Knut Hamsun

Fra det moderne Amerikas Aandsliv

Dette er kanskje den mest underholdende og sikkert den mest politiske boken Hamsun noensinne skrev. Den utkom i 1889 og er den 29 år gamle Hamsuns credo, hans livssyn og politiske syn i ett. Det syn endret seg aldri. Det dannedes under hans reiser og opplevelser i Amerika på 1880-tallet, og Amerika er motpolen som han bryner seg på og finner seg selv i møte med. I mange av hans senere romaner er Amerika en alletidsnærværende makt i menneskenes liv. Ikke en god makt: En lengsel, et håp, en besettelse som dreper menneskene i sjelen. Tenk på Edevart og Lovise Magrete i trilogien Landstrykere, August, Men Livet lever. Deres skjønne kjærlighet, uskyldige lykke. De vender hjem fra Amerika som døde sjeler. Hun er stein død; han har ennå en gnist av liv i seg og håper at gjensynet med Doppen, stedet for deres første forelskelse, skal vekke henne fra de døde. Forgjeves. Hun reiser alene tilbake til Amerika, Hamsuns helvete; selv blir han i Norge - for å dø. Det eneste som holdt ham i live var håpet om en ny vår, uskyldige gleder i enkle forhold, ydmykhet, takknemlighet, hjertevarme. Gjenfinne paradiset de engang forlot. Men han finner det ikke og synker stadig dypere ned i sitt tungsinn. Han oppsøker steder hvor han en gang var lykkelig, sitter der, leter i seg selv, venter på at det skal ta fyr i seg. Det nytter ikke. Han er død. En dag driver hans båt i land og han er borte.

Svært få mennesker har lest Hamsuns polemiske bok av 1889. Den er ikke med i hans samlede verker og er vanskelig å oppdrive. Men her får man en slags forklaring på hans romaner, hans overbevisning og verdier i alminnelige direkte ord uten diktning. Den 29 år gamle Hamsun står frem som en fullblods aristokrat og nasjonalsosialist forut for sin tid. Det er en moden mann vi møter; han er blitt sikker på seg selv og vakler aldri mer. Og det er et drabelig oppgjør. Knapt en eneste ting i Amerika finner nåde for hans øyne. Han sabler det ned; det er blodbad. Den høye, radmagre revolvermannen Natt Hæmsn med de hvasse blå øynene plaffer ned alle som kommer i hans vei. Det er riktig fornøyelig å lese. Han gir oss i grunnen forklaringen på den kommende verdenskrig mellom det nasjonalsosialistiske Tyskland og det demokratiske Amerika. To så veldige motsetninger kan ikke leve side om side på samme planet i lengden. Hamsun taler med NS-Tysklands stemme om det amerikanske Utgård. Overdriver han, er han bitter, ensidig? Hevner han seg for lidelser og ydmykelser i Amerika? Følg med og døm selv!

Boken er en utvidelse av foredrag han holdt i Københavns studentersamfunn vinteren 1888-89. De må ha vært ytterst polemiske, som seg hør og bør på studentersamfunnets talerstol. Der kan man ikke famle etter ordene, ta omstendelige forbehold, gjøre pedantisk unntak for det ene etter det andre - da begynner den lystige flokk å bue og pipe og rope ukvemsord - man må gyve løs med hele sin tyngde og knuse sin motstander så det ikke er filla igjen av ham. Om den unge stridbare Hamsun har dempet seg noe i boken så fornemmer man dog kruttrøyken fra rabalderet i studentersamfunnet. Han begynte gjerne sine litterære foredrag på den tiden med å advare om at det han hadde å si nok ville komme til å forarge. Ja, det gjorde det! Det forarger nok enda mer i dag. I dag finner man vel denne bok så pinlig at man helst vil late som den ikke finnes. Den er prangende politisk ukorrekt. Engelsksyke nordmenn og jøssinger ser rødt når de rammes av dikterens ungdommelige sverdslag. Man forbauses ellers av hvor moderne tankeføringen er; alt kunne vært skrevet i dag, 120 år etter, og vel med samme rett. Intet er gammelmodig, intet avlegs. Boken gir et levende bilde av datidens Amerika.

Det første som slår en reisetrett fremmed i møte og gjør ham fortumlet i Amerika, det er naturligvis den store støy, rastløsheten, det jagende liv i gatene, den urolige, forvovne ilferdighet hvormed der fares frem på alle områder. (side 1)

Slik begynner boken. (Jeg tillater meg her og overalt å fornorske stavemåten.) Og slik slår han an tonen, angir temaet. Han fortsetter i samme gate:

Og farten taper seg ikke etterhvert som han reiser vestover. Der er overalt det samme travle hurra i tingene, samme damphammerstøy, samme larmende bevegelse i alt hvad der foregår. (side 2)

Og amerikanerne er selv overbeviste om at all denne rastløshet og energi og stundesløse snurren-rundt er et trekk som friheten selv har avsatt i den amerikanske nasjonalkarakter. Kom ikke der! Det er frihetens oppdragende makt! (side 2)

Her er vi alt kommet inn på den amerikanske ideologi og amerikanernes patriotiske oppslutning om den.

Det annet inntrykk som rammer den fremmede så snart han har begynt å legge merke til enkeltting i dette larmende liv, det er amerikanernes veldige patriotisme. Der møter ham rett som det er et tog i gatene av veteraner fra krigen, underlig utstafferte mennesker med brogede båndstumper, små flagg i hatten, messingmedaljer på brystet, marcherende i takt til hundre blikkfløyter som de selv blåser på. Der er slett ingen annen mening med disse opptog enn en oppsiktsvekkende march gjennom gatene i takt til hundre blikkfløyter. Slett ingen annen mening. Denne hyppig gjentagende prosesjon er et symbolsk uttrykk for amerikanernes varme fedrelandssinn. All ferdsel stanser i gatene mens denne prosesjon drar forbi, ikke engang sporvognene har lov til å bryte den, og folk som er beskjeftiget innendørs stimler ut på trappene for å iaktta dette ukentlig tilbakevendende fenomen. For alle er det simpelthen borgerplikt å betrakte dette løjerlige opptog uten å smile. Ti mennene med blikkfløjtene er patrioter. Som disse soldater i den siste krig straffet sydstatenes aristokrater da disse ikke ville lystre, vil det amerikanske folk den dag i dag være parat til å slåss hvis et annet folk motsetter seg dets ønsker. Det er utrolig hvor naivt skråsikre amerikanerne er på å kunne tukte en hvilken som helst eventuell fiende. Deres patriotisme er uten grenser; det er en patriotisme som aldri blinker, og den er like så højrøstet som den er heftig. (side 4-5)

Den amerikanske patriotisme skyr ingen anledning til å rope opp, og den frykter ingen følger av sin ilterhet. Den er så steil at hos dem der jo ikke har den tilsvarende grad av intelligens går den over til tykk dumstolthet. Der er ett land: Amerika; hvad der er over dette er ikke av det gode. Der er ingen slik frihet, ingen slik utvikling, intet slikt fremskritt og ingen slike intelligente mennesker på Jorden som i det land Amerika. En utlending føler seg ofte såret av denne sværlemmede selvgodhet. (side 6)

Denne patriotisme-chauvinisme ytrer seg også på den måten at de forakter kunnskap om verden utenfor Amerika:

Hvad der imidlertid åpenbarer seg som den groveste forsømmelse av disse skoler er at de absolutt intet lærer barna om fremmede folk og tilstander. (side 9)

De hever seg opp ved å trykke andre ned:

Jeg har egen erfaring fra Amerika for at jeg som nordmann var svenske, og at jeg som svenske er bleven tilsidesatt, smilt ad, gjort narr ad, beklaget og spottet. (side 11)

Noen ganske få steder syns jeg Hamsuns kritikk treffer dårlig. På slutten av det 19 århundre var innvandringen av lavtstående mennesker allerede blitt et problem i Amerika. Den amerikanske gesandt i Venedig beskrev de italienske utvandreres fattigdom og filler og fortsatte slik:

De er ikke bedre skikket til å fullbyrde en borgers plikter enn slaver nettopp satt i frihet. De har ikke til hensikt å bli borgere av de Forente Stater. Hvad de ønsker er simpelthen å få større betaling for sitt arbeid og å gjøre så lite som mulig for betalingen.

Sikkert mye sant i det, men Hamsun ironiserer over det. Så går han over til å snakke om kulturstanden i Amerika, amerikanernes kulturelle isolasjonisme, deres uvilje mot å oppta utenlandske kulturimpulser, lære noe av utlendinger:

Men i et land som Amerika hvor all ting er så opprevet og uharmonisk, i dette nybyggersamfunn hvor ingen kultureiendommelighet ennu har slått rot, hvor intet åndelig artsmerke ennu har festnet seg - i et sådant land er denne selvhjulpenhet og selvgodhet såre meget til hinder for alle nyere utviklingsforsøk. (side 19)

En ung amerikaner, Welles, utgav i 1878 en diktsamling under tittelen "Boheme". Welles var et ganske fint talent, en gryende lyriker, et tegn til noe; men han ble meget hurtig bragt til å tie. Det viste seg at han var påvirket av Europas litteratur, den unge mann, hans lyrikk var en fremmedaktig, poesirik utfordring til det amerikanske godværsdikteri. (side 20-21)

Støyen, den høyrøstede, høylydte stil, overtydelige geberder i reklamens ånd, er amerikansk. Alt er også ment som reklame, PR, og det kappes om vår oppmerksomhet slik at våre sanser bedøves:

Amerikanerne er et meget averterende folk. Selv den store støj de gjør, det vilde hastverk hvormed de arbeider, er i videste forstand avertissementer; mindre averterende folk utretter akkurat de samme ting med langt ringere larm og færre store armbevegelser. Støyen er et trekk i amerikanernes karakter, den er vingesuset av reklamens ånd. (side 25)

Energien og farten er deres fortrinn. De er bombastiske, brautende, pågående intense. De mangler helt delicatesse. Alt de lager og stiller ut er fysisk stort og iøynefallende med grelle farver.

I åndelig henseende er Amerika i virkeligheten et meget umoderne land. Det har energiske forretningsmennesker, fiffige oppfinnere, dumdristige spekulanter; men det har for lite ånd, for liten intelligens. (side 26)

De er hengitt forretninger og materielle sysler, et helt uromantisk folkeferd uten trang til kunst og poesi. Hamsun siterer amerikaneren Robert Buchanan som reiser den samme kritikk:

Amerikanerne er en nasjon hos hvem den kunstneriske sans er ganske død, en nasjon som praktisk sett ingen litteratur har; som stiller seg indifferent til alle religioner; som er korrupt fra ende til annen, fra den høyeste spiss av offentlig liv ned i det dypeste lag av folket; som på en gang er ømtålig overfor kritikk og blodlysten til å kritisere; som tilber dollaren og den materielle styrke under alle dens skikkelser; som forakter de konvensjonelle former og selv er slave under de laveste moter; som har for meget hastverk til selv å tenke en egen tanke og derfor lever glatt vekk på stumpene av annenhånds filosofi der importeres fra Europa. (side 27)

Hamsun utdyper:

Der har utviklet seg et liv i Amerika som ene og alene går ut på matnytten, erhvervelsen av materielle goder, formuen. Amerikanerne er så opptagne i sin kamp for fordelen at all deres evne settes inn på den, alle deres interesser dreier seg om den. Deres hjerner blir oppvante til kun å tumle med verdier og tallrekker, deres tanker har ingen kjærere sysselsettelse enn den der bys dem av forskjellige finansoperasjoner som pågår. Det eneste fag deres common-skoler underviser i daglig er regning; tall og statistikk utgjør kjernen i alle deres forhandlinger, tall og statistikk driver endog inn i prestenes prekener. (side 28)

Landet er altså i den råeste materialismes vold. Ting som ikke kan tallfestes blir tilsidesatt og foraktet: altså åndslivet!

I Amerika er det dog til syvende og sist det materielle oppsving landet har tatt som representerer folkets kulturstand, intet annet. Hverken dets kunst, litteratur, rettspleie, vitenskap, politikk eller religiøse kultus er av en sådan fremskredenhet at dets motpress på fremmede lands kulturfrukter kan rettferdiggjøres. Republikken har fått et aristokrati som er det fødte aristokrati i kongedømmene langt overlegen i styrke, det er pengenes aristokrati... Dette amerikanske aristokrati som alt folket dyrker med likefrem religiøs inderlighet har det "virkelige" aristokratis middelalderske makt uten å eie noe av dets adel; det er grovt og brutalt så og så mange hestekrefter økonomisk uryggelighet. En europeer gjør seg ingen som helst idee om hvor dette aristokrati regjerer i Amerika, like så litt som han kan ane... at penge kunne oppnå den uhørte allmakt... Men i amerikanernes samtaler, i tonen i deres aviser, ånden i deres husliv, marerittet i deres tanker, i alt er der den samme steile ustanselige attrå: formuen, summen på kistebunnen, det økonomiske adelskap. Amerikanerne er et forretningsfolk; mellom deres hender blir alt sammen forretninger; men de er et kun lite åndelig folk, deres kultur er sørgelig tom... Amerikanerne er ikke åndelig opptagne, ikke spor av åndelig grepne, og just derfor blir deres forretningsliv så storartet, så svirende vildt; der settes 60 millioners samlede menneskekrefter inn på den materielle omsetning. Hvad under da at der står damp av Amerikas navn utover verden! (side 30-31)

Det er altså et samfunn som er innrettet helt og holdent på jødenes premisser og uttrykker deres egenart. Det er ingen tilfeldighet at frimurerstaten USA alltid har dyrket jødene som guder og prøver å imitere dem. Men hva slags (ikkejødisk) menneskemateriale er det som kan utholde et slikt samfunn?

Amerika... har opptatt og foredlet de verste elementer fra alle land og gjort dem til det de er; det har dannet mennesker av all verdens slyngler - om ikke det er en førsterangs kulturgjerning? Jo, det er! Jeg vil jo forøvrig rette det derhen at Amerika først og fremst har gjort amerikanere ut av slynglene, har innlemmet dem i en stat og gjort dem til borgere; mennesker får de bli ved tid og leilighet. (side 32)

Nå begynner vi å få opp varmen og værer blod! Man kan levende forestille seg Hamsun på talerstolen i studentersamfunnet mens han sier dette og latteren og applausen bryter løs fra ett hold, sinte tilrop fra annet. Men slik måtte man (må man?) ikke snakke i Amerika:

Jeg kunne nevne tid og sted på Dakotas prærie hvor det knep for min skalp fordi jeg unnskyldte Amerikas umoderne åndsstandpunkt. For en yankee er Amerika verden. Han erkjenner absolutt ingen overlegenhet hos et fremmed folk... Hvilket folk, hvilken fremmed kan måle seg med ham? ... Det nytter ikke å ville unnskylde amerikanernes uutviklede åndsliv, å ta hensyn til den ubekvemme materie hvorav de skulle skape sin kultur. De fordrer den ubetingede anerkjennelse som det moderneste folk på alle felter, som verdens kulturrikeste nasjon. (side 33)

Så går han over til å snakke om litteraturen i Amerika.

Amerikanerne er forretningsfolk men ikke kunstnere - unntagelsene naturligvis forbeholdne. Kunst krever de betaling for å se på, kunst forstår de ikke, kunst er dem likegyldig. Med litteraturen er forholdet omtrent det samme. Som de i kunst ser en blanding av farver, hvilket de også kan se i oljetrykk, er det amerikanerne ganske likegyldig om en bok er kunst eller ei, når den kun handler om kjærlighet og revolverskudd. Litteraturen er ingen makt i Amerika, den er ikke noget oppdragelsesmiddel, men kun en mer eller mindre underholdende morskap. (side 36)

Journalistikken:

Da nu bladene i Amerika først og fremst er forretningsforetagender, og da de tjener mer på tredobbelte mord enn på ånd og intelligens, så blir deres innhold deretter... En underlig journalistikk, en larmende, skandalesyk, knyttnevevild, revolverrykende journalistikk, underkjøpte ledere, betalte jernbanereklamer, avertissementspoesi, bysladder; en underlig journalistikk, skandalene fra rettssalen, jammeren fra togsammenstøtene, hurraropene fra de patriotiske banketter, damphammerslagene fra de store fabrikker, Guds ord fra bladets faste prest - ti et blad har en fast prest - damepoesier om måneskinnet i Tennessee og elskoven i Boston, to spalter ekteskapsbrudd, tre spalter banksvindel, fire spalter patentmedicin - en underlig journalistikk, skrålet fra hele den hær av kruttsvertede pirater som skriver den. (side 38)

Den amerikanske journalistikk... er en boulevard-vare hvis innhold og ånd helt igjennom er bestemt av Amerikas egen materialistiske livsluft... Kritikk av kunst, et ord av ånd? Det finnes ikke i avisene. Hvem skulle denne kritikk skrives for? Og hvem skulle skrive den? Journalistene er utdannet av avisselgerne, der igjen er oppdratt av den aviskjøpende mengde, og den aviskjøpende mengde er folk som ikke interesserer seg for kunst. (side 39-40)

Så lite intelligent, så grov og hårdfør som den amerikanske journalistikk fremtrer, er den dog det nøyaktigste uttrykk for landets samfunnsliv, for folkets interesser og forestillinger, hvilket er langt mer enn man kan si om Amerikas øvrige litteratur, skjønnlitteraturen. (side 45)

Ikke ett ord om politikk, ikke ett ord! Men hvert stykke - så uintelligente og uinteressante de alle er - åpenbarer hva yankeernes hjerner sysler med, hva de bærer på leppen, hva de gidder lese. Amerikas aviser svarer nøye til amerikanernes åndsliv; deres innhold er ikke så bly og idyllisk som skjønnlitteraturens, men de eier hundredfold mer virkelighet og sannhet. (side 48)

Mens bladene tier om alle kunst- og litteraturnyheter er der på det finansielle område ikke en ting så liten at den ikke er verd et telegramm. Hoffball, trontaler, keiseres reiser, åpninger av jernbaner, veddeløp i England, dueller i Frankrike, attentater i Russland er også for de amerikanske aviser et kjært telegramstoff. (side 51)

Så skjønnlitteraturen, diktningen:

Amerikas litteratur er trøstesløs uvirkelig og talentfattig. Den har kjærlighet og revolverskudd, men den har ikke livets eget drivende liv, den er uten livets røde fylde, den mangler sinnsbevegelse. Jeg unntar selvfølgelig de par forfattere hvis bøker et moderne menneske kan holde ut å lese, jeg unntar Mark Twain, denne bleke pessimist, som ved sitt virkelig storslagne vidd og humor er uten forgjenger og uten etterfølger i Amerika; jeg unntar litt av Poe, litt av Hawthorne, litt av Harte... Den gjør ikke inntrykk, den er for lite jordisk, den prater for meget og føler for lite; den har for meget dikteri og for lite realitet; den skildrer ikke, den besynger, taler med himmelvendte øyne, pusler med dyd og Boston-moral, preker, formaner, setter Marokko-bind om en ubrødelig troskap og et indiansk heltepar. Det er en diktning som har gått lydløst gjennom mitt hode, som aldri har slått an en sinnslyd hos meg og aldri har fått meg til å lytte. (side 52-53)

Nu vil jeg heller lese en postil allikevel enn jeg vil lese Grants memoarer. Grant var en mann som ikke engang kunne skrive feilfritt sitt eget språk; man gjemmer som stilistiske kuriositeter flere av generalens brev. (side 55)

Hva inneholder da bibliotekene i Amerika?

Hva har Ateneum [i Minneapolis] av moderne litteratur? Alle de bøker som Amerikas diktere og dikterinner har laget, alle Dickens' og Scotts romaner, gamle Dumas, Eugene Sue, Jules Verne, Marryat og Silvio Pellico. Der er ikke en bok av Zola, ingen av Bourget, ingen av Goncourtene, ingen av de russiske forfattere, ingen av de skandinaviske, overhodet ikke en bok av de menn som leder litteraturen i dag. Der er 100 svære bind av gamle kongressdebatter, der er 83 bind av gamle årgange almanakker, der er 670 bind dobbelt så tykke som bibelen i Luthers oversettelse med patentrapporter! (side 58)

Kjenner du blodsmaken? Atter sinte folk i salen som reiser seg og roper og skal snakke taleren til rette.

Allerede den gang var man kommet langt i å romantisere indianerne:

Men vi har dog oversettelser av bra ting fra Amerika, bra vers, bra indiansk poesi? Jeg har vært hos indianere, har oppholdt meg to gange i lengre tid i deres wigwams - jeg fant ikke flere helteegenskaper hos mennene og mer skjønnhet hos kvinnene enn til en liten artikkel i et blad - og knapt nok det. Den store indianske poesi er en altfor naiv løgn, den er prat, dikteri. (side 60)

Med borgerkrigen ble selvfølgelig også negrene i sør hvitvasket og skjønnmalt som stakkars ofre for sydstatenes aristokratiske umenneskelighet:

Men Amerika har dog "Onkel Toms hytte"? ... Ære være "Onkel Toms hytte"! Men den jamrer meg ørene litt for fulle av bostonsk moral og missouriansk umenneskelighet. Og skal en nasjon peke på denne bok som den typiske frukt av sin diktedrektighet så ser det mislig ut i den nasjon, den har for lite sjel i bevegelse. (side 60-61)

Den amerikanske litteratur er selvfølgelig også en overmåte sedelig litteratur. Høyhalset som norske Marie. Den står i Boston-klericiets skruestikke; Boston er nemlig setet for Amerikas åndelige tone, og litteraturens klang blir stemt fra den by. Selv hos de største amerikanske forfattere, ingen unntagen, finnes ikke en eneste ærlig ed. En bok med en ed ville straks gå til cigarbutikken... Mens avisene i Amerika strømmer over av kriminalhistorier og voldtektsscener hver eneste dag, er det i skjønnlitteraturen nesten forbudt å fremstille nakne stolben. (side 61-62)

Jeg har unntatt Mark Twain - jeg gjør det igjen. Han er ikke dikter, ikke spor; men han er den amerikanske litteraturs vittigste hode, en forslagen spasmaker som får folk til å le mens han selv sitter og hulker; han er pessimist, humorist og satiriker. Man må ha levd med i det amerikanske liv en tid for riktig å forstå alle hans spisser; de er utallige. (side 63)

Hamsun bruker nå 70 sider på å tyne to utvalgte forfattere: Walt Whitman og Ralph Waldo Emerson. Vi har vel ikke tålmodighet til å oppholde oss så lenge ved dem i dag. De er gått over i historien og begravd under arkivers metertykke støv. Det eneste vi kan være villige til å hefte oss ved er det allmengyldig amerikanske. Og Hamsuns slakterkniv. Om Whitman:

I den kunst å tale meget og absolutt intet si har jeg aldri truffet hans make. Hans ord er varme, de blusser; der er lidenskap, kraft, begeistring i hans vers. Man hører denne desperate ordmusikk, og man føler hans bryst bølge mot seg. Men man fatter ikke hvorfor han er begeistret. Gjennom hele hans bok ruller tordenen, og lynet, gnisten, den kommer aldri. Man leser side opp og side ned og er ikke i stand til å finne meningen av noget. Man hverken forvirres eller beruses av disse begeistrede ordtabeller, man lammes, trykkes til jorden i dump håpløshet; deres evige utmattende monotoni angriper tilsist leserens forstand. (side 72-73)

Hans tabelldiktning, disse umulige oppramsinger av personer, stater, husgeråd, verktøy, kledningsstykker, er visselig det naiveste dikteri som en litteratur enda er bleven forøket med, og var den ikke sungen ut av et naivt bryst skulle den såvisst aldri bli lest. Ti den røper enn ikke gnist av dikterisk talent. (side 79)

Om Emerson:

Tre verdensdelers åndsretninger har støtt sammen i denne mann, den mystiske, den estetiske og den praktiske. Fra Asia har han sin religiøse hang, fra Europa trangen til intelligens, til kunst og skjønnhet, fra fedrelandet har han den medfødte arv av demokratisk bornerthet og praktisk yankeeforstand. (side 86-87)

Hans hovedverk er "Representative men" (1849), en liten bok, langt mindre enn denne er, "hans beste bok". Denne bok er også hans mest bekjente, fin og elegant som den er i språket, avfattet i småstykker, systemløs, fylt av motsigelser, avvekslende inntrengende og overfladisk, overalt interessant. (side 88)

Han er en mann med smak. Der var ingen i Amerika som kunne holde et dameauditorium således fangen som Emerson kunne i sine beste dager. Han krenket ingen og interesserte alle. Hans skikkelse var elegant, hans holdning fornem, stemmen sympatisk, håndbevegelsene den øvede talers, litt diskrete, en smule geistlige, og fremforalt var hans språk ytterst utsøkt. (side 91)

Hans kritikk er så lite original og så ringe i dybde at den ofte kun står og faller på den mønstergyldige form hvori den er fremsatt. (side 94)

Det er denne holdningsløse evne Emerson har til å si ting. Hans kritikk er meg litt for uvedkommende og litt for billig; det er en kritikk som hviler helt igjennom på en erhvervet dannelse istedetfor på særlig utrustede naturanlegg... Emersons evne til å skrive en artikkel under en overskrift, hans gave å kunne si ting, er ingen hemmelighet for ham selv; han vedkjenner seg den på flerfoldige steder i sine avhandlinger og anerkjenner den som en skribents fornemste gave. (side 107)

Saken er den at at Emerson alldeles ikke makter å trenge inn i den kritiserte gjenstands kjerne; han mangler de psykologiske betingelser, det inntrengende skuende blikk og den bankende nervøse sympati som fornemmer alt. (side 111)

Denne mann, som ingen skole har dannet, intet system har grunnlagt, ingen eneste ny tanke har tenkt, ingen eneste ny tanke har opptatt en gang, intet intet originalt verk har forfattet - denne mann er Amerikas eneste filosof. (side 115-116)

Til slutt kan Hamsun ikke dy seg for å gjøre seg lystig over Emersons affekterte dypsinn:

Stundom har hans litterære talent dog ført ham på vilde veier; det er når han syns han bør være dypsindig. Nu er man ganske visst vant til mangen ufattelig storslagenhet i de filosofers skrifter; men det har særinteresse å se hvorledes en lærd yankee bærer seg ad med å være lærd. Et par av Emersons orakelaktige ytringer hvori man har funnet dypsinn lyder så: "Kunnskap er den viten som vi ikke kjenner." - Det er så sant, så sant! Jeg forstår riktignok ikke et ord av det; men Emerson har evig rett heri... Den annen ytring er om mulig enn merkeligere: "Detaljer er melankoli". Javisst er detaljer melankoli. Det vet enhver middels dannet sporvognshest. Har man måske nogensinne hørt at detaljer var en fjellkjede eller et rullegardin? Ja, ser man der! (side 128)

Jaha, det var litteraturen, den amerikanske litteratur. Så går Hamsun løs på den bildende kunst. Han åpner med å minne oss om yankeens vesen:

Amerikanerne er et handelsfolk som kjøper og selger, hverken et kunstnerisk eller et kunstelskende folk. Hva der kommer i deres vei av vareomsetning og pengetransaksjoner er deres hjerner straks med på, kunstens ånd derimot svever helt utenfor deres forestillingskrets. De gir seg aldrig en stille dag og tar seg aldrig tid til å lytte. En ekte yankee, en med den rette nasjonale smak, forlyster seg langt heller med en patentrapport i Ateneum enn han går i Operaen og hører Wagner, og var det ikke fordi det hørte til god tone så var måske ikke fruen og frøkenen gått derhen heller. (side 132)

Det forbauser ikke at kunsten i Amerika først og fremst er en bransje i forretningslivet, en slags reklame:

Nu og da støter man på en gipsfigur som man legger merke til fordi der er en del bokstaver, et vers gravert inn i sokkelen. Figuren er en (godt tildekket) kvinneskikkelse av usigelig skjønnhet, en amerikansk Venus med et liv så tykt som en barnehals, og verset gjør oppmerksom på at så smukk kan enhver kvinne bli som kjøper og drikker så og så mange flasker av Ayers Sarsaparilla. Gipsfiguren er et avertissement for en patentmedicin... Man misbilliger denne profanasjon, man harmes kanskje over at kunsten på en så direkte måte gjøres til reklamens tjener. (side 139)

Kunsten er også politisk propaganda, uttrykk for yankee-ideologien om at alle mennesker er skapt like og at dette er selvinnlysende sant. Egentlig er dette frimurerdommen og ikke noe spesifikt amerikansk, men frimurerdommen er nå engang USAs uoffisielle og ikke desto mindre enerådende statsreligion. Walt Whitman oppfattet seg med sine ordtabeller som demokratiets dikter. Også i billedkunsten finner man folk som gjør seg til redskap for frimurerdogmene. Dette er deres måte å vise sitt patriotiske sinnelag på. Hamsun forteller:

For noen år siden fant en amerikansk billedhugger på den idee å gjøre sitt land en tjeneste; han var republikaner av politikk og patriot av natur - der var dem som mente at der heller ikke har vært make til kunstner. Han hugget en sokkel, en oppreist mann og en knelende neger; disse tre ting satte han så sammen med jernkramper til en gruppe. Mannen som sto oppreist var slaveholder, han hadde en svøpe i hånden, og når en oppreist mann holder en svøpe i hånden så er han i høj grad slaveholder. Negeren var slave, han kneler, han ber; men at en neger ber, det er et vidunder. Og hele Amerika fant at dette arbeid var et vidunder. Kunstneren var et vittig hode, han hadde sine landsmenns store oppfinnelsestalent - han hadde hugget den sorte neger i hvit marmor og den hvite slaveholder i sort. "Onkel Toms Hytte" på ny, nøyaktig "Onkel Toms Hytte"! Madam Stowe hadde ikke sagt tydeligere med ord enn denne gruppen sa med stein, hva sydstatenes folk dog var for noen sorte barbarer som kunne holde disse hvite vesener til å arbeide for mat, klær og lønn på bomullsplantasjene. Og gruppen statuerte et eksempel på det frihetsmot og den menneskekjærlighet nordstatene viste da de satte disse folk i frihet. Kunstneren var patriot, han ble fra den tid av en meget betydelig mann, fikk navn, anseelse, formue, stilling. (side 142-143)

Så kommer i denne forbindelse en meget oppsiktsvekkende opplysning:

Men hans gruppe fortalte ikke at det samme land som dengang løste noen tusen negre holder den dag i dag 1 million 119 tusen av sine egne barn som slaver nede i sine egne gruver - det fortalte ikke gruppen. (side 143)

Hamsun tilføyer i en fotnote:

I tallet er medtatt også de småbarn som arbeider i metallvarefabrikkene - hvilke er enn værre enn gruvene. Barna er fra 6 til 15 år; blott i et enkelt amt (i Luzerne county) er der 3 tusen av disse små beskjeftiget i kullgruvene. Nede i disse er gjennomsnittsheten 95 grader Fahrenheit; det er fastsatt ved lov hvor lang tid barna er pliktige til å oppholde seg dernede ad gangen; de får så godt som ingen skole, og den betaling de får svarer ikke engang forholdsvis til sydstatenes betaling til sine negre. (se for statistikkens vedkommende North American Review, 1884) (side 143)

Dette har de fleste av mine lesere sikkert aldri hørt om. Vi tutes ørene fulle om negerslaveriet og den hvite manns skyld, men at det samme Amerika, dette feirede frihetens land, holdt millioner av hvite barn i grusomt slaveri, det er blitt tiet omhyggelig i hjel. Det finnes ingen frimurere og jøder som kan slå politisk mynt på dette. Tvert i mot er det det kapitalistiske samfunn disse har drevet frem som er årsak til dette slaveri. Et forjødet penge- og forretningssamfunn hvor griskheten er blitt respektabel fordi menneskeadel og ulikhet fornektes. Innrømmer man at griskhet og hensynsløs fremferd mot andre mennesker er en nedrig karakteregenskap, så innrømmer man i det samme at den som har denne egenskap er nedrig og ulik andre mennesker. Jeg minnes her trellen Kark som forrådte Håkon Jarl for penger. Amerikanismen, liberalismen, går egentlig ut på det å gi Kark oppreisning og likestille hans trellesinn med Håkons heltesinn. Den helteforklarer det egennyttige, skruppelløse pengebegjær og holder det for kilden til nasjonenes velstand (wealth of nations)! Men da gir man seg over til et samfunn uten frihet eller rett, et brutalitetens, utbyttingens og slaveriets samfunn. Det æreløse avskum som da seiler opp til rikmann og kakse går løs på de svakeste i samfunnet: barna! De blir slaver i hans gruver og fabrikker. Storbritannias og Amerikas historie bekrefter all vår teori om liberalismens vesen. Også i England var barneslaveriet utbredt.

Forresten var ikke bare barn slaver i Amerika, men voksne også, hvite menn. Hamsun var faktisk selv en tid slave, hva han forteller om i en av sine noveller fra Amerika ("Vagabonds Dager" i samlingen "Stridende Liv"). De ble drevet hardere og hardere inntil de, for å berge livet, måtte våge forsøket på å rømme. Sammen med en irlender og en fant rømte han og vandret i dagevis i ødemarken, sultet og tørstet. De fant en jernbanelinje og tigget på knærne om skyss når togene kom, men de drønnet forbi selv om lokomotivføreren så dem. Disse menneskeliv i nød i ødemarken var intet verd for jernbaneselskapet; det var ingen penger å tjene på å redde dem.

Forretningsmentaliteten er ikke det eneste som vitner om at Østens ånd rår i Amerika. Amerikanere snakker ofte om "vestlig sivilisasjon", men deres sivilisasjon er Østens; det er jødene som har preget den. Hvordan skal man ellers forklare deres ufravikelige krav om at man må dekke seg til og aldri vise seg helt eller delvis naken? Grekere (i oldtiden!) og germanere feirer det nakne legemes skjønnhet, ikke minst i billedkunsten. Kunst uten nakenhet er for oss absurd. Tacitus forteller - vantro! - at germanske gutter og jenter badet nakne sammen i elvene i oldtiden, uten at det kom til seksuelt samkvem. Vi er kyske, men ikke snerpete.

I all Amerikas bildende kunst rår - som i dets litteratur - det ømfindtligste snerperi overfor nakne lemmer. Kunstnere har fortalt meg at de aldri malte etter modell, at de heller ikke kunne oppdrive en modell fordi det er stikk i mot all bostonsk ånd å stå naken, at de visselig heller ikke ville få lov til å fremstille en modell om de hadde en. (side 144)

Saken er den at Amerika ikke er kunstnerisk medbevisst; det er et land hvor kunst er en spisesalsdekorasjon... Amerikanerne har penger til kunst, derfor kjøper de kunst; men de har ikke kunstnerisk dannelse, ingen kunstnerisk attrå. (side 151)

Scenekunsten:

All den livets larm som amerikanske aviser er fulle av går igjen på amerikanske scener. Men der er jo for liten kunst i denne brutale støj, der settes for grov kraft på å frembringe virkning. Så kjører man virkningen bort på lokomotiver, skyter den ned med kanoner. (side 152-153)

Likevel finner Hamsun noen fremragende tragikere blant amerikanske skuespillere. Det gjelder tolkning av Shakespeare's skikkelser. Kean, Booth og Murphey. Booth er ingen ringere enn bror til Abraham Lincoln's morder, som selv var skuespiller. Kean utroper Hamsun likefrem til et geni:

i de scener hvor hans sinn stormer føler man et gledens gys over hans mystiske kunst. (side 155)

Men ellers er det skralt:

Når man unntar de få unntagelser er det en meget primitiv kunst man stifter bekjentskap med på amerikanske teatre. Det er for meget av en markedsbodkunst. (side 157)

de kunne lage skuespill av adressekalenderen, av to høns, av Suezkanalen, de kunne dramatisere multiplikasjonstabellen. (side 158-159)

Multiplikasjonstabellen - haha! Amerikanere, som er så godt drillet i regning fra sin kremmersyssel, ville egne seg ypperlig.

Av "Gjengangere" spilte man i New York kun de anstøtsløse scener, man "siktet" alt det gjengangerske ut av dramaet og oppførte det i en skikkelse så det slett ikke var til å kjenne igjen. (side 164)

Hva er det så amerikanere gleder seg over i teateret? Hva lokker frem deres bifall?

Når jeg har sittet i amerikanske teatre har det hendt meg titt og ofte, når jeg har kjedet meg og bare lest avertissementer i programmet, at jeg er bleven revet ut av min likegyldighet ved et plutselig begynnende bifall fra tilskuerne, veldige håndklapp og bravorop som har rystet hele teatret. Hva er det som foregår? Jeg ser opp på scenen - nei, ingen ting usedvanlig, en mann står og holder en monolog på en halv mil. Så spør jeg ytterlig forbauset min sidemann, hva det er som står på. Jo, sier min sidemann og klapper i hendene så han nesten ikke kan tale, jo, sier han, George Washington! sier han. Det kommer for en dag at mannen oppe på scenen virkelig har nevnt George Washingtons navn i monologens løp. Det var nok. Det var mer enn nok. Hele menneskemassen er bleven elektriseret, der støjes værre enn i en kedelfabrikk[?]; man roper, hujer, støter paraplyer og stokke i gulvet, skyter med papirkuler på dem som ikke støjer med, kaster med lommetørklær og blåser i pipenøkler - alt sammen for George Washingtons navns skyld! (side 172)

Hahaha! Begynner du å oppskatte hvor treffende og drepende Hamsuns angrep er? Boken er et veritabelt slakterhus. Men han er langt i fra ferdige med dem:

Det er nøyaktig dette det amerikanske teater mangler: kunstånd. Der er brukelige scenekrefter og der er shakespearske dramaer, men der er ikke ånd. Man føler øjeblikkelig denne mangel på åndelig stemning så snart man trer inn i et amerikansk teater. Man befinner seg ikke i en oppdragelsesanstalt, i en kulturkirke, men i en flott utstyrt komediantbod hvor man ser utstyrsgjøgl og hører irske vittigheter. Man forstyrres hvert øjeblikk. Fra galleriet regner det av cigarstumper og nøtteskall ned på ens hode; tjenere farer omkring og skriker med vann på brett og sukkertøj i poser; der kjøpes og selges; man rasler med penger, hvisker, taler højt, beretter hinannen om markedsprisen og hvetehøsten. Så kommer der en mann og utdeler programmer for neste uke; disse svarer ganske til ånden i alt det øvrige, ligner fullstendig en amerikansk bankanvisning. Alt er forretning, gjøgl og uånd. (side 173)

Hahaha! Cigarstumper og nøtteskall! Dette er juveler av noen tidsbilder fra datidens Amerika. Demokratiets arnested. Vi har sett hva kunsten må bli til i et demokratisk samfunn. På de 120 år som ligger mellom oss og Hamsuns stridsskrift har gamle Europa desverre gått samme vei. Tvunget ned samme vei av US army og symbolsk omskårne blant våre egne. Nå begynner Hamsun sitt oppgjør med amerikansk "frihet". Ikke noe for folk med dårlige nerver og allergi mot "rasisme".

samtidig som man frigjorde noen tusen afrikanske halvaper satte man over en million hvite småbarn i lovbeskyttet slaveri (side 179)

Hadde Hamsun holdt sine foredrag i studentersamfunnet av i dag ville han ikke bare ha fått cigarstumper og nøtteskall i hodet, men også flasker, jernstenger og lignende med hilsen fra "antifascister". På sykehuset ville han fått beskjed om at han er anmeldt for "rasisme" og arrestert. Apropos den begynnende drøftelse av demokratisk "frihet". Det er selvfølgelig på sin plass her å minne om den behandling Hamsun ble utsatt for av demokratene etter annen verdenskrig, fordi han hadde gjort bruk av den frihet de så støjende reklamerer for seg selv med. Saken er den at demokratisk "frihet" bare gjelder så lenge man er demokrat, menger seg med pøbelen og tuter med ulvene som er ute.

I 1868 dukket der opp en forfatter i republikken som skrev at han trodde på kongedømme; mannen het Fred Nicolls og hans bok het "Thoughts". Det gikk galt med den mann; han hadde ikke følt seg forpliktet til å være fri. Han fikk en sådan behandling i bladene og på folkemøtene at han syntes han kunne forsvare for sin samvittighet å reise ned i Mexico en tur - og derfra er han aldri kommet tilbake. (side 181)

Nå kommer en kraftsalve:

En fremmed føler at han midt i Amerika ikke er ubetinget fri, hans sympatier og meninger blir ham diktert, han har bare å føje seg eller ta følgene, han står foran frihetens despotisme - en despotisme som er så meget utåleligere fordi den utøves av et selvgodt, uintelligent folk. Der skjelnes ikke i Amerika mellom frihet og demokrati; for å opprettholde et kompakt demokrati ofrer man gjerne friheten. Den personlige fine, hete frihetsattrå såres på de forskjelligste måter. Ved å undergrave den personlige frihetshigen hos sine borgere har Amerika endelig oppnådd å skape den horde av fanatiske frihetsautomater som utgjør det amerikanske demokrati. (side 182)

Så snakker han om hvordan religiøs fordummelse og patriotisk fanatisme brer seg i fellesskap og kommer inn på den herskende ånd i Amerikas rettsvesen. Han tar opp den store anarkistprosess fra år 1886.

I forslagene om emigrasjonsrestriksjonen finnes følgende paragraf: "Det forbys sosialister, anarkister og nihilister å lande... fordi disse mennesker oppvigler Amerikas arbeiderbefolkning og gjør den utilfreds med sin lønning. Amerika er ikke stedet for den sosialistiske propaganda." Saken er den at Amerika ikke er stedet for åndelig og sosialpolitisk utvikling; det står hvor det sto på salig uavhengighetserklæringens dag. Nevn i Amerika ordet anarkisme - og en mann med alminnelig amerikansk gjennomsnittsdannelse vil øjeblikkelig korse seg. Ved anarkisme forstår han simpelthen dynamitt og ikke noe annet enn dynamitt. At anarkismen er en vitenskapelig teori, en lære som endog nesten forstandige folk bekjenner seg til, begriper han ikke; han tåler overhodet ikke å høre tale herom; anarkisme er dynamitt, anarkister skal henges! Her er et gapende hull i den amerikanske frihet, et hull som nettopp holdes åpent av det tykke demokrati der i Amerika hersker så absolutistisk over friheten. Under den store anarkistprosess i 1886 ble hullet likefrem utvidet til en avgrunn. I den tid gikk folk av alle samfunnsklasser, fra dem der ved et eller annet lykketreff var blevne millionærer ved hvetesvindel, til dem der ikke kunne lese i bok eller skrive sitt navn - alle amerikanere gikk dengang omkring og dømte underhånden disse syv anarkister til døden. Hadde de lest et ord om hva anarkisme var? Ikke en av hundre, ikke en av tusen; de visste blott at disse syv var anklaget for å ha kastet en bombe. (side 183-184)

Av denne beskaffenhet er den amerikanske frihet... Overfor overskridelser til noen av sidene er den intolerant som en middelaldersk despot. Den er for konservativ til å flytte seg av stedet... Hva der går over eller under George Washingtons ytterst enkle hjerne straffes med landsforvisning eller tap av livet. Således er den amerikanske frihet - ikke en frihet for mennesket, personen, men en frihet en masse og for alle. (side 184-185)

Hamsun fortsetter om anarkistprosessen, dette "eklatanteste eksempel på ekte amerikansk rettergang":

Den 4 mai 1886 blev der ved et stort folkemøte på Chicago høtorv av en usynlig hånd kastet en dynamittbombe som drepte fem og såret to politibetjente (de øvrige som kvestedes ved samme leilighet sattes av autoritetene straks ut av betraktning). Ingen vet hvem gjerningsmannen var; det kunne vært en hyrekusk, en prest, en kongressmann like så snart som en anarkist. Under rettssaken var det - i forbigående sagt - nær bleven konstatert at bombekastingen var bleven arrangert av selve myndighetene ved en politibetjent, for med ett slag å skape en anklagegrund mot de anarkistiske førere. Imidlertid tok man simpelthen syv ledende anarkister i fleng for disse syv ofre for bomben, og dømte fem av dem til døden for de fem som bomben drepte og to av dem til livsvarig fengsel for de to som bomben blott såret. Øje for øje! Tann for tann! En praktisk og såre amerikansk justis! Den ene av de hengte anarkister, Parson, var ikke engang tilstede på høtorvet den aften bomben blev kastet - "nei", svarte man ham, "men er du ikke anarkist?" - "Jo!" sa Parson.

Således møter frie amerikanere ideer, de henger dem. Fra det øjeblikk redaktør Spies offentliggjorde sine rystende skildringer fra kulldistriktene i Ohio var han den farlige mann som man holdt øje med, en merket mann, utsett til døden. Og ikke før er de syv idealister blevne kalde i sine strikker før den demokratiske frihetsmobb i det ganske yankeeland reiser et monument til minne om den patriotiske stordåd å henge ideer. (side 186-187)

Dette er en av få ting i denne bok som har lekket ut og havnet på ryktebørsen. Man sier at Hamsun leflet med anarkismen i unge dager. Men Hamsuns politiske posisjon i boken er tindrende klar; det er sjelsadelens posisjon. Anarkismen er ytterliggående liberalisme og står Hamsun fjernt. Legg merke til hva han vender seg mot: En rettergang hvor mennesker blir dømt til døden uten bevis bare på grund av sin overbevisning, sine ideer; hvor domstolen er underlagt pøbelen; hvor massene og dommerne ikke har den fjerneste anelse om hva disse ideer går ut på som de anklagede dømmes for; hvor egennyttig og gement pakk setter seg til doms over intelligente og idealistiske menn; og barbarisk gammeltestamentlig justis rår. Det er aristokraten Hamsun som steiler ved denne lynsjejustis hvor det nedrige tilintetgjør det edle. Legg også merke til hans sosiale sinnelag, hans instinktive sympati med alle som lider urett (Ohio). Forøvrig ble disse anarkister ofre for det anarki, det tøylesløse pøbelvelde de selv forfektet, hvor anderledes de enn forestilte seg det i sine utopiske drømmer.

Hamsun fortsetter:

Der kan ikke skaffes en fyldigere og sannere illustrasjon til Amerikas rettsvesen og sosiale frihet enn saken med anarkistene. I all sin opprørende råhet karakteriserer den nøjaktig de amerikanske samfunnstilstande fra øverst til nederst. Den viser oss dette folk, som for den største del er sammensatt av Europas laveste mennesketyper, gå omkring og dømme fra livet landets intelligenteste ideførere, fordi disse bekjenner seg til meninger som den store, hujende hop ikke fatter en bokstav av. Den viser oss hvorledes de amerikanske domstole ved åpenbare bestikkelser og under påvirkning nettopp fra den fordrende, uvitende hop, erakter å rette smed for baker. Endelig viser den oss hvilke forbrytelser det land Amerika særlig frykter: ... de ideale forbrytelser. Forbrytelser av simplere, råere... art intet oppstyr vekker... Men for å forkynne sosiale, mot det demokratiske frihetsdespoti opponerende meninger, er der livsstraff. (side 187-188)

Ja, og Hamsun ble selv innhentet av dette i 1945.

Aldeles uventet kommer Hamsun omsider med en smigrende kompliment til amerikanerne, uten spor av ironi. Han sier at han ofte har foretrukket å gå i kirken om aftenen heller enn i teateret og forklarer:

Mens teatrene kun bød på utskjemt kunst, halv kunst, ukunst, bød kirkene på et foredrag hvorav man i alle fall kunne høre smukt sprog; dessuten risikerte man ikke å bli kvalt av kruttrøk eller få cigarstumper i hodet. Og alle de mennesker som kom i kirkene var nu allikevel de skikkeligste mennesker i byen, vakre mennesker som det var en glede for en å se på. I forbigående sagt er amerikanerne et overmåte vakkert folkeferd. Man skal vanskelig se vakrere mennesker i noe land enn i Amerika, tatt i rund sum. (side 210-211)

Hamsun vender igjen tilbake til den lille åndelige og sosiale frihet i Amerika:

Der er i Amerika en mann som heter Ingersoll. Den mann lar man uhindret hjemsøke Amerikas byer med noe som man kaller fritenkerske foredrag. Jeg vil ikke i motsetning hertil kalle dem tankefrie foredrag, men jeg vil si at der jo er inderlig lite av tenkning i den manns foredrag. Ingersoll farer imidlertid Amerika opp og ned og forkynner ugudelighet for 1 dollar billetten. Ingen hindrer ham i trafikken... Ti Ingersoll er oberst fra krigen, hvilket vil si patriot, advokat, hvilket vil si taler, og en rik mann, hvilket vil si alt... Der er en annen mann som heter Bennett, et i forhold til Ingersoll meget intelligent menneske, Bennett, redaktøren av The Truth Seeker, forfatteren av to store bøker i sammenlignende religionsvitenskap... - denne mann har sittet i amerikanske fengsler for sitt fritenkeri. Hvorfor...? Fordi han ikke var oberst - patriot - ikke advokat - taler - og fordi han var en fattig mann. Han hadde i en pamflett sagt et særlig ord om amerikanernes religionshumbug; det var for meget, det hadde aldri Ingersoll gjort... Bennett gikk i fengsel. Det er et faktum at mannen var for fattig til å redde seg fra fengsel... Amerikas moral, det er pengene. (side 217-218)

Hamsun bringer interessante opplysninger om at feminismen alt hadde gjort sitt inntog i Amerika. Amerikanerinnene vil ikke ha barn, får toppen to, vil ikke amme dem, er nøje innsatt i prevensjonsmidler, fosterfordrivelse er utbredt. De foretrekker å delta i kvinnekongresser fremfor å stifte familie. Hamsun forteller at av 100 levendefødte barn i Amerika dør 40 før de er årsgamle fordi mødrene ikke vil amme dem med egen melk!

Så lite aristokrater er amerikanerne at selve deres siste berømmelige krig i virkeligheten var en kamp mot aristokratiet. Det var måske ikke mer en krig for sedelighet eller en krig for frigjøring av negrene enn en krig for utryddelsen av sydens aristokrati. Det er jo litt naivt å tenke seg et helt folk, ovenikjøpet et sådant folk som amerikanerne, bli begeistret til raseri for en krig - av sedelighetsfølelse. Det smaker av Boston, det lyder av kvinnesak. (side 228-229)

Spør nordstatenes veteraner hva det var som beveget dem til å myrde sydens kvinner, brenne plantasjer i Missouri, kvele oldinger med het aske, slå rustne søm inn i pannen på sydstatenes griser, gjøre dype sabelhugg inn i lendene på plantasjeeiernes hester og kuer og helle petroleum i sårene - spør de soldater og officere om alt dette ble gjort av sedelighetsfølelse og for å frigjøre slavene! - Krigen var en krig mot aristokratiet og blev ført med demokratiske menneskers hele rasende hat til sydens plantasjeadel. (side 230)

Med Hamsuns treffende vesensbestemmelse av amerikanismen står det med ett slag klart hvorfor den gjorde felles sak med bolsjevismen mot NS-Tyskland. Bolsjevismen hadde sitt utspring i Amerika. Det står også klart hvorfor Amerika fører an i våre dagers fornegring av hvite nasjoner - det er bare den siste omdreining på den demokratiske skrue, hvor rent blod og edel rase skal tilintetgjøres.

Hamsun vier en hel del plass til skildring av amerikansk etikette. Her kommer vi datidens amerikanske folkeliv meget tett inn på livet.

Dette at amerikanernes intelligens ytrer seg så formelt riktig, men mangler så ganske den indre adel, den sjelfulle poesi, setter merker også i deres etikette. Den er uten inderlig innhold, den er ribbet for sin symbolske verdi. Når amerikanerne ubetinget foretrekker å overvære et slagsmål mellom to anerkjente boksere fremfor å se Sarah Bernhardt i Ruy Blas, så går denne samme åndelige uopptatthet igjen i alle deres dannelses- og etikette-ytringer; i deres hilsen, deres drakter, deres selskapstone, like inn i de store byers gateliv hersker denne ørkesløse uånd. (side 231)

Hertil er det ikke umaken verd å føje den litt usiviliserte måte å beglo en fremmed på, den mindre fine etikette som tillater det mest frittende blikk og de simpleste rop etter en fremmed på gaten. Hvor folk er så "fri" som i Amerika og hvor hjernene er så lite åndelig opptagne er der ingen grunn til å forundre seg om f.eks. en amerikanerinne i forbigående gapskratter en inn i ansiktet og kaller en en "stakkars franskmann", eller om en sort halvape banker en bule i ens hatt med sin gullknappede stokk. Og beklage seg herover gjør kun de meget naive mennesker som nettopp har utvandret fra et fedreland hvor folk var litt mindre "fri" og etiketten litt mer ideal. (side 237)

Det er uånden i den amerikanske etikette som gjør den nasjonal, dens uideale karakter. Det er en forstadsetikette fra et gammelt aristokratisk land tagen i bruk av et folk av splinternye demokrater for hvem friheten er friheter og hos hvem pieteten er en innholdsløs form. Når en amerikaner utstøter et rop til hilsen, en ulyd av ord, hvori der ikke finnes mening skapt, så er det en hilsen som er plukket for sitt ideale stemningsinnhold og er blott et rop. (side 241)

Så avslutter Hamsun sitt oppgjør med Amerika under en sort himmel:

En nasjon med patriotisme og fremmedfiendskap, et folk uten nasjonal litteratur og kunst, et korrupt samfunn, et materialistisk liv, en frodig åndsløshet! Robert Buchanan og Herbert Spencer har midt i Amerika våget å gjøre denne livsfarlige uttalelse om Amerika og amerikanerne. (side 243)

Man er hurtig og lett overbevist av den formelle utvikling Amerika er kommet til, den høje larm som det nu står om dets navn. Man hører skrålet fra valgkampanjene og begeistres, lytter til brølene fra Barnums cirkus og skjelver, leser beretningene fra Chicago griseslakterier og jubler, leser hver skrøne i avisene, leser og tror. Etter å være bleven døv av damphammerstøj og halvt kvalt av maskinstim tenker man da med sin fortumlede hjerne: Amerika er stor! Det er de store ting som overbeviser en. Den amerikanske ånd glir virkelig litt etter litt inn i ens bevissthet; den smitter gjennom brev, aviser og reisende talere. Yankeene er selv fullt tilfredse med tingene, når de blott er store; er de ikke store må de i alle fall ha kostet mange penger. Det er tingenes omriss og kontante verdi som utgjør tingenes innhold. De flotteste palasser på Michigan Avenue i Chicago har ikke mer stil enn en negers hode, de er ganske blottet for arkitektur; men de koster kontant en million dollars - hvilket overbeviser en. (side 244-245)

Hamsun siterer en viss Lepel Griffin:

Amerika er illusjonsødeleggelsens og skuffelsens land i dets politikk, litteratur, kultur og kunst, i dets natur, dets byer og dets folk. Med en del erfaring fra hvert land i den siviliserte verden kan jeg ikke tenke meg noe sted, unntagen Russland, hvor jeg ikke heller ville bo enn i Amerika; jeg kan ikke tenke meg noe sted hvor ikke livet ville bli mer verdt å leve, mindre urent, usselt og uelskverdig.

Amerika, filisteriets apoteose, statsmenns forvirring og fortvilelse, det Mekka hvortil hver religiøs og sosial charlatan drar; hvor den eneste gud man tilber er Mammon, og den højeste opplysning man når er gevinstberegningen; hvor en nasjon for å fylle leverandører, kontraktører og monopolister med rikdommer har frigjort sine slaver og gjort slaver av sine fri; hvor folket er mesket og drukkent av materialisme

Amerika skryter av sin likhet og frihet og ser ikke at der er intet land i verden hvor individenes rett og samfunnets interesser krenkes mer systematisk enn i Amerika. (side 247-248)

Hvordan kunne Amerika bli slik?

Dag etter dag, dag etter dag, veltet en verdens menneskemasse innover prærieriket, folk av alle raser og tungemål, godtfolk uten tall, fallenter og forbrytere, eventyrere og sinnssyke, prester og negre - alle lemmer av pariaslekten over den ganske Jord. - Og ingen adelige sjele. (side 249)

Den 1 januar 1863 gjorde de negrene til herrer over sydens selveiere, tok muskeldyrene fra Niam-Niam inn i sine familier, gav dem sine sønner og døtre til ekte - for å avle et utvalg av åndsmennesker! (side 250)

Der tegnet seg til en åndselite i to av sydens eldste stater i 50-årene; men krigen kom og oppslet den førenn den var grunnlagt. Siden har den ikke ytret seg. Folks blod ble fra den tid demokratisk blandet med negres, og intelligensen sank i stedet for å stige. Man pånødedes disse sortes samliv. Umenneskeligheten ranet dem bort fra Afrika hvor de hører hjemme, og demokratiet gjorde dem til siviliserte borgere stikk i mot all naturens orden. De har sprunget over alle mellomliggende utviklingstrinn fra rotteslukere til yankeer. Nu brukes de til prester, barberere, oppvartere og svigersønner. De har alle et hvitt menneskes rettigheter og tar seg alle en sort negers friheter... Negrene er og blir negre, en menneskebegynnelse fra tropen, vesener med tarmer i hodet, rudimentære organer på et hvitt samfunnslegeme. (side 251-252)

Derfor finnes det ikke en eneste liten tviler i det hele store land, en lyssøker, en opprørsk ånd som kunne skeie ut, gjøre taktbrudd, tre det første forsettlige feiltrinn til blikkfløjtenes bedrøvelige bajasmusikk. Alle lever endrektig avsted under høje hurra uten å se seg om... En verden av skrål og damp og store, stønnende stempelmaskiner; et rike av den verden, med folk fra alle soner, fra Nordens hvite til tropens aper og åndsmulatter; et land med bløt, gjødet matjord og fredede urmarker. - Og sort himmel... (side 254-255)

Rønnaug