Genetikken bekrefter den indoariske folkevandring til India

Helt siden 1800-tallet har det vært kjent i Europa at det indiske språk (sanskrit) og den indiske høykultur fra gammel tid, f.eks. Rigveda og religion, stammer fra hvite europeere som erobret India rundt 2000 f.Kr. eller noe senere. Etter annen verdenskrig satte den nymarxistiske bevegelse seg fore å fornekte all "eurosentrisk" historieskrivning og hevdet at all høykultur kommer fra ikke-hvite raser. For dette formål var alle midler tillatt, og vitenskapen ble sterkt politisert og flittig misbrukt. Særlig fornektet man eksistensen av raser, unntatt når det gjaldt å henge ut den hvite mann som roten til alt ondt på Jorden. Og det var viktig å fornekte den indoeuropeiske folkevandring til Asia ved utgangen av yngre steinalder, for at ikke den hvite mann skulle kunne tilskrives æren for høykulturenes oppkomst i oldtiden.

Man gikk ikke av veien for å misbruke den nye genetiske vitenskapen som modnedes ved utløpet av det tyvende århundre. Det var vanlig å høre folk påstå at genetikken hadde bevist at rasene ikke har noe biologisk grunnlag. Man påberopte seg også genetikken for å påstå mange andre ting. En av disse påstandene var at genetikken hadde bevist at den indoariske folkevandring til India aldri har funnet sted. Dette var viktig for marxistene siden India har en så rik og høytstående oldtidskultur.

Heldigvis finnes det ennå vitenskapsmenn med integritet, selv om de fører en kummerlig tilværelse. Da en stor mengde genetisk informasjon ble tilgjengelig i det nye årtusen kunne mange gamle problemstillinger få en endelig løsning. En av dem var spørsmålet om indoariernes folkevandring til India. Og svaret var ikke hva marxister, jøder og anti-hvite kretser ønsket seg: Genetikken bekrefter nemlig det vi visste fra gammelt av. I thehindu.com skriver Tony Joseph:

The thorniest, most fought-over question in Indian history is slowly but surely getting answered: did Indo-European language speakers, who called themselves Aryans, stream into India sometime around 2,000 BC – 1,500 BC when the Indus Valley civilisation came to an end, bringing with them Sanskrit and a distinctive set of cultural practices? Genetic research based on an avalanche of new DNA evidence is making scientists around the world converge on an unambiguous answer: yes, they did.

Until recently, only data on mtDNA (or matrilineal DNA, transmitted only from mother to daughter) were available and that seemed to suggest there was little external infusion into the Indian gene pool over the last 12,500 years or so. New Y-DNA data has turned that conclusion upside down, with strong evidence of external infusion of genes into the Indian male lineage during the period in question.

Man har påvist at 17,5 % av dagens indere tilhører Y-haplogruppen R1a, som er en europeisk gruppe vanligst i Øst-Europa.

The paper that put all of the recent discoveries together into a tight and coherent history of migrations into India was published just three months ago in a peer-reviewed journal called ‘BMC Evolutionary Biology’. In that paper, titled “A Genetic Chronology for the Indian Subcontinent Points to Heavily Sex-biased Dispersals”, 16 scientists led by Prof. Martin P. Richards of the University of Huddersfield, U.K., concluded: “Genetic influx from Central Asia in the Bronze Age was strongly male-driven, consistent with the patriarchal, patrilocal and patrilineal social structure attributed to the inferred pastoralist early Indo-European society. This was part of a much wider process of Indo-European expansion, with an ultimate source in the Pontic-Caspian region, which carried closely related Y-chromosome lineages… across a vast swathe of Eurasia between 5,000 and 3,500 years ago”.

Peter Underhill, scientist at the Department of Genetics at the Stanford University School of Medicine, is one of those at the centre of the action. Three years ago, a team of 32 scientists he led published a massive study mapping the distribution and linkages of R1a. It used a panel of 16,244 male subjects from 126 populations across Eurasia. Dr. Underhill’s research found that R1a had two sub-haplogroups, one found primarily in Europe and the other confined to Central and South Asia. Ninety-six per cent of the R1a samples in Europe belonged to sub-haplogroup Z282, while 98.4% of the Central and South Asian R1a lineages belonged to sub-haplogroup Z93. The two groups diverged from each other only about 5,800 years ago. Dr. Underhill’s research showed that within the Z93 that is predominant in India, there is a further splintering into multiple branches. The paper found this “star-like branching” indicative of rapid growth and dispersal. So if you want to know the approximate period when Indo-European language speakers came and rapidly spread across India, you need to discover the date when Z93 splintered into its own various subgroups or lineages. We will come back to this later.

Dette er interessant. Det betyr at den europeiske grenen Z282 av R1a og den asiatiske grenen Z93 skilte lag omkring 3800 f.Kr.. Prof. Martin P. Richards et al hevder at åstedet for dette var den pontisk-kaspiske steppen i Syd-Russland. Det er i dag det gjengse synet. I På Sporet av Indogermanerne drøftet vi dette og foreslo Østersjø-området som alternativ. Da snakker vi altså om indoeuropeernes urhjem. Se også Hvem var Arierne?. Hvor de enn befant seg da de skilte lag så dro den ene gruppen østover mens den andre dro vestover. De traff hverandre ikke mer før de siste århundrene f.Kr. da de braket sammen i krig, grekere mot persere.

Z93 har 3 undergrupper i India. Man trodde tidligere at R1a oppviste et stort mangfold i India i forhold til andre land, og foreslo derfor at R1a kunne stamme fra India, men da man fikk adgang til et stort antall Y-kromosom-data kunne dette avkreftes. I fjor (2016) publiserte David Poznik og 42 andre bidragsytere en oppsats med tittelen “Punctuated bursts in human male demography inferred from 1,244 worldwide Y-chromosome sequences.” Der estimerte de at Z93 gjennomgikk stor ekspansjon omlag 2500-2000 f.Kr.. Det stemmer perfekt overens med klassisk indoarisk teori. Det må ha vært på denne tid Z93-stammen spredte seg og vandret sørover til India (herunder også Afghanistan, Pakistan og Himalaya). Det var også på denne tid sivilisasjonen i Indus-dalen gikk under.

Allerede i 2009 hadde David Reich påvist at “Ancestral North Indians” (ANI) genetisk står folk fra Midtøsten, Europa og Sentral-Asia nær. Den andre gruppen i India, “Ancestral South Indians” (ASI), mangler slikt slektskap. Folk flest i India er en blanding av ANI og ASI, men ANI dominerer i høyere kaster blant folk som taler indoeuropeiske språk. Nå vet vi altså at ANI er ariere og ASI dravidere. Eller for å være nøyaktigere: Arierne gikk opp i ANI, ikke i ASI.

Det var viktig å få kartlagt Y-DNA i den indiske befolkning, for de erobrende ariske krigerskarene besto nesten bare av menn; de var som vikingtog. Så lenge man bare hadde data om mtDNA, som arves gjennom ens kvinnelige forfedre, kunne ikke den ariske bestanddel i indisk folk oppdages. Når 17,5 % av inderne har en arisk stamfar, kan man da si at indere gjennomsnittlig er 17,5 % ariske? Nei, for som sagt besto de ariske erobrerne nesten bare av menn. Det riktige tallet må vel være halvparten, 17,5 / 2 % = 8,75 %. Så det ariske innslag i dagens indere er lite, men noen indere av høy kaste har mye arisk blod i seg, mens andre av lav kaste helt mangler det. Det er ennå i dag mulig å påtreffe nesten rent nordiske individer i fjellene i Pakistan og Afghanistan - hvithudede, blonde, blåøyde mennesker. Gå inn på youtube.com og søk på Kalash, Burusho, and Pamirian People - Hunza Valley People for å se videoer av dem.

Endelig har genetikken bevist at rasekrysning pågikk i India i to tusen år, fra 2000 f.Kr. til år 0, før kastevesenet gjorde folk endogame. Da ble det forbudt å gifte seg med noen av annen kaste, noen av merkbart forskjellig rasesammensetning. Men da var det også for sent å redde arisk blod i India.