Løgnindustrien Holocaust

Del 2

Hva har du å si til de mange vitnene som selv opplevde dødsleirene og mordmaskineriet? En av dem holdt et foredrag på skolen vår og det gjorde dypt inntrykk på oss alle. Ingen kom ut fra det foredraget som holocaust-benekter. Nå skal hele klassen snart til Auschwitz. Vi skal prøve å føle inni oss hvordan det var å bli rykket opp og deportert som dyr til den visse død av iskalde byråkrater og håndlangere. Bare på grunn av rasehat. Vi ser det som et oppgjør med hat og fordommer mot andre mennesker. Det er vårt bidrag til å beskytte innvandrere i Norge mot diskriminering og forfølgelse. Kamp mot rasisme er blitt en del av vår skolehverdag.

Dere er altså blitt utsatt for massesuggesjon. Det innebærer at viljen blir stærkt påvirket uten at din erfaring, forstand og fornuft sikter stoffet du blir matet med. Du sluker det som sies rått og blir revet med. Stærke kræfter setter følelsene i bevegelse og anspænner moralske holdninger til det ytterste, uten at en forutgående erkjennelse har åpnet for dette. Dere kom visst ut fra det foredraget som fra et hallelujah-møte i en sekt. Foredragsholderen har nok vært en øvet demagog, selv om ungdommer er et takknemlig bytte - uvitende, ukritiske, følelsesmæssig lett bevegelige, lett å gjøre inntrykk på. Jeg ser det som en forbrytelse fra skolens side å slippe en demagog løs på dere; geleide dere frem for ham slik at han kan voldta dere sjelelig og mærke dere for livet. Du sier selv at dere ble så kuet av det han fremførte at dere siden har vært slaver i ånden, tvunget til å tjene en bestemt politisk agenda. Den agendaen er globalisme, en-verden, ny verdensorden, jødisk verdensregjering - gjennom nasjonal selvoppgivelse og raseselvmord hos nordiske mennesker som deg selv. Er det ikke paradoksalt at han, denne foredragsholderen, uhyre aggressivt hævder sin stammes interesser ved å fremstille et hvitvasket bilde av den som uskyldig offer og dens motstandere som det absolutt onde, mens dere ved dette beveges til å oppgi deres stamme? Tror du at et så ekstremt etnosentrisk vesen, som jøden er, fortæller dere den objektive sannhet? Værer du ikke rasehatet i det han fortalte? Vet du ikke at jøden er besatt av hat mot andre mennesker (ikke-jøder) og ikke ens regner dem for mennesker? Og hva innvandrerne angår så er mange av dem muslimer og benekter holocaust! Verdens første statsautoriserte konferanse om holocaust hvor også tvilere og benektere fikk slippe til fant sted i Teheran 11-12 desember 2006.

Det er ikke rasehat å værge sin egen rases liv, men det er rasehat å gå inn for å utrydde andre raser slik jødene og deres lydige undersåtter, makteliten i denne verden, gjør. Det burde være skolens fremste oppgave å lære dere å skille mellom sant og usant. Uten sannhet er det umulig å skipe rett. Som voksent menneske må du ta ansvar for at det du dømmer mennesker på er sant. Da kan du ikke tro blindt på alt som sies. Du kan ikke komme ut fra foredrag i hallelulaj-stemning uten å ha ransaket det som ble sagt. Som nordisk menneske, med særlig høyt utviklet samvittighet, må du hugse at du en vakker dag kommer til å avgjøre menneskeskjebner på det du har tatt inn over deg. Du vil dømme deg selv og din rase og. Kanskje vil du miste livskraften hvis løgnen har fått fæste i deg. Tenk deg at du og klassen din ikke hørte på et foredrag men var jury i en rettssak mot en tidligere tysk SS-mann og at jøden deres var vitne for anklageren. Tiltalte vil bli dømt til døden hvis funnet skyldig. Du kan få en uskyldig manns blod på dine hænder. Da håper jeg du ikke kommer ut fra salen med samme sinn som efter foredraget. Jeg håper du har bevart sinnsroen og samlet deg om å lytte opmærksomt, tenke skarpt, spørre - deg selv om ingen annen. Din plikt er å tenke selv og ikke bare slutte deg til hva "alle de andre" mener. Du kan ikke hengi deg til dine "fordommer mot andre mennesker", i dette tilfælle den tiltalte "nazisten".

La oss gå ett skritt videre og tenke oss at du er tiltaltes forsvarsadvokat. Det er din plikt å angripe vitneutsagnet og blottlegge alle dets svakheter. Hvordan ville du gå frem? Jeg ville begynne med å spørre om alt som var uklart og få ham til å utfylle beretningen med så mange detaljer som mulig, alt han kan huske. Derefter ville jeg spørre om alt er selvopplevd eller om han har noe fra andre. Videre ville jeg spørre om han er sikker på alt eller om han husker noe bedre enn annet. Når jeg således hadde tømt vitnet for alt han hadde å komme med ville jeg gå over til å prøve vitnemålet for indre uoverensstemmelser. Endelig ville jeg ransake det for alt som strider mot naturlovene, beviste kjensgjerninger og andre vitnemål, herunder hans egne tidligere utsagn; påvise alt som er umulig, urimelig eller usannsynlig. Når jeg var færdig med vitnet tror jeg ingen av dere ville komme ut fra salen i urokkelig tillit til hans sannfærdighet.

Dette kalles å kryssforhøre vitnet, at han blir forhørt av en motstander såvel som av den han vitner for. Det er en uunnværlig bestanddel i en sannhetssøkende rettssak. Blir du forskrekket når jeg nu fortæller deg at holocaust-vitner aldri før er blitt kryssforhørt i holocaust-prosesser? Dommerne har sendt mange utmærkede mænn i døden uten at sannhetsgehalten i vitneutsagnene er blitt prøvet. Man kunne kanskje forsone seg med dette i eftertid hvis man mente vitnemålene var hevet over tvil; nu forholder det seg dog slik at forskerne har kunnet gjendrive alt sammen som løgn og forbannet dikt. I ett tilfælle dristet forsvarsadvokaten, dr Zippel, seg forresten til å stille vitnet, Charles Sigismund Bendel, noen forsiktige spørsmål av en kritisk natur. Det var i 1946 under prosessen mot dr Bruno Tesch og Karl Weinbacher der forhen foretrådte det tyske selskap for skadedyrbekjæmpelse som leverte Zyklon-B og reddet mange tusen menneskeliv i Auschwitz. Den "rumenske" jøde Bendel bevitnet at 4 millioner mennesker ble dræpt i Auschwitz med Zyklon-B. Han utla seg i hytt og pine den ene absurditet efter den annen slik jødene kunne tillate seg efter krigen da de, takket være de dumme gojims blodsoffer, var blitt allmæktige og ingen torde bestride deres utsagn. I krematorium IV skulle ifølge Bendel 1000 mennesker ha blitt stuet inn i et rom som målte 10 x 4 x 1,6 = 64 kubikkmeter. Det gir en tetthet på 1000/64 = 15,6 personer pr kubikkmeter. Zippel spurte høflig og forsiktig hvordan dette var mulig. Med den chutzpah som kjennetegner jødene svarte Bendel at "det bare kunne greies med tyske metoder". Zippel spurte en gang til om han for alvor trodde at 10 personer kan stappes inn i en halv kubikkmeter. Bendel: "De 4 millioner gassede i Auschwitz vitner om det". Dermed var forhøret over. Tesch og Weinbacher, anklaget for medvirkning til folkemord, ble funnet skyldige på grundlag av vitneutsagnet og hængt!

Det er som en vond drøm; man kan knapt tro at slikt har foregått midt i Europa for bare noen tiår siden. Med ett var vi falt tilbake til middelalderens hekseprosesser og så en primitiv Europa-fremmed overtro satt til doms over oss høytstående nordiske mennesker her i vårt ærværdige gamle Europa. I tykkeste uvitenhet og med største fanatisme og grusomhet fulgte man Talmuds formaning om å dræpe de beste gojim. Var menneskene blitt gale? De anklagede satt vel der og kløp seg i armen, håpet at de snart ville våkne opp fra hint mareritt og se solen over det lykkelige Tredje Rike. Men det frie Tyskland av nordisk ånd var knust og mørkemaktene drev inn som uværsskyer fra øst og vest. Alle jøder som vitnet begikk den forbrytelse å lyve på uskyldige mænn groteske ugjerninger slik at de ble dømt til døden. Hvis noen av oss hadde gjort dette ville vi funnet det vanskelig å leve med samvittigheten. Men jødene feirer det som en seier og jubler over at de har klart å ta livet av nok en høysinnet, heltemodig tysk mann. Foran rabbiner-tribunalet i Nürnberg fantes det ingen sannhet og ingen rett. Folk var så skrekkslagne av den bestialitet jødemakten hadde sluppet løs over Europa at de ikke tok til motmæle, ikke mukket. Hvor skulle man begynne å motsi i en slik orgie av løgn og hat? Og hva kunne det nytte overfor umennesker besatt av det? Det ville vært som å si til fordums inkvisitor at hekser ikke finnes. Det kunne ikke bryte hans demoni, bare besegle ens skjebne.

Denne jøde, Bendel, satt der og anklaget for massemord med et middel, et angivelig mordvåpen, som i virkeligheten var livreddende og hadde reddet hans eget liv. Han anklaget dem han kunne takke for dette og sørget for å få dem dræpt. Denne ondskap og nedrighet er oss germanere så aldeles fremmed at vi har svært for å fatte den. Den ligger langt hinsides vår verden av ære, anstændighet, takknemlighet, god vilje og fromhet. Vi kan forstå at en mann som har lidd urett vil hævne seg, men "hævne" seg på sin velgjører, sin barmhjertige samaritan?? Ord svikter oss ved slikt, vi kan bare måpe og ryste på hodet. De fleste av oss kommer aldri til å forstå jøden, men han betrakter oss bare som dumme når vi hjelper ham, og han finner en utsøkt tilfredsstillelse i å gjengjelde med ondt hva vi gjorde ham godt. Hver dag, år ut og år inn, hadde SS-mænnene anledning til å dræpe jødene i leirene, eller bare la dem dø, men de holdt dem i live selv da Tyskland brøt sammen under den jødiske forintelseskrig.

Hva sa de andre vitnene? Hadde de noe konkret å fortelle om hvordan gassingen foregikk?

Alle har hatt noe konkret å fortælle; ingen jøde har latt sjansen gå fra seg til å fråtse i skrekkporno og demonisere tyskerne. Men ingen av deres beretninger stemmer overens; diktverk gjør jo ikke det. To krigsromaner av to forskjellige forfattere stemmer aldri overens. La oss se på hva de ulike vitnene konkret har påstått og sammenligne. Jürgen Graf går i sin Tätergeständnisse und Augenzeugen des Holocaust gjennom 30 av de viktigste "tilståelsene" og vitnemålene. Se også hans utmærkede Eyewitness Testimony of Homicidal Gassings.

La oss gjøre oss færdige med Bendel. Alt 1 oktober 1945 var Bendel vitne i saken mot Josef Kramer som hadde vært kommandant i Natzweiler, Birkenau og Bergen-Belsen. Han sa da blant annet følgende; det er i august 1944:

Ved den anledning kom turen til ghettoen av Lodz - 80 000 mennesker ble gasset [...] Jeg møtte opp kl syv om morgenen sammen med de andre og så hvit røk som ennu steg opp av gravene, hvilket tydet på at en hel transport om natten var blitt likvidert eller unnagjort. I krematorium nr 4 var forbrenningsprosessen åpenbart ikke gått raskt nok; derfor gravde man bak krematoriet tre mæktige groper som var 12 m lange og 6 m brede. Efter en stund fant man ut at forbrenningen ikke engang i disse tre store gropene gikk raskt nok. Derfor gravde man kanaler i midten av disse store gropene som menneskefettet kunne flyte ut gjennom så arbeidet gikk raskere. Kapasiteten til disse gropene var helt fantastisk. Krematorium nr 4 kunne forbrenne 1000 lik om dagen, men med dette gropsystem klarte man samme antall på en eneste time [...] Rundt kl 12 ankom den nye transporten som omfattet 800 til 1000 personer. De måtte kle av seg i krematoriums-gården og man lovet dem et bad og varm kaffe attpåtil. De ble befalt å legge sine ting på den ene siden og værdisakene på den andre. Så trådte de inn i en stor hall, og man ba dem vente til gassen kom. Fem eller ti minutter senere var gassen der, og den største skam for en læge og for Røde Kors' idee var at den kom i en Røde Kors -bil. Så ble døren åpnet og menneskene presset inn i gasskammeret hvor taket gav inntrykk av å ville falle ned i hodene på dem, så lavt under taket var det. Under slag med ulike slags klubber ble de tvunget inn og holdt på plass, for da de mærket at døden var nært forestående prøvde de å komme seg ut igjen. Til slutt greide de [SS-folkene] å lukke dørene. Man hørte skrik og rop, og de begynte å kjæmpe mot hverandre og tromme på veggene. Dette varte i to minutter, så ble det helt stille. Fem minutter senere ble dørene åpnet, men det var helt umulig å gå inn i kammeret før efter ytterligere 20 minutter. Da satte sonderkommandoen i gang. Da dørene ble åpnet falt mange lik ut, da de hadde vært så tett sammentrengt. De var presset mot hverandre og det var næsten umulig å skille dem ad. Man fikk inntrykk av at dødskampen måtte ha vært grufull. Den som en gang har sett et gasskammer som er fylt halvannen meter høyt med lik, vil aldri kunne glemme det. I dette øyeblikk tar sonderkommandoen fatt på sin egentlige oppgave. Mannskapene må hale ut de varme og blodige likene, men før de kastes i gropene går barbereren og tannlægen over dem, for barbereren klipper håret av dem og tannlægen må trekke alle tænnene. Nu braker helvete løs. Mænnene gjør sitt beste for at det skal gå fort. I rasende fart sleper de likene efter håndleddene. Jeg kjenner ikke folk igjen som før hadde menneskelige ansikter. De er som djævler. En advokat fra Saloniki, en elektroingeniør fra Budapest - de er ikke menneskelige vesener mer da klubbe- og gummikølleslag regner ned over dem mens de arbeider. Under dette blir folk skutt foran gropene som ikke fikk plass i de overfylte gasskamrene. Efter halvannen time er arbeidet færdig og en ny transport er i krematorium nr 4 unnagjort.

Disse tyske mirakelmænn greide altså å brenne tusen lik i timen i groper! Lurer noen på hva man skal med krematorier? Hadde forsvareren spurt ville Bendel sikkert svart at det bare kunne "greies med tyske metoder" og at 4 millioner gassede jøder er vitnesbyrd om det. Tysk teknologi på området må ha vært revolusjonerende, bare underlig at man ikke har brukt den i efterkrigstiden. Ved simpelthen å grave en grøft, dumpe likene nedi og tenne på, kan man kremere på en time hva krematorier bruker 24 timer på.

Ikke mindre interessant er gasskamrenes ventilasjonssystem: Når alle er døde åpner man bare dørene og lufter ut. Mærkelig at ikke amerikanerne stjal patentet til denne geniale oppfinnelsen slik de stjal alle andre tyske patenter. SS-mænnene og deres hjelpearbeidere tok seg vel ikke nær av gassen. Hadde de ordre om ikke å la seg anfekte av den? Führerbefehl! Efter 5 minutter har Zyklon-bæreren selv ved høye temperaturer bare avgitt en brøkdel av gassen.

Videre vil Bendel ha det til at blåsyredøden er smertefull og at likene var nedsølt av blod. En uunnværlig ingrediens i skrekkporno, men hvordan forholder det seg egentlig? Hvordan virker blåsyre? I Germar Rudolfs sakkyndige utredning om gasskamrene i Auschwitz finner vi informasjonen vi trenger. Blåsyre (kjemisk formel: HCN, hydrogen-cyanid) virker som gift på mennesker og dyr ved at den hindrer cellenes opptak av surstoff (oksygen) fra blodet. Dermed stanses cellenes forbrenning (oksydasjon). Man kan forgiftes ved å svælge fast eller flytende stoff, puste gass, og ta opp gassen gjennom huden. Opptak gjennom huden går fortere når den er fuktig, som når man svetter. Dødelig dose av cyanid anses være 1 mg/kg kroppsvekt. Hvor lang tid det tar å ta opp den dødelige dose ved å puste blåsyreholdig luft kommer derfor an på hvor tung man er, hvor dypt og hurtig man puster, og hvor høy konsentrasjonen av blåsyregass er i luften. Regne-eksempel: En mann som veier 100 kg må ta opp 100 mg. Ved konsentrasjonen 200 ppm (10 000 ppm = 1 vol % = 12 mg/l) må han puste 416 liter for å få i seg den mengden. Med pustehastigheten 15 l/min tar det ca 28 minutter.

Et annet spørsmål er hvilke symptomer som opptrer mens offeret er i færd med å ta opp dødsdosen og siden, og et tredje hvor lang tid det tar å dø når så er skjedd. I USA brukes blåsyre til å henrette dødsdømte fanger. Fred Leuchter, som var ekspert på dette, fortæller at man bruker en konsentrasjon på omlag 3200 ppm og at fangen er klinisk død efter mellom 4 og 10 minutter. Konsentrasjonen fangen er utsatt for er dog ikke konstant, men begynner høyt og faller med tiden (fordi gassen sprer seg i kammeret). Rudolf regner på tallene fra gasskammeret i Raleigh (North Carolina) og anslår at utgangs-konsentrasjonen kan være så høy som 10 vol %, men at midlere konsentrasjon under henrettelsen ikke er høyere enn 0,75 vol % = 7500 ppm.

For å ta stilling til hva som skjer med fangen og hva han føler av smerte, kan vi derfor gå ut fra meget høy konsentrasjon. Hvis vi antar at tyskerne dræpte et stort antall mennesker, stuet sammen som sild i tønne, med blåsyre i gasskamre må vi også gå ut fra at de kunne bringe blåsyre-konsentrasjonen hurtig fra 0 opp til 1 vol % eller mer og holde den der. Hvis forgiftningen hadde tatt vesentlig længre tid enn i USA ville fangene ha blitt kvalt av surstoffmangel før de døde av forgiftning. Blåsyrens virkning ved høy konsentrasjon:

Bei einer Vergiftung mit sehr hohen Konzentrationen kommt es in Sekunden zur Hyperventilation, Atemstillstand, Bewusstlosigkeit und innerhalb von wenigen Minuten zum Herzstillstand. Eine hellrote Färbung der Haut bleibt in diesen Fällen oft aus. (kilde) På sekunder blir den rammede bevisstløs og efter få minutter stanser hjertet. Den lyserøde farvingen av huden uteblir ofte.

Schwere Vergiftung: Bewusstlosigkeit, starke und relativ schnell eintretende Krämpfe, Tod durch Atemstillstand und Herzstillstand. (kilde) Bevisstløshet, kramper, død ved at åndedrettet opphører og hjertet stanser.

Bei Aufnahme größerer Mengen (akute Vergiftung) bricht der Vergiftete sofort, oft mit einem Aufschrei, bewusstlos zusammen und stirbt nach einigen Minuten. Des weiteren verursachen hohe Konzentrationen Tachypnoe. (kilde) Den forgiftede faller straks bevisstløs om, ofte med et utrop, og dør efter noen minutter. Åndedrettet blir hastig.

Die dabei angewandten Blausäurekonzentrationen liegen bei ca. 3.200 ppm. Diese Konzentrationen führen normalerweise zu sofortiger Bewusstlosigkeit. Der Herzstillstand tritt in der Regel innerhalb von 4 bis 10 Minuten ein. (kilde) Normalt fører 3200 ppm straks til bevisstløshet.

In schweren Fällen kommt es zur Bewusstlosigkeit, der tachykarde Puls wird unregelmäßig und es tritt in diesem Stadium nach Krämpfen und einer maximalen Pupillenerweiterung meistens der Tod ein. (kilde) Bevisstløshet, den hurtige pulsen blir uregelmæssig, og efter kramper og utvidelse av pupillene inntrer for det meste døden.

Sind größere Giftmengen inhalatorisch oder oral zur Einwirkung gekommen, stürzt der Vergiftete entweder plötzlich bewußtlos zusammen, oder der Tod tritt unter höchster Atemnot und Krämpfen, die oft von schrillen Schreien begleitet sind, sowie unter einer maximalen Mydriasis innerhalb weniger Minuten ein. (kilde) Den forgiftede styrter enten plutselig bevisstløs sammen eller døden inntrer under største åndenød og kramper, ofte ledsaget av skingrende skrik, og utvidelse av pupillene, innen få minutter.

På bakgrund av disse uttalelsene som stammer fra sakkyndige mener jeg å ha dekning for å si at døden for høyt konsentrert blåsyre ikke er kvalfull. Bare siste kilde angir dødskvaler som en mulighet, men forklaringen på det synes å ligge i at den betrakter "større giftmengder" og ikke entydig meget høye konsentrasjoner. Ellers er alle enige om at den rammede blir bevisstløs i løpet av få sekunder. Rudolf har ikke mye å si om dette: Obwohl das Opfer bei Inhalation hoher Blausäurekonzentrationen schneller in Ohnmacht fällt als bei oraler Aufnahme, treten auch hier schmerzhafte Erstickungskrämpfe auf. Aus diesem Grunde ist die Anwendung von Blausäuregas-Exekutionen zur Vollstreckung der Todesstrafe, wie sie in einigen Staaten der USA bisher angewendet wurde, inzwischen äußerst umstritten. Han sier at smertefulle kvælningskramper opptrer også ved høye konsentrasjoner, og at dette har gjort denne henrettelsesmetoden omstridt i USA. Men såvidt jeg kan skjønne kommer denne uttværede dødskamp av at fangene holder pusten og bare snapper litt efter været når de må; dermed blir forgiftningen langsom og symptomene ligner på dem ved lave konsentrasjoner. Rudolf synes å bekræfte det i forspillet til rapporten hvor han skriver: Seit einigen Jahren ist sowohl den Experten wie auch jenen, die noch in den Todeszellen auf ihre Hinrichtung warten, klar, daß eine schnelle und schmerzlose Hinrichtung mit Giftgas der Kooperation des Delinquenten bedarf. Så hvis fangen samarbeider og puster normalt kommer døden raskt og smertefritt. Teoretisk sett skal hjernen, som storforbruker av surstoff, være det første organ som slås ut av surstoffmangel; derefter kan den døende ikke føle smerte.

Tilbake til Bendels vitnemål. Vi har sett at døden på den måten han beskriver neppe kan ha vært kvalfull. Naturligvis kan ofrene ha lidd dødsangst og fått panikk, det er en annen sak. Videre: Blåsyreforgiftning forårsaker ikke blødninger så hvordan kan likene ha vært nedsølt av blod? Eneste mulighet, såvidt jeg kan se, er at de blødde av sår de pådro seg da de falt om. Men selv om man faller på et hardt gulv og slår seg blør det ikke stort. Desuten kunne jo ofrene i gasskammeret ikke falle, for de sto tett sammentrengt og hadde ikke plass til å falle. Ropingen og trommingen skal ha vart i to minutter. Som nyss nævnt er alle eksperter enige om at de rammede blir bevisstløse i løpet av sekunder. Eneste mulige forklaring her er at det tok to minutter for gassen å utvikle seg (fra Zyklon B) og at larmen skyldtes dødsangst, ikke forgiftning. Som påpekt var det dødbringende for sonderkommandoen å åpne dørene efter 5 minutter og puste blåsyreluften som strømmet ut. Selv efter 25 minutter med åpne dører ville det ha ført til snarlig død å gå inn i kammeret og slepe ut likene, mettet av gassen. Det skinner igjennom at hjelpearbeiderne ikke hadde værneutstyr. Bendel, som selv skal ha vært en av dem, vet ikke å berette om noe illebefinnende. Så begår han nok en brøler: fylt halvannen meter høyt med lik. Dette kan ikke sikte til annet enn en stabel eller haug av lik, altså lik som ligger ovenpå hverandre. Men ofrene sto tett sammenklemt da de døde og kunne ikke stokke seg om til stabler av liggende lik. Eller kunne også dette "greies med tyske metoder"?! Ordnung muß sein. Var ofrene blitt instruert om at de måtte legge seg pent og pyntelig i stabler når de vel var døde? Videre skal en enkelt tannlæge ha trukket alle tænnene på tusen lik på halvannen time! Det er sannelig en fenomenal tannlæge. Hvor mange tænner har vi? Minst 20. Altså har denne supertannlægen trukket 20*1000/(90*60) = 3,7 tænner i sekundet!! Det er gjennomsnittstempoet han har holdt i halvannen time. Tyske metoder...

Milde måne, man må nesten være rettsmedisiner eller kjemiker for å skjønne dette. Hvorfor bruker du så mye plass på denne Bendel, jeg har aldri hørt om ham engang. Kan du ikke ta kjente vitner som Elie Wiesel? Du gjør det for lett for deg når du plukker fra hverandre vitnemål som ingen legger noen vekt på.

Javel, så tar vi Wiesel. Det er mye lettere å ta ham enn Bendel. Robert Faurisson virket i en årrekke for å avsløre serieløgneren Wiesel. US president Jimmy Carter oppnævnte ham på slutten av 1970-tallet til formann i en kommisjon for vitenskapelig utforskning av holocaust. Dette førte frem til at han fikk Nobels fredspris i 1986. Det franske dagbladet "Le Monde" skrev 17 Oktober 1986 at prisen kom i rette tid da revisjonistene var i færd med å trekke gasskamrene og folkemordet på jødene i tvil. Men hvordan kunne Wiesel styrke spinnet om gasskamre til massemord på jøder? Var han selv vitne til dem? I sin selvbiografiske bok som utkom på jiddisk i 1956, på fransk under tittelen "La Nuit" i 1958, på norsk første gang i 1971 ("Natten"), og som angivelig beskriver hans opplevelser i Auschwitz og Buchenwald, har han intet å berette om gasskamre. Han skal ha vært fange i Auschwitz-Birkenau fra april 1944 til januar 1945 - og har hverken sett eller hørt om gasskamre! Hvordan mener Wiesel i memoarene at folkemordet gikk til om ikke i gasskamre? Hva har han selv opplevd? La oss citere fra "La Nuit" sidene 57-60 som gjengitt av Robert Faurisson i Un Grand Faux Temoin:

Non loin de nous, des flammes montaient d'une fosse, des flammes gigantesques. On y brûlait quelque chose. Un camion s'approcha du trou et y déversa sa charge: c'étaient des petits enfants. Des bébés! Oui, je l'avais vu, de mes yeux vu... Des enfants dans les flammes. (Est-ce donc étonnant si depuis ce temps-là le sommeil fuit mes yeux?) (p. 57)

Un peu plus loin, il y avait une autre fosse à flammes gigantesques où les victimes pouvaient agoniser durant des heures dans les flammes (p. 58). La colonne dont faisait partie Wiesel fut conduite par les Allemands à trois pas de cette fosse, puis à deux pas. A deux pas de la fosse, on nous ordonna de tourner à gauche, et on nous fit entrer dans une baraque. (p. 60)

Norsk (min oversettelse): Ikke langt fra oss steg flammer opp fra en grøft, kjæmpestore flammer. Man brente noe der. En lastebil nærmet seg hullet og tømte sin last nedi: det var små barn. Spebarn! Ja, jeg så det med egne øyne... Barn i flammene. (Er det rart at søvnen siden den tid flyr mine øyne?)

Litt længre unna var det en annen grøft med kjæmpestore flammer hvor ofrene "pintes i timesvis i flammene" (s 58). Marsjkolonnen som Wiesel var del av ble ført av tyskerne til "tre skritt" unna grøften, så "to skritt". "To skritt unna grøften befalte de oss å snu oss mot venstre og førte oss inn i en brakke." (s 60)

Uheldigvis for Wiesel var man i 1956 ennu ikke kommet til enighet om hvordan utryddelsen gikk til. Wiesel hadde flere ulike løgner fra den allierte krigspropaganda å vælge mellom og valgte den forkjærte. På menyen sto kokende vann, gass, elektrisk strøm og ild. Wiesel valgte det siste. Siden den tid har den offisielle holocaust-propaganda forlatt alt unntatt gassen og satset på den. Ingen hævder i dag at fangene ble brent levende på bål. Men branddøden var en gammel jødisk myte og man tok i bruk det greske ord holokaustos der betyr "helbrent" og i gammel tid betegnet et brandoffer som brenner helt opp. Seg i mellom bruker jødene imidlertid det hebraiske ord "shoah" (There's no business like shoah business).

Wiesel har også hatt annet å fortælle som man må heve øyenbrynene over. Om Babi Jar, et sted i Ukraina hvor tyskerne er beskyldt for massemord, skriver han i "Paroles d'étranger": Senere hørte jeg av et vitne at marken i månedsvis bævet uten stans og at blodfontener av og til skjøt opp. Hvordan overlevde Wiesel oppholdet i tyske leire hvis alt var så skrekkelig som han vil ha det til? Ved et under så klart: I Buchenwald sendte de daglig 10 000 personer i døden. Jeg var alltid blant de siste hundre nær utgangsdøren. Der holdt de oss igjen. Hvorfor? ("Author, Teacher, Witness", Time, 18 mars 1985). Det som gjorde at Wiesel fikk Nobels fredspris var at 83 representanter i den tyske forbundsdag gikk inn for dette. De forsikret at det ville være en stor oppmuntring for alle dem som aktivt går inn for forsoning. Hva slags forsoning forkynner Wiesel? Hver jøde skulle et sted i sitt hjerte bevare en hatets sone - sunt, kraftig hat - mot det tyskeren står for og som lever videre i ham. (Legends of Our Time, Appointment with Hate) I samme bok bekjenner Wiesel også hva han er værdt som vitne: Han fortæller en rabbiner at han skriver historier om ting som aldri har hendt, og på dennes bebreidelse av at han dikter opp løgn svarer han: Så enkelt er det ikke, rabbi. Mange begivenheter inntreffer, men er ikke sanne. Andre er sanne, men finner aldri sted. Sedvanlig jødisk chutzpah. Vi kan altså gå ut fra at mye av det han fortæller fra leirene i sin selvbiografi aldri har funnet sted, hva vi kaller løgn.

Yrkesløgneren Wiesel er tatt med buksene nede så mange ganger. Han påstår at han ble befridd fra Dachau (Jewish Telegraphic Agency, 11 April 1983), fra Buchenwald (New York Times, 2 Nov 1986) og fra Auschwitz (New York Post, 23 Okt 1986, og New York Times, 4 Jan 1987). Er dette kunstløgneren Wiesels kunstneriske frihet? I boken "All Rivers Run to the Sea" (1995) sier han: Jeg leste [Immanuel Kants] Kritik der reinen Vernunft på jiddisk. Bare synd for ham at dette værk aldri er blitt oversatt til jiddisk.

Det er selvfølgelig pinlig for Wiesel at "La Nuit" ikke sier noe om gasskamre. I 1962 da den tyske oversettelse ("Die Nacht zu begraben, Elischa") skulle gis ut benyttet man anledningen til å rette på dette! Overalt hvor den franske utgaven har "crematoire" (krematorium) eller "four crematoire" (krematoriums-ovn) har den tyske utgaven "Gaskammer"! Med så grove falsknerier snubler holocaust-hetserne videre. Men oversetteren begikk en tabbe: Leiren som omtales mot slutten av boken er ikke længer Auschwitz men Buchenwald hvortil Wiesel og hans far ble evakuert i januar 1945 da den røde armee nærmet seg. Ingen påstår i dag at Buchenwald hadde gasskammer!

Apropos dette, hvorfor fulgte Wiesel-familien frivillig sine tyske "forintere" mot vesten? Som syke hadde de valget mellom å bli og vente på de sovjetiske "befriere", og å evakueres sammen med de andre. Han fortæller selv om dette i "La Nuit", s 124-130: Ved årsskiftet 1944-45 fikk han en dag en infeksjon i foten og ble innlagt på sykehuset i Auschwitz. Unge Elie sier om dette: Sykehuset var slett ikke ille: man hadde rett til godt brød og tykkere suppe. Han gjennomgikk en kirurgisk operasjon. Kort efter kunngjorde tyskerne at leiren skulle evakueres. Ifølge Wiesel selv (s 129) bestemte de at de syke kan bli på sykesalen. De blir ikke evakuert. Den unge mann og hans far hadde fritt valg hva de ville gjøre. Han skriver om sin far (s 129-130): Han var hensunken i dype tanker. Valget lå i våre hænder. For første gang kunne vi selv avgjøre vår skjebne: Begge bli på sykehuset, hvorhen også far takket være min læge [en jødisk fange] som syk eller sykepleier kunne komme, eller følge de andre. Til tross for at den unge mann ennu hadde vanskelig for å gå besluttet de å marsjere med sine "forintere" mot vest og således unnslippe sine "befriere"!!

Hvordan passer alt dette inn i holocaust-bildet av Auschwitz som en utryddelsesleir hvorhen jødene ble bragt bare for å forintes? Navnlig de syke og arbeidsudyktige skal jo ha blitt gasset omgående. Men vi hører her at leiren hadde et godt sykehus hvor fangene kunne få kirurgisk behandling! Eneste måten å opprettholde skrekkbildet av leiren på er å varte opp med stadig nye frekke løgner. I et fjernsyns-intervju i 1991 hadde Wiesel mave til å si: [I Auschwitz] ventet vi på russerne slik jeg ventet på Messias. Han nævnte ikke da at han foretrakk å hinke mot vest sammen med "forbryterne mot menneskeheten" fremfor å vente på den Røde Armee. Dermed overlevde han og to av hans søstre.

Da Wiesel ble tildelt fredsprisen i Oslo i desember 1986 delte tre personer ut flyveblad med tittelen Elie Wiesel: A prominent false witness De tre var franskmænnene Pierre Guillaume, Serge Thion og Robert Faurisson. Wiesel fremstilte dette senere som at han var blitt forfulgt av godt organiserte og finansierte antisemitter, at hundrevis av disse "moralsk syke" menneskene hadde demonstrert mot ham i gatene, og at han ikke vet å kjæmpe mot denne "styggedom".

Er det sikkert at det ikke er noe sant i ryktene om andre drapsmetoder? Historikerne har vel oppgitt dem fordi de ikke har funnet bevis, men det kan jo likevel være noe i dem.

Det er grundløs krigspropaganda, psykologisk krigføring, og derfor lar det seg ikke bevise. Mye av dette er fysisk umulig og desuten motsier de ulike skrekkhistoriene hverandre. Derfor kunne man ikke vælge mer enn en av dem. Jürgen Graf drøfter dette i forbindelse med Wiesels vitnemål. Under krigen matet de allierte massene av godfjotter med allehånde grufulle skildringer av tyske forhold. Man fortalte om massemord i dampkamre (New York Times, 8 August 1943), oppspinn som senere dukket opp i Nürnberg-dokument PS-3311. Wassili Grossman beskrev en drapsmetode for Treblinka som gikk ut på å pumpe luften ut av kammeret, en teknisk umulig fremgangsmåte som snart gikk av moten. Jan Karski fortalte i 1944 ("Story of a Secret State") om hvordan tyskerne dræpte jøder med kalk i leiren Belzec for å tilfredsstille sin grusomhet: Kalken åt langsomt kjøttet av knoklene på de innsatte. Enda mer fantastisk er dr phil Stefan Szendes beretning ("Den siste jøde fra Polen") av 1945 fra samme leir: Togene, fullastet med jøder, kjørte gjennom en tunnel til underjordiske rom for henrettelse. [...] De nakne jøder ble bragt til kjæmpehaller. Flere tusen mennesker på en gang kunne de romme. De hadde ikke vinduer, de var av metall med gulv som kunne senkes. Gulvet med alle jødene ble senket i et underliggende vannbasseng [...] Når alle jødene på metallplaten sto til over hoftene i vann, ble elektrisk stærkstrøm ledet gjennom vannet. Efter få øyeblikk var alle jødene, tusener på en gang, døde. Da hevet metallgulvet seg av vannet hvorpå de henrettedes lik lå. En annen strømledning ble koblet inn og metallplaten ble til en krematoriums-kiste, glødende, inntil alle likene var brent til aske. Mæktige kraner løftet så den kjæmpesvære krematoriums-kista og tømte asken. Store fabrikskorstein slapp ut røyken. [...] Moderne teknikk i nazistisk regi triumferte. Problemet, hvordan man henretter millioner av mennesker, var løst.

Bare synd for Szende at holocaust-hetserne efter krigen foretrakk en annen løsning. En av grundene til det var sikkert at det ville blitt for dyrt for kommunistene å bygge disse underjordiske hallene og alt sammen bare for at turister skulle knipse bilder og paven falle på kne og gråte. Jeg vet ikke om denne boken ble en bestsælger, men han har drevet det vidt i denne litterære genre, science fiction horror og svart humor. Han var ikke helt alene om denne elektrosjokk-metoden heller. Pravda berettet 2 februar 1945 om Auschwitz: De [tyskerne] jævnet ut haugene til de såkalte gamle gravene i leirens østlige del, fjernet og visket ut sporene efter det elektriske samlebåndsystemet hvor hundrevis av mennesker ble dræpt samtidig med elektrisk strøm. Alt dette elektriske forsvant snart ut av historien. Wiesel fikk støtte for sin brandvisjon hos en viss Eugène Aroneanu ("Camps de Concentration", 1945), skjønt dennes spinn ellers er helt forskjellig og mer komisk: 800 til 900 meter fra stedet hvor ovnene befinner seg stiger fangene på små vogner der sirkulerer på skinner. [...] Så snart en vogn er full settes den i bevegelse på et skråplan og farer i full fart ned i en gang. Ved enden av gangen er det en vegg og bak den luken til ovnen. Straks vognen støter mot veggen, åpner luken seg automatisk. Vognen tipper og slynger sin last av levende mennesker i ovnen. Enkelt og greit. Brillefin tysk teknologi.

Så du mener altså at Elie Wiesel har diktet opp sin skildring av Auschwitz?

Det sier jeg ikke. Jeg sier at skildringen av massedrap på bål i grøfter er oppdiktet. Enkelthetene i dette har han nok diktet opp selv, men brandvisjonen på et mer abstrakt plan, ideen om brandoffer (holokaustos) og å lutres av ild er en gammel myte. Man snakker ennu om å bestå sin ildprøve. I det Gamle Testament, Jesaja 48,10 sier Jahve at han har lutret Israel i elendets gloovn. I enden av lutringen står Sions kommende herlighet, dvs jødisk verdensherredømme. Man ser dette hos andre jødiske holocaust-forfattere også, at løgn og myte smelter sammen til en tidsriktig politisk-religiøs kraft. Den hever jødene opp som de rettfærdige utvalgte og trykker oss germanere ned som grusomme ugjerningsmænn. Forestillingen om å være forfulgt og forurettet er en uunnværlig myte i den jødiske livsform som fremmede parasitter på arbeidende nasjoner. Den holder jødene sammen og hatet mot værtsnasjonen oppe. Wiesel bekjenner åpent denne funksjon i holocaust-vesenet som vi så.

Hvilke vitner til massedrap i gasskamre er mest troverdige?

De som virker mest seriøse og er vanskeligst å gjendrive? I november 1944 utga det amerikanske War Refugee Board (WRB) en rapport som for første gang beskriver massedrap i gasskamre i Auschwitz. Den går i litteraturen under navnet "Auschwitz-protokollene". Den består av tre deler: Beretningen til jødene Rudolf Vrba (alias Walter Rosenberg) og Alfred Wetzler, den til jødene Czeslaw Mordowicz og Arnost Rosin, og den til den ikkejødiske polske major Jerzy Tabeau. Ingen av disse ble ført som vitner i Nürnberg, hvilket er meget besynderlig. Wetzler skrev efter krigen en bok med tittelen "Auschwitz, Grab von vier Millionen Menschen" og røper seg allerede derved som uhistorisk. Vrba og Wetzler hævder at 1 765 000 jøder ble gasset mellom april 1942 og april 1944. Den spanske forsker Enrique Aynat har undersøkt deres rapport meget nøye og påvist en mengde uoverensstemmelser i forhold til standardversjonen av utryddelsesfortællingen. Han sammenligner med "Kalendarium der Ereignisse im Konzentrationslager Auschwitz-Birkenau", et arbeid av Danuta Czech utgitt av statsmuseet i Auschwitz første gang på 1960-tallet, i ny utgave i 1989. Rapporten bruker mye plass på transportlister (ankommende toglaster med fanger), men disse står i skarp motsigelse til Kalendarium. Nævnte offertall mellom 1942 og 1944 er i forhold til standarden umåtelig overdrevet, da denne legger hovedtyngden av utryddelsen til mellom mai og juli 1944 da ungarske jøder skal ha blitt gasset. Rapporten hævder 50 000 gassede litauiske jøder, skjønt standarden sier 0. Den hævder 150 000 gassede franske jøder, uaktet Serge Klarsfeld angir 75 721 deporterte jøder fra Frankrike alt i alt, hvorav slett ikke alle skal ha blitt gasset.

Asken av alle likene skal ha blitt brukt som gjødsel i leirlandbruket Harmense slik at alle spor efter det "fryktelige massemordet" er utvisket. Meget beleilig. Da slipper man å plages av brysomme spørsmål om spor og bevis; man kan dikte fritt. Mange enkeltheter i rapporten er uriktige eller stemmer ikke overens med standarden. Men la oss samle oss om selve gassingen og kremeringen. Den sier om gasskammeret at det var maskert som baderom med falske dusjrør på veggene. Ofrene forestilles at de skal bades og får hvert sitt håndklede og såpestykke. Dette forekommer meg aldeles fåfengt, da fangene i næste omgang blir presset inn i kammeret i slike mengder at ingen har plass til å vaske seg. Rapporten sier sogar at vokterne løsner skudd for å få dem til å pakke seg tettere! Så hva skal maskeringen av kammeret tjene til?

Gasskammeret (likkjeller I) målte 210 kvadratmeter. I dette skal 2000 personer ha blitt presset inn. Det gir en tetthet på 2000/210 = 9,5 personer pr kvadratmeter. Trom sammen ti personer av middels størrelse, mål opp en kvadratmeter, og prøv å presse dere sammen i ruta uten å klatre opp på hverandre. Går det? Videre fortælles det om et "Präparat in Staubform", altså et pulver, som skal ha blitt sluppet ned i kammeret. Zyklon B er imidlertid ikke et pulver, det består av små kuler eller skiver. Efter slippet av Zyklon B skal det ha tatt 3 minutter for alle å dø. Men blåsyregassen utvikler seg kun langsomt fra zyklonet hvilket gjør dette helt urealistisk. Krematorium I og II skal ha hatt 9 ovner hver med 4 kamre hver, men i holocaust-litteraturen forøvrig er tallene 5 og 3. I hvert kammer skal tre lik ha blitt brent samtidig, men det er umulig.

I 1964 ga Vrba ut boken "I cannot forgive" hvor han blant annet beskriver gassingen og brenningen i et krematorium i Birkenau. Her er det mange ting som ikke stemmer overens med Auschwitz-protokollene. Han har rettet "Zyklon-pulveret" til "kuler". I protokollene av 1944 tok det halvannen time for likene å brenne opp; i boken er dette knappet ned til 20 minutter. I 1944 hadde krematoriet 9 ovner; i 1964 15 ovner. I 1944 fikk de inn 2000 personer i gasskammeret; i 1964 3000 personer. Da er vi oppe i en tetthet av 3000/210 = 14,3 personer pr kvadratmeter! Som tidligere bemærket kunne hjelpearbeiderne uten værneutstyr ikke unngå forgiftning.

Vrba står i en særstilling blant holocaust-vitnene fordi han ble kryssforhørt - ikke dengang protokollene oppsto, ei heller under Frankfurt-prosessene 1963-65 hvor han vitnet - men under den første prosessen mot Ernst Zündel i Kanada i 1985. Se Grafs Angang 1 om dette. Se også Faurisson's sammendrag av prosessene mot Zündel i 1985 og 1988, Grafs oversikt og Faurisson's oppsats om gasskammervitnene. Vrba brøt til slutt sammen og måtte unnskylde seg med at han hadde brukt "poetic license" (dikterisk frihet) da han vitnet og skrev sin bok! Her et kort utdrag fra Douglas Christie's forhør av Vrba:

Christie: Du fortæller retten at du virkelig så Heinrich Himmler kikke gjennom et hull inn i gasskammeret?

Vrba: Nei, jeg hævdet aldri at jeg var tilstede da han kikket inn i gasskammeret, bare at jeg satte sammen en historie som jeg har hørt mange ganger fra mange som var tilstede og fortalte meg alt sammen. [...]

Christie: Men i boken din skriver du at DU så alt sammen og nævner ikke at du skriver folkesnakk ("hearsay")

Vrba: I dette tilfælle skrev jeg folkesnakk ("hearsay")

Han nævnte heller ikke at det var folkesnakk den gang han vitnet mot mænn anklaget for folkemord. Han bidro til å få uskyldige mænn dømt til døden og henrettet (i Nürnberg) og til livsvarig fængsel (i Frankfurt). Å vitne falskt i de alvorligste saker er en av de værste forbrytelser man kan begå, men jøder er immune mot rettsforfølgelse i våre jødedyrkende land. Aldri blir en sak reist mot dem for alle deres løgner, falske vitnemål og meneder.

Fra beretningen til Mordowicz og Rosin vil jeg fremheve at de vil ha krematoriene til å arbeide dag og natt, noe som motsies av uttalelsen til Rudolf Höss om at forbrenning fra 1944 var forbudt om natten av hensyn til fiendtlig luftovervåking. Brandgropene dukker opp på ny, her av dimensjon 30 m x 15 m, noe som ikke finnes på de allierte luftopptakene. Forøvrig er det umulig å brenne lik i groper da ilden kvæles av mangel på surstoff. Og grundvannet står for høyt i Birkenau.

Tredje og siste del av protokollene er Jerzy Tabeau sitt vitnemål. Det første som springer en i øynene er påstanden om at landet omkring Auschwitz var evakuert i en radius av 100 km og at alle bygninger ble revet unntatt de som leiren overtok! Man må være klar over at Krakow ligger innenfor den radien! Den lille industribyen Oswiecim ligger bare et stykke unna og ble aldri evakuert. Når det gjelder gassingen har også han sine særtrekk: Han lar SS-mænnene kaste "Zyan-vannstoffbomber" i kammeret. Og han lar ryddemannskapene påbegynne arbeidet alt efter 10 minutter, hvilket som før er umulig da Zyklon-granulatene først efter to timer har avgitt all gassen.

Men du sa i sted at ofrene ble bevisstløse på sekunder og døde etter få minutter. Så hvorfor skulle ikke alle kunne være døde på 3 minutter og ryddingen påbegynne etter 10? De har 7 minutter på seg til å lufte.

Jeg sa at hvis vi antar at tyskerne brukte gasskamre til å avlive mennesker, måtte de ha kunnet bringe blåsyre-konsentrasjonen hurtig opp fra 0 til et høyt nivå, slik at ofrene ble bevisstløse på sekunder. Men det er et faktum at Zyklon B ikke egner seg til dette da det kun langsomt avgir sin gass og fortsetter med det i to timer efter frigivning. Kammeret ville ikke kunne luftes tomt for gass efter 10 minutter både forbi likene er mettet og granulatene fortsatt avgir store mengder gass. Efter 3 minutter kunne konsentrasjonen neppe være så høy at alle var bevisstløse en gang. La oss komme tilbake til dette.

Du nevner flere steder standardversjonen av holocaust. Hvilke vitner bygger den på? Hvilke vitner anser historikerne for viktigst?

Nu forutsetter du at det institusjonaliserte holocaust-apparat har ransaket alle vitnemål og nøye veid deres sannhetsgehalt. Det har de ikke gjort. Da vitnemålene spriker i alle retninger og inneholder så mye sludder ville det bare bli pinlig. Det ville føre like ut i revisjonisme. Holocaust er nu en gang løgn og forbannet dikt og det kan ikke repareres. Apparatets oppgave er å videreføre holocaust som religions-surrogat og holde vitenskapelig kritikk unna.

La oss se på vitnene som har beskrevet grusomheter, gassing, kremering utførligst. Henryk Tauber, Filip Müller og Miklos Nyiszli forekommer meg efter dette kriterium viktigst. Henryk Tauber var "polsk" jøde, kom til Auschwitz 19 januar 1943 og ble medlem av sonderkommandoen. Han uttalte seg til "kommisjonen for undersøkelse av naziforbrytelsene" 24 mai 1945 i Krakow. Pressac holder Tauber for den påliteligste av alle øyenvitnene til massedrapene i Auschwitz-Birkenau. Tauber sier at gasskamrene for det meste var proppfulle, men også at likene var sammentrengt om døren og at kun få lå ved gasspælene. Han sier at luften ble pumpet ut så snart ofrene var i kammeret og døren lukket. Hvis de kunne lage vakuum i kammeret forstår jeg ikke hvorfor de brød seg med giftgass; med giftgass er det overflødig å pumpe ut luften. Ett sted sier han at kammeret hadde et system som både kunne suge ut og pumpe inn luft, men annetsteds at de ikke hadde noe ventilasjonssystem og at sonderkommandoen derfor var tvunget til å bære gassmasker når de slepte likene. Han sier at de ble overbevist om at mange ble kvalt av luftmangel før gassen rakk å virke. Fordi luften var sugd ut eller det tok lang tid for giften å virke? Giften var tydeligvis overflødig. Han fortæller noe som ingen andre gjør og som er meget interessant: Zyklon-kulene skal ha blitt sluppet ned gjennom pæler av flettede tråder slik at ofrene ikke kunne nå dem og de siden kunne trekkes opp igjen. Hvorfor er han den eneste som har sett dette og funnet det værdt å meddele?

Videre påstår han at de brente 5 lik på en gang i ett brennkammer i ovnen. Det er umulig som tidligere påpekt. Men hans morsomste påstand er at lik brenner av seg selv fordi kroppsfettet fungerer som brennstoff. Menneskekropper består av 60% vann. Det renner ikke sydende fett av dem når de brenner, slik Tauber bevitner. Også hos ham finner vi tøvet om forbrenning av likhauger i groper, som skal ha vært så effektiv at man sluttet å bruke krematoriene! Høydepunktet i Taubers tøvprat er at de ved flyalarm skulle ha lagt ekstra mange lik i ovnen for at flammene som slo ut av skorsteinen skulle trekke til seg de fiendtlige flyvernes oppmærksomhet. Lik er altså intet brennstoff men behøver mye brennstoff for å brenne. I et brennkammer kan man bare brenne ett lik om gangen. Brennstoffet er vanligvis koks og brenner med kort flamme som ikke når ut i skorsteinen en gang. Tauber vil ha oss til å tro at flammene sto over 10 meter til værs, ut av enden på skorsteinen!

Filip Müller var fange i Auschwitz fra april 1942 til januar 1945. Næsten hele tiden var han medlem av sonderkommandoen. Han stilte som vitne i Frankfurt. I 1979 ga han ut sin bok "Sonderbehandlung" som er den utførligste skrekkroman om leiren som finnes. Den utgir seg selvsagt for å være en autentisk skildring av leiren som den var i hverdagen. Claude Lanzmann, regissøren bak maraton-filmen "Shoah" som varer i 9 timer, skrev et forord til den franske utgaven hvor han mener at hver eneste episode i boken bærer sannhetens segl. Nu er det det med jøder og sannhet at de sjelden går sammen - eller for å si det med Elie Wiesel: sant for en jøde er av og til det som aldri har skjedd (feks massedrap i gasskamre). Jean-Claude Pressac finner på sin side at Müller har begått utallige feil og anbefaler oss å lese boken som en roman på historisk bakgrund.

De som kjenner jødene vet at de er besatt av syk seksualitet. Det er ikke bare Freud, det er en endeløs rekke av seksualprofeter, seksualpedagoger, sexologer, pornografer. Se jødenes seksualrevolusjon i Norge. Müllers beretning flommer av perverse og sadistiske innslag som ingen annen; dette kan bare interessere dem som er hengitt studiet av jødisk psykopatologi. Forøvrig begår han mange av de samme feilene som de andre. Som vitner flest sier han indirekte at de, både sonderkommando og SS-folk, arbeidet i gasskamrene efter gassing uten gassmaske, ja uten å bry seg med å fjerne Zyklon-kulene. Det er tydelig at dette må ha skjedd kort efter gassingen.

Foran oss lå mellom kofferter og ryggsekker hauger av døde mænn og kvinner om hverandre. Jeg var stiv av forfærdelse. Jeg visste jo ikke hvor jeg befant meg og hva som foregikk her. Et heftig slag, ledsaget av Starks brøl: «Los, los, Leichen ausziehen!» [...] Først tok jeg av henne skoene. Mine hænder dirret, og jeg skalv over hele kroppen da jeg begynte å trekke av henne strømpene. [...] Da jeg trakk dem av gikk det en flenge i dem. Stark la mærke til det og slo igjen hissig løs på meg: «Hva er det for arbeid! Skjærp deg og pass på! Tingene skal brukes!»

Her vil Müller ha oss til å tro at tyskerne aktet å bruke ofrenes klær, men ikke hadde vett til å la dem kle av seg før gassingen! Dette måtte altså gjøres av sonderkommandoen på likene - klesplagg som nu var tilsølt av avføring, urin og blod, og forgiftet av blåsyre! Müller er alene om å la ofrene gasses påkledd. Han lar dem til og med ta med seg kofferter og ryggsekker inn i gasskammeret! Skrekkporno slår lett over i det komiske.

Maurice og jeg fortsatte å hale ut lik. Jeg så meg nu forsiktig om i rommet hvor de døde lå. Bak på betonggulvet fikk jeg øye på små grønnblå krystaller. De lå strødd under en åpning i taket. Der var også en stor vifte anbragt hvis propell surret og gikk. Det slo meg at der hvor krystallene lå fantes ingen lik, mens de længre unna, særlig nær døren, lå i hauger.

Her bekræfter han altså at de arbeidet blant Zyklon-kulene mens disse fortsatte (som vi vet) å spy ut blåsyregass. Man må også spørre seg hvorfor ingen av ofrene fant på å ta kulene og hive dem vekk eller pakke dem inn i noe mens de holdt pusten. Efter vitnemålet har de jo åpenbart skjønt hvor gassen kom fra, og kulene lå fritt på gulvet. Når det gjelder åpningen i taket, som zyklonet skal ha blitt sluppet ned gjennom, fantes det på den tid ingen slik.

Flesteparten lå fremdeles rundt omkring fordi man på en time høyst kunne brenne 54 lik, da 3 lik hvert 20 minutt ble lagt i hver ovn. Her igjen dette sludder om kremeringen, som ingen av "vitnene" synes å ha hatt greie på. Som før kan man ikke brenne mer enn ett lik om gangen, og det tar en time. Müller angir det svimlende tall av 3000 lik i døgnet som kapasitet for hvert av krematorium II og III i Birkenau. I virkeligheten var kapasiteten 300 lik i døgnet. Hvert hadde næmlig 5 ovner med 3 brennkamre hver, hvilket gir et teoretisk maksimale av 5*3*24 = 360 lik i døgnet. Men krematoriene kan ikke holdes i drift hele døgnet; man regner med max 20 timers drift og får 5*3*20 = 300 lik. Se Mattogno, verdens fremste ekspert på krematoriene i Auschwitz-Birkenau, for mye mer informasjon om dette. Var planen å bruke leiren til utryddelse av et helt folk, kom krematoriene altså ynkelig til kort. Hensikten med et krematorium med adskilte brennkamre er å samle asken av et enkelt menneske for religiøse formål, slik menneskeværdet forlanger. Avfall og dyrekadavre sender man til masseforbrenningsanlegg.

Musklene til dem som nettopp var skutt beveget seg ennu i krampetrekninger og rykket i bøttene slik at disse bævet. Dette sies i forbindelse med at tyske læger skal ha skåret kjøtt av dem og slengt det i bøtter! I den franske utgave er dette utelatt - man syntes vel at det ble for drøyt. Den som spinner skrekkhistorier balanserer på en knivskarp egg mellom det grufulle og det latterlige.

Hos Müller finner vi på ny selvmotsigelsen om de tettpakkede gasskamre hvor folk strømmer til utgangsdøren og hoper seg opp der. 700 mennesker skal ha blitt drevet inn i et kammer på 70 kvadratmeter, hvilket gir 10 personer pr kvadratmeter. Da kan man ikke røre seg, ikke engang falle eller sette seg ned. Han sier intet om søyler av flettede tråder (jfr Tauber), men giften skal ha blitt sluppet ned gjennom "hule påler". Fred Leuchter sier i sin rettsmedisinske undersøkelse av krematoriene: Alle pålene består av massiv armert betong, akkurat som de er tegnet i planene man har funnet.

Müller bringer stadig seksuelt betonte innslag. Mens ofrene kledde av seg for å bli gasset skal to ytterst brutale, gemene, uberegnelige og sadistiske SS-mænn (ja, smør tykt på, salgstallene helliger midlene) ha blitt pirret av en påfallende attraktiv kvinne som strippet for dem og utnyttet situasjonen til å slå en av dem i ansiktet med skoen og siden røske til seg hans pistol, hvorefter hun greide å skyte og dræpe en av dem. Dette er blitt en gjenganger i holocaust-diktningen, en vandrehistorie. Den fortælles alt av Eugen Kogon i "SS-staten". Men som i all diktning spriker de ulike versjonene: Danserinnen skifter nasjonalitet like ofte som jøder skifter navn og er snart italiensk, snart fransk, belgisk, tsjekkisk, polsk - alt efter smak og behag. Opptrinnets enkeltheter er også svært varierende.

Det er vel nærliggende å tro at en som blir forgiftet av blåsyregass blir blå i ansiktet av det. Legmænn tror nok gjerne det. Faktum er at gassen virker på den måten at den hindrer cellene i å ta opp oksygen fra blodet. Blodet blir derfor mettet av oksygen. Oksygen-rikt blod er lyserødt. Den forgiftede blir derfor rød i ansiktet, ikke blå. Men Müller fortæller om likene at mange var blå i ansiktene. Ja, har man aldri sett en av blåsyre forulykket er det vondt å vite bedre. Det kan ikke legges dikteren til last.

La oss endelig høre Miklos Nyiszli også. Til Auschwitz kom han i mai 1944 hvor han som læge ble innordnet i sonderkommandoen. I 1947 vitnet han i en av følgeprosessene til Nürnberg. I 1992 kom en fullstændig oversettelse til tysk ("Im Jenseits der Menschlichkeit") av hans beretning av 1946 på ungarsk. Størstedelen av boken er fylt med skildringer av alle slags perverse kvasi-vitenskapelige eksperimenter som Nyiszli skal ha utført for den beryktede dr Josef Mengele. Det er Nyiszli som er opphavsmann til demoniseringen av Mengele. Selvfølgelig finnes det ikke bevis for disse groteske påstandene, og det er ikke mulig i dag å gjendrive dem med tekniske eller historiske metoder. Den beste måten å overbevise seg om deres usannhet på er å spore Mengeles ulastelige levnet (liksom hans overordnedes), og på den annen side oppdage løgnene i Nyiszlis beretning på andre punkter. Jødene er makeløse bakvaskere og hetsere - det hører til deres livsform.

Nyiszlis troværdighet bedømmer man best ved å se på hvor mange ofre han hævder for Auschwitz. Nu oppgir han intet sted dette i klartekst, men vi kan slutte oss til det ut i fra hans vitnemål. Da han ankom Auschwitz skal tolvte sonderkommando ha vært i sving. Hver sonderkommando skal ha blitt likvidert hver fjerde måned. Altså begynte massedrapene i gasskamre 45-48 måneder før hans ankomst, dvs mellom mai og september 1940. Dette stemmer dårlig med standardsynet om at gasskammeret i hovedleiren skal ha blitt bygget i 1941, bondehusene i Birkenwalde (ombygget til gasskamre) i 1942, og krematoriene i Birkenau (med gasskamre) satt i drift i 1943. Nyiszli sier forresten at det slett ikke var gasskamre i Birkenwalde.

Massemordene skal ha fortsatt til november 1944. I hvert krematorium kunne i følge Nyiszli 5000 lik kremeres i døgnet! Utover det kunne 6000 personer skytes og brennes i groper hvert døgn! (Ja, heller ikke Nyiszli kan motstå gropbrenningen). Med 4 krematorier gir det en kapasitet på 5000*4 + 6000 = 26 000 mennesker i døgnet. I måneden blir det 30*26000 = 780 000 mennesker. Utryddelsen skal ha pågått i 45-48 måneder før hans ankomst pluss 6 måneder efter, altså sammenlagt i 51-54 måneder. I full drift har dette mordmaskineri derfor tatt livet av mellom 51*780 000 = 39,78 millioner og 54*780 000 = 42,12 millioner mennesker.

Men Nyiszli hævder riktignok ikke at denne maksimale kapasitet ble utnyttet. Heldigvis fortæller han direkte hvor mange som ble dræpt ved hans tidligere arbeidsplass, krematorium II, da massedrapene ble innstilt 1 november 1944:

Jeg er omgitt av en uhellsvanger stillhet som hviler på alle ting. Betongtrappens kalde stein, veien til gasskammeret forsvinner i tåken. 4 millioner uskyldige mennesker tok på dette sted avskjed med livet med et siste smertefullt blikk, sank så i sin ugravde grav... Alene står jeg her på livets siste trinn for 4 millioner.

Det er på dette trinn i fortællingen at skolejenter pleier å begynne å gråte. Stakkars mennesker! Kyniske personer som jeg foretar et raskt regnestykke i hodet: Alle 4 krematorier hadde samme kapasitet, og siden man bygget brandgroper i tillegg må deres kapasitet ha vært fullt utnyttet. Det gir 4*4 = 16 millioner ofre i krematoriene. I tillegg kommer ofrene i hovedleirens gasskammer og i gropene, som vi kan anslå til minst 2 millioner. Alt i alt 16+2 = 18 millioner ofre. Dermed er det også bevist at demografer er subtile holocaust-benektere, for de hævder uforskammet at det ikke fantes flere enn 16 millioner jøder i hele verden på den tiden.

Sverre