut mer. Jeg kunne ikke være der længer. Mens det atter svartnet for øynene mine, famlet og ravet jeg tilbake til sovesalen, kastet meg på sengen og grov mitt brennende hode i dyne og pute.

Siden den dag da jeg sto ved min mors grav hadde jeg ikke grått mer. Da skjebnen i min ungdom tok meg ubarmhjertig hardt vokste min tross. Da døden under de lange krigsår halte så mangen kjær kamerat og venn ut av våre rekker forekom det meg næsten syndig å klage - døde de dog for Tyskland! Og da endelig også jeg - helt på tampen av den fryktelige strid - kom ut for snikende gass og den begynte å ete seg inn i øynene, og jeg i skrekk over å bli blind for alltid et øyeblikk fortvilte, da tordnet samvittighetens stemme mot meg: elendige usling, du vil gjerne vræle mens det går tusener hundredfold værre enn deg, og så bar jeg sløvt og stumt min lodd. Nu, derimot, kunne jeg ikke annet. Nu så jeg først hvor tarvelig all personlig lidelse blir i møte med fædrelandets ulykke.

Alt var altså forgjæves. Forgjæves alle ofre og forsakelser, forgjæves endeløse måneders sult og tørste, forgjæves stundene da vi i dødsangstens klør likevel gjorde vår plikt, og forgjæves to millioner helters død. Måtte ikke gravene til alle disse hundretusener åpne seg, som en gang dro ut i troen på fædrelandet for aldri mer å vende tilbake? Måtte de ikke åpne seg og sende de stumme helter, dekket av gjørme og blod, som hevnens ånder til hjemlandet, som så hånlig hadde bedratt dem for det største offer en mann i denne verden kan bære frem for sitt folk? Var det det de døde for, soldatene av august og september 1914, dro derfor regimentene av frivillige om høsten samme år efter de gamle kamerater? Sank derfor disse guttungene på sytten år ned i den flandriske jord? Var dette meningen med offeret som den tyske mor bragte fædrelandet da hun med veende hjerte lot sine kjæreste gutter dra ut, for aldri mer å se dem igjen? Skjedde alt dette derfor at en gjeng elendige forbrytere nu skulle legge hånd på fædrelandet? Hadde altså derfor den tyske soldat i solbrand og snøstorm, sultende, tørstende og frysende, trøtt av søvnløse nætter og endeløse marsjer - holdt ut?

Hadde han derfor ligget i trommeildens helvete og gasskampens feber, uten å vike, alltid hengitt den ene plikt å værge fædrelandet mot fiendens innfall?

Sannelig fortjente også disse helter en stein:

"Vandrer, du som kommer til Tyskland, meld hjemmet at vi her ligger, tro mot fædrelandet og lydige mot plikten."

Og hjemmet - ?

Dessuten - var dette det eneste offer vi hadde å veie? Var det forgangne Tyskland mindre værdt? Hadde vi ikke også en forpliktelse overfor vår egen historie? Var vi ennu værdige til å rose oss av fortidens ry? Hvordan skulle dette dåd tjene fremtiden som rettfærdiggjørende grundlag?

Elendige og forkomne forbrytere!

Jo mer jeg i hin stund forsøkte å komme til klarhet om denne uhyrlige begivenhet, desto stærkere brant opprørets og fornedrelsens skam meg i pannen. Hva var all smerte i øynene mot denne jammer?

Skrekkelige dager og enda slemmere nætter fulgte - jeg visste at alt var tapt. Håpe på fiendens nåde kunne bare en narr få seg til eller - løgnere og forbrytere. I disse nætter vokste hatet i meg, hatet mot opphavsmænnene til dette dåd.

I dagene derpå ble meg også min skjebne bevisst. Jeg måtte nu le ved tanken på min egen fremtid, som inntil nylig hadde voldt meg så megen sorg. Var det ikke latterlig å ville bygge hus på slik grund? Endelig sto det klart for meg at det inntrufne ikke var annet enn hva jeg så ofte hadde fryktet, men følelsesmæssig aldri kunne tro på.

Keiser Wilhelm II hadde som første tyske keiser rukket marxist-førerne hånden til forsoning, uten å ane at skurker ikke eier ære. Allerede mens de holdt keiserens hånd i sin, søkte den andre efter dolken.

Med jøden finnes ingen pakt, kun det harde enten - eller.

Jeg bestemte meg for å bli politiker.