Efter et år på vandring 1841-42, med lange opphold i München og Rom, vendte vår helt hjem til fædrelandet. Han aktet nu å bosette seg her. For alt hva han hadde lært og opplevd ute i den store vide verden, følte han hvor fast og inderlig hans varme kunstnersjel var bundet til det karrige, klippefulle fædreland i det høye nord. For det ville han nu virke og utfolde sin kunsts rike billedskatt. Kunsten tilhører folket, og bare i folkets skjød kan kunstneren finne stoff og mening. Det er kunstens organiske forhold til folkets liv som gjør den til noe mer enn en teknisk og intellektuell øvelse. Når kunsten blir fremmed for folket og utarter til rotløs, abstrakt intellektualisme, opphører den å være kunst og blir tomhet. Enhver kunstner trenger å reise ut for å oppleve og studere den nye og gamle europeiske kunst, men han trenger også å vende hjem for å fylle formene med det egne folks blod og fædrelandets jord.
Norge hadde ligget i dvale i lang tid, under kirke og danskevælde, og vi ventet på, ja higet efter en vårløsning i ånden. Tidemand var ung og stærk og full av kjærlighet til sitt land og folk; nu ville han forsøke å dra det med seg opp til det standpunkt hvorfra han så det så smukt forklaret og belyst. Men Norge skulle ikke så lett komme til å eie en i sannhet nasjonal kunst. Her på berget rådet kræfter som ikke ønsket en oppblussen av nasjonal begeistring; de ville ha det slik som det var, at folkets kunstnerisk utrustede barn måtte drives i årtiers landflyktighet for å bli til noe. De regnet vel da med at de ville komme hjem som verdensborgere, som hvileløse vandrere der ikke har sitt hjærte noe sted.
Da Tidemand kom hjem i 1842 røk han snart uklar med kunstvesenet i Christiania over den trøstesløse og tarvelige altertavlesaken. Det gjaldt et oppdrag som man på død og liv skulle ha Tidemand til å utføre i Rom. Ikke før var han kommet hjem så ville man altså ha ham vekk igjen! Vår helt motsatte seg dette; han ville nu bli værende i Norge. Striden omkring dette raste i avisene i månedsvis, og det står ikke å nekte for at begge sider skadet Tidemands kunstnerbane i Norge, hvor meget det enn skjedde av vanvare. Selv opptrådte han værdig og alvorlig, og det er det viktigste. Noe hadde dæmret i ham og han hadde satt seg et mål: det norske folkelivsbilde. Han ville forene sin egen sjels høyhet og alvor med den der hviler over norsk natur og folkeliv. Han åndet nu vår rene fjælluft og la seg lyttende til det norske folks hjærte for å fornemme livets pulsslag inne i våre daler.
Norge har en gammel kultur, men den hadde længe ligget nede for fremmed makt. Nu var liksom en ny ungdomstid i emning. Men gamle inngrodde vaneforestillinger er svære å overvinne. Under den lange tørketid hvor kunst bare kom utenfra og var oss mer eller mindre uvedkommende, hadde vi vænnet oss til å se på den som en luksus, noe unyttig kram der ikke hører vårt folk til, og som et lite fattig land ikke har råd til å befatte seg med. Kunstvesenet i Christiania var som man kan vente. Kunstforeningens innkjøp foregikk en bloc, i det summen først vedtoges, hvorpå mægler Winge sendte ordre til en kunsthandler i Hamburg om å få bilder for en sum av x speciedaler! Omtrent som når barna går i kiosken og ber om å få smågodt for sine slanter. Kunst for alle pengene så langt de rekker! Vi må ha vært en takknæmlig dumpingplass for kontinentets makkverk. Det gjorde vel ikke noe, for her hjemme var det vel ingen som forsto seg på kunst? Kunst inngikk sjelden eller aldrig i de alminnelige interesser og samtaleemner. De få kunstnere som bodde her sto liksom utenfor samfundet; man visste ikke rett hva man skulle gjøre med dem. Mange var de ikke - ved Tidemands hjemkomst var de betydeligste Gørbitz, der malte portretter, og Frich, der underviste ved tegneskolen. Til nytelse av bildende kunst gav det nye Nationalgalleri kun tarvelig anledning, og med kunsten selv manglet naturligvis aktelsen for den. Kunst var en luksus som rikfolk kunne pryde sine hjem med, når deres kvinner var nedlæsset nok med guld og edelstener, men som man ellers godt kunne klare seg uten. Hadde man snakket om kunst som folkets selverkjennelse, som åndelig befruktning fra slektledd til slektledd, som retningsgiver for folkets streben henimot høye idealer - ville man ikke ha blitt tatt alvorlig. Men det var den betydning Tidemands kunst skulle få.
J.S. Welhaven var byens fremste kunstkjenner og kunstskribent, foruten å være en moden og fruktsommelig dikter. Han var selv flink til å tegne, og skal engang ha overveiet å bli maler. Hans sikre formfølelse og skjønnhetssans gjorde ham til den selvskrevne arbiter elegantiarum. Men som kunstskjønner var han dilettant; han hadde aldri studert billedkunstens historie eller prinsipper, og hadde ikke sett mange verk. Til gjengjæld var han dyp nok i ånden til å begripe kunstens vesen og oppgave. I sin skisse "Christiania sommer- og vinterdvale" av 1834 sier han treffende: "Således blir kunsten et kraftig foreningsmiddel mellom dannede individer, liksom den er en nødvendighetsartikkel for menneskets edlere trang og higen. Således samler den - hva naturen adspreder." Han påtaler så armoden i hovedstadens selskapsliv og fører den tilbake på kunstens nedrighet, som står under publikums dannelsesgrad og derfor er motbydelig. Uten kunstens, navnlig musikkens, fælles befriende begeistring, tørket selskapet inn til en vaklen mellom stiv regel og plump taktløshet.
Det har vært sagt at beviset på en sann kunstnernatur er at alt hva der møter den i livet, medgang som motgang, omsetter seg i kunstnerisk skapen og bidrar til ytterligere å utfolde det gjærende talent. Hvis dette er så har vi heri til overflod et nytt bevis på Tidemands sanne kunstnernatur, for det var under pinlige og trykkende forhold efter hjemkomsten han skuet og utformet sin livsoppgave. Han ville skjænke folket sin kunst, vie kunsten sitt folk. Han forberedte seg nu på mangehånde måter for sin oppgave. Vinteren 1842-43 studerte han saga-litteraturen og hørte flittig prof Keysers forelesninger over forfædrenes seder og levevis, i det han naturligvis særlig fæstet seg ved deres drakter. Ennu flittigere besøkte han universitetets samling av oldsaker, veiledet av Keyser, der i stille, bramfritt vesen sto ham nær. Han var ennu usikker på om han skulle vælge historiske motiver eller folkelivsmotiver fra samtiden, og laget utkast til bilder med de megetsigende titler "Olav den Hellige lar Torsbildet nedslå ved Tinget på Huntorp" og "Olav den Hellige tar de fem oplandske Konger til fange". Sommeren 1843 ble beslutningen fattet for alltid. Denne sommer foretok han sin første studiereise opp igjennom dalene og fjællbygdene til bøndene, og det ble snarere dem som var blitt slått ned ved Tinget på Huntorp han kom til å skildre - alt hva han kunne finne av det som hadde overvintret fra den gamle skjønne tid hos frie norske bønder: blonde nordiske mennesker, folkedrakter, træskjærerkunst og mye mer.
Den norske bondekultur var Tidemand ganske ukjent da han utpå våren snørte sin ransel og tok landeveien fatt. Først funnet og anskuet, slukte den hele hans kunstnergjerning, og det var først på gamle dager med et fullendt livsverk bak seg han formådde å løse seg fra fascinasjonen og vende tilbake til historiske emner, som med "Gustav Wasa" hadde vært hans utgangspunkt. Ved hjælp av skissebøkene kan vi følge sporet av hans vandringer og se hva han har sett, forsåvidt som det ennu er bevart; menneskene han møtte og tegnet er alle borte. Turen gikk først til Mjøsa. På Mjøs-dampskipet traff han en mann der var ønskedrømmen som ledsager, næmlig N.R. Østgaard, der nøye kjente folket i den bygd kunstneren aktet å besøke; en mann som ved sin personlighet var såre vel skikket til å åpne hans øyne for det folkeliv han ønsket å studere, og som senere forfattet "En Fjeldbygd". Han gjorde Tidemand selskap på den første del av reisen. På Hamar viser skisseboken en tegning av Domkirke-ruinene og er datert 7. juli 1843. På Ringsaker malte han en studie av kirken med omgivelser. Herfra gikk turen over til Østerdalen, liketil Aamot præstegård hvor han oppholdt seg flere dager for å studere og tegne bondehytter. Fra Østerdalen foreligger en malt landskapsstudie. Så gikk Tidemand længer oppad dalen til Tingstedet Evenstad, hvor der nettopp holdtes sommerting, og hvor han blev liggende flere dager. Med sorenskriveren og andre dro han så opp til Messelt-sæteren, hvor han hos familien Messelt fant gjæstfri mottagelse og forblev fra 12-16 juli, tegnende hva der kunne forefalle, bl.a. noen mesterlige portretter av Messelt-døtrene. Derfra steg han ned på fjællets annen side til Elstad i Gudbrandsdalen. Selvfølgelig besøker han Huntorp. Den 21. juli finner vi ham i Vågå hvor han tegner den gamle Blakerstol. Gjennom Lom, hvor han den 28. juli malte en studie av Lomseggen, dro han forbi Fannaråk-tinden og Hurrungene ned i Sogn, hvor han den 29. må ha truffet den tyske maler Kaufmann.
Dette sammentreff har sikkert ikke vært uten betydning for Tidemand, der, uvant med å gjøre lett henkastede naturstudier, av Kaufmann lærte å skissere med penn. Tidemand, de norske røkstuers maler, hadde dengang aldrig sett en røkstue, og sikkert har Kaufmann denne dag bragt røkstuenes maleriske lysvirkning på tale, for blant Tidemands efterlatte papirer fant man en tegning av en røkstue signert Kaufmann, 29. juli 1843, som han må ha forært Tidemand. De to malere besluttet å slå følge og dro den 4. august over Gudvangen gjennom den storartede Nærøydalen, mens de tegnet og laget studier. Den 8. nådde de Stalheim og den 9. var de på Vossevangen, hvorfra de gikk til Graven i Hardanger. Her foresto et skjellsettende møte. På Graven maler Tidemand den 10. august en studie av Erik Vasenden, og får samtidig vite at der alt oppholder seg to landskapsmalere. De har sikkert straks oppsøkt dem. Den ene var en gammel kjenning fra Düsseldorf, tyskeren August Leu, der nettopp nu forberedte sine vakre norske bilder. Den annen, derimot, hadde han aldrig før sett; det var en norsk yngling på atten år, full av kunstnermot og ild, nettopp hjemkommen fra Düsseldorf, der presenterte seg som Hans Gude. Her i Norges fjordnatur, i det "deilige Hardanger", her ved det friske, ufordærvede folkelivs arne, sto dette lykkelige møte, og hvilken lykkeligere plett kunne vært funnet? Her måtte de møtes, der i farver skulle utsynge hele vår naturs og folkesjels skjønnhet - for åndelig aldri mer å skilles.
Alle fire gikk nu sammen over Ulvik, hvor Tidemand den 13. august malte en landskapsstudie. Dagen derpå dro de nedad Sørfjorden og besteg Folgefonnen. Disse dager var sikkert likeså uforglemmelige for Tidemand som de var det for Gude, der sier at Tidemands modnere blikk på naturen og fremforalt hans rene og ideelle oppfatning her liksom lukket opp nye syner for ham, var ham som en åpenbarelse av et helt nytt livsinnhold i kunstutøvelsen. Som det synes skiltes de ad på selve Folgefonnen, i det de andre må være gått tilbake inn til Sørfjorden, mens Tidemand i øsende regnvær steg ned til Jondal på fonnens vestside, hvorfra han satte tværs over Hardangerfjorden til det yndige Vikør. Der slo han seg ned i noen tid hos sin vordende svoger Jens Jæger, som var præst. Det var i Vikør han så sin første røkstue, antagelig pakterens stue. Her oppgikk for ham tydelig den store, maleriske lysvirkning i disse gamle stuer. Lyset fra oven der bryter seg i den oppstigende blålige røk og legger en høytidsfull dæmring over stuens sidepartier, mens midtpartiet svømmer i det glimrende overlys. Selve de dirrende røkmassers, til fine tåker fortynnede spill var en oppdagelse som nok kunne henrykke en kunstner. Tidemand kom til å lage mange bilder med røkstuer. Det beste var at den slekt som hadde bygget røkstuen og hørte hjemme på stedet ennu levde friskt og stærkt med sitt særpregede lynne og sine gamle seder. Kanskje var det i Vikør den uomstøtelige forvandling inntraff, den ubrytelige fortryllelse i duften av gammel sed og den urnorske sjel som danset i røken og ennu bodde i bonden. Han må ha opplevd det som uendelig dyrebart, noe som det hastet med å bevare slik han, kunstneren, seeren, så det og følte det.
Han ble i Vikør og omegn ut august måned, ivrig arbeidende, og tok så sjøveien over Mandal tilbake til Christiania for å bearbeide det rike stoff han hadde samlet. Dette holdt ham beskjæftiget vinteren 1843-44; studiene ble til bilder. I 1844 påbegynte han sitt første folkelivsbilde: "Eventyrfortællersken". Han skildret her ved ildsbelysning den gamle kvinne som fortæller barna, storøyde i åndeløs spænning, om huldre og troll, der synes å leke i de hvirvlende røkmasser over gruen, mens hennes egen hekseaktige profil tegner seg skarpt mot ilden. Skyndsomt gikk han til verks for å utnytte røkstue-motivet mens det ennu var friskt i minne, og malte den yndige idyll "Søndag Eftermiddag i en hardangersk Røkstue", hvor ungdommen danser til de søvnige spillemænns felelåt, mens de gamle politiserer ved ølkruset, og døren går opp og naboene kommer inn fra den solbelyste svale. Tidemand forla sitt atelier til et loft i Akersgaten hvor han tok bort noen takstener for å danne en kunstig ljore.
Sommeren 1844 dro han ut på sin annen studiereise. Hadde han på den første overskåret dalene i en stor halvsirkel, tok han denne gang en mindre sirkelbue, men som han gjennomstreifet så meget grundigere. Sammen med sin bror Emil dro han først til Drammen og derfra til Kongsberg. Herfra bega de seg videre til Bolkesjø, hvor de en tid bodde hos den gamle Stortingsmann og odelsbonde Gudleik Bolkesjø, som behørig ble foreviget. Videre over Tinnoset oppad Tinnsjøen, passerte Håkenes, og vandret så langs Måneelven oppad den deilige Vestfjorddal til Dale ved foten av Gausta. Herfra gikk de umiddelbart opp til Rjukan, hvor de tok inn hos Ole Torgeirsøn Dale. Tidemand malte en studie av Ole Knutsøn Moen. Den 3. juli besteg de Gausta, men nådde dog ikke den høyeste topp på grund av tåke; de gikk seg vild i fjællet og steg efter 14 timers virrevandring i regnvær ned til Bøen i Tudal. De kom i godt ly i Saudland hos lensmann Rynning, der var vennlig og forekommende og skaffet kunstneren de ønskede modeller. Her fikk Tidemand anledning til å studere en gammel stavkirke, i det de var her over søndagen den 7. juli og deltok i gudstjenesten i Saudland kirke, som ble revet i 1860 men hvis hovedportal med sine herlige utskjæringer befinner seg i universitetets samlinger. Det var fra denne gudstjeneste han hentet motivet til sin "Gudstjeneste i en norsk Landskirke" som han utførte året derpå.
Fra Saudland dro våre vandrere til Hitterdal hvor Tidemand grundig studerte den mærkelige, dengang ennu ikke restaurerte stavkirke, hvis indre han senere benyttet i sitt berømte bilde "Katechisationen", liksom denne egns bygninger, natur, seder og drakter forsynte ham med et rikt stoff til studier. De bodde her på Lillemoen, hvor Tidemand bl.a. fikk motivet til en tegning: "hjemvandrende rekrutter", der raste foran en landlig kneipe. Pennetegningen blev aldrig til bilde og er ikke mangfoldiggjort. Den 15. juli dro våre reisende til Søfde, hvor de fikk se slutningen av et 3-dagers bondebryllup, og blev innbudne til å bo hos dikteren, prost Wolff. Her har de oppholdt seg noen dager, og en studie "Margit Andersdatter Søfde" er datert 18. juli. Efter dette synes brødrene å ha avsluttet reisen og vendt tilbake til Christiania.
Den følgende vinter (1845) utførte Tidemand det motiv han hadde skissert hin sommer-søndag i Saudland kirke. Hele innredningen er fra denne kirke, med den utskårne portal i bakgrunden, men døpefonten i forgrunden stammer fra en original i Bø kirke. Man kan se på dette bilde som en forløper for "Katekisationen"; den typiske skolemester er på plass, og oppe på "pulpituret" ses de to gutter, bare at den spillende livlighet hos den ene og den dorske dumhet hos den annen ennu ikke er så stærkt uthevet.
"Eventyrfortællersken", "Søndag Eftermiddag i en hardangersk Røkstue", og "Gudstjeneste i en norsk Landskirke" var Tidemands prøvearbeider som folkelivsmaler. De var frukten av hva han hadde sett og sanket på sine to studiereiser i Norge disse somrene, men hans indre bevegelse hadde også andre kilder. Düsseldorfer-skolen hadde gjennomgått en forandring i retning av større vekt på det levende, samtidige liv, og allerede under det første opphold i Düsseldorf hadde Jordans, Ritters, Hübners og Beckers fremstillinger av folkelivet trådt ham i møte. Også geniet lar andre øve innflytelse på seg, men han forvandler impulsene han mottar til noe nytt, preget av sin egen personlighet. Mens det ældre hollandske folkelivsbilde var burlesk, var Jordans humoristisk; Tidemands var alvorlig, og føler man ikke at han forkynner noe i sine bilder så har man ikke skuet hva han skuet. Det er noe i vårt tause fjællfolks vesen som manes frem her og klinger i et toneleie som av november-stormer, nedsnødde granskoger og fjællsiders brusende fosser i vårløsningen; røkstuer og stavkirker. Samme toneleie som i Welhavens "Åsgårdsrejen", Jørgen Moes "Truls og Inger", Andreas Munchs "Ensomhet" og Asbjørnsens skogskildringer. Denne våknende nasjonale diktning må ha virket som et foryngende bad på Tidemand og gitt hans fantasi mæktige vinger. Men som han søg til seg næring fra andre, næret han til overflod kommende kunstnere. Bjørnstjerne Bjørnson skrev i et brev til Emil Tidemand av 1864: "thi uten Adolph Tidemands hjelp skrev jeg ikke Synnøve Solbakken". Det er folkets, blodsfællesskapets vesen: en organisme hvor alle nærer og befrukter alle efter evne og værd.
Vi er kommet til året 1845. Gjennombruddets år for Tidemand. Det åpnet lykkelig med bryllup i januar. Og fortsatte med hell: folkelivsbildene ble solgt, og nye bestillinger strømmet på. Likevel måtte han bort. Eller derfor? Hjemlandet var rikt på stoff, men det var ennu fattig på kunstnere som kunne måle seg med ham. Han savnet vel sin kunstneriske omgangskrets i Düsseldorf. Efter en lang dags skapende arbeid er det hans fryd å dele sine erfaringer med likemænn som er av hans ånd. Altertavlestriden og de tarvelige kår hadde ikke gjort det lettere å slå seg til ro her. Så er det vel det også at en kunstner trenger omskiftelser. Han måtte dra, og ingen holdt ham igjen nu som han tok sin nybakte hustru med. Düsseldorf am Rhein skulle bli deres hjem.